Gud eller gudene?

Siden den stormfulle debatten fortsetter (eller står i fare for å bli avblåst/bortblåst, alt etter som) i forrige bloggpost, styrer vi seilskuta mot en ny.

Ett av spørsmålene som blåste inn fra kommentarfeltet i sør var at

[S]iden troen på at en gud skapte universet og naturkreftene (nå velger jeg å holde kreasjonisme utenfor), ikke begrenser seg til én gud, den kristne guden, men man kan argumentere for at bakmannen er hvilkensomhelst gud.

Så hva er det som får deg til å da tro at din overtro er rett og at f.eks. ikke Zevs fra gresk mytologi er det sanne svaret?

Siden dette er et godt spørsmål, skal jeg forsøke å svare, selv om det kanskje ikke blir like folkelig eller tydelig hele veien. Men dette er om ikke annet så i hvert fall en type svar som unngår flere av grøftene som har å gjøre med kun å slutte seg til en lokal tradisjon, eller til det som er mest in for tiden eller som jeg får mest godfølelse ved.

Så er det godt mulig jeg går i noen andre grøfter, ikke minst siden det er umulig selv i en bloggpost av denne lengden å argumentere spesielt utførlig eller ta alle forbehold. Og så er det sikkert noen ord og uttrykk jeg i ettertankens grelle lys vil se at burde vært annerledes.

Men la meg først si at jeg ser at det er et premiss eller en påstand i spørsmålsstillingen som jeg oppfatter som feil. Og jeg tenker ikke da bare på lettere tendensiøse og ikke-faglige uttrykk som "overtro", men at det er etter mitt skjønn ikke er slik at det er mulig å argumentere for at "bakmannen er hvilkensomhelst gud".

Jeg har i hvert fall ikke sett noe slik argument og er ganske spent på hvordan det skulle være.

Nå er det ikke akkurat første gang jeg hører denne type spørsmål. Av en eller annen årsak har det dukket opp stadig oftere, senest under spørsmålsrunden fra salen i forbindelse med debatten i Bergen i forrige uke om Gud og/eller evolusjon.

Slik jeg har oppfattet en del av disse spørsmålene har det ligget bak en slags formening om at "det religiøse" (eller ikke-vitenskapelige) er helt subjektivt uten noen former for kriterier eller mulighet til å skille kamel fra kanel. Slik at hvis man først sier ja til det ene (f.eks. Jesus) har man ingen mulighet til å si nei til det andre (f.eks. Odin) uten å kreve særbehandling eller special pleading, omtrent som EU-forhandlinger.

Selv tenker jeg at dette blir en umulig subjektiv posisjon. Skal man da være konsistent er det vanskelig å unngå også å mene at det ikke kan eksistere gode grunner til å velge det ene fremfor det andre generelt sett når vi beveger oss utenfor naturvitenskapen og over på ting som har å gjøre med verdier og virkelighetsforståelser.

Hvordan går vi så fram?

Nå kan vi selvsagt gjøre dette veldig folkelig og enkelt (som i "jeg har møtt Jesus!"), men siden jeg selv ikke har gått den veien, og oppfatter at det ikke er den type svar som etterspørres, skal vi ta en lenger runde.

Litt kort sagt kan vi dele gudsbegrepene i noen kategorier.

Noen guder er skapte (slik som de greske gudene, som stammer fra titanene), andre er uskapte (som i den jødisk-kristne tradisjonen). Noen guder er mange (polyteisme), noen er én (monoteisme), noen er alt (panteisme). Noen er opplagte og polemiske konstruksjoner i nyere tid (spagettimonsteret), andre hevdes det at har vist seg i historien og det på litt ulike måter og med til dels ganske forskjellige meldinger (f.eks. i Bibelen, Koranen og Mormons bok).

Nettopp fordi det er grunnleggende og prinsipielle vesensforskjeller mellom disse er det mulig å gjøre ulike typer vurderinger.

Og da er det i hvert fall for meg nærliggende å spørre etter metode. Hvordan går man fram for å gjøre slike vurderinger? Naturvitenskap? Religionssosiologi? Fingeren i været? Utpressing? Mavefølelsen? Spørre foreldre? Mynt og kron?

En måte som har vist seg god når man skal vurdere mellom ulike alternativer (slik at vi unngår for mye special pleading) er den som kalles for koherensmetoden, slik Atle Søvik argumenterer for på forskning.no.

Han tar utgangspunkt i at

Religiøse mennesker kommer med alle slags påstander om Gud og verden, men kan slike påstander diskuteres og kritiseres rasjonelt, og i så fall hvordan?

For å svare på dette trekker Søvik inn koherenskriteriet.

Koherenskriteriet benyttes i mange vitenskaper. Det er mange ting man ønsker å teste som man ikke har direkte tilgang til, men som man tester utfra de implikasjoner man trekker av sin teori. 

Når slike ideer testes må man både spørre om ideen i seg selv er konsistent, men også prøve å utlede konsekvenser og undersøke om disse konsekvensene henger sammen og hvordan de henger sammen med andre data man regner for sanne. Men mange empiriske tester i naturvitenskapen er indirekte tester der resultatene kan tolkes på flere måter og er forenlige med flere teorier.

På lignende måte som naturvitere spør om deres teorier er konsistente og gir koherente utledninger, kan man spørre om ideen om Gud er konsistent, og om det som kan utledes av gudstroen er koherent og hvor koherent det er med andre data vi regner for sanne.

Dermed er det ett spørsmål om det kan finnes noen som har "skapt universet og naturkreftene"  (og det tar vi ikke i denne omgang), og ett annet (som er hva vi belyser her) hvilken "noen" vi snakker om.

Vi må likevel ta en runde innom første spørsmål siden en argumentasjon for eksistensen av noen som helst form for Gud/guder er noe av utgangspunktet for en diskusjon om nettopp hvilken Gud/guder.

Og der finnes ulike typer argumenter som - så langt de når (og det varierer) - kan hjelpe oss til å se noen rammer en eventuell Gud/guder må holde seg innenfor.

Vi har

• Kosmologiske argumenter som peker i retning av at hvis det finnes en Gud må dette være en ikke-kontingent (ikke-avhengig) og ikke-fysisk størrelse
• Designargumenter som peker mot at hvis det finnes en eller flere designere, må denne/disse ha høy intelligens og gode evner til å planlegge og utføre
• Moralske argumenter som forteller oss at hvis det finnes noe som vi kan forankre etikk, verdier og forpliktelser i, må denne ha en natur som  er maksimalt god 
• Ontologiske argumenter som forteller oss at hvis det finnes en Gud, må dette være et vesen med maksimalt mulige (kvalitative) egenskaper inkludert nødvendig eksistens ("det vesen om hvilket ikke noe større kan tenkes")
• Efaringsargumenter - altså at egne og andres eventuelle opplevelser av f.eks. bønnesvar kan peke mot at hvis det finnes en Gud/guder er dette noen som bryr seg
• Historiske argumenter som handler om hendelser i historien som (mener man) vanskelig kan forklares eller forstås uten at det finnes en Gud/guder. De mest kjente her (og etter min oppfatning beste) er nok argumentene for Jesu oppstandelse (som ikke baserer seg på at teksten er ufeilbarlig). Sistnevnte vil kunne inngå i et mer spesifikt argument for en kristen Gud.
• Occams barberkniv som er en tommelfingerregel som forteller oss at selv om det kan være bedre med to reparatører enn ingen reparatører, er det enkleste å se for seg én størrelse som både kan være ikke-kontingent og designer og maksimalt god og i stand til å svare på bønner og har reist opp Jesus fra de døde osv.

Generelt sett er det slik at denne type argumenter har vært benyttet overfor kun noen av gudsbegrepene vi har omtalt. De finnes primært innenfor en jødisk-kristen-islamsk tradisjon og i noen grad innenfor en hinduistisk. Når det er vanskelig å finne denne type argumenter i polyteistiske retninger, henger det antagelig sammen med at det er vanskelig å bruke dem til polyteistiske konklusjoner.

Så kan vi bruke et koherensperspektiv dels med utgangspunkt i disse argumentene for å komme enda videre i spørsmålet om hvilken "noen" vi snakker.

For det første må en slik noen være stor nok. Altså noen som er mektig nok til å skape alt det fysiske og alle naturlover. Ser vi nærmere på kandidatene kan vi argumentere for at kategorien "greske guder" kommer dårligere ut enn andre kandidater, blant annet fordi de i følge egen mytologi selv er skapt - og det etter at resten av universet er skapt (hvis det da er mulig å si innenfor denne tenkningen at det er skapt). Og fordi noe slik som naturlover da ikke finnes, alt som skjer i naturen er uttrykk for gudenes luner.

For det andre må en slik noen ikke være betinget av noe annet, altså ikke trenge noe annet for å forklare seg selv. For trenger en gud noe annet, er det altså dette "noe annet" som er bak eller større enn denne guden. Her ser vi igjen at kategorien "greske guder" kommer dårligere ut enn andre kandidater siden det er vanskelig å argumentere for at de har eksistert fra evighet eller ikke kunne vært annerledes (hvorfor ikke enda en havgud eller en havgud med kortere hår eller flere tenger i gaffelen?). På samme måte vil spagettimonsteret sakke akterut i kappløpet fordi det er satt sammen av ting som nettopp er betinget av noe annet (korn, kjøttboller, saus...)

For det tredje kan det argumenteres for at vi må se etter noen som er bevisste nok til både å ha skapt et univers på et tidspunkt (altså som mer enn uttrykk for en lovmessig nødvendighet) og til å ha frembrakt moralske forpliktelser og lignende. Vi kan da argumentere for at et upersonlig, panteistisk gudsbegrep kommer dårligere ut enn greske guder som på sin side kommer dårligere ut enn den jødisk-kristne tradisjonen.

For det fjerde kan det argumenteres for at vi må se etter noen som er gode nok til å kunne gi oss et grunnlag for forpliktende moral og da kan vi igjen argumentere for at et panteistisk eller polyteistisk gudsbegrep kommer dårligere ut.

Tar vi for det femte hensyn til mer historiske argumenter som de som er knyttet til Jesu oppstandelse, får vi enda flere forhold som henger best sammen med og peker mot en spesifikk kristen Gud.

For det sjette kan vi argumentere for at det er mer rasjonelt og henger bedre sammen om vi ser etter noen som også kan begrunne naturvitenskapens mulighet og verdi. Der vil mer eller mindre vilkårlige naturguder (som Tor og Hermes og Poseidon som altså ikke opptrer konsistent fra dag til dag) komme dårligere ut enn en evig lovgiver bak naturen, på samme måte som et organisk gudsbegrep (som i panteismen) vil være et mindre sannsynlig opphav til rimelig faste naturlover.

Det finnes flere forhold vi kan trekke inn (som noe som heter motforestillinger), men jeg avrunder der av tidsmessige grunner. Forhåpentligvis er det likevel mulig å ane at et slik tenkesett fort vil føre vekk fra gudene og i retning av Gud.

Skal vi vurdere en mer spesifikk Gud, må vi også se hvilken (om noen) åpenbart Gud som stemmer best med "filosofenes Gud". Det vil føre for langt å komme inn også på det her, men skal koherenstenkning brukes vil dette også handle om å vurdere hvorvidt elementer i en åpenbaring som stemmer dårlig med et helhetlig gudsbegrep kan omtolkes eller oppfattes som kulturelle forestillinger uten overføringsverdi. Og hvilke eksisterende tolkningstradisjoner som er mest åpne for den type vurderinger.

Selv har jeg landet på en rimelig klassisk kristen forståelse i voksen alder og vurderer den løpende i møte med egne og andres innvendinger.

For ordens skyld: Denne litt prinsipielle oppstillingen eller argumentasjonsstrukturen er ikke noe "bevis" for kristen tro. Men den bør kunne antyde at det er mulig å argumentere meningsfullt for mer enn hvilkensomhelst bakmann.