En mening i å skifte mening

Det ondes problem er av temaene som ikke akkurat unnlates å nevnes hvis man er dumdristig nok til å stikke hodet fram som kristen på nachspiel.

Dermed er det flott at Espen Ottosen for noen dager siden hadde et innlegg i Aftenposten om filosofen som løste det ondes problem, nærmere bestemt Alvin Plantinga. Selv om artikkelen som så ofte i slike sammenhenger er alt for kort, viser den at dette temaet ikke er uløselig - filosofisk.

Samtidig la nok Espen seg i en litt uheldig og lettere folkelig teologisk tradisjon, som han nå går tilbake på.

Jeg har vokst opp med en forkynnelse som betrakter slike fenomener som et resultat av syndefallet. På grunn av ulydighet i Edens hage, slapp menneskeheten det onde inn i vår verden. Resultatet er et skaperverk i uorden.

Etter å ha lansert en slik påstand i en tilsvarende artikkel ble jeg møtt av protester. Humanetikere hevdet på Twitter at jeg hadde gått fra forstanden. Det har skjedd før og er til å leve med. Mer inntrykk gjorde det at kloke kristne, med mye naturvitenskapelig kunnskap, stilte spørsmålet: Hvis jordskjelv skyldes at kontinentalplatene beveger seg, er det rimelig å tenke at årsaken er menneskers synd mot Gud?

Etter å ha fundert noen dager svarer jeg: Neppe.

Det er til og med slik at kontinentalplatenes bevegelser er viktig for livet på jorden. Dermed er det ikke riktig å se jordskjelv som ensidig uttrykk for noe ondt, selv om de kan føre til mye vondt.

Den kristne fysikeren John Polkinghorne, som har skrevet mye om forholdet mellom kristen tro og naturvitenskap, påpeker i en bok (som jeg burde lest før jeg skrev forrige artikkel!) at kontinentalplatenes bevegelser er sentrale for livet på kloden. Med andre ord: Skal vi ha det positive, altså liv, må vi akseptere det negative, altså jordskjelv.

Slik er det med mye annet i naturen. Ting som oppleves ubehagelig, kan ha positive konsekvenser: En betennelse gjør vondt, men sørger for økt blodgjennomstrømning, og dermed heling. Bakterier skaper sykdom, men er også nødvendige for at maten skal fordøyes.

Slike fakta løser ikke det ondes problem. Men noen viktige spørsmål faller bedre på plass hvis utgangspunktet er at naturen styres av lovmessighet – mest på godt, litt på vondt. Derfor burde jeg ikke ha formulert meg som om alt ubehagelig er et resultat av menneskers synd.

Espen skal ha stor honnør for å vedgå at han hadde tenkt feil i første runde. Han skal også ha ros for viljen til å lese seg opp på filosofiske utfordringer og løsninger. Det styrker inntrykket av at det skjer noe i retning av en tankemessig vekkelse blant enkelte kristne for tiden, muligens inspirert av heller håpløse utspill fra nye ateister.

Hvis jeg da ikke er for overtroisk og/eller blåøyd optimistisk.

Uansett handler dette feltet om å holde tankene rett i munnen. Skal vi først ta opp Det ondes problem må vi skille mellom tre ulike filosofiske/teologiske problemstillinger, og deretter skille disse fra det som nok er det viktigste for mange - det som rett og slett har å gjøre med trøst og støtte, omsorg og hjelp og i det hele tatt medmenneskelig varme.

Ikke minst fordi vi så ofte - i min erfaring så godt som alltid - i en slik diskusjon (antagelig ubevisst) veksler mellom perspektivene og dermed ikke klarer å forholde oss ryddig til problemstillingene, verken prinsipielt eller psykologisk.

Det hjelper ikke å diskutere det logiske problemet hvis det man ser for seg handler om sannsynlighet. Det blir like feil å gi filosofiske svar når noen sliter med sorg som det blir å drive sjelesorg når spørsmålet er tankemessig.

La oss derfor forsøke å skille problemstilllingene fra hverandre, slik vi også var inne på for et par år siden.

Det første filosofiske problemet er det såkalt logiske problemet, er det det ulogisk å kombinere eksistensen av en god og allmektig Gud med eksistensen av lidelse?

De seneste tiårene har en rekke fagfilosofer (som Plantinga) vist at dette ikke er ulogisk, blant fordi det krever at man viser at Gud ikke kan han noen som helst grunn til å tillate lidelse.

Det andre filosofiske problemet går på om det er usannsynlig å kombinere eksistensen av en god og allmektig Gud med eksistensen av lidelse.

Også her er det vanskelig å vise tankemessig at dette faktisk er usannsynlig, ikke minst fordi sannsynlighet handler om kvantifiserbare størrelser som det ikke er enkelt å tallfeste.

Samtidig blir selvsagt dette - særlig sistnevnte - diskutert videre blant filosofene, dels fordi noen så sterkt føler at det er usannsynlig med en god og allmektig Gud i en verden som vår.

Det tredje spørsmålet er dette som kalles for teodisé - altså forsøk på se for seg gode nok grunner til at Gud tillater lidelse.

Dette er en viktig diskusjon (som Atle Søvik gjorde en solid jobb med i sin doktorgradsavhandling fra et drøyt år siden, dels inspirert av Keith Ward), men selv om vi ikke skulle klare å komme helt i mål her, endres ikke de filosofiske konklusjonene fra de to første punktene.

Det er ikke noe rasjonelt selvmotsigende i å tro på en god og allmektig Gud, selv om vi ikke vet hvorfor døden og lidelsen rammer akkurat der og da eller meg og mine nærmeste.

Samtidig er nok dette siste kanskje det vanskeligste for mange. Vi snakker da om det psykologiske området, om reelle møter med lidelse og total meningsløshet i situasjonen.

I slike tilfeller er det det dess viktigere at vi stiller opp og hjelper så godt vi kan, noe som kan kreve en sterk (til tider overmenneskelig) indre motivasjon og offervilje, gavmildhet og raushet.

Jeg har ingen tro på eller erfaring med at vi da kommer nærmere en løsning ved å avskrive de ressurser som ligger i kristen gudstro og det å ha Jesus som forbilde.

Klassisk monster

Mens fremadstormende artister på 60- og 70-tallet skapte furore ved å kle klassiske verker i rockedrakt, har vi etterhvert sett mange eksempler på at rockelåter blir fremført av symfoniorkestere.

Noen ganger omtrent like pinlig som sangen til årets ski-VM, men det hender man treffer både nier og tier på blinken. Ikke minst når rockeverket som skal tolkes har andre egenskaper enn at det ... rocker.

Ett av de beste eksemplene er noen få dager gammelt.

Slik låter det når et japansk orkester tolker Tarkus.

Steampunk i storbyen

For de som måtte ha interesse av steampunkens edle kunst, kan anbefales dårligere verk enn den lettere geniale  engelske tegneren (med flere banebrytende verker) Bryan Talbots foreløpig to bind i serien Grandville - som ikke akkurat er Wind in the Willows.

Selv om de begge tilhører den ærefulle engelske grevlingsjangeren, er nok Talbot en ... smule mer noir.

Rammefortellingen er enkel. Napolen gikk seirende ut av striden for 200 år siden, noe som førte til at England ble en fransk provins.

Dette har, for å si det kort, ikke gått helt upåaktet hen for engelsk politikk, kultur - og selvtillit.

Muligens er også dette grunnen til en teknologisk utvikling der vi ser mer damp enn data.

At hovedpersonene er dyr (mennesker brukes til nød som tjenere) gjør fortellingen både mer morsom og makaber. Det gjør et visst inntrykk når en figur som ligner relativt umiskjennelig på Onkel Skrue er et anonymt offer i en massakre i andre bind.

Også andre figurer gjenkjennes i bakgrunnen her og der, i Talbots litt postmoderne (unnskyld uttrykket) lek med referanser.

I denne settingen er det duket for internasjonal kriminalitet av en noe annen kaliber enn i Sherlock Holmes. Store deler av handlingen foregår i Grandville og i et franskdominert Europa snakker vi da ikke om London.

I grunnen bare å sette på dampkjelen, finne fram te og lorgnett og nippe seg gjennom bindene.

Dagens Næringsliv i ikke så stolt tradisjon

Man kan ha delte oppfatninger om hvor klokt det var av stortingsrepresentanter fra KrF å invitere Marthe Wexelsen Goxøyr som har Downs syndrom til Stortinget for å spørre om Stoltenberg åpner for et sorteringssamfunn, når han mener gravide bør få ultralyd i 12. uke.

Én ting er at saken kan føre til oppvask rundt Stortingets besøksrutiner (selv om vi er litt usikre på om reaksjonen hadde vært like indignert med en fra Hardanger med spørsmål om monstermaster - se også  Fredrik Gierløff i Minerva om et "Gjennomregissert teater").

Noe annet er kommentarene.

Som Kjetil B. Alstadheims i Dagens Næringsliv i går. Den ligger dessverre, eller heldigvis, ikke på nettet.

Alstadheims lager ikke bare kostelig moro av at Goxøyr med Downs syndrom etter hans oppfatning har det til felles med Kr.F at hun er utrydningstruet (et begrep hun er selvironisk nok til å bruke på t-skjorta).

Han ser også de store linjene bak Dagfinn Høybråtens arbeid.

Han stod plantet i lang, men kanskje ikke så stolt kirkelig tradisjon der kunnskap er farlig og folk som mente jorden var rund ble brent på bål.

Ser man enda litt ... større linjer oppdager vi med andre ord at DN lønner journalister som aspirerer til finalefeltet i den ikke helt stolte tradisjonen å spre fordømmende og fordummende myter.

Noe som antyder at det kan sitte et stykke inne å drive nok research til engang å oppdage mytene.

Spørsmålet er dermed hvor lang tid Alstadheim bruker på å legge seg flat dementere tøvet. Dessverre er det ingen verken lang eller stolt tradisjon i media for det.

Behag og Bysants

Matlei? Dragning mot det eksotiske? Lyst på en bok med oppskrifter som naboene og Hellstrøm ikke bare mangler, men ikke ante eksisterte?

Da er det bare å stikke gaffelen i Tastes of Byzantium: The Cuisine of a Legendary Empire.

For centuries, the food and culinary delights of the Byzantine empire - centred on Constantinople - have captivated the west. This book reveals in detail what was eaten in the court of the Eastern Roman Empire - and how it was cooked. It describes the sights and smells of Constantinople and its marketplaces, and relates travellers' tales.

Som man forstår litt travelt for tiden.

Perler for menn

Et kjennetegn på tidsånden er at guttene som leste tegneserier er blitt menn, for ikke å si nærmer seg pensjonsalderen.

Og har fått penger.

Vi snakker med andre ord om en tidsluke på 10-15 år der små og store forlag i inn (og la oss legge til) utland synes å forstå at stoffet kjenner sin besøkelsestid.

Jernet er varmt, det er bare å smi.

Dermed er det bare å lene seg tilbake og flyte på strømmen av

utgivelser av klassiske perler fra en forgangen tid.

Vi kommer tilbake til en nærmere presentasjon av opp til flere av disse som for tiden inntas i tilnærmet horisontal stilling mens vi håper at Dagens Næringsliv ringer.

Fysikere og filosofi

Det er ikke bare oppstyret rundt Stephen Hawkings nyeste bok som synliggjør fenomenet at fysikere kan si nesten hva som helst og det tas som gospel.

Ikke minst ser vi dette i mangelen på motspørsmål når noen hevder å kunne vise av fysikken at kosmologiske argumenter for Guds eksistens ikke bare er feil, men direkte latterlige.

Ett av de seneste eksemplene er Ethan Singer som føyer seg inn i rekken av de som på ramme alvor (det ser i hvert fall slik ut, men parodien kan ligge på et høyere nivå enn hva oss dødlige ikke-fysikere forstår) forklarer nøye hvordan "noe kan komme fra ingenting".

Hans forståelse av debatten antydes når han blant annet gjengir følgende tegning (selvsagt med glimt i øyet, men pussig fri for kritiske kommentarer).

En tegning som i stedet for å understreke fallitten i ett av gudsargumentene, demonstrerer en bemerkelsesverdig vanlig mangel på kunnskap om dem.

Det har aldri vært, og vil aldri komme til å bli, noe seriøst gudsargument som hevder at "alle ting må ha en årsak". Blant annet fordi det ikke er noen årsak til at argumentet skulle eksistere.

Vi finner det selvsagt ikke hos Aristoteles, Augustin, Anselm, Averroes, Aquinas eller resten av A-laget. De eneste som begynner på a som jeg har sett hevde at dette ikke bare er ett argument, men tildels synes å mene det er et hovedargument, er ateister.

Til gjengjeld er det tildels allestedsnærværende i nøkkelverk i ateistisk religionsfilosofi, som når George H. Smith i Atheism - The Case Against God (Prometheus books, 1989) siterer flere filosofiprofessorer som oppfatter argumentet som representativt. F.eks. er det i følge John Hosper slik at dette årsaksargumentet er

”ikke bare ugyldig, men selvmotsigende. Konklusjonen som sier at noe (Gud) ikke har en årsak, motsier premisset som sier at alt har en årsak. Hvis det premisset er sant, kan ikke konklusjonen være sann; og hvis den konklusjonen er sann, kan ikke premisset være det” (side 239).

Nettopp. Her er vi helt enige. Og dermed er det altså ingen teistiske filosofer som noen gang har kunnet drømme om å bruke et slik argument.

På samme måte som de ikke har kunnet drømme om å tenke i retning av Singer.

And, most often when people bring this up to me, it's in an attempt to prove the existence of God -- and the insufficiency of the Big Bang -- by pointing to the Universe.

Well, let's take this question as seriously as our knowledge allows us to. (And by that, I mean physically, rather than philosophically or theologically.) In physics, can you get something for nothing? And if so, what can you and can't you get?

In many ways, yes, you can. In fact, in many ways, getting something when you have nothing is unavoidable! (Although you can't necessarily get anything you want.)

Singer mener med andre ord ikke bare at det er mulig at noe kan komme fra ingenting, men at det er uunngåelig. Og dette er basert på vår kunnskap (altså fysikk, må vite) og ikke bare filosofi eller teologi.

Hvilke empiriske eksempler trekker han så opp av hatten for å underbygge dette?

For example, take a box and empty it, so that all you've got is some totally empty space, like above. An ideal, perfect, empty vacuum. Now, what's in that box?

Did you guess nothing? Well, it turns out that empty space isn't so empty.

Eh, nei? Hvor ble det av ingenting? Som Singer ganske riktig forklarer oss er og inneholder "det tomme rom" noe.

Dermed er det ikke veldig underlig at man - gitt tilstrekkelig tid og energi - kan frembringe noe i og av noe.

One of the consequences of Heisenberg's Uncertainty Principle -- that you can't know a quantum state's energy exactly for a finite duration of time -- means that when you're talking about very short time intervals, there are large uncertainties in the energy of a system. Over short enough timescales, the energies are large enough that particle-antiparticle pairs wink in-and-out of existence all the time!

Det er rett og slett ganske mye man kan få hvis man først starter med noe. Som Singer forbilledlig forteller oss om et kvantefelt hvis du begynner med stor nok energi.

And if you start with enough energy, you can take all of the real matter and antimatter pairs that exist, and create more matter than antimatter, giving us a Universe where we have something, today, rather than nothing. 

Dermed blir vi sittende og gni oss i øynene (det er slutt på tiden der det var særlig lurt eller mulig å rive seg i håret) når Singer friskt kommer til sin konklusjon (mine uthevelser).

Now, that's what we know we can get, even from nothing.

Singer klarer med andre ord både å spre en tradisjonell ateistisk myte om gudsargumenter (jeg har kommet ut av tellingen på hvor mange jeg har møtt som har brukt dette som et av sine store intellektuelle poenger mot gudstro) og å gjøre tryllekunsten å skape ingenting av noe.

Som dog er enklere enn å skape noe av ingenting.

Singer avslutter med glød og glimt i øyet.

But there are many things we can't do, either practically or theoretically: violate charge or energy conservation, decrease the total entropy of the Universe, or figure out where our initially inflating Universe came from. (Yet!) But we definitely can get something for nothing; quantum field theory not only allows it, it demands it. But it remains to be seen whether we can get everything for nothing. If we ever figure it out, I'll make sure you're among the first to know!

Vi gleder oss.

Og garanterer på vår side at Dekodets lesere vil være blant de første som får vite det hvis en fysiker skulle vise at noe kan komme av (ekte) ingenting.

Latterlige myter

Dekodet er vel ikke av de minst ivrige etter å avlive myter. Det er dermed alltid hyggelig når andre tar på seg oppgaven, som Kari Vogt i Nettavisen om Latterlige ting vi tror om Islam.

Men å forsøke å fjerne noen myter om islam forsvarer ikke helt at man skaper eller forsterker noen om kristne.

Blant det Vogt "mener er de verste fordommene vi har mot islam" og "noen av de utrolige oppfatningene mange av oss faktisk har om muslimer" er at

«Islam tolererer ikke andre religioner»

Dette er en eldgammel konflikt mellom kristne og muslimer, som ifølge Kari Vogt daterer seg tilbake til korstogenes tid hvor spenningsforholdet mellom islam og kristendom var høyt. Begge sider fordømte hverandres religioner, men tror du det var muslimene som var verst?
Nope, det var de kristne. Det var ifølge Vogt fullt mulig for en kristen å leve i et muslims land, men umulig for en muslim og å leve i en kristen nasjon. De kristne godtok ingen andre enn sin egen religion, og fordømte både islam og jødedommen.

Det er til og med slik at

I koranen minnes muslimer stadig på at de ikke er de eneste som tror på Gud. Jøder og kristne kalles «bokens folk» som betyr at de verdsettes som et folk som har fått åpenbaringer fra den samme guden de tror på. På samme måte heter det i koranen at muslimer ikke bare skal beskytte sine moskeer, men også ivareta klostre, synagoger og kirker.

På sett og vis er dette imidlertid å snu saken på hodet, eller i hvert fall å fremstille den på måter som garantert vil føre til massive misforståelser.

Det som foregikk fra 600-tallet var at araberne erobret områder som hadde vært kristne i atskillig hundre år. I stedet for å massakrere eller tvangsomvende innbyggere, lot erobrerne (som var i klart mindretall) dem få lov til å beholde sin tro, mot at de betalte skatt.

Sistnevnte regel gjorde selvsagt over tid at stadig flere gikk over til islam, nærmest som skatteflyktninger.

Men viktigere er at det ikke bodde muslimer i områdene som ikke var erobret. Islam spredte seg ikke ved misjonærer og det var naturlig nok ingen opprinnelig muslimsk bosetning noe sted.

Dermed var det slik at hvis muslimer dukket opp i horisonten (vi snakker da ikke om handelsmenn) var mistanken og motviljen heller stor.

Muslimske enklaver ville blitt oppfattet som klare trusler. Vi snakker om en periode av erobrere som fortsatte å innta store landområder (som det meste av Spania på 700-tallet) og prøvde seg i Frankrike (slått tilbake i 732) og overfor Konstantinopel (en serie beleiringer på 600- og 700-tallet, samt også ved tyrkiske trusler fra midten av 1000-tallet - noe som bidro til å utløse korstogene.

Frykten ble ikke mye redusert av ikke helt ubetydelige osmanske erobringer fra senmiddelalderen og fremover mot beleiringene av Wien på 15- og 1600-tallet.

Og så var det pirater.

Muslimske sjørovere raidet øyer og kysten av Middelhavet, for ikke å si så langt opp som til England og Island i godt over tusen år. Klimaet og stemningen overfor muslimer var ikke veldig god.

At ufarlige kristne fikk lov til å bo i de erobrede områdene handler mindre om "toleranse" enn om realpolitikk. Man trengte skatteinntekter, befolkning og en kontinuitet i statsadministrasjonen.

Det hørte også med at man, ikke minst siden Bysants lenge var et forbilde, så seg tjent med å støtte lærdomssentra av kristne naturfilosofer med påfølgende oversettelsesarbeid til arabisk, spesielt fra 800-tallet.

Først med korstogene mot slutten av 1000-tallet (dels provosert fram, dels og kanskje enda mer som uttrykk for en pavelig realpolitkk) begynte det kristne Europa å få mulighet til å erobre tilbake områder.

Og da gjentok på mange måter historien seg.

Muslimer og jøder i områdene som korsfarerne erobret fikk i stor grad fortsette i sin tro. Noen synes til og med å ha fått det bedre, i følge samtidige kilder.

Og jøder hadde allerede lenge fått bo i østromerriket og det vesteuropa som vokste fram etter folkevandringstiden.

Først i kjølvannet av korstogene mot slutten av 1000-tallet begynte jøder å bli trakassert eller drept i særlig omfang. Uten Kirkens støtte og med lokale biskoper som ved flere anledninger satte seg til motverge når mobben eller medlemmer av korsfarerstyrker gikk løs på jødene.

Aksjonene mot jøder i kristne områder hadde paralleller i muslimske land.

6 000 jøder ble drept i Marokko på 1030-tallet og 4 000 i Granada i 1066. Massakrene blusset opp igjen ved flere anledninger, bl.a. på midten av 1400-tallet i Marokko og det som var igjen av det islamske Spania.

Som religionssosiologen Rodney Stark argumenterer for i One True God (Princeton University Press 2001), kan de sees i sammenheng, som uttrykk for og resultater av mer generelt urolige tider.

Spesielt hadde Spania over tid utviklet seg negativt, i kjølvannet av borgerkriger i de muslimske områdene på 1000-tallet og en tiltagende islamsk intoleranse.

Muligens var denne forhistorien en medvirkende faktor til den tiltagende intoleranse overfor andre trosretninger i Spania, etter gjenerobringen. Sammen med frykten for femtekolonister og ønsket om en sterk og enhetlig stat førte dette til at alle jøder og siden muslimer ble utvist fra Spania på 14- og 1500-tallet.

Men dette var ikke funnet på i farten, som et nytt og enestående tiltak trukket opp av hatten. Forelegget var blant annet muslimske herskeres utvisning av jøder fra Spania ved flere anledninger i århundrene før.

Skal man avlive myter, er det greit om man er noenlunde edruelig og rettferdig. Selv om noe kanskje, i hvert fall et stykke på vei, stemmer "bokstavelig talt", skaper vi fort nye myter - for ikke å si forsterker fordommer - om vi ikke ser historiske situasjoner i sammenheng.

Uansett, hvis det er slik at Islam er så mye mer tolerant enn en kristen tradisjon, bør det ikke da være et tankekors at det er såpass vanskelig - til dels umulig - for kristne å bygge kirker og dyrke sin tro  i muslimske kjerneområder som Saudi-Arabia, Iran og Pakistan (eller en gang i Tyrkia).

For ikke å si for muslimer å konvertere.

Vi kan uansett nærmest garantere at resultatet ikke blir ... bra hvis man med den ene hånden avliver myter og gir muslimer gode forbilder, og med den andre svartmaler de som det i dag er sterkt behov for at blir tolerert i stater med erklært islamsk forfatning.

Det er i hvertfall ikke sikkert resultatet blir latterlig.

Som julekvelden på Harris

Siden antagelig ikke alle leser Morgenbladet jevnlig, kan tipses om Trond Berg Eriksens fornøyelige fyrverkeri av en bokanmeldelse 24.12. av Sam Harris noe ... pussige Moral Landscape, med heller talende overskrift og ingress:

Vitenskap, vrøvl og verdier

Sam Harris bedriver religionskritikk etter samme mønster som offentlige kampanjer mot røyking.

Deretter tar det lettere helt av.

Vel fortjent 6'er. For anmeldelsen.

Kosmisk patriot - III

Når også del III av Torleiv Haus' gjennomgang av Orthodoxy anbefales er det ikke kun fordi jeg er Chesterton-patriot i tredje potens.

Det hører også med at Torleiv på en forbilledllig måte formidler GKC's paradoksale poenger og oppegående observasjoner, selv om han er talende taus om andelen aliterasjoner.

For ordens skyld (siden jeg har empiri på at noen misforstår dette) understrekes at Chesterton her ikke bedriver direkte filosofisk argumentasjon, men deler sine erfaringer om hvilken nøkkelforståelse av universet som best passer i låsen.

Det han har i sikte er kort sagt ikke formallogikere av den analytisk filosofiske skolen (en grunn er nok at denne ennå ikke eksisterte), men samtidens gale guruer, fra Schopenhauer til Nietzsche, Tolstoj til Blavatsky, Wells til Shaw.

Og han treffer dem godt i hjertet.

Sensasjon: Uenighet om teologi og vitenskap

Siden den gode Denis Alexander er ute med en artikkel basert på denne boken (og en debatt om en oppsummering av den), ble det badblogget noen smuler i dag.

Det er tross alt et nytt år.

Mona i media

Det er bare å vende seg til at enhver nyhet om Leonardos kunst uvilkårlig, umiddelbart og ubønnhørlig knyttes til Da Vinci-koden.

Selv om dess mer seriøse nyhetene er, dess mindre har de å gjøre med Dan Brown og alt hans vesen.

Dermed hopper man ikke mange metrene i stolen når Aftenposten kan røpe Mona Lisas hemmelighet.

Verdens mest berømte og mest parodierte bilde har forvirret og fortryllet forskere i hundrevis av år. Hvem skjuler deg bak det uutgrunnelige smilet? Hvilke koder skjuler det seg i maleriet? Landskapet i bakgrunnen – hvor er det?

En gruppe forskere og historikere ledet av Silvano Vinceti la onsdag frem sine resultater og teorier i Roma.

Det er Mona Lisa som er den virkelige DaVinci-koden, sier Vinceti.

Artikkelen videre har selvsagt null og nada å gjøre med Dan Brown.

I stedet blir vi med på en mer sannsynlig (noe som ikke betyr at den ikke fortsatt er drøy) tur innom kabbala, Johannes Åpenbaring, harmoni mellom mann og kvinne og mellom det fysiske og det åndelige livet.

Alt lettere uklart fremstilt, muligens p.g.a. en noe ubehjelpelig oversettelse.

Men det var aldri uklart hvem man ville vende tilbake til i konklusjonen.

Silvano Vinceti har delvis trukket på teorier som tidligere er lansert, men har kommet til en litt annen konklusjon: At det er Mona Lisa som representerer den virkelige DaVinci-koden. Og Dan Browns profeti er dermed delvis rett: At det måtte en historiker til for å knekke kodene i La Gioconda.

Her er det altså bare å gispe over den ufattelig unike og avanserte profetien. Hvor tar Dan Brown det fra? Hvem skulle trodd at det krevdes en historiker for å løse historiske koder?

Eller at en avis kan få det for seg at Dan Brown "profeterte" dette. For hovedpersonen i Da Vinci-koden er ikke akkurat kjent som professor i historie.

Noe som bekreftes hver gang han åpner munnen.

Kosmisk patriot - II

Og så er Del 2 ute.

Kosmisk patriot

Bare for å Hause opp at det leses bøker på Vestlandet også.

Kristenarven på NRK

*Opp på såpekassen*

Dagens Spekter på NRK2 20:45 i dag handler om Avkristningen av Norge.

Mange er bekymret for at Norge fjerner seg fra sin kristne arv. Har de grunn til det? Spekter ser på hvordan Norge avkristnes og hva som er drivkraften bak.

Siden programmet ennå ikke er sendt, er det fritt fram å forestille seg innholdet. Muligens blir det tankevekkende og viktig med så stor bredde og dybde i analysen at mange får seg en vekker.

Muligens ikke.

Etter noen års empiri er det vanskelig å se for seg at vi vil møte stort flere enn tre innfallsvinkler. Med én fellesnevner. De vet ikke hva den kristne kulturarven er.

Vi ser dette hos de grupperingene vi tradisjonelt møter i debattene

på nett og NRK.

Den første er den relativt store gruppen som vil ta vare på verdier som nestekjærlighet og kristen julefeiring. Man er bekymret over et mindretall av venstresiden, materialister og muslimer som forstyrrer stemninger og sinnelag med utvannete eller fremmede skikker. Den kristne arven er en garantist for norske tradisjoner.

Dermed kjemper man for kristne julesanger, skolegudstjenester og statskirken. Alle kulturer er selvsagt likeverdige, men kristne verdier er likere enn andre.

Den andre gruppen oppfatter den kristne kulturarven som først og fremst noe negativt. Hvorfor mase om den når vi har gått fra middelaldernes mørke der kirken undertrykket vitenskap og annerledestenkende, til moderne vitenskap og et liberalt samfunn? Takket være opplysningstiden er vi reddet fra fortidens fordummende overtro. Jorden er ikke lenger flat.

Den kristne arven er en hemsko for utvikling og fremskritt. Hallesbyes Sedelære viste at vi ikke er kvitt tendensene. Å snakke om kristne verdier som noe positivt og unikt er en tilsnikelse. Ofte er de verken eller. Og det som er bra har vi fått prentet inn som nyttige overlevelsesmekanismer i evolusjonen.

Den tredje gruppen ønsker vekkelse eller i det minste politisk flertall for sitt syn. Man drømmer om et samfunn med faste og gode verdier, med en religionsfrihet og ytringsfrihet som garanterer retten til å være kristen og forkynne evangeliet. Man er i mot aktiv dødshjelp. Man ønsker å tale Israels sak. Man ønsker strengere abortlov og at ekteskap bør forbeholdes heterofile.

Alle bør få del i den kristne arven. Noe bedre enn kristne grunnverdier, De ti bud og nestekjærlighet finnes ikke. Når folk flest ikke ser dette, skyldes det først og fremst en svekket kristendomsundervisning og at venstresiden har skapt et skjevt mediabilde.

Det er ikke underlig om det blir tilløp til debatt når disse tre grupperingene møtes.

Som så ofte blir resultatet originalest når utgangspunktet er galest. Avkristning handler ikke om at andelen som kan sitt Fadervår eller tror på jomfrufødselen daler. Eller at det brennes færre hekser. Det er heller ikke at det over tid har skjedd en svekkelse av kristne grunnverdier. Eller at KrF går tilbake.

Det handler om at man i det hele tatt snakker om kristne grunnverdier.

For praten om grunnverdier er en tilsløring og avsporing. For å si det lettere pretensiøst er vår store, kulturelle utfordring er at vi i så liten grad forstår dypverdiene. Vi er i ferd med å forlate den virkelige kristenarven uten at vi oppdager det.

For dette er ikke trivielt. Vi snakker om ikke mindre enn kreative og konstruktive kulturimpulser som over tid på ulike måter spleiset og verdiøket vesentlige deler av den jødiske, greske og romerske arv.

I den grad kristendommen er sann eller bra, er det ikke fordi enkeltelementene nødvendigvis er unike.  Vi ser i stedet at verdier og visjoner kobles og begrunnes meningsfullt og motiverende. På måter som mange har opplevd som unike.

Og som gjør at vi kan se fremover og utvikle stadig bedre samfunn.

Vi snakker rett og slett om den store syntesen som ble skapt og forankret i Europa gjennom senantikken og middelalderen. En bred visjon av virkeligheten som bidro til å skape moderniteten. En kulturarv som er så fundamental at den fortsatt styrer tankene til selv de som tar avstand fra den.

Nå er ikke dette noe vi bare finner på for anledningen. Det er ikke Dekodet som prøver å være morsom eller vil provosere.

Som jeg tar opp i Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø lander den engelske historikeren Edward Grant i en bredt anlagt analyse av rasjonell tenkning i middelalderen på at Opplysningstiden

lar seg knapt forestille uten den sentrale plass som fornuften spilte i senmiddelalderen. I den grad man kan snakke om revolusjonerende rasjonell tenkning i opplysningstiden, var den bare gjort mulig gjennom den lange tradisjonen fra middelalderen som etablerte bruken av fornuft som en av de viktigste menneskelige aktiviteter.

En ateistisk filosof som Jürgen Habermas sier det om mulig enda sterkere i et intervju i Time of Transitions (Polity Press, 2006).

Egalitarian universalism, from which sprang the ideas of freedom and social solidarity, of an autonomous conduct of life and emancipation, of the individual morality of conscience, human rights and democracy, is the direct heir of the Judaic ethic of justice and the Christian ethic of love.

This legacy, substantially unchanged, has been the object of continual critical appropriation and reinterpretation. To this day, there is no alternative to it. And in light of the current challenges of a postnational constellation, we continue to draw on the substance of this heritage.

Everything else is just idle postmodern talk (side 150-51).

Hvis den jødisk-kristne arven blir borte er det et spørsmål om ikke også verdiene og visjonene som ble forankret og universalisert gjennom den over tid også kan miste fotfestet.

Nå betyr ikke det at vi trenger å underslå negative sider i historien. Det er ingen grunn til å være naive eller nonsjalante om intolerante trekk og hendelser i kirkehistorien, kriger og konflikter, hekseprosesser eller ganske aliminnelig maktmisbruk.
 
Men det er heller ingen grunn til å tolke dette i lys av fordommer og fiendebilder. Eller bygge historiske linjer på myter og manipuleringer.
 
Hva handler så denne kristenarven om i praksis? Hvilke fundamentale forestillinger kan vi risikere å tape når grunnmuren og bjelkene som holdt byggverket sammen svekkes?
 
La oss i første omgang peke på fem som ikke er helt trivielle.

For det første snakker vi om troen på at vi lever i et univers der kjærligheten er grunnleggende og det største av alt. Vi skal ikke bli noen noe annet skyldig enn å elske dem. Vi er forpliktet til å være gode, til å hjelpe og støtte andre uten å få noe igjen for det. Selv ikke evolusjonært.

For det andre troen på at universet ikke en illusjon eller noe negativt. Det er virkelig og verdifullt. Det er her vi er kalt til å leve våre liv. Vi skal ikke som gnostikere, manikeere, katharer og andre østlig inspirerte mystikere søke å unnslippe fengselet jorden, kroppen eller bevisstheten. Eller underholde oss selv til døde.

For det tredje troen på at universet er frembrakt av en rasjonell skaper og lovgiver. Vi kan dermed ha en begrunnet tro på at naturprosessene er lovmessige og at vi - som skapt i Guds bilde - kan tenke Guds tanker etter ham. Naturvitenskap er mulig og moralsk. Ved å studere naturen kan vi finne ut mer om skaperverket og forbedre livet for folk flest.

Den europeiske debattkulturen er i stor grad skapt av middelalderens disputaser. Moderne naturvitenskap har mange røtter, enten vi snakker Hellas, India, Kina eller islamske kulturer, men når den europeiske syntesen viste seg så bærekraftig er det grunn til å takke universitetene som vokste fram fra 1100-tallet.

Selv om folk flest var mer opptatt av bjørnetemmere og matpriser, og adelen av moter og elskerinner, gjorde noen hundre år med doktorgradsstudier over hele Europa noe med vår mentalitet.

For det fjerde kan fremskrittstanken knyttes til en tro på reelle mål bak historien og forestillingen om at tiden var lineær. Historien går verken i evinnelige kretsløp eller handler om å finne tilbake til en forgangen gullalder. Augustin koblet på 400-tallet i Gudsstaten den jødiske tanken om en hellig og nødvendig historisk utvikling med den greske om naturlig vekst, og formulerte begrepet ”menneskehetens utdannelse” gjennom ulike historiske stadier.

Uten kristenarven ville få blitt opptatt av å gå fremover, eller trodd det var mulig.

For det femte kan vi innrømme at vi har tatt feil - uten å tape ansikt. Skriftestolen og tilgivelsesidealet har bidratt på avgjørende måte til at Europa er blitt en kultur som nettopp har selvkritikk som et ideal. At dette til tider kan nærme seg det selvutslettende og bli et våpen i kulturkampen betyr ikke at idealet ikke er forbilledlig.

Selv om vi kan ta selvkritikk på hvordan det er blitt brukt.

Så er spørsmålet om NRK2 trenger, eller ønsker, å ta selvkritikk etter kveldens program.

*Ned av såpekassen*

Ski og geni

Siden det nærmer seg Ski-VM i Oslo og det har vært alt for lite Northug-krangel på denne bloggen, tipses om og anbefales en noe annen type bok enn hva utrente øyne kanskje kunne forvente i Dekodets målområde.

Løypa suser da i retning den svenske idéhistorikeren Sverker Sörlins Kroppens geni - Marit, Petter og langrenn som lidenskap.

Vi snakker rett og slett om en perle av en bok som kan få kulturinteresserte til å få mer enn snev av sportsinteresse og sportsinteresserte til å snuse på annet enn snus.

Sörlin skriver boken med kropp og sjel, for ikke å si ånd og legeme. Som tidligere aktiv (han la opp i 1977 i favør av en akademisk karriere) utforsker han hvordan det trenes og tenkes langrenn i Norge i dag.

For ikke å si hvordan det bør trenes og tenkes.

Hvilke sosiale og kulturelle faktorer skaper gode skiløpere? Hvorfor er det så viktig å trene lenge og langsomt og ikke bare intervaller? Hvilke idéhistoriske perspektiver kan man anlegge på fenomenet langrenn? 

Og hvorfor er Trøndelag den del av universet som har frembrakt flest stjerner?

Spesielt er Sörlins fascinert av tanken på hvor fort det er mulig å gå på ski - og hvordan det føles når man gjør det. En av sluttscenene i boken er da også en "duell" med Northug.



Sørlin forteller om sin jakt etter svaret, om små norske og svenske lokalsamfunn, om politikk og historie, om glede og filosofi, om intervall- og fellesstart, om sine egne ungdomsopplevelser på ski.

Han oppsøker de norske landslagene og trener sammen med Bjørgen og Northug. Han utviser en sjelden blanding av lidenskap og lærdom, av nysgjerrighet og beundring, av distanse og deltagelse.

Ikke minst lar han seg ikke bedra av mediahysteriet rundt ... enkelte av løperne. Den Petter vi får møte er lavmælt og lun, ikke ulik trønderske skiløpere til alle tider.

Sørlin viser da også hvordan mediebildet endret seg etter det skandaløse OL-uttaket i 2006, og er blitt forsterket av seiersglede og skuffelser, av selvstendighet og dels selvironisk humor som mange journalister ikke klarer å forholde seg til på andre måter enn å skape "sensasjoner".

Følgende passus fra Sørlins blogg om den ydmyke Northug antyder noe av spennvidden i hans skrivning.

Jag skildrar Framverran i Kroppens geni. En underbar sluttning mot fjorden där man kunde stå på tunet nyårsnatten och se fyrverkerierna i Steinkjer en mil bort mot öster. Kanske en idealisk plats att bli skidåkare på. Så glest att man måste åka skidor till skolan, och nästan ingenting att göra på fritiden, utom att åka skidor förstås. Också en samstämmig bild av Petter Northug som en fin kille. Läser man intervjuer med honom från tonåren lägger man märke till hans ödmjukhet. Aldrig något skryt, ständigt ett gott ord för andra. Sedan blir han bäst av alla. Vintern 2006, när han sidsteppas inför Turin-OS, kan man se hur medierna börjar omvandlingen: till vilden, krigaren, busen, den storkäftade. När man är nära honom kan man knappt förstå hur det är möjligt. Han är lugnet själv, yttrar sig diplomatiskt och omtänksamt, oftast med ett gott ord för andra. Är han stor i käften är det skämt och med glimten i ögat (vilket medier ofta väljer att bortse från).

Og har ett og annet på hjertet overfor media.

All mediedramaturgi bygger på konflikt. Finns inte konflikten måste den uppfinnas. Därför kommer vi att fortsätta att uppleva Northug i ständigt nya konflikter, fler och större än de egentligen är. Det är själva definitionen på en stjärna. Den döljer sanningen. Man tänker på det gamla ordet: Ecce homo. Se människan. Pontius Pilatus ord till den hånande hopen när han framvisar den törnkrönte Kristus inför korsfästelsen. Ibland tänker jag på Northug så: som frälsaren/upprorsmakaren. Samtidigt hyllad och hatad. Men som människa stilla, mild och med få och enkla ord: följ mig. Den som lever genom sina handlingar. Ungefär som föregångaren från Nasaret, bibelns Framverran. Som fick Jerusalem och Rom att rista i sina grundvalar.

Siste sammenligning kan utvilsomt oppfattes som noe drøy, men det er altså en metafor, ikke metafysikk.

I det minste viser det en forfatter som ikke har laget vanlig dusinvare av en sportsbok. Klar pallplass.