En mørkere middelalder?

Selv om det ikke er mulig å støtte anmeldelsen i Fri Tanke av Svar på tiltale når den omtaler gudsargumenter og scientisme, er det kanskje mer hold i annen kritikk?

Even Gran starter igjen svært så positivt på dette feltet og jeg kan ikke annet enn å takke for gode ord og en sympatisk formaning.

Bjørn Are Davidsen benytter også i denne boka anledningen til å lære oss en lekse om at kristendommen ikke var så vitenskapsfiendtlig, og ikke skaper så mye trøbbel, som mange vil ha det til. Det er uredelig å skylde på religion når det kanskje er vel så mye klassemotsetninger og etnisk begrunnet hat som er årsaken til konflikter som for eksempel den i Nord-Irland. Middelalderen var ikke så mørk som mytene sier. Ingen trodde jorda var flat. Folk som prøvde seg på vitenskap ble ikke umiddelbart brent på bålet, og det var kanskje en del andre grunner til at Galileo Galilei ble fengslet også, enn at han motsa kirken og påstod at jorda går rundt sola. Davidsen viderefører myteknusingen fra tidligere bøker, og det er viktige bidrag. Det er trist å se hvordan slike myter lever videre blant folk som ser på seg selv som opplyste. Slutt med det, folkens.

Samtidig spørrres det altså om "Davidsen går litt for langt i å framstille religionen i et positivt lys" og om det kan være "et korn av sannhet i at kirkens sterke posisjon og autoritære fasit-dogmatikk i middelalderen kan ha legitimert undertrykking av annerledes tenkende med påfølgende vitenskapelig stagnasjon".

Tja, uttrykk som "litt for langt" og "korn av sannhet" er ikke superenkle å forholde seg til og det kan være å gå litt for langt å hevde at det overhodet ikke er noen som helst korn av sannhet i noe av det dette.

Både fordi "religion" som jeg tar opp på side 78-79 er et håpløst begrep å forholde seg til siden det omfatter svært mange ulike retninger, perioder og anledninger. Det samme gjelder selv om vi her tolker "religionen" som "kristendommen". Det er forskjell på 700-tallet og 1700-tallet, protestanter er ikke alltid like katolske.

Dermed er jeg - som jeg tar opp i boken - opplagt åpen for at ulike typer religioner kan ha negative (og positive) effekter på naturvitenskapelig tenkning. Og så har jeg ved flere anledninger åpnet for at konflikter om makt og meninger, eller forskjeller i interesser og prioriteringer (som for Steno), og forbud mot enkelte typer filosofi (som i 1277) kan ha påvirket naturfilosofer i arbeidet - negativt og positivt.

Men mye fremstilling av slik bygger på en ganske så anakronistisk historiebeskrivelse, eller Whig history som det heter på mindre fint. De som holdt på med eller støttet det som viste seg å være blindveier pipes ut, mens man heier villt på de som holdt på med eller støttet det som i ettertid viste seg å føre til nye oppdagelser.

Ikke minst er det problematisk å akseptere en historiefremstilling som oppfatter det man kaller for kirkens "autoritære fasit-dogmatikk i middelalderen" som en belastning for naturfilosofien.

Mens det i realiteten blir en faglig belastning for de vitenskapshistorikere som begynner å snakke på den måten.

For dette er rett og slett å gå i samme fella som jeg viser i Svar på tiltale at nye ateister har gått i igjen og igjen, enten de heter Harris, Hitchens eller Dawkins. De viser så lite dømmekraft og sprer så mange myter at det forteller atskillig om vår kultur, og forstyrrer den offentlige samtalen, at noen kan tro på deres påstander.

Man postulerer noe om at Kirken har noen dogmer som på en eller annen måte skal begrense naturvitenskap - uten ta det så nøye med å gjøre rede for hvilke dogmer det er snakk om eller hvilken vitenskap som blir påvirket når eller hvordan.

Og de gangene man kommer med konkrete eksempler er de stort sett feil.

Dermed kan jeg nok heller ikke støtte Even når han skriver at

Davidsen kunne med fordel ha tatt mer høyde for at grunnlaget for vitenskapen ligger i den før-kristne antikken, og at det først var etter opplysningstiden, og bruddet med det kirkelige makthegemoniet, at moderne vitenskap virkelig begynte å skyte fart i Europa.

For det første har jeg aldri underslått at antikken var viktig for utviklingen av moderne vitenskap, noe jeg har tatt opp i en rekke artikler og bøker (inkludert Da jorden ble flat, der temaet er behandlet langt grundigere).

For det andre er det slik at antikken på flere felter i seg selv virket bremsende på utviklingen av moderne naturvitenskap, bl.a. fordi de toneangivende strømningene (basert på Aristoteles og Ptolemaios) bygget på en feilaktig fysikk (spesielt bevegelseslæren) og i for liten grad stimulerte kvantitative analyser.

Middelalderens problem var ikke at man kvelte impulsene og lærdommen fra den før-kristne antikken, men at man aksepterte dem for mye etterhvert som man fikk tilgang til dem.

Dette er forøvrig ett hovedpoeng i kapittel 4.3 - "Tid for en ny fortelling", side 94-106.

For det tredje har jeg som det står i Svar på tiltale aldri underslått at "Middelalderen var lang og mangfoldig med lyse og mørke sider" (side 102).

For det fjerde tar jeg nettopp "høyde for" at det "først var etter opplysningstiden [...] at moderne vitenskap virkelig begynte å skyte fart i Europa". Det er ingen som bestrider at dette skjedde, men grunnen. Hvis man hevder at årsaken var "bruddet med det kirkelige maktmonopolet", må man overse de lengre historiske linjene jeg tegner basert på faghistorikere og forhold som økonomisk og teknologisk vekst i kjølvannet av middelalderens lille industrielle revolusjon og 1700-tallets store, for ikke å si oppdagelsesreiser og kolonialisering.

Og så må man overse at dette "maktmonopolet" (som altså historikere vil undre seg over når og hvor eksisterte som det) bidro med mer støtte til naturvitenskap enn noen annen institusjon før 1800-tallet.

Derfor siterer jeg både en historiker som Grant (side 97) og en ateistisk tenker som Habermas (side 106) som hver på sin måte understreker at vi ikke kan isolere en historisk analyse til et spørsmål om graden av kirkelig makt.

Gjør vi likevel det, får vi samme tunnelsyn som nye ateister og 1800-tallets mytemakere.

Even avslutter heldigvis mer positivt.

Denne skjevheten i Davidsens oppvurdering av kristendommens rolle er forståelig i lys av tilsvarende demonisering av religionen fra den andre siden. Men jeg tror Davidsen ville ha vunnet troverdighet på å være mer balansert. Sannheten ligger trolig et sted imellom Christopher Hitchens’ knyttneve «God is not great: Why religion poisons everything» og Bjørn Are Davidsens apologi.

Ja, sannheten kan nok alltids ligge et "sted i mellom" Hitchens helsvarte fremstilling og en ensidig lys (som jeg altså ikke står for). Men den ligger ikke midt i mellom.

Og de er ikke sammenlignbare.

Hitchens og Harris bygger her på blind tro (det kan være fristende å kalle det for deres autoritære fasit-dogmatikk om middelalderen, siden de aldri har vedgått feil på området) og ikke på historievitenskapelige analyser. Mens jeg forsøker å forholde meg aktivt til kilder og historikere.

Nå lykkes jeg garantert ikke like godt med dette på alle områder. Som alle er jeg farget av noe så mistenkelig som et ståsted. Og det jeg driver med kan selvsagt betraktes som "apologi", på samme måte som man kan betegne det nye ateister driver med eller en bokanmeldelse i Fri Tanke.

Men skal man si at jeg tar feil eller skjønnmaler er det altså greit å være konkret og henvise til hva og hvor, backet opp av fagspesialister.