1: Personangrep og mistenkeliggjøringer fremmer ikke intelligent debatt

Siden jeg nå er godt i gang med å utdype anmeldelsen av Kjell Tveters Livets Mysterium, kan det være greit å understreke hva en bokanmeldelse er - og hva den ikke er.

Sagt kort og uten at det er ment veldig morsomt er en bokanmeldelse en anmeldelse av en bok. Når jeg har anmeldt Tveter er det ikke Intelligent Design som sådan jeg anmelder. Spørsmålet er altså ikke om ID er rett eller galt, men om boken som presenterer ID er bra eller dårlig.

Som det fremgår av anmeldelsen finnes det begge deler og jeg løfter altså frem Stephen Meyers Darwin's Doubt som bra. Så er det vanskelig å komme unna at Tveter av mange grunner stiller i en annen klasse.

Hadde man lest anmeldelsen som om det var meninger jeg anmeldte, ville det fort ført til ganske ulike og helt motsatte reaksjoner.

Motstandere av ID kan tro at grunnen til at jeg roser Meyer er at jeg omfavner ID av hele min sjel og alt mitt vesen.

Mens tilhengere av ID kan tro at grunnen til at jeg kritiserer Tveter er at jeg er "evolusjonist" eller føler meg angrepet av ham eller noe tilsvarende.

At det jeg har gjort er å skrive en bokanmeldelse er ikke første tanke, som den heller ikke var da jeg gjorde tilsvarende med en bok om Maria Magdalena.

Min utfordring med Kjell Tveter er ikke at han fremmer Intelligent Design. Den er at han ikke fremmer intelligent debatt.

Jeg har allerede sagt en del om det i tidligere poster, men siden mange har spurt om mer konkrete eksempler skal jeg presentere flere. Så håper jeg at de er til å lære av, uansett hva man måtte mene om ID.

La meg først understreke at Kjell Tveter har rett i at vi er påvirket av personlige oppfatninger. Det er lettere å si noe pent om dem vi er enige med enn dem vi er uenige med. Det er lett å bli ampre i møte med kritikk. Vi har alle briller som gjør at vi fokuserer forskjellig. Selvsagt ser vi spesielt godt det som fremmer vår egen sak, og overser det som taler i mot.

Men det betyr ikke at noen typer vitenskap dermed er suspekt. Tvert i mot er det nettopp derfor vi trenger vitenskapelige metoder som alle forskere kan bruke - uavhengig av livssyn, politikk eller moter. Vi trenger både testbare hypoteser og modeller - og metoder og miljøer som kan teste dem.

Vi trenger mer enn synsing og livssyn, skal vi vite noe med rimelig sannsynlighet om naturen eller historien.

Men dessverre skriver Tveter som om noen typer naturvitenskap er et problem. I stedet for å være et felles prosjekt der vi kan etterprøve hverandre med felles verktøy, blir det en ateistisk konspirasjon.

Dette gjelder spesielt for historiske enkelthendelser, som altså ikke kan gjentas og testes eksperimentelt. Selvsagt får vi da en annen utfordring enn når vi skal teste om vann koker ved hundre grader. Selvsagt må vi da være ekstra nøye med premissene, metodene og evalueringene. Tveter er på rett spor når han enkelte steder snakker om at vi må være åpne for flere typer forklaringer enn rent naturlige. Gjør vi ikke det, har vi selvsagt utelukket alle andre typer forklaringer allerede i utgangspunktet.

Men samtidig er altså naturvitenskap et forsøk på å finne naturlige forklaringer. Gjør vi ikke det, i første eller andre eller femtifjerde omgang, er det ingen logisk tvingende konklusjon at det ikke er mulig å finne naturlige forklaringer selv om hundre år.

Men at vi alltid bør holde døren åpen for at det finnes naturlige forklaringer i naturen, betyr ikke at vi bør lukke oss for at det bare finnes naturlige forklaringer på naturen. Det er her kosmologiske argumenter, fininnstilling osv. kommer inn.

Og så må det selvsagt være lov å diskutere ID-påstander i biologien eller Jesu oppstandelse eller tilsvarende uten på forhånd å avvise annet enn naturlige forklaringer.

På samme måte som vi ikke på forhånd må avvise alle som er uenige som blinde, del av en konspirasjon, emosjonelle, engstelige, syndige osv.

Men i opprinnelsesspørsmål ("origin science") er det akkurat dette Tveter gjør (side 11).

Her møter vi på store meningsforskjeller. Disse meningsforskjeller beror på om man er teist eller ateist. Da ser vi at det livssyn man har, vil ha innflytelse på den tolkning man gir. Livssynet bestemmer faktisk hva man presenterer som vitenskap. Det er det viktig å være klar over.

En egen vitenskap om dette "vil være bortimot umulig å få til det fordi menneskenaturen nå en gang er slik den er".

Dette er altså tonen i en bok forfatteren sier er skrevet for "norsk kristenhet", for alle som underviser "fra universitets- og høyskolenivå til dem som arbeider innen ulike sektorer og ulike alderstrinn i norsk kristenhet", samt elever.

Og det blir dessverre ikke bedre.

I stedet for å skrive en god eller grei fagbok, etablerer Tveter et fiendebilde fra starten. I stedet for å starte med argumenter, velger han å mistenkeliggjøre alle som er uenige. Er man ikke enig i Tveters vitenskap har man feil livssyn.

Uenighet skyldes ateisme. Og makta rår.

Den rådende eliten i flere land er sterk motstander av Intelligent Design.

I USA er det

sterke krefter som gjør sitt ytterste for å motarbeid Intelligens Design.

Dette kan altså bare gå galt.

Men siden den rådende vitenskapelige eliten i mange land, inkludert Norge, i dag definerer vitenskapen som ateistisk, vil det uunngåelig være en konflikt.

For å nevne noe bare fra side 13.

I kontrast til denne gjengen av sterke, konspiratoriske krefter styrt av lyster og livssyn, virker det som om Tveter oppfatter at han selv hever seg suverent over alt annet enn "harde fakta". Vi som leser boken forstår at vi ikke har noe valg. Vi kan velge enten den gode eller den onde siden, enten ateisme eller fakta.

Tveter er ute etter å støtte sine forfulgte venner i USA og spre budskapet til Norge. Når han "har sett behov for en bok som kan brukes på læresteder" som "et alternativ til evolusjonslæren" er grunnen at Intelligent Design er på fremmarsj i USA. 

Det har ført til at bevegelsen der er hardt angrepet av den ateistiske lobby og maktelite som bruker nærmest alle midler for å bekjempe Intelligent Design. Denne kampen er så intens at det må bety at ateistene virkelig er engstelige for budskapet og argumentene til Intelligent design. 

At det i teorien kan skyldes andre forhold, som irritasjon over dårlige argumenter eller at også kristne fører en livssynskamp eller en politisk, faller ham ikke inn. Nei, dette handler kun om ateistene eller dem som er lurt eller presset av dem. De sliter med eksistensielle spørsmål med "teologiske implikasjoner" og reagerer deretter.

Det er for sensitivt å komme med argumenter for at en intelligens er en forutsetning for livets opprinnelse og dets opprettholdelse. Da innfører man jo et begrep som de fleste mennesker kaller Gud. Og Gud synes det moderne postkristne mennesket å ville utelukke og avskrive.

Ja, i en livssynsdebatt rører det seg atskillig av motiver og mistenkeliggjøringer. Mange går etter mannen og ikke ballen. Men skal vi drive naturvitenskap, er det altså argumenter vi må se på, ikke forskernes livssyn.

Denne type karakteriseringer av meningsmotstandere er dessverre gjennomgående. Og det blir ikke bedre lenger ut i boken. Han understreker igjen og igjen som på side 181 at

Vi må ha fullstendig klart for oss at filosofisk naturalisme er et livssyn bygget på tro.

Utvilsomt. Men dette er altså ingen sensasjon man trenger å fremheve i kursiv. Og det har altså ikke noe å gjøre med hvorvidt det er sant at dagens dyre- og plantearter er blitt til ved evolusjon. Som nevnt i anmeldelsen er ikke naturvitenskap det samme som filosofisk naturalisme.

Hvilken diagnose griper så Tveter etter, med begjær eller ei?

Naturalister vil gjerne begrunne sin ateisme med vitenskap. Og til dette har de med begjær grepet darwinismen.

 Og konsekvensen?

Naturalister bruker darwinismen til å fortelle vanlige mennesker - og samfunnet - at siden darwinismen har avskaffet Gud, bør gudsbegrepet ut av undervisning, lovgivning, terapien, og også helst fjernes så mye som overhodet mulig fra media og samfunnet. 

Det er fristende å spørre om Tveter mener det ikke var noen "darwinister" med i Stålsett-utvalget?

Tveter forklarer ikke hva han mener med at Gud skal ut av lovverket. Hvilke lover? Veitrafikkloven? Menneskerettighetene? Aksjeloven? De ti bud? Amerikanske lover? Norske?

Og på hvilken måte er Gud inne i terapi i dag? Eller i undervisningen? 

For Tveter betyr uansett dette at konfliktene tilspisser seg, skikkelig.

Naturalismen vil derfor kjempe med nebb og klør mot alle som våger å rokke ved dens verdensbilde. I USA har Intelligent Design vært en alternativ teori til darwinismen de siste 20 år, og der er det nærmest krig.

Dermed er det naturlig at det niende og neste kapittel er et slags kreasjonistenes martyrium, om en krig som er "brutal og rå og kan gå på livet løs for den enkelte". Tveter lener seg tungt til en bok om kreasjonister og ID-tilhengere som har mistet jobben, er blitt forbigått ved Nobelpriser osv. Heller ikke her ser vi mye tegn til kritisk distanse, etterprøving eller vurdering av alternative forklaringer.

Det gjør vi heller ikke når han med tilsvarende profetisk røst fra side 211 svinger pisken over norsk kristenhet som ikke har sett ID-lyset. Igjen blomstrer konspirasjonsteoriene.

Jeg fikk for tid tilbake en meddelse om at "noen", inkludert skribenter, hadde snakket sammen i den hensikt å påvirke norsk kristenhet i darwinistisk retning.

Blant de hovedmistenkte er den kristne tankesmien Skaperkraft.

Skaperkraft har fra begynnelsen hatt to skribenter som er kristendarwinister. Det er vanskleig å tro at det er tilfeldig.

 Som et resultat av dette og mer har ID i Norge

ikke rukket eller maktet å fremstå som et troverdig alternativ til darwinismen. Denne boken har som målsetning å endre på det.

Hvordan Tveter mener han skal lykkes med å få en bok så full av personangrep, konspirasjonsteorier og mistenkeliggjøringer til å oppfattes som troverdig sier han ikke noe om.

I stedet sier han dess mer om meningsmotstandere. Han fortsetter med personangrep og anklager om krenkelser og svik når han (side 183) skriver om da  Richard Dawkins

i 2011 ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo, var nok hovedgrunnen hans store ateistiske aktivitet, og alle de ateistiske bøker han har skrevet. Hans vitenskapelige aktivitet skriver seg fra mange år tilbake, og var ikke av en slik betydning at det ville være naturlig med en æresbevisning av den grunn. Denne utnevnelse av Dawkins var en krenkelse av norsk kristenhet. Det er bemerkelsesverdig at norsk akademisk teologi, Den norske kirke og bispekollegiet forholdt seg helt tause til denne utnevnelsen. Noen vil oppfatte den som et svik.

Nå er det flere som er mer enn lettere skeptisk til Dawkins (og har kritisert ham grundig i bokform). Hans religionskritikk ble da også problematisert på forskning.no da han var her i 2011, inkludert hans polariserende tendens til å tenke enten evolusjon eller gudtro.

Men selv om det er mange grunner til å være kritisk til Dawkins, understrekes Tveters tunnelsyn når  han hevder at hovedgrunnen til utnevnelsen var "hans store ateistiske aktivitet". Det er vanskelig å forholde seg til en som ikke har andre analysegrep enn livssyn, i hvert fall for ateister.

Eller til en som ikke engang er inne på tanken om at Dawkins ble æresdoktor for kombinasjonen av hans biologifaglige virksomhet og hans popularisering av denne og vitenskapelig tenkning i bøker, foredrag og TV-serier. 

Å kalle en slik utnevnelse for krenkelse av norsk kristenhet hører uansett ingen steds hjemme. Det lyder da også svært dårlig i en tid der krenkelsesretorikk brukes stadig oftere av grupper jeg vil tro Tveter ellers ikke kjenner seg hjemme i. Det vitner om svært lite musikalitet for reelle krenkelser av liv og menneskeverd. En så overspent retorikk slår bare tilbake på Tveters prosjekt.

Det blir ikke bedre av at Tveter kaller det ikke noe mindre enn et svik at biskoper og teologer ikke uttalte seg om utnevnelsen.

Slike betegnelser er ikke egnet til å øke tilliten til Tveters dømmekraft. Han opptrer som om han er i en slags krig med gode og onde, patrioter og svikere. Det er uklart hvordan Tveter mener denne type fremstillinger kan fungere i en lærebok. Eller om noen vil ønske å bruke en lærebok med slike personangrep og mistenkeliggjøringer.

Eller hvordan de kan gi nøytrale lesere eller ID-tilhengere tiltro til argumentene hans for ID eller lyst til å lese dem.

Denne type fremstillinger bidrar dessverre ikke til intelligent debatt.

Intelligent debatt?

Når jeg som nevnt er kritisk til Kjell J. Tveters Livets Mysterium er det ikke fordi jeg er uenig med ham i alle grunnleggende spørsmål. Tvert i mot er vi enige på en rekke områder.

For det første mener vi at Gud eksisterer og at naturalismen ikke er en fullgod forklaring på universet.

For det andre ser vi det heller ikke som rasjonelt berettiget å tenke at Gud eksisterer, uten å ha noen som helst former for evidens eller argumenter.

For det tredje er det en del argumenter vi er enige om er ganske brukbare, som kosmologiske argumenter (inkludert Kalam) og fininnstillingsargumentet, og sikkert også argumenter for Jesu oppstandelse og en del annet.

Når jeg likevel har mange hjertesukk, skyldes det ikke uenighet, men rett og slett at Tveter sliter med å forklare og forsvare argumentene og det er minst ett av dem han ikke synes å ha forstått. Det er uheldig at han får ellers gode argumenter til å fremstå som dårlige.

Så er det selvsagt også områder der vi ikke er enige, men det er altså ikke det som er ankepunktet i anmeldelsen.

Hovedpoenget er selve fremstillingsformen. Misjonsiver og mistenkeliggjøring av motiver bidrar sjelden til en konstruktiv debatt. Tveter hevder at "evolusjonistene" ikke ser lyset fordi så mye står på spill for dem, men det er ikke enkelt å se at det står mindre på spill for ham.

Jeg mistror ikke Tveters motiver. De er sikkert de beste. Han vil ikke at kristne skal miste troen. Og så vil han gi det han oppfatter som gode grunner til tro.

Men samtidig er dette kanskje også noe av utfordringen. For dess sterkere man står for noe, dess lettere er det å overse svakheter i argumentasjonen. Og dess lettere er det å tenke at de som er uenige ikke er det på grunn av argumenter.

Dess mer opplagt man mener det er at man har rett, dess mer opplagt er det at meningsmotstandere ikke kan være helt rasjonelle eller veldig redelige.

Når jeg sier dette, er det altså ikke fordi jeg er kritisk til ønsket om å koble tro og vitenskap. Tvert i mot er det få ting som interesserer meg mer. Men det betyr ikke at jeg oppfatter alle slike koblinger som like gode eller vellykkede.

I stedet for å vise hvor fornuftig og vitenskapelig det er å tenke at Gud finnes, kan de bekrefte fordommer om hvor mye gudstroende må koble ut fornuften eller skjevfremstille vitenskap.

Dette henger sammen med et forhold som jeg ser både hos mange kristne og (nye og gamle) ateister (for ikke å si blant alt fra muslimer til mormonere). Man gjør den klassiske øvelsen å se gjennom fingrene med hull i argumentasjonen som støtter egen sak, men stuper nådeløst inn i det man (med rette eller urette) ser som hullene i argumentasjon som går i mot.

Det er derfor det er så viktig å være kritisk til argumenter som støtter det man selv står for. Ikke fordi de trenger å være dårlig begrunnet, men fordi det ikke styrker troverdigheten om man tas i enkle feil, typiske misforståelser eller skjeve fremstillinger av andres posisjoner, for ikke å si normal vitenskap.

Det jeg er uenig med Tveter i er altså ikke at det skulle være noe prinsipielt galt i å lete i naturen etter tilfeller av intelligent design (ID). Som kristen har jeg tvert i mot et ønske om å finne spor etter Gud. 

Men så mener jeg også at det heller ikke er noe galt i å kritisere grunnlaget for påstander om å ha funnet eksempler på ID. Holder argumentene, tåler de kritikk. Holder de ikke, er det bra at det kommer frem. Som kristen har jeg også et ønske om å oppdage hva som er sant.

Dessverre bidrar ikke Kjell J. Tveters Livets mysterium til den type debatt som ville gagnet hans sak - selv om den hadde hatt like mye for seg som han tenker. Noen av svakhetene er ikke bare feil eller diskutable påstander, men evnen eller viljen til å formulere seg på måter som vekker respekt og refleksjon.

Skal man få gehør i en samtale om naturvitenskap er det stor forskjell på om man står sammen med normale forskere og universiteter, eller om man inntar en kontroversiell og kontrær posisjon. Står man på førstnevnte, enten man har publisert utallige fagfellevurderte artikler eller ei, kan man tillate seg andre ting enn dem utenfor.

Det blir bare morsomt om man krydrer med anekdoter. Gemyttelige spark til kollegaer får ingen til å lukke ørene. En upresis popularisering eller tre tas ikke som bevis på at man ikke har noe å fare med.

Bryter man med normal vitenskap, skjerpes kravene til presisjon og tone.

Man må ikke være sur eller påståelig. Man må for all del unngå å mistenkeliggjøre  motiver. Konspirasjonsteorier er bannlyst. Man må være dobbelt nøye med fakta og referanser. Man må vise at man forstår begreper - også når man oversetter.

Man må gjengi andres argumenter slik at de kjenner dem igjen. Man bør kanskje gjøre dem enda bedre, slik at man er sikker på at man ikke går ut mot stråmenn.

Og så må man unngå å løfte påstander ved titteldropping, altså stadig fremheve at noen er "doktor" eller "kjente" eller "anerkjente", eller både "kjente og anerkjente". Det er et tydelig symptom på at man ikke driver vitenskap eller er på en faglig hjemmebane. Som hos utallige kultarkeologer med fikse ideer (som Graham Hancock her og her eller Aril Edvardsen i denne og i denne) som går ut mot fagmiljøene og trenger en måte å etablere prestisje hos lesere som heller ikke er på hjemmebanen.

Dess mer avvikende oppfatninger, dess mindre interessant er det for fagmiljøer å svare på dem. Ikke er det en del av jobben, ikke gir det publiseringspoeng, ikke blir man hørt. Det bidrar til å legitimere det man ser som kvasivitenskap. Og det genererer en storm av nye innlegg som det heller ikke er en del av jobben å svare på. 

Men hva så med denne Davidsen? Han spiller da vel heller ikke på hjemmebane?

Nei, og dermed det viktig å være noenlunde ydmyk for flere. Men nettopp fordi jeg vet at jeg ikke er ekspert på alle slags fag, er jeg interessert i å høre hva de som faktisk er eksperter sier.

Så har jeg ikke noe i mot Kjell Tveter. Det virker som om vi begge er opptatt av å se om det vi står for kan begrunnes. Vi sier fra når vi møter dårlige argumente i mot. Vi er ikke redde for å ta en debatt.

Men det synes nok som jeg kan være atskillig mindre redd for å si fra når jeg møter dårlige argumenter for kristen tro. At vi har helt forskjellig radar fremgår av at Tveters ikke så at Panins påstander om tallmønstre i Bibelen er bygget på sandgrunn.

Målet er ikke å ta luven av noen debatt om Guds eksistens eller om det ligger et design bak universet eller naturen, men å gjøre den bedre, mer presis og mer faglig, mer nyttig og opplysende, enten man er enig eller uenig i konklusjonene.

Skal man oppnå det, trenger man å diskutere mer enn intelligent design. Man må også diskutere intelligent debatt.

Dermed noen tapre forsøk på dette i dagene fremover (og det kan komme flere linker etterhvert).

1: Personangrep og mistenkeliggjøringer fremmer ikke intelligent debatt

2: Feiloversettelser fremmer ikke intelligent debatt

3: Det fremmer ikke intelligent debatt å gjengi meningsmotstandere feil

4: Det fremmer ikke intelligent debatt å se bort fra de beste motargumentene

Fry og andre debattdödare

Samme historie hver gang. Når noen nevner det ondes problem, blir kristne tause og forlegne.

I hvert fall til man får tenkt seg om.

Fenomenet dukket ikke opp som lyn fra klar himmel i 2015. Det var det heller ikke da jeg tok det opp i kapittelet "Lidelsens problem" i Svar på tiltale i 2012:

Vi hører ofte at grunnen til at noen ikke kan tro på Gud er all smerte og ondskap i verden, fra jordskjelv til hungersnød, krig og folkemord. I media er det på mange måter blitt en debattstopper i intervjuer med ateister og agnostikere. Hvorfor stoppet ikke Gud drapene på Utøya? Nevner noen Holocaust eller at hundretusener døde etter en tsunami, får de aldri oppfølgingsspørsmål. I stedet etterlates et inntrykk av at gudstro er gjennomskuet. Alle forsøk på svar er lettvintheter og lureri eller verre: ufølsomt. Dermed målbinder man ellers kritiske journalister, selv i kristne aviser. Det oppfattes som empatisk, moralsk og intellektuelt redelig å henvise til Det ondes problem. Stiller jeg spørsmål ved dette, er ikke applaus den vanligste reaksjonen. For dette er umulig å løse.  

I år var det altså Stephen Fry som fulgte manus da han i et kort intervju på irsk TV ble spurt av den 80-årige programlederen Gay Byrne hva han ville sagt om han døde og møtte Gud.

How dare you create a world in which there is such misery that is not our fault? It’s not right. It’s utterly, utterly evil. Why should I respect a capricious, mean-minded, stupid God who creates a world which is so full of injustice and pain?

Byrne gir seg ikke helt og spør hva Fry ville gjort om han stod utenfor himmelporten.

I would say: ‘bone cancer in children? What’s that about?’
Because the God who created this universe, if it was created by God, is quite clearly a maniac, utter maniac. Totally selfish. We have to spend our life on our knees thanking him?! What kind of god would do that?

Men er det ikke mye skjønnhet i verden?

Yes, the world is very splendid but it also has in it insects whose whole lifecycle is to burrow into the eyes of children and make them blind. They eat outwards from the eyes. Why? Why did you do that to us? You could easily have made a creation in which that didn’t exist. It is simply not acceptable.

It’s perfectly apparent that he is monstrous. Utterly monstrous and deserves no respect whatsoever. The moment you banish him, life becomes simpler, purer, cleaner, more worth living in my opinion.

Det spørsmålet Fry ikke fikk var om han hadde hatt større respekt om Gud hadde vært en himmelsk diktator som detaljstyrte absolutt alt. Hvert atom og hver amøbe, hver partikkel og hver person, slik at ingen noen sted i universet noen gang opplevde noe som helst vondt, enten de var dådyr eller direktører.

Det er ikke gitt at han ville latt være å kalle denne diktatoren for et monster. Jeg kan ikke tro at Fry automatisk avskyr en som gir andre frihet, enten de er mennesker eller natur.

Det er ikke gitt at Fry totalt misliker at universet er slik at det har skapt så bra ting som ham selv.

Uansett er det vi ser her ikke naturvitenskapelige argumenter, men teologiske og til dels religionsfilosofiske. De handler om hva slags Gud som vi kan "godta" at finnes, hva slags verden vi mener bør finnes, hva vi tenker om fri vilje og lover i naturen og en masse andre forhold.
De handler om rasjonelle argumenter og ikke om hva vi kan vise empirisk.

Selv om Fry i stedet for å levere argumenter som stimulerer refleksjon, leverer påstander som fremmer avsky.

Og det er altså ingen ny debatt. Heller ikke da jeg blogget en lenger serie om dette i 2011. Tvert i mot finner vi lidelsens problem formulert som en logisk nøtt minst så langt tilbake som hos den greske filosofen Epikur (342-271 f.Kr.).

De første kristne var selvsagt ikke ukjente med dette. Lactantius (240-320) formulerte alternativene slik i boken De ira dei der han tar et oppgjør med troen på alle slags småguder skapt i menneskets bilde og svarer på argumenter mot Gud (som altså ikke er en gud, men Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper, den evige og grunnleggende eksistens):

• L1: Gud vil overvinne det onde, men kan ikke
• L2: Gud kan overvinne det onde, men vil ikke
• L3: Gud verken kan eller vil overvinne det onde

En Gud som ikke kan eller vil overvinne det onde, er enten ikke allmektig eller ikke god eller finnes ikke og er uansett ikke mye til Gud.

Hevdes det. Men det interessante er at ingen jeg har spurt kan presentere dette som et argument som viser at det er og blir logisk selvmotsidende å tenke seg en god og allmektig Gud når det finnes lidelse.

Inkludert dem jeg spurte i helgen da linken til Stephen Frys utalelser ble delt av hundrevis på Facebook.

For hvordan skulle et slik argument være? En måte å presentere det på er som følger, basert på en drøftelse i denne bloggposten.

1. Hvis Gud er god vil han at ingen skal lide.
2. Hvis Gud er allmektig er han i stand til å gjøre det slik ingen lider.
3. Det finnes noen som lider.
4. Dermed er Gud enten ikke god, eller ikke allmektig eller finnes ikke.

Men argumentet henger på premiss 1 og 2 som begge er problematiske. En reformulering viser hvorfor.

1. Hvis Gud er god vil han at ingen skal lide hvis han ikke har grunn til noe annet
2. Hvis Gud er allmektig er han i stand til å gjøre det slik at ingen lider.
3. Det finnes noen som lider.
4. Dermed er Gud enten ikke god, eller ikke allmektig eller finnes ikke eller selv har grunner til å tillate lidelse.

Skal vi bruke Det ondes problem som et avgjørende logisk argument må vi med andre ord vise at det ikke er mulig at det kan finnes noen som helst grunn til at Gud tillater lidelse.

Og så må vi diskutere hva vi legger i allmaktsbegrepet - og hva slags verden Gud har skapt. Kan Gud både skape en selvstendig verden og en verden som er detaljstyrt? Kan Gud både gi oss frihet og ikke gi oss frihet? 

Fanger ikke bordet, selv for Gud? Må ikke Gud si B når han har sagt A?

Er all lidelse alltid bare av det onde? Fører lidelse aldri til noe godt? Er det summen av lidelse som er problemet? Hvem er det som konkret lider denne summen?

Spørsmålene er mange, og de handler selvsagt om mer enn logikk. Hvis argumentet er at lidelse ikke viser at det er ulogisk å tenke at Gud finnes, men umoralsk, må vi tar opp det poenget i stedet.

For min erfaring er at dette handler mer om sterke følelser, enn om sterke fornuftsargumenter.

Ingen er uberørt når barn dør av sult og sykdom.Vi rystes av bilder av fattigdom og ulykker, krig og terror, nød og nazister.

Men så er altså spørsmålet om en god og allmektig Gud faktisk kunne eller burde laget en helt annen type verden. Altså en verden uten naturlover som gjør at skip kan frakte varer - og synke. En verden der det er mulig å lage bål for å steke mat, men ikke å brenne seg - eller brenne inne. En verden som kan utvikle sommerfugler og mennesker, men der mutasjoner og genedrift og annet ikke på noen måte kan ende i benkreft og ormer som kan bore seg inn i hjernene til barn.

Det ville vært en verden uten risiko og rystelser, en verden der alt var helt under kontroll.

Men det hadde også vært en verden der vi ikke kunne utvikle empati eller ydmykhet, ikke kunne vise barmhjertighet, ikke vokse i ansvar og medfølelse, ikke utvikle oss etisk, ikke gi eller trenge selvoppofrende kjærlighet eller å bli stadig bedre på å lage hus og hospitaler, mat og medisiner, bygge teleskoper og romskip, skape bedre lover og bedre samfunn.

En verden som var som en fornøyelsespark, men ikke som et liv. En verden som var som et dataspill - inkludert spillerne.

Så kan man selvsagt si at kristne tenker at Gud har skapt en verden uten lidelse, nemlig himmelen. Og det er bra siden Gud da kan gi oss kompensasjon i all evighet for all lidelse i denne verden.

Men på hvilken måte hadde det vært bedre om alt var himmelen? At det ikke også var en verden som var så selvstendig at den fulgte sine egne lover?

På hvilken måte hadde det vært bedre om du og jeg ikke hadde hatt det minste snev av frihet i en verden hundre prosent detaljstyrt av en diktator - selv om denne hadde vært god?

På hvilken måte hadde jeg da kunne blitt meg, og du deg?

For en kristen tenker som Lactantius var ihvert fall konklusjonen logisk. Han lagde dermed et fjerde punkt i tillegg til de tre over:

L4: Siden Gud kan og vil overvinne det onde, kommer Gud til sist til å gjøre det.

Ikke like intelligent designet

Siden bokanmeldelser må ha det som på fagspråket kalles passende lengde for å komme på trykk, legger jeg her ut en noe lenger versjon av min anmeldelse i dagens Vårt Land. Om ikke annet kan det forhåpentligvis føre til at setningene henger mindre i luften.

Jeg kommer også de nærmeste dagene med en serie utfyllende kommentarer og begrunnelser for flere av mine poenger - og for flere poenger.

Men altså først en upassende lengde på anmeldelsen.

Darwin’s Doubt

Det finnes gode og dårlige bøker om det som ofte kalles intelligent design (ID). Av to aktuelle er Stephen C. Meyers Darwin’s Doubt: The Explosive Origin of Animal Life and the Case for Intelligent Design blant de beste. Ønsker du å sette seg inn i hvordan ID-tilhengere argumenterer, er dette boken å lese.

Kjell J. Tveters Livets Mysterium: Om intelligente årsaker i naturen har imidlertid for mye slurv og tunnelsyn. Selv om jeg er enig i noen av Tveters argumenter, fremstiller han også dem for dårlig.

I de seneste årene har en rekke bøker argumentert for at vi kan finne spor i naturen etter intelligent design (ID). Noen er gode eller i hvert fall interessante, andre skikkelig dårlige. Ingen har overbevist vanlige fagmiljøer.

Stephen C. Meyers Darwins Doubt fra 2013 er en ambisiøs presentasjon av det han ser som utfordringer ved dagens rent evolusjonære forklaringer på mangfoldet i naturen. Stoffet er da også såpass krevende at boken hadde vært umulig å lese uten Meyers pedagogiske talent. Nå er den ikke bare mulig, den er til tider vanskelig å legge fra seg.

Det han argumenterer for er at det er vitenskapelig berettiget å søke i naturen etter spor av intelligent design og at det finnes biolgiske fenomener som vanskelig kan tolkes annerledes. Ett av disse er at det oppstod for mange arter på for kort tid i kambriumperioden for 500 millioner år siden til å forklares med evolusjon. Meyer går gjennom ulike forsøk på å lykkes med slike forklaringer og mener at alle svikter.

Boken gir dermed en innføring i en interessant og ganske aktuell debatt, spesielt i USA. Selv om man som meg kan være uenig i hans konklusjoner, kan denne type bøker stimulere til en mer informert samtale om naturvitenskap og grunnlaget for evolusjonslæren.

Men den kan også bidra med unødvendig eller uberettiget skepsis. For det er ingen tvil om at Meyer etablerer en modellmakt. Har man først lest Meyer (og altså ikke seriøs evolusjonsbiologi eller tilsvarende) opplever man fort populærvitenskapelige fremstillinger som tynne og feilaktige.

Meyer vedgår at han står for et perifert minoritetssyn, men det er liten tvil om at han som underdog kan få mer sympati enn det er grunnlag for.

Ikke minst i USA har det vist seg at det er lett å la seg overbevise, særlig for kristne uten biologibakgrunn. Mange har et prisverdig ønske om en gudstro informert av vitenskap. Men nettopp fordi det er så fristende å ta vitenskap til inntekt for eget syn og overse motforestillinger, bør man ikke konkludere for fort.

Det blir ikke mindre viktig når Meyer ikke selv er utdannet evolusjonsbiolog. Skal man være informert på et felt, hjelper det å kjenne og forholde seg til hva forskerne sier. Man blir ikke mer nøytral eller kunnskapsrik av å stå utenfor et fagfelt.

Når leserne heller ikke kjenner fagfeltene er det avgjørende at de kan ha tillit til at Meyer forholder seg til all relevant forskning - og tolkning av denne - på feltene han berører. Gjør han ikke det, blir mye av tilliten borte.

Og det er blant annet her Meyer har møtt kritikk. Kort oppsummert handler den for det første om manglende forståelse av statistikken bak den såkalte kambriske eksplosjon.

Videre synes han å overdrive hva vi kan være sikre på dukket opp når (hvordan vite at noe eller mye ikke er eldre enn tidligste funn?), hvor kort tid dette egentlig tok (vi snakker uansett om mange millioner år, ikke tusener) og hvor lite som faktisk kan forklares ved ulike evolusjonsmekanismer.

Noe handler også om teologiske spørsmål som hvor intelligent eller mektig designeren er om han stadig må gripe inn med noen millioner års mellomrom for å tilføre nye arter eller justere DNA-materialet i ønsket retning.

Hvorfor ikke langt mer direkte om han virkelig ville styre utviklingen nøye? Det er ikke rart at noen synes kreasjonisme kan virke mer logisk enn ID.

Livets mysterium

Med Livets Mysterium ønsker den pensjonerte kirurgen Kjell J. Tveter å gjøre ID til et troverdig alternativ til «darwinismen» i norsk debatt. Engasjement er sterkt. Han er bekymret for kristendommens fremtid. Han vil at mennesker skal finne Gud. Derfor må vi bekjempe evolusjonslæren, i følge Tveter.

Det er altså ingen liten oppgave han tar på seg. Det er en overdrivelse å si at han lykkes. Selv om lesere som støtter ID kan ha glede av boken, har boken for mange feil, fordommer, stråmenn og skjevfremstillinger til å overbevise nysgjerrige eller kritiske lesere. Det er vanskelig å se at det er brukt fagkonsulenter. At boken i det hele tatt er gitt ut, skyldes nok en tro på at kampen mot evolusjonslæren fremmer gudstro.

Dermed er mye av boken i tydelig kampmodus. I stedet for å lytte og lære av innvendinger, plasseres meningsmotstandere i bås. Mottoet er tydelig at angrep er det beste våpen.

Tveter er i skyttergravene allerede i andre avsnitt. At vi møter «store meningsforskjeller» når vitenskapen skal forske på opprinnelsen «beror på om man er teist eller ateist». Det er ikke fakta, men livssynet som bestemmer hva man presenterer som vitenskap. Det er «bortimot umulig» å få til en vitenskap for opprinnelsen «fordi menneskenaturen er slik den er».

Når Tveter ikke kommer unna at kristne naturvitere flest støtter evolusjonslæren, er forklaringen opplagt: De har verken forstått kristen gudstro eller ekte naturvitenskap. Diagnosen er at for mange kristne følger en ateistisk vitenskap.

Tveters fiendebilder styrker ikke troverdigheten.Den «politiske venstresiden har ateisme som en underliggende erkjennelse og agenda». Human-Etisk Forbund er startet av darwinister og opptatt av å bekjempe kristendommen. RLE-lærere kan dermed bli møtt av elever som knytter nevene og messer «evolusjonslæren».

ID bekjempes så intenst i USA fordi man er «engstelige for budskapet og argumentene». Troen på en intelligent skaper er fjernet av rent «ideologiske og emosjonelle grunner».

Tveter gjentar tre ganger på to avsnitt at evolusjonslæren er hovedgrunnen til at millioner forlater troen. Han hadde fått mer troverdighet om han støttet seg til mer enn en undersøkelse i regi av kreasjonister. Det er betegnende at han ikke har tvisyn nok til å vurdere effekten på ungdom som stadig får høre at de må velge enten troen eller evolusjonslæren.

Når Tveter har gjort dette til et misjonsprosjekt, er det forståelig at han undrer seg over at kristne er kritiske, fra Vårt Lands redaksjon til medarbeidere i tankesmien Skaperkraft. Det er ikke tilfeldig at lederen av Oase anbefaler boken og at hovedmålgruppen er «norsk kristenhet».

En bokanmeldelse er ikke stedet for detaljert fagargumentasjon. Ønsker Tveter faglig gehør, legger han argumenter på bordet i relevante fagmiljøer. Slipper han ikke til eller får han ikke aksept, er det ikke sikkert at første tanke bør være at det er fagmiljøene det er noe galt med.

Muligens har Tveter rett i at deler av debatten er emosjonell. Det er ikke lett å forholde seg nøytral når noen utfordrer hele fagfelt, uten relevant utdannelse eller utenom vanlige kanaler.

Det er heller ikke troverdig å si at man kommer med et rent vitenskapelig syn når man fremstår med sterke andre anliggender enn vitenskap. Det skaper ikke sympati når man tross erklærte ønsker om det motsatte, ender nettopp med å «karikere eller stigmatisere» forskere med at de bygger på livssyn og kun vinner frem fordi de har makteliten på sin side.

Ønsker Tveter å bli tatt på alvor, må han unngå stadige misforståelser og skjevfremstillinger. Han har tydeligvis lest mye, men det er ikke like tydelig at han har lest de rette tingene eller har forstått alt han har lest.

Et typisk eksempel er når han blander naturvitenskapens søken etter naturlige forklaringer (metodologisk naturalisme) med en ateistisk overbevisning om at naturen er alt som finnes (filosofisk naturalisme). Hadde Tveter gjort en bedre hjemmelekse, ville han også visst at førstnevnte har vært idealet for kristne tenkere lenge før Darwin.

Riktignok nevner han at kristne naturfilosofer mot "slutten av middelalderen" så etter naturlige årsaker og ikke mirakler. Men Tveter oppfatter av en eller grunn dette som "det nye synet" med Galileo på 1600-tallet som en av "de fremste forkjempere" når han argumenterte for at Naturens bok og Den hellige skrift aldri kunne motsi hverandre.

Men samtidig kunne Skriften aldri brukes til å benekte sannheter som "den vitenskapelige metode påviste". At Galilei fremhevet at man kunne nå sannhet uten å "måtte ty til Skriften" gjorde at vitenskapen ble fremhevet "på bekostning av teisme".

Dette la i følge Tveter "grunnlaget for empirisk vitenskap" (side 177-78).

Tveter er rett og slett ikke klar over at dette har vært typisk for kristen tenkning hele veien. Han er ikke veldig bevandret i vitenskapshistorie. På 400-tallet argumenterte Augustin ut fra Første Mosebok med at Gud hadde gitt naturen kausal kraft, altså makt til å få ting til å skje.

Han advarte på det sterkeste mot at kristne tolket Bibelen på måter som var i strid med det også ikke-kristne vet om naturen ut fra "fornuft og erfaring". Det ville bare føre til at vi mistet troverdighet når vi snakket om Jesu oppstandelse.

Dette ble den dominerende tradisjonen blant kristne naturfilosofer. På 1100-tallet understrekte tenkere som Albertus Magnus at vi ikke bør se etter mirakler når vi studerer naturen, men «hva naturen med dens immanente årsaker kan få til å skje naturlig».

Det er ikke helt tilfeldig at moderne naturvitenskap vokste opp i en kultur med sterk tro på at Gud hadde lagt lover inn i naturen. Vitenskapen oppstod ikke i et kulturelt vakuum. Den er ikke skapt av fravær av gudstro. Mange debatter hadde vært annerledes om vi kalte et vitenskapelig tenkesett for metodologisk teisme.

Det er historisk surr og galematias som kan gjøre kristne antivitenskapelige om vi skal gå rundt og tro at empirisk vitenskap som metode er et oppgjør med kristen gudstro.

Tveters skjeve kompetanse farger det meste han skriver. Det er ikke lett å forholde seg til en som verken er fysiker eller biolog, men samtidig prøver å endre disse fagfeltene på fundamentale måter. Og ikke akkurat treffer innertier på andre felt. Tilliten til Tveter svekkes dess mer man leser.

Tveter tjener heller ikke på at nysgjerrige lesere fort vil google seg frem til grundig kritikk av den amerikanske litteraturen han baserer seg på. Og undre seg over hvor lite han nevner eller imøtegår kritikken.

Tveter imponerer ikke mer i termodynamikk enn teologi. Det hjelper ikke at han til tider snubler i logikken eller fremstår med tunnelsyn. Når han skal forklare hva det betyr at Gud er allmektig, går han ikke inn på logiske definisjoner av begrepet eller om Gud har valgt å begrense sin makt eller andre forhold som diskuteres av filosofer og teologer. Det er vanskelig å gi ståkarakter i teologi når han i stedet skriver at «Rent bokstavelig betyr det en Gud som skapte universet ved big bang».

Inntrykket forbedres ikke når det mot slutten av boken kommer frem at den ikke er skrevet som et svar til ateister som Richard Dawkins. Tveter hevder uten forvarsel på side 212 at den er en motbok til Skaperkoden, skrevet av «professor Oskar Skarsaune» som i «tiår» har undervist i «Genesis og skapelse ved Menighetsfakultet». Mens den ekte Skarsaune som gikk av som professor for flere år siden, underviste i kirkehistorie.

At en forsiktig bok fra 2008 løftes frem på denne måten, tyder på at Tveter har hatt mye av manuset i skuffen en stund. Der burde det blitt liggende lenger.

Aviser bekrefter Bibelen

Det er ikke ofte avisene har overskrifter som forteller at de bekrefter Bibelen hver dag. Det gjør det likevel ikke mindre sant.

Nå er dette selvsagt en litt finurlig innledning for å få deg til å lese videre. Men den har noen millimeter brodd. For det er slik i en hektisk og lesersøkende avisverden at spissede eller upresise oppslag synes mer regelen enn unntaket.

Likevel er det sjelden noen hevder at slike artikler ikke inneholder solide og sanne kjerner. Selv om de altså kan ha selvmotsigelser og feil, og lite bekreftes av arkeologiske spor.

Ett eksempel er dagens interessante og lange (seks sider) oppslag i Vårt Land om det alltid spennende temaet Bibelarkeologi.

Blant flere som er intervjuet er altså undertegnede som mange har fått for seg at eksisterer. Det er mye sant i at jeg "er skribent og foredragsholder" og kjent for å "avlive flere kirkehistoriske myter".  Men ikke like mye at jeg  jobber "med å få vitenskapen og Bibelen til å synge samstemt".

Ikke minst siden jeg altså motsier dette på neste side av oppslaget.

 
Der sier jeg altså at når funn (eller mangel på funn) "kan utfordre bibelske historier" (altså så tvil om hvor godt de stemmer) er det flere muligheter

i spennet mellom at arkeologene har tolket funnene feil, til at Bibelens forfattere har gjort en feil. Jeg er ikke fremmed for noen av disse mulighetene, sier Davidsen.

På samme måte er jeg ikke fremmed for muligheten for at en journalist kan ha tolket meg feil når jeg på spørsmål om hvor gammel jorden er ser ut til å svare frisk at den er 

13 milliarder år. Geologien daterer jorden til å være så gammel.

Jeg er heller ikke fremmed for muligheten for at det er jeg som kan ha gjort en feil.

Denne feilen hadde blitt fanget opp om den var med i sitatsjekken, men det er bare å tilstå at jeg faktisk sa noe i retning av dette til journalisten. For i neste setning å korrigere med at jeg trodde han spurte om universets alder og forklarte at geologene daterer jorden til rundt 4 milliarder år (helt presist 4,6 milliarder).

Det er også mulig at noen i Vårt Land kan ha gjort en feil når navnet mitt konsekvent skrives med bindestrek. Spenningen er dermed til å ta og føle på om det vil få fremtidens forskere til å konkludere med at siden Bjørn-Are Davidsen er ukjent i Folkeregisteret, er det tvilsomt at han kan ha eksistert. 

Uansett er jeg mer opptatt av å finne ut hva som skjedde enn av å presse dataene for å få "vitenskapen og Bibelen til å synge samstemt". Det er bedre å være ærlig om eller åpen for feil, enn å komme med sære og søkte forklaringer for å få arkeologi og Bibelen til å gå opp i en høyere harmonisk enhet.

Det er også greit å være åpen for at arkeologi kan endre seg over tid med nye funn eller revurderinger av gamle. Noen ganger i Bibelens favør, men ikke altid.

Tar Bibelen feil, betyr ikke det at Bibelen må være feil. På samme måte som vi ikke kan avvise sannheten i avisoppslag eller sanger eller romaner eller TV-serier om Tungtvannsaksjonen fordi de inneholder selvmotsigelser eller overdrivelser eller omdiktninger eller (her er det bare å holde seg fast) ikke fremstår naturvitenskapelig presist.

Ellers er det interessant at måten Atle Ottesen Søvik plasseres i artikkelen om likkledet i Torino, gjør at det kan virke som om han er skeptisk til også dette. Han fremstår omtrent som meg når han maner til varsomhet om ikke å la

iveren etter å bevise og å motbevise Bibelen med arkeologiske funn kan ta litt overhåmd.

Uten at dette trenger å bety at vi må innføre en Deuterodavidsen.

Men når neste som intervjues (Nils Petter Thuesen) kan leses som at han kontrer dette med tvert i mot å tro at "likkledet er ekte, og at det er en viktig kilde til å kunne si noe om den historiske Jesus", hadde det vært kjekt for flere med en kommentar om at den i Norge som har skrevet mest grundig og svært så positivt om ektheten av kledet er en viss Atle Ottesen Søvik.

Noe som altså kan bekreftes av utenomaviselige kilder.

Ikke ingeniørtypisk

Det er alltid interessant når media fanger opp nyheter fra andre media. Mens en journalist er velkjent med veien (eller irrgangene som det heter på fagspråket) som fører til overskrifter i egen avis, tror man tydeligvis at overskrifter i andre er presise uttrykk for innhold og utsagn i artiklene.

Når Vårt Land i dag tror de siterer meg, er det altså fra en overskrift på en artikkel. Det hadde dermed vært flere grunner til å lese den om man var ute etter å se hva som faktisk var sagt og ment.

For å si og mene noe.

Hva sier jeg så i artikkelen som du finner en lenke til fra denne posten om tro og teknologi? Rett og slett ikke noe annet enn at

Jesus var fra noe i retning av en ingeniørfamilie.
– Ettersom det at han kalles for «sønn av en snekker» (tekton) mer presist kan oversettes i retning av «en håndverker», begrunner Davidsen.

Nå er det nok å strekke det litt langt å si at å komme fra noe som er i retning av en håndverkerfamilie er å være fra noe i retning av en ingeniørfamilie, selv om noen lærde kan strides om sånt.

Men det er å strekke det langt lengre å si at en som kommer fra noe i retning av en ingeniørfamilie må oppfattes som en slags ingeniørtype.

Sagt på en annen måte har jeg to døtre som pussig nok begge kommer fra en sivilingeniørfamilie. De kommer til og med begge fra en Cand. Scient i informatikk-familie. Det betyr ikke at noen av dem kan mistenkes for å være en slags sivilingeniørtype eller engang Cand. Scient-type.

Eller at jeg kan det.

Hyggelig innrømmelse

Etter min lange kommentar om Panin for et par uker siden og et kortere innlegg til Dagen er det hyggelig å få takk fra Kjell J. Tveter som vedgår at han tok feil i (som han skrev opprinnelig) at "Panins funn er uttrykk for Guds fingeravtrykk".

Eller som han sier noe mer forsiktig "ikke har vært klar nok til å få frem at det er reist sterke innvendinger mot Panin og hans arbeider".

Det kan gi håp om en noenlunde fin utveksling også når jeg de nærmeste ukene kommer med til dels svært kritiske innspill til Tveters bok Livets Mysterium. Dette skjer både i en anmeldelse og i  langt mer utfyllende blogginnlegg som underbygger den.

Uansett kan det nok fort bli noen rimelig utfyllende kommentarer også.

Manusmysteriet

Lurer du på hvor godt belegg det faktisk er for tekstene i Det nye testamentet, trenger du ikke vente på nyheter om det angivelige funnet av et fragment av Markusevangeliet fra før år 90.

Det er bare å begi seg til nærmeste nettbokhandel.

Hvis det er én bok som bør inn på pensum hos romanforfattere og rikssynsere som har noe på hjertet om nye og gamle evangelier, er det Det store Puslespillet.

Ikke bare fordi den er skrevet av en av dem som kan mest om dette i Nord-Europa, Hans Johan Sagrusten, men fordi fremstillingen er så spennende og lettfattelig at det imponerer om noen legger boken fra seg etter første side.

Det lover godt av flere grunner at den anbefales av ingen ringere enn Tom Egeland, selv om den nok ikke får tilbakevirkende kraft på hans til tider vel fantasifulle fremstillinger og påfunn.

Han har imidlertid ingen grunn til å endre på noe når han skriver 

For en bok! Velskrevet, fengslende og intenst spennende - den reneste vitenskapsthriller for alle som er fascinert av Bibelen, teologi og mystiske manuskripter.

Noe det bare er å bekrefte i margen, uten påholden penn.

Det finnes en god del gode faglige, men ikke spesielt spennende bøker om tekstfunn. Så finnes det avgjort langt flere dårlig faglige, men dess mer spennende.

Sagrusten har ikke bare bestått svenneprøven. Han har begått mesterstykket å skrive både en faglig og fascinerende bok om funn av papyrus og pergamenter i ørkensand og klostre, i grotter og hos grådige.

Vi kommer på innsiden av flere av dem som har gjort tekstfunnene. Noen av historiene er vel så utrolige som mange romaner. Og viser at mange romaner ikke er til å tro.

Anmeldelsene av Da Vinci-koden, for ikke å si kommentarfelt og diskusjonsfora, viste en graverende mangel på kunnskap om grunnlaget for teksten og samlingen av Det nye testamentet.

Noe som har gitt grobunn for tilsvarende mye aksept for konspirasjonsteorier. Og noe mer kunnskapsrike og lekende romaner, som hos omtalte Tom Egeland.

Det har også skapt et marked for tekstforskere som Bart Ehrman som dels kan opplyse om realiteter og dels vet å formulere seg på tabloide måter som vekker atskillig mer oppstyr i media enn det er grunnlag for.

Når han får oppslag om at at vi ikke har originalene eller kopier av dem eller kopier av kopiene, er det ikke rart at jeg stadig møter dem som tror at vi er helt i det blå om hva som stod i originalene. Eller at det stadig gis ut motbøker.

Sagrusten gjør dermed en viktig jobb i Det store Puslespillet når han presenterer hvilke store manuskripter vi har fra når i historien (de eldste best bevarte er fra 3-400-tallet) og hvordan eldre og mindre tekststykker helt tilbake til tidlig i det andre århundre bidrar dels til å bekrefte hvor (noen vil tenke forbløffende) presis overleveringen har vært og dels til å justere den.

Nettopp fordi vi har bevart mange håndskrevne fragmenter fra svært ulike områder og tidsperioder, er det ikke til å unngå at de har forskjeller. Det er ikke slik at vi ville hatt større grunn til tillit til teksten om den bare var bevart i ett eksemplar og tenkt at den dermed ville være uten "feil".

Nei, nettopp forskjellene i tekstene (99 % eller noe sånn handler om skrivefeil eller grammatikk, som at det mangler eller er flyttet på en bokstav eller et ord), hjelper oss til å følge endringshistorien og gir dermed gode pekere tilbake til en original vi kan rekonstruere rimelig sikkert, spesielt for Det nye testamentet.

Og der vi fortsatt er usikre (hvor mye kan forskere ha ulikt syn på), spiller det svært liten om da noen som helst rolle for teologiske eller historiske spørsmål.

Sagrusten er åpen for slike debatter. Han legger ikke skjul på at det på noen områder er uenighet og alternative syn. Han dytter likevel ikke en fasit i fanget på noen. Selv om mye av stoffet vil ovverraske dem som har forlest seg på konspirasjonsromaner, er han ikke ute etter de store overskriftene. Han klarer kunsten å engasjere uten å bli tabloid.

Sagrusten bedriver ikke forkynnelse, men folkeopplysing.

Markus mot mumiene

Det er sjelden journalister eller redaksjoner avslører seg mer enn når de kan rapportere som evangeliefunn.

Forventningen til at disse kan kaste nytt lys over Jesus er stor, enten evangeliene er fra det andre eller det niende århundre. Store overskrifter om at dette utfordrer eller sår tvil om kristne oppfatninger skader ikke salgs- eller klikketall.

Derimot er man mindre på banen med motsatte kommentarer når det dukker opp funn som kan bekrefte evangeliene.

Når Aftenposten forteller at Verdens eldste evangeliefunn kan være fra før år 90, er ikke temaet at det gjør den tradisjonelle oppfatningen mer troverdig.

Det sies ikke noe om at det kan bekrefter for n'te gang at Dan Brown og andre med konspirasjonsteorier om Bibelens tekster er på jordet.

Man bruker det dermed heller ikke til å si at det kan understreke at fagmiljøene lenge har gjort rett i å avvise den muslimske tanken om at kristne skrev om Bibelen for å unngå at den passet med Koranens budskap.

Og det holdes tyst om at Bart Ehrman om dette er rett kan stå i fare for å må skrive om på flere av sine bøker der han hevder at vi ikke har originalene eller kopier av originalene, eller en gang "kopier av kopiene av kopiene av originalene".

Nei, dette handler nå om at metoden man har brukt for å finne evangeliet er ... omstridt. Og man nøler ikke med en litt ironisk tone over dem som er "sterke i troen".

For dem som er sterke i troen vil kanskje uttrykket «Herrens veier er uransakelige» være dekkende. Men metoden som er brukt for å avdekke det som antagelig er det eldste fragmentet til nå av Markusevangeliet, har opprørt deler av det arkeologiske miljøet.

Det er altså ikke slik at man nevner eller går tilbake på de vanlige uttalelsene om problemer i overleveringer av teksten. I stedet handler det om problemer med funnet av teksten, selv om man altså uthever det som er sensasjonen her.

De eldste fragmenter av evangeliske tekster før det nye funnet av Markus-teksten er fra det andre århundret. Markus-funnet er imidlertid datert til før år 90, det vil si ganske kort tid etter at originalen ble forfattet. Det gjør det helt unikt som historisk dokument. Men måten det er funnet på, skaper storm. For å kunne lese manuskriftet har forskerne nemlig måttet ødelegge historiske artifakter mange arkeologer mener er viktige i seg selv.

Og det er noe som man selvsagt kan og bør diskutere. Men her blir det altså i overkant påtagelig. Vi snakker ikke om forgylt papyrus i masker for faraoer (og ikke bare fordi det var slutt på faroer over hundre år før), men halvbillig gjenbruk av papyrusruller.

Sist jeg sjekket var det ikke mange forskere som mener at det er ille at man har måttet ødelegge segl på gravdører eller gravdørene selv når man åpner kongegraver i Egypt.

Selv journalister må da forstå at tekstfunn fra første århundre tross alt er mindre interessante enn måten de i ettertid er blitt brukt til å lage mumier av?

Med forbehold om de gangene tekstene kan bekrefte Det nye testamentet.

Uansett er det litt tidlig å si noe om hva dette funnet faktisk betyr, slik en langt bedre artikkel i Live Science forklarer. Fragmentet er datert med C14-metoden til rundt år 90, men ikke publisert ennå.

Det er nok likevel ingen grunn til å holde pusten i påvente av overskriften Evangeliene fantastisk godt bevart! med påfølgende diskusjon av hva den (ahem) ... overraskende vendingen kan bety.

Her er ellers en video der Craig Evans forklarer mer om funnet.

Som Panin leser Bibelen

Evnen til kritisk tenkning er ofte omvendt proporsjonal med hvor godt man liker en konklusjon. Dess mer noe fremmer min sak, dess mindre trenger jeg å se etter om det stemmer. Og motsatt: Dess mer jeg misliker en konklusjon, dess mindre velvillig ser jeg på argumentene,

Vi trenger ikke å gå til Dan Brown eller Richard Dawkins for å få empiri på det. Det holder å se på seg selv.

En av dem som stadig bekrefter denne sannheten, er den pensjonerte kirurgen Kjell J. Tveter. De seneste årene har han vært ganske aktiv med bøker og foredrag, samt en rekke leserinnlegg. For mange er han etterhvert blitt en av de mer kjente kristne stemmene.

Da er det beklagelig at han ikke etterprøver sine argumenter bedre.

Jeg strever ikke med motivet hans, men med metodene. Koblingen av iver og velmenhet er ikke alltid like vellykket når man skal legge frem en sak. Jeg er ikke alltid uenig i konklusjonene, men ofte i argumentene. Som så mange med sterke overbevisninger sliter Tveter med kritisk distanse.

Resultatet er en beklagelig blanding av nærsynthet og tunnelsyn når han argumenterer. Støtter noe kristen tro, må det være sant, siden kristen tro er sann.

Jeg skal komme tilbake med kommentarer til hans seneste bok med argumenter for intelligent design i naturen, med den pussige tittelen Livets Mysterium - Om intelligente årsaker i naturen. Skulle jeg skrevet en slik bok ville jeg nok valgt undertittelen "Om intelligente årsaker bak naturen" eller "Om effekter i naturen av intelligens".

Jeg er kort sagt noe usikker på om Tveter egentlig mener at de intelligente årsakene befinner seg i naturen.

Da er jeg mer sikker på at han mener at det finnes matematisk spor i Bibelen etter en bakenforliggende intelligens. Dette fremkommer i et leserinnlegg i Dagen i går. Blant grunnene til at Tveter er overbevist om at Gud finnes, er at den russiske matematikeren Ivan Panin (1855-1942) skal ha funnet et detaljert og gjennomført 7-tallsystem i Bibelens tekster.

Tveter forteller at 

Panin oppdaget at alle 66 bøker i Bibelen er karakteristert av et tallmessig - numerisk - mønster hvor særlig 7-tallet gjorde seg bemerket. Når han summerte setninger eller skriftavsnitt etter visse kriterier, ble tallverdien alltid delelig på 7. Dette går igjen på nesten hver eneste side i hele Bibelen.

Tveter baserer seg antagelig på den kristne bestselgeren Grant R. Jeffreys Guds egen signatur når han snakker om dette som et mulig fingeravtrykk av Gud.

Mange er overbevist om at Panins funn er uttrykk for Guds fingeravtrykk. Sekulær litteratur mangler fullstendig et slikt tallmønster. Man har forsøkt å skrive meningsfulle tekster i et slikt 7-tallssystem, men ingen har lykkes i det. Kristne bør uansett ha kjennskap til Panin og hans arbeider. Det blir for lettvint å se bort fra det faktum at Panin brukte 50 år av sitt liv på dette arbeidet.

Tveter bruker altså en argumentsjonsform som minner om hersketeknikk. Hvem vil våge seg til å imøtegå noe som en person har brukt 50 år av sitt liv på?

Jeg har likevel en vag mistanke om at Tveter ikke ville forsvart evolusjonslæren med at "Det blir for lettvint å se bort fra det faktum at Darwin brukte 50 år av sitt liv på dette arbeidet".

Ja, kristne bør ha kunnskap om Panin og hans arbeider, og da spesielt om kritikken av dette. For den er grundig og god. Den er heller ikke ny. Man trenger ikke lete lenge etter den. En av de beste gjendrivelsene er skrevet for over 15 år siden av Stein Arild Strømme som gikk bort så alt for tidlig i fjor.

Og dette er altså ingen tilfeldig forbipasserende synser. Strømme var professor i ren matematikk ved Universitetet i Bergen og i mange år aktiv i Askøy misjonsmenighet.

Noe av det som kjennetegner vitenskap og seriøse fagpersoner er at de evner å etterprøve også påstander og argumenter som støtter deres eget syn. Blant mye som taler Strømme til ære er at han også gikk kristen apologetikk etter i sømmene. Han opprettet til og med en nettside for dårlig apologetikk.

Noe av det han var lei seg for var at kristne kunne stille seg selv og indirekte andre kristne i dårlig lys ved å fremme tåpelig eller tvilsom argumentasjon. Som altså Panins.

Strømmes kritikk av dette har ligget på nettet i mange år og er ikke imøtegått så vidt jeg vet.

Hvis Tveter mener kritikken ikke holder, bør han ta seg bryet med å imøtegå den. Ellers vil han etterlate inntrykket av at han ikke er interessert i å sjekke om det finnes kritikk, eller ikke en gang kan forestille seg at noe slik finnes finnes - eller ønsker at ingen skal bli kjent med den.

Hva er det så Strømme viser?

Det er ganske mye som del av en grundig imøtegåelse av Jeffreys Guds egen signatur - og han henviser til enda mer.

Dette er en dårlig bok. Den vrimler av feil: fra slurv via naivitet til bevisst misvisende fremstilling. Boken setter kristentroen i et dårlig lys, og kan villede mange kristne som ikke har tid, forutsetninger eller anledning til å sette seg inn i dens påstander eller gå dem etter i sømmene. Det ligger meg sterkt på hjertet å nå ut til så mange som mulig med en advarsel mot å bruke den, både til personlig oppbyggelse, forkynnelse og evangelisering.

 Flere bør legge seg Strømmes råd på hjertet:

Han er ikke snauere når han kommer til Panin som han har satt seg grundig inn i, blant annet ved å skaffe seg "samtlige av Panins verker som fremdeles er i trykken, deriblant hans greske utgave av NT".

Når sistnevnte er viktig, er det fordi Panin mente man kunne bestemme riktig grunntekst ved å se om den stemte med hans mønstere.

Strømme viser ved flere eksempler at Panin overdriver, at påstander om sammentreff er avhengige av hverandre (det er altså færre "merkeligheter" enn han hevder).  Jeffrey nevner 11 slike knyttet til 1. Mos. 1:1.  ("I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden").

1. Antall hebraiske ord er 7.
2. Antall bokstaver er 28 = 7 x 4.
3. De første tre ord inneholder 14 = 7 x 2 bokstaver.
4. De siste fire ord inneholder 14 = 7 x 2 bokstaver.
5. Fjerde og femte ord har 7 bokstaver tilsammen.
6. Sjette og syvende ord har 7 bokstaver tilsammen.
7. De tre hovedordene: Gud, himmel, jord har tilsammen 14 = 7 x 2 bokstaver.
8. De fire resterende ord har tilsammen 14 = 7 x 2 bokstaver.
9. Det korteste ordet i verset er det midterste, som har 2 bokstaver. Men sammen med ordet til hø yre eller venstre blir det 7 bokstaver.
10. Den numeriske verdien av fø rste, midterste og siste bokstav er 133 = 7 x 19.
11. Den numerisk verdien av f ørste og siste bokstav i alle ordene er 1393 = 7 x 199.

Ser vi etter (og det bør vi) oppdager vi at punktene 1, 3, 5, 6 og 7 automatisk fører til 2, 4 og 8.
Som Strømme viser blir her fem uavhengige trekk presentert som åtte. Videre ser vi at

Trekk nummer 9 er temmelig intetsigende. N ar vi kommer til trekk nummer 10 og 11, må vi spø rre oss: Hvorfor skulle man ta akkurat disse utplukkene av bokstaver? Det er lett å forestille seg mange andre utvalg av bokstaver. For trekk 10 må man dessuten spørre seg hva som er den "midterste" av 28 bokstaver. I den norske utgaven står forresten "største og siste bokstav" i trekk nummer 11, men dette er en feil.

Som foreløpig konklusjon står vi igjen med fem håndfaste trekk, og tre litt mer tilfeldige, som er delelige med 7, av de 30 som blir annonsert. Når vi betenker at de fleste ord på bibelsk hebraisk har fra 1 til 6 bokstaver (i de fem Mosebøkene er det bare 329 ord som er lengre, ifølge James Price), er det igrunnen ikke så overraskende at to naboord tilsammen har 7 bokstaver, eller at tre utvalgte ord tilsammen har 14. At setningen har 7 ord, er heller ikke spesielt sl ående.

Panin kommer ikke bedre ut av andre eksempler, og Jeffrey kommer enda dårligere ut når han til og med presterer å gjengi Panin feil.

Uansett viser Strømme at Panin har manipulert resultatene. Det er han selv som bestemmer hva han skal se etter. Han følger altså ikke samme regel gjennom Bibelen og finner identisk sammenheng med 7. Nei, skal han finne noe som går opp i 7, må han stadig bytte regel.

Det er ikke slik at det er regelen som fører til resultatene, det er ønsket resultat som fører til reglene.

Dermed er det i motsetning til hva Tveter sier, fullt mulig å finne mønstre også i andre verker, sekulære som religiøse.

Uansett hvor slående man måtte finne Panins mønstre, er det nødvendig å stille spørsmål ved den statistiske analysen som gjerne følger med. Det fremholdes at slike mønstre er så fantastisk lite sannsynlige at det, bare av den grunn, må være snakk om Guds verk. Hvis tilsvarende mønstre kan finnes i hvilken som helst tekst, faller overbevisningskraften bort.

Og det gjør de. I tillegg til at det ikke er vanskelig å finne helt andre mønstre i Bibelen, så lenge man selv får bestemme og bytte regler eller behov.

Det ville overraske meg om Jeffrey eller Tveter hadde argumentert like ivrig for Panin om de visste at Koranen kan støttes på samme måte. For det finnes 

tilsvarende argumentasjon for at Koranen er bokstavelig skrevet av Gud, for eksempel. (Der er det mange trekk som er delelig med 19.) Et annet eksempel finner man i McCormack, R., The Heptadic Structure of Scripture, Marshall Brothers Ltd., London, 1923. McCormack gjorde sine egne studier av Matteus' føtste kapitel, og publiserte en tilsvarende serie av trekk som var delelig med 7. Ser man nærmere på de to arbeidene, finner man at de opererer med to ulike varianter av den greske teksten. Panins trekk passer ikke på McCormacks tekst og vice versa. Dette støtter ikke opp om det synspunkt Panin hadde om at hans mønstre garanterte at han hadde den riktige tekstvarianten.

For å komme i mål må Panin løpende endre fremgangsmåte. Han skifter igjen og igjen metode for å finne mønstre. I tillegg leter han over ulike typer tekstmengder. Dels baserer han seg på antall bokstaver, dels på bokstavenes tallverdi (finnes både for hebraisk og gresk), dels på summer og kombinasjoner.

Eller mer presist de vrier som for anledningen passer best, som "alle konsonanter i ord som ikke er substantiv", eller "vokaler i begynnelsen av en setning" eller "alle bokstaver i første og siste ord i setninger".

Slik Strømme viser, bruker Panin.

1. Alle bokstaver i teksten.
2. Alle bokstaver i teksten som står først i et ord.
3. Alle bokstaver som står sist i et ord.
4. Bokstaver på odde plass i et ord. (1, 3, 5-te osv.)
5. Bokstaver på jevn plass i et ord.
6. Bokstaver i et ord på odde plass i setningen.
7. Bokstaver i et ord på jevn plass i setningen.
8. Bokstaver i starten av en setning.
9. Bokstaver på slutten av en setning.
10. Bokstaver i midten av en setning.
11. Vokaler.
12. Konsonanter.
13. Bokstaver i navn.
14. Bokstaver i artikler.
15. Bokstaver i verb.
16. Bokstaver i substantiv.

Resultatet er et så stort antall kombinasjonsmuligheter at det ikke er til å unngå at man finner ett eller annet som passer.  I stedet for å fortelle noe om Guds intelligens, røper det noe om menneskers.

Det hele virker faktisk mot sin hensikt. Dess mer man finner, dess mer viser man at man kan finne hva som helst hvor som helst.

Det verken Panin eller hans tilhengere ser ut til å være klar over, er at dess flere typer tall han presenterer, dess svakere blir den statistiske signifikansen. På samme måte som bibelkodene, bare enda tydeligere, er det altfor stor frihet i valg av trekk å se etter.

Kort sagt lurer man seg selv. Man bruker ikke samme metode i hele Bibelen, men bytter på for å finne ett eller annet, hva som helst, som på en eller annen måte kan handle om tallet 7. Det man finner i ett avsnitt, finner man ikke i neste avsnitt.

Utfordringen er ikke akkurat fravær av funn.

Vi oppdager ikke at Panins mønstre mangler. De skapes rett og slett av metoden. Som for første setning i dette avsnittet. Teller du, kommer du til syv ord. Som i samtlige andre setninger i avsnittet. De tre første ordene er 14 bokstaver. Første setning har 35 tegn med punktum. 14 og 35 kan deles med 7.

Det er likevel ikke helt sikkert at avsnittet er et gudsbevis.