Sensasjon: Matematikk er ikke djevelsk

Man har matblogger, man har moteblogger, man har treningsblogger, politiske og personlige, trashblogger og trosblogger.

Og så har man Dekodet.

Dermed er det ingen grunn til å kaste ut alle girlandere du har i hånden når det røpes at temaet er noe så aktuelt som kirkefaderen og filosofen Augustin (354-430). Eller rettere sagt, enda ett av disse sitatene som går sin seiersgang på dette berømte nettet så mange har hørt om.

Sitatet på bildet til høyre er i klartekst at

The good Christian should beware of mathematicians, and all those who make empty prophecies. The danger already exists that the mathematicians have made a covenant with the devil to darken the spirit and to confine man in the bonds of Hell
- De Genesi ad Litteram, Bok II, xviii, 37

Nå er det ingen nyhet at mange oppfatter matematikk som ondt og djevelsk. Gjennom årene har det ikke manglet politikere eller journalister som koketterer med at noe slik som matte forstår ikke de. For så å demonstrere det ettertrykkelig i sin omgang med tall i blader og budsjetter.

Men når dette synet har støtte av noe så skummelt som Kirken, kan flere ha grunn til å revurdere saken.

Kanskje matematikk er bra likevel?

Men det skulle tatt seg ut om denne bloggen skulle støtte den type politikere eller journalister. Dermed har du rett i din mistanke om at dette ikke er rett.

Hva er så forklaringen bak dette sitatet? Noen som finner på noe igjen?

Nei, for engangs skyld er det ingen tvil om at sitatet er ekte. Men at teksten er ekte, betyr ikke at vi nødvendigvis forstår hva Augustin hadde i tankene. Det spres likevel med mer enn lettere himling med øynene av nye ateister og andre som tror at religion frykter og hater ekte vitenskap.

Er vi overbeviste om at Augustin var en fiende av logikk og vitenskap, av matte og mennesker, tolker vi det selvsagt som en bekreftelse av dette.

Er vi venner av logikk og vitenskapen om hvordan mennesker tenkte i antikken, tolker vi det selvsagt annerledes.

At den tilsynelatende opplagte tolkningen er litt underlig, får vi hint om i teksten. Hvorfor i all verden er "matematikere" nevnt i samme åndedrag som "dem som bringer tomme profetier"? Matematikere driver da ikke med profetier?

Er Augustin blitt helt katolsk i hodet?

Nei, eller, ja: Augustin er ganske katolsk - og en stor inspirasjon for Luther. Men som god katolikk er han også ganske så skeptisk i hodet. Dermed støtter han selvsagt matematikk og vitenskap. Men ikke like mye lurerier i vitenskapens navn.

For dette handler altså ikke om matematikk, men om spådomskunst med mye regneøvelser.

Og da aner nok noen hvor vi er på vei.

Teksten er kort sagt en advarsel mot astrologi, numerologi og annen spådomskunst. Dette er tomhet, dette er falskt, dette er forførende, dette er djevelsk.

Og det er nettopp de mange og lange regneøvelsene som gir spådommene falsk autoritet.

Når dette er avslørt, vil det altså ikke ta mange minutter før nye ateister trykker Augustin til sitt bryst. Opptatt som de er av kunnskap, rettferdighet og redelighet vil de med glede vedgå sine brølere og spre mitt ungdomsoversatte mem straks de ser det til høyre her.

De vil lage buttons med Augustin. Kampsanger og pamfletter. TV-serien Kosmos vil bli skrevet om.

Det kan jeg bevise med regneøvelser.

Oss retorikere i mellom

Siden jeg ikke har tid til så mange lange debatter, er det ikke ofte jeg våger meg innom nettsteder med såpass mye om såpass mangt at det er umulig å holde seg i skinnet.

Det har selvsagt den effekten at jeg overser ting jeg burde ha fått med meg, også når det handler om angivelig håpløse feil og manglende logikk i noe jeg skal ha sagt eller ment. Selv om livet er for kort til å svare på alt, setter jeg pris på tips hvis du oppdager noe i den retning jeg ikke har kommentert.

Ikke minst fordi det ikke er helt i mot naturlovene at jeg kan ha sagt eller tenkt noe feil. Og det er ikke mye man lærer mer av enn det, har jeg lest.

Ved et rent tilfelle oppdaget jeg et tilfelle med usanne påstander og pussige fortolkninger på Verdidebatt om boken Svar på Tiltale - og jeg har altså svart ganske langt her.

Som ventet viste ikke avsender Halvorsen påtagelige snev av selvkritikk i sitt senere tilsvar, i likhet med tidligere runder som denne historiske debatten.

I det tatt er det interessant å se hvor ofte enkelte kan tas i grove feil uten at det synes å affisere dem det minste. I stedet for noen smuler mer ydmykhet, ettertanke eller bedre forhåndssjekk, fortsetter man ufortrødent i denne og andre tråder som om ingen skade har skjedd.

Har man rett, er det ikke så farlig om man tar feil.

Siden jeg kalles for "først og fremst en retoriker", er et retorisk utdrag på sin plass.

En av påstandene jeg svarer på finnes i følgende parentes

"Richard Dawkins (som Davidsen betegnende nok ikke kjenner bedre enn at han omtaler Dawkins om “zoolog”, og ikke som evolusjonsbiolog, som vitterlig er hans fag, og som også er det han først og fremst er berømt for)".

Siden påstanden ikke var en parentes, men en drøy underkjennelse av min kompetanse i kritikken av Dawkins i boken, var det greit å peke på noen poenger.

For det første er Dawkins også zoolog - etologi er en undergruppe av zoologi. For det andre omtaler jeg ham selvsagt som evolusjonsbiolog (f.eks. side 64 og 322). Hvis det er noen som er lite kjent med Dawkins, er det altså ikke meg. Hvis det er noen som er "først og fremst retoriker" er det heller ikke meg.

Det hører også med at en annen ateist på Verdidebatt la ut en lenke til Even Grans kritikk av Svar på tiltale, som om det skulle være siste eller beste ord om saken.

Uten å ta seg bryet med å se om det eksisterte noen lettere grundige kommentarer til den.

Offentlige debatter er i det hele tatt et interessant skue.

På forhånd takk for tips om du skulle se noe tilsvarende med mitt navn involvert i eller utenfor parenteser.

Grunnlov og grunnlag

Da er jeg visst i ferd med å lansere en bok igjen, eller i det minste er jeg med i en bok som lanseres denne og neste uke.

Og hva er mer naturlig i jubileumsåret 2014 enn at tankesmien Skaperkraft ser på Gud i grunnloven?

Muligens at det så langt kun er de vanlige mistenkte media som har skrevet om dette og det på vanlig, mistenkt måte (Dagen positivt og Vårt Land kritisk, førstnevnte har til og med lest boken).

Naturligvis er eneste artikkel om boken og tematikken skrevet av redaktørene Ingeborg Mongstad-Kvammen og Espen Ottosen.

Bortsett fra et rimelig forutsigbart leserinnlegg med rimelig forutsigbare kommentarer. 

Hva er så boken? Hvem bidrar? Er dette kun en kristensjåvnistisk greie som vi snarest bør bli kvitt?

Vi lever jo tross alt i 2014.

Boken åpner med fredforskeren Henrik Syse som argumenterer for at Grunnloven i større grad er knyttet til det teistiske bakteppet i den amerikanske revolusjonen enn det ateistiske i den franske.

Så skriver en Bjørn Are Davidsen om syv premisser for et godt samfunn, altså slike ting sivilingeniører har god greie på. Ikke minst gjør han den skarpsindige observasjonen at om vi skal forstå hva som gjør et samfunn bærekraftig, er ikke den beste metoden å ta et snapshot av hvilke verdier folk har akkurat nå.

Mange av våre idealer har røtter i eller har hentet næring fra kristen tro og tenkning. Og idealer får effekter over lengre tid.

Historieprofessor Nils Ivar Agøy tar opp den norske eller kanskje riktigere nordiske samfunnsmodellen. Mens Davidsen presset brede perspektiver inn med skohorn, egner nok syvsiders formatet seg bedre når Agøy zoomer inn på luthersk tenkning som toregimentslæren og det almenne prestedømme.

Dette førte til et kall til lydighet mot staten, men også til en tro på at staten var et gode, samtidig som det var viktig å tenke selv.

Økonomiprofessor Ola Grytten tar opp effekten på næringslivet av det han kaller en kristendemokratisk, liberalistisk grunnlov. Han ser en klar sammenheng mellom dette og at Norge i dag er et av verdens beste land å bo i.

Da er det ganske annerledes, men også litt utfyllende, at professor Anders Aschim berører Bibelens betydning for norsk kulturutvikling før og nå.  

En slik bok kan ikke la være å ta opp jødeparagrafen. Psykologen Berit Reisel belyser 1814-prosjektets behov for å gi nasjonen en samlende identitet, noe man altså oppfattet krevde ekskludering av enkelte grupper.

Dessverre er deler av dette skrevet før Håkon Harkets Jødeparagrafen og mangler noe av trådene bakover til opplysningstidsfilosofer som Voltaire.

Førsteamanuensis Ingunn Folkestad Breistein tar opp den manglende religionsfriheten i Grunnloven og hvordan frikirkelige menigheter var med på å legge grunnlaget for den religiøse toleransen som staten praktiserer i dag. Skal en slik toleranse beholdes, må den knyttes til menneskerettighetene.

Som altså må tolkes. Tor-Inge Harbo ved Det juridiske fakultet i Oslo argumenterer dermed for at menneskerettighetene anvendes på en slik måte at de ikke undergraver viktige verdier i samfunnet.

Harbo har stukket hodet frem i offentligheten ved flere anledninger de seneste par årene og gjør det samme igjen, med eksempler som den italienske domstolen som mente det var i overensstemmelse med menneskerettighetene å ha krusifikser på veggen i den offentlige skolen.

Det hele avsluttes med professor Janne Haaland Matlary som hevder at menneskerettighetene har røtter i en kristen og naturrettslig forståelse. Dette betyr ikke at det er opplagt og nøytralt hvem som skal tolke dem på hvilket grunnlag. Som Matlary viser foregår en tildels intens diskusjon om dette.

Så kan man selvsagt diskutere intenst om hun er av dem som er best egnet til å dempe gemyttene.
 
Uansett vil det nok kunne overraske noen at boken samler et såpass bredt spekter av kristne og kritiske perspektiver. Selv om boken ikke er kjemisk fri for sjåvinisme, er den en spenstig grunnlag for debatt om grunnleggende verdier.

Selv om vi lever i  2014.

Minerva og andre guder

Da er det tid for den årlige gudsdebatten i norske blader og denne gangen er det i Minerva den foregår.

Først ute var Anders Solli Sal med Guder og multiverser, en omtale av Espen Ottosens kronikk på NRK Ytring.

Det er ikke ofte man ser en filosof som viser mindre kjennskap til en filosofisk debatt.

Solli Sall åpner med at

Med jevne mellomrom kommer de gamle argumentene for gud opp igjen for så å bli tilbakevist. Det er ingen nye argumenter som blir gitt, men de samme gamle gjengangerne filosofer siden opplysningstiden har bevist ikke kan bevise eksistensen av en gud.

Men dette er altså feil på alle tenkelige måter. Det er ikke de "samme gamle gjengangerne". Kalam-argumentet ble ikke diskutert av Hume eller Kant. Fininnstillingsargumentet er nytt.

Videre er det altså ikke bevist at verken gamle eller nye argumenter ikke kan bevise Gud. Skal man gjøre det, må man starte med å motbevise den aristotelisk-thomistiske tradisjon som dels ble diskutert og dels misforstått av Hume og Kant og co.

Det er altså ikke nok å si at man ikke tror på den eller ikke synes den er god eller ikke tror den har noen effekt. Man må motbevise den, skal det være bevist at thomistiske argumenter ikke kan bevise.

Så må man definere ordet bevise.

Hvis man tenker i retning av matematiske bevis, stemmer det for andre argumenter enn thomistiske. Man kan ikke bevise noe ut fra mangetydig fysisk evidens.

Det å bevise noe som helst i eller om den fysiske verden med to endelige streker under svaret, er ikke enkelt. Det betyr ikke at alle teorier er like gode eller dårlige. Nei, det finnes svært gode argumenter for Big Bang, fininnstilling, evolusjon og så videre.

Men det at noe ikke kan bevises, betyr ikke at det ikke kan "bevises". Også for argumenter om Gud handler det om hvilken posisjon som har best støtte av evidens og argumenter, slik Atle og jeg viser i Eksisterer Gud?

Solli Sall blir ikke bedre i fortsettelsen.

Det kausale argumentet for gud forutsetter at ”alt som skjer, eller alt som finnes, må ha en årsak”, er selvinnlysende sann. Men det er ikke selvinnlysende sant. Dette argumentet plukket David Hume fra hverandre allerede på 1700-tallet. For hvorfor måalt som begynner ha en årsak? Prøver man å bevise dette innser man at man ikke kan gjøre det uten å forutsette nettopp det som skal bevises. (Prøv selv. Du klarer det ikke uten å forutsette et kausalitetsprinsipp.)

Dette er altså den vanlige feilgjengivelsen ateister gir av det kosmologiske argumentet. Slike argumenter handler ikke om at Gud må finnes siden alt må ha en årsak. Tvert i mot må Gud finnes siden alt ikke kan ha en årsak.

Som jeg skriver i en kommentar på Minerva, vil Solli Sal dermed slite med å finne filosofer som har brukt et så tåpelig argument på en så firkantet form. Man finner det ikke hos Aristoteles, ikke hos Aquinas, ikke hos Leibniz, ikke hos Copleston, ikke hos Craig, ikke hos Swinburne, ikke hos Ward eller noen andre.

Når det likevel er et hovedpoeng hos Solli Sal, rakner innlegget.

Det blir ikke bedre av at Solli Sal ukritisk plukker fra hverandre kausalitetsprinsippet basert på Humes generelle poenger fra lenge før kvantefysikken var påtenkt - uten å se hvor mye vitenskap som da kastes ut med badevannet.

Man kan si mye om kausalitet og Hume, men man kan uansett ikke avvise gudstro ved å avvise et ikke-eksisterende argument.

Hvorfor må så alt som begynner ha en årsak?

Grunnen er rett og slett at noe som ikke finnes ikke kan gjøre noe. Noe som ikke finnes kan ikke plutselig sende lyn fra ingen himmel uten grunn eller hammer.

Finnes noe ikke, finnes heller ingen egenskaper og eller potensial for noe som helst. Selv ikke Petter Northug kunne gjøre noe før han ble unnfanget.

Så kan man også argumentere ut fra evidens. Vi burde hatt masse eksempler på at noe bare blir til, hvis det var vanlig at noe bare ble til fra ikke noe. Altså må det være høyst uvanlig. Sier vi i stedet at det bare gjelder universer, blir det litt som å be for vår syke mor. For det er jo dette vi diskuterer om er mulig. Vi kan ikke forutsette det vi skal bevise.

Hvordan kan det i såfall ha seg at bare er ting med så enormt potensiale som universer som blir til av ikke noe uten grunn? Hvorfor ikke fotoner eller frimerker eller fysikere?

Ikke uventet sendte Espen Ottosen som blant mye annet for tiden er masterstudent i filosofi et tilsvar om Lettvint vraking av argumenter for gudstro.

Det var heller ikke noe tordenskrall fra ingen himmel med de sedvanlige pinlige pussige innspill i kommentarfeltet om hvor dustede det er å tro på Gud og ikke på vitenskapen og at Ottesen bedriver God of the gaps og at det ikke finnes argumenter for gud (stort sett skrevet med liten bokstav for virkelig å ... vise disse kristne) med undertonen at kristne er apologeter og ateister nøytrale forskere.

Det er heller ikke helt uventet at enkelte har en og annen kommentarer i begge trådene.

Aftenposten har ikke lett for å forstå samtiden

Sverre Amundsen i Aftenposten forlag lanserte magasinet Aftenposten Historie med treffende ord i mars: 

Kunnskap om fortiden gjør at man lettere forstår samtiden, sier direktør.

Det bidrar altså til mindre forståelse av samtiden når oppslagene i bladet ikke treffer like mye, selv om de muligens gir god dekning for moderne meninger.

Hva vi snakker om?

Same ol'.

For magasinet unngår ikke de gamle skjærene når det oppsummerer vitenskapshistorien.

I stedet for å forklare hvordan man i årtusener har kunnet vise at jorden er rund, og dermed kaste lys over hvordan kunnskap er skapt og formidlet i historien, hevder man at det først var med Magellan i 1522 at det var bevist at jorden var rund.

Nei, det var ingen tvil blant lærde i middelalderen om at jorden var rund i vesten.

Nei, Magellan beviste ingenting ugjendrivelig. Det er lett å se for seg en flatjordsmodell der man kan seile rundt jorden.

Som Allers viste i 1922 er ikke jordomseiling vanskelig på en flat jord.

Siden spørsmålet altså ikke var oppe til debatt, var det ikke behov for å bevise noe som helst. Dette var allerede bevist på mange måter - ganske så ugjendrivelige.

Aristoteles viste det på 300-tallet f.Kr. ved å peke på at jordens skygge på månen var rund - alltid. Den eneste måten dette kunne skje på siden månen og jorden beveget seg i forhold til hverandre, var hvis jorden var en kule.

Han viste det også ved å peke på at stjernehimmelen endret seg med hvor du befant deg på jordkloden. Stjerner som var synlige i Egypt var ikke synlige i Hellas.

Eratosthenes viste på 200 tallet f.Kr. at jorden var rund ved å sette stokker i bakken på ulike steder. Siden skyggen fra solen hadde ulike lengde på samme tidspunkt, måtte jorden var rund. Han brukte det også til å beregne jordens størrelse svært nøyaktig.

For folk flest kunne båter bevise det ved at skip langsomt ble borte bak horisonten. Det passet med en rund jord, ikke med en flat.

Folk flest kunne også oppdage at dess høyere over bakken de kom, dess lenger kunne man se.

Alt dette var godt kjent lenge før Magellan. Den ptolemaiske modell var toneangivende i antikken og middelalderen. Selv om den plasserte jorden i sentrum av solsystemet, etterlot den ingen tvil om at jorden var rund.

Slik Thomas Aquinas (1225-1274) sier allerede i første avsnitt av  Summa Theologica, kunne det bevises av flere vitenskaper.

Det var den sentrale modellen Dante (1265-1321) bygget Den guddommelige komedien rundt. Naturfilosofer som Buridan (1295-1356), Oresme (1320-1382) og Cusanus (1401-1464) gjorde sine astronomiske beregninger på bakgrunn av dette.

Det var utgangspunktet for vitenskapelige instrumenter som astrolabium og armilliansk sfære.

Man forstår hverken fortid eller samtid lettere ved i stedet å ta utgangspunkt i 1800-talls myter om Magellan.

Bloggdebatt eksisterer

Det er selvsagt frekt å kritisere andres bøker, så mye som de har jobbet med dem. Men siden jeg selv ikke alltid legger så mye i mellom, kan jeg til nød akseptere at noen gjør det samme med mine bøker.

Denne gangen handler det om Eksisterer Gud? som har fått den første av flere lovede kritiske kommentarer  på en ateistblogg.

Noe som pussig nok har ført til opptil flere kommentarer fra forfatterne.

Forhåpentligvis kan dette bli noe mer ryddig enn i et debattforum, siden det er færre som deltar.

Den 13. anmeldelsen

Det tilhører livets små overraskelser at det ble noe begrenset taletid under lanseringen av Tom Egelands Den 13. disippel på tirsdag for et tettpakket rom av lesere, fra Lahlum til Lise Myhre.

At en som er oppsatt med egen blogg lar det gå utover egne lesere er heller ingen nyhet.

Dette er altså Tom Egelands femte roman om Bjørn Beltø, albinoarkeologen som snubler over sensasjonelle funn som snur verdenshistorien/kristendommen på hodet og alt det der.

Før de glemmes eller gjemmes som Paktens ark i Indiana Jones.

Selv om mye av arkeologien må være en våt drøm for ateister, er det ikke vanskelig å lese bøkene for kristne. Det hjelper godt at Tom Egeland vet bedre enn Dan Brown hva som er funn og hva som er påfunn.

Det blir ikke verre av å se hvor mye alternativ historie som må diktes opp for å undergrave kristen tro.

Tematisk er dette en fortsettelse av Sirkelens Ende, den første Beltø-boken. På dødsleiet forsøker en kvinnelig kollega å gi ham et budskap. Så får han en mystisk nøkkel. Det viser seg at et arkeologisk funn i Israel i 1978 holdes hemmelig. Mannen bak funnet forsvant sporløst. Noen overfalles i Oslo. Bjørn Beltø møter en israelsk kvinne. Mossad griper inn.

Beltø lurer som vanlig mye på livet og Gud og Jesus og Bibelen og teologi. Og på om han har sjanse på damen han møter. Da er det mer nytt at han kan bli professor.

Som leser kan man så lure på når Beltø vil lese mer enn tabloidteologi. Og sukke over at han ikke oftere snubler innom Amazon eller Universitetsbiblioteket for å se hva kristne tenker (enten man er ute etter grundige bøker om Paulus (eller kortere artikler) eller populærinnføringer i kristen tro eller debattorienterte om teologi eller om gudsargumenter, eller om sistnevnte på norsk).

Det jeg var bedt om var imidlertid (noen vil si heldigvis) ikke å ramse opp linker og litteratur. Oppgaven var å dele noe ex cathedra på 4-6 minutter om et så lite ambisiøst tema som Fra Dan Brown til Umberto Eco - hvor troverdig er Beltø-universet som underholdningslitteratur?

Man gjør jo likevel ikke sånt helt uten å forberede seg, og det følgende er mine notater, noen smuler utdypet.

Hovednotatet var følgende tabell som kan trenge en del voiceover.

	Leserne oppfatter det som	Type	Populæritet
Dan Brown	Mye sant (men er moderne myter, tolket av en new ager)	Trivialthriller	Superbestselger
Umberto Eco	Tusen teorier fra tusen detaljer, postmoderne visjon	Mangslungen idéroman	Smalt publikum
Tom Egeland	Blanding av diktning og sannhet (som tolket av en ateist)	Thriller og tankevekker	Bestselger

Nå blir det fort urettferdig å sammenligne noen med Eco som altså stiller i en annen divisjon. Få forfattere er mer bevandret i esoteriske kilder og historie, eller i litteraturteori - eller har bedre språkfølelse.

Eco er kort sagt ikke Dan Brown.

Selv om Tom Egeland noen ganger står nærmere Eco, er det mer nærliggende å sammenligne ham med Dan Brown.

Og mer flatterende. Bjørn Beltø går Robert Langdon en høy gang eller tre, bortsett fra evnen til å havne i stadig nye firesiders kapitler med cliffhangere. Der er da også Langdon uslåelig.

Bjørn Beltø er ikke et vandrende leksikon eller rådsnar actionhelt. Bjørn minner lite om Bob. Mange identifiserer seg mer med en sutrehelt enn med en superhelt. Beltø hadde ikke følt seg hjemme blant Ecos skrudde komspirasjonsnerder.

Egeland viser en imponerende balansekunst. Han har på én gang villere og mer troverdige plott enn Dan Brown. Han har både større distanse til stoffet og mer nærhet til personene.

Han har mer respekt for historiske kilder og leker mer med dem.

Det blir ikke verre av en bedre penn. Egeland har avsnitt som Raymond Chandler ville humret av og Dan Brown solgt sjelen sin for.

Som et besøk på selveste advokat Weidemanns kontor:

Fru Gjerdmundseth viser meg gjennom en korridor der innfule advokater og flittige fullmektiger sitter bak hver sin miniatyrversjon av mahognidøren og gjør sitt ytterste for, kanskje en dag, å bli innlemmet i Weidemanns himmelske hoff som erkeengel, eller partner som det heter på advokatenes stammespråk. Aller innerst i korridoren: enda en dobbel mahognidør. Bak den troner Vårhere. Fru Gjerdmundseth banker forsiktig på døren og trekker seg skyndsomt til side. Og se! - døren åpner seg og en røst lyder som torden: "Kom!"Bak det veldige skrivebordet ruvet en stol, som en trone, og på tronen sitter Vårherre, eller nei, det må være advokat Weidemann, og med røsten jeg før hadde hørt tale med klang av torden og basuner, sier han til meg: "Beltø, kom inn, kom inn."

Når Den 13. disippel er en fortsettelse av Sirkelens ende, betyr det at Egeland må leve med de valgene han gjorde i den boken. Han har på mange måter malt seg opp i et hjørne. Beltø kan ikke gjøre like sensasjonelle funn og må nøye seg med å rive teppet vekk fra mindre sentrale læresetninger (noe Egeland sjangeren tro alltid kaller dogmer).

Denne gang er det ikke bare Den katolske kirken som er i skuddlinjen. Siktet rettes også mot Paulus.
Man kunne dermed håpe å få innsikt i en så fascinerende og mangfoldig figur. Men i stedet for å søke å forstå Paulus, står Egeland i tradisjonen som søker å angripe ham. Paulus er slangen i det urkristne paradis. I stedet for å lese ham ut fra menighetene han skrev til i hans samtid, leses han som om han har skrevet til menigheter i dag.

Akkurat dette blir ikke mer opplysende av et grep Egeland gjør mot slutten. Siden Paulus opplagt ikke er god og dessuten mann, må man forklare hvorfor så mye han skrev holder godt også for moderne kvinner.

Løsningen er at det som skurrer hos Paulus er fra Paulus selv, det som er bra er stjålet fra en annen.

Men dette er altså tolkninger og perspektiver. Det er ikke rettferdig å kritisere en spenningsroman for grep og funn som visker vekk historiske personer.

Så er det ikke til å komme fra at det også finnes nøytrale poenger som kan gi grunn til å rekke opp hånden. Nei, den kvinnelige Visdommen i Salomos Ordspråk kommer ikke fra gnostisismen. Det er ikke troverdig med evangelier skrevet på pergament i første århundre. Unøyaktigheter er det dessverre alltid i denne sjangeren og det er god tid å rette til paperbackutgaven. Heldigvis trenger ikke troverdig underholdningslitteratur å være troverdig historie.

Det sier likevel mye om Egeland at det ikke finnes noe mer troverdig på markedet i sjangeren.

Mystikk i rotekjelleren

Tviler du på hvem som styrer verden? Har du ikke fått med deg mesterene som trekker i trådene? Som bestemmer hva vi skal tro, tenke og mene om Atlantis og rotekte spiritualitet, ufoer og rotraser?

Og mye annet rot.

Da er du midt i målgruppen for avsløringene på  Katedralen Pub & Spiseri i Parkveien 13, 0350 Oslo, i kveld 19:00.

Professor Olav Hammer ved Syddansk universitet trekker vekk teppet som skjuler sannheten om Verdens hemmelige mestere: Madame Blavatsky og teosofien.

Vi gir ordet til blurben på facebook-eventet:

I en tid da kvinner skulle ses men ikke høres var Helena Petrovna Blavatsky (1831-1891) storvokst og brautende, røyket som en skorstein og bannet som en sjømann. Blavatsky påsto at hun hadde besøkt det hermetisk lukkede Tibet, der hun møtte verdens hemmelige mestere. Hun ble innviet i mesternes hemmelige lære, og mesterne fortsatte å sende henne nye innsikter via brev som materialiserte seg i løse luften. Innsiktene om reinkarnasjon og astrologi, biologi (Darwin tok selvfølgelig feil) og livet på Atlantis ble skrevet ned i enorme bokverk med titler som Isis Unveiled og The Secret Doctrine.

Ved å samle folk som var like fargerike enn henne selv startet hun Det teosofiske samfunn, og ble en innflytelsesrik kultfigur. Madame Blavatskys lære har påvirket alt fra naziokkultisme til indisk frigjøringskamp, UFO-bevegelsen til Steinerskolen. Men mest av alt er hun både okkultismens og New Age-bevegelsens bestemor.

Og du får mer enn foredrag. 

Som vanlig blir det mat, drikke, hyggelig selskap og musikk i Katedralen i Parkveien 13 (lokalet ligger i en sidegate). Selve arrangementet begynner kl. 19, og du må være fylt 18 år og være villig til å ofre 70 kroner for å bli innviet i de himalayiske mahatmaenes skjulte kunnskap.

En betaling du ikke kan bade deg ut av ved inngangen.

Tom Egelands 13. den 6.

Da skal jeg visstnok si noen mer eller mindre bevingede ord under lanseringen av Tom Egelands Den 13. disippel i morgen, tirsdag 6. mai kl. 19-21.

Det hele finner sted hos Aschehoug på Sehesteds plass i Oslo.

Og, nei, det handler ikke om hvem som er Tom Egelands 13. disippel.

For ordens skyld kan nevnes at jeg ikke er helt alene på banen.

Blant andre som skal bringe bevingede ord er Petter Skippervold (stipendiat ved Det teologiske fakultet, UiO) og Kristin Brandtsegg Johansen (idéhistoriker og fagbokforfatter), mens Terje Berg (pastor i pinsebevegelsen) dessverre har måttet melde forfall. Muligens kan det likevel bli lest opp en tekst fra ham.

Tom Egeland i Dagbladet Magasinet 03.05.2014

Hva jeg tenker om boken vil du få vite etter tirsdagen.

I mens kan jeg bruke anledningen til å rose Tom Egeland mer alment. Han er av få konspirasjonsforfattere med gangsyn nok til ikke å ta Hellig Blod Hellig Gral som god fisk.

Han merket fort at det luktet av boken.

I stedet for å tro at innholdet var i nærheten av sant, brukte Tom deler på måter som antydet en mer enn lettere skepsis, i hans første roman om arkeologen Bjørn Beltø og bibelmysterier - Sirkelens ende i 2001.

Nå er den avgjort ikke hans beste roman. Engasjerende og lettlest, men mangler distanse til det mer seriøse stoffet han hadde lest om teologi og teksthistorie. Det er ikke i veien for at Tom Egeland går Dan Brown en høy gang i kunnskap og kreativ bruk av idéer, og ikke bare fordi det finnes atskillig vanskeligere prestasjoner.

Selv om han ikke landet på helt samme løsning som en viss Davidsen ville gjort. Og nok malte seg litt inn i et hjørne med tanke på oppfølgerbøker.

Denne Davidsen er også intervjuet i Magasinet sist lørdag, og må tydeligvis ha gjort et visst inntrykk på journalisten.  

Et hjertesukk over telefonen:

– Da Dan Brown markedsførte «DaVinci-koden» gikk han langt i å antyde at han hadde avslørt gamle historiske konspirasjoner. og at boka var en slags dokumentar i romanform. Det er selvsagt det reneste sprøyt! 

Sivilingeniøren, konspirasjonsanalytikeren, foredragsholderen og skribenten Bjørn Are Davidsen snakket hyperkjapt over telefonen.

–Alle disse teoriene er viden kjente konspirasjonsteorier. men forbløffende mange trodde at det Dan Brown skrev var sant. I disse bøkene er hovedpoenget at ting ikke er som de ser ut som. At det er noen andre som står bak og trekker i trådene. Forfatterne drar veksler på en del moderne myter, som at kirken har drevet et renkespill i over tusen år for å holde sannheten skjult.

Han er gira nå. Elsker dette.

– Men det jo er til å fnyse eller fnise av. Pavene var i lange perioder stort sett marionettepaver, de franske og italienske kongene og keiserne hadde dem i sin hule hånd.

Davidsen har blant annet gitt ut boka «Da jorden ble flat – mytene som ikke ville dø», om en rekke slike myter. Han mener at teoriene rundt konspirasjoner og maktmisbruk treffer en nerve hos leserne av teologiske thrillere.

–Det har vært en enorm vekst i konspirasjonsteorier siden 1960-tallet, noe som henger sammen med politiske forhold i usa og framveksten av en del religiøse grupper som har gtrodd på dette eller i hvert fall fremmet sine synspunkt på kreative måter. Det gjør at de har fått gjennomslag for oppgjør med alt fra Pentagon til Vatikanet.

Han trekker fram «The Mystery of Mar Saba» av James Hunter (1940) som den boka, i tillegg til Bibelen selvfølgelig, som kan ha startet bølgen med teologiske thrillere.

–Den handler om et funn av en evangelietekst i et kloster i ørkenen. I motsetning til hos Dan Brown blir det imidlertid avslørt at det hele er en forfalskning. Det mer spesielle med boken er at den muligens inspirerte en bibelforsker, Morton Smith, til selv å forfalske en tekst, «Det hemmelige Markus-evangeliet».

Nå handler Den 13. disippel faktisk vel så mye om Paulus som om Jesus. Forståelig nok treffer ikke alle sider ved Paulus det berømte året 2014.

Hvorvidt Tom Egeland treffer alle sider ved Paulus, kan det være jeg kommenterer noen sider ved senere i uken.

Lama og annet hårete

Som lovet under omtalen av Skorpionen, er neste dyr tema lama.

Dette er altså en del av serien om dem som forteller den egentlige historien om Jesus. Altså de som må lage seg sine egne kilder og/eller tolke eksisterende på ecstacy for å få historien til å gå opp.

Og vi snakker ikke bare om Jesus som lama, men som superlama.

Det er den italienske filosofen Carlo A. Martigli som står bak boken som så langt ikke finnes på norsk, men på dansk som Kætteren. Handlingen er lagt til Firenze som slike bøker for tiden må innom, i en slags fortsettelse av Den sidste vogter om renessansefilosofen Giovanni Picco della Mirandola (1463-1494).

Mens vi i forrige bok møtte Mediciene, er det nå borget for Borgiaene.

Når boken kun er en slags fortsettelse, er det fordi Mirandola altså er død. Men det hindrer ikke Martigli fra å piske en rekke døde hester, slik Helle Hellmann beskrev i Politiken i fjor.

I 'Kætteren' fortsætter han efter dennes død, stadig i Firenze i 1497, hvor præsten Girolamo Sovonarola har indført et asketisk diktatur. Medicierne er fordrevet. Men de pønser på comeback. Imens drager en munk fra Tibet mod Italien med sin kvindelige protege, der er det levende vidnesbyrd om ... ja, heri ligger just historiens nøgle.

Man ser ikke forgæves efter tempelridderne, de dukker op på side 81. Således holder Martigli sig inden for den form, der karakteriserer denne type 'historisk' religionsspænding: frelserhåb, magtbegær, tempelriddere, hemmeligheder, flugt hid og did og mange personer, der ikke er meget andet end papfigurer, og som hældes på med en skovl.

Det hele handler om å forene jødedom, kristendom og islam, en kamp som får støtte fra en litt uventet retning som man ikke skulle tro stod for noen av delene.

Selv om det altså er slik i dag som på Chestertons tid, at alle religioner egentlig er like, særlig buddhismen.

Dermed kan munken Ada Ta som tidligere hadde sendt den gode Mirandola en hemmelig dagbok fra årene Jesus var i Tibet, ta veien mot Firenze. Siden dette er en roman reiser han ikke alene, men sammen med hans mer enn lettere billedskjønne adoptivdatter.

Siden vi altså har tilgang på dagboken, kan vi vite mangt som har gått historikere hus forbi.

Kernen i bogen er Jesu 'tabte år', fra han er 12 år, til han dukker op som menneskefiskeren. Han bortføres efter uddrivelsen af kræmmerne i templet til slaveri, men klarer sig gennem trængslerne og bliver i fjerne egne en ophøjet sjæl, der overkommer sin skæbne på måder, man ikke just genkender fra kristendommen. 

Dette er guttebok for esoterikere. Dette er Fantomet som New Age. Selv om budskapet minner om mange kanaliseringer, kaller man heldigvis en roman for en roman.

Budskabet er, at alle religioner er én, godt krydret med sørøvere, besøg hos sultanen i Istanbul og diverse vissevasse. Der er vist salg i denne type bøger ligesom i myterne, den formidler.

For mig er det hverken spændende eller spirituelt; jeg ville til hver en tid hellere læse en historisk roman af f.eks. Hillary Mantel, men sådan er vi jo så forskellige.

Så kan man sikkert diskutere hvor spennende eller spirituell boken er. Mye vil nok avhenge av ståsted og alder.

Og enda mer av hva man kan om ståsteder og tidsaldere.