Snåsa? Så sa Skepsis!

Siden jeg nå gikk tapende ut av konkurransen med Snåsamannen på bokmessen forrige helg (debatten mellom undertegnede og Per-Bjarne Ravnå om Den historiske Jesus trakk drøyt 12 tilhørere), er det flott se at flere er lettere skeptiske til fyren.

Samtidig som jeg er veldig imponert. Veldig.

Grunnen er mindre "helbredelsene" enn hans rakryggete antikommersielle holdning. Og at han lover intenting. Han oppfordrer til og med de som kommer til ham om å søke lege.

Det er bare å gi seg helt over. Ihvertfall litt.

I fravær av særlig mye tid til lengre analyser må vi dermed nøye oss med å koke andre og høyst utmerkede halvdel av Skepsis sin kloke og klarsynte (pun intended) konklusjon:

Gjerstad er en "tradisjonell" folketroshelbreder, ikke en moderne entreprenør. Han tar ikke betaling for virksomheten. Han garanterer ingen helbredelse. Han ber ingen slutte å gå til lege. Han stiller opp, som best han kan, på de vanskeligste tider, for mennesker som henvender seg i nød. Og det er ikke det minste merkelig at han tror på egne angivelige evner når han får dem sosialt styrket gjennom tusenvis av henvendelser og takksigelser. Kritisk testing er kontraintuitivt og vanskelig.

Og når det kommer til Gjerstads uttalelser om deler av det alternative markedet, så har de en retning og et engasjement som kunne vært klippet fra de sintere skeptikere. Til Morgenbladet i går sier han for eksempel:

Det er noen som kaller seg healere, vet du. Som står ved hvert veikryss og tjener penger, 300-400 kroner timen. Man burde bruke kvakksalverloven mot dem. Det er en healer som har et skilt hvor det står at 90 prosent av dem han behandler blir friske. Politiet burde sett på slike. ... Folket skal være litt forsiktig med dem som kaller seg healere. Gå til legen. Kom til sykehuset. Få en undersøkelse, ikke gjem deg og vær redd for å gå til legen.

For dem som måtte tenke at dette er en engangsforeteelse, så har jeg hørt det før, og det gjentas til Adresseavisen i dag. En kjent kreftpasient forteller om henvendelsene han får fra "healere" som vil selge ham behandling og garanterer effekt. (Kudos til Adressa for å skrive om det så tydelig kritisk - det er dessverre ikke vanlig kost.) Gjerstad er sitert på blant annet følgende:

Dette er en av få ting som gjør meg forbanna. ... Det er bare tull å ringe folk og si at man skal ta bort smertene. Det er svart juggel. Rent bedrageri.
Så forteller han om tilsvarende erfaringer da han selv ble syk, og egen handling: Han fikk operasjon på sykehus og ble frisk.

Selv om fenomenet "Snåsakaill'n" har et stort potensiale for å spre dårlig belagte forestillinger og uholdbare praksiser ytterligere, så "Snåsakaill" Gjerstad har en intern tyngde til sin moralske harme som ikke så lett kan dupliseres for oss uenforstående. Og det balanserer muligens regnskapet ganske mye. Hvis healerbransjen generelt hadde den typen holdninger og integritet, ville den kun interessere meg på samme måte som bønnegrupper: som sosio-kulturelt fenomen der mennesker støtter hverandre gjennom religiøse sammenkomster.

Her kan vi jo legge til for vår egen del et og annet forbehold om at vi har erfart gjennom årene at også bønnegrupper kan få resultater, selv om det er vanskelig å bekrefte slikt vitenskapelig.

Så langt i likhet med Snåsamannen. Så lenge det varer.

Dekodets nådeløse dom: Dette er for treigt og for lite

Jepp, vet det og liker det ikke.

Men akkurat nå tikker det nådeløst ned til julenummeret av det lokale menighetsbladet (dermed kunne vi slå noen fluer i smekk med forrige artikkel), eget litt vel runde år, noen par timers foredrag her og der, for ikke å si en tre fire artikler til øst og - ikke minst - vest.

Saken blir ikke veldig mye bedre av en såpass utaktisk manøver som å begynne å lese i superutgaven som nå er ute av Terry and The Pirates. Plata er nok neste, hvis Amazon og andre pushere får det som de vil.

Det hører vel med at jeg jobber i IT-bransjen og dermed har ett og annet å fordrive hverdagen med.

Og slik går no dagan.

Dekodets nådeløse dom: Illustrert Vitenskaps Historie er full av feil

Vi snakker om en solid tradisjon. Et av de tryggeste tegn på at det nærmer seg en høytid er medias oppslag og overskrifter om funn som avslører Bibelens bommerter.

Denne gangen er det Illustrert Vitenskaps Historie (IVH) 17/2008 som kan fortelle oss om "Historikernes nådeløse dom: Juleevangeliet er fullt av feil".

Dette slås ikke bare opp over seks sider inne i bladet, men både på forsiden og i lederen:

I følge juleevangeliet satte Jomfru Maria Jesus til verden i en stall i Betlehem. Så kom de tre vise menn til stallen - ført dit av en ledestjerne - og hedret jødenes nyfødte konge med gaver. Eller?
Hvis vi ser nærmere på Lukas- og Matteus-evangeliene kommer det frem at de er temmelig uenige om hendelsesforløpet. De blir også stemplet som lite troverdige kilder av historikere".

Siden det er én måned til jul i dag, skal vi se litt på hva bladet avslører.

Ingressen slår an tonen.
- Maria het egentlig Mirjam - fordi hun (hold dere fast) ikke var greker.
- De tre vise menn var mystikere.
- Jesus ble født i år 6.

De to første tingene altså helt normale vurderinger ut fra Bibelteksten. Men siden artikkelen som så mange andre argumenterer for at Jesus mest sannsynlig ble født år 7 f.Kr., er det siste feil. Eller et klart tegn på uenighet i redaksjonen om hendelsesforløpet.

Vi ser allerede her at vi i realiteten har å gjøre med et oppslag som blander hummer og kanari (eller ribbe og kalkun) og ikke tar det så nøye med om man egentlig snakker om Lukas og Matteus, eller folkelige forestillinger. Det viser seg at det ikke er så mye juleevangeliet som er feil, men hva folk husker av det, og etablerte tradisjoner.

Og dermed kan vi lære mangt. Ikke minst om hva evangeliene faktisk sier.

Men ikke så mye om hva ens egne kilder legger opp til. Når vi ser på hvor IVH har stoffet fra, er det interessant hvilke tre man lener seg til.

Den ene er ikke uventet den frafalne katolikken Geza Vermes sin bok om The Nativity: History and Legend, skrevet i 2006 da Vermes var over 80 år. Men det overrasker at den andre er Luke Timothy Johnsens The Real Jesus. Dette er en kostelig bok om pretensjoner og prestisje knyttet til spesielt amerikanske universiteters behov for stadig å skrive noe nytt om den historiske Jesus.

Mens den tredje boken er Sanders' The Historical Figure of Jesus som var en av de som på forbilledlig vis satte forskerne tilbake på sporet av at Jesus faktisk var en jøde. Noe som innebærer at juleevangeliet bør oppfattes som noe annet enn uttrykk for hellenistisk mystikk knyttet til f.eks. jomfrufødsler.

Hadde IVH's ansvarlige også lest og lært av Johnsen, ville de vært noe mer forsiktig både med ingressen og overskriftene, samt atskillige av kommentarene i selve oppslaget. Det er sjelden å se noe som i større grad illustrerer hans poeng om at mye av Jesus-forskningen er drevet av lengselen etter overskrifter.

Hva er så man mener skal skape overskrifter i bladet?

For det første at historikerne sensasjonelt nok i følge IVH mener at Maria antagelig ikke var jomfru. Man rystes i sjelen over hva som blir det neste de kan få seg til å tro. Og over frekkheten ved at historikerne velger ikke lenger å holde dette for seg selv, men nå går ut og røper det hele i 2008.

Grunnen er selvsagt ikke (ihvertfall nevnes ikke noe slik) at historikere per faglig metode må avvise mirakler. Nei, dette er den gamle historien om at den greske utgaven av Det gamle testamentet skal ha oversatt "ung kvinne" til "jomfru". Koblet med rykter om voldtekt og utroskap, for ikke å si at tidsånden favoriserte at herskere skulle være født av jomfruer, er det klart at Mirjam nok slo i Josef en skrøne.

Eller kanskje det var en konspirasjon?

For det andre viser det seg at Jesus ikke ble født i en stall. Altså igjen en normal tolkning siden ordet stall ikke er nevnt i teksten, selv om Jesus kan ha blitt født i et rom som også rommet noen husdyr. "Feilen" ligger dermed i juledekorasjonene og ikke i Bibelen.

Som omtalt i en omtrent tilsvarende artikkel for over ti år siden i "Da kvinnen fikk sjel - og andre historier".

For det tredje avsløres at de hellige tre konger ikke var konger, ikke hellige og ikke tre. Man holder seg med andre ord igjen til teksten som den står.

Eller nesten. For IVHistorie sniker inn at "I følge Matteusevangeliet kom noen vise og hellige konger med gaver". Noe som igjen er en direkte feil. Evangeliet snakker kun om "vismenn fra Østen" (magoi). Dette kan ha vært alt fra drømmetydere og astrologer til trollmenn eller zoroastriske prester. Matteus omtaler dem rett og slett ikke som konger eller hellige ett eneste sted. Eller som tre.

Så kommer en annen kortslutning. IVH nevner at "Ifølge Bibelen dro mennene fra Østen til Jerusalem fordi de hadde sett en spesiell stjerne mot øst. Men Jerusalem bør logisk sett ligge vest for Østen, så mennene hadde altså gått i stikk motsatt retning av stjernen."

Dette viser igjen hvor lett det er å lese en tekst på andre måter enn de som leste den dengang. Poenget med å se en stjerne i "øst" er rett og slett at det var der den gikk opp hver morgengry. Og "stjernetydningen" handlet ikke om å følge en magisk stjerne som beveget seg foran dem til Jerusalem, men å tolke hva dette betydde - symbolsk.

Nå kan man jo selvsagt være skeptisk til hele stjerneopplegget. Men hvis man først skal si at teksten tar "feil", må man både lese hva den sier og se om det finnes rimelige tolkinger.

Den mest vanlige er at det er snakk om en ganske sjelden sammenstilling av Saturn og Jupiter i år 7 før Kristus. Planetene stod så tett sammen at de ble regnet som ett tegn. Mens Jupiter var et symbol på den øverste Gud, var Saturn symbol på jødene. Det var dermed mulig å lese dette som at den høyeste Gud - eller konge - skulle bli født hos jødene.

Nå har mange sett denne sammenhengen, minst så langt tilbake i tiden som Kepler på 1600-tallet. Noen mener også at om vi følger disse planetene i forhold til fikstjernene, går de stort sett i samme retning, men gjør av og til en slags sløyfebevegelse hvor de stanser og så går tilbake før de stanser og går fremover igjen. Sett fra jorden.

Når vi leser om stjernens "stillstand" over Betlehem sier grunnteksten hos Matteus noe som kan oversettes med at "stjernen i sin frem og tilbakegang sto stille". Planetene beveget seg tettere dag for dag til de sto sammen noen uker fra 29. mai 7 f.Kr. Dette gjentok seg fra 29. september. Og det hele skjedde en tredje gang – fra 6. desember til mars år 6 f.Kr.

Kanskje var det under denne siste at vismennene gikk fra Jerusalem til Betlehem. De kunne da se planetene sammen på en måte som ”pekte” mot Betlehem. Noen astronomer har også ment at rett utenfor byen ville dette lyse mot et område med grotter – der fødselskirken senere er bygget. Av alle mulighetene er dette den som passer best, til dels forbløffende, astronomisk.

Samtidig som også denne har noen svakheter. Blant annet at det er 7 måneder mellom sammenstillingene – og ikke 2 år som man skulle tro siden Herodes i følge Matteus ser ut til å ha ment at guttebarnet kan ha vært 2 år. Eller kanskje han bare tok godt i for å være på den sikre siden.

Det pussige er at sammenstillingsteorien er beskrevet i IVH to sider lenger fram. I likhet med Matteus og Lukas viser det seg at IVH ikke ser ut til å vite om hverandres skriverier, eller ikke sammenligner egne artikler fra side til side. Vi skal ikke spørre om man eventuelt igjen er temmelig uenig om hendelsesforløpet.

Samme sted skriver journalisten forøvrig igjen som om man skal "følge stjernen" fysisk. Som altså er noe annet enn å følge hva den sier - symbolsk.

Likevel gir dette - sammen med at Herodes etter alt å dømme døde i år 4 f.Kr. - gode indikasjoner på at Jesus sannsynligvis ble født i år 7 ”før Kristus”.

Noe som er poenget i neste avsløring som IVH bringer til torgs. Igjen et velkjent, uproblematisk og saklig poeng. Vår tidsregning ble rett og slett beregnet feil av en munk på 500-tallet.

Det viser seg til og med at Jesus antagelig ikke var født i desember, siden det var gjetere i nærheten.

Så kan vi være enige i at det er en utfordring å få folketellingen til å stemme. Men dette som regnes som et av de genuine problemer i selve teksten, tar IVH sympatisk lett på. Man avviser ikke muligheten for at Kvirinius kan ha hatt "andre administrative poster" før Herodes sin død og dermed kan knyttes også til en begrenset folketelling på den tiden (ev. til den som det faktisk fortelles at Augustus gjorde i år 8 før Kristus) og ikke kun til den han var ansvarlig for i år 6.

De to siste "feilene" handler om at Jesus antagelig ikke var født i Betlehem og at det er ingen andre kilder som omtaler at Herodes beordret at alle guttebarn under to år i Betlehem skulle drepes. Man går for det sistnevnte ikke inn på at dette nok var et svært begrenset antall barn (ti? tjue?) i dette lille området, og at historieskriverne over 70 år senere (Josefus) hadde mer enn nok av annet ved Herodes sitt liv å henge seg opp i.

Man kan i det hele tatt argumentere fram og tilbake på begge disse punktene om man er i det lunet. Men det er et viktigere poeng at det heller ikke her er slik at historikerne har slått fast noen feil. I stedet mener man at dette ikke er sannsynlig. Historikere forsøker i det lengste ikke å være skråsikre. Men man konkluderer som man gjør fordi man mener det finnes for lite indisier utenom bibeltekstene for dette (og historikere kan ikke ta Bibelen som sann bare fordi det står der). Og man mistenker at Jesu fødsel er lagt til Betlehem for å få det til å stemme med en messiasprofeti.

Konklusjonen er enkel - og motsatt av hva bladet hevder på forsiden, lederplass og over seks sider med oppslag. Det er mindre juleevangeliet, enn IVH som er fullt av feil.

Kan vi få anbefale at man neste jul skriver minst like edruelig som Lukas og Matteus?

Aksjer i minus

Oppløftende børsnyheter, for en gangs skyld.

Krisestemning på Oslo Børs
120 aksjer står i minus.

Godt det ikke er krise, men bare krisestemning.

Og jeg tar gjerne en million av de aksjene som står i minus. Nei, ti millioner.

Bukkene Bruse på Kongsberg søndag

Skulle du ikke være et troll, og i nærheten av en bil eller et tog (eller aller helst en kane) på søndag, kan du gjøre langt verre ting enn å ta en tur til Kongsberg kirke.

Ikke minst fordi det som står på menyen er Bukkene Bruse, en av Norges vakreste, mest virtuose og innovative folkemusikkgrupper, som spiller fra klokka 19.

Gruppen består av ingen ringere enn Annbjørg Lien, Kirsten Bråten Berg, Steinar Ofsdal og Bjørn Ole Rasch. Kjent både fra egne prosjekter og samarbeid som dette.

Det er ikke lett å finne bedre måter å tilbringe en søndagskveld enn med høytid, halling og hammond (eller ihvertfall helstøpt tangenttraktering).

Selv om du selvsagt har alle platene med Bukkene Bruse og Annbjørg Lien fra før.

Het debatt

De seneste årenes klimadebatt har i perioder minner mer om stand up, kjendiseri og politisk revirmarkering, enn en eh... klimadebatt.

Og det ser ikke ut til å gi seg. Foreløpig er seneste person som er tatt med buksene nede, James Hansen, som nylig rapporterte at årets oktober hadde vært den varmeste noen sinne.

Det hele viser seg nå å være basert på en målefeil. I stedet for nye målinger, klarte man å gjenta forrige måneders målinger. Ikke helt uventet viser det seg at sommermålinger gir atskillig høyere temperaturer enn høstmålinger.

A surreal scientific blunder last week raised a huge question mark about the temperature records that underpin the worldwide alarm over global warming. On Monday, Nasa's Goddard Institute for Space Studies (GISS), which is run by Al Gore's chief scientific ally, Dr James Hansen, and is one of four bodies responsible for monitoring global temperatures, announced that last month was the hottest October on record.

Forklaringen var som nevnt av det enklere slaget.

So what explained the anomaly? GISS's computerised temperature maps seemed to show readings across a large part of Russia had been up to 10 degrees higher than normal. But when expert readers of the two leading warming-sceptic blogs, Watts Up With That and Climate Audit, began detailed analysis of the GISS data they made an astonishing discovery. The reason for the freak figures was that scores of temperature records from Russia and elsewhere were not based on October readings at all. Figures from the previous month had simply been carried over and repeated two months running.

Saken blir ikke bedre av at nevnte Hansen er en av de aller viktigste premissgiverne i debatten om global oppvarming.

A GISS spokesman lamely explained that the reason for the error in the Russian figures was that they were obtained from another body, and that GISS did not have resources to exercise proper quality control over the data it was supplied with. This is an astonishing admission: the figures published by Dr Hansen's institute are not only one of the four data sets that the UN's Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) relies on to promote its case for global warming, but they are the most widely quoted, since they consistently show higher temperatures than the others.

If there is one scientist more responsible than any other for the alarm over global warming it is Dr Hansen, who set the whole scare in train back in 1988 with his testimony to a US Senate committee chaired by Al Gore. Again and again, Dr Hansen has been to the fore in making extreme claims over the dangers of climate change. (He was recently in the news here for supporting the Greenpeace activists acquitted of criminally damaging a coal-fired power station in Kent, on the grounds that the harm done to the planet by a new power station would far outweigh any damage they had done themselves.)

Dette er ikke første gang nevnte Hansen har begått blundere i full offentlighet, så langt uten at det synes å ha fått konsekvenser for oppfatningen av realitetene eller hvordan hans tall brukes i debatten.

Yet last week's latest episode is far from the first time Dr Hansen's methodology has been called in question. In 2007 he was forced by Mr Watts and Mr McIntyre to revise his published figures for US surface temperatures, to show that the hottest decade of the 20th century was not the 1990s, as he had claimed, but the 1930s.

Med andre ord ingen grunn til å vente en mindre het debatt fremover, selv om tonen mellom enkelte av aktørene blir stadig kjøligere.

Doktoren kommer

Siden sesong 4- boksen er sluppet, kan vi benytte anledningen til å minne om at sesong 5 som vanlig innledes med julespesialen 25. desember.

Og at det nå er lagt ut en preview av åpningen på den.

Eia var vi der.

100 år med paradokser

Litt vel hektisk på dagtid disse dagene, og litt vel andpusten på kvelden, men noen ting skal det nok bli en råd med å kommentere også denne (pust) uka.

Først ute i så måte er Christianity Today's spaltist Lyle Dorsett sin ikke helt overraskende begeistring for årets 100-årsjubilant, Chestertons Orthodoxy.

Chesterton was quite witty, and Orthodoxy is packed with pithy quotes. Which is your favorite?
My favorite is Chesterton's understanding of why "I could feel homesick at home." It appears at the end of chapter five, "The Flag of the World." Chesterton wrote, "Christian optimism is based on the fact that we do not fit in to the world. I had tried to be happy by telling myself that man is an animal, like any other which sought its meat from God. But now I really was happy, for I had learnt that man is a monstrosity. I had been right in feeling all things as odd, for I myself was at once worse and better than all things."

Altså omtrent som dette oppslaget i CT.

Men det er ingen tvil om at boka får velfortjent honnør, selv om den er skrevet i en stil som allerede da den kom ut vakte reaksjoner. Her hadde altså noe så tvilsomt som en lystig journalist den frekkhet ikke bare å uttale seg om dype og store spørsmål, og det på måter som fikk flere enn denne gruppen folk flest til å tenke, men også å argumentere i favør av noe så forstokket som (hold dere fast) kristen tro. Med humor, som ikke var så rent lite morsom og meningsfull. Selv om det kunne sitte langt inne å vedgå det.

Det var nok en og annen som skuttet seg og tenkte at det får da sannelig være grenser - hva blir det neste?

At han skulle begynne å skrive drikkeviser eller krimfortellinger? Tegne karikaturer? Starte politisk parti? Lage salmer? Bli utnevnt til æresdoktor ved flere universiteter? Skrive så sentrale og symbolske dikt at de ble sitert på lederplass i Times da det så som mørkest ut for hele nasjonen?

For ikke å si bli norske kvinnelige nobelprisvinneres favorittforfatter. Eller en foregangsmann for denne verdens skeptikere.

Eller det helt utenkelige, en journalist som ikke bare feires, men leses, over 70 år etter sin død.

Sankt P3

Det er ikke vanskelig å istemme noen heller dissonante akkorder når Håkon Moslet har bestemt å ta Harald Are Lund av et av de mest spennende musikkprogrammer i norsk radio.

Melodien blir ikke mye bedre av at vi her snakker om den radiopersonligheten i Norge som i størst grad har klart å skape interesse for ny, kreativ og spennende musikk. Og det helt siden han begynte i NRK i 1967.

Da jeg intervjuet Harald for Backstage for noen år siden, var det da heller ikke få anekdoter han kunne dele fra et langt liv i musikkjournalistikken. Som en av de som aldri har vist tegn til å stivne, har han i stedet synliggjort at evnen til å oppdage ny musikk handler mindre om alder enn om holdning og ekte interesse.

Men Moslet gir seg ikke der (og, ja, jeg er litt i hetsehumør i dag). Han har ingen problemer med å provosere på flere av områdene der enkelte av oss har sine kjepphester. Han klarer dermed på en forbausende måte også å bomme på notene når han skal kommentere sin egen oppvekst i en kristen familie. Faren, en fremtredende kommune- og fylkespolitiker for KrF, beskrives slik.

Han er avholdsmann, personlig kristen og har sterke overbevisninger, uten å være fatalist.

Det hadde vært forståelig om Moslet hadde sagt "uten å være fanatiker" eller "uten å være fundamentalist". Nå er det selvsagt en teoretisk mulighet for at han faktisk sa noe slik, men samtidig er det ikke lite pussig om journalisten likevel skal ha klart å taste inn fatalist. Og hvis ikke retteprogrammet er i hendene på grupperinger vi ikke liker å tenke på, er det lite trolig at det lander på fatalist fra noen av de mer opplagte alternativene.

Og dermed er vi altså over i en verden som handler mer om islam eller folkelig skjebnetro. Hvis det er noe som kjennetegner norske kristne i alminnelighet, og KrF-politikere i særdeleshet, er det nettopp at de ikke er fatalister. En av de viktigste grunnene til å engasjere seg i politikken er nettopp muligheten det gir for å påvirke.

Moslet sin holdning her (hvis den er rett gjengitt) synes med andre ord omtrent like logisk som den som ligger bak å ta Harald Are Lund av plakaten.

Og skulle han nå likevel ikke mene at personlige kristne normalt er fatalister, er det tydelig at han mener at Harald Are Lund bør avfinne seg med sin skjebne.

Hvilket ikke overraskende har avstedkommet noe i nærheten av en hellig krig, via SMS og kommentarfelter. Så får vi se om Moslet klarer å løse dette bedre enn Bush.

Dyrekjøpt etikk?

Nå er kanskje ikke dyresex det temaet som vi generelt sett er mest interessert i her på bruket, men vi mener i det minste at det bør tillates mellom dyr.

På samme måte som det ikke bare bør tillates, men tilskyndes en debatt om hva som er grunnlaget for vurderinger og konklusjoner i det som stadig flere synes å oppfatte som et slags etisk grenseland.

Dette trekkes fram både fordi Dagbladet finner det opportunt å fronte spørsmålet (og dermed har lagt dette ut til av alle ting avstemning, der foreløpig 84 % er i mot og 16 % for), men også fordi mer tvilsomme elementer forsøker å se prinsipielt på dette (og dermed uavvendelig viklet seg inn i en laang debatt, også p.g.a. noe uheldige ordvalg).

Er sex mellom dyr og mennesker galt kun hvis det er forbudt? Eller er det galt fordi det er galt? Eller bare hvis det skader noen? Og hva slags skade må man da se for seg (Fysisk på dyrene? Forrående på mennesker? Og hvordan skal vi måle og veie "forrående"? Og hvordan unngå at argumentasjonen slår tilbake på liberale lover som allerede er vedtatt?)

Kort sagt, hva slags argumentasjon kan vi bruke for å forsvare et forbud? Saken er ikke spesielt prinsipielt enkel.

For hva er grunnlaget for etikk og lover i dagens samfunn? Sånn litt egentlig?

I et liberalt samfunn er det ikke mulig bare å henvise til en høyere lov (selv om vi i et demokratisk samfunn kan avgi stemme til partier som støtter de høyere lover vi har tro på). Men det er sannelig ikke alltid lett å greie seg uten heller.

Siden slike vinklinger fort ender i påstander om middelalder og mørkemenn, for ikke å si mistanke om skjulte agendaer, er det nok likevel praktisk å kikke i alternative retninger.

Noe som fort fører oss inn i andre dilemmaer, selv om noen kan prøve å snakke seg unna.

Etikk bør uansett styres av annet enn emosjoner (enten disse nå er avsky, lyster, sympati, frykt eller annet) - selv om det er uklokt automatisk å kimse av slikt.

Men spørsmålet er da om det er mulig å se etter annet enn Kardemommekriterier. Kan vi unngå noe annet enn en slags "alt-som-ikke-skader-andre-fysisk-er-vel-greit"-etikk? Eller en "evolusjonsbasert" (anførselstegnene er bevisst plasserte) eller "antiespeciesisme"-etikk (som jeg av og til lurer på om er ment mer for å provosere enn noe annet?) der den mest kjente talsmannen lenge har vært Peter Singer som altså synes å åpne for at ikke alle typer dyresex bør forbys.

Det er i det hele tatt mulig å forsvare det meste, hvis man først henter normer utelukkende fra naturen.

Spesielt siden den ikke har noen.

Fornuftens fundamentalisme

Vårt Lands Erling Rimehaug har som så ofte noen tankevekkere i dagens avis. Det er ett av de mange oppgjørene med nyateismen - I don't belive in Atheists av Chris Hedges - som inspirerer.

Og dette er ingen hvemsomhelst av en landsens predikant. Hedges har i en årrekke vært korrespondent for New York Times på Balkan og i Midtøsten. Hans erfaringer støtter ikke akkurat de nye ateistene (dessverre er dette blitt et innarbeidet begrep, enda så dustete det er) som forkynner at det er de ytterliggående islamist­ene som viser religionens konsekvens og sanne vesen.

Konfliktene han har vært midt oppe i, skyldtes ikke religion, selv om religion ble brukt som kampmiddel av de stridende parter.

Det er ikke religion som er farlig, mener Hedges, derimot troen på at vi med menneskelige midler kan skape en fullkommen verden. Holocaust, Gulag og kolonialismens herjinger er ikke beklagelige avvik fra fornuften, men tvert om en logisk konsekvens av opplysningstidens tro på en opplyst elite som skal føre oss framover. Det er nettopp fornuftens og vitenskapens ensidige herredømme som er årsaken til at vi de siste århundrene har sett mer vold og massedrap enn noen tidsalder tidligere. Den som tror på menneskehetens framskritt, er blind, mener Hedges.

Nå er det kanskje litt vel postmoderne beklemt å legge all skyld på Opplysningstiden, men det er liten tvil om at det er atskillige farer og forferdelser som kan knyttes opp mot en overdreven fremskrittsoptimisme og fornuftstro (som uvilkårlig vil handle om egen , eller egen gruppes, fornuft, som man pussig nok sjelden mener har noen bevisbyrde), koblet med en tro på at alt man kunne om mennesket fra før 1859 er verdiløst.

Grunnfeilen ateistene gjør, er at de ser bort fra synden, sier den teologutdannede Hedges, som selv verken er prest eller kirkegjenger. Erkjennelsen av at ondskapen ligger i oss alle, lærer oss å se at vi trenger grenser. Vi har en tendens til alltid å misbruke makt og bruke andre etter våre lyster, og den lar seg ikke temme av fornuften. Fundamenta­listene – både de ateistiske og de kristne – plasserer ondskapen utenfor seg selv, og gjør kampen mot det onde til en kamp mot andre mennesker.

Nå er det heldigvis ikke bare teologer som innser at 60-70-tallets tro på at vi er "gode på bunnen" (og dermed at "det er samfunnets skyld" når noen ikke bare oppfører seg godt) både var naivt og farlig. Selv om Dawkins og Hitchens og andre nye ateister lettere kan tolkes til at vi er "pattedyr på bunnen" er det ingen tvil om at de ligger nær en endimensjonal vinkling om at det "er religionens skyld" når vi ikke klarer å lage gode samfunn.

Altså igjen både naivt og farlig.

Selv har jeg ofte lurt på om hva som vil skje hvis det mange nok ganger gjentas at religion og gudstro er en fundamental fare for menneskeheten, at ingen ting har tatt livet av mer enn religion og at religion er det samme som den totale irrasjonalisme?

Hvordan kan vi hindre 14-årige drop outs, og 15-årige death metal tilhengere, eller 16-årige Nietszche-lesere - for ikke å si alminnelige tillitsfulle tilhengere av de nye ateistene - fra å tenke og ønske at vi var kvitt religion og religiøse? Og at noen av dem - selv om det bare er en brøkdel av en promille - fra å ta saken i egen hånd?

Hva hvis noen tar Gert Nygårdshaug på alvor (i den grad det er mentalt mulig) når han hevder at det er "ikke mer enn milimetre mellom en islamsk selvmordsbomber og en kristen stortingsrepresentant"?

I kampen mot de irrasjonelle nytter det ikke med dialog, toleranse, argumenter eller forsøk på forståelse. Har man forlatt fornuften, er det bare én løsning - tvang og makt. Det irrasjonelle – tro – er en livsfarlig sykdom, en vrangforestilling og ikke noe annet enn en tankevirus. Som med all sykdom gjelder det å ta ondet ved roten, og ikke bare bekjempe symptomene.

Selvsagt er dette å male nyateistene på veggen. Men er det i lengden mulig å unngå at en eller flere tullinger tar deres logikk på alvor? Slik alt fra den franske revolusjon til Stalin tidligere har oppmuntret til å henge den siste adelsmann i den siste prests tarmer.

Rimehaug slutter ihvertfall med en tankevekker.

Men mens faren fra religiøs fundamentalisme er overdrevet, er faren fra den ateistiske oversett. I all sin overdrivelse gir Hedges en nyttig påminnelse om det.

Selv om det er godt mulig å tro at det finnes ateister, får vi bare håpe at ingen begynner å tro på de nye ateistene.

Norsk politiker innrømmer konspirasjonen

Sannelig på tide at noen stod fram.

Ved siden av at konspirasjonspåstandene styrkes av at du må scrolle atskillig ned, er det ingen tvil om at vi her rører ved sensasjonelt og hot stoff som blir hovedoppslag både på TVNorge og CNN.

Ikke minst fordi det alltid gjør seg flott med bilder av Svalbard Global Seed Bank.

"Jeg er en norsk politiker. Jeg ønsker å si at svært vanskelige ting kommer til å skje fra 2008 til 2012. Den norske regjeringen bygger flere og flere undergrunnsbaser og bunkere som de kaller "arker". Når de blir spurt om hva de er til, svarer de enkelt og greit at det er for beskyttelse av Norges befolkning. Når jeg spør om når de vil stå ferdig, får jeg som svar "før 2011". En god del andre land gjør det samme.

Jeg har møtt en rekke andre betydelige politikere og verdensledere (kan bekreftes av bildene som er oversendt). Alle de vet om dette, men de ønsker ikke å skremme opp folket eller skape massepanikk.

Planet X kommer og Norge har begynt med lagring av mat og frø på Svalbard og en rekke andre steder i Norge med hjelp fra USA og EU. De vil kun redde de som er i makteliten og de som kan bygge opp igjen samfunnet, slik som leger, forskere og så videre".

Bortsett fra at det høres ut som et dataspill, er vi nok her ved en ganske grei beskrivelse av den mest utbredte konspirasjonsteorien for øyeblikket.

Det hele stammer altså fra en "aktiv, norsk politiker med militær bakgrunn" som (for å si det på nesten flytende norsk) "har blitt stadfestet med sin identitet".

Personen er bekreftet å være ekte og vi er helt sikker på at kilden er akkurat den norske politikeren han hevder å være. På grunn av fare for eget liv ønsker han ikke å oppgi sitt navn offentlig.

Det er lettere urettferdig at han kan være anonym og unngå livsfare, mens vi andre står i fare for kjede oss i hjel etter alle stadig mer fantasiløse avsløringer, enten vi snakker om hvordan alle dommedagsteoriene om 2012 vokser fram fra de underligste tuer eller Per Aslak Ertresvåg (som i høst er aktuell med SOV, mitt lille Norge).

Ja, når man bringer inn både HAARP og Chemtrails, for ikke å si Niburu og i det hele tatt planet X (se mer om den slags type kreativitet dels basert på Sitchins teorier her og her, hvis du orker), er det ikke annet å vente enn at man sovner.

God natt.

<Oppdatert klokken 22:28: Jeg ser nå at modige sjeler allerede har lekket ut dette via Skepsisbloggen basert på denne fra selveste Mullahen - hvor ellers>

De levendes bok

Farsdag i går, så ikke helt uventet at jeg ble vekket til kake, kaffe og Knut Nærums seneste bok, pent innpakket.

De dødes bok er av den type som enkelte av oss leser på et par timer med smilet godt forbi ørene.

Det skal da også mye til å mislike en kriminalpastisje når en av Norges morsomste menn leker seg med alt fra Andre Bjerkes Døde menn går i land, til Chesterton og Carr (selv om de sistnevnte to herrer var mer fremtredende i Døde menn går på ski).

Vi treffer igjen kriminalforfatteren Kjell Nilsen som med stadig mer tynnslitte nerver forsøker å feriere i den sørlandske skjærgården. Lenge før de obligatoriske gjester fra hovedstaden ankommer, fra kunstnere til kosmetikkdronninger, aner vi at dette ikke blir en skildring av sommeridyll.

Nilsen kastes ubønnhørlig mellom myter og maneter, midt opp i en serie mord som peker i skremmende retning. For vi kommer ikke unna at selveste bøygen synes å lure i kulissene.

Det ble en god farsdag.

Bøker og begjær

Ellers er det på tide å nevne en bok igjen, selv om den denne gangen handler mindre om nye ateister enn om New Age - eller nyromantikk som litterater vil kalle det om senest en generasjon (sann mine ord, men dette kan vi diskutere lenge).

For i dag tikket inn via teleksen, eller rettere sagt post i butikk som det heter for tiden, bind to av League of Extraordinary Gentleman - The Absolute Edition.

Ved siden av i seg selv å være en fantastisk fortelling, snakker vi her om del 2 av en luksusutgave, der første bind inneholder selve fortellingen (som lik resten av serien foregår i et parallellunivers der det som er sant i bestselgere og mer eller mindre obskure kioskromaner og slik fra 18-1900-tallet gjelder også i denne fortellingen, fra Burroughs og Wells til Doyle og Haggard).

At andre bind i denne lukusutgaven faktisk inneholder noe så stort som Alan Moores storslagne tekstmanus, som noen vil hevde at er bedre enn selve tegneserien, er ingen direkte nedtur. I det hele tatt er denne Absolute Edition en opplevelse av de sjeldne.

Den gir både lyst, og hever terskelen for, å lage tegneseriemanus. Dermed kan enkelte av mine ungdomsdrømmer sitte lenger inne enn jeg trodde på 70-tallet, hvis jeg skal slippe fra det hele sånn noenlunde med æren og stemmeretten i behold.

Ellers kan det være på sin plass med en liten rubrikkannonse for å fortelle at jeg aldri har fått tak i bind 1 (noe som dels skyldes prisen) av Absolute Edition.

Hvis noen har lyst til å gi en gave i anledning en nærliggende feiring, er det med andre ord bare å tipse sin lokale variant av CIA eller mafiaen.

Her gjelder det i det hele tatt å spleise, se etter gode dealer, gi et tilbud eiere ikke kan si nei til - og/eller slå på stortromma (pass bare på å bråke så mye at alle sier ja til vilkårene).

Og selvsagt er alt avhengig av hvor mange banker hvem mistenkelig nok i disse tider har et og annet sugerør ned i lomma på.

Jeg skal likevel vente lenger enn vanlig med å klage til Georg Apenes.

... såvidt

Tross en dobbelttime med undervisning i går (om historiske kilders troverdighet), og tre timer i dag (om nye ateister og alt deres vesen), i tillegg til et par timers kjøring hver vei til Sagavoll folkehøgskole i Gvarv, er det forsatt puls igjen - sist jeg sjekket.

Ikke minst fordi det ga rik anledning til å høre på bootlegs av ELP fra 1977 og 1992, for ikke å si årets magnifike album fra Keith Emerson Band. Det er vanskelig å komme fra at Marche Train er verdt prisen alene.

Dagen ble ikke dårligere av Hallo i Uken om Det Amerikanske Valgets påvirkning på Norge og norske politikere. Det er ikke ofte jeg savner vinduspussere på innsiden av frontruten, men i dag var en slik anledning. Og det skyldtes altså ikke bare hamburgeren jeg ervervet på Statoil rett etter Gvarv.

Forklaringen synes nok heller å være at det er noe ved Obama - og dyrkingen av ham - som lurer tårene fram i øyekroken. Det er noen dager siden en amerikansk president (elect eller ei) virket som han visste hva han snakker om.

Man kan bli religiøs av mindre. Selv om man vet at han er malt seg inn i et hjørne av håp og begeistring der den eneste muligheten er å skuffe.

De seneste dagene ble ikke dårligere at noen liter nyttige tilbakemeldinger om det jeg snakket om, og hva jeg burde ha snakket om.

Det hele ga såpass mersmak at der er fare for at jeg sier ja igjen, hvis noen spør. Og da egentlig ikke primært til å høre på radio.

Fortsatt på planeten

Bare for å si at jeg fortsatt er sånn noenlunde i live.

Og det til tross for stort sett løpende heldags hasteworkshopper og pågående forsøk fra tidstyver og tog som ikke er spesielt mye i rute (eller litt for mye, mens jeg stort sett må vente flere minutter, kjørte i dag både morgen- og ettermiddagstoget fra stasjonen flere sekunder for tidlig, hvilket innebar tilsammen rundt 1 times forsinkelse for flere enn meg).

Hvis du savner lesestoff i en liten hvilepause for Dekodet kan jeg nesten helt gratis tipse om What Americans Really Believe av en av mine aller favoritteste religionssosiologer, nærmere bestemt Rodney Stark.

Ingen dårlig bok å lese i kjølvannet av et visst valg, og dermed noe om hvor USA kan være på vei.

Selv om den ikke forteller hva Obama tror på.

Forandring fryder

Ikke lett å følge opp forventningene, men det er alltid flott når en statsleder ser ut til å vite hva han snakker om.

Samtidig som vi nå venter at media vil begynne å stille de virkelig vanskelige spørsmålene.

Jakobs-skrinet likevel ekte?

Etter alt styret, krangelen og prestisjen, samt noen runder i rettsapparatet, er det nå blitt ganske tydelig det som enkelte av oss har hatt mistanke om en stund.

Den mye omtalte forfalskningen av en innskrift på en benkiste fra det første århundret, ser ut til å være en misforståelse eller kanskje til og med ønsketenkning.

Mye handler om israelske myndigheter som lenge har ønsket å sette en stopper for ulovlig handel av arkeologisk materiale, noe som ofte er koblet til en forfalskningsindustri. Da det såkalte Jakobs-skrinet ble oppdaget for noen år siden, ble det tidlig mistenkt for å være juks. Flere eksperter mente da også å kunne vise at siste del av innskriften må ha vært påført langt senere og av en annen person.

Men tross alle advokater og aviser som kunne fortelle at ekspertene hadde bevist det motsatte, har det nå (så langt, i det minste) endt med at arkeologen som var selve hovedvitnet måtte vedgå at i det minste må ordet Jesus dateres til antikken.

In the most recent embarrassment for the Israel Antiquities Authority (IAA), the government’s star witness, Yuval Goren, former chairman of Tel Aviv University’s institute of archaeology, was forced to admit on cross-examination that there is original ancient patina in the word “Jesus,” the last word in the inscription that reads “James, son of Joseph, brother of Jesus.”

Enten har altså noen i nyere tid funnet ordet Jesus et stykke til høyre på et gammelt skrin og så skrevet "Jakob, sønn av Josef, bror av" foran dette, eller så er hele innskriften rett og slett ekte.

Selv om den ikke nødvendigvis er skrevet av samme person (noen kan til og med ha føyd på siste del litt senere (i såfall antagelig før Jerusalem ble rasert i år 70), slik at ingen skulle være i tvil om hvilken Jakob man snakket om).

Nå er det ikke direkte overraskende at man kan finne tidlig materiale som peker på Jesus, siden han er en historisk person med atskillige tilhengere allerede på 30-tallet, men det vil nok fort kunne fremstå som en sensasjon i media. Nå kan det nok ikke bevises at teksten her snakker om den Jakob, den Josef, og den Jesus, noe som sikkert vil fremheves av de som hevder at Jesus ikke har eksistert.

Men sammenhengen er ganske interessant. Til tross for at ingen av disse navnene var uvanlige på Jesu tid, er det ingen spesielt sannsynlig kombinasjon av en som spesifikt var sønn av Josef og bror av Jakob. Hvis skrinet faktisk er ekte (og vi har ingen problemer med å holde oss i skinnet en stund her), er det mye som taler for at vi har det første arkeologiske funnet av Jesus.

Uansett har vi et fromt håp om at israelske myndigheter vil lykkes i sterkt å begrense (stanse klarer de nok ikke helt) ulovlig omsetning av arkeologisk materiale. Så lenge slikt foregår vil det komme nye rettsaker og ny tvil, også om ekte funn.

Spesielt hvis de synes å bekrefte Bibelen.