Hey There Cthulhu

Og mens vi er i gang, er det på sin plass å hylle alle konspirasjoners Store og Opplyste Originator og Støtte.

Lys over Illuminatus

Befinner du deg i Trondheim på fredag, har du ikke annet valg enn å slutte deg til konspirasjonen som gir seg utslag i UiO's Øystein Sørensen som foreleser over temaet fra boken Den store sammensvergelsen: Konspirasjonsteori-favoritten Illuminatus. Fredag 2.oktober klokken 10-12 (Dragvoll, auditorium D-13).

Som omtalt her. Og på Dekodet her.

Det hele handler altså om utviklingen av konspirasjonsteorier med utgangspunkt i det historiske Illuminatus. Med andre ord noe av kjernen i konspirasjonskulturens nyere historie i vesten.

At dette kan bli med noen glimt i øyet og steg til siden anes av Øysteins bakgrunn innen både historiefaget, generell obskurantisme, tegneserier (den mest brukte forordforfatter i utgivelser på norsk de seneste årene) og science fiction.

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.


Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Missing link

Det er alltid et visst styr å vedlikehold bloggoversikten i margen, ikke minst for de av oss som har tendenser til distraksjon hvis det skulle være noen bøker i nærhe... The Comanche Empire! Ved siden av Wild Frontier og The Dark and Bloody River. Nå har jeg aldri...

Og de om Bigfoot har typisk nok gjemt seg akkurat rett utenfor synsvinkelen, der i uskarpheten og bak buskene. Skal vel klare å skrive om dem i løpet av noen måneder om de oppdages igjen.

Skal vi se, hvor var jeg?

Bloggoversikt bør derfor oppdateres (inkludert fjerning - flere er under vurdering) noe mer jevnlig enn jeg gjør.

Skulle det være flere som ikke ser helt etter, kan dermed nevnes den seneste, Science and Religion: A View from an Evolutionary Creationist/Theistic Evolutionist.

Ser ut til å kunne klare seg godt i kampen for bloggtilværelsen.

Sensasjon: Dawkins med bevis for evolusjon

Skulle noen ha behov for å se på slik (og har du nylig lest Alexander eller Lamoureux, for ikke å si Coyne, er det vel ikke så mye behov lenger), leverer nå til og med (her er det bare å holde seg fast) Richard Dawkins bevis for evolusjon.

Dette er ihvertfall hva han forteller oss i videoblurben på amazon for sin seneste bok The Greatest Show on Earth: The Evidence for Evolution.

Han røper her rett og slett at ingen av hans tidligere bøker har levert indisier/bevis (hvordan oversetter man egentlig "evidence" til norsk?).

Bøkene bare antok bevisene for evolusjon som... premiss.

Det overrasker ikke at noen overselger sin nyeste bok. Men det skaper noen snev av stuss og undring at han nå kan fortelle at alle de som er blitt overbevist om evolusjon av å lese hans tidligere bøker er blitt det uten bevis.

Og skal vi være litt slemme - og det skal vi jo - i såfall i tro (the Horror). Det har med andre ord handlet om skrivekunst og metaforer, samt tillit til premissene.

Nå er nok det uansett greit å ha med seg som generell erkjennelse at vi aldri kommer utenom noen former for tro. Naturvitenskap kan faktisk ikke bevise, kun begrunne og sannsynliggjøre, bl.a. ved forsøk på å falsifisere hypoteser. Noe vitenskap kan gjøre imponerende bra.

Dermed ros til Dawkins når han nå (I større grad? På en annen måte? I det hele tatt? Uten besnærende metaforer?) viser til data, funn og spor. Og i følge videoen legger opp til at dette skal gjøres slik en detektiv ville gjort det, muligens med Morse og Lewis i bakhodet, for ikke å si CSI og Bones.

Det hele blir likevel en pussig salgsretorikk. Men hvis det er slik at den gode Dawkins mener han ikke har levert bevis før, bør han ha mer ydmykhet for at ikke alle er blitt overbeviste om evolusjon etter å ha lest hans tidligere bøker.

Så får vi håpe at han denne gangen leverer bedre argumenter enn i sin forrige bok. Noe som ikke er veldig vanskelig.

Sensasjon: Berge Furre leder ikke lenger SV

Uten en kirkehistoriker på lur er det fritt leide på venstresiden for Heikki Holmås og co. til å hente lærdom fra en annen professor, nærmere bestemt Robert Langdon.

Ikke det... lureste.

Sensasjon: Stephen Fry er ikke historiker

En av de vanligere påstandene der ute, på den vidstrakte veven, og ikke bare i dens irrganger, er alle disse førkristne gudene som skal ha lignet så veldig på Jesus.

Myten om dette er såpass utbredt at selv Stephen Fry kunne formidle den uten redaksjonell inngripen på BBC i jula i fjor.



Mye tyder dermed på at Fry ikke kan norsk.

Bursdag!

Selv om du skulle lese dette i morgen, er det foreløpig ikke nedlagt forbud mot å lese om dagens bursdagsbarn - Johannes H. Berg - her.

Evolusjon! Gud! Tro!

Siden dette er et tema i tiden, noen korte betraktninger om (grøss og gru)... evolusjon.

Kristne kan løst sagt innta to posisjoner til evolusjon.

Den første er at evolusjon ikke er godt nok dokumentert og/eller umulig på ett eller flere områder. Vi snakker da kreasjonisme eller ID.

Reaksjonen er like rask som den ikke er raus. Disse kristne er naive, uvitenskapelige, dumme og (muligens, men det vil man helst ikke tenke på) slemme.

Klarer man å vise (og det klarer man ganske godt) at det er mulig med en evolusjonær forklaring (f.eks. på øyets utvikling), er det ingen grunn til å ta disse kristne på alvor.

Den andre posisjonen er at evolusjon og kristen gudstro kan leve side om side. Første Mosebok er ikke naturvitenskap. Vi snakker da evolusjonær skapertro. Gud har - slik han som regel gjør - brukt naturprosessene til å frembringe naturlige ting.

Reaksjonen på dette er stort sett positiv. Det er ikke så farlig om kristne tror sitt på privaten, så lenge de tross alt holder seg til evolusjon i det offentlige.

Enkelte er imidlertid like raske og lite rause som ved første posisjon. Disse evolusjonstroende kristne er naive, uvitenskapelige, dumme og (muligens) slemme som fortsetter med sin gudstro uten bevis. For klarer man ikke å finne Gud ved empiriske undersøkelser av biologien, er det uredelig å tro på Gud.

Det er med andre ord ingen grunn til å ta disse kristne på alvor.

Premisset for det hele er oppfatningen at gudstro opprinnelig skal ha sprunget ut av våre forsøk på å forklare det uforklarlige, det komplekse og det samordnede i naturen. Finner vi dermed naturlige forklaringer, er det - i følge denne modellen - ingen grunn igjen til å tro på Gud.

Bakom synger selvsagt William Paley (1743-1805) og metaforen om den guddommelige urmaker.

At dette er en ganske sen modell for forholdet mellom Gud og naturen, og det dermed er vanskelig å finne noen som argumenterte for Gud på denne måten før 1700-tallet, i likhet med etter 1800-tallet (Paley hadde da også kristne kritikere før Darwin), er det lettere pussig at Paley fortsatt er den som det hele veien skal argumenteres i mot.

Resultatet er inhvertfall at Dawkins i Gud - en vrangforestilling bruker bare et par sider på å vise hvor grundig han har misforstått argumentere i mot Thomas Aquinas.

Mens han vier atskillig flere sider på oppgjør med kreasjonisme og ID, når han ikke er opptatt av å stemple som livsfarlig naive alle ateister som samarbeider med kristne om å fremme evolusjonslæren.

Når jeg sier tingene på denne måten beviser det med andre ord at det er ingen grunn til å ta meg på alvor.

Steampunk! Chesterton! Aliens! Bursdag!

Skulle du knuge og knuffe, utrettelig på jakt etter en blanding av steampunk, G.K. Chesterton og marsboere, er det ingen vei utenom The Tripods Attack! av John McNichol.

Dette er fra serien The Young Chesterton Chronicles, der det er kommet ut en hel bok, altså lovende.

I denne alternative edwardianske verden møter vi ikke bare 16 årige Gilbert, med (ihvertfall tilsynelatende) amerikanske aner, men også den noe bråsinteivrige H.G. Wells.

Som forøvrig vår tidsmaskin kan fortelle at har bursdag i dag. Dekodet gratulerer!

Det hører med å nevne at en litt uunnseelig prest ved navn Brown viser kutten sin underveis.

Samt en bråte dampdrevne maskiner av alle slag.

Handlingen er grei og ganske spennende. Dette er kort sagt en guttebok. Og så er det mye innflettete sitater og litterære referanser. Til ikke helt overraskende spesielt to forfattere.

Og et visst, la oss si det slik... katolsk perspektiv. Samt en bråte steampunk.

Nevnte jeg steampunk? En bråte av det.

Sensasjon: Bok bestilt

Etter å ha innført policyen å kaste to bøker for hver ny som ankommer, er det igjen mulig å lese bokanmeldelser (hvis noen vil se på kasteposene, er det bare å melde seg før de går til resirkulering).

Anmeldelsen som slo mest i dag var fra Wall Street Journal, nærmere bestemt Reflections on the Revolution in Europe - Can Europe be the same with different people in it? av Christopher Caldwell.

Ikke uventet handler det om verdier og vanetenkning, skyld og skyldfølelse. Og siden valgkampen er over, drister vi oss igjen frempå med innvandrings- og integreringsordet.

Ikke minst fordi utfordringen vel så mye er møtet med andre verdier, som at vi ikke klarer å definere våre egne.

Og skulle vi komme i skade for å snakke høyt om "kristne verdier" (korse seg), skytes vi fort ned av tiår med klare meldinger om at disse ikke er noe forskjellige fra hva vi finner i andre kulturer eller livssyn.

Tilliten til egne verdier styrkes nok ikke av at vi stadig får høre det litt motsatte budskapet om hvor mye vi har å lære av alle andre.

Today's immigrants might be considered hostile to European values, except that Europe itself increasingly has only a foggy sense of what those values might be.

"When an insecure, malleable, relativistic culture meets a culture that is anchored, confident, and strengthened by common doctrines," Mr. Caldwell writes, "it is generally the former that changes to suit the latter."

Det virker med andre ord som om dette ikke er en bok som snakker så mye stygt om enkelte innvandringskulturelle trekk, som om hvordan Europa har vært helt uforberedt ikke bare på sosiale effekter, men på verdimessige utfordringer.

Saken bedres ikke mange grammene av at vi har vært for lite bevisste på hva som egentlig er europeiske verdier, og hvordan de skal begrunnes og forsvares - rasjonelt og redelig, og ikke bare ved romantisk nostalgi. Som Bruckner og andre har pekt på, har tvert i mot politiske ledere og kulturradikale i lang tid mislikt og forsøkt å (over)kompensere for alt som lukter kristenmannsblod og kolonihistorie.

He also ruminates on far more than the increasing radicalization of generations of Muslim immigrants. Just as Edmund Burke's "Reflections on the Revolution in France" (1790) predicted a dire fate for the mass insurrection then aborning, Mr. Caldwell looks with alarm at Europe's continuing rejection of itself. Without a rejection of the religion and culture that sustained Europe for centuries, he says, the immigration troubles might never have occurred, or at least would not have been so severe: His verdict is suicide rather than murder.

The author notes that even the prominent German philosopher Jürgen Habermas, who is an atheist, has acknowledged that "Christianity, and nothing else, is the ultimate foundation of liberty, conscience, human rights, and democracy, the benchmarks of Western civilization. To this we have no other options. We continue to nourish ourselves from this source. Everything else is postmodern chatter."

Yet much of Europe has discarded its historic religious underpinnings as irrelevant at best, harmful at worst. Even the memory of what a religiously ordered society was like has seemed to disappear, Mr. Caldwell observes. "A good definition of religion" for most modern Europeans, he says, might be "an irrational opinion, strongly held."

Og det blir verre. Slik Caldwell vurderer situasjonen kan postmoderne tvilere uten dypere trosforankring få dratt teppet vekk under beina på seg av hengivne tradisjonalister.

Most European elites, though, have not debated seriously the potential effects of introducing into this land of postmodern chatter millions of devout believers in another religion, one previously seen as antagonistic to European culture. As Mr. Caldwell says, Europe's elites seem hardly to have considered that the ethical views they pride themselves on have little meaning when divorced from Christian origins.

Many Europeans are determined to defend their values — witness France's ban on headscarves in schools — but it is hard to defend what you cannot define. "There is no consensus, not even the beginning of a consensus," Mr. Caldwell writes, "about what European values are." When the Netherlands decided not long ago to try to define its values and inculcate them in prospective new residents, it ended up producing a ghastly naturalization packet that included a video that featured "gays expressing affection in public, and bare-breasted women on the beach." Welkom, immigrants!

Bak i buskene lurer den ubestemmelige, men sterke skyldfølelsen som Caldwell mener fører oss i retning av hva han polemisk nok kaller et "sekulært selvmord".

In his reflections on Europe's slide into a sort of secular suicide, Mr. Caldwell notes the key role played by that most religious impulse: guilt. He argues that the dominant moral mood of postwar Europe was "repentance for two historical misdeeds, colonialism and Nazism." Over the decades, guilt has festered into "a sense of moral illegitimacy" and a "self-directed xenophobia" that now shapes the continent's response to immigration

Caldwell ser dessverre ingen klare svar. Han hopper ikke på noe kjent politisk tog. Hans kall er kun at spørge.

Selv om spørsmålsstillingen er ganske så ledende.

The Lost Cause

Siden jeg nå er i gang med å anmelde Dan Brown The Lost Symbol, har jeg pløyd gjennom verket, stort sett snufsende i senga det seneste døgnet - uten at Browns skal ha skylda for min tilstand.

Inntrykket skal ikke røpes her, men ett poeng bør nok nevnes, siden jeg ikke ser noen andre anmeldere som har gjort det, verken her til lands, til luft eller til vanns.

Mens Brown i Engler og demoner og Da Vinci-koden begikk historiske bommerter så det brakte etter, var det én feil han holdt seg unna, med imponerende eleganse.

Men nå retter han altså opp overseelsen.

I The Lost Symbol kan Dan Brown dermed røpe at den "mørke middelalder" var en tid der "even the brightest minds perceived the earth to be flat".

Han ikke bare nevner dette fort én gang, sånn i forbifarten uten å gjøre noe nummer av det. I stedet blir det noe av et mantra, et sentralt retorisk poeng som han gjentar ihvertfall tre ganger.

Denne evindelige blunderen har så langt med andre ord passert forfatterens eget hode, forlagskonsulentene og anmelderne.

Om ikke annet beviser dette at vi lever i en tid der selv de klareste (nåja) hoder ser for seg at man i middelalderen trodde jorda var flat.

Dan Brown skal dermed få æren av å ha befestet også denne myten i generasjoner fremover.

Korstog mot korstogsretorikken

Rodney Stark er av de mer spennende, men etterhvert litt vel publiseringskvikke religionssosiologene.

Hans tidligere bøker om hvordan gudstro har påvirket historien (som hans banebrytende The Rise of Christianity: How the Obscure, Marginal, Jesus Movement Became the Dominant Religious Force in the Western World in a Few Centuries og de noe mindre politisk korrekte One True God og For the Glory of God) inneholdt mange nyttige vinkler, tall og konklusjoner.

Selv om researchen har gått stadig raskere, noe som særlig merkes på sistnevnte.

Det er ingen tvil om at Stark er blitt ganske kontroversiell, og ikke bare fordi han har beveget seg fra en ateistisk orientert agnostisme til en kristen orientert.

Denne gang er det altså korstogene som er tema. I anledning boken God's Battalions: The Case for the Crusades er religionssosiologen intervjuet i medievalist.net av en historiker som nok ikke er like enig på alle punkter.

According to its publisher, “Stark reviews the history of the seven major Crusades from 1095 to 1291, demonstrating that the Crusades were precipitated by Islamic provocations, centuries of bloody attempts to colonize the West, and sudden attacks on Christian pilgrims and holy places.

Although the Crusades were initiated by a plea from the pope, Stark argues that this had nothing to do with any elaborate design of the Christian world to convert all Muslims to Christianity by force of arms.

Given current tensions in the Middle East and terrorist attacks around the world, Stark’s views are a thought-provoking contribution to our understanding and are sure to spark debate.”

Historikerens hovedkritikk handler om Starks påstand om at korstogene i stor grad var en reaksjon på muslimsk provokasjon, og ikke primært en effekt av pavens og vestlige fyrster egne politiske og religionsstøttede behov.

One of the premises of your book is that the Crusades were a reaction to what you describe as “Islamic provocations: by centuries of bloody attempts to colonize the West and by sudden new attacks on Christian pilgrims and holy places.” As a scholar of the Crusades, I disagree with this idea - for the most part Islamic expansion had ended by the middle of the eight century, and for the next three hundred years, warfare between Christian and Muslim states was motivated by political relations and not necessarily religious reasons. It was not even uncommon for Muslim and Christian kingdoms to be allies and co-exist peacefully with each other. Moreover, the bulk of the people who took part in the First Crusade seem to have little or no knowledge of who they were actually fighting, and simply saw them as random pagans. With this in mind, I was wondering how you came to your conclusions that somehow the Crusades were “a justified war waged against Muslim terror and aggression”?

The conflict with Islam surely had not ended by the eighth century-although the conquest of the Middle East and North Africa was over by then. Warfare continued in Spain, often quite intensively, until the end of the fifteenth century. A war of reconquest raged in Sicily and Southern Italy until only a few years before the start of the First Crusade. And the initial call from Emperor Comnenus for a Crusade was prompted by an invasion of Seljuk Turks who had driven to within 100 miles of Constantinople. It is all well and good to say these later wars were motivated by “political relations and not necessarily religious reasons.” No doubt all of the Muslim conquests had political aspects, but wars across the Christian/Muslim divide always had religious implications that usually did not apply to wars within each faith. To say that the bulk of those who took part in the First Crusade “seem to have little or no knowledge of who they were actually fighting” might apply to those who followed Peter the Hermit. But the real Crusaders knew rather a lot about whom they were fighting. Many had relatives who had suffered or even died at the hands of Muslims while making a pilgrimage to Jerusalem, and a few had themselves been on a pilgrimage and had encountered Muslims at first hand. In addition, the Normans had recently beaten Muslims in Sicily and, even more recently, Bohemond had fought Muslim mercenaries hired by Byzantium.

La nå den debatten ligge akkurat nå (og her er det noe å si for begge vinkler, litt avhengig av hvordan man velger å betone og begrunne - det er ingen tvil om at det oppstod en ny situasjon i området mot slutten av 1000-tallet), men boken er ihvertfall bestilt som en nyttig motvekt til de sedvanlige oppslagene der korsfarerne får skylden for alt for jihad til dagens terrorister.

[Takk til Kjetil for tips om intervjuet.]

Heksejakt i familien

Hekser fascinerer fortsatt, selv om noe av den folkelige fortryllelsen har forsvunnet med åpningen av stadig flere rettsarkiver.

At temaet likevel forventes å generere klikk på web, antydes av Nettavisens oppslag Har du en heks i familien?

Spørsmålet hadde imidlertid vært noe mer naturlig dengang man trodde prosessene hadde rammet millioner av kvinner generelt, og - etter samme målestokk - titusener bare i Norge.

Når det i et par tiår har vært klart at det reelle tallet på henrettede er noe under 300 (en oversikt over temaet finnes her, registeret over alle drøyt 900 anklagede finnes her), derav over 100 i Finnmark, er nok sannsynligheten for å ha en dømt heks i slekta heller lav.

Når heldigvis kun noen tidels promiller av befolkningen (regnet over de drøyt hundre år dette foregikk) ble rammet, kreves det noe i nærheten av magi å finne en av disse i familien.

Offentliggjøringen av sakene kan i stedet styrke behovet for å finne ut om man selv var heks i et tidligere liv. Selv om det kan ta tid før det kommer offentlige registere for dette.

Sensasjon: Munker er kristne

Sara Azmeh Rasmussen har nok forstått hva Aftenposten er i ferd med å utvikle seg til når hun går så tabloid ut i dag med kommentaren "Munker var ikke kristne". Dermed kan vi høre at

Det kan i hvert fall ikke bestrides at klosterkulturen er et rikt og vesentlig kapittel av kristendommens historie. Innenfor middelalderens klostre, fikk kristne idealer om lydighet, fattigdom og kyskhet en egenartet sosial og kulturell manifestasjon. Munker dannet en egen stand som skilte seg fra både lekfolket og de geistlige og satte varige spor på den autoritative teologien og folkereligiøsiteten. Og nå kommer bomben: Klostrene hadde ikke noe med kristendommen å gjøre. Det hele var et påfunn som ikke hadde noen hjemmel i Bibelen.

Muligens skyldes vinklingen at Rasmussens egen oppvekst er knyttet til en religiøs tradisjon der det som ikke ettertrykkelig var påbudt, heller ikke var støttet.

Er det ikke direkte oppfordret til å ta hensyn i trafikken, eller for den slags skyld å gå inn i trafikkpolitiet, er det ikke muslimsk å gjøre dette. Er det ikke utrykkelig påbudt med dessert, er det ikke muslimsk å lage det.

Muligens. Det lyder litt sært, men altså, muligens.

Nå er det ikke vanskelig å argumentere for at trafikkpoliti i og for seg er nøytralt, selv om de skulle ha et eller annet symbol på uniformen. Men det er ikke dermed sagt at dette ikke kan være en muslimsk tradisjon. Eller en kristen.

Noen vil nok også mene det ikke er ukristelig med kaffe og wienerbrød.

Går vi til munkevesnet, blir vinklingen enda mer bisarr. I følge Rasmussens logikk er det slik at hvis det ikke står at det er lov eller påbudt å danne religiøse samfunn for å følge og fremme egen tro, bryter denne type religiøse samfunn med troen.

Logikken er grei: Står det i Teksten, er det en del av religionen. Står det ikke i Teksten, er det ikke en del av religionen. Punktum, finale.

Muligens finner vi noe i retning av dette i muslimske tradisjoner, men denne type "skriften alene"-tolkning støttes - for å si det mildt - ikke av verken hovedstrømmen av de som etablerte den kristne kanon de første par århundrer, eller av hovedstrømmen av de som på 1500-tallet gikk i bresjen for "skriften alene".

Ting som ikke sto i Bibelen kunne motarbeides (som å sette ut barn i skogen). Ting som ikke stod i Bibelen kunne være kristent (som å etablere hospitaler).

Ting som stod i teksten kunne være frivillig (som å dekke til hodet når man ber) eller oppheves/omtolkes - også av senere deler av teksten (som f.eks. omskjæring, matforskrifter eller kvinner som bør "tie i forsamlingen").

I alt dette baserte man seg på tolkninger av tekstens intensjon , poeng, mål og mening. På samme måte som Kristus tok bolig i blant oss (inkarnasjonen og alt det der) i en bestemt tid, med dets kultur, språk, sedvane og skikker, ble tekstene skrevet ned i en bestemt tid, med dets kulturelle uttrykk, tematikk og kampsaker.

Dermed etablerte man tidlig tolkningsnøkler, enten vi snakker om å lese Det gamle testamentet typologisk, eller å tenke at det som var det sentrale som alt annet måtte forstås ut fra, var kjærligheten, evangeliet og Kristus i sentrum.

En av grunnene til dette er at det motsetning til i islam ikke er teksten som er Ordet fra Gud. Som vi ser av åpningen av Johannesevangeliet, er dette i stedet en person.

Det blir uansett bærtur å lese Rasmussens halvt ironiske og helt inverterte analogi som en seriøs kommentar til kirkehistoriske eller teologiske modeller. Det hele handler nok heller om enda et av hennes oppgjør med patriarkalske sider ved religionene, og da spesielt islam.

Nå vender vi på det. Påbud og forbud som står i klartekst i den hellige skriften, eller som ved rimelig logisk resonnement blir avledet av den, blir stemplet som kulturelle tradisjoner. Slik vasker religiøse autoriteter og talspersoner hendene rene. For vold mot kvinner og homofile er nemlig uislamsk, og da må myndighetene og mediene banke på andre dører, tusenvis av dører, som tilfeldigvis har muslimske skilt, og hvor patriarkatet helt vilkårlig har festet sine kulturelle røtter og lenker.

Nå skal ikke jeg gå inn på Koranen her, men hvis det - slik enkelte hevder - står rimelig direkte at man skal drive vold mot kvinner og homofile, er det nok ikke helt lett å vri seg unna med at dette kun er kulturelt.

I det minste må man tydelig vise hvilke tolkningsprinsipper som ligger til grunn for å se bort fra slike vers, og hvorfor akkurat disse prinsippene er riktige. Og det med et muslimsk syn på Koranens tekst og status.

Men skjærer man alle religioner og tolkningsvarianter over én kam innfører man fort misvisninger. Det blir like feil å tolke kristen tro i lys av islam som å tolke islam i lys av kristen tro.

Eller begge i lys av ateisme, hinduisme eller New Age. Eller ut fra behovet for tabloide oppslag for å ramme én av dem.

For å gi noen klare, tekstlige påbud.

Fanatisk sivilisert

Litt travelt disse dagene, men har vi ikke anbefalt noen av disse bøkene før, kan vi gjenta det nå.

For de som leser noe annet enn Brown og blogger. Og ønsker siviliserte tiltak mot fatalisme og fanatisme.

This is it?

Filmen som skal inneholde Michaels Jacksons seneste uker og øvelser kommer straks på kino.

Hva den egentlig inneholder diskuteres imidlertid. Er dette virkelig fra øvelsene, eller er det mest tidligere konsertopptak?

Fansen blir nok ikke veldig beroliget når vi kan lese i reklamen på Nettavisen at

"Michael Jackson's This is it" har verdenspremiere på norske kinoer 28. oktober. Forhåndssalget av billetter starter mandag 12. oktober.

Regissør:
Kenny Ortega

Skuespillere:
Lengde: 0 t 0 min

Folkets røst? Hvilket folk?

Det var visstnok valg i går, uten at noe så uvesentlig som stemmetall synes å ha spilt særlig rolle for resultatet.

Men nå er ikke politikk helt min greie, så det er bare å innrømme at dette går over min ringe forstand.

Uansett er det klart at når SV taper 4 representanter og de rødgrønne får 40 000 færre stemmer enn de borgerlige/sentrum, bare må dette ende i at SV får mer gjennomslag på Soria Moria II.

Bigfoot tar av i Kentucky

Flere slike vesner er antagelig få meter unna deg akkurat nå, på jakt etter neste bytte.

Skeeeptisk?

Igjen er det et godt råd å se her.

Derfor dømmes Dan

Jeg har av mange grunner, som at Dan Brown ikke er min... yndlingsforfatter, ennå ikke lest hans The Lost Symbol.

Saken ble vel ikke mer fristende etter å ha sett VG's anmelder May Grethe Lerum som i samme avis i sin tid roste Da Vinci-koden for å by "på spennende ny informasjon om så vel berømte historiske minnesmerker som kjente kunstnere" og gi "innblikk i eksisterende hemmelige ordener som Opus Dei og Sion-ordenen".

Dette er formellitteratur på høyeste nivå, og oppskriften er slik: Man tager religiøse myter og legender som i mega-suksessboken «Da Vinci-koden». Dette pares med boken «Engler og demoner»s hovedtema: ultramoderne forskning på kvantefysikk, grenselandet hjerne/kropp, eller tanke/materie.

Resultatet er altså «The Lost Symbol», en selvlysende bastard av en spenningsfortelling, en 12-timers action så spekket med vold, drama og lag-på-lag-gåter at det kjennes litt feil å påpeke at språket, metaforene og persontegningene er flatere enn noen gang.

Altså en direkte imponerende prestasjon.

Men antagelig er dette akkurat hva hans amerikanske fans vil ha - lettvint underholdning som forkler seg som dypsindig, og som seiler på akkurat de riktige følelsene og fordommene, enten vi snakker om ritualer, religioner eller regjeringer.

Og dermed kommer ikke Lerum en gang på tanken å vurdere etterretteligheten av hva hun selv sier.

Kjente frimurere som Albert Einstein og Albrecht Dürer skrives inn, sammen med Isaac Newton, Schrødinger, Bohr og andre som har operert i grenselandet filosofi/fysikk.

Ettersom den første storlosjen ble stiftet i 1717 (med riktignok noen - litt omdiskuterte - eldre forelegg) og Dürer levde fra 1471-1528, er det litt uklart hvor kjent han egentlig var som frimurer.

Slik bygges gode konspirasjonsteorier av Dan Browns merke. I denne boken synes også den underliggende moralen, konklusjonen vår helt Langdon gjør seg til slutt, som en ren, skjær hyllest til frimureriets åndelige essens: Det finnes en mektig Konstruktør, en hellig arkitekt, som hverken Jesus, Buddha, profeten Muhammed eller noen annen religionsstifter har enerett på. Og til alle som fnøs av millionselgerboken «The Secret»: Dan Brown vil bevise at den har rett. Tanke styrer materie.

Hadde budskapet i The Secret vært så enkelt, ville problemet med den boka vært mindre. Saken er ikke noe velmenende svada eller prinsipiell filosofi om at tanken styrer materien (noe jeg forøvrig i og for seg mener, siden jeg er overtroisk nok til å hevde vi har fri vilje), men at ditt eget liv styres fullt ut av dine egne tanker.

Går det deg galt i livet har du kort sagt bare deg selv å skylde på.

Selv bør han kanskje tenke på mulige nye rettssaker: Forfattere som David A. Shugart, Hank Hanegraaff og Paul L. Maier har skrevet om dette før. Men en mulig meta-meta-konspirasjon ligger nå i dagen her: De har samarbeidet med Brown, under dekke av å være hans kritikere.

At andre har tenkt på mye av dette før, er enda en av de mange mindre overraskelsene ved boka. Frimurerforbindelsen til Washington og dollarseddelen har tvert i mot vært standardopplegget i bøker i lang tid, enten vi snakker om Hellig Blod, Hellig Gral-forfatterne Baigent og Leighs The Temple and the Lodge fra 1989 eller Ovasons The Secret Symbols of the Dollar Bill fra 2005.

Eller generelt sett det brede og mangfoldige mylderet av spekulasjonsbøker - kristne, esoteriske og/eller konspiratoriske - som ønsker å selge godt i USA og ikke akkurat står i bokhandlenes historiehyller.

Derimot er det nok en noe større overraskelse at noe skulle være hentet fra Hanegraaff og Maier, altså henholdsvis lederen for Christian Research Institute og en forfatter og professor i antikkens historie. Muligens skyldes dette at Lerum har lest deres The DaVinci Code - fact or fiction? der Maier illustrerer noe av Browns bommertbatteri - for ikke å si kravet til lesernes suspension of disbelief - med å skissere et tilsvarende tullesujett knyttet til George Washington.

Muligens skyldes det hemmelige notater som Lerum sitter inne med.

Jeg kommer nok til å lese boka utover høsten. Foreløpig prioriteres søndagssider av Tarzan fra 50- og 60-tallet, og ikke bare fordi de er mindre flate og mer sannsynlige.

Cute Evil 9

Cutere coverversjon er ikke mulig å lage. Bare å klemme den som måtte stå nærmest.

Her er forøvrig originalen, skulle noen foretrekke noe så ukult.

Nikea og alt det der

Siden det ikke vil mangle myter om kirkemøtet i Nikea de nærmeste par århundrene, er det flott å se at det er flere der ute som forsøker å si litt rolig i fra.

En grei popularisering, selv om filmen kunne vært 10-20 ganger så lang og hatt et par flere vinkler, sånn for ordens skyld. YouTube er kort sagt fortsatt YouTube.


Hvilke kilder finnes til hva som foregikk på Nikea sommeren 325?

Her jukser vi og siterer direkte fra selveste wikipedia:

Eusebius of Caesarea, Letter of Eusebius of Cæsarea to the people of his Diocese Account of the Council of Nicea; The Life of the Blessed Emperor Constantine Book 3, Chapters VI-XXI treat the First Council of Nicaea.

Athanasius of Alexandria, Defence of the Nicene Definition; Ad Afros Epistola Synodica

Eustathius of Antioch, Letter recorded in Theodoret H.E. 1.7

Socrates, Of the Synod which was held at Nicæa in Bithynia, and the Creed there put forth Book 1 Chapter 8 of his Ecclesiastical History, 5th century source.

Sozomen, Of the Council convened at Nicæa on Account of Arius Book 1 Chapter 17 of his Ecclesiastical History, a 5th century source.

Theodoret, General Council of Nicæa Book 1 Chapter 6 of his Ecclesiastical History; The Epistle of the Emperor Constantine, concerning the matters transacted at the Council, addressed to those Bishops who were not present Book 1 Chapter 9 of his Ecclesiastical History, a 5th century source;

Philostorgius, Epitome of the Church History.

Hva ble så tatt opp på Nikea?

• Hadde Arius rett i sitt syn på Jesus som Gud?
• Når skulle påsken arrangeres?
• Hvordan håndtere meletianerne og deres restriktive holdning til de som hadde frasagt seg troen under Diokletians kristenforfølgelser (303-313)?
• Tjue nye kirkelover (som forbud mot å kastrere seg, forbud mot at prester kunne drive pengeutlån og forbud mot å knele under søndagsgudstjenesten)

Hva ble ikke tatt opp?

• Hvilke skrifter som skulle med i Bibelen
• Om Jesus var Gud
• Om Den Hellige Ånd eksisterte
• Reinkarnasjon
• Om kvinnen har sjel
• Twin Towers og 911
• Egentlig det meste

Og, ja, bøker ble brent, eller ihvertfall bedt om at skulle bli brent. Vi snakker da spesielt om skriftene til biskop Arius som selv ble sendt i eksil.

Uten at det ser ut til at dette hadde særlig betydning utover symbolverdien. Det ble nok ikke laget særlig mange bål akkurat da. Arius fikk komme tilbake etter et par år (selv om et hører med at han muligens ble forgiftet rundt ti år senere), og arianerne blomstret i atskillige tiår til.

Skrinlegges anklagen?

Skulle noen fortsatt være interessert i om Jakobs-skrinet likevel kan være ekte, har Time en artikkel om seneste status.

Anklagene om forfalskning som altså handler primært om innskriften Yaakov bar Yosef akhui di Yeshua ("Jakob, sønn av Josef, bror av Jesus"), ser stadig mindre holdbare ut.

Many of the world's top archaeological experts have testified as both prosecution and defense witnesses in proceedings that already run to more than 9,000 pages. And while the original charges against the ossuary appear to have been popularly accepted as conventional wisdom, they seem to be headed for trouble in the courtroom where the fine reading of law comes into play. Judge Aharon Farkash, who has a degree in archaeology, has wondered aloud in court how he can determine the authenticity of the items if the professors cannot agree among themselves.

Hvis anklagene skrinlegges blir det store spørsmålet hvilken innskrift og patina det skrinet skal få.

Bør kjettere brennes?

Det er Debatselskabet Hereticum som spørger og i det hele tatt stiller temaet under debatt, slik det er forsøkt formidlet lettere grammatikalsk heretisk her.

Vi snakker altså fortsatt Kjettersk Kjeller - og det allerede i kveld.

Riktig vel bevart?

Leksikonpolitiet ser i dag på Store norske leksikon, aksessert på dagens dato med redaksjonen for geografi som fagansvarlige.

I mellomtiden var verdensbildet preget av middelalderens kristne tankegang. Jorden var blitt en flat skive, selv om kunnskapen om dens kuleform nok var blitt bevart i visse kretser gjennom middelalderen.

Det kan være grunn til å merke seg at dette ikke er hentet fra et hvilket som helst verk, men fra det som i følge reklamen har vært Norgens ledende oppslagsverk gjennom hundre år.

Noe som får det til å sitre stramt i øyenbrynene selv i en valgkamptid der usjekkede påstander flagrer forbi de fleste av døgnets kjente tider.

I leksikonet vi er i ferd med å lage arbeides nå med en artikkel der det vil fremgå at
"I mellomtiden var historiekunnskapen preget av opplysningstidens antikristne tankegang. Jorden var en rund kule for middelalderens teologer, men troen på at de mente den var flat er bevart i visse leksika siden opplysningstiden".

Derfor selger Dan

Det er kanskje ikke så mange som lurer på hvorfor Dan Brown selger som ild i tørre wienerbrød, men New York Times har gjort seg noen tanker i påvente av neste bok.

In the Brownian worldview, all religions — even Roman Catholicism — have the potential to be wonderful, so long as we can get over the idea that any one of them might be particularly true. It’s a message perfectly tailored for 21st-century America, where the most important religious trend is neither swelling unbelief nor rising fundamentalism, but the emergence of a generalized “religiousness” detached from the claims of any specific faith tradition.

Mens religiøse interesser tidligere synes å ha hatt noen snev av blikk i retning av sannhet, går de nå mer i retning av stemning. Og hvordan jeg kan få et mest mulig feel-good forhold til noe så opphøyd som akkurat min livsstil.

The polls that show more Americans abandoning organized religion don’t suggest a dramatic uptick in atheism: They reveal the growth of do-it-yourself spirituality, with traditional religion’s dogmas and moral requirements shorn away. The same trend is at work within organized faiths as well, where both liberal and conservative believers often encounter a God who’s too busy validating their particular version of the American Dream to raise a peep about, say, how much money they’re making or how many times they’ve been married.

Kobler man dette med vår generelle fascinasjon for det ukjente, for konspirasjoner, det mystiske og hemmelige, kan man ha en vinneroppskrift. Særlig hvis man også skriver som et danseband.

These are Dan Brown’s kind of readers. Piggybacking on the fascination with lost gospels and alternative Christianities, he serves up a Jesus who’s a thoroughly modern sort of messiah — sexy, worldly, and Goddess-worshiping, with a wife and kids, a house in the Galilean suburbs, and no delusions about his own divinity.

Vi trenger nok heller ikke ha noen vrangforestillinger om at dette vil forsvinne fra den populærkulturelle hjernebarken med det første.

ET uten sykkel

Hvordan det gikk med ET uten sykkel?

Har du ikke svaret for hånden, kan du jukse ved å se her.

Shelfari med søkelys på Gaimans bokhyller

Skulle noen slengere med bokinteresser ha tatt turen hit, kan vi tipse om at Shelfari nå har svingt jeepen innom bokhyllene til Neil Gaiman

Du finner alle nærbildene her, selvsagt inkludert de skarve 18 Chesterton-bøker i nederste bilde i høyre kolonne (og som vi har fulgt de seneste dagers oppfordring i utallige debatter om å stjele og dele).

Resten ligger vel på nattbordet.

(Takk til Erik Newth for tips på Twitter)

Dyriske kjettere med søkelys på Frimureriet

Siden Kjettersk Kjeller ikke er kjent for å la så veldig mange anledninger gå seg kjeller forbi, inviteres torsdag 10. september til feiringen av at det er seks år, seks måneder og seks dager siden starten.

Søkestearinlyset settes på noe så skrekkinngytende som Frimureriet. Vi graver fram egenreklamen fra skyggene:

"Denne kvelden skal vi ta for oss et tema som virkelig er omspunnet av ubesvarte spørsmål: Frimureriet.

Hva driver frimurerne egentlig med bak fasadene på losjebygningene sine? Er frimurerne en sammenslutning av mektige og maktlystne menn, som blir redskaper for enda skumlere krefter? Hvorfor er ritualene deres hemmelige? Er det slik at det angivelig kristne frimureriet inneholder okkulte hemmeligheter når man kommer høyt nok i gradene? Kort sagt: Hvor bekymrede bør vi være for at Norge har nesten 20 000 frimurere, og at antallet bare vokser?

For å få svar på disse spørsmålene, har vi vendt oss til den skandinaven som sannsynligvis best kan svare på dem. Han heter Henrik Bogdan, er universitetslektor og underviser i religionsvitenskap ved Universitetet i Göteborg. Bogdan har doktorgrad i frimurerritualer, og har i tillegg arbeidet med hemmelige selskaper som The Golden Dawn og okkultister som Aleister Crowley.

Bogdan skal ikke bare kaste lys over frimurernes historie og avsløre hvordan frimureriet fungerer i dag, men også se på frimurerne betydning for moderne religiøsitet. Mange okkulte og nyreligiøse retninger står nemlig i mye større gjeld til frimurerne enn det de er klar over – eller liker å innrømme."

Muligens kan noen også være interessert i en påfølgende paneldebatt - og avstemning - over det eksistensielle spørsmålet "Bør kjettere brennes på bål?" med en lettere dyster og dekodet panelleder.

Stedet er M3 i Maridalsveien 3, på det ikke helt ukristelige tidspunktet 19:00.
Kollekten er på 70 kroner.

Ekte rapport

Siden vi ved noen anledninger (her og her) har tatt opp spørsmålet om dette med falske minner, gjør vi oppmerksom på at det nå er kommet en ganske så klar og krass rapport om dette, Evaluering av traumetilbudet ved Betania Malvik.

Se forøvrig omtalen på Skepsis her og her.

Selv om det gjenstår å se hvordan rapporten presenteres i media, tror vi den kan bidra til atskillig ettertanke.

Oppdatering 12:59 - Saken er nå omtalt ganske så friskt med fete typer i VG og Dagbladet.

Livet er en straff

Det kan ligge mye bak det som kalles livsvalg. Ikke minst fordi det vel så ofte handler om hva man over tid glir inn i av mer eller mindre bevisste syn gjennom et ikke alltid like sammenhengende, velfordøyd eller informert mylder av inntrykk og erfaringer, tanker og følelser, uvilje og sympati.

Derfor er det alltid spennende at nye blogger berører slikt, som Ramadan som den gode Mullahen gjorde meg, for å si det slik, merksam på.

Vi møter her Valgerd som konverterte til islam fra en litt ubestemmelig kristen tro ("Jeg hadde en Gude tro i meg, men jeg hadde aldri praktisert religion som noe mer enn en teori"), ikke minst p.g.a. trosengasjementet og familiefølelsen hun opplevde i møte med norske muslimer.

Her aner vi med andre ord paralleller til det samholdet man finner i mange kristne sammenhenger, som i frimenigheter eller organisasjoner mer eller mindre innenfor Den norske kirke. Vi skal likevel la akkurat det temaet ligge.

For vel så spennende som å se hvordan man beskriver eget ståsted, er det å se hvordan andre oppfatninger beskrives, spesielt når de sies å gjenspeile hva som var med og lede henne i retningen hun gikk.

Da kom det til meg at jeg trodde 100% på Gud. Og hva ville Gud med meg? I kristendommen lærte jeg at Gud ville gi menneskene livet på jorden som straff, men at Jesus kom for å frelse oss og så lenge vi ba om tilgivelse så gikk det greit og vi ble belønnet med himmelriket etter døden.

Vi ser med andre ord en oppfatning som er stikk i strid med kristen tro. Nå er det ikke spesielt nytt at det mange tar avstand fra er vrengebilder, men akkurat dette bildet er av de mer interessante.

Siden det er liten tvil om at det nok ikke bare er Valgerd som tenker slik er spørsmålet hvor i all verden det stammer fra?

Vi snakker rett og slett om noe som er omtrent så motsatt av kristen tro som det er mulig å komme, selv blant seks umulige tanker før frokost. Det inngår ikke i skolens kristendomsundervisning/KRL/RLE. Det fortelles ikke fra en eneste prekestol, i radioandakter eller konfirmasjonsundervisning. Jeg har aldri lest det i noen kristen bok.

Jeg kjenner kort sagt ingen kristne som mener dette - uten at det trenger å forhindre andre fra å tro at dette er vanlig blant kristne.

Og enda mer interessant - for ikke å bruke ordet betenkelig - er at dette synes som en blanding av en gnostisk livsoppfatning (som litt enkelt sagt går på at materien er ond og det gjelder å unnslippe jordelivet - altså den livsoppfatningen som kirken protesterte mest iherdig mot i de første århundrer), et noe skjevt blikk på syndefallsfortellingen (som ikke forkaster skaperverkets verdi eller gjør tilværelsen som sådan til en straff, selv om livet kan være strevsomt og smertefullt) og en pseudoprotestantisk (nåden alene, så du kan i grunnen gjøre hva du vil).

Nå var ikke dette det eneste inntrykket som Valgerd fikk av kristen tro.

Det var ikke nok for meg. Jeg gikk mye i kirken og jeg kikket litt på alternative kristen bevegelser, men det som gikk igjen var at alt var så halvveis. De mente noe, men praktiserte noe annet. I tillegg var det ulogisk at Jesus var Gud og Gud var hellige ånd og Jesus i ett.

Det hele handlet altså om en skuffelse over at de kristne hun møtte i kirken - og i alternative bevegelser - ikke tok troen mer på alvor. Det hjalp ikke at hun syntes treenigheten var "ulogisk" (noe som ikke er veldig underlig, ikke minst når hun beskriver dette som hun gjør).

Jeg har lest religion og historie store deler av livet og jeg er fascinert av tro gjennom alle tider. Men alltid har jeg hatt et sug mot Islam. Da jeg lærte om "fitrah" som vi i Islam sier er en åndelig kontrakt med Gud som ligger i våre hjerter, så vi alltid skal søke Han og aldri glemme - så falt bitene på plass. Jo mer jeg lærte om Islam, jo større og penere ble puslespillet jeg hadde slitt med hele livet.

Med andre ord en ganske klassisk omvendelseshistorie. Etter å ha prøvd og tenkt over ulike alternativer faller brikkene på plass, kabalen går opp og man ser livet i det man oppfatter som et meningsfullt helhetsperspektiv.

Men det er altså tankevekkende at en norsk kvinne som til og med har lest "religion og historie store deler av livet" og er "fascinert av tro gjennom alle tider", klarer å misforstå såpass hva kjente varianter av kristen tro sier om livet.

Eller dette er kanskje den vanlige oppfatningen der ute, særlig blant folk flest?

Selv kan jeg ihvertfall tenke meg vanskeligere livsvalg enn mellom noe ulogisk som ser på livet som en straff og der tilhengerne ikke bryr seg, og ... egentlig hva som helst annet.