Nye ateister - frisk nysatsing?

Etter bokstavelig talt å ha beveget meg på glattisen mellom Lillehammer og Oslo idag, er det kanskje passende å dytte mitt innlegg fra landskonferansen (en svært hyggelig og interessant affære) til Human-Etisk Forbund i retning boet (vi får satse på at velviljen koster det helt fram).

Det er dermed ikke til å unngå at det kan bli noe muntlig, generaliserende og stakkato i fasongen. Vi får heller komme litt tilbake til selve ordvekslingen ved en annen anledning, men den sa vel strengt tatt ikke så mye nytt.

Debatten var en reprise av denne, denne gang med Didrik Søderlind som møteleder og ikke deltaker.

Tittelen var Nyateismens religionskritikk – frisk nysatsing eller usaklig avsporing?

De øvrige i panelet var kanskje ikke helt overraskende de to ateistene som har uttalt seg mest om dette på norsk. Med andre ord h.h.v. Arnfinn Pettersen som (i venstre hjørne) gjentok sin kritikk av de nedrige nyateistene (med særlig vekt på enkelte av Dawkins' debattknep), mens Even Gran (i midterste hjørne) fortsatte å heie på de heroriske helter - særlig fordi de hadde satt lyset på behovet for argumenter for Guds eksistens.

Selv befant jeg meg vel ikke akkurat... midt mellom disse i debatten.

Dermed over til innlegget (det ble i praksis verbalisert litt mer responsivt ift. hva de ærede to andre sa, men gjengir her manuset til min "5-minutters"-innledning):

Siden nye ateister er så opptatt av naturvitenskap, bør jeg kanskje innlede med at jeg selv ble kristen som 19-åring, mens jeg studerte teknisk-naturvitenskapelige fag i Trondheim.

Dette gikk ikke... upåaktet hen på et lettere opphetet 70-tall.

Noe av det første jeg møtte var dermed kombinasjonen av Rød Front og Hedningesamfunnet som stilte meg opp mot veggen - eller i hvertfall veggavisen - med sterke og klare meldinger om hvor ufattelig dustete, umoralsk og uvitenskapelig det var med noen som helst former for kristen tro.

Det hele endte i en heller lang debattserie per datapapir på oppslagstavla på flystripa på NTH. Jeg har fortsatt disse liggende, men viktigere enn det er minnet  om opplevelsen. Det å være kristen var å møte slike utspill og svare på dem, hver dag.

Av en eller annen grunn ble det slutt på denne type innlegg etter noen måneder, enten det var tidsånden eller eksamenslesning som tok overhånd.

Da de nye ateistene fikk Hedningesamfunnets argumenter inn på bestselgerlistene følte jeg meg dermed litt ung igjen.

Eller - sagt på en annen måte - det minner dermed ikke akkurat om en frisk nysatsing.

Min utfordring med nye ateister er ikke at de er sinte, sarkastiske, slemme eller usaklige. I stedet går det på at de har meldt seg ut av den mer faglige debatten, samtidig som de (og deres følgere) synes å tro at det er det de bedriver.

Og at de har flyttet den tilbake til salongene fra slutten av 1800-tallet.

Nye ateister bedriver ikke så mye vitenskapsformidling, som vekkelsesforkynnelse. De spiller mindre på ateistiske argumenter, enn antiteistiske stemninger.

Og de er ikke de eneste som leverer religionskritikk, selv om sistnevnte kan gå litt i bølger. Ser vi etter vil vi finne at denne antar denne mange former – og ikke akkurat gjemmes bort.

• Folkelig – oppgjør med makta og besserwissere – fra bønder og borgere til... New Age.
• Filosofisk – Sokrates, Spinoza, Hume, Kant, Feuerbach, Hegel, Marx, Nietzsche og resten av feltet.
• Teologisk – vi finner dette allerede i GT, Jesus kritiserte religiøse ledere i samtiden, og vi finner det hos dissentere og reformbevegelser slik Arne Bugge Ammundsen presenterte tidligere på konferansen i dag. Og som fag ved Teologisk Fakultet ved i Universitetet i Oslo. Det er ikke helt slik at religionskritikk er fremmed i dagens samfunn, selv om det hjelper å studere teologi for å få det med seg på et faglig nivå.
• "Vitenskapsorientert” – I kjølvannet av Darwin (biologisk), Marx (økonomisk), Comte (sosiologisk), Freud (psykologisk) etc.  At lite av dette har vist seg særlig bærekraftig som religionskritikk er en annen skål.
• Andre ståsteder –  Det er et opplagt ønske om å kritisere konkurrentene, så vi finner dette i alt fra islamsk kritikk av kristen tro til kristen kritikk av ateisme...

Men det er altså som nevnt verken noen særlig faglig tyngde eller frisk nysatsing å finne hos nye ateister.

Det vi møter er i stedet i stor grad det vi kan kalle for

• Selvfølgelighetenes diktatur – Nye ateister mener det godt (håper jeg) og har en sterk moralsk indignasjon (noen ganger berettiget), men det er litt... kritisk at de så sjelden tar noen steg til siden fra sin egne skråsikre selvfølgeligheter. I stedet ender de stort sett med  
• Mer politisk debatt enn reflekterte evalueringer av seg selv og andre.
• Å forkynne for egne rekker, for ikke å si for galleriet, eller de som sitter på gjerdet.
• I mindre grad å spre fornuft enn feil og fobier. Som jeg viste i Svar skyldig - nye ateister og New Age opptrer de ikke akkurat etterrettelig eller vitenskapelig.
• Angrep på stråmenn – de verste utslagene av religion gjøres til egentlige og typiske.

For å si det kort fungerer vel religionskritikk – eller rett og slett seriøse livssynssamtaler - noe bedre i forhold til motparten (og altså ikke galleriet eller gjerdet) hvis den er

• Informert – man bør vite sånn noenlunde hva man snakker om. Nye ateister bommer så mye at jeg grep meg i å spekulere da jeg leste Dawkins, over om det kunne være en parodi. Motstandere bør kunne kjenne seg igjen. Og så må man være villig til å forstå og diskutere kriterier for hva som er sant, rett og galt, slik at man ikke bare diskuterer fra hver sin skyttergrav..
• Interessant – man bør ha noe å melde. Nye ateister bygger lite på ”faglig religionskritikk” og filosofiske kriterier, men på anekdoter og indignasjon ut fra et  
• bestemt syn på historien (den heroiske veien fra middelalderens mørke til modernitetens lys)  
• kunnskapssyn som dels lener seg mot det scientistiske og dels misforstår ordet tro (blind tro ”in the teeth of the evidence”, vs. begrunnet tro) 
• Ivrig, men ikke infam eller sjikanerende (som med Hitchens utsagn om at ”religion forgifter alt”) - det er litt sånn at hvis noen tramper på tærne mine og brøler inn i øret, demper det... noe av min mottagelighet for budskapet.
• Innstilt på å lytte - mer enn markering av revir

Og dermed er det ubønnhørlig tid for moralen.

Det er flott med engasjement, ikke minst fordi det har det fått kristne til å skjerpe seg. Det er dermed ikke tilfeldig at Dawkins er blitt pensum på flere kristne høyskoler.

Selv liker jeg temperatur, men det er noe mer tiltalende med reflektert kritikk enn refleksiv raljering.

Kirke og arbeidsmand - hand i hand

Og så var endelig Nils Ivar Agøys avgjort grundige og til dels myteknusende bok om kirken og arbeiderklassen ute.

Siden jeg nå hadde gleden av å kikke på - og gjøre meg nytte av - et utførlig utkast under skrivingen av Da jorden ble flat, er det mer enn håp som ligger bak en hardnakket påstand om at de som er en smule interesset i temaet ikke vil bli skuffet av å arbeide seg gjennom boken.

Til tross for den kanskje ikke... grøssende spennende tittelen Kirken og arbeiderbevegelsen - spenninger, skuffelser, håp. Tiden fram til 1940.

Agøy klarer på en forbilledlig måte å synliggjøre det store praktiske engasjementet for å forbedre arbeideres dagligliv, rettigheter og vilkår blant en rekke prester. Og hvor karikert mye av dette fremstilles når skikkelser som Einar Gerhardsen skriver sine memoarer femti år senere.

I hvert fall om vi gjør noe så drastisk som å sammenligne med samtidig kilder.

Ikke minst er det morsomt for enkelte av oss å se hvor mye religionskritikken i lettere ideologiske kretser av arbeiderbevegelsen minner om dagens nyateisme.

Og hvor lite den gjenspeilet arbeidere flests forhold til Den norske kirke.

En solid forsmak finnes her.

Korstog mot korstogshetsen

Det er ikke akkurat slik at Dekodet... misliker oppgjør med myter og ideologiske kjepphester.

Derfor gjør det godt både her og der at middelalderhistorikeren Ole Jørgen Benedictow som vanlig ikke er redd for å ta bladet fra munnen.

Forståelsen av korstogene og islams første århundrer er preget av en dogmatisk og politisk korrekt virkelighetsoppfatning. Aslak Sira Myhres naive syn på Saladin, Marte Michelets påstander om Vesten og islam, og Frank Aarebrots nedvurdering av middelalderen er alle eksempler på en bredere trend blant meningsdannere. Den er det på tide å ta et oppgjør med.

Man kan sikkert skumle om en og annen politisk baktanke, men godt å se at Minerva tør å åpne spaltene for motforestillinger til politisk - og ikke minst kulturlivets - Saladin-kultus og middelalderhets.

Snart advent

Mens denne verdens kjøpesentra begynte jul for noen uker siden, er vi på Dekodet i ferd med å forberede oss på advent.

Og hva passer bedre enn å starte første søndag i advent på landskonferansen til Human-Etisk Forbund?

Skulle du ikke ha anledning til dette, kan vi få anbefale en aldri så liten julegave til deg selv.

David C. Downings Looking for the King føyer seg inn i den ærverdige tradisjonen med filmer, fortellinger og til og med tegneserier basert på en eller flere av medlemmene i The Inklings.

Den er bestilt, og vil nok risikere å bli levert i tide til at adventen er over.

Forlagsblurbet ser du her.

Inkludert en aldri så liten trailer.

Galileis store bløff

Nationaltheatrets Galilei-stykke får ikke uventet stadig omtale, og like lite uventet går ingen inn på hans vitenskapelige modell.

Dermed kan det være nyttig å trekke fram at den verken var det eneste alternativet til den gamle greske modellen med jorden i sentrum, og heller ikke det beste.

Galileis modell var kort sagt verken riktig eller bevist. Kanskje finner vi her noe av grunnen til at Galilei var den eneste som havnet i rettssalen.

Som vist i et oppslag på The Renaissance Mathematicus-bloggen om Galileo’s great bluff var det på starten av 1600-tallet hele syv alternativer.

1. Vi snakker for det første om den kopernikanske løsningen med sirkelbevegelser og solen i sentrum. Det var denne modellen Galilei støttet.
2. Den gamle og veletablerte modellen siden senantikken var den ptolemaiske, med jorden i sentrum.
3. En alternativ til begge disse var den gilbertianske modellen (etter astronomen William Gilbert, 1544–1603) med jorden i sentrum, men der jorden samtidig roterte om sin egen akse hvert døgn. 
4. Et fjerde alternativ var den antikke herakletianske modellen der de to innerste planetene, Merkur og Venus gikk i bane om solen, mens solen og de øvrige planetene gikk i bane om jorden.
5. Modellen som muligens virket mest interessant var en vri på denne, den tychonianske modellen fremmet av ingen ringere enn den store danske astronomen Tycho Brahe (1546-1601). Her gikk alle planetene i bane rundt solen, men solen på sin side gikk i bane rundt jorden. 
6. En variant av denne var den ursianske (etter matematikeren Nikolas Reimers Bär (1551-1600), kalt bjørnen, Ursus på latin) der jorden roterte om sin egen akse hvert døgn.
7. Den sjuende modellen - den som skulle vise seg å være riktig - var Keplers med solen i sentrum og der planetene beveget seg i ellipsebaner.

Sistnevnte modell var lansert allerede i 1609. Det taler ikke ... direkte til Galileis fordel at han i sine verker, inkludert Dialog over de to store verdenssystemer fra 1633, verken nevnte den eller Tycho Brahes modell - som begge passet bedre med observasjonene.

Med så mange konkurrerende modeller hørte det ingen steds hjemme at en astronom både unnlot å nevne alternativer og utbasunerte at hans egen var sann og bevist.

Det styrket heller ikke hans stilling i Vatikanet midt under motreformasjonen og 30-årskrigen at han fulgte opp med at kirken dermed burde endre sine teologiske betraktninger knyttet til at jorden var i sentrum. Eller som nevnt at Galilei la flere av pavens astronomiske synspunkter i munnen på en heller lite oppegående person i Dialogen.

I konkurransen mellom disse syv modellene måtte de fleste gi seg ganske fort, ikke minst den kopernikanske som ikke stemte bedre med observasjonene enn den gamle antikke.

Uten at Galilei hadde fått det med seg - eller moderne dramatikere.

The Copernican system sort of just faded away in the face of the superiority of Kepler’s elliptical system. By the early 1630s there were only three serious contenders still battling it out for the cosmic championship, Kepler’s and the Tychonic systems with and without diurnal rotation. At this point in the contest the Tychonic system with diurnal rotation was well ahead on points. This is the point at which Galileo published his Dialogo in which he presents a contest between the Copernican and Ptolemaic systems blithely ignoring the fact that both were effectively already out of the running. His book proved popular amongst literati who were not astronomers who enjoyed his very obvious polemic writing skills but contrary to popular opinion it didn’t play a significant role in the contemporary scientific discussion.

Det hører med at det var først på 1700-tallet at Keplers modell fikk endelig aksept i vitenskapelige kretser. Også av paven, selv om den mest alvorlige innvendingen ikke ble i møtegått før i 1838 (hvorfor observerer vi ikke at fiksstjernene flytter seg, sett fra jorden, hvis jorden beveger seg gjennom verdensrommet, altså parallakseproblemet).

Mengden modeller og hvordan konkurransen mellom dem faktisk foregikk, er dessverre ikke akkurat pensum verken i videregående eller på dagens universiteter.

I stedet fortsetter mange Galileis tradisjon med å ri kjepphester i polemiske skrifter løsrevet fra sin historiske sammenheng eller bevistyngde.

In my opinion this evolution of the astronomical and cosmological systems in the 17th century gets ignored largely because it’s too messy to be pressed into a neat philosophy of science model of scientific progress. Why sacrifice academic elegance for the messy reality that is real history?

Antipotetprestene

Man blir ikke kvitt mytene, uanett hva man interesserer seg for. De omringer oss på alle kanter. De gjennomfører stadige knipetangsmanøvre.

Det spiller ingen rolle om det man er interessert i er katter eller Kopernikus. Gjennomgangstonen er den gamle gode melodien. Prester er ikke bare dumme, de er slemme.

At de dessuten er stygge og lukter vondt dukket vel ikke opp for alvor før i filmen Rosens navn.

Nå skal vi ikke gå inn på alle slike tilfeller (eller hevde at det ikke finnes noen prester som har disse omtalte egenskapene), men det kan være greit å forstå hva vi snakker om.

Ikke minst fordi prester ikke alltid egentlig er prester.

Fram til slutten av 1800-tallet var det rett og slett slik at prester i stor grad var de som hadde tid, anledning og interesse for å drive vitenskap. Med en ny og voksende generasjon av heltidsforskere, i stor grad uten kirkelig bakgrunn, ønsket imidlertid enkelte å markere revir mot glade amatører.

For å nå dette noble målet gjaldt det å male amatørene i så lite flatterende bilde som mulig og seg selv som spydspissen i den nye tid.

Den klassiske myten om krigen mellom tro og vitenskap er i stor grad et resultat av denne profesjonskampen, og fikk sine klareste uttrykk i bøker fra 1870- og 90-tallet. 

Men går vi tilbake til 1700-tallet og ser på prester som uttaler seg om naturen, om medisin, planter og dyr, gir det fort feil inntrykk for dagens lesere om vi uten videre bruker ordet "prest". For vi snakker ikke om en Kvarme eller Gelius som bedriver god eller dårlig teologi, men om datidens gode (og dårlige) naturvitenskap.

Det er derfor de i samtiden rett og slett ble kalt for naturalister.

En av tingene slike prester interesserte seg for var planter og mat. Uttrykket potetprest stammer da også i vårt land fra prester som holdt prekener for å få norske bønder til å ta i bruk poteten som nyttevekst.

Men her som ellers viser det seg altså at det ikke er det historiske perspektivet som rår. Vi liker bedre den gode anekdoten. Dermed kommer historiene om antipotetprestene.

I det hele tatt har mattrivia mye på menyen.

Although explorers brought potatoes back from the New World in the early 1500s, Europeans were afraid to eat them for fear that the spuds would give them leprosy. It wasn’t until Louis XVI, who was looking for a cheap food source for his starving subjects, served them at the royal table that people were convinced potatoes were safe to eat.

Etterretteligheten ved slike steder styrkes ikke mye av tendensen til ikke å oppgi noe som ligner på kilder.

Eller av at man også beskylder presteskapet for å ha vært motstander av gaffelen.

The table fork was introduced into England in 1601. Until then people would eat with their knives, spoons or fingers. When Queen Elizabeth first used a fork, the clergy went ballistic. They felt it was an insult to God not to touch meat with one’s fingers.

Det nevnes i sammenhengen ikke at gaffelen ble introdusert til det tysk-romerske hoff av en bysantinsk prinsesse allerede på 900-tallet, uten at prester spratt veggimellom.

Men det handler altså om vitenskap når naturalistene ser en mulig sammenheng mellom spekdalskhet og potet. Skal noen beskyldes for å ha vært skeptiske til poteten er det naturvitenskapen.

Det betyr ikke at alt man leser om disse naturalistene er riktig.

En av prestene som beskyldes for å ha baksnakket poteten ved å hevde at den ga opphav til spedalskhet, er Gilbert White (1720-93).

Men i realiteten så denne naturalisten en større utbredelse av poteten som noe klart positivt.

But agriculture is now arrived at such a pitch of perfection, that our best and fattest meats are killed in the winter; and no man need eat salted flesh, unless he prefers it, that has money to buy fresh…. One cause of this distemper might be, no doubt, the quantity of wretched fresh and salt fish consumed by the commonalty at all seasons as well as in Lent; …. Potatoes have prevailed in this little district, by means of premiums, within these twenty years only; and are much esteemed here now by the poor, who would scarce have ventured to taste them in the last reign.

Det er dermed trist at seneste nummer av det ellers utmerkede bladet Levende Historie legger opp til at White (utrolig nok brukes siste setning i sitatet over til støtte for dette...) og andre prester innbitt bekjempet innføringen av poteten.
 
Den var djevelens verk skal vite, siden det man spiste vokste under jorden.

Uten at det nevnes noe om den lille detaljen hvorfor dette ikke også gjaldt gulrøtter, kålrabi og alle andre røtter man hadde brukt i tusener av år.

Nå er det ingen grunn til å legge skjul på at det fortelles historier, eller i hvert fall anekdoter, om at noen prester fryktet at en del nye planter fungerte som afrodisia.

Dette høres jo selvsagt ikke veldig bra eller moderne ut, siden sex er En God Ting. Men vi står igjen i fare for å lese dette på en måte som er farget av en annen tid.

Setter vi ikke ting i en forståelig sammenheng styres vi forståelig nok av fordommene.

For å unngå at bøndene løp rundt som kaniner, og det i en tid uten mye prevensjon og med høy barseldødelighet, så man bedre løsninger enn å stimulere bruken av stimuli.

Oppgjør med gambling (kortspill) og alkohol skyldes samme intensjon. Faren til Peer Gynt var ikke den eneste som spilte seg fra gård og grunn.

Selv prester kunne i blant være mindre opptatt av å slå ned på umoral fordi de var i mot glede, enn fordi de ønsket å sikre mer av det.

Men det er ikke dermed gitt at de setter pris på en utvikling der noe av det som tydeligvis gir glede i dag er å baksnakke prester.

Gelius-galoppen fortsetter

Som nettopp twitret er Gelius-saken en fabelaktig lakmustest av medias evne til prinsipiell tenkning.

Og twitterfolkets. Og bloggerbanden.

Så langt er det ikke mange som har bestått (selv om ikke alle rydder førstesiden som Dagbladet eller så langt slår VG's oppslag om AP's Arild Stokkan Grande som sier at «Mullah Kvarme» vil kneble Gelius).

Men det er i hvert fall ett (u)tvilsomt hederlig unntak.

Og så er Magne Lerø som vanlig rimelig klar i toppen.

Mens altså Stokkan Grande ikke går av veien for å bløffe i nevnte VG-oppslag.

- Får fram intoleranse

- Det eneste Gelius har beskrevet i denne boken er kjærligheten mellom to mennesker. Det er ikke noe nytt. Jeg mener Kvarme nå misbruker sin posisjon til å få fram sin intoleranse, sier Stokkan Grande til VG Nett.

Nei, det er ikke det eneste, Stokkan Grande. Gelius bidrar både med en annen teologi enn den Den norske kirke står for (knyttet til kjernepunkter som Lov og Evangelium) og skildret menn som tar seg til rette seksuelt, overgrep og utnyttelser av ungpiker i harem som forbilledlig.

Det vil forundre meg om Stokkan Grande går inn for å tillate slikt i arbeidet med AP's neste partiprogram, men Den norske kirke støtter altså avgjort ikke dette.

Uansett er det nok en misforståelse at det er Gelius sin seneste bok som er bakgrunnen for avskjedsaken. De som mener det synes mer ensporet på sex enn de tror kirken er.

Konspiritus

Så var denne saken fra papirutgaven  av DagenMagazinet for noen måneder siden også lagt ut på web.

Kan kun skyldes én ting at det tok litt tid.

The Unrapped Slim Shady

Slik kan det også gjøres.

Galileo-galoppen i gang

Det er tradisjon for at forfattere forkler samfunnskritikk i historiske dramaer, ikke minst når alternativet er sensur, fengsel eller dødsleir.

Eller rett og slett ønsket om å male totalitære tendenser i så sterke og klare farger som mulig, med minneverdige mustasjer og sorte hatter.

Berthold Brechts teaterstykke Galileos liv ble opprinnelig skrevet i 1938 og modifisert et par ganger i tiåret etter. I sin eksiltilværelse (han forlot Tyskland i 1933) skrev Brecht som dissident det som gjerne kalles Exilliteratur, ganske så direkte oppgjør med fascismen og  nazistyret.

I en slik sammenheng er det ikke så nøye om det historiske er veldig presist. Målet er å levere en kritikk av nåtiden, ikke en avhandling om fortiden.

Effekter og replikker, persongalleri og pensel styres av hensikten, ikke av kildene.

Dermed er det flott å se at noe av dette fremkommer i KulturSpeilets presentasjon av stykket som går på Nationaltheatret i disse dager, med Stein Winge som regissør.

Brechts drama om Galileos liv (1564 - 1642) regnes som et hovedverk i hans rike produksjon. Han skrev det dels før, dels under og dels etter den andre verdenskrig og i formen er det et ide-drama. Essensen er vitenskap mot tro, når autoritetene mener noe annet enn hva forskning og vitenskapelig oppdagelse har kommet fram til.

Bortsett fra den lille detaljen at det var autoritetene som her holdt seg til rådende vitenskap, er ikke dette helt på jordet.

Men så begynner galoppen. Galilei er et ikon som tydeligvis får det til å svarte for øynene for det historiske gangsynet. I stedet for å gå inn på den historiske sammenhengen i Brechts oppgjør med nazismen, bruker Winge stykket til et ahistorisk oppgjør med Kirken.

Skal vi tro KulturSpeilet skuer ikke Winge bak forkledningen, men tar den for god fisk.

For den katolske kirken den gangen var Galileos påpekning av himmel-legemenes eksistens og at sola står stille mens jorda kretser rundt et angrep på selve troen: Hvor var himmelen? Hvor var Gud? Var det slik at vitenskapsmannen fornektet Guds eksistens gjennom sine oppdagelser? Kopernicus ble truet med å bli brent på bålet etter å ha påpekt det samme noen år tidligere (det helio-sentriske solsystem). Og Galileo måtte tåle fengsel og husarrest under pavelig daglig inspeksjon siste halvdel av sitt liv for dette og han ble torturert og tvunget til å trekke tilbake sine teorier. Men han ga seg likevel aldri!

Det er forøvrig imponerende å se et avsnitt med feil i omtrent hver eneste setning.

Nationaltheatret er ikke akkurat... bedre i sin egen omtale.

I en tid da de lærde forkynte at jorda var universets sentrum, la Galileo Galilei (1564–1642) fram forbløffende bevis for et heliosentrisk verdensbilde. Den geniale vitenskapsmannen ble hyllet som en helt av mange, men i den katolske kirkens øyne var han en kjetter.

Hva gjør Galilei når kirken truer med å sette makt bak truslene? Skal han svikte alt han tror på, eller holde på sitt uansett hvor høy prisen blir? Noen år tidligere hadde Giordano Bruno nektet å trekke tilbake liknende uttalelser. Han endte sitt liv i flammene.

At flere av Galileis "forbløffende" bevis var feil og at Bruno ikke ble brent for noen naturvitenskap (blant annet fordi han ikke bedrev naturvitenskap), synes ikke å ha kommet regissøren for øret.

Eller at "de lærde" ikke "forkynte", men argumenterte og hadde vel så gode vitenskapelige argumenter som Galilei. De var til og med villige til å bøye seg hvis det kunne demonstreres at han hadde rett.

Like fullt var det enkelte grupper høyt oppe i Kirkens rekker som støttet ham lenge, helt til geniets noe arrogante personlighet ble for provoserende. Dråpen som fikk begeret til å flyte over kan ha vært at noen av pavens astronomiske synspunkter ble lagt i munnen på en enfoldig skikkelse (Simplicio ) i Galileis Dialog over de to store verdenssystemer.

Winge går i følge KulturSpeilet til og med så langt som å hevde at Kirken først i 2008 innrømmet at Galilei hadde rett.

Denne oppsetningen tar problemstillingen fram til vår tid og 2008 der Finn Schau leser opp en beklagelse fra paven og den katolske kirke om at de nok tok 'litt feil' i sin fordømmelse av Galileo for fire hundre år siden, og at de hermed opphevde sin fordømmelse av Galileos lære, men så veldig mye feil, tok de likevel ikke, mente de selv.

Nå har heldigvis Winge i noen grad fått med seg at Brecht snakket om samtiden. Men i stedet for å benytte sjansen til oppgjør med totalitære trekk i dag, la oss f.eks. si i forhold til antisemittiske ledere i Iran som jobber for å få atomvåpen, dissidentfengsling i Kina eller dødsleire i Nord-Korea, ser han primært truslene fra... overtro i kongefamilien, Treholt-saken og kreasjonismen i konservative kretser. 

Winge fremviser i følge KulturSpeilet ikke akkurat samme mot og moralske perspektiver som Brecht.

Her står vi ved kjernen for selv om det har skjedd mye på 400 år, martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett. Har vi ikke fornemme øvrighetspersoner som gjør til levevei av at det går an å snakke med engler, fornekter ikke ledende norske politikere miljøforurensingen fordi det er ubehagelig og har vi ikke en betent Treholt-sak i vår midte hvor tankegangen kan ha vært at når han først var forræder gjelder det å fabrikere bevis for at han virkelig var det? Eller ta det høyre-republikanske USA hvor man i visse kretser forbyr skolene å undervise i Darwins lære om at vi stammer fra apene?

Tunnelsynet ved oppsetningen understrekes av fiendebildene.

Men alle de lange disputtene med pavens kardinaler må vi være ærlige nok til å si at føltes noe overflødig. Og selv om Sverre Anker Ousdal gjorde en flott figur som storinkvisitor med krykker, særlig når han sendte uhyggens grøss nedover oss med å ta i bruk sin Flekkefjord-dialekt, som blir svært nærværene norsk svarte-syn tenking, vil vi likevel si at denne rollen kunne oppleves som kanskje noe overflødig.

Mens uhyggen på Brechts tid handlet om paralleller til naziregimet, synes Stein Winge å legge opp til at noe av det som bringer mest av uhyggens grøss i dag er mørkemenn fra Flekkefjord.

I møte med slike regissører går det fort kaldt nedover ryggen.

Noas ark 101

Litt vel stor flod av andre ting som måtte prioriteres, så ingen Noa-nyheter fra min side de seneste par dagene.

Men skulle noen være interessert i Jakten på Noas ark 101, kan anbefales dårligere sider enn denne, selv om den i og for seg promoterer søk etter arken.

Ikke minst kan det være verdt å merke seg at mye av den moderne jakten synes å være tilskyndet av en tysk aprilsnarr i 1933 av Ernst Baumann i Kölnische Illustrierte Zeitung. Som lenge ble tatt for god fisk i enkelte amerikanske kretser, ikke minst takket være oversettelsesproblemer og påfølgende hendelser i avisens hjemland.

Og den er ikke akkurat det eneste bløffen i denne sammenhengen.

Hvis duen vender tilbake med en olivenkvist en av de nærmeste dagene, kan det være vi våger oss mer i land på dette stormfulle fagfeltet.

Det Store Intervjuet

Eller det lille.

I hvert fall kommer noe mumlende snubling på NRK P1 Kveldsåpent i kveld om ekspedisjoner som har "funnet" Noas Ark.

Fare for blogging i morgen.

Den Store Rådgiveren

At det ikke alltid er like enkelt å være rådgiver på områder utenfor egen spesialkompetanse, fremgår av spørrespalten til Nettverk for miljølære, på Miljolare.no.

Vindkraften i middelalderen

Hei! Jeg lurer på hvordan vindkraften ble utnyttet i middelalderen. Og om den ble brukt før den tid også?

Hanne (26.11.2006 15:02)


Hei Hanne!

Middelalderen startet for ca. 1.500 år fra nå. Det er derfor vanskelig å tenke seg utnyttelse av vindkraft på den tiden. Vindmøller til produksjon av elektrisk kraft hadde man i alle fall ikke.

Jeg er ikke ekspert på middelalderen men jeg vil tro at på enkelte farkoster til havs ble benyttet noen former for seil som fanget opp vinden og at man dermed seilet på et vis.

MVH Viktor Johansen

Svartjenesten enova (28.11.2006 11:47)

(*Gni seg i øynene*) (*Rive seg i håret*) (*Stange hodet i veggen*)

Hadde rådgiveren brukt 2 minutter på å lese wikipedia (historikken der kan spores tilbake til flere år før 2006), eller googlet på windmill og medieval, ville han uten problemer fått oppslag som min Telektronikk-artikkel fra 2004.

Men er temaet middelalderen kommer selv ikke offentlige eksperter som skal svare på konkrete spørsmål på å gjøre noe slik. Å se etter innhold i et 1000 års sort hull er opplagt bortkastet tid.

Selv om det stemmer at man i middelalderen faktisk var avanserte nok til å seile på et vis.

Den Store Animasjonen

Ikke helt ekte McCoy, men nær nok. Og animasjonen er avgjort av de mer kongelige (i disse Carl Gustav-tider presiseres at dette her er et honnørord).

Mer animerte tilstander her.

Den Store Anmeldelsen

Det sier noe om en bok at den er mer omtalt før den gis ut enn etter.

Etter å ha lest Stephen Hawking og Leonard Mlodinows The Grand Design for noen uker siden hastet det ihvertfall ikke så mye med å omtale den. Boken er rett og slett verre enn jeg fryktet.

Med respekt og beklagelse å melde avsanner den dessverre alle håp om at krigstypene i media om at "Gud ikke var nødvendig" og at "universet kan komme fra ingenting" takket være ikke minst... tyngdeloven, kun var en forlagshype, slik da også denne anmeldelsen ikke la veldig skjul på.

Saken blir ikke bedre av at boken har uvanlig store pretensjoner.

Nå kan man jo si at Stephen Hawking, en vitenskapelig banebryter som med rette kan oppfattes som en legende, har noen kvantesprang rett til å bruke store ord.

Men det ville være å overdrive om vi skulle si at han kommer godt ut av forsøket på å bevege seg i filosofiens verden uten særlig innsikt, og å overselge en  fysisk modell som både er teoretisk omstridt og savner den lille detaljen som heter empiri.

Selvsagt er det flott når forskere begir seg inn på de helt store spørsmålene, som hva er virkelighetens natur, hvor kommer alt fra og - ikke minst - trengte universet en skaper. Det er likevel ikke fult så flott når man gjør det ved å disse fagfelt uten synlig forståelse.

Traditionally these are questions for philosophy, but philosophy is dead. Philosophy has not kept up with modern developments in science, particularly physics. Scientists have become the bearers of the torch of discovery in our quest for knowledge (side 5).

Jeg vet ikke helt hva som er verst. Kanskje er det like beklagelig med filosofer som ikke følger med på fysikk som med fysikere som ikke følger med på filosofi.

Til Hawking og Mlodinows unnskyldning kan det være at de muligens har fulgt filosofien fra avisoverskrifter eller bestselgere og dermed har i tankene popfilosofi, postmoderne pådrivere og/eller eksistensialister fra de seneste generasjoner.

Altså i stor grad folk som har erklært analytisk filosofi, for ikke å si systemfilosofene, for døde og maktesløse. Og som ikke er mindre kritiske til muligheten for å finne sannhet og helhetsforståelse enn Bjørn Eidsvåg.

Men det er en misforståelse som vel ikke akkurat tyder på å ha fulgt med i timen å tenke at dette er selve filosofien eller alt som kan krype og gå av filosofer eller filosofering.

Selv har jeg de seneste årene både hatt glede av å lese fysikere som er bevandret i filosofi og filosofer som ikke er direkte ukjente med fysikken, eller teologer som kobler begge felter.

Etter å vært innom en og annen bok av folk som Barr, McGrath, Polkinghorne, Spitzer, Ward, Collins og co i mange sammenhenger (som også her i en heller omfattende samling redigert av Craig og Moreland, dette er i det hele tatt ganske standard i det jeg har sett av nyere lærebøker i både religions- og vitenskapsfilosofi (inkludert fra Hawkings eget universitet), samt hos både lettere fundamentalister og folk med noe mer liberalteologisk legning), for ikke å si enda tyngre vektere som Puntel og d'Espagnat, er det noe pussig å høre av anerkjente forskere - som gladelig trykkes til medias bryst og forsider - for sine... filosofiske konklusjoner, at oppegående filosofer ikke finnes.

Påstanden gjør det bent fram vanskelig å skrive korte setninger.

Dermed er det ikke annet å vente enn at The Grand Design havner i kjente filosofiske grøfter. Ikke minst når boken begår kunststykket å underminere egen posisjon nettopp ved ett av de retoriske grepene som anvendes for å legitimere den.

Vi ser dette når forfatterne går inn for en "modellavhengig realisme" der fysiske modeller ikke har en realitet utenfor en instrumentell funksjon (altså at vi kun kan se dem som ståsteder og briller). Og holder man seg til dette, er det ikke enkelt å forstå hvorfor modellers konklusjoner skal være reelle.

Eller må generere krigsoverskrifter i avisene.

Forfatterne illustrerer poenget med at det er som å leve i en gullfiskbolle. Vi ser det vi ser, uansett hvordan verden er. Saken blir ikke bedre om vi i den store sammenheng har kognitive evner, for ikke å si konsentrasjon, som gullfisk.

Hawking og Mlodinow er dermed ærlige nok (selv om det nok er med noen Newton tongue in cheek) til å si at siden Første Mosebok og Big Bang begge i en viss forstand er modeller, hjelper det ikke at sistnevnte er mer nyttig vitenskapelig enn den første.

Still, neither model can be said to be more real than the other (side 49-51).

Det kan hende vi likevel må vente litt på medieoppslag om at Hawking ser Første Mosebok som like reell som Big Bang.

Sagt mer filosofisk blander boka epistemologi (hva/hvordan vi kan vite) og ontologi (hva/hvordan noe egentlig er) så mye at det ikke er godt å vite hvor man er.

Forfatterne er kort sagt på dypt vann hvis de mener at vi befinner oss i en gullfiskbolle.

Skal jeg ta stilling til om vi snakker om noe mer allmengyldig om universet, hjelper det å ha orden på begrepene. Eller ha mer referanser til f.eks. Kants erkjennelsesteori, eller kritikk av og alternativer til denne.

Og kan vi ikke vite hvordan noe er, har vi ingen grunn til å rope fra takene at vi "ikke trenger Gud". Er alt modell er det ikke mulig å si hva som er virkelighet.

Grepet med "modellavhengig realisme" gir da også mistanke om å være en (... modellavhengig?) metode. Det bidrar til å dra leseren etter nesen fordi det gis inntrykk av at siden M-teori er en modell, er den egentlig like realistisk som andre.

Dermed er det kanskje ikke alle som får med seg at forfatterne diskret dropper å nevne at denne teorien ikke tilfredstiller noen av kravene de selv stiller til gode modeller, slik Peter Woit omtaler her.

Likevel er det befriende å se at forfatterne er humoristiske nok til å vedgå at ingen helt vet hva M'en i denne M-teorien som skal være den beste forklaringen på universet egentlig står for...

No one seems to know what the ‘M’ stands for, but it may be ‘master,’ ‘miracle’ or ‘mystery.’ It seems to be all three. People are still trying to decipher the nature of M-theory, but that may not be possible. 

Boken blir ikke en mer forbilledlig modell når den i god populærvitenskapelig tradisjon stadig bringer irrelevante og til dels feilaktige påstander om hva ulike religioner eller filosofer har sagt eller ment gjennom historien.

Muligens er tanken at det underbygger egen posisjon hvis andre har kommet med uvitenskapelige eller motbeviste forklaringer. Dermed løftes flere av modernitetens ikoner med stor glød. For de som kjenner bedre til historien enn forfatterne virker det imidlertid mer forstyrrende enn forklarende.

I stedet for å vise at Gud ikke er nødvendig, beviser boka at filosofi er nødvendig.

De som er interessert i grundigere omtaler kan finne mer enn nok å bite i under.
 
The Galilean Library

Fred Bortz

Not even Wrong

Bysantinske roboter

At det fantes flere vanndrevne maskiner av det mer spektakulære slaget allerede tidlig i middelalderen er ikke akkurat ny viten for de som har lest fortellinger fra Bysants (og det er kommet maange de seneste årene).

Men det er litt festlig å nevne det sånn litt løst i forbifarten uten å blunke neste gang du hører om manglende teknologisk kunnskap i middelalderen.

Et av de mest kjente sitatene er fra ambassadøren Liudprand av Cremona fra 949.

In front of the emperor’s throne was set up a tree of gilded bronze, its branches filled with birds, likewise made of bronze gilded over, and these emitted cries appropriate to their species. Now the emperor’s throne was made in such a cunning manner that at one moment it was down on the ground, while at another it rose higher and was to be seen up in the air.

This throne was of immense size and was, as it were, guarded by lions, made either of bronze or wood covered with gold, which struck the ground with their tails and roared with open mouth and quivering tongue. Leaning on the shoulders of two eunuchs, I was brought into the emperor’s presence. As I came up the lions began to roar and the birds to twitter, each according to its kind, but I was moved neither by fear nor astonishment …

After I had done obeisance to the Emperor by prostrating myself three times, I lifted my head, and behold! the man whom I had just seen sitting at a moderate height from the ground had now changed his vestments and was sitting as high as the ceiling of the hall. I could not think how this was done, unless perhaps he was lifted up by some such machine as is used for raising the timbers of a wine press.

Som Roger Pearse som jeg linket til over opplever jeg grunn til å spørre om keiseren hadde sikkerhetsbelte.

Eller høydeskrekk.

Wikipediamanisk

Selv om opptil flere artikler begynner å ta riktig så riktig form (ref. oppslaget om Hypatia) - vi lover forøvrig å komme tilbake til dette etter hvert - er det ikke slik at Wikipedia er helt som andre oppslagsverk.

Når mye skrives av velmenende amatører som kan alle detaljer, ender det fort som i følgende... eksempel om annen verdenskrig.

Ikke skeptisk

Siden enkelte for tiden reiser rundt med en alternativ trio og instrumentering er det igjen på tide å løfte fram en viss trommeslager og hans merry men.

I anledning det amerikanske valget i dag slår vi oss løs med litt western.



Deretter er det bare å gå hit og si fra at du liker den.