Hvorfor døde egentlig Michael Jackson?

Dagens Sommeråpent på NRK1 klokka 21:30 vil bl.a. se nærmere på spørsmålet om hva som egentlig ligger bak det tragiske dødsfallet.

Ikke uventet er det Asbjørn Dyrendal som denne gang har fornøyelsen av å dele nyere konspirasjonsteorier med folket.

Skulle du ikke rekke dette, eller ikke lese det før programmet har vært sendt, kan du - i første tilfelle - trøste deg med at ingen av konspiratørene så langt har lagt ned forbud mot å sette på PVR'en og - i andre tilfelle - med at NRK legger ut programmene her.

Mer Spinal Tap

Én dag igjen til en av årets store verdensturneer går av stabelen. Vi snakker selvsagt om Spinal Tap og deres “One Night Only World Tour” på Wembley Arena 30. juni.

Og blant de som opptrer var det ikke mulig å komme unna en viss Keith.

Things are starting to look up. I won £10 on the lottery today and with a mixture of excitement and trepidation accepted an invitation from CJ Vanston to join Spinal Tap's “One Night Only
World Tour” at Wembley Arena this Tuesday 30th June after their successful Glastonbury show. I guess they liked my contribution to their latest album "Back From The Dead".

Tom, of "Noddy's Puncture", recently recovering from a motorcycle crash is supplying a Hammond L100 for me to ride. I hope he gets it back in one or two pieces as I try and fill the shoes of "Taps" first keyboard player Viv Savage. Viv was very much admired by me and Rick W.

Nobody seems to know where Viv is now although there have been various reported sightings of him in Guayaquil, Shodoshima and even Littlehampton.

Når Keith spiller på deres seneste og (får vi tro) siste album, er det sikkert fordi han er den eneste som klarer å stille en Hammond på 12.

The Closing of the Modern Mind

Charles Freeman er av flere moderne forfattere som lever i fortiden. Hans teser om Europas utvikling i The Closing of the Western Mind: The Rise of Faith and the Fall of Reason, tilhører mer 1800-tallets polemikk enn nyere generasjoners forskning.

Det er ingen problemer med å sukke og akke seg over slike tilsynelatende lærde og logiske bøker. Moralismen og øyenbrynene kan kort sagt ende litt vel høyt, særlig når gradestokken passerer 30. Men om ikke annet gir en ny anmeldelse av boka anledning til å si noe om hvordan det kan gå når utgangspunktet er som galest. Ikke minst fordi Freeman ikke er spesielt alene om dette utgangspunktet.

Som jeg kommenterte i Tro eller vitenskap - sammenheng eller sammenstøt, er det heller avslørende når norske vitenskapspopularisatorer går i samme fella. Bjørn Vassnes sin omtale Mot all fornuft i Klassekampen 18.5.2005 har dermed en selvoppfyllende overskrift.

Saken blir ikke bedre av at han bygger videre på tesen helt mot slutten av en typisk religionskritisk artikkel her.

[Kristendom og islam] har også utviklet en del triks som gjør det vanskeligere for mennesker å ”riste dem av seg”. Et av disse triksene er å gjøre seg immune mot rasjonell kritikk. I kristendommens tilfelle er dette en taktikk som er blitt utviklet gjennom århundrer i debatt med rasjonalistiske kritikere.

Dette stammer helt tilbake fra Paulus’ tid. Paulus var flere ganger i debatt med greske intellektuelle, som ikke syntes hans teologi var spesielt sofistikert. Paulus ble lei av dette, og fant på et forsvarsmiddel som har preget kristendommen helt siden da: Det var den greske, rasjonalistiske filosofien som var på villspor, uten at han greidde å forklare hvorfor. ”Det som verden kaller visdom er toskeskap for Gud,” sier han i Første Brev til Korinterne (1, 25). Etter Paulus ble anti-intellektualisme en vanlig måte å forsvare kristendommen på: Logikk og rasjonalitet var ikke nok i møtet med Guds mysterier. Den eneste riktige måten å nærme seg Gud på, var ved troen.

Denne holdningen møter vi til og med hos de mest kjente kristne intellektuelle, som hos Augustin og Søren Kierkegaard. Logikk og fornuft strekker ikke til overfor Gud, og det blir faktisk en dyd å gi slipp på disse ”hedenske” tilnærmingsmåtene. Den eneste riktige måten å forholde seg til Gud på, er ved å ”ta spranget” ut av fornuftens domene og over i troens. Og der troen rår, og fornuften er utestengt, nytter det selvsagt ikke med rasjonelle argumenter. Dette er noe mange som har forsøkt å diskutere med kristne har opplevd: ”Jo da, det er sikkert logisk det du sier, men Guds veier er uransakelige, og ikke ment å være forståelige for oss mennesker.”

Det er liten tvil om at Vassnes peker på et litt vel typisk trekk hos mange kristne i dag. Men dette stammer ikke fra kirkefedrene. I stedet følger dette i kjølvannet av langt nyere teologer, kanskje spesielt Schleiermacher (1768-1834) og (her i landet) biskop Heuch (1838-1904) med sin bok Vantroens Væsen fra 1883.

I stedet for å se på premisser og argumenter, som på mange måter hadde vært hovedtradisjonen fram til da (ikke alltid like vellykket, men la nå det ligge her), la man fokuset på religiøse følelser og den "vrange viljen" til ikke å tro.

Årsaken var ikke at alternativet hadde spilt fallitt. Den handlet mer om en almenn kulturutvikling som også ga seg utslag i alt fra romantikken til ekspresjonismen, enten vi tenker Schopenhauer eller Nietzsche, Van Gogh eller Munch. For ikke å si ritualmagien til Eliphas Levi og Aleister Crowley.

Forestillingsevnen ble viktigere enn fornuften. I stedet for en balanse mellom det subjektive og det objektive, tok det subjektive over.

Opplevelser, følelser og stemninger ble for mange mer avgjørende enn en tanke som bare kunne føre til død ortodoksi. Etter Kants skille mellom ting i seg selv ("Das Ding als sich") og ting slik jeg oppfatter det ("Das Ding für mich"), ble det i vesten en vanlig tanke at vi ikke kunne forholde oss direkte til en objektiv verden. Det eneste vi kunne feste vår lit til, var følelsene.

Mange opplevde nok at Darwin, Marx og Freud ikke direkte styrket troen på vår evne til å tenke rasjonelt og objektivt. Viljen og tanken ble styrt av biologi, økonomi og det underbevisste.

Dermed er det på mange måter romantikken og andre antimodernistiske strømninger som Vassnes angriper. Og viser som i flere av sine andre skriverier at han har lett for å lene seg til kilder som verken er forskere eller inne i forskningen, som Graham Hancock og altså Charles Freeman.

Det er dermed oppmuntrende i varmen å se at flere historikere begynner å bli oppmerksomme på sistnevnte. En av mine yndlingsateister, Tim O'Neill, har nylig tatt et av de saftigste oppgjør jeg har sett med noen "historiebok", i sin grundige, og sikkert derfor ikke spesielt hyppig oppdaterte blogg Armarium Magnum.

At one point late in the process of working my way through Freeman's dense and exasperating book something struck me about the works he was using to support his argument, so I stopped reading and turned to his bibliography. It is a respectable 16 pages of excellent scholarly works on topics as wide-ranging as the origins of Christianity to ancient Greek astronomy and from Neo-platonism to the conversion of the Empire. But the books that were remarkable by their absence were precisely the ones I was looking for.

Here was a weighty, closely-argued tome that was trying to explain the death of reason and its consequent absence in the early Middle Ages (at least, apparently, until the age of Aquinas in the Thirteenth Century) and yet nowhere in his bibliography could I find anything on early Medieval philosophy, Medieval science or Medieval thought generally.

Given the excellent recent work done on the continuity between Classical, Hellenistic, Roman, Late Antique and Medieval thinking by giants in the field like David C. Lindberg and the even more important (and relevant) work done on Medieval attitudes to reason by Edward Grant, this gaping hole in Freeman's bibliography was astounding.

Freemans kunnskapshull overgås bare av hans muligens bevisste unnlatelser, for ikke å si fordreielser.

The points where his narrative jars for anyone with more than a passing familiarity with the subject matter is where Freeman skips around something that might not suit his picture of Classical and Roman thinking as generally free, untrammelled and superbly rational and later thinking as restricted, oppressed, constrained and (finally) strangled. Freeman makes ancient medicine sound as though it bordered on the rigour of its modern equivalent, for example. Yet it was as riddled with silliness, superstition, astrology, mysticism, false assumptions and quack cures as anything in the Middle Ages and Renaissance.

It was a highly irrational ancient taboo about corpses that prevented any genuine examination of human anatomy - with the exception of one short window in which human dissection was allowed in Ptolemaic Egypt, anatomical knowledge came from guesswork, observations of screaming patients during surgery and the dissection of apes, dogs and pigs. Not surprisingly, this rather irrational way of working did not exactly yield much useful information. And ironically, this taboo was overcome and true dissections were carried out again in the Middle Ages.

Men det er ikke bare slik at historien mange steder er motsatt av Freemans teser, han bryr seg rett og slett ikke om å fortelle hele historien. Som mangen politiker i valgkampens hete tilpasser han sine kilder som det passer ham. Og han har dermed fått flere enn Vassnes til å stemme på seg.

The persecution of Christians poses a particular problem for Freeman, since it's a part of his story that he cannot simply skip around as he does when ignoring the uglier, less-tolerant aspects of his supposedly highly tolerant Empire. He handles this by downplaying the persecutions as much as possible, emphasising that many of the later traditions about the persecutions were fanciful and framing them as reasonable responses to fairly legitimate concerns about a dissident element. Interestingly, he does not take a similar tack in his far longer, far more detailed and far more condemnatory account of later Christian oppression of pagans. As one of Freeman's more informed reviewers notes:

Rome in any case oppressed the Christians – a fact that is only mentioned here and there in the book, though measures of reprisal against the pagans after Constantine’s accession furnish a theme for several chapters. If it is a crime to raze a temple, it must surely be a greater crime to throw the congregation to the lions, and of the half-dozen philosophers who triumphed over the ashes of the martyrs in the first three Christian centuries, Porphyry was the only one to be punished by the burning of his books.
(Mark Edwards, History Today, Vol. 52, December 2002, p. 60)

The "tolerance" that Freeman presents seems tolerant only because Freeman does not bother to tell the whole story. This is a consistent failing throughout his book, particularly at the very points on which his broader thesis rests. This pattern is so consistent, in fact, that it begins to look very much like the work of someone who had fallen into the amateur's trap of assuming their own conclusion and only presenting the information that supports it.

Tim O'Neills konklusjon er dermed ikke spesielt overraskende.

Overall his book is very odd. For whole stretches, sometimes for several chapters at a time, it is sober, even-handed and well-judged. And it is always elegantly written and smooth to read. But where it jars is when he passes over something relevant that he leaves untouched or skips over a point that he notes too briefly and too lightly and then moves quickly back to his theme. Nonsensical errors - such as his ludicrous claim that Proclus made the last recorded astronomical observation for centuries and astronomy would not progress again for over 1100 years - are few, but his omissions and elisions serve to make it seem he has argued his case when he has not at all. Few of his reviewers and general readers have enough of a detailed grasp of the relevant material, however, to notice when he is quietly slipping the white rabbit into the top hat.

Good history books are meant to give us a better understanding of their subjects. This one ends up giving its readers a highly distorted impression and seems to be doing so deliberately. I'll let others decide if that is "polemics", but I can only conclude this is not a good history book.

Noe som er av gullkandidatene til månedens friskeste understatement.

Gudsgenet

Vi har ventet lenge, men endelig kom forklaringen på hvorfor vi tror på Gud.



Og på hvorfor vi tror at vi har forklaringen på hvorfor vi tror på Gud.

Det er med andre ord bare å finne fram boksehanskene.

En popstjerne er død

Michael Jacksons talent var uomtvistelig. Selv om han aldri var særlig på radaren i mitt liv, er det ikke til å komme forbi at han leverte en rekke interessante musikkstykker. Og at vi har å gjøre med en av de helt store entertainerne på 80- og 90-tallet.

Så synd at han klarte å ødelegge sitt eget, og antagelig andres liv, på så tullete måter. Men koblingen av vonde barndomsopplevelser, berømmelse, begjær og en pengebinge av de sjeldne, er vanskelig å stå i mot.

Siden det ikke vil nevnes av så mange i dag, kan vi trekke fram at blant hans mange inspirasjoner var Yes, spesielt lydmixen av Owner of a Lonely Heart.

Og så gir det jo for enkelte av oss visse assosiasjoner at han har med noen snutter fra Mussorgskis Bilder på en utstilling på History, nærmere bestemt Den store porten i Kiev.

Ikke et brev til Sam Harris

Siden vi nå har kommet inn i tralten med å sitere nye ateister, er det på tide å vende tilbake til han som muligens startet skredet, Sam Harris.

Han har i det seneste lansert et nettsted med det velklingende navnet The Reason Project (ihvertfall noe mindre personorientert i navnet enn visse andre nyateisters fora), der han ikke minst ved å fornekte religion, religiøse og alt deres vesen, fremmer fornuft og annet godt.

Uten helt å være klar over at den nyateistisk stilen med å snakke varmt og velmenende om "fornuft", ikke er like kledelig når man ikke også har noen fakta å anvende den på.

Det hele ender dermed i parodi i gårsdagens debatt med Philip Ball.

The argument that there is no deep conflict between scientific rationality and religious faith because some scientists are religious, and all religious people value some science, is a false one—and it has become a stultifying shibboleth. Is there generally no conflict between marriage and adultery simply because the two are so often found together? Would it matter if the BioLechery Foundation produced adulterers who could attest, without blinking, to their clarity of conscience? The analogy isn’t perfect, but perhaps you see my point. The cuckold, incidentally, is not merely science itself, but everyone everywhere, and those yet unborn. Who knows how much better our world would be if we had birthed a culture of genuine intellectual honesty in the year 1200.

Denne type retorikk vil sikkert overbevise mange. Religion og vitenskap er selvsagt per definisjon i krig. Middelalderen var mørk og kristen, ergo er Mor Nille en sten.

Ihvertfall hvis man skal tro nye ateister som skriver i en stil som langt overgår deres innhold - noe som passer som hånd i hanske i en postmoderne tid.

Hadde Harris fulgt med i historietimene, eller i det minste lest noe annet enn A World Lit Only By Fire, ville han imidlertid oppdaget at Vest-Europa nettopp fødte en kultur med ekte intelektuell redelighet rundt år 1200.

Noe som forøvrig ikke var første gang. Og som ikke minst takket være koblingen mellom teologi og naturfilosofi førte vesten inn i en kultur som ga støtet til en bærekraftig naturvitenskap.

Men det er en stund siden jeg sluttet å forsøke å forvirre nyateister med fakta. Selv om Harris i det minste har beveget seg fra å kalle kristen tro for bronsealdermyter til jernaldernonsens.

Noe som viser at også nyateister kan akseptere vitenskap som tjener deres retoriske aganda.

Som julenissen en Sankthans

Siden skrytelisten er på plass (i det minste før jeg begynner å ro og slette i erkjennelsen av at dette kan bli litt vel mye opp som en bjørn, og ende med mest tegneserier i heten, kun avbrutt av quizzer på Facebook), er det tid for enda et av disse temaene som så mange lurer på en Sankthans.

Kort sagt, hvem er julenissen?

Spesielt dukker slik opp på disse utallige paneldebattene om tro og vitenskap. Og hver gang virker det som om noen tror dette er både banebrytende og morsomt. Og at det har et viktig polemisk poeng. Mens det altså i virkeligheten synliggjør mangel på forståelse for hva man snakker om.

Colin McGinn dove right in, taking issue with the statement: “Atheism is a position of faith…as is religious belief,” by deploying the analogy that no one would say it’s irrational to deny the existence of Santa Claus.

Nei, men hva i all verden dette har å gjøre med spørsmålet om tro og vitenskap, nevnes ikke. Poenget er med andre ord underforstått, og gir som alltid en god latter.

Likevel er det ikke veldig tillitsvekkende når en filosof bruker denne type analogier. Man undrer seg over evnen eller viljen til å tenke prinsipielt, for ikke å si filosofisk.

Hvis noen oppfatter at grunnlaget for å være ateist er på linje med ikke å tro på julenissen (altså den tradisjonelle juledebatten i atskillige diskusjonsfora), har man på mange måter meldt seg ut av debatten.

Den eneste likhet mellom Gud og julenissen er at ingen av delene lar seg bevise, empirisk - selv om sjansen for dette er langt større med julenissen. Deretter er det slutt. Dess mer man likevel forsøker seg på å konstruere likheter (omtrent som med våre velduftende venner spagettimonsteret og tekannen i bane rundt Mars), dess mindre blir det julenissen - og dess mer Gud.

Det eneste man lykkes med er å vise at julenissen (eller flyvende monstre/tekanner), er fundamentalt forskjellige fra det man ønsket å bruke analogien til å vise.

Tilliten til prinsipiell tenkning blant paneldeltakerne blir dessverre ikke bedre senere i debatten.

Lawrence Krauss (known for his writings on physics, especially via Star Trek) said that he doesn’t label himself an atheist—because like most scientists, he doesn’t think about God enough to even talk about the issue. Krauss never sat very deeply in this chair, as if to remind the audience of his discomfort and frustration over sitting on a panel on science and religion. “I’m frustrated that there’s a panel” on the topic, Krauss said, wringing his hands at the thought that such an event “unduly elevates religion.”

Sier en som altså blankt innrømmer at han ikke har tenkt nok på Gud til engang å uttale seg. For så å uttale seg med pauker og basuner.

Krauss distinguished his lack of interest in religion from the more strident position of Richard Dawkins. The question of whether God exists doesn’t matter, Krauss said—he just wants people to learn science and use it to make the world better.

Selv om jeg leser Krauss med større glede og respekt enn nye ateister (hans bok om fysikken i Star Trek er fin), er det ikke fullt så morsomt når han uttaler seg nesten like kategorisk.

Spørsmålet om det spiller en rolle om Gud finnes, eller om man tror at Gud finnes, er rett og slett for viktig til å avfeies med pragmatisk prat om heller å ville spre vitenskap. Akkurat der har nye ateister et poeng som mer vennlige agnostikere kan overse.

Jeg føler likevel en viss sympati for Krauss fordi han så tydelig ikke var i sitt rette element. Kanskje kunne panelet dermed ha tjent på enkelte innspill fra sidelinjen (for ikke å si ovenfra), som disse spørsmålene fra salen, altså meg.

Hvis spørsmålet om Gud finnes ikke spiller noen rolle, hvordan kan det da ha seg at Star Trek er så full av gudelignende vesner? Antyder ikke det noe om at det faktisk spiller en rolle i den eneste sjangeren som har oppdaget at vi lever i det tredje årtusen, science fiction?

Og enda viktigere: Antyder det ikke noe om betydningen, at såpass mange ser en og annen sammenheng mellom en positiv gudstro i vestens kultur og utviklingen av netopp den vitenskapen som Krauss og så mange andre av oss er så glad i?

Ville det kort sagt i det hele tatt blitt noe Star Trek uten middelalderens teologi og naturfilosofi?

Hva skal så leses i sommer?

Vel, her er det mangt på tapetet, for ikke å si i sekken, på nattbordet, under sengen, ved siden av sofaen og på peisen. Og i trappen.

Husket jeg trappen?

La oss uansett ta dette litt punktlig. Ihvertfall noen, her er det flere som ligger i bakhold og kan angripe som bok fra ikke helt klar hylle.

"Watchmen and Philosophy - A Rorschach Test", redigert av Mark D. White

"The Lost World of Genesis One: Ancient Cosmology and the Origins Debate" av John H. Walton

"C.S. Lewis as Philosopher - Truth, Goodness and Beauty", redigert av Bagett, Habermas og Walls

"Chesterton and the Romance of Orthodoxy - The Making of GKC 1874-1908" av William Oddie

"Buck Rogers in the 25th Century: The Complete Newspaper Dailies" (Vol. 1: 1929-1930)

"Ten Dumb Things Smart Christians Believe" av Larry Osborne

"Lucifer", volume 3-9, av Mike Carey

"Hitler, the Holocaust, and the Bible: A Scriptural Analysis of Anti-Semitism, National Socialism, and the Churches in Nazi Germany" av Joe Keysor.

"The Tenacity of Unreasonable Beliefs: Fundamentalism and the Fear of Truth"" av Solomon Schimmel

"The League of Extraordinary Gentlemen: Century 1910" av Alan Moore og Kevin O'Neill

"The Blackwell Companion to Natural Theology", redigert av William Lane Craig og J. P. Moreland

"The Temporal Void" av Peter Hamilton

"Agents under Fire - Materialism and the Rationality of Science" av Angus Menuge

"Tarzan" - Sonntagsseiten Jarhrgang 1958-1978

"God is Back - How The Global Rise of Faith is Changing the World" av Mickletwaith and Woolridge

"Jesus and the God of Israel" av Richard Bauckham

Men det ville vel vært et mriakel om jeg rakk gjennom alle disse bøkene i sommer. Så mange andre som maser i hyllene, for ikke å si på gulvet. Og i trappen.

Husket jeg å nevne trappen?

Middelalderens mørkeste myter

Det er juni, det er til og med sommer, så hva passer bedre enn å lenke til en artikkel fra en fordums juni, om middelaldermyter.

Bøyer meg som så ofte i støvet for denne journalisten.

Simply The best

Akkurat nå trenger noen og enhver å roe ned nervene med The Best.



Med andre ord Keith Emerson、John Entwistle, Joe Walsh, Jeff Baxter og Simon Phillips.

"Demokrati er åndelig utilstrekkelig"

Ayatolla Khamenei tar nå bladet fra munnen.

- Valget den 12. juni var en fabelaktig demonstrasjon på samarbeid, og et bevis på at det iranske folket elsker denne nasjonen, sa Khamenei ifølge BBC.

Samtidig avfeide han demokratiet som «åndelig utilstrekkelig», og skisserte i stedet en mellomløsning mellom et autoritært reiliøst [sic] regime og folkestyre.

- Dette er den tredje vei; det religiøse demokratiet. Vi har bestått vår eksamen, sa ayatollaen.

Nå er denne type retorikk notorisk vanskelig å tolke, men det virker ihvertfall som om ayatollaen ikke vil la slike ting som folkeflertall stå i veien for å trumfe sin vilje i gjennom. Og da gjelder det selvsagt å kle dette i så høyverdige former som mulig, som "åndelig".

At demokrati er «åndelig utilstrekkelig» er ikke noe nytt, men så handler da også sjelden politiske valg spesielt direkte om åndelige sannheter. Det var kort sagt ikke eksistensen av Allah man skulle stemme over.

- Dette var ikke en konkurranse mellom kandidater som er for eller imot regimet. Dette var en konkurranse mellom kandidater som alle trodde på staten. Jeg vet det, fordi jeg kjenner dem alle sammen. Jeg deler ikke nødvendigvis synet til alle disse. Jeg tror enkelte av dem er bedre til å tjene landet enn andre. Men det er folket som skal avgjøre, og folket har talt.

Ayatollaen vedgikk deretter at sittende president Mahmoud Ahmadinejad var hans foretrukne kandidat. Men Ahmadinejad var også folkets favoritt, hevdet han.

- Den islamske republikken vil ikke forråde folkets valg, sa Khamenei.

Neivel. I det minste så lenge han kan tolke demokratiet som han vil, åndelig eller ei.

Kristen konspirasjon avslørt

Avsløringen har lenge ligget i lufta, og til slutt måtte den bare komme.

Det er Michael Brooks som både har ny bok og ny teori på trappene.

Some pesky scientists have just pointed out an appalling design error in NASA’s latest attempts to find life on Mars. This is beginning to look like a conspiracy. Does someone not want us to find life on Mars?

NASA has tried looking for signs of life on Mars precisely once, in the 1976 Viking mission. The result was positive. The reason nobody says there is life on Mars is that another experiment, part of the same mission, couldn’t find any carbon-based “organic” chemicals in Martian soil. This, NASA decided, overruled the other result: with no carbon present, there could be no microbes living on or under the surface of Mars.

Last year, the Phoenix lander repeated the carbon search and failed to find organic molecules. The problem is, we know that there ought to be organic molecules on Mars. Asteroid and comet impacts will have put them there. So what’s going on?

Kort sagt, hvem er det som hindrer Nasa i å finne noe så opplagt som liv på Mars?

Gilbert Levin, who ran the 1976 experiment to search for life, the one that got a positive result, thinks it’s all down to a religious conspiracy dating back to the early 1960s. When I was researching my book 13 Things That Don’t Make Sense, I travelled to Levin’s Maryland offices and listened to his account of the run-up to Viking. In 1961, he told me, the Executive Director of the American Institute of Biological Sciences, invited him to attend a meeting in Washington. When Levin arrived, he found himself among fifteen of the top scientific minds in the US. None of them knew what the meeting was about until John Olive told them he had been charged by NASA with directing an effort to look for life on other planets.

“Phil Abelson, editor of Science magazine, was sitting next to Dean Cowie, a nuclear physicist,” Levin told me. “He grabbed Dean by the arm and audibly said, “Dean, let’s get out of here. The Bible says there can be no life on Mars.”

I det kjente brevet til Dawkinsittene, kapittel 3,16.

But I have to admit there is a troubling history here. Rocket scientists joke about the “curse of Mars” because the success rate of spacecraft bound for Mars is lower than 50 per cent. The most famous failure is perhaps the 1998 Mars Climate Orbiter mission, which crashed onto the surface because one team of engineers used imperial units in their design, while the other team used metric.

So, the question remains: have attempts to explore Mars been secretly scuppered by religious scientists keen to keep planet Earth “special”? Have they been hiding their sabotage under a veil of incompetence? Or is it that scientists really can be astonishingly incompetent without any outside help? Only Dan Brown’s next novel can tell us.

Med andre ord er det bare å planlegge motbøkene.

I mens får vi håpe at Inkvisisjonen får tatt heretikerne som står bak konspirasjonen.

Vet de hva de skriver?

Det er ikke alltid man helt forstår hva som faktisk menes av journalister, forskere eller folk flest.

Et eksempel er Nettavisen sånn ca. akkurat nå.

Det hele handler om homofili i dyreriket. Mye tyder på at dette er en rimelig universell praksis. Men hva fører den til? Noe nøytralt og greit om å få leve lykkelig med sine seksuelle preferanser, eller noe mer ugreit som å bli frosset ut, mobbet og bli heller depressiv? For ikke å si angrepet og drept?

Vel, både og, eller kanskje ikke helt. Det er ihvertfall andre dimensjoner som er i fokus i forskningen som Nettavisen rapporterer fra.

Halvparten av all seksuell omgang mellom delfiner skjer mellom hanner. Dette gjør de for å knytte sterkere bånd i flokken.

En tredjedel av fuglene i arten laysanalbatross er oppvokst med to hunner, som kan holde sammen hele livet hvis de ikke finner en makker av det annet kjønn. På den måten tar de vare på alle fugleungene i flokken og hjelper til å beholde bestanden oppe.

Dette høres bent frem sagt flott ut. Ikke rart om det selekteres i denne retningen.

Men det er noen baksider av medaljen, også.

- Akkurat som annen oppførsel som ikke påvirker reproduksjon, som aggresjon eller altruisme, kan man regne med at homofili har konsekvenser for evolusjonen, sier Nathan Bailey.

Et eksempel på hvordan homofili kan påvirke en arts utvikling er uventet motstand mot forplantning.

- For eksempel vil kopulering mellom gresshoppehanner kunne føre til stor skade. Dermed kan det oppstå et evolusjonært press for å utskille den kjemiske substansen panacetylnitrile, som hindrer kopulering.

Nå vil nok selvsagt resultatet av slike studier variere, både utfra hva man studerer og hvordan man tolker det som studeres. At dette ikke er absolutt helt greit, selv om man ikke blir utsatt for løkkeskrift eller den mer vanlige smellingen fra fotballgarderober, antyder nok nåværende studier også.

Men selv om man skulle ønske og tro at homofili er rimelig udelt positivt, og (slik jeg vel ikke er helt alene om å oppfatte dette) ihvertfall noe som enhver må få lov til å være - enten vi snakker legalt eller emosjonelt - kan det være grunn til å være observant på om vi kan risikere å møte effekter på linje med dyr på dette feltet.

Hvis vi da i et Darwin-år skulle mene at mennesket tilhører den kategorien.

Så får vi bare håpe at ingen tar dette som fullmakt til automatisk fordømmelse av alt som smaker av homofili. Og at Nettavisen vet hva de snakker om.

Flytt til Iran nå!

Enten du er på Twitter eller ei (og på den grenen kan du lett begynne å synge), gjelder det nå å stille klokka på iransk tid (GMT+3:30).

Og komme på listen over topp twitrere i landet.

Målet er å forvirre sensuren, å gjøre det vanskelig for iranske mydigheter å finne vei mellom alle "iranske" identiteter.

Takk til Arnfinn for tips.

Konspirasjons-TV

Som Asbjørn melder på Skepsis-bloggen planlegges et serie programmer om konspirasjonsteorier på NRK en gang til høsten - eller over jul. Slikt er ikke godt å vite så lenge man kun er blitt intervjuet.

Noe som forøvrig var en interessant opplevelse.

Selv om Torkjell Berulfsen ikke overraskende viste seg som en trivelig kar, var det noe ved selve settingen (utendørs, skarpt lys, mange spørsmål på kort tid om Da Vinci-koden, Jesus og Maria Magdalena ispedd noen knivsodder 9/11) som gjorde at jeg vel ikke opplevde dette som spesielt enkelt å besvare ettertenksomt med det nødvendige antall forbehold og fotnoter.

I stedet ble det vel mest fynd, for ikke å si klem.

Men så lenge produksjonsselskapet (Nordisk Film) bedyret at dette var bra, at det ikke gjorde noe at jeg syntes jeg snakket for fort og friskt, er det bare å lene seg tilbake i skrekkblandet forventning til kontekst og kommentarer.

Det holder sikkert i massevis som folkeopplysende underholdning. Når det enn kommer.

Ahamadinejad uten ære

Valget i Iran viser dessverre igjen hvor vanskelig det er å etablere levende demokratier i æres/skam-kulturer.

Kan jeg ikke akseptere å mislykkes i et valg, fordi jeg da opplever noe så dramatisk som å tape ansikt, er det sjelden grenser for hvor langt jeg vil gå for å fikse til en seier. Gitt at jeg har muligheten.

Noe sittende makthavere stort sett har i lukkede land.

Det er dermed ille at Ahamadinejad ikke innser at han har tapt desto mer ansikt hvis han - som alt tyder på - har jukset seg til "seier", for så å arrestere opposisjonen. Iran står i såfall igjen uten ære.

Så får vi bare håpe at folket ser dette og starter en motreaksjon som kan få på plass en mer moderat, og forhåpentligvis mer ydmyk, president.

Samtidig som saken understreker et av de kanskje mest avgjørende spørsmålene i internasjonal politikk. Hvor gode utsikter har vi for demokratiutvikling i æres/skam-kulturer?

Selv er jeg pessimist, eller kanskje rettere sagt realist. Det hjelper ikke å go through the motions. Får du ikke demokratiet til å svinge, er det verken verdt a thing eller papiret det er skrevet på.

Saken blir ikke bedre av at vi her har å gjøre med en religiøs kultur som synes å støtte mentaliteten. Har ikke Islam som tro og virkelighetsforståelse sterke innebygde motkrefter mot en æres/skam-kultur, er det ikke veldig grunn til optimisme for utviklingen i Iran.

Kanskje heller ikke for stabiliteten i mer ekte demokratier i prinsipielt, men ikke alltid praktisk sett, sekulære muslimsorienterte stater som Tyrkia.

Hva snakker vi egentlig om her? Saken fortjener oppmerksomhet også fordi Aftenpostens forrige søndag gikk i samtlige grøfter som er gravd på feltet, når de ikke var travelt opptatt med å grave nye.

Psykologisk sett er skam - i små doser - ikke nødvendigvis galt, skal vi tro Dr. Sanity.

Shame is often an underappreciated psychological state. Particularly in the modern world, but also throughout history, shame-- in limited quantities and small doses--has facilitated civilized conduct and made both individuals and cultures behave more appropriately. But healthy shame, on the other hand, keeps us in touch with reality, and reminds us of our limitations, faults, and humanity. When experiencing healthy shame an individual may not be very happy to have embarrassing weaknesses and defects made obvious, but this awareness is insightful and humbling. As long as an individual is capable of self-doubt and self-reflection about his behavior; he is able to remain open-minded and willing to search for a better understanding of himself and others.

Men det vi snakker om i Iran er en kultur som er innvevd og forankret i ære og skam på helt fundamentale og avgjørende måter.

Excessive or inappropriate shame is another thing altogether, communicating forcibly to the individual that he or she is worthless. Shame can be an exceedingly devastating and painful experience.

I et slikt samfunn gjelder det dermed for enhver pris å unngå skam. Både for meg selv, familien, klanen, stammen, nasjonen og religionen. Å snakke stygt om islam er å angripe min ære.

The purpose of guilt is to stop behavior that violates a self, family or societal standard. Guilt keeps score on excesses or deficits of behavior deemed undesirable and is expressed in regret and remorse.

Eventually for the shame-avoidant person, reality itself must be distorted in order to further protect the self from poor self-esteem. Blaming other individuals or groups for one's own behavior becomes second nature, and this transfer of blame to someone else is an indicator of internal shame.

Mens en person som vil unngå å kjenne skyld vil tendere til å endre adferd, vil en person som ønsker å unngå skam, tendere til å gi andre skylden.

Mugabe kaster ansvaret over på England, Ahamadinejad på jødene.

Hva slags samfunn lever så vi i? I motsetning til hva dekanus ved Det teologiske fakultetet ved universitetet i Oslo, Trygve Wyller, hevdet i Aftenposten, er ikke vesten og kirken (som vesten umulig kan forstås uten) bærer av en æres/skam-kultur.

Vi har tvert i mot gjennomgått en transformasjon fra menneskets naturlige tenkesett til en skyldkultur (uten at vi dermed romantiserer dette til noe like gjennomgripende i alle kristen orienterte land, fristelsen til å tenke ære-skam er for naturlig til det, og i stor grad knyttet opp mot historiske forhold, enten vi tenker Russland eller Colombia).

Samtidig er vi ikke uten æresbegreper i vesten. Vi snakker forsatt om nasjonens ære når vi taper en landskamp. Men hos oss handler dette i stor grad om å opptre riktig og ærefullt. Har jeg mistet ære, kan jeg gjenvinne den ved å handle rett.

Vi er dermed inne på noe som i stor grad er knyttet til "ridderlighet", til det å være redelig og rettferdig, galant og modig, eller fair og skvær som det het i forrige årtusen.

Guilt is an emotion that rises after a transgression of one's own or cultural values. Guilt is about actions or behavior; while shame is about the self. There is an important psychological difference in saying to someone that their behavior is bad; as contrasted with saying that they are bad. The former leads to guilt; the latter to shame.

Nå betyr ikke det at overdreven skyldfølelse er psykologisk sett bra. Men tenker vi skyld/uskyld-dimensjonen skaper helt andre mentaliteter, også politiske, enn ære/skam.

En skyldkultur fokuserer i stor grad på sannhet, rettferdighet og individuelle rettigheter. Satt på spissen (skal vi være sanne og rettferdige kan vi like godt vedgå at heller ikke dette alltid er helt entydig) er jeg enten ekte skyldig i å ha gjort noe galt, eller så er jeg det ikke.

In a guilt culture, when an individual believes he is NOT GUILTY, he will defend his innocence aggressively despite the fact that others believe he is guilty. In this case, the individual self is strong and able to maintain an independent judgement even if every other person is convinced of his guilt. The self is able to stand alone and fight for truth, secure in the knowledge that the individual is innocent.

The guilt culture is typically and primarily concerned with truth, justice, and the preservation of individual rights. As we noted earlier, the emotion of guilt is what keeps a person from behavior that goes against his/her own code of conduct as well as the culture’s. Excessive guilt can, of course, also be pathological. I am solely referring to a psychologically healthy appreciation of guilt.

Dette er ganske annerledes i en æres/skam-kultur.

In contrast, a typical shame culture (e.g., Japan as discussed by Benedict; or the present focus of this discussion: Arab/Islamic culture) what other people believe has a far more powerful impact on behavior than even what the individual believes. As noted by Gutman in his writings, the desire to preserve honor and avoid shame to the exclusion of all else is one of the primary foundations of the culture. This desire has the side-effect of giving the individual carte blanche to engage in wrong-doing as long as no-one knows about it, or knows he is involved.

Additionally, it may be impossible for an individual to even admit to himself that he is guilty (even when he is) particularly when everyone else considers him to be guilty because of the shame involved. As long as others remain convinced he is innocent, the individuals does not experience either guilt or shame. A great deal of effort therefore goes into making sure that others are convinced of your innocence (even if you are guilty).

Og kultur handler i stor grad om kultus. Hvilket grunnleggende livsperspektiv, hvilken tro og virkelighetsforståelse ligger på bunnen, bevisst eller ubevisst?

I kristen tro er det helt grunnleggende slik at vi alle - uten unntak, fra Ahamadinejad til meg - er uten ære.

Dermed er dette en bærende tanke i Romerbrevet, slik vi leser det f.eks. i kapittel 3,22-24.

Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

Ordet som her er oversatt med "herlighet" [dokses] betyr rett og slett ære, berømmelse, heder, stråleglans og majestet. Vi er kort sagt alle avslørt, har mistet ansikt og all ære.

Takket være dette, vet vi at vi er på like fot. Jeg er gjennomskuet. Jeg trenger ikke å prestere noe for å gjøre meg verdifull i Guds øyne, eller beholde ansikt.

Heller ikke i et demokratisk valg.

Taper jeg valget, viser ikke det at jeg er et dårligere menneske enn motstanderen. Jeg har ingenting å skamme meg over, så lenge jeg gjorde mitt beste. Og skulle jeg likevel oppleve å miste noen smuler ære ved å tape valget, er det ikke så ille som å gjøre meg skyldig i dirty tricks for å vinne.

Og vinner jeg valget, betyr ikke det at jeg har fått mer ære. Jeg har ikke mer rett til å trampe på opposisjonen enn før. Demokrati handler ikke bare om å respektere flertallet. Det handler vel så mye om å respektere mindretallet. Som ikke har tapt ære ved å få færre stemmer enn meg.

Selv om det kan sitte langt inne, ser vi dermed i noen kulturer en tradisjon ikke bare for skriftestol og ekte selvkritikk, men for mer generelt å legge seg flate når vi har vært med på noe galt, enten som enkeltperson, politisk parti eller informasjonsmedarbeider i et større konsern.

Dermed er spørsmålet hvor stor kulturell helomvending som må skje i Iran før landet kan nærme seg et demokrati. Men i mens står altså presidenten uten ære.

I likhet med resten av oss.

Ny teologiutdanning på trappene?

I en tid der kirken sliter med synkende besøk, er det ikke helt uaktuelt med en og annen utredning for å finne grunner og årsaker.

Gjør man det, vil man nok oppdage såpass mange som opptil flere.

Og det handler nok om mer enn lite pedagogiske websider og en uvanlig evne til å feilberegne sitt publikum.

Vi snakker kort sagt om alt fra samfunnsutvikling, utdannelsesnivå, Hotel Cæsar, tempo, moter, syn på kropp og seksualitet, New Age, individualisme, Dan Brown, selvutvikling, nye ateister, identitet og innvandring, Sheilaisme og hele det postmoderne tvilsfellesskapet.

Det området som har størst betydning, er nok samtidig det man vil gjøre minst radikalt med. For selv om teologiutdanningen har vært endret flere ganger, mangler man fortsatt det som var selve fundamentet i middelalderen.

Og vi snakker da selvsagt om logikk og naturvitenskap.

De syv såkalt liberale kunster som man underviste i var aritmetikk, geometri, astronomi, musikk, grammatikk, retorikk og fremfor alt logikk.

Først når man hadde gjennomført seks år med dette, kunne man kalle seg Bachelor.

Deretter var det mulig å følge på med inntil 12 år for å få en Master- eller Doktorgrad, i ett av de tre toppfagene, medisin, jus eller - fagenes dronning - teologi.

Middelalderens teologer var kjennetegnet av en bunnsolid bakgrunn innen naturfag, språk og filosofi. De hadde jobbet mer med logikk enn de fleste som tar utdannelse i dag.

Skulle man diskutere naturvitenskap (naturfilosofi) seriøst med noen i middelalderen, gjaldt det kort sagt å finne en teolog.

Nå er det ikke helt enkelt å sammenligne med dagens skole. Men siden man begynte studiene i 14-15-årsalderen, vil de første fire årene i prinsippet kunne tilsvare ungdomsskole og videregående, og de siste to universitet og høgskoler.

For å komme inn på en teologiutdannelse i dag, ville kravet i såfall være videregående reallinje med fordypning i språk og valgfag som sosialantropologi, sosiologi, religionsvitenskap eller psykologi. Deretter to års universitetsstudier i analytisk filosofi, matematikk, fysikk og biologi.

Så skal ikke jeg legge meg opp i om selve teologistudiet skal være på 6 eller 7 år. Eller hvordan det skal fordeles mellom å utdanne til teologisk forskning og praktisk prestetjeneste i møte med et bredt spekter av mennesker og meninger, for ikke å si forventninger og forsakelser.

Nå vil nok ikke dette løse alle problemer kirken står overfor. Det vil nok også smake av både science fiction, ønsketenkning og utopi. Noen vil til og med oppfatte det litt tongue in cheek, for ikke å si farlig og fordømmende.

Men av og til må det være lov å drømme om at prester flest skulle kunne tale mer på likefot med både realister, biologer, filosofer og - særlig - folk flest som stadig får høyere utdannelse, leser aviser og Illustrert Vitenskap, for ikke å si ser Discovery Channel. Og Åndenes makt.

Selv om man er satt til å sørge for at evangeliet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rettelig, er det lov å gjøre særlig førstnevnte på en måte som kan skape interesse - og troverdighet. Og stadig aktualiserest på - aktuelle - måter.

Når så mange beskylder kirken for å leve i middelalderen, er det kanskje på tide at den begynner å gjøre det?

Sensasjon: Dinosaurer er utdødd

Dessverre fortsatt, enten vi snakker Mokele-Mbembe eller Nessie.

I mens får vi trøste oss med fuglene. Og noen krypdyr.

Eller kjempeslanger som gjemmer seg i sandbanker og fotoshop.











Når monstrene da ikke kler seg ut som skilpadder .

Kjetteren Miller

I føljetongen "nye ateister" er vi denne gangen kommet til episoden der det avsløres at tro på evolusjon = ateisme.

Blant mange som har fått sitt Chamberlain-pass påskrevet i beste Dawkinsdemagogi (for ateister å samarbeide med religiøse i kampen mot kreasjonismen er selvsagt som da Chamberlain inngikk fredsavtalen med Hitler) er biologiprofessoren Kenneth R. Miller. Nå er ikke dette hvem som helst. Miller er en yndet skyteskive fra kreasjonistisk og ID-hold, siden han både er aktiv katolikk og iherdig forsvarer av evolusjon, i foredrag, bøker og rettstoler.

Men det holder ikke for nye ateister. Renser man ikke sin offentlige tale for alt som har å gjøre med å støtte Gud og religion og sånt, blander man per definisjon religion og vitenskap. For ekte vitenskapsmenn tror, muligens i likhet med ekte skotter, ikke på Gud.

Dermed er Miller nå også utsatt for skudd fra de vanlige mistenkte, inkvisitorene Coyne, Myers og Rosenhouse. Og ser seg nødt til å følge sine instinkter og forsvare revir.

Can an evolutionist also be a theist? I used to think that the answer to this question was an obvious and self-evident "yes." So did philosopher Michael Ruse, who brilliantly defended science in the 1983 Arkansas trial that sounded the death knell for efforts to put "scientific creationism" in American schools. Can a Darwinian be a Christian? was the title of Ruse's carefully-reasoned 2001 book on the question, and his answer was an emphatic "yes."

Today, however, evolutionary biologist Jerry Coyne of the University of Chicago begs to differ. In three separate articles he has tried to make the case that the science of evolution demands a philosophical materialism that flatly rules out theism — and he pulls no punches in making that claim.

Coyne legger ikke mye i mellom i sin puritanisme (noe som i følge Chesterton er rettferdige harme på feil sted)og polemikk overfor en rekke heller fremstående forskere.

In one piece he compared religious scientists who might defend evolution to "adulterers." In another he argued that making a case for compatibility of science and faith was akin to peddling cancer by lying about the ill effects of tobacco. To Coyne, the pro-evolution arguments of religious scientists such as Francis Collins, George Coyne, or Karl Giberson are not only unwelcome, but downright dishonest. In his words, this is because "when one makes pronouncements about faith that involve assertions about science, the science always suffers."

Coyne nevner pussig nok ikke at Darwin selv ikke så noen motsetning mellom å tro på evolusjon og Gud.

Curiously, for someone so eager to defend Darwinian theory, Coyne never tells his readers that Charles Darwin was once asked the very same question — and that he gave a quite different answer. In an 1879 letter to John Fordyce, Darwin wrote: "It seems to me absurd to doubt that a man may be an ardent Theist and an evolutionist." Absurd? Apparently this Darwin fellow must have been an accommodationist, too, at least by Coyne's standards.

No theist himself, as he made clear in that letter, Darwin nonetheless realized that it was certainly possible for Christians to see the evolutionary process as consistent with their faith. As well he should have. His most enthusiastic proponent in the United States was the "eminent botanist" Asa Gray of Harvard. Gray, as Darwin knew, was a sincere and committed Christian, and Darwin was not about to reject Gray's strong scientific and personal support. Nor did he find it dishonest or logically inconsistent.

Miller har små problemer med å ta Coyne i sitatfusk, feiltolkninger og logiske bommerter. Og understreker, hvis noen rosenrød idealister skulle være i tvil, at vantro kan skape vel så mye kognitiv misvisning som tro.

Saken blir ikke bedre av at Coyne risikerer å dra vekk teppet under seg selv. Dess sterkere man kobler evolusjon og ateisme, dess dårligere rustet er man overfor de på kreasjonist- og ID-siden som hevder nettopp dette. Og som dermed vil ha også andre "religioner" inn i skolens naturfagundervisning.

Phillip Johnson, the Berkeley law professor who crafted the intellectual strategy for intelligent design movement in the so-called "Wedge Document," explained its key goal this way: "The objective [of the ID Strategy] is to convince people that Darwinism is inherently atheistic, thus shifting the debate from creationism vs. evolution to the existence of God vs. the non-existence of God. From there people are introduced to 'the truth' of the Bible and then 'the question of sin' and finally 'introduced to Jesus.'" Johnson now has the unwitting help of scientists like Coyne in achieving exactly that result.

In purely tactical terms, Coyne's recent writings provide powerful and persuasive support for one of the most effective arguments in the creationists' bag of tricks. If the American public can be convinced that the central theory of the biological sciences cannot be understood without rejecting religion, the forces of anti-evolution in our country will have achieved one of their most cherished goals — to depict evolution as a secular philosophical movement rather than a natural science. Then, with Coyne's aid, they will have a much easier time persuading voters and school board members to protect their schoolchildren against what creationists call this "sinister plot."

Coyne er heller ikke snauere enn at han også blander kortene når det gjelder forskjellen mellom vitenskap og livstolkning.

[Coyne] pretends to take a stand on principle against mixing philosophy and science, calling me out by name on that score:

"What bothers me is that Miller can't resist slipping in, under the guise of his expertise as a biologist, the idea that it is scientific to assert that the laws of physics are fine-tuned for our appearance, as is the nature of the evolutionary process itself. But those are NOT scientific statements; they are philosophy born of religion." [Coyne: Accommodationism]

Indeed they are, and that's exactly my point. Namely, that there are philosophical and even theological ways in which the science of evolution can be understood, not twisted or distorted, but understood. That philosophy may be born of religion, as Coyne notes, but it is shaped by the absolute need to be consistent with science, and that's what makes it both logical and relevant to people of faith. Nonetheless, one could still argue that any such thoughts do indeed mix philosophy with religion, which Coyne would never do, would he? Well, not exactly. Just a few lines later Coyne does exactly that by making an even broader statement that does indeed draw sweeping theological conclusions from his own view of science.

"But any rational person looking at the world would conclude, as did Darwin, that it was not designed by a beneficent God. ... As Richard Dawkins has noted, the world and universe look precisely as if they reflect not a caring designer, but 'blind, pitiless, indifference.' " [Coyne: Accommodationism]

Curiously, for Coyne it's just fine to use the "authority of science" to make conclusions about the presence or absence of "design," and even to parrot Richard Dawkins on completely non-scientific qualities such as "pity" and "indifference." Apparently it's legitimate to mix a philosophy in with your science — as long as it's the right kind philosophy, the one he happens to hold. To note that we live in a universe bursting with evolutionary possibilities would be dishonest, but an assessment of "blind, pitiless indifference" isn't philosophy at all? C'mon, Jerry. You know better than that.

Vel, jeg har mine tvil.

Én dag igjen

Kongen av flyvende tekanner (med andre ord et levende oppgjør med Bertrand Russell) kommer altså til Norge i morgen. Noe som selvsagt Morgenbladet ikke lar gå ubeaktet hen.

Mange typer te er ypperlig for å sette fantasien i sving, sier Daevid Allen til Morgenbladet via e-post.

Og oppfølgingsspørsmålet stiller seg selv. Hva mener han, egentlig?

Den australske gitaristen og vokalisten har i førti år vært musikalsk veiviser og åndelig tilrettelegger i det franskengelske psykedeliaorkesteret Gong. På begynnelsen av syttitallet utga bandet Flying Teapot-trilogien: The Flying Teapot, You og Angel's Egg.

Her fortelles historien om den fredelige planeten Gong, som er bebodd av the Pot Head Pixies og the Octave Doctors, noen grønne vesener som flyr rundt i tekanner og kommuniserer med diverse jordboere gjennom det interplanetariske radionettverket «Radio Gnome Invisible».

Jordboerne er en broket bande: Captain Capricorn, Fred the Fish, Banana Ananda, hovedpersonen Zero the Hero, Mista T. Being – a bushy pig farmer from Norway – og en rekke andre raringer. En sentral virksomhet for dem alle er nettopp produksjon og konsum av te. Historien er også videreutviklet på platene Shapeshifter (1992) og Zero to Infinity (2000).

Og selvsagt handler dette kun om te, ikke om andre stoffer.

Te er altså en fantasistimulerende drikk, og slett ingen metafor for noe skummelt.

Hvis man skal tro på en heldigvis fortsatt aldrende hippie.

Men enten man nå er a-teist eller ei, er dette Konserten Du Må Få Med Deg i 2009.

På Rockefeller i morgen.

Tre dager igjen

Til Rockefeller på lørdag.

Hvis jeg overlever noen svært intense dager på jobb.





Bruce, Nick og Neil kan kort sagt gå hjem og fortsette å øve. Ikke minst på humor.

Ateistens evangelium

Tom Egelands seneste arkothriller, Lucifers Evangelium, skamløst anmeldt på Damaris.

Og skamløst markedsført under.

Rasjonalitetens undergang

Også gårsdagens kronikk i Aftenposten førte til en og annen tendens til rasjonell tanke.

Bare for å plage forfatteren.

Bør Aftenposten skamme seg?

[Opp på prekestolen]

Det er ikke bare Amundsen som får boltre seg i dagens avis. Muligens som en kompensasjon for hans fryktløse forsvar for kristen tro, har Cathrine Hellesøy tre sider der hun synes å se det som nærmest kirkens vesen å påføre andre skam - i oppslaget Du burde skamme deg.

Vi leser fra dagens tekst.

"Skam er noe du føler når noen tramper inn i ditt inneste. Derfor reagerer vi så sterkt på filosof Nina Karin Monsen. Og derfor kan gjøre vondt å gå i kirken".

Vi ser dermed at det ikke bare er Amundsen som sprer myter.

Konklusjonen er ikke til å misforstå. Jeg bør føle skam og skyld over å være noe så menneskefiendtlig, klamt og knugende som kristen. Og enda mer hvis jeg prøver å dele dette med andre, spesielt med uskyldige barn.

Noe som kanskje leder oss på sporet. Det er vanskelig å fri seg fra mistanken om at oppslaget bør leses som et ubevisst (eller kanskje rettere svært så bevisst) oppgjør med en oppvekst i "Indremisjonens bastion Vestlandet, avdeling Bergen". Nå er jeg lite kjent med hva som egentlig forkynnes der, men hvis det er i nærheten av hva Hellesøy hevder, er det lite som tyder på at vi snakker om noen kristen organisasjon.

Men det er kanskje vel så mye som tyder på at journalisten ikke er hundre prosent rettferdig.

Mistanken om at den kristne forståelsen av synd og oppgjør, lov og evangelium, er massivt misforstått, blir ikke redusert av spørsmålet om det ikke er slik at vi ville fått barnevernet på døren om vi fortalte et barn at "du er skikkelig fæl i utgangspunktet, men hvis du virkelig anstrenger deg, så ordner det seg kanskje".

At det å være kristen er å tro at man a) "er skikkelig fæl", men kanskje kan komme ut av det (og da antagelig kun med et nødskrik) hvis man b) "virkelig anstrenger seg", er så motsatt av realitetene at det er vanskelig å vite hvor det kommer fra.

Det er ihvertfall ikke en del av pensum i KRL eller RLE eller hva faget heter i Bergen.

Det hjelper ikke ar dekanus ved Det teologiske fakultetet ved universitetet i Oslo, Trygve Wyller, forsøker å imøtegå journalistens vinklinger, når han ikke er (eller fremstilles) klarere i sin tale. Selv om han er frimodig nok til å si at "Kirken må selvsagt kunne snakke om synd uten å bekymre seg om at dette skaper angst".

Wyller synes likevel mer opptatt av politiske og psykologiske poenger knyttet til at "det er feil folk som skammer seg i dagens samfunn". Og at "Talen om synd er en religiøs tale som prøver å sette ord på at liv mange ganger går galt og at mennesker ikke alltid er de beste". Kanskje han også dras litt etter nesen fordi han nok er på hennes side i å ta avstand fra deler av "den konservative kristendomstolkningen".

Muligens forstår han dermed ikke helt hva journalisten egentlig legger opp til.

Hadde han gjort det, ville nok Wyller sagt noe tydelig om sin lutherske tradisjon der det sentrale nettopp er troen og nåden alene - og ikke noen form for prestasjon. Poenget for Luther var å komme seg vekk fra nettopp det han opplevde som en misforståelse av evangeliet, muligens den samme som Aftenposten gjør seg skyldig i.

Likevel er det fortsatt det at man skal "bli frelst" ved gode gjerninger og prestasjoner som folk flest mener kristen tro handler om. Dermed er det bare å vente at mange opplever at de kommer til kort, ikke er gode nok og er heller brydde og beklemte når samtalen nærmer seg Jesus.

Noe som man kanskje kan se som et tegn på at kristen tro ikke er laget i vårt bilde.

Hva er så kristen tro, hvis vi vinkler det i skam/ære/skyld/soning-perspektivet?

Skal vi si noe kort på en prekensøndag om dette, innebærer kristen tro for det første at jeg er ekte og grunnleggende verdifull. Jeg er ikke bare et produkt av en formålsløs evolusjon i et univers som dypest sett er uten hensikt, noe ondt eller godt, og bare er blind, nådeløs likegyldighet. Selv om jeg kan oppleve meg som liten og mislykket, er jeg likevel ikke et null, men "god som gull", som det heter i sangen.

Fordi det virkelig finnes noen som kan sette og opprettholde en gullstandard.

Jeg er skapt i Guds bilde og så høyt elsket at selv om jeg ikke har gjort meg fortjent til det (det er et hovedpoeng at det er toppen av innbilskhet å satse på å "virkelig anstrenge" meg inn i Guds rike), tok Jesus på seg skylden for alle mine tanker, ord og gjerninger som jeg bare må vedgå ikke alltid er spesielt imponerende eller udelt gode.

I kristen tro - slik vi finner den i Det nye testamentet - er poenget dermed det motsatte av hva journalisten legger opp til. Poenget er rett og slett at det er Jesus som fikk oppleve skammen, spotten og fornedrelsen, ikke jeg. Skylden ble lagt på ham, ikke på meg. Alt som jeg følte lå på mine skuldre (enten dette var innbilt eller ekte skyld) er løftet vekk.

Det som klinger fra landets prekestoler i dag - eller bør gjøre det - er at jeg skal slippe å prestere noe for å bli, eller fortsette å være kristen. Jesus har gjort alt.

Jeg kan slappe av, hvile i evangeliet. Selv om jeg for andre menneskers skyld, oppfordres og stimuleres til å gjøre godt. Siden Gud gjorde og gjør godt mot meg, først.

Nå er det liten tvil om at det er flere enn Aftenposten som bommer her. Det mangler ikke fortellinger om miljøer der mange har følt at de må gjøre seg fortjent i Guds øyne. Dette har ført til alt fra en følelse av at man ikke er verdig å gå til nattverd (altså det motsatte av hva nattverden handler om), til at man ikke er verdt noe som menneske.

Nettopp slike forhold er klare tegn på at man eller miljøene er på kollisjonskurs med Gud. En av grunnene til at kristen tro vokste fram i Romerriket var nettopp at man opplevde den som så frigjørende i datidens ære/skam-kultur.

I stedet for at kirken som Wyller hevder er "en bærer av den gamle ære/skam–kulturen. Det samme er islam", er det riktigere å si at Jesus undergravde denne kulturen. I motsetning til Islam - og dermed en av grunnene til at det var utenkelig for Muhammed at den store profeten Jesus døde på korset.

Jesus hadde dødd den mest vanærende død som kunne tenkes. Så var han blitt reist opp igjen fra de døde. For min skyld. For at jeg kunne glede meg i Herren - alltid.

For at jeg kunne slippe skylden og skammen.

Og nettopp derfor trenger jeg heller ikke i dag å skamme meg over evangeliet. Eller over å dele det med andre.

Selv om jeg av og til kan skamme meg over måten kristen tro synes å ha blitt formidlet i noen miljøer.

[Ned fra prekestolen]

Derfor er Amundsen ikke kristen

Det er blitt kortere mellom hver gang kaffen hopper i halsen når man leser Aftenposten. Og det gjelder ikke bare Innsikt.

Dagens kronikk er ved organist Petter Amundsen og omhandler det ærverdige temaet Derfor er jeg kristen. Og ikke uventet når vitnesbyrdet kommer fra det holdet, tar han det ikke så nøye med rimelighet og normale vinklinger. Dermed er det ikke så viktig med detaljer som om det kan finnes en Gud eller historisk Jesus.

I stedet gjør han et klassisk splitthopp. Som så mange lever han i en delt virkelighet, og gjør - muligens i en form for postmoderne iver - et stort nummer av det. I sitt ønske om å fremme en tro som er fornuftsvennlig, finner han det tryggest å forlate fornuften fullstendig.

Amundsen foretar et klassisk sprang fra det han ser som fakta og fornuft i førsteetasjen av sin virkelighetsforståelse (der en kjærlig og allmektig Gud ikke kan finnes p.g.a. det ondes problem) til følelsene og fellesskapet på loftet ("det som gir meg fullkommen mening er en mytologisk tro").

Han kommer dit uten å antyde snev av kunnskap om det arbeidet som har vært gjort - folkelig eller filosofisk - med det ondes problem. Hvis Amundsen virkelig hadde vært interessert i å bruke fornuften på sin tro, vil han finne mer enn nok materiale å bryne seg på, og vi snakker da om langt mer enn C.S. Lewis sin The Problem of Pain og Plantingas God, Freedom, and Evil, selv om disse hver på sin måte er spennende startsteder.

Men det er ingen ting i kronikken som får noen til å mistenke at Amundsen er interessert. Han synes i stedet å gjøre et stadig mer konsekvent prosjekt av å bryte med alt som nærmer seg seriøse tanker.

Dermed er det ikke spesielt overraskende at forfatteren av den norske kultarkeologiklassikeren Organisten (som jeg har omtalt her og mot slutten her) lener seg til mytene og "astroteologien" i Zeitgeist .

Resultatet er at Amundsen finner trøst og styrke i en tro som beleilig nok ikke kan angripes med fornuftsargumenter, ihvertfall i hans egne øyne.

Mytologisk tolket gis kristendommen uangripelig styrke.

Han presterer til og med å oppfatte dette som fornuftsvennlig.

For det er i astronomien vi finner nøkkelen til en fornuftsvennlig kristentro. Jesusfortellingens grunnriss er fortalt i mange varianter, lenge før år null, og i forskjellige kulturer. Med frelsende korsfestelse og oppstandelse. Med nattverd og jomfrufødsel. Dette dreier seg om astronomi og åndelighet i skjønn forening. Mennesker har dyrket stjernehimmel, måne og sol gjennom tusener av år. Kristendommen bærer elementer av denne tradisjonen videre.

Dermed er konklusjonen grei.

Jeg ser Jesus som en personifisering av solen. Solen fødes ved juletider etter å ha ligget i graven i tre dager og netter ved vintersolverv. Jesus henger på korset ved påsketider i det solen krysser den himmelske ekvator, og stiger til himmels etter oppstandelsen.

Amundsen har med andre ord svelget Acharya S og andre astroteologer med krok og snøre. Selv om han behendig har unngått søkket.

For han gjør et kreativt judogrep og snur dem på hodet. Astroteologene avslører ikke kristendommen som usann, de beviser at den er sann.

Men uansett hvor mye han forsøker å vri deres kristendomsoppgjør til en form for apologetikk for kristen tro (selvsagt en tro som er "skeptisk", særlig der det passer en), bygger det hele på måneskinn og ønskedrømmer. Og det er ikke kristen tro han forsvarer.

I stedet for å skape en fornuftsvennlig tro, ender Amundsen uten noen fornuftig begrunnelse for noen som helst tro. Han ikke bare løsriver troen fra fornuft, fakta og forskning, han baserer den utelukkende på misforstått mytologi, følelser og et rituale. Som et ekko av - eller kanskje rettere parodi på - folkekirketanken åpner og avslutter han dermed kronikken med dåpen som begrunnelse for å være kristen.

Hvis den eneste måten Amundsen kan være kristen på, er ved å omdefinere kristen tro til det ugjenkjennelige og - noe som synes å være et hellig mål for ham og andre i det postmoderne tvilsfellesskapet - "uangripelige", ser jeg ingen grunn til å kalle ham kristen. Eller å være kristen.

En tro som er hevet over muligheten for motsigelser og realitetsorientert meningsinnhold, er kort sagt meningsløs. Dess mer man bruker av kultarkeologisk kreativitet på kristen tro, dess mer fjerner man seg fra kristen kultur og kultus.

Snart er skatten vår

Skatter? Oak Island? Kaptein Kidd? Shakespeares forsvundne manuskripter?

Du har med andre ord ikke noe annet valg enn å lese her.

Vi glemmer aldri

20 år siden i dag. Finn fram bæreposene.

Kongen befaler

Bare å følge ordre(ne).

Friskt ord-prisen for mai 09 går til...

Les alt om kåringen og den ikke helt overraskende vinneren her.

Hyll. Hyll hyll.

Selv om de fleste av mine stemmer gikk til Bjørnar Moxnes, og ikke bare på grunn av fornavnet.

Ingen frelse

Så var Terminator Salvation sett. Teambuilding inkludert førpremiere på Europas største filmlerret i Telenor Arena.

Bra lyd. Godt bilde. Dårlige seter.

Og så var det visst en film også.

De første og siste fem minuttene var nesten til å holde ut. Den drøyt 100 minutters slåsskampen i mellom var ikke det, til tross for både to og tre injokes.

Den nest dårligste filmen jeg har sett på kino.

Nuff said.