Omtenk(t)som anmeldelse

Siden antallet omtaler av Svar på tiltale stiger (vi er nå oppe i hele tre) er det godt å se at noen (nærmere bestemt Tom Arne Møllerbråten) synes å ha forstått boken mer enn noenlunde, og (her er det bare å holde seg fast) til og med er sære nok til å ha sans for prosjektet.

Det betyr ikke at omtalen er så nesegrus dyrkende som boken fortjener (man aner noen reservasjoner bl.a. til omfang og detaljnivå), men den understreker i hvert fall hvordan inntrykk kan variere med person og personlighet.

Så er det bare å håpe med Tom Arne at lesere overlever en bok på over 200 sider, at man ikke er helt uten evne til å oppfatte tapre forsøk på humor, ikke gir opp selv om det kan kreve noe ... kunnskap å få med seg enkelte deler av stoffet og at ikke tror den er påkrevd lesning for å kunne kalle seg kristen.

Synsk som jeg er har jeg kommentert en del av dette i Svar på tiltale, nærmere bestemt på side 30:

Når vi ser på nyere oppgjør med gudstro, er vi i gang med samme risikosport som det er å skrive om Da Vinci-koden. Det kan skape sterkere reaksjoner å svare på kritikk, enn å bringe den. Gir det ikke bare kritikerne mer blest, slik at de blir enda større bestselgere? Og kan man i det hele tatt skrive om denne type kritikk uten å virke gretten? Eller, enda verre, kjedelig?

Alle opplever nok ikke at forsøk på fornuftsargumentasjon er like nyttig. For noen er det meningsløst å blande tro og fornuft. Andre kan synes det blir for overfladisk – boka tar jo ikke opp alle avgjørende spørsmål. Det er ingen tvil om at atskillige temaer kunne vært belyst over enda flere sider og fotnoter.

Men kanskje vil enda flere finne det hele litt overveldende. Finnes det virkelig så mange spørsmål, for ikke å si detaljer? Nå er heldigvis ingen forpliktet til å lese boka fra perm til perm første kvelden. Mitt forhold til Gud verken står eller faller med om jeg henger med i alle tankesvingene. Men kanskje kan boka brukes som et lite oppslagsverk? Når Jesus oppfordrer til å elske Gud med all min forstand, kan det være et hint om noen ganger å bruke hodet på troen, selv om man er kristen. Om ikke annet er håpet at boka kan gi rom for pustehull og refleksjon. De store spørsmålene fortjener at vi senker tempoet litt. Kanskje kan boka bidra til mer rolige samtaler om religion og rasjonalitet. Det er ikke sikkert det vi trenger mest i dag er flere sinte stemmer.

Så vi trenger avgjort flere blogger som Tom Arnes.