Kjettersk kjeller ut av mørket

Men Kjettersk kjeller var ikke død.

Ved en eller (la oss legge til) annen skjebnens tilskyndelse er det slik at enkelte av oss i stedet for å lage blogg og slik forlyster oss noen kvelder og dager fremover med både jobb og om mulig enda mer skumle sysler.

Først ute er altså en frisk og gjenoppstanden Kjettersk kjeller som presenter neste arrangement - mandag 31. oktober (NB! NB! siden det er kjettersk vranglære på websidene deres) - på følgende freidige måte:

Kjettersk Kjeller la for et par år siden ned sin vandringsstav. Våre laurbær var behagelige å hvile på, men vi savnet rampelyset, autografskrivingen, skrikende fans og elvene av dyrt fransk brennevin. Så derfor, kjære venner, kan dere slutte å hulke og tørke tårene: Kjettersk kjeller vender tilbake, mer kjettersk enn noen gang - til og med i en kjeller!

Førstemann ut er, som seg hør og bør, ingen ringere enn selveste Mr Kjetter himself:

Mandag 31. [oktober] 2011 - Didrik Søderlind:

Anti-islamister, esoteriske Hitlerister og nasjonale anarkister: Moderne høyreekstremisme

Homlia-drapet på Benjamin  i 2001 la daværende norske høyreekstreme bevegelser i dvale og fikk oss til å tro at trusselen var borte. Etter 22/7 har vi imidlertid erfart at det kan være viktig å følge med på trender innen dagens høyreekstremisme,

et landskap like kronglete som tittelen på foredraget. Og siden Kjettersk Kjeller er en salong tilegnet det bisarre og obskure, skal han særlig legge vekt på dem som forsøker å bruke forskjellige ungdoms- og subkulturer, som undergrunnsmusikk og nyreligiøse bevegelser, for å frelse sjeler.

Dermed er det bare å stige ned i kjelleren under Den Gode Café i Fredensborgveien 13 med 70 kroner parat.

Det hele plinges av med antagelig den tradisjonelle Iron Maiden-fanfaren kl. 19, men Den Gode Cafés kjøkken vil i følge sterke rykter på Kjettersk kjeller websider være åpent fra kl. 17 for dem som trenger noe å styrke seg på før man trenger ned i dypet.

Smi mens tankekraften er varm

Travle tider på hjemme- og bortefronten, så noe rolig på bloggen i det seneste og i det nærmeste, for å si det lettere tåkete i takt med tidsånden og tempoet.

Men når jeg først er innom, benyttes anledningen til å markedsføre facebooksiden til tankesmien Skaperkraft.

Grunnen bør være opplagt utfra hva den sier om seg selv.

Tankesmien Skaperkraft har som formål å stimulere til refleksjon, bidra til debatt og engasjere til aktiv samfunnsbygging. Skaperkraft baserer seg på individets egenverdi og vårt felles ansvar for utvikling av et bærekraftig og inkluderende fellesskap. Skaperkraft er inspirert av Bibelens grunnleggende verdier og klassisk kristen tenkning slik det blant annet kommer til uttrykk i The Cape Town Commitment, Lausanne III.

Tankesmien har fem fokusområder som springer ut av verdigrunnlaget:

1. Tro og samfunn – troens rolle og relevans i en moderne og multikulturell velferdsstat
2. Relasjonisme – styrking av samfunnets fellesskapsverdier og sosiale kapital
3. Nyskaping og lederutvikling – frigjøre skaperkraft for å bygge fremtiden
4. Solidaritet – nasjonalt og internasjonalt
5. Helse og livskvalitet – om verdighet, etikk og ressursallokering i behandling og omsorg

Vi minner diskret om at det fortsatt er mulig å støtte arbeidet ved å bli partner.

Titten Tei i jungelen

En rekke media rapporterer for tiden at en alien er fanget i Manaus-området i Brasil, selv om det så langt dessverre kun er på film og de feilstaver det Mamaus.

Men det er uansett alltid flott med bildebevis. Slikt understreker ofte mye tydeligere hva vi har med å gjøre.

Og det er altså … film i mer enn én forstand.

Les mer på om Titten Tei i jungelen på Skepsis.

Historisk fest

Hvis det først er noen norske kirkehistorikere som fortjener et eget festskrift (og det er det nok), må det i hvert fall være Oskar Skarsaune.

Temaet for festskriftet til hans 65 årsdag er ikke helt overaskende jøder, hedninger og kristne i antikken og middelalderen. Og selv om emeritusen ikke selv har bidratt, holder innholdet mer enn mål, i hvert fall om man skal dømme av innholdsfortegnelsen gitt under.

Med bidragsytere som Reidar Hvalvik, Richard Bauckham, Craig A. Evans, Everett Ferguson og John Kaufman, Karl Olav Sandnes og Jan Schumacher, for å nevne noen, er det bare å springe på nærmeste bibliotek i påvente av Kindle-utgaven som kan hende blir klar innen historisk tid.

Det blir ikke mindre grunn til å ta på joggeskoene når man ser temaene i innholdsfortegnelsen.

Side 3-20 finnes på pdf her.

Rapsodisk

Hvis du savner litt kognitiv dissonans i hverdagen.

Toleranse for tidsreiser

Siden det altså leses mer enn tyske tegneserier i huset, kan røpes at det også foretas rituell lesning hver fullmåne av bøker om Bysants.

Og litt på toget.

Senest ute er Teen Time Travelers: Get Back To Constantinople, så vidt jeg kan forstå Lori Maynard første bok og kun gitt ut i Kindle-utgave.

Opplegget er enkelt - fire elever i 7. klasse (junior high school), Max, Henry, Mia og Ann, havner på mysteriøs vis i Konstantinopel i år 532. Ikke ved et magisk klesskap eller teppe, men med fly.

Ikke spør, vi lever da tross alt i 2011.

Heldigvis er dette akkurat hva de trenger for å løse noen heller ugreie lekseoppgaver.

På veien treffer de obligatorisk nok generalen Belisarius og keiser Justinian (alle reisende som befinner seg i Konstantinopel på denne tiden treffer dem, skal vi dømme etter romaner), samt den langt viktigere katten Procopius. Og en noe nesevis ape.

Nå er jeg muligens ikke helt i målgruppen, men Maynard har hjulpet meg å glemme NSB i opptil flere minutter av gangen.

Toleranse for tysk

Den egentlige grunnen til at jeg leser Luc Orient og ser tyske programmer og den slags for tiden er selvsagt ønsket om å komme med i den hemmelige konspirasjonen som kan desifferere slike etteretningsrapporter.

Bokomtalen av Toleranz und Gewalt: Das Christentum zwischen Bibel und Schwert ("Toleranse og Vold - Kristenheten mellom Bibel og Sverd") sier det meste om hvorfor:

Der international renommierte Kirchenhistoriker Arnold Angenendt behandelt in seinem neuen Buch die heute gängigen Anklagen gegen das Christentum. Die Liste der aufgerechneten "Todsünden" ist lang: Leib- und Geschlechterfeindlichkeit, Erzeugung falscher Schuldgefühle, Anspruch auf alleinseligmachende Wahrheit und damit Intoleranz, Absegnung der Kreuzritter als Beihilfe am Tod unschuldiger Moslems, die Inquisition mit Folterung und Verbrennung der Ketzer wie der Hexen, die Mission als Kolonialkrieg bei Ausrottung ganzer Volksstämme, Antijudaismus als Wegbereiter des Holocaust. Eine "Blutspur" von neun Millionen Opfern habe das Christentum in der Geschichte hinterlassen. In Summe sei es eine altgewordene Weltreligion, die am besten abdanke.

Auf breiter Faktenlage fußend legt Angenendt souverän dar, was die religions-, kultur- und allgemeingeschichtlichen Forschungen zu diesen Anklagen in den letzten zwanzig Jahren erbracht haben. Die Ergebnisse sind frappierend

Det er i det hele tatt mangt som tas opp, fra anklager om en grunnleggende kropps- og kjønnsfiendtlighet og generering av falsk skyldfølelse til kolonikrig for å utrydde hele folkeslag og antijødedommen som en forløper for Holocaust. Vi snakker i følge kritikerne om et svært blodig spor gjennom historien, nærmere bestemt ni millioner ofre for en avlegs religion som det er best at abdiserer.

Agengendt har imidlertid gått gjennom alt dette ganske så grundig basert på et bredt faktagrunnlag fra seneste tyve års forskning. Når han så kan konkludere tildels motsatt eller i hvert fall annerledes enn mange har vært vant til å tenke, er det ikke underlig at noen kan oppleve at "Resultatene er slående".
 
Min erfaring når man hevder noe i retning av sitatet over er imidlertid at man fort havner i en bås som apologet og/eller en kirkehistorisk utgave av holocaust-fornektere. Det mangler ikke akkurat akademikere som har bygget mye motivasjon nettopp på dette negativet bakteppet, enten vi snakker om dem som i blant gir politiske begrunnelser for nytestamentlig forskning, tidlig kirkehistrorie eller har mer generelle oppgjør med alt som smaker av gudstro eller et konservativt kristent perspektiv.
 
Men nå er det vel engang slik i forskningens verden at ting endrer seg over tid, både fordi man finner nye kilder og fordi man leser mer av eldre kilder eller med større innsikt.
 
Det vi snakker om er altså en tysk historiker som går 60- og 70-tallets antikirkelige og ofte marxistorienterte historikere etter i sømmene. Ikke minst har han i kikkerten Karlheinz Deschners sterkt polemiske og etterhvert ganske lange serie om kristenhetens forbrytelser, Kriminalgeschichte des Christentums, som vi fikk en forsmak fra på norsk med Og hanen galte annen gang i 1972.

Imidlertid er det ikke opplest og vedtatt at senere generasjoners forskere bare må bøye seg for 60- og 70-tallets mest polemiske tekster. Det mangler forøvrig ikke kritikk av dem i samtiden heller, selv om man ikke alltid klarte å matche tonen og temperamentet, eller fikk for mye tone og temperament i svaret.

Nå betyr ikke dette at Angenendt - så langt jeg har klart å lese ham - underslår fakta. Det er ikke noe forsøk på å si at det ikke har vært korstog, hekseforølgelser eller oppgjør med kjettere, for ikke å si religiøst begrunnede kriger.

Det han gjør i stedet er ved en heller grundig analyse i fem hoveddeler å vise dels at en rekke av de klassiske anklagene er dårlig belagt og i tillegg usannsynlige og dels at kirkehistorien også har hatt viktige og verdifulle sider som har bidratt til å legge grunnlaget for toleranse og menneskerettigheter. 
 
Noe av dette er behandlet i Da kvinnen fikk sjel - og andre historier i 1998, og enda mer i fjor i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø. Men Angenendt er altså noe mer fagmann på feltet enn undertegnede, ikke minst på middelalderhistorie. Dermed får vi både brede analyser over temaer som toleranse og naturrett, samt diskusjoner av en del andre episoder i historien enn i mine bøker.
 
Nå er nok ikke alle emnene han behandler like avgjørende for alle, som f.eks. vurderingen av om det virkelig var slik at Karl den store lot halshugge 4 500 hedenske saksere. Denne såkalte massakren i Verden (Blutbad von Verden) har vært et viktig symbol for tyske nasjonalister, ikke minst fordi sakserne ble sett som den siste bastion av de egentlige germanere. Noen ser da også fortsatt dette som et eksempel på hvordan Karl den store brukte Det gamle testamentet som modell for sin kristningsvirksomhet. 
 
Naziregimets bruk av episoden for sine formål har ikke akkurat dempet debatten.

Mye tyder imidlertid på at det kan ha vært omtrent tiendeparten som ble henrettet og resten deportert, uten at Dekodet egentlig føler seg i stand til å ta stilling til dette.

Basert på det jeg har klart å stave meg gjennom så langt er det bare å slutte seg til en av amazon-anmelderne som sier at

An diesem monumentalen Werk wird in den nächsten Jahrzehnten niemand vorbeigehen können, der sich ernsthaft mit der Geschichte des Christentums befasst. (Dette monumentale verket kan ingen som vil ta kristenhetens historie på alvor gå forbi  i de kommende tiårene).

Skal vi se, hvor var Luc Orient-bøkene igjen?

Sensasjon: Hitler - ingen praktiserende katolikk

Siden det fortsatt er enkelte som hevder at Hitler var praktiserende katolikk, har jeg skrevet om temaet på Verdidebatt uten at jeg mistenker mange for å bli veldig overrasket over konklusjonen.

Men det kan jo bli interessant å se hvilke bokser det kan åpne, basert på tidligere erfaringer i forumet.

Sekterisk aften

Religion og ikke minst sekter er farlige, ikke sant?

Særlig disse satanistene eller var det Smiths venner eller hva de kaller seg for tiden.

Skulle noen bli med i en religiøs minoritet er det altså det samme som å melde seg ut av samfunnet til fordel for en voldelig overgrepsverden, der hjernevask og jungelens lov, for ikke å si patriarkatets, er øverst på dagsorden.

Ikke helt. Eller ikke bare. I hvert fall ikke alltid eller ikke stor sett.  Ganske sjelden egentlig.

Heldigvis er det noen som tar på seg den modige jobben med å debugge myten om religiøse minoriteter. Vi snakker da ikke om Vakttårnets venner, men om forlaget Humanist.

Som inviterer til lansering av Audhild Skoglunds nye bok Sekter på Litteraturhuset i Oslo i kveld .

Vi stiller spørsmålet: Er religiøse sekter per definisjon farlige?

I sommer ble vi klar over faren ved å demonisere muslimer, men setter vi ikke også et farlig stempel på religiøse minoriteter når vi omtaler dem som sekter?

Audhild Skoglund er en av Norges fremste eksperter på området og hun har etter mange års forskning på religiøse sekter i Norge og resten av verden skrevet en innsiktsfull, avslørende og balansert bok.

Noen av temaene for kvelden vil være:

• Religion og vold
• Hjernevask
• Satanismeofrene
• Medienes behandling av religiøse minoriteter
• Avhopperfortellingene
• Sektavvenning og deprogrammering
• Politiske inngrep i religionsfriheten

Møt Audhild Skoglund i samtale med Arnfinn Pettersen og Tonje M. Viken, tidligere medlem av Trosbevegelsen, på Litteraturhuset tirsdag 11. oktober kl. 19.00.

Skulle du ikke møte opp frivillig, vil du bli kapret på gaten.

Null logikk

Så var vi i gang igjen.

Nettavisen kan fortelle at

Dommedags-predikanten hevder verden går under 21. oktober.

I skrivende stund er det bare 10 dager igjen til verden går under, om vi skal tro dommedagspredikanten Harold Camping (89).

Ikke minst merker man seg hvordan enkelte av Campings fans uttaler seg.

- Jeg hadde mine tvil, men jeg forsøkte å skyve tvilen til side fordi jeg tror på Gud, sier Keith Bauer til nyhetsbyrået AP.

Logikken er grei: Fordi man tror på Gud må man tro på hva hvilken som helst gærning forteller deg at Gud har ment. Det er ikke helt enkelt å se hvordan en tro på Gud krever at jeg ikke må tro bare på numerologi, men på bestemte personers høyst spesielle fortolkninger av numerologi, samt årstall og tallrekker.

Hvordan er det så Camping ... regner på disse nummerne?

Camping legger bibelsk tidsregning til grunn for sine utregninger, og resonnerer som følger:

I bibelen sier Gud til Noah at jorden vil gå under om syv dager.

For om sju dager vil jeg la det regne på jorden i førti dager og førti netter og utrydde fra jorden alt liv som jeg har skapt» (Første Mosebok 7,4)

Bibelen setter samtidig likhetstegn mellom én dag og 1000 år.

Datoen for syndefloden er satt til 4990 før Kristus, og legger du til 7000 år, pluss ett for det manglende år 0, kommer du til 2011. Datoen 21. mai kommer Camping fram til gjennom en oversettelse fra den hebraiske kalenderen til den gregorianske med utgangspunkt i den jødiske fasteperioden.

Ifølge Campings utregninger varer dommedag i fem måneder, og jorden skal altså gå under 21. oktober.

Vi skal ikke ta noen runde om Noas ark igjen (f.eks. om hvorvidt fortellingen er ment lokalt eller globalt, om den er ment som en riktig tolkning av kjente lokale legender, om dette med Guds dom, om Arken kan finnes i dag osv.).

Men hvis Camping tenker som han gjør er det litt uklart hvorfor ikke Dommedag skal ta form av 40 000 år med regnvær, men det høres i og for seg greit ut etter denne sommeren.

At Storflommen var i 4 990 f.Kr. er det vel ikke akkurat ... bred enighet om, selv om det i det minste er konsistent med Campings egne vurderinger i en bok fra 1970. Da er det verre med dette akrobatiske krumspringet om at man må legge til ett år for "det manglende år null".

Sagt kort finnes ikke noe år null, eller noen tallrekke der første intervall er null. Det finnes en punkt 0, som er tidspunktet der intervallet fra -1 til 0 slutter og der intervallet fra 0 til +1 begynner. Mellom -1 og 1 er avstanden 2. Enten vi snakker år eller tall.

Det er dermed ingen grunn til å tro Camping. Dommedag var 21. oktober i fjor.

Det er bare å sjekke været.

München-kupp

Mens vi er i gang med tysken.

Det kan gi noe ulike asssoiasjoner å fortelle om gamle helter i München, men dette er avgjort av nyhetene som fortjener stående applaus.

Selv om dirigenten er norsk og musikk et enda mer universelt språk enn tegneserier, hjelper det også her å huske noen tyske gloser - og grammatikk.

Litt Luc Orientalisme

Siden enkelte av oss fikk livsvarige skader av å vokse opp med tegneseriebladet Tempo, er det ikke underlig at vi av og til skjelver i abstinens.

Utfordringen er dessverre at mange av seriene, både de opprinnelige og senere album, er skrevet på fransk for de belgiske bladene Tintin og Pilote. Og ikke oversatt til verken norsk eller dansk eller engelsk.

En av disse er den som i Tempo lød det anglofile navnet Kim West, på grunnteksten altså Luc Orient, laget av belgierene Eddy Paape og Greg, ikke helt ukjente fra enkelte andre kvalitetsserier.

Nå er det vel bare å tilstå at akkurat dette er en ujevn serie, men det er liten tvil om at ikke minst de første par albumene er lettere knallgode til mystiske spenningsserier uten høyere ambisjoner å være.

Vi snakker om intet mindre enn en europeisk variant av Lyn Gordon, med fysikeren Luc Orient i spissen, godt hjulpet av den geniale Doktor Kala og den billedskjønne og (som man sa om enkelte damer på 60-tallet) snarrådige Laura.

Til tross for en imponerende ansamling skurker, aliens, monstre, maskiner, fosser, sumper, de mest ymseste skarpe/giftige/varme/utslettende gjenstander, våpen og dikatorer, klarer våre tre helter den ene strabasen etter den andre, enten vi befinner oss på jorden eller på ... litt andre steder som stadige turer til paneten Terango.

Nå kan jeg til nød stavre meg gjennom franske overskrifter og slik, men heldigvis ble enkelte av oss også varig

rammet av tyskundervisning. Dermed er det en glede å oppdage at en serie album nå foreligger i samleutgaver på det språket.

Nærmere bestemt samles for tiden fire og fire album til den nette sum av 29,99 Euro via Amazon.de.

De første to er allerede ute og resten kommer nok med enkelte tider og stunder.

På fransk foreligger følgende album, for de mer frie og frankofile i blant oss.

1. Les dragons de feu Lombard 01/1969
2. Les soleils de glace Lombard 01/1970
3. Le maître de Terango Lombard 01/1971
4. La planète de l'angoisse Dargaud 09/1972
5. La forêt d'acier Lombard 01/1973
6. Le secret des 7 lumières Dargaud 02/1974
7. Le cratère aux sortilèges Dargaud 10/1974
8. La légion des anges maudits Lombard 01/1975
9. 24 heures pour la planète terre Lombard 01/1975
10. Le 6ème continent Lombard 01/1976
11. La vallée des eaux troubles Lombard 01/1976
12. La porte de cristal Dargaud 01/1977
13. L'enclume de la foudre Dargaud 10/1978 
14. Le rivage de la fureur Lombard 01/1981 
15. Roubak - Ultime espoir Lombard 05/1984 
16. Caragal Lombard 06/1985 
17. Les spores de nulle part Lombard 02/1990 
18. Rendez-vous à 20h en enfer... Le Lombard 10/1994

Er du lei av Lyn Gordon har du mulighet for en interessant europeisk avveksling. Og brushe opp et språk eller to.

Vi kommer tilbake med flere rapporter om tyske samleutgaver av andre serier i løpet av høsten. Stay tuned, eller hva det heter på tysk.

Upop i Spania

Vi prøver igjen tappert å vende tilbake til det ordinære programmet, hva nå det handler om.

Men siden vi snakker om programmer og har vært innom den kanten noen ganger i det seneste, kan vi jo skotte over mot NRK igjen.

Der vi altså kan lese overskriften Norsk vikingprinsesse pop i Spania.

Så er spørsmålet hvem dette handler om. Harald Hårfagres datter på 800-tallet? En driftig dame innom på vei til Miklagard århundret etter? Til nød en som tok en avstikker fra Harald Hardrådes styrker på 1000-tallet?

Nei, det hele handler om en litt ... annen.

I 1258 ble Håkon Håkonssons datter Kristina giftet bort til en spansk prins. I år er det gitt ut fire spanske bøker om den norske vikingprinsessen.

Vi har altså altså å gjøre med det interessante fenomenet som oppleves stadig oftere, rett og slett at mange nordmenn ikke vet forskjell på vikingtid, norsk middelalder eller renessanse (alt før 1814 eller noe sånt ligger under et slags teppe) - og, om mulig verre, tror at europeere flest opplever vikinger som noe positivt.

Dermed blir det ekstra flott og romantisk å kalle noen for viking, eller som her, vikingprinsesse. Selv om navnet Kristina nok ikke er det mest ... norrøne jeg har hørt. Og hun altså levde 200 år etter at vikingtiden var over.

Saken blir ikke bedre av at vikinger ikke akkurat er pop i Spania. Det er kort sagt en klassisk norsk tabbe å tro at det er viktig og vakkert å identifisere noen med en gruppe som for alle praktiske formål ble oppfattet som lite annet enn pirater, draps og voldtektsmenn.

Det hele antar et enda mer absurd skjær når det viser seg at bakgrunnen for oppslaget er å få henne fram i lyset, som den hun var.

- Kristina snakker så lite, jeg ville gi henne en stemme, sier Freire, som studerte norsk middelalderhistorie og leste sagaen om Håkon Håkonsson av islandske Sturla Tordsson, utgitt i 1264, under forarbeidet med boken.

Forfatteren forteller at Kristina «snakker» bare to ganger i Tordssons saga: første gang etter ankomst til Valladolid, der hun kan velge ektefelle blant de fire kongsbrødrene og sier «Jeg velger don Felipe», som var den vakreste og yngste, og andre gang når hun fremsier sitt bryllupsønske til brudgommen: «Jeg ønsker et kapell til Hellig Olavs ære»,.

Som altså ikke er helt samme ønske som å plyndre kapeller og klostre.

Gud eller gudene?

Siden den stormfulle debatten fortsetter (eller står i fare for å bli avblåst/bortblåst, alt etter som) i forrige bloggpost, styrer vi seilskuta mot en ny.

Ett av spørsmålene som blåste inn fra kommentarfeltet i sør var at

[S]iden troen på at en gud skapte universet og naturkreftene (nå velger jeg å holde kreasjonisme utenfor), ikke begrenser seg til én gud, den kristne guden, men man kan argumentere for at bakmannen er hvilkensomhelst gud.

Så hva er det som får deg til å da tro at din overtro er rett og at f.eks. ikke Zevs fra gresk mytologi er det sanne svaret?

Siden dette er et godt spørsmål, skal jeg forsøke å svare, selv om det kanskje ikke blir like folkelig eller tydelig hele veien. Men dette er om ikke annet så i hvert fall en type svar som unngår flere av grøftene som har å gjøre med kun å slutte seg til en lokal tradisjon, eller til det som er mest in for tiden eller som jeg får mest godfølelse ved.

Så er det godt mulig jeg går i noen andre grøfter, ikke minst siden det er umulig selv i en bloggpost av denne lengden å argumentere spesielt utførlig eller ta alle forbehold. Og så er det sikkert noen ord og uttrykk jeg i ettertankens grelle lys vil se at burde vært annerledes.

Men la meg først si at jeg ser at det er et premiss eller en påstand i spørsmålsstillingen som jeg oppfatter som feil. Og jeg tenker ikke da bare på lettere tendensiøse og ikke-faglige uttrykk som "overtro", men at det er etter mitt skjønn ikke er slik at det er mulig å argumentere for at "bakmannen er hvilkensomhelst gud".

Jeg har i hvert fall ikke sett noe slik argument og er ganske spent på hvordan det skulle være.

Nå er det ikke akkurat første gang jeg hører denne type spørsmål. Av en eller annen årsak har det dukket opp stadig oftere, senest under spørsmålsrunden fra salen i forbindelse med debatten i Bergen i forrige uke om Gud og/eller evolusjon.

Slik jeg har oppfattet en del av disse spørsmålene har det ligget bak en slags formening om at "det religiøse" (eller ikke-vitenskapelige) er helt subjektivt uten noen former for kriterier eller mulighet til å skille kamel fra kanel. Slik at hvis man først sier ja til det ene (f.eks. Jesus) har man ingen mulighet til å si nei til det andre (f.eks. Odin) uten å kreve særbehandling eller special pleading, omtrent som EU-forhandlinger.

Selv tenker jeg at dette blir en umulig subjektiv posisjon. Skal man da være konsistent er det vanskelig å unngå også å mene at det ikke kan eksistere gode grunner til å velge det ene fremfor det andre generelt sett når vi beveger oss utenfor naturvitenskapen og over på ting som har å gjøre med verdier og virkelighetsforståelser.

Hvordan går vi så fram?

Nå kan vi selvsagt gjøre dette veldig folkelig og enkelt (som i "jeg har møtt Jesus!"), men siden jeg selv ikke har gått den veien, og oppfatter at det ikke er den type svar som etterspørres, skal vi ta en lenger runde.

Litt kort sagt kan vi dele gudsbegrepene i noen kategorier.

Noen guder er skapte (slik som de greske gudene, som stammer fra titanene), andre er uskapte (som i den jødisk-kristne tradisjonen). Noen guder er mange (polyteisme), noen er én (monoteisme), noen er alt (panteisme). Noen er opplagte og polemiske konstruksjoner i nyere tid (spagettimonsteret), andre hevdes det at har vist seg i historien og det på litt ulike måter og med til dels ganske forskjellige meldinger (f.eks. i Bibelen, Koranen og Mormons bok).

Nettopp fordi det er grunnleggende og prinsipielle vesensforskjeller mellom disse er det mulig å gjøre ulike typer vurderinger.

Og da er det i hvert fall for meg nærliggende å spørre etter metode. Hvordan går man fram for å gjøre slike vurderinger? Naturvitenskap? Religionssosiologi? Fingeren i været? Utpressing? Mavefølelsen? Spørre foreldre? Mynt og kron?

En måte som har vist seg god når man skal vurdere mellom ulike alternativer (slik at vi unngår for mye special pleading) er den som kalles for koherensmetoden, slik Atle Søvik argumenterer for på forskning.no.

Han tar utgangspunkt i at

Religiøse mennesker kommer med alle slags påstander om Gud og verden, men kan slike påstander diskuteres og kritiseres rasjonelt, og i så fall hvordan?

For å svare på dette trekker Søvik inn koherenskriteriet.

Koherenskriteriet benyttes i mange vitenskaper. Det er mange ting man ønsker å teste som man ikke har direkte tilgang til, men som man tester utfra de implikasjoner man trekker av sin teori. 

Når slike ideer testes må man både spørre om ideen i seg selv er konsistent, men også prøve å utlede konsekvenser og undersøke om disse konsekvensene henger sammen og hvordan de henger sammen med andre data man regner for sanne. Men mange empiriske tester i naturvitenskapen er indirekte tester der resultatene kan tolkes på flere måter og er forenlige med flere teorier.

På lignende måte som naturvitere spør om deres teorier er konsistente og gir koherente utledninger, kan man spørre om ideen om Gud er konsistent, og om det som kan utledes av gudstroen er koherent og hvor koherent det er med andre data vi regner for sanne.

Dermed er det ett spørsmål om det kan finnes noen som har "skapt universet og naturkreftene"  (og det tar vi ikke i denne omgang), og ett annet (som er hva vi belyser her) hvilken "noen" vi snakker om.

Vi må likevel ta en runde innom første spørsmål siden en argumentasjon for eksistensen av noen som helst form for Gud/guder er noe av utgangspunktet for en diskusjon om nettopp hvilken Gud/guder.

Og der finnes ulike typer argumenter som - så langt de når (og det varierer) - kan hjelpe oss til å se noen rammer en eventuell Gud/guder må holde seg innenfor.

Vi har

• Kosmologiske argumenter som peker i retning av at hvis det finnes en Gud må dette være en ikke-kontingent (ikke-avhengig) og ikke-fysisk størrelse
• Designargumenter som peker mot at hvis det finnes en eller flere designere, må denne/disse ha høy intelligens og gode evner til å planlegge og utføre
• Moralske argumenter som forteller oss at hvis det finnes noe som vi kan forankre etikk, verdier og forpliktelser i, må denne ha en natur som  er maksimalt god 
• Ontologiske argumenter som forteller oss at hvis det finnes en Gud, må dette være et vesen med maksimalt mulige (kvalitative) egenskaper inkludert nødvendig eksistens ("det vesen om hvilket ikke noe større kan tenkes")
• Efaringsargumenter - altså at egne og andres eventuelle opplevelser av f.eks. bønnesvar kan peke mot at hvis det finnes en Gud/guder er dette noen som bryr seg
• Historiske argumenter som handler om hendelser i historien som (mener man) vanskelig kan forklares eller forstås uten at det finnes en Gud/guder. De mest kjente her (og etter min oppfatning beste) er nok argumentene for Jesu oppstandelse (som ikke baserer seg på at teksten er ufeilbarlig). Sistnevnte vil kunne inngå i et mer spesifikt argument for en kristen Gud.
• Occams barberkniv som er en tommelfingerregel som forteller oss at selv om det kan være bedre med to reparatører enn ingen reparatører, er det enkleste å se for seg én størrelse som både kan være ikke-kontingent og designer og maksimalt god og i stand til å svare på bønner og har reist opp Jesus fra de døde osv.

Generelt sett er det slik at denne type argumenter har vært benyttet overfor kun noen av gudsbegrepene vi har omtalt. De finnes primært innenfor en jødisk-kristen-islamsk tradisjon og i noen grad innenfor en hinduistisk. Når det er vanskelig å finne denne type argumenter i polyteistiske retninger, henger det antagelig sammen med at det er vanskelig å bruke dem til polyteistiske konklusjoner.

Så kan vi bruke et koherensperspektiv dels med utgangspunkt i disse argumentene for å komme enda videre i spørsmålet om hvilken "noen" vi snakker.

For det første må en slik noen være stor nok. Altså noen som er mektig nok til å skape alt det fysiske og alle naturlover. Ser vi nærmere på kandidatene kan vi argumentere for at kategorien "greske guder" kommer dårligere ut enn andre kandidater, blant annet fordi de i følge egen mytologi selv er skapt - og det etter at resten av universet er skapt (hvis det da er mulig å si innenfor denne tenkningen at det er skapt). Og fordi noe slik som naturlover da ikke finnes, alt som skjer i naturen er uttrykk for gudenes luner.

For det andre må en slik noen ikke være betinget av noe annet, altså ikke trenge noe annet for å forklare seg selv. For trenger en gud noe annet, er det altså dette "noe annet" som er bak eller større enn denne guden. Her ser vi igjen at kategorien "greske guder" kommer dårligere ut enn andre kandidater siden det er vanskelig å argumentere for at de har eksistert fra evighet eller ikke kunne vært annerledes (hvorfor ikke enda en havgud eller en havgud med kortere hår eller flere tenger i gaffelen?). På samme måte vil spagettimonsteret sakke akterut i kappløpet fordi det er satt sammen av ting som nettopp er betinget av noe annet (korn, kjøttboller, saus...)

For det tredje kan det argumenteres for at vi må se etter noen som er bevisste nok til både å ha skapt et univers på et tidspunkt (altså som mer enn uttrykk for en lovmessig nødvendighet) og til å ha frembrakt moralske forpliktelser og lignende. Vi kan da argumentere for at et upersonlig, panteistisk gudsbegrep kommer dårligere ut enn greske guder som på sin side kommer dårligere ut enn den jødisk-kristne tradisjonen.

For det fjerde kan det argumenteres for at vi må se etter noen som er gode nok til å kunne gi oss et grunnlag for forpliktende moral og da kan vi igjen argumentere for at et panteistisk eller polyteistisk gudsbegrep kommer dårligere ut.

Tar vi for det femte hensyn til mer historiske argumenter som de som er knyttet til Jesu oppstandelse, får vi enda flere forhold som henger best sammen med og peker mot en spesifikk kristen Gud.

For det sjette kan vi argumentere for at det er mer rasjonelt og henger bedre sammen om vi ser etter noen som også kan begrunne naturvitenskapens mulighet og verdi. Der vil mer eller mindre vilkårlige naturguder (som Tor og Hermes og Poseidon som altså ikke opptrer konsistent fra dag til dag) komme dårligere ut enn en evig lovgiver bak naturen, på samme måte som et organisk gudsbegrep (som i panteismen) vil være et mindre sannsynlig opphav til rimelig faste naturlover.

Det finnes flere forhold vi kan trekke inn (som noe som heter motforestillinger), men jeg avrunder der av tidsmessige grunner. Forhåpentligvis er det likevel mulig å ane at et slik tenkesett fort vil føre vekk fra gudene og i retning av Gud.

Skal vi vurdere en mer spesifikk Gud, må vi også se hvilken (om noen) åpenbart Gud som stemmer best med "filosofenes Gud". Det vil føre for langt å komme inn også på det her, men skal koherenstenkning brukes vil dette også handle om å vurdere hvorvidt elementer i en åpenbaring som stemmer dårlig med et helhetlig gudsbegrep kan omtolkes eller oppfattes som kulturelle forestillinger uten overføringsverdi. Og hvilke eksisterende tolkningstradisjoner som er mest åpne for den type vurderinger.

Selv har jeg landet på en rimelig klassisk kristen forståelse i voksen alder og vurderer den løpende i møte med egne og andres innvendinger.

For ordens skyld: Denne litt prinsipielle oppstillingen eller argumentasjonsstrukturen er ikke noe "bevis" for kristen tro. Men den bør kunne antyde at det er mulig å argumentere meningsfullt for mer enn hvilkensomhelst bakmann.

"Uredelige og fulle av logiske feilslutninger"

Som noen kan ha fått mistanke om, ikke minst siden jeg har nevnt det noen ganger, er det en og annen skeptiker som ikke synes jeg alltid opptrer like ryddig og redelig.

Dermed henter jeg fram en bloggpost som lå ute noen timer i forrige uke. Siden det er kommet svar på utfordringen, legger jeg den ut igjen - inkludert tekstdeler som ble innbakt i en annen bloggpost om et tilknyttet tema.

Here it goes:

Det er ikke alltid like enkelt å være kristen skeptiker. Når jeg har holdt meg unna en del skeptikerfora de seneste årene er det fordi jeg i kjølvannet av nye ateister har erfart at mange forventer at jeg bruker mer tid på å forsvare at en kristen kan være skeptiker, enn på å lage godt skeptisk stoff.

Men noen ganger blir det nok noen smuler for drøye påstander, slik at det ikke er mulig å la dem ligge.

Som følgende melding på Skeptikergruppen på facebook 29. september.

Mitt inntrykk, og det er ikke bare mitt, av Davidsens argumenter, er at de er uredelige og fulle av logiske feilslutninger. At dette er en mann som mener seg å kunne mer om evolusjonsbiologi enn Dawkins, gjør ikke saken bedre.

Kommentarfeltet er herved åpnet, Yngve. For at dette skal ha statistisk signifikans antar jeg det kan forventes at du viser at minst halvparten av mine argumenter er slik.

Venter spesielt på sitatene som belegger at jeg mener jeg kan mer om evolusjonsbiologi enn Dawkins.

Ikke dumme ting

Tilbake til vårt ordinære program.

Hva er det jeg leser for tiden når jeg ikke klager over alle som har den frekkhet å være uenig med meg?

Så mangt. Vi snakker litt her og litt der, spredt over ymse media, bunker og ett og annet nattbord. Det er rett og slett slik at jeg noen ganger er for rastløs til å lese for lenge i én bok om gangen, og heller hopper fra den ene til den andre, mens jeg tenker over stoffet, eller prøver som best å fortrenge det.

Med ett unntak legger vi denne gang det mer lødige og lettlivede til side.

Vi starter med de vanlige mistenkte.

Gunning for God - Why the New Atheists are Missing the Target av John Lennox er enda en av disse korte og klare bøkene som viser hvor grundig nyateister misforstår og/eller bevisst karikerer kristen tro og tanke, siden det ikke alltid er lett å vite hva det er de egentlig driver med.

Som Oxfordprofessor (i matematikk) har forøvrig Lennox debattert Dawkins og Hitchens ved en rekke anledninger om temaer som Guds eksistens, tro og vitenskap og om det finnes gode grunner til å være kristen.

Med Lennox nasjonale og faglige bakgrunn bør det ikke forbause at boken er logisk og lettlest, for ikke å si litt fornøyelig her og der - tross seriøse og til dels alvorlige temaer som om religion (eller ateisme) forgifter alt, om det er mulig å argumentere rasjonelt for Jesu oppstandelse eller om forsoningsløren er uetisk.

Siden miraklenes tid ikke er forbi hender det imidlertid at jeg leser om noe annet enn nyateisme.

Rip Kirby, Volume One: 1946-1948 av selveste Alex Raymond (mannen bak den opprinnelige Lyn

Gordon-serien) er en flott skrevet og enda flottere tegnet serie om en amerikansk privatdetektiv som foretrekker å bruke det som er bak hans briller fremfor det som måtte befinne seg under eller hengende i beltet, for ikke å si i skulderhylsteret.

Det hele foregår i et heller overklasseorientert amerikansk etterkrigssamfunn mens obligatoriske motsetninger og spenninger lurer bak en til tider rosenrød eller for så vidt rå overflate, enten vi snakker sosietets- eller universitetsmiljøer, gangstere eller gærninger, for ikke å si damer og dørvoktere.

Hitchhiker's Guide to Jesus, A Reading the Gospels on the Ground av Bruce N. Fisk er en lettere genial populærfaglig reiseguide til den historiske Jesus.

Jeg har til gode å se noen som har klart å formidle såpass mye kunnskap og kildevurderinger i en mer morsom og meningsfylt form. Det vil ikke forundre meg om denne boken kan bli en aldri så liten klassiker på innføringsstudier ved opptil flere universiteter og høyskoler. Eller oppslagsbok for de av oss som beveger oss i noe som ofte kalles hverdagen.

Den vil i hvert fall få en aldri så liten hedersplass i en bokhylle ikke langt fra meg.

The Beast of Revelation av Kenneth L., Jr. Gentry er en populærversjon av hans doktorgradsavhandling Before Jerusalem Fell: Dating the Book of Revelation. Gentry argumenterer svært godt for at Åpenbaringsboken er skrevet for og om en samtid og ikke som en dagsaktuell profeti. Han røper raskt at Nero er det mye omtalte dyret og viser ved til dels svært detaljerte indisier at boken nok er skrevet på 60-tallet, altså omtrent en generasjon tidligere enn det har vært vanlig å tenke.

Som N.T. Wright oppfatter han også at svært mange apokalyptiske trekk i Det nye testamentet handler om ødeleggelsen av Jerusalem i år 70.

I det hele tatt ingen god bok for tilhengere av Left behind og alt dets vesen. Eller de dessverre litt vel mange kristne konspirasjonsformidlerne som ser Antikrist bak hver busk. Eller i hvert fall annen hver.

The Nature of Nature: Examining the Role of Naturalism in Science, redigert av Bruce L. Gordon og William A. Dembski, er til tross for hva man kan mistenke ut fra navnet på redaktørene ingen propagandabok om intelligent design, men en interessant samling fra mange vinkler.

Det er selvsagt aldri stor tvil om hva redaktørene mener, men det gir en artig og ambisiøs spennvidde med bidragsytere som Ronald L. Numbers, Robert C. Koons, David Berlinski, Michael Shermer, Alan Guth, Michael Ruse, Francis Crick, Roger Penrose, William Lane Craig, Howard J. Van Till og Steven Weinberg.

For ordens skyld understrekes at dette ikke er en bok man uten videre tar med på bussen. Det handler ikke bare om at stoffet til tider er ... kompakt, men at den er på 963 sider, fordelt på 41 kapitler og 36 bidragsytere, hvorav 3 nobelprisvinnere.

Hovedspørsmålet som tas opp er hva i all verden dette dyret "natur" er for noe, og om det er mulig å nærme seg dette forskningsmessig på andre måter enn ved å forutsette at alt som skjer i naturen er ... naturlig og/eller om dette i såfall sier noe om hvorvidt alt som eksisterer er denne omtalte natur (hva nå det er). 

Altså er det beste og mest grunnleggende forklaringsprinsippet i virkeligheten å finne i noe rent materielt, eller må vi lete i noe ikke-materielt?

Det er vel å overdrive å si at man ser ut til å bli enige (uten at jeg altså har lest alt ennå), men det er godt å se at et såpass viktig spørsmål behandles i en noenlunde offentlig og i det minste bred samtale, tross noe mindre interaksjon enn ønskelig.

Boken anbefales ikke minst for dem som måtte tenke at det å trekke inn noe ikke-materielt som forklaringsmulighet nærmest per definisjon er å forlate virkeligheten, eller i det minste lefle med det irrasjonelle. Men det er altså noe som vi ikke bare kan definere, vi må også argumentere for at det er slik, noe som det altså gjøres ganske så omfattende fra ulike hold og med noe ulike konklusjoner over nesten tusen sider.

Nettopp spenningen mellom ulike typer filosofier og forklaringer er også et tema i neste bok på nattbordet, til venstre for spøkelsesdetektoren.

Paranormal America: Ghost Encounters, UFO Sightings, Bigfoot Hunts, and Other Curiosities in Religion and Culture av Christopher Bader, F. Mencken og Joseph Baker er en interessant, seriøs og lettlest gjennomgang av ulike sider ved amerikansk kryptozoologi og alternativtenkning.

Boken gir en nyttig blanding av statistikk om hvor mange som faktisk mener hva om slike fenomener og ikke minst stort sett gode, religionsfaglige vurderinger av koblingen mellom oppfatninger av UFO'er, Big foot og spøkelser og ulike former for religiøsøitet.

Den er forøvrig utmerket anmeldt av Asbjørn Dyrendal.

Jesus, Paul and the People of God: A Theological Dialogue with N. T. Wright, redigert av Nicholas Perrin og Richard B. Hays, er som noen muligens vil gjette av tittelen, en teologisk samtale fra en konferanse på Wheaten i 2010, mellom venner og kritikere om og med den etter mitt skjønn heller fabelaktige engelske nytestamentlige historikeren N. T. Wright.

Er du interessert i å se mer på den historiske Jesus og Paulus, inkludert hva i all verden disse to faktisk ser ut til å ha kunne ment (og her har Wright en rekke spennende korreksjoner på tidligere tanker), kommer du ikke lett utenom denne samlingen.

God's Own Party: The Making of the Christian Right av Daniel Williams er av de mindre sensasjonalistiske vurderingene av hvordan den kristenorienterte amerikanske høyresiden vant fram, eller i det minste vokste seg sterk nok til å få grader av politisk innflytelse.

For en gangs skyld i slike bøker er det lite å arrestere når det gjelder omtalen av f.eks. Francis Schaeffers betydning. Han forstås langt mindre ekstrem og dominionistisk enn myten vil ha det til, selv om sønnen Franky i en periode dyttet ham vel langt til høyre.

Og mens vi er i gang med å lenke til Dyrendals anmeldelser kan vi lenke til Dyrendals anmeldelse.

Det ligger flere bøker strødd rundt her og (la meg legge til) der, men dem får vi ta en annen gang.

Nok nå.