Det er bare å begi seg til nærmeste nettbokhandel.
Hvis det er én bok som bør inn på pensum hos romanforfattere og rikssynsere som har noe på hjertet om nye og gamle evangelier, er det Det store Puslespillet.
Ikke bare fordi den er skrevet av en av dem som kan mest om dette i Nord-Europa, Hans Johan Sagrusten, men fordi fremstillingen er så spennende og lettfattelig at det imponerer om noen legger boken fra seg etter første side.
Det lover godt av flere grunner at den anbefales av ingen ringere enn Tom Egeland, selv om den nok ikke får tilbakevirkende kraft på hans til tider vel fantasifulle fremstillinger og påfunn.
Han har imidlertid ingen grunn til å endre på noe når han skriver
For en bok! Velskrevet, fengslende og intenst spennende - den reneste vitenskapsthriller for alle som er fascinert av Bibelen, teologi og mystiske manuskripter.Noe det bare er å bekrefte i margen, uten påholden penn.
Det finnes en god del gode faglige, men ikke spesielt spennende bøker om tekstfunn. Så finnes det avgjort langt flere dårlig faglige, men dess mer spennende.
Sagrusten har ikke bare bestått svenneprøven. Han har begått mesterstykket å skrive både en faglig og fascinerende bok om funn av papyrus og pergamenter i ørkensand og klostre, i grotter og hos grådige.
Vi kommer på innsiden av flere av dem som har gjort tekstfunnene. Noen av historiene er vel så utrolige som mange romaner. Og viser at mange romaner ikke er til å tro.
Anmeldelsene av Da Vinci-koden, for ikke å si kommentarfelt og diskusjonsfora, viste en graverende mangel på kunnskap om grunnlaget for teksten og samlingen av Det nye testamentet.
Noe som har gitt grobunn for tilsvarende mye aksept for konspirasjonsteorier. Og noe mer kunnskapsrike og lekende romaner, som hos omtalte Tom Egeland.
Det har også skapt et marked for tekstforskere som Bart Ehrman som dels kan opplyse om realiteter og dels vet å formulere seg på tabloide måter som vekker atskillig mer oppstyr i media enn det er grunnlag for.
Når han får oppslag om at at vi ikke har originalene eller kopier av dem eller kopier av kopiene, er det ikke rart at jeg stadig møter dem som tror at vi er helt i det blå om hva som stod i originalene. Eller at det stadig gis ut motbøker.
Sagrusten gjør dermed en viktig jobb i Det store Puslespillet når han presenterer hvilke store manuskripter vi har fra når i historien (de eldste best bevarte er fra 3-400-tallet) og hvordan eldre og mindre tekststykker helt tilbake til tidlig i det andre århundre bidrar dels til å bekrefte hvor (noen vil tenke forbløffende) presis overleveringen har vært og dels til å justere den.
Nettopp fordi vi har bevart mange håndskrevne fragmenter fra svært ulike områder og tidsperioder, er det ikke til å unngå at de har forskjeller. Det er ikke slik at vi ville hatt større grunn til tillit til teksten om den bare var bevart i ett eksemplar og tenkt at den dermed ville være uten "feil".
Nei, nettopp forskjellene i tekstene (99 % eller noe sånn handler om skrivefeil eller grammatikk, som at det mangler eller er flyttet på en bokstav eller et ord), hjelper oss til å følge endringshistorien og gir dermed gode pekere tilbake til en original vi kan rekonstruere rimelig sikkert, spesielt for Det nye testamentet.
Og der vi fortsatt er usikre (hvor mye kan forskere ha ulikt syn på), spiller det svært liten om da noen som helst rolle for teologiske eller historiske spørsmål.
Sagrusten er åpen for slike debatter. Han legger ikke skjul på at det på noen områder er uenighet og alternative syn. Han dytter likevel ikke en fasit i fanget på noen. Selv om mye av stoffet vil ovverraske dem som har forlest seg på konspirasjonsromaner, er han ikke ute etter de store overskriftene. Han klarer kunsten å engasjere uten å bli tabloid.
Sagrusten bedriver ikke forkynnelse, men folkeopplysing.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar