For ti, tyve og tretti år siden var det heller regelen enn unntaket å oppfatte punken som et dundrende og fortjent opprør med den verste av alle musikksjangere, proggen.
I nyere tid har dette endret seg, tildels dramatisk. Ikke bare fordi så mange punkere har begynt å innrømme at de egentlig likte og tildels beundret proggerne, enten vi snakker om Van der Graaf Generator eller ELP, men fordi det har rent noen generasjonforskjellers kjepphester ut i havet på disse årene.
Og fordi vi tross alt befinner oss etter Radiohead, Mars Volta, Mew, Muse og resten av feltet.
Dermed er det overraskende at Vårt Lands ellers svært så oppegående musikkjournalist Olav Solvang (som nylig skrev rosende om Popul Vuh) lener seg til mytene i en omtale av Pearl Jams nyeste album i dag.
Sex Pistols "var som ei gedigen spyttklyse midt i den studiopolerte Yes- og Genesis-musikken på andre halvdel av 70-tallet."
Når denne type historieoppfatning ikke klinger like godt lenger, har det også å gjøre med at den bygger på en serie myter som muligens antyder at den litt eldre garde av journalister fortsatt er lettere hjelpeløse når de skal forstå eller beskrive proggens uttrykksform.
Det som skilte ut Genesis, Yes, ELP og tilsvarende på 70-tallet var rett og slett ikke "produksjonen", "arrangementene", "energien" eller hvilke ord som har vært mest misbrukt gjennom årene.
De mest typiske "studiopolerte" bandene på den tiden var Steely Dan og David Bowie, for ikke å si Fleetwood Mac og noen bråter med Grand prix og disco. De sistnevnte var vel i stor grad også de mest arrangerte. XTC, Stranglers og Clash ble fort like velproduserte som Pink Floyd.
I stedet snakker vi om tre unike forhold:
For det første en helt annen type låtmakeri, eller komposisjon som det av og til handlet om. I stedet for kun å ta utgangspunkt i rhytm & blues, hentet man også inspirasjon fra europeisk musikk, tildels også klassisk, fra Bach til Bartok.
For det andre om virtuose musikere, som likte å leke med instrumenter og soloer (selv om sistnevnte var færre og kortere enn i den jevne blues, jazz eller metalgruppe).
For det tredje handlet det om større drømmer og til dels pretensiøse perspektiver på musikken. Fokus var ikke på sex, opprør eller politikk, men på fremtidssamfunn, fortellinger og fantasy.
Vi snakker kort sagt om den evige kampen mellom Sosialrealismen og Romantikken, mellom hip hop og hippier, mellom Stones og Beatles.
Nå er det selvsagt ikke helt skarpe skillelinjer her. Punk kunne være like pretensiøs som prog, bare med andre virkemidler. Skillet mellom Clash og Yes er ofte uklart, enten vi snakker om trippelalbum eller temaer.
Men å gjøre dette til noe som går på "studiopolering" er mildt sagt misvisende. Det er lenge siden det begynte bli behov for å polere polemikken på feltet.
Mark Twain On The Dictatorship Of Health
for 7 timer siden
4 kommentarer :
Visst var punken et opprør mot stadiongigantene. Men de virkelige stadiongitantene var Eagles, Supertramp, Fleetwood Mac og denslags heller glatt (men ofte fordømt bra) pop, ikke prog. Det hadde vært interessant om noen kunne gå samtidskildene etter i sømmene og se hva punkens kjernepersoner sa den gang.
Hm, ja, vel, siden jeg leste og hørte samtidskildene den gangen, slo det meg fort at punken rettet sin retorikk mot Pink Floyd, Wakeman, Zeppelin, Yes og gjengen, mens det de egentlig kjempet mot ikke egentlig var så mye sjanger som livsstil og limosiner.
Og så var de ute etter oppmerksomhet og heltestatus.
Det som kunne gi overskrifter var å gå ut mot de virkelig gode og store (den gangen var Yes, ELP, Led Zeppelin og Pink Floyd jevnbyrdige på områder som stadionsalg og omtale).
Å si man hatet Supertramp eller Eagles, for ikke å si Wings, ga ikke i nærheten samme effekten, for å si det forsiktig.
Men det verste for meg, var at datidens musikkjornalister falt for dette og slengte seg på for - slik jeg oppfattet det i situasjonen - å beholde sin egen kredibilitet. Særlig RS og NME var ille.
Nå er jo en del prog ekstremt selvbevisst da, litt sånn der "se hvor fint jeg spiller". Ikke noe galt i det, jeg er selv fan av Dream Theater. Mer selbvbevisst musikk enn det finner en knapt.
Jeg oppfatter punk delvis som en reaksjon på prog. Når noe blir for stort vil det komme et opprør. Grunge var noe lignende, når rockerne på slutten av 80-tallet fikk for høyt hår med for mye hårspray kom Curt Kobain, med et hår som så ut som det ikke var vasket på en måned. Dette er helt naturlige og sunne prosesser. I dag eksisterer punk og prog side om side, og enkelte av oss liker både Dream Theater og Bad Religion.
Ikke helt uenig her, John;-)
Samtidig er dette litt ymse. Genesis var ikke sånn og Yes ikke spesielt mye, Zappa og Emerson kun i perioder (men du verden så morsomt hver gang). DT er det i ekstrem grad, i likhet med Mahavishnu og annen 70-talls jazzrock.
Men, for å vende tilbake til poenget fra forrige kommentar, å si man tok et oppgjør med Mahavishnu Orchestra, ville vakt ekstremt lite oppmerksomhet...
Legg inn en kommentar