Dekodet beklager

Av en eller annen grunn har Astrid Melands eminente blogg ikke vært eksponert i høyremargen.

Antagelig skyldes det ren og skjær smålighet og misunnelse. Men nå er det altså rettet opp.

På tide å fremsi noen Ave Mariaer.

Dekodet leser lyrikk

Siden det snart er tid for rojal aura og engler på Skavlan, minnes om Eliots heller rojale vers.

To communicate with Mars, converse with spirits,
To report the behaviour of the sea monster,
Describe the horoscope, haruspicate or scry,
Observe disease in signatures, evoke
Biography from the wrinkles of the palm
And tragedy from fingers; release omens
By sortilege, or tea leaves, riddle the inevitable
With playing cards, fiddle with pentagrams
Or barbituric acids, or dissect
The recurrent image into pre-conscious terrors—
To explore the womb, or tomb, or dreams; all these are usual
Pastimes and drugs, and features of the press:
And always will be, some of them especially
When there is distress of nations and perplexity
Whether on the shores of Asia, or in the Edgware Road.
Men's curiosity searches past and future
And clings to that dimension.

Mellom 30 og 50 cm fra hodet.

Berulfsens konspirasjoner

Så nærmer tiden seg for serien med nye og gamle konspirasjoner, behendig ledet av ikke ukjente Torkjell Berulfsen og med enkelte tross alt heller ikke helt ukjente bidragsytere og intervjuoffereobjekter.

Første program er på NRK 1 onsdag 4.11. med temaet Jesus og kristendommen, noe som altså enkelte av oss mener har noen grader av sammenheng.

Finnes det en stor kirkekonspirasjon som har styrt historien? Og finnes det godt bevarte hemmeligheter som Vatikanet vil gjøre alt for å holde skjult?

Flere konspirasjonsteoretikere hevder at Maria Magdalena var den som egentlig ble betrodd arven etter Jesus – men at hun ble stemplet som en demonbesatt hore og fortiet av Vatikanet.

Berulfsen har gått Jesus og kristendommen nærmere i sømmene. Finnes det kanskje hemmeligheter som ville føre til kristendommens fall hvis de ble kjent? Kan det være slik at Jesus muligens ikke døde på korset, men giftet seg og fikk barn med en blodslinje som fortsatt eksisterer?

Berulfsen besøker mange helligesteder, blant annet The Holy Land Experience i Florida, som er blitt kalt kristendommens svar på Disneyland. Der kan man se Jesus blir korsfestet og gjenoppstår seks dager i uken!

Med andre ord skjeløyde skråblikk så det myser etter under en heller ubønnhørlig sol, forhåpentligvis uten at man beveger seg for mye på skråplanet.

aMUSEd

Spent på hvor lenge denne får ligge ute, gitt.



Klar 6'er - noe av det råeste jeg har sett live.

Morsomt hvor mange konsertknep de hadde lånt av ELP, Yes og Jethro Tull.

Bare å vente på DVD'en. Og skaffe sovepose til neste gang billetter legges ut.

Regjeringsskandalene i kø

Skandalene står i kø for tiden.

En ting er at regnskapet for NAV i 2008 - vi snakker her om tredjeparten av statsbudsjettet - ikke er godkjent av Riksrevisjonen etter en serie alvorlige feil og mangler.

En annen sak er svineinfluensavaksinen som altså ikke er distribuert til områdene der mest folk bor og reiser, men til mer grisgrendte strøk (mulig at begrepet lurte planleggerne, selvsagt).

En tredje sak er gapet mellom behov og midler på årets kollektivbudsjett. Det hele synliggjør på en pinlig måte mangelen på overordnet plan for kollektivtransporten, ikke minst dobbeltspor på de mest utsatte strekninger på Østlandet, som mellom Oslo og Ski.

Dobeltmoralen i å anklage Bush-regjeringen for manglende forståelse av og satsning på miljø, tydeliggjøres ved alt for knappe midler til å redusere bilisme og CO2-utslipp, ved en kollektivsatsning som synes. Hvorfor skal andre tro på FN's klimapanel når ikke engang en rødgrønn regjering gjør det i praksis?

Som om dette ikke var nok stenges Festningstunnelen delvis fram til 5. mai 2010.

Dermed lange køer og fulle transportmidler. Konsekvensen - enten vi nå måtte være på NAV-listene eller ei - er at vi kan miste mye produktiv tid (for ikke å si enda mer fritid).

Selv kjører jeg tog til jobb, men hadde i morges fornøyelsen av å transportere en katt til veterinær og måtte ta kjøre en strekning på E6 som normalt tar 10 minutter - og kanskje 30 når det er kø. I dag brukte jeg nærmere en og en halv time. Selv ikke muligheten til å høre en remastret live CD med ELP kunne kompensere helt.

Det neste halve året tvinges vi nærmest per dekret til å stå om mulig enda tettere sammen på tog og buss enn før - og det midt i en svineinfluensatid, der det nettopp disse områdene vil ta lang tid å få vaksinert spesielt mange i p.g.a. sent ankommet vaksine og lav prioritering.

Selv vil jeg vel få tilbudet en gang over jul, vil jeg tro.

Elementene hver for seg er skandaløse, men summen - eller synergien - er mange ganger verre. Det er ikke bare fordi jeg ikke har for vane å bruke kraftuutrykk at jeg savner ord som er sterke nok til å beskrive mangelen på perspektiv og plan i noe som Regjeringen til syvende og sist må ta fullt ansvar for.

Selvsagt vil det settes inn tiltak for å bedre flere av punktene over, men uten tvil alt for lite og alt for sent. Og ikke på den siste skandalen.

Ruter, NSB og Statens vegvesen oppfordrer bilistene til å bruke buss, bane
og tog i tiden som kommer. Men problemet er at kapasiteten på store deler av
kollektivtrafikken allerede er sprengt, skriver Budstikka.no.
Informasjonssjef Åge-Christoffer Lundeby i NSB sier til avisen at NSB ikke har flere togsett å sette inn. Han anbefaler passasjerer å ta et tidligere tog for på den måten å øke sjansen for å komme fram til jobben tidsnok.

Med andre ord anbefalinger vi kunne klart oss uten.

Og det er ingen planer om å utvide tilbudet. Nei, det ville vel tatt seg ut.

Informasjonssjef Gry Isberg i Ruter sier at de ikke vil utvide rutetilbudet, men de vil se på eventuelle konsekvenser og sette inn flere busser for å ta unna trafikken på de oppsatte avgangene. Hun anbefaler folk å bruke reiseplanleggeren på trafikanten.no for å finne alternative reisemåter.

- Vi ser for oss at denne kapasitetsreduksjonen vil bety økte køer i rushtiden. Folk må belage seg på at rushtrafikken vil gå enda saktere, sier kommunikasjonsrådgiver for Bjørvika-prosjektet Kjell Solem i Statens vegvesen.

Med andre ord en rådgiver med imponerende innsikt - og ingen råd.

Regjeringen kan kort sagt prise seg lykkelig for at valget er over.

Pinnsvin i treet

Nedtellingen er snart over. Go Steven!

Oslo Science Fiction-festival 2009

Så er det igjen tid for Norges største science fiction-festival.

Oslo Science Fiction-festival (OSFF) finner sted fredag 6. til søndag 8. november på Helga Engs Hus på Blindern, Universitetet i Oslo.

Her vi det bli hørespill og mere til filmvisninger, debatter, foredrag og annet som kan knyttes til spekteret science og fiction, for ikke å si fantasy.

Er du interessert i SF, er det dermed få eller ingen unnskyldninger for å holde deg unna. Skulle tiden være knapp er det bare å låne en tidsmaskin.

Æresgjestene er forfatterne Charles Stross og Elin Brodin. Har du ikke lest noe av disse ennå, kan de likevel være verdt å bli kjent med på festivalen. Det er kort sagt ingen eksamen ved inngangen.

I tillegg går det alvorlige rykter om stor fare for at det som på språket kalles Fan Guest of Honor, Bjørn Are Davidsen, også stiger ned til planeten flere timer av gangen disse dagene.

Blant andre gjester kan nevnes Jon Bing, Eirik Newth, Torfinn Ørmen, Jon Ewo og Iselin Alvestad - med andre ord litt av hvert for selv de særeste smaker. Og deg.

Det vil som vanlig være parallellsesjoner med filmer, foredrag og debatter. Foreløpig er det likevel ikke lagt ned forbud mot å slå av en prat med deltakere eller gjester, kikke på programheftet og bøker eller gjemme seg for storm troopers som måtte romstere i korridorene.

Skulle ikke slike generelle vendinger være nok, kan vi trekke teppet til side med mer spesifikk info.

Filmvisninger:
DØD SNØ, Ulvenatten, Kurt blir grusom, Star Trek, TV2 Science Fiction-sendinger, kortfilmer, fanfilmer etc. m.m. osv.

Foredrag:
Norge i 2050 og lenger fram, Digital hverdag - teknologiutvikling i vår nære framtid, Mytiske dyr og monster på film, Alternativ historie og mer. Mye mer.

Paneldebatter:
- Vampyrer: ofre eller massemordere? Selvsagt med Arnfinn Pettersen, hvis noen må ha det inn med teskjeer.
- How much technology is enough?
- Continuity: the art of series writing

Og atskillig annet. For ikke å si mangt.

OSFF er også så teknologisk avanserte etter utstrakt bruk av brainboostere og tidsmaskiner at det er laget en egen facebookgruppe.

Her har du i grunnen ingen unnskyldning. Skulle du likevel tro du har, besitter vi strålevåpen. Og vi er blant etterhvert ganske mange som vet hvor du bor.

Travle hjertesukk

Siden det er litt vel travelt for tiden (ved siden av livet som skal leves) med de ymseste skriblerier, jobb og - ikke minst - konserter, er det litt uklart hvor mye som kan blogges, twitres og facebookes de nærmeste ukene.

Noe blir det sikkert, kjenner vi fingre og digresjonsnivået rett.

Ikke minst kan vi sikkert risikere å berøre Jonas om Jesus, etter Gardells seneste bok der han røper at Jesus ikke het Jesus (men Yeshua, grøss), ikke så ut som en blond europeer (han var faktisk - hold dere fast - ikke svenske, men jøde fra Palestina), var analfabet (noe Gardell vet fint lite om), tannløs (noe Gardell vet enda mindre om) og snakket rart (ja, han var fra Galilea).

I en bok som på mange måter samtidig er både full av innsikt, ærlig og ganske så redelig. Og som gjør Gardell til en faktisk litt spennende samtalepartner om Den historiske Jesus.

Selv om boken nok i vel så stor grad handler om Jonas.

Samtidig er det nok litt på kanten når Gardell hevder han har forsket på Den historiske Jesus i 12 år. Noe som mest synes å handle om at han har hatt en forståelig nok stor fascinasjon for Jesus og lest ganske mange fagbøker.

Men ser man nærmere etter hva han har brukt som kilder, oppdager vi at han ikke helt pussig nok legger mest vekt på den heller liberale og politisk orienterte kretsen, enten vi snakker Bultmann, Funk, Crossan eller Pagels.

Selv med både Brown, Dunn og Meier på listen, synes ikke det å ha påvirket konklusjonene særlig mye. Det er dermed ikke uventet at resten av det feltet mangler, enten vi snakker om Bauckham, Blomberg, Bock, Boyd og Burridge, eller beveger oss til helt andre bokstaver i alfabetet, ikke minst W.

Det er forøvrig hyggelig å oppdage at Dekodets ærverdige redaktør og eneste journalist ut fra Gardells definisjon har forsket på Jesus i 30 år.

Uansett er sensasjonen et faktum. Dekodet er uenig med Gardell. Hva blir det neste?

Munnhell og skomakere

Munnhell ligger gjerne ytterst på tungespissen, og kan de oppleves litt tøffe, blir de ikke liggende lenge.

At enkelte typer hint, for ikke å si trakkaseringer, er på vei ut, har ikke redusert behovet for kjekke og frekke fraser. Et av de vanligste er det bevingede utsagnet "Det er som med Jesus. Alle snakker om ham, men ingen har sett ham".

Etterfulgt av et dårlig skjult glis over sin vittige observasjon og evne til å ta tak i tabuene.

Normalt er det bare å le og samtykke i at det går lenge mellom hver gang man ser effektivisering/beslutning/budsjettøkning/likelønn/innvandringsstopp/norsk seier i Melodi Grand Prix.

Andre ganger frister det mer å være frekk og freidig tilbake. På pinligst mulige måte. Og da er ikke noe verre og mer stemningsdrepende enn å sitere Tolstoj, selv om det ikke er jul. For ikke å si Matteusevangeliet.

Den fattige, gamle skomaker som ønsket å se Jesus slik at det ble lettere for ham å gjøre det som er rett, fikk sitt ønske oppfylt.

Da eplekona og gutten var gått, satt Adjevitj seg foran varmen og leste på nytt om Jesus som gikk rundt og snakke med folk i Galilea. Og igjen tenkte han:
- Om han bare ville snakke med meg, så ville det være lettere for meg å gjøre det som er rett.

Da skinte et lysskjær i det vesle rommet, og Adjevitj hørte en røst som sa:
- Jeg har vært hos det i dag, Adjevitj.

Adjevitj reiste seg fort og sa:
- Herre, når var du hos meg? Jag var så opptatt med mitt ringe arbeid at jeg ikke merket det.

- Jeg var hos deg i morges med den gamle mannen som skuffet snø. Jeg var hos deg ved middagstid med moren og barnet. Jeg var hos deg i kveld med kvinnen og gutten. Jeg var sulten, og du delte det lille du hadde med meg. Jeg frøs, og du lunet meg med klær, varmet av din kjærlighet. Det du gjorde for disse, Adjevitj, det gjorde du også for meg.

Utvilsomt av de mer effektive måter å fjerne ihvertfall ett munnhell fra omgangskretsen.

Synth Britannia

Moderne musikkdokumentarer har tradisjon for i større grad å dokumentere programskapernes skjeve blikk enn musikkhistorie.

"Synth Britannia" er ikke noe direkte unntak. Dermed er det bare å forvente anmeldere som lar seg rive med.

A few minutes into Synth Britannia, the new 90-minute documentary that airs for the first time on BBC Four tonight, there's a '70s clip of Keith Emerson that shows him widdling out an extravagant solo while wearing what appears to be mock chain mail suit. After about five seconds of it, you realise that this simply couldn't go on.

Mercifully, it didn't: Synth Britannia charts the rise of synth pop in Britain during the late '70s and early '80s, setting it against the backdrop of the feelings of social alienation that many of the movement's key participants and fans were experiencing at the time.

Etter alt å dømme er det noen sekunder fra dette klippet man snakker om, muligens fra ca. 2:34.

Hører man etter, oppdager man at dette er Coplands Hoedown, altså en western-inspirert moderne klassisk komposisjon, intenst tolket av en rocketrio med Hammond og Moog.

Dette er - kort sagt - ikke "synthmusikk" i noen av de normale betydningene av ordet (fra Kraftwerk og Eno til Numan og Jarre), selv om ELP's versjon har noen sekunders intermessoer og overganger av slik.

Selv om Keith Emerson var en av de helt store innovatørene på synthesizer, er det han bedriver musikk - og ikke bundet til bestemte sjangre eller instrumenter. Dermed kan han veksle mellom piano, Hammond, kirkeorgel og ulike typer synther for å gi stykkene tempo, klang, feeling og - la oss si det rett ut - drive.

Noen ganger sårt, andre ganger skjærende.

Dette er altså en helt annen og minst like valid måte å fremføre musikk på som noen (ekte) synthband.

Det er derfor hans låter i dag tolkes på alt fra gitar til korps.

Sagt på en litt annen måte: Jeg er usikker på hvordan det vil låte om man tolker Kraftwerk på kirkeorgel eller blokkfløyte.

Men det er helt rett at dette ikke kan fortsette. Det vil nok likevel ta noen år før klisjeene om Keith, klangene og kostymene vil være borte.

I mens kan Paul Gilbert tegne og forklare.

#Humanist

Så er seneste nummer av Humanist behørig i hus, via en sliten, men stadig mer lommekjent postmann.

Som vanlig tankestimulerende på den helt riktige måten og det ikke bare fordi jeg selv har skrevet en side eller femten om Zeitgeist basert på foredraget på Kjettersk Kjeller i vår.

Blant spennende problemstillinger som settes under luper og logiske resonnementer er

- Forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet med utgangspunkt i bl.a. Habermas sine litt ulike formuleringer rundt offentlig diskurs

- Engelske fascister i Europaparlamentet (der det sikkert på redaktørens oppfordring gjøres behørig oppmerksom på at fascisten A.K. Chesterton ikke må forveksles med sin noe mer berømte fetter og fascistmotstander G.K.)

- Hvordan franskmennenes gamle fordommer mot Den katolske kirken påvirker dagens lovgivning om alt fra hijab til (hold dere fast) burka.

At en viss og til tidere lettere vis (og ihvertfall vittig) Mullah anmelder en heller spenstig artikkelsamling på norsk - "Jakten på Germania - Fra nordensvermeri til SS-arkeologi" - trekker ikke direkte ned.

Her er det med andre ord bare å stille seg på Narvesen og lese, folkens. Dere kommer langt på de syv minuttene det tar før dere blir jaget.

Come Home

Ny CD med Annbjørg og Bjørn Ole?

Kan bare bli en vinner.

Ikke vanskelig å gjette hva som vil bli anskaffet før jeg kommer hjem i morgen.

Global nedkjøling de nærmeste 20 år?

Som Damian Thompson kommenterer, ser det ut til at seriøse media begynner å oppdage at den globale oppvarmingen stanset i 1998.

Denne gangen snakker vi om Paul Hudson, BBC News sin klimareporter. Altså en med stor kredibilitet og kunnskap på feltet. I en mediainstitusjon som ikke direkte er kjent for kuvendinger i vitenskap og verdispørsmål.

Noe av utfordringen er at det hele kan få det til å virke som om (skrek og gru) klimaskeptikerne har rett.

So what does it all mean? Climate change sceptics argue that this is evidence that they have been right all along.

They say there are so many other natural causes for warming and cooling, that even if man is warming the planet, it is a small part compared with nature.

But those scientists who are equally passionate about man's influence on global warming argue that their science is solid.

Noe så trivielt som at klimaprognosene har slått feil, kan da ikke forstyrre bildet av at det ligger en solid vitenskap bak.

The UK Met Office's Hadley Centre, responsible for future climate predictions, says it incorporates solar variation and ocean cycles into its climate models, and that they are nothing new.

In fact, the centre says they are just two of the whole host of known factors that influence global temperatures - all of which are accounted for by its models.

In addition, say Met Office scientists, temperatures have never increased in a straight line, and there will always be periods of slower warming, or even temporary cooling.

What is crucial, they say, is the long-term trend in global temperatures. And that, according to the Met office data, is clearly up.

Her kan ikke amatører som meg helt fri seg fra tanken om at selv om temperaturen har steget en periode og er høyere nå enn for hundre år siden, er ikke det identisk med bevis på at den vil fortsette å være høy eller stige de neste hundre år. Spesielt ikke når det man har hevdet er hovedkilden til oppvarmingen, utslipp av CO2, knapt noengang har økt mer enn siden 1998.

To confuse the issue even further, last month Mojib Latif, a member of the IPCC (Intergovernmental Panel on Climate Change) says that we may indeed be in a period of cooling worldwide temperatures that could last another 10-20 years.
Iceberg melting (BBC)

Professor Latif is based at the Leibniz Institute of Marine Sciences at Kiel University in Germany and is one of the world's top climate modellers.

But he makes it clear that he has not become a sceptic; he believes that this cooling will be temporary, before the overwhelming force of man-made global warming reasserts itself.

Noe som antyder at dette ikke helt kan løsrives fra paragdigmer og politiske vinklinger. Siden forurensning er av det onde (og det er det, uansett temperaturpåvirkninger) og CO2-utslipp er en form for forurensning, må vi finne den beste motivasjonen for å kutte i dette. Selv om utviklingen følger en annen kurve enn forventet.

So what can we expect in the next few years?

Both sides have very different forecasts. The Met Office says that warming is set to resume quickly and strongly.

It predicts that from 2010 to 2015 at least half the years will be hotter than the current hottest year on record (1998).

Sceptics disagree. They insist it is unlikely that temperatures will reach the dizzy heights of 1998 until 2030 at the earliest. It is possible, they say, that because of ocean and solar cycles a period of global cooling is more likely.

Dermed har begge sider sitt på det tørre.

Skeptikerne har rett i at det ikke lenger er en global oppvarming, og kanskje heller en nedkjøling.

Mens de som har stått på den gode siden kan hevde at selv om det skulle bli en global nedkjøling fremover til 2030, foregår det selvsagt egentlig en oppvarming.

Dermed kan man slippe å ta hensyn til at prognosene ikke slår til enda et par tiår. Tiden kommer sikkert godt med til å finne nye unnskyldninger hvis det heller ikke da kommer noen ny oppvarming.

Imens får vi andre prøve å bremse forurensning og miljøødeleggelser på et mer solid grunnlag, knyttet til noe så kjedelig og gammeldags som etikk, moral og forvaltningsansvar.

Funn og følelser

Spørreundersøkelser er notorisk vanskelige å feste lit til, avhengig av alt fra antall spurte og spørsmålsstillinger, til og om jeg liker konklusjonen eller ei.

Dermed er det bare å lene seg til siden når egg og tomater begynner å hagle.

Det hele handler denne gang om et svar på et spørsmål om det har vært gjort religionssosiologiske undersøkelser i UK. Og svaret er pussig nok ja.

Last year we at Theos, the public theology thinktank, commissioned a large survey (2,000+ respondents) looking into attitudes to evolution, a/theism and a whole host of related topics.

Resultatet er at det ikke overraskende synes å være et klasseskille - bl.a. knyttet til utdannelse - når vi ser på livssynsmessig tilknytning.

The results can be read here but in summary the study found that lifelong theists ("I have always believed in God") are disproportionately from lower socio-economic grades (DE: semi-skilled and unskilled manual workers or those unemployed or on state benefits), whereas lifelong atheists ("I have never believed in God") are disproportionately from upper social grades (AB: higher or intermediate managerial or administrative professionals).

No surprise there. The default position in the UK (and seemingly in humans themselves) has long been belief in God, so you would expect theism to be a mass movement and atheism a more select one.

Det som imidlertid kan overraske ved undersøkelsen, er at de som konverterer til teisme (for å si det på faglig) har høyere utdannelse enn de som konverterer til ateisme.

What is interesting – and surprising – is that "converts" to theism ("I believe in God now but have not always done so") are disproportionately from upper and upper-middle social grades (ABC1: as above plus supervisory, clerical, junior managerial or administrative professionals), whereas "converts" to atheism ("I used to believe in God but I no longer do so") are disproportionately from lower social grades (DE).

Nå kan man selvsagt ikke bruke slike tall til å konkludere med at det krever mer intelligens å bli gudstroende, men polariseringen er ganske interessant. Gudstro ser ut til å svekkes i "middelklassen" (unnskyld uttrykket), og muligens styrkes blant akademikere.

Samtidig som tallene kan tyde på at ateisme begynner å bli mer folkelig.

In short, the data seem to be showing two things. First, atheism has historically been a minority movement of better educated and higher-social grade individuals whereas theism has more affinity with the lower and lower-middle class and the less well educated. Second, this is changing, with new theists coming from a higher social grade and being better educated than new atheists.

There are a number of ways of explaining this, none of them very satisfactory. The grand theory would be that atheism is finally becoming a mass phenomenon, in the way that theism always has been and, in so doing, is acquiring some of theism's demographic characteristics. It sounds persuasive but the fact that converts to atheism and converts to theism almost perfectly balance out (8.3% vs 7.7%) rather undermines the idea. The actual size of each constituency is staying largely constant. Only the composition is changing.

Det hører også med at Dawkins og Hitchens kan ha gjort ateisme en bjørnetjeneste ved å dumme seg såpass ut blant det som ofte kalles intellektuelle, skal vi dømme ut fra mottagelsen av deres massive misforståelser.

On a less grand scale, the data suggest that the effect of vocal atheism over the last decade has been to reach successfully into previously uncharted demographic territory (witness The God Delusion's sales figures) but at the cost of losing some of its intellectual credibility (the critical review of The God Delusion in the London Review of Books, for example).

Noe som igjen kan føre til at ateisme antar mer religiøse (unnskyld uttrykket igjen) trekk.

If this is happening, we might expect to see atheism become increasingly "religious" in its composition if not in its size. In a sense, that was precisely what the atheist bus adverts earlier in the year were attempting. As the Canadian novelist Margaret Atwood commented "'I understand that in Britain recently, some people paid to put atheistic slogans on buses – someone paid! That's religion! Once you're paying money to put slogans on things, well it's either a product you're selling, a political party or religion."

If atheism does succeed in breaking out of its higher-class, intellectualist confines, it is likely to do so at the cost of becoming more like a religion than its adherents would like.

Hvilket reaksjonene i kommentarfeltet antyder til fulle.

*Lene seg til siden i påvente av at kommentarene kastes til dette blogginnlegget*

Friendship

Etter gårsdagens/nattens konsert på Rockefeller med Junipher Greene er bare én konklusjon mulig.

Bandet må snares nomineres til Fredsprisen for varme vibber, hårete intensjoner og lyrisk innsikt i vennskap.

Frendship my friend is a matter of thought
It's a wonderfull thing that cannot be bought

Mye tyder dessverre på at Nobelkomitéen verken har lært seg teksten utenat eller lever etter den.

Vi får likevel krysse fingrene for at medlemmene tenker seg om neste gang de prøver å kjøpe vennskap.

Fordømmelsene

Køen er lang, men Times OnLine leder så langt.

It is certainly true that his energy and aspirations have dazzled many of his supporters. Sadly, it seems they have so bedazzled the Norwegians that they can no longer separate hopes from achievement. The achievements of all previous winners have been diminished.

Forklaringen

Endelig er det noen som avslører Frimurerne, for førtiniende gang.

— Denne boken er mitt oppgjør med et system som jeg mener er farlig for Norge. Jeg kan ikke bevise det, men vet at det foregår masse kameraderi, sier Aase til A-magasinet.

Men etter dagens avgjørelse er beviset klart.

Hvem skulle trodd at både Jagland og Obama er frimurere?

Fredprisen.

Hva er raskeste måten å bli svensk statsborger?

Flate fordommer

I vår forhåpentligvis etterhvert bredt anlagte serie Kulturhistoriske kortslutninger, er vi denne gangen kommet til seneste lederartikkel i NorgeIDAG.

Det er med andre ord Finn Jarle Sæle som kan slå fast hvordan tingene henger sammen.

Den katolske kirke i Middelalderen drev lenge og kjettererklærte tenkere som sa at jorden var rund – og ikke flat. Det skadet kirken, sa man. Vi tror ikke kirken den gangen tjente noe særlig på forfølgelsen av Galileo Galilei.

Den retoriske iveren er ikke uventet rettet mot "partiformannen i Kr.f." som - for å si det forsiktig - ikke ligger helt på NID-linjen.

Og i kampens hete ser man ikke selvmålet som scores. Dermed ingen grunn til å tro at neste leder vil telle opp hvor mange skjepper skade det gir å formidle fordomsfulle feil om kirken.

Agorafobi

Siden filmen Agora er på vei til enkelte kinoer, selv om de nok kan være noen kvartaler unna deg, overrasker det ikke at den vekker noen smuler motstand.

Hvordan filmens eh... budskap vil tas i mot - Hypatia, Aleksandria og all that - antydes av denne norske filmbloggen.

"Settet danner bakteppe for historien om Hypatia av Alexandria (Rachel Weisz) sitt desperate forsøk på å redde historiens kunnskap i en by på randen av destruksjon, samtidig som kristendommen gjør sin inntreden med all den tortur og død det bringer med seg.

Men trass i et budsjett som tilsier at filmen må hente inn billettinntekter tilsvarende en Hollywood-blockbuster, har The Others- og Havet innenfor-regissøren uttalt at hans ambisjon først og fremst har vært å lage en kompleks og debattskapende film med dagsaktuelle problemstillinger. Handlingen har da også tydelige paralleller til vårt samfunn, spesielt det ovennevnte subplottet om kristendommens brutale herjinger."

Hm, kanskje på tide med en ny bok?

Begge sidene må fram!

Det har lenge vært et dypt, høyt, bredt og kort sagt svært sårt savn at ingen forskningsinstitutter har tatt tesen om utenomjordisk kontakt i gamle dager på alvor.

Til tross for at det ellers er umulig å forklare profeten Esekiels syner, hvordan pyramidene er bygget, kjempesteiner flyttet eller at det finnes skulpturer av vesner med vinger lenge før flyene. Og la oss ikke glemme at det er rett antall ribbein på gamle statuer, tusener av år før vi oppdaget røntgenstrålene.

Kun konspirasjoner og fastlåste faglige fordommer kan forklare at ingen arkeologer anerkjenner spor av besøk fra avanserte astronauter i fortiden.



På tide å få dette inn i skoleverket. Man kan ikke lenger holde bevisene tilbake og sensurere undervisning i begge sidene. Selv ikke i Seattle.

Tidens tegn

Hva som rører seg i sjel og sinn, syn og sanser for tiden? Ikke lett å vite selvsagt, men mye tyder nok på, selv om det er tungt å innrømme, at det dessverre ikke er Den store progstriden.

I følge Detektor, Deichmanske biblioteks søkeverktøy, handler dette akkurat nå, for noen, om følgende temaer, i denne rekkefølgen, usensurert:

- Norsk litteraturhistorie
- Modellboka
- Skoletjenesten ved De naturhistoriske museer og Botanisk hage
- Cities.com
- 50 States & Capitals
- Hva er moderne satanisme?
- Geologi - et temaarbeid
- Australiens historie
- Arild Hauges runer
- Ei reise i Nordfjord si eldre historie

Satanisme? Nordfjord? Byer? Runer? Australien?

Her er det opp til enhver å tolke tidens tegn. Men skumlere kan det knapt bli.

Upolerte meninger

For ti, tyve og tretti år siden var det heller regelen enn unntaket å oppfatte punken som et dundrende og fortjent opprør med den verste av alle musikksjangere, proggen.

I nyere tid har dette endret seg, tildels dramatisk. Ikke bare fordi så mange punkere har begynt å innrømme at de egentlig likte og tildels beundret proggerne, enten vi snakker om Van der Graaf Generator eller ELP, men fordi det har rent noen generasjonforskjellers kjepphester ut i havet på disse årene.

Og fordi vi tross alt befinner oss etter Radiohead, Mars Volta, Mew, Muse og resten av feltet.

Dermed er det overraskende at Vårt Lands ellers svært så oppegående musikkjournalist Olav Solvang (som nylig skrev rosende om Popul Vuh) lener seg til mytene i en omtale av Pearl Jams nyeste album i dag.

Sex Pistols "var som ei gedigen spyttklyse midt i den studiopolerte Yes- og Genesis-musikken på andre halvdel av 70-tallet."

Når denne type historieoppfatning ikke klinger like godt lenger, har det også å gjøre med at den bygger på en serie myter som muligens antyder at den litt eldre garde av journalister fortsatt er lettere hjelpeløse når de skal forstå eller beskrive proggens uttrykksform.

Det som skilte ut Genesis, Yes, ELP og tilsvarende på 70-tallet var rett og slett ikke "produksjonen", "arrangementene", "energien" eller hvilke ord som har vært mest misbrukt gjennom årene.

De mest typiske "studiopolerte" bandene på den tiden var Steely Dan og David Bowie, for ikke å si Fleetwood Mac og noen bråter med Grand prix og disco. De sistnevnte var vel i stor grad også de mest arrangerte. XTC, Stranglers og Clash ble fort like velproduserte som Pink Floyd.

I stedet snakker vi om tre unike forhold:

For det første en helt annen type låtmakeri, eller komposisjon som det av og til handlet om. I stedet for kun å ta utgangspunkt i rhytm & blues, hentet man også inspirasjon fra europeisk musikk, tildels også klassisk, fra Bach til Bartok.

For det andre om virtuose musikere, som likte å leke med instrumenter og soloer (selv om sistnevnte var færre og kortere enn i den jevne blues, jazz eller metalgruppe).

For det tredje handlet det om større drømmer og til dels pretensiøse perspektiver på musikken. Fokus var ikke på sex, opprør eller politikk, men på fremtidssamfunn, fortellinger og fantasy.

Vi snakker kort sagt om den evige kampen mellom Sosialrealismen og Romantikken, mellom hip hop og hippier, mellom Stones og Beatles.

Nå er det selvsagt ikke helt skarpe skillelinjer her. Punk kunne være like pretensiøs som prog, bare med andre virkemidler. Skillet mellom Clash og Yes er ofte uklart, enten vi snakker om trippelalbum eller temaer.

Men å gjøre dette til noe som går på "studiopolering" er mildt sagt misvisende. Det er lenge siden det begynte bli behov for å polere polemikken på feltet.

Josef i farlig selskap

Selv om det dukker opp tegn på at deler av Det gamle testamentet er mer historisk enn de mer iherdige minimalistene vil ha det til, betyr ikke det at alle rapporter om slikt er god fisk, for ikke å si hel ved.

Det seneste eksemplet er rapportene om at Josef (han med brødrene og uårene i Egypt) nå er identifisert på egyptiske mynter.

Men dette er det altså flere som tar med noen klyper saltstøtter, blant disse ikke uventet PaleoBabble.

Noe som forsåvidt er forståelig når rapporten om funnet inneholder avsnitt som dette:

It was found that the inscriptions of this early period were usually simple, since writing was still in its early stages, and consequently there was difficulty in deciphering the writing on these coins. But the research team [managed to] translate [the writing on the coin] by comparing it to the earliest known hieroglyphic texts… Joseph’s name appears twice on this coin, written in hieroglyphs: once the original name, Joseph, and once his Egyptian name, Saba Sabani, which was given to him by Pharaoh when he became treasurer.

Ser man bort fra detaljer som at mynter ikke ble oppfunnet før tusen år etter Josef, at han har et annet navn og at dette slett ikke tilhører noen tidlig egyptisk periode (vi snakker etter alt å dømme om Mellomriket og mellomegyptisk rundt år 1750 f.Kr., med andre ord over 800 år etter Keopspyramiden), kan jo dette stemme forbløffende.

Selv om det nok vil forbløffe mer om det viser seg at vi her ikke har å gjøre med en muslimsk variant av Ryan Watt. Mannen som yndet å fremstå som bibelarkeologiens svar på Indiana Jones, men som i praksis heller var bløffarkeologiens svar på Farlige Fiffus.

Noen liter gammeltestamentlig vrede sendes herved i den generelle retning av de ansvarlige for dette funnet.

Før og nå - en sammenligning

Et av spørsmålene som kan oppleves mindre meningsfulle er om gamle dager var bedre enn i dag.

Og det handler ikke bare om at det er vanskelig å definere hva gamle dager er. Det er rett og slett vanskelig å definere hva bedre er.

Forskning.no er imidlertid ikke skuddredde for spørsmålet.

Var gamle dager en solfylt tid med bedre skiføre og sunnere verdier? Går det nedenom og hjem med samfunnet, Norge og planeten? Eller går utviklingen i riktig retning? Er framskrittet her og fortsetter det?

Ikke overraskende er svarene forskjellige.

Dekan Stig Sørdahl ved Det medisinske fakultet på NTNU svarer et opplagt nei, siden levealderen var atskillig kortere på 1800-tallet.

Slørdahl vil ikke tilbake til tider med økt spedbarnsdødelighet. Heller ikke til tiden da infeksjoner som i dag kureres, tok liv.

- Tenk å være uten enkle forebyggende tiltak som vaksiner eller at kvinner igjen må planlegge livene sine uten muligheter til prevensjon.

- Selvfølgelig har alle tidsperioder sine fordeler, men når det kommer til helse, vil nok de fleste foretrekke dagens virkelighet, mener Stig Slørdahl.

Noe det ikke er vanskelig å si seg enig i.

Ola H. Grytten, professor i økonomisk historie ved NHH, er noe mer blandet. Økonomien er blitt bedre, men vi er ikke blitt mer fornøyde.

Barne- og ungdomsforsker Mona-Iren Hauge svarer både ja og nei.

I motsetning til Dag Olav Hessen, professor i biologi ved UiO, som svarer først nei, så ja.

Det avgjørende ordet får religionsfilosof Marius Timmann Mjaaland. Det er nok litt lagt i munnen på ham, men svaret er at "mye var bedre før".

Men samtidig er det visse farer forbundet med at mye også er blitt bedre.

- Ingen kan vel nekte for at det faktisk finner sted enkelte fremskritt, for eksempel når det gjelder tekniske hjelpemidler, medisiner, kreftbehandling, økonomisk velstand og informasjonsstrøm. For ikke å si små, lure dingser. Og på mange måter bidrar disse fremskrittene til å gjøre livet enklere, mer komfortabelt, kanskje også mindre smertefullt.

- Men mange forveksler så disse mange små fremskrittene med troen på at menneskeheten faktisk går fremover, at den utvikler seg til det bedre, at vi snart kan fjerne smerten, ubehaget og problemene vi fortsatt sliter med, sier Mjaaland.

Religionsfilosofen mener dette kan være en farlig tanke, og at det er det en av de helt store livsløgnene i vårt samfunn.

- Troen på fremskrittet har hatt en sterk stilling i vår kultur, ikke minst i deler av forrige århundre. Men nettopp da denne troen var på sitt sterkeste og menneskene var i ferd med å bli overmennesker, viste de seg også fra sin aller mørkeste side, noe erfaringene fra siste verdenskrig og de store imperiene viser.

Mjaaland ser rett og slett ganske alvorlig på dette, basert på erfaringene fra 1900-tallet.

Om ikke alt var bedre før, så vil jeg fastholde at noe var det. Om ikke annet så for å stikke hull på den naive fremskrittstroen som mest av alt ligner på en sekulær apokalyptikk, og som er mye farligere enn den religiøse, avslutter Mjaaland.

Som så ofte er det imidlertid blant leserkommentarene man finner det mest interessante stoffet.

En viss "MSG" kaller rett og slett det at noen mener at noe var bedre før for Historieløst:

Man kan ikke ha lest mye historie om man føler at ting var bedre før. Bare det at vi slipper å leve under kirkens diktatur, friheten vi har til å velge, og tilgang på all kunnskapen vi har i dag. For mennesker som vet å sette pris på slikt, er jeg veldig sikker på at vi har det langt bedre i dag.

Og dermed er vi tilbake til det virkelig store og ille ved fortiden. Vi snakker da ikke om barnedødeligheten, manglende medisiner, arbeidslivet eller krigene.

Nei, det som løftes fram som den avgjørende forskjellen er at vi er kvitt kirkens diktatur.

Og mot det argumentet blekner selvsagt alt som er sagt i artikkelen over.

Med andre ord tyder noe på at perspektivet kan ha vært bedre for enkelte før, litt avhengig av hva vi mener med før - og med bedre.