Vitenskap og vås

Når noen begrunner sine idealer i vitenskap, er det interessant å se hvordan man tenker. 

Hva slags vitenskap bygger man på? Hvordan argumenterer man ut fra denne vitenskapen? Hvilke fag, forskere og data løfter man fram på hvilken måte? Hvor langt fører prosjektet?

Og hvilken sammenheng tenker man innenfor?
 

En av bøkene som hevder å bygge på vitenskap ble lansert med noen hekto brask og bram i Norge i år, Den usynlige veven – jakten på universets skjulte kraft av Lynne McTaggart. Som er en oversettelse av noe av en klassiker i alternativmiljøer, The Field fra 2003.

Ser vi etter, oppdager vi imidlertid fort at McTaggart bygger mindre på forskning enn mistenkeliggjøring.

Forlagsomtalen er som vanlig på feltet:

Den usynlige veven er en vitenskapelig detektivfortelling. Forfatteren setter søkelyset på skjæringspunkter mellom fysikk, medisin, psykologi og religion. En usynlig vev forbinder alle ting i fortid, nåtid og fremtid. Og mye tyder på at vår bevissthet spiller en nøkkelrolle i å forme verden. I boken møter vi vitenskapsfolk som i sin søken etter universets dypeste sannheter er blitt frosset ut av det gode selskap, og først nylig begynner å få den anerkjennelsen de fortjener.

Hos McTaggart styrkes dette av en tro på at våre oppfatninger styres av forskere som er kjøpt og betalt av storindustrien (Big Pharma  og alt dets vesen og alle dets gjerninger). Når da ikke forskere bare er fanget i tankefeller eller driver noe så konserverende og konspirerende som fagfellevurdering.

McTaggart finner løsningen på spørsmålet om vi er fanget i materiens deterministiske fengsel i en mystisk, eller muligens mytisk forståelse. Hun mener at ekte vitenskap, altså slik som drives av modige og miskjente pionerer,  viser at vi er del av en usynlig vev som åpner for mer enn det materielle. 

Angivelig startet prosjektet da hun oppdaget en serie mirakler «i den forstand at de brøt tvert med hvordan vi tror verden henger sammen».

Dette var blant annet alternative behandlingsmetoder, som «gode studier av homøpati» som «viste at man kunne ta en substans, vanne den ut til ikke et eneste molekyl av substansen var igjen» og bruke dette (altså så rent vann det er mulig å få) som virkningsfull medisin.

Hun forteller om flere forskere som skal ha vist at universet er en vev av forbindelser. Har noe først hatt kontakt, forblir det alltid forbundet - uansett avstand. At dette kun handler om positiv innflytelse opplever hun tydeligvis som selvsagt.

Resultatet viser seg i alt fra lysbehandling (som i følge McTaggert kan få fotonene til å spille sammen takket være kvantekoherens) til at vi kan se på tvers av tid og rom, altså telepati og synskhet.

I hennes New Age-orienterte verdensbilde henger alt sammen uten noe egentlig skille mellom ånd og materie. Dermed er det slik at vitenskapen ikke ødelegger Gud, men beviser «for første gang Hans eksistens – ved å påvise at det finnes en høyere, kollektiv bevissthet. Vi har ikke lenger bruk for to sannheter – vitenskapens og religionens. Vi kan skape et forent syn på verden».

Selv om konklusjonen kan friste og boken høres vitenskapelig ut handler det mest om hvor lett det er å imponere med uvante begreper og fremmedord. I realiteten har forfatteren lite innsikt i fysikk, biologi eller historie, inkludert gudsargumentasjon.

Og der har McTaggart en aldri så liten utfordring. Skal man avdekke fordommer og tankefeller på noen områder, kommer det godt med å vise at man er kjent med områdene. Det skader heller ikke å vise at man er kjent med motforestilinger.

Symptomatisk nok lar hun være å nevne heller blytunge innvendinger til de få forsøkene som angivelig støtter homeopati. På den annen side, hadde hun gjort det, ville prosjektet aldri kommet til startstreken. 

Kort sagt bygger sammenhengene hun ser mer på godtroenhet enn godkjente forsøk.  Hun argumenterer mer ved analogier enn akseptert logikk. Hun trekker vidløftige konklusjoner om hverdagen fra tolkninger som i beste fall handler om kvantefysikk.

Hun opptrer som om vi kan overføre det poenget at en kvantepartikkels posisjon er ubestemt inntil den er observert til at vi som observatører kan velge hvilken tilstand noe vil være i og dermed skape vår egen virkelighet. Uten å vurdere metodiske, psykologiske eller etiske utfordringer ved dette.

Hvis vi personlig kan bestemme hvordan verden skal være er det vanskelig å unngå solipsisme eller begrunne at etterprøvbar naturvitenskap i det hele tatt er mulig. Fungerer ikke naturen noenlunde konsekvent er det ikke enkelt å drive forskning. Hvis alt handler om min bevissthet blir forskning forfatterskap.

Men kan det ikke være noe i McTaggarts fremstilling? Hvorfor stole på en blogger som har brukt et par timer på en bok fremfor en forfatter som har brukt år? 

Vi kunne selvsagt løftet noen studiepoeng i fysikk opp av hatten, men skal i stedet se på to forhold. 

For det første må McTaggart stadig modifisere påstander om disse overbevisende forsøkene som støtter henne. Når hun går så hardt ut fra hoppkanten med alt som skal være bevist, er det talende hvordan hun sikrer seg i landingen med i større grad å si «Det finnes de som tror at».

For det andre anklager hun normalvitenskapen for sensur og hersketeknikk.

Når den vitenskapelige verden ikke aksepterer det hun ser som ubestridelige forsøk, skyldes det tunnelsyn og totalitære trekk. Å «være revolusjonær i dagens vitenskap er å flørte med yrkesmessig selvmord». Dermed blir en av de viktigste metodene for å unngå tulleforskning - fagfellevurdering, at andre forskere vurderer om arbeidet er forsvarlig utført - ikke oppfattet som en styrke, men som selve problemet.

Dette er ikke akkurat uproblematisk når hun er en autoritet som mange i New Age-kretser lytter til. Samme mangel på forståelse av forskning har ført til at hun fremmer konspirasjonsteorier og uansvarlig omgang med fakta. Hun har frontet vaksinemotstand og alternativ medisin. 

Hun er kort sagt ansvarlig for at mange mennesker har satt seg selv, sine barn og sine omgivelser i fare. 

En grunn er nok at hennes følgere kan om mulig enda mindre om fag og forskning (at boken ble rost av Arthur C. Clarke handler nok mer om hans lange fascinasjon for det alternative og at en 85-åring nok ikke eterprøvde alle hennes påstander like nitid og kritisk).

Videre har McTaggert en såpass god penn at mange får sympati med personene hun løfter fram som miskjente foregangsmenn. Har noen fått kritikk av andre forskere, eller ikke sluppet ordentlig til med sine angivelig banebrytende oppdagelser, kan ikke grunnen være at det er noe galt med dem.

Nei, dette handler alltid om omgivelsene. Om en massiv mur av trangsynte kollegaer. 

Når McTaggart forskerhelter ikke slipper gjennom nåløyet fagfellevurdering er det ikke deres forskning, men nåløyet det er noe galt med. Hun nøler ikke med å bruke ord som heksejakt og sensur siden nye ideer alltid blir «sett på som kjetterske».  

At kanskje den største svakheten med fagfellevurdering er at man ikke alltid har klart å avsløre forskningsfeil (altså at man har sluppet gjennom store oppdagelser som det viste seg ikke å være hold i), er hun ikke kjent med.

Ikke uventet argumenterer McTaggart med at Columbus også møtte motstand for sine påstander. «De fleste vitenskapelige kretser ignorerte dem, og holdt fast på tanken om at jorden var flat». 

Et utsagn som bekrefter at det ikke bare er naturvitenskapelig forskning hun ignorerer. 

Tull om null

Kanskje har ikke alle null interesse av at min artikkel med null fokus fokus på null nå er ute.

Vi sakser fra innledningen:

På mange måter er det blitt en regel at media sprer myter om kirkehistorien. Mytene fungerer dels som komikk (vi må jo få fram smilet) og dels som kritikk (vi kan jo ikke underslå alvoret).

Skal jeg fremstå som moralsk og fornuftig, hjelper det å vise at jeg er oppegående nok til å avsløre umoralske og ufornuftige trekk i fortiden.

Nå er ikke denne øvelsen så vanskelig. Det mangler ikke anekdoter om Kirkens innbitte kamp mot vitenskapen. Men det er nå en gang slik at anekdotiske bevis ikke kan brukes til annet enn å vise hvilke anekdoter man har hørt. Dessverre var det som ventet da NRK i andre episode av Siffer, en ellers kunnskapsrik og engasjerende serie om matematikk, i 2011 kunne fortelle at paven oppfattet titallsystemet som djevelens verk. Noe som nok fikk fram smilet hos flere enn dem som slet med matte på ungdomsskolen.

Resten må du altså lese her.

Tarzan i hundre

Da klarer vi ikke lenger å holde oss tilbake, vi slenger inn månedens jubilant mens tiden fortsatt er inne.

Og igjen snakker vi altså ikke om hvem som helst (vi gjør sjelden det, selv ikke folk flest er noen hvem som helst), men om en av det tyvende århundrets mest berømte og beryktede figurer - Tarzan.

Grunnen er altså ganske opplagt,  Edgar Rice Burroughs' første Tarzan-fortelling - Tarzan of the Apes - dukket opp i magasinet All Story i oktober 1912 og den første boken to år senere, lett bearbeidet fra magasinutgaven.

Hvorfor berømt?

Rett og slett fordi få om noe populærkulturelt fenomen var mer ikonisk og populært, eller hadde utbredelse i flere formater, fra pulpmagasiner og bøker til film, radio og TV-serier, tegneserier og tegnefilmer.

Hvorfor beryktet?

Jo, fordi Tarzan-figuren for noen på en uvanlig sterk måte kom til å uttrykke eller i hvert fall symbolisere europeisk selvgodhet, rasisme og imperialisme. Og så var ikke fortellingene hundre prosent realistiske.

Det er ikke overraskende at Dagsavisen kan fortelle at ingen norske forlag har våget seg på en gjenutgivelse i 2012 (selv om enkelte bibliotek er mer positive).

Det er ikke lett å være Tarzan i 2012 Han er egentlig blitt den rake motsatsen til Pippi Langstrømpe, som stadig framheves som feminismens rollemodell.

Tarzan er symbolfiguren for alt som var feil ved 20. århundrets tankegods. Menneskesynet, verdensbildet, kjønnsrollene, mannsidealet. Han er en primitiv muskelbunt med kniv, rasistisk, sexistisk, selv om han kjemper mot kolonityrannen kong Leopold i debutromanen fra 1912 - en imperialist.

Det forhindret ikke at Tarzan var definert som supert lesestoff for barn i tre mannsaldre, også her i landet. Eller at de gamle svart-hvitt-filmene fra 30-, 40- og 50-årene ble satt opp igjen og igjen på norske kinoer helt fram til 80-tallet.

Vi har tidligere sett på filmene, men skal i et forsøk på å eskalere kvaliteten og nedtone mediamytene åpne bøkene.

Det som da springer fram for vårt indre blikk er en helt annen skikkelse enn i filmene og i artikkelen over.

Burroughs' Tarzan er ingen primitiv muskelbunt. I romanene er han er intelligent og moralsk sånn noenlunde til fingerspissene som seg hør og  bør en sønn av en britisk Lord og Lady.

Foreldrene settes etter et mytteri i land på en øde kyststrekning i Vest-Afrika og dør under dramatiske omstendigheter. Spedbarnet Tarzan blir tatt vare på og oppdratt av en gruppe aper som er høyere utviklet enn gorillaer. Men en arving av den britiske adel er enda mer oppegående og lærer å lese og skrive engelsk av seg selv, takket være ABC-bøkene foreldrene hadde i bagasjen.

At Tarzan-bøkene til tider kan beskyldes for rasisme skyldes nok mindre at Burroughs hadde noen klar holdning til raser (slik at den russiske, arabiske og tyske "rasen" i seg selv skulle være mindreverdig den britiske) enn at han dels dyrket etablerte pulpklisjeer og dels dyrket evolusjon.

Burroughs var kort sagt evolusjonist. Hans bøker er en eneste lang hyllest til evolusjonens positivt skapende egenskaper. Mennesker er enten edle eller degenererte. Eller yppersteprestinner.

Tarzans utvikling skyldtes ikke så mye miljøet som arven. Du kan ta dressen av en britisk gentleman, men du kan ikke ta adelsmannen av ham.

Selv ikke om du plasserer ham i en jungel og lar ham oppdra av aper.

Selv om han kan lese og skrive engelsk lærer lærer Tarzan likevel å snakke fransk før engelsk, noe som fører til ett bananskal eller tre av forviklinger. Han kastes inn i så mange eksotiske eventyr at han ender med å beherske et titall eller to til nå ukjente språk hos tapte sivilisasjoner i Afrikas uendelige store og mange jungler, ørken og fjellandskap.

Når Tarzan møter samtidens sleske arabere, russere og tyskere (som fremstilles langt dårligere enn innfødte afrikanere, for ikke å si aper) er det altså med en overveldende intelligens og moralsk indignasjon, ikke minst etter at nære familiemedlemmer er drept på brutalt vis.

Mens bøkene fram til slutten av 1920-tallet er relativt fantasifulle og fartsfylte og vi til tider merker vi har å gjøre med en fantasy/science fiction-forfatter (vi opplever alt fra dinosaurer til reiser til jordens indre), er litt vel mange av de neste variasjoner over temaet motpoler.

Oppskriften er enkelt sagt stadig nye tapte sivilisasjoner der to byer (enten de er etterkommere av romere, de første kristne (som ikke akkurat oppfører seg kristent), korsfarere eller andre, har vogner trukket av løver eller elefanter) ligger i krig og Tarzan må ordne opp mens han febrilsk holder beilere og brutale best fra livet.

Som ABC-nyheter understrekte i forrige måned er den Tarzan vi møter i bøkene likevel ingen knivsvingende barbar eller triggerhappy bueskytter, selv om han for et utrenet øye kan ligne på Conan.

Og ikke bare fordi han er vel så behendig med lasso.

«Tarzan er en mytisk figur av ypperste merke. Han står fram som en av tidenes første naturvernforkjempere – urskogens vokter mot tankeløse utbyttere. Ingen ussel helt i disse tider», skrev Wandrup for noen år siden. Ordene står fortsatt ved lag.

– Tarzan kan utvilsomt sees som et symbol på en som beskytter naturen og dyrelivet. Han ble jo oppdratt til å innse verdien av naturen, og slo hardt ned på dem som prøvde å ødelegge den. Samtidig kan han jo betraktes som et hvitt overmenneske som behersket jungelen, det villeste av det ville. Han var et produkt av sin tid, da folk hadde et mindre nyansert syn enn i dag på Afrika og menneskene som bodde der, påpeker Wandrup. 

Er så noen av disse bøkene verdt å lese selv om du skulle ha passert ti år?

En håndfull eller to - og særlig på engelsk, og om man ikke ellers tilbringer kveldene med å lese Shakespeare og Dante eller er allergisk mot røverromaner uten sex og cyberspace.

Behersker du også norsk kan anbefales Sverre Knudsens nyoversettelse fra 2004 av Tarzan - apenes konge er riktig så bra. Ikke minst fordi den ikke er en forkortet guttebokutgave og dermed viser flere sider ved Burroughs, som at han ikke var fremmed for allegorier (Tarzan "en figur som representerte det primitive som kjemper seg gjennom uvitenhetens mørke mot kunnskapens lys").

For noen av oss gir det også en duft av den tapte tid å finne fram Windju Simonsens klassiske guttebokutgaver, særlig når det regner på hytta, selv om vi da er i forkortelsenes bortgjemte dal der hver bok tar en time.

Mens pocketutgavene fra 70-tallet er mer friske og såpass mindre forkortede at du kan regne med nesten en og en halv time, selv om de ikek plukket alle bøkene fra samme øvre hylle som Windju Simonsen.

Det er gitt ut 24 offisielle bøker - de i fet skrift er mulig å lese selv om du ikke er blodfan, de i kursiv er ikke pinlig dårlige:

  1: Tarzan of the Apes, 1912      (Tarzan, apenes konge)
  2: The Return of Tarzan, 1913      (Tarzan vender tilbake - del 1)
  3: The Beasts of Tarzan, 1914      (Tarzan vender tilbake - del 2)
  4: The Son of Tarzan, 1914      (Korak, Tarzans sønn)
  5: Tarzan and the Jewels of Opar, 1916      (Tarzan og Opars juveler, 1950)
  6: Jungle Tales of Tarzan, 1919
  7: Tarzan the Untamed, 1920      (Villmannen Tarzan)
  8: Tarzan the Terrible, 1921        (Tarzan i ukjent land, 1953) 
  9: Tarzan and the Golden Lion, 1922/23  (Tarzan og den gylne løven, 1951)
10: Tarzan and the Ant Men, 1924 (Tarzan og dvergene, 1954; Tarzan og maurmennene, 72)
11: Tarzan, Lord of the Jungle, 1927/28  (Tarzan, jungelens herre)
12: Tarzan and the Lost Empire, 1928       (Tarzan og det bortgjemte riket)
13: Tarzan at the Earth's Core, 1929  (Tarzan i en ny verden; Tarzan i jordas indre, 1973)
14: Tarzan the Invincible, 1930/31   (Tarzan den uovervinnelige, 1953; 1972)
15: Tarzan Triumphant, 1931        (Tarzans triumf, 1973)
16: Tarzan and the City of Gold, 1932        (Tarzan og gullbyen)
17: Tarzan and the Lion Man, 1933/34
18: Tarzan and the Leopard Men, 1935
19: Tarzan's Quest, 1935/36 (Tarzan tar opp jakten, 1972)
20: Tarzan and the Forbidden City, 1938
21: Tarzan the Magnificent, 1939
22: Tarzan and the Foreign Legion, 1947
23: Tarzan and the Madman, 1964
24: Tarzan and the Castaways, 1965

Om ikke annet vil en kveld med et par av disse utgjøre et nyttig bakteppe når vi senere skal se på høydepunktet for Tarzan, noen av dem også blant høydepunktene i sin sjanger.

Vi tenker da på tegneseriene - og ikke bare Joe Kuberts.

Spesielt folk flest

Man kan si mye om religionsundervisning for tiden (eller RLE - Religion, Livssyn og Etikk som det heter etter noen navneskifter uten like mye hamskifter) - og langt fra bare negativt.

Denne gangen ønsker vi imidlertid å ta opp noe av det som gjør faget mer enn modent for revidering.

Og, for ordens skyld, det er ikke bare et tilfeldig forbipasserende RLE à la 2012 vi snakker om. Det dreier seg om kristendoms- og religionsundervisning så langt tilbake jeg er kjent med, inkludert mine egne opplevelser i barneskolen på 1960-tallet.

Altså enten skolen hadde en mer rendyrket kristen formålsparagraf eller ikke.

Vi holder unna diskusjoner om fagets forhold til livssynsfrihet, hvor mye plass som skal brukes på hver enkelt religion og livssyn, skolegudstjenester, moskébesøk, livssyn som teori og livssyn som praksis (hvordan oppleves det å være kristen/buddhist/muslim/humanetiker?), religionskritikk (og kritiske vurderinger av denne), deltakende undervisning og så videre og så videre.

Kompetansemålene fra 1.-10. klasse i RLE, fra Moava.no. 

I stedet skal vi se på fem forhold der faget har spilt fallitt som kunnskapsformidler. Dels fordi vi snakker om noe som ikke er på pensum, dels fordi det som er på pensum ikke er blitt formidlet godt nok.

At dette spesielt handler om noe som har rammet forståelsen av kristen tro er ikke til å unngå, skjevøyde som vi er på denne bloggen. Det er garantert mulig å finne tilsvarende for andre religioner og livssyn.

Resultatet er  heller store kunnskapshull hos dagens og tidligere elever, altså hva vi på fint kan kalle for folk flest:

1:  Folk flest forstår ikke forskjellen på Det gamle og Det nye testamentet.

Selv om dette er på pensum, er det tydelig fra mange politiske kommentarer, nettdebatter og lunsjssamtaler at de færreste har særlig kunnskap om dette. Dermed oppfattes kristne som hyklerske, inkonsekvente eller gudsfornektende om man ikke følger staten Israels nasjonale lover eller renhetsforskrifter fra århundrene før Kristus.

En følge av dette er manglende innsikt i et kristent syn på etikk. Å snakke om en kristosentrisk lesning av Bibelen, om naturretten eller om forholdet mellom lov og evangelium er som å snakke gresk.

Hvilket det i og for seg et stykke på vei er.

2:  Folk flest forstår ikke Evangeliet.

Dette handler ikke om å forkynne evangeliet, men å formidle som kunnskap hva det helt sentrale i kristen tro faktisk handler om.

Selv om jeg fikk sneket meg til M og 5 og slik i Kristendom på 60- og 70-tallet, var jeg i det ytterste mørke om evangeliet da jeg var ferdig med videregående.

Etter å ha snakket med ganske mange er konklusjonen at jeg ikke har vært mutters alene om å tro at det å være kristen er å være snill og grei eller (litt slemmere sagt) å bestikke Gud med gode gjerninger.

I beste fall har noen fått inntrykk av at det å være kristen er å gjøre så mye galt man kan og så omvende seg etterpå. Stadig.

Det er også vanskelig å finne noen som har fått med seg at det innen kristen tro, i motsetning til de fleste andre religiøse retninger, ikke er konkrete lover som er juridisk forpliktende og må følges av alle kristne stater.

Det forhindrer selvsagt ikke at ulike kirker og menigheter kan formulere noen regler eller plikter for sine  medlemmer.

3: Folk flest forstår ikke forskjellen på Gud og guder.

Vi snakker ikke om en bred analyse av hva som skiller kontingente fra ikke-kontingente størrelser.

Det hadde likevel vært nyttig med en enkel fremstilling av forskjeller mellom skapte og uskapte vesener, mellom sterke og maksimalt mektige, mellom korttenkte og maksimalt vitende, mellom lunefulle og maksimalt gode.

Selv om undervisningen sjelden vil være maksimal.

4: Folk flest har et helsvart inntrykk av kirkehistorien, spesielt middelalderen.

At middelalderen var en helt uvanlig ille periode full av grusomheter og en eneste lang kamp mot kunnskap, og det fordi Kirken hadde makten, har vært en sannhet i norske lærebøker i Grunnskolen og Videregående i generasjoner.

Selv på KG formidles budskapet om middelalderen som 1000 års mørketid i materiale som deles ut til elevene, senest i 2011.

For ordens skyld understrekes at dette ikke handler om et ønske om å underslå grusomheter som kjetterprosesser, antijudaisme eller korstog.

På samme måte som det heller ikke bør underslås at det er en masse myter om kirkehistorien, inkludert i lærebøker. Som vi til tider har et mørkt inntrykk av.

5: Folk flest kan ingen ting om det historiske forholdet mellom tro og vitenskap.

Inntrykket elevene sitter igjen med er at man i gamle dager og i hvert fall før Darwin så på Bibelen som sannheten. Dermed måtte vitenskap tilpasse seg bibeltolkningene. Alle modige sjeler som ga uttrykk for uenighet i dette, ble erklært som kjettere og brutalt straffet.

Galilei-saken er bare ett av mange eksempler på hvor ille det stod til før opplysningstiden.

Det fortelles ikke at virkeligheten er omtrent motsatt. Først etter Darwin ble det vanlig i noen kretser, og da som en reaksjon på modernitet (og statlige overgrep som rasehygiene) å tolke vitenskap i lys av Bibelen.

Mens man før Darwin i Augustins, Aquinas', Luthers og Kalvins ånd tolket Bibelen i lys av rådende vitenskap.

Nå kunne det selvsagt vært sagt noe om andre forhold (etter Da Vinci-koden og Dawkins er ... kunnskapsnivået et litt annet hos mange elever), for ikke å si mer om hver av disse tingene.

Men vi gir oss der for å unngå pedagogisk fallitt. Spesielt hos folk flest.

Davidsen og tilsvarende

På en av disse ørkesløse trådene på verdidebatt om kreasjonisme og evolusjon dukket opp et sitat som kan gi grunn for det som på fagspråket kalles ettertanke:

En tanke slo meg; Bjørn Are Davidsen bruker mye tid på å motarbeide ideen om at Kirken og kristne mente jorda var flat. Om 500 år vil en tilsvarende kar bruke like mye tid på å avlive 'myten' om at Kirken og kristne var kreasjonister.

Hva i all verden foregår her? Hva har man i tankene? Hva ligger bak dette og tilsvarende utsagn?

Siden det utvilsomt er slik at det fnnes kreasjonister, er det en nærliggende slutning at det er like utvilsomt at "Kirken og kristne" mente jorda var flat.

Mens altså denne Davidsen med heller gjennomskuelig retorikk og propaganda prøver å dekke over flausen.

Videre synes tanken å være at "Kirken og kristne" i dag er kreasjonister.

Det hele blir feil på så mange måter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Selv om grunnen til at noen slås av slike tanker sikkert er opplevelser av diskusjoner med kreasjonister, er det aldri god tenkning å ekstrapolere fra anekdoter og enkeltepisoder.

Det er i hvert fall ikke vitenskap.

Gjør man likevel det, sitter man fort fast i tankefeller. Et resultat er at selv forestillingen om at kristne (til og med denne ofte omtalte Kirken) kan forholde seg seriøst til normalvitenskap og forskning ligger utenfor mulighetenes verden.

Dermed er det vanskelig å tenke seg at når noen motarbeider idéen om at Kirken og kristne mente jorden var flat, kan årsaken være såpass enkel at det ikke finnes kilder til at man mente dette.

Det følger rett og slett av normal historievitenskap.

Mens det motsatte er tilfelle for kreasjonisme, hvis man ikke snakker så altomfattende og tabloid som "Kirken og de kristne", eller "halvparten av alle amerikanere".

Sagt på en annen måte: Normal historievitenskap vil lett kunne vise at det ikke mangler kilder fra dette og forrige århundre for at mange kristne utvilsomt er kreasjonister i betydningen at man mener det er vitenskapelig grunnlag for at jorden og menneskene ble skapt for noen få tusen år siden.

Selv om det altså ikke gjelder "Kirken" eller kristne flest.

Forsvarlig varsling

Vi kan si mye om rettsaken der syv medlemmer av den italienske komiteen for varsling og forebygging av katastrofer ble dømt til 6 års fengsel for ikke å ha varslet forsvarlig om jordskjelvet i 2009 der 309 omkom.

Ikke minst siden så mange trekker fram Galilei-saken, slik Asbjørn Dyrendal nevner på Skepsis-bloggen.

Man kan sikkert få assosiasjoner til mangt i slike sammenhenger (Italia, rettssak, vitenskapsmenn, dom...), men det er ikke dermed gitt at de er spesielt treffende.

Den som så langt har fått mest mil ut av dette er nok Stuart Clarke som blogger i Guardian om vitenskap.  Hans poeng er at det for både Galilei og dagens dømte handlet om dårlig vitenskapsformidling.

Begrunnelsen er at dommen var for deres sviktende kommunikasjon av det reelle trusselbildet.

Clarke er inne på noe når han sier at det heller ikke for Galilei egentlig handlet om en dom mot vitenskapen, men det er en planetbane eller tre drøyt å hevde at Galileis problem var formidlingsevnen.

Han skal likevel ha ros for å understreke at Galilei hadde for dårlige bevis for tesen om at jorden beveget seg i bane om solen, selv om han ikke nevner at Galileis problem var å legge seg ut med autoritetene i en urolig tid (midt under 30-årskrigens mange revirmarkeringer), bl.a. med i overkant polemisk omtale av pavens astronomiske synspunkter.

As Carl Sagan once said, "extraordinary claims require extraordinary evidence". In 17th century Italy, claiming the Earth moved was extraordinary. The trouble for Galileo was that he did not possess the required extraordinary evidence. His belief that the tides were created by inertia as Earth moved through space failed even a cursory analysis.

Even though history has proved his heliocentric view correct, when challenged at the time, he didn't have a leg to stand on. He had asserted too much, and conviction was a foregone conclusion.

Vi ønsker imidlertid å la Galilei-saken ligge nå (interesserte henvises hit og hit). For det mer interessante i denne anledning er at Clarke ender opp med et utsagn som understreker hvor lett det er å tenke feil (og la oss legge til, fordomsfullt) om den vitenskapelige utviklingen på 1600-tallet.

For Galilei-saken førte selvsagt til at samtidens astronomer oppfattet det som farlig å drive videre forskning ("se, Kirken tok Galilei!"), og da særlig i Italia, ikke sant?

In 1633, the punitive treatment of Galileo eviscerated the practice of astronomy in Italy for centuries. He was placed under house arrest for the rest of his life and although the conviction was for miscommunication, astronomy itself became toxic. Even the staunchly Catholic Society of Jesus moved its astronomical efforts to the far east to stay out of the Vatican's gaze.

Skal vi tro Clarke ble altså italiensk astronomi kneblet og kvelt, for ikke å si buksprettet, i århundrer, altså minst fram til 1800-tallet. Og jesuittene flyktet, eller i det minste flyttet sin vitenskapelige virksomhet, til Kina.

Men nå er det altså liten grunn til å tro Clarke, slik Thony Christie viser i et noen astronomiske enheter fyrrig innlegg på The Renaissance Mathematicus. 

Man trenger i det hele tatt ikke å være italiensk vitenskapsmann for å varsle uvær når han (eller enkelte andre av oss) griper noen i å gå i det berømte historiske baret.

Vi hopper over tordenbygene og starter siteringen når Tony C  kommer til det historiske bildet.

I’m not going to write a complete history of seventeenth century Italian astronomy post Galileo but I will indulge in some cherry picking to demonstrate that the good Dr Clark is talking through his posterior. Before I do so I should point out that the Jesuit mission to the Far East, including the transmission of European astronomy, started long before the trial of Galileo and has absolutely nothing to do with it.

De første jesuittmisjonærene kom til Kina på 1500-tallet og delte fra første stund av sin mer enn gjennomsnittlige astronomiske kunnskap. Det var rett og slett jesuitter som Matteo Ricci (1552-1610) og Sabatino de Ursis (1575-1620) som lærte kineserne at jorden var rund mens bl.a. Johann Adam Schall (1591–1666) formidlet at jorden beveget seg og ikke var i sentrum av solsystemet.

Men det var altså i Kina, selv om de begynte lenge for Galilei-saken. Hva med Italia? Finner vi ingen astronomer der før 1800-tallet, eller enda senere?

Jo, så avgjort. Vi finner mange. Ganske så fremtredende.

Galileo gained his fame through his telescopic observations so let us start with the history of the telescope in astronomy post Galileo. The first person to successfully develop an astronomical or Keplerian telescope was Francesco Fontana (1580 – 1656) an Italian astronomer. He was superseded as the leading European telescope maker by Eustachio Divini (1610 – 1685), an Italian astronomer, who also made several important astronomical discoveries. Divini reigned supreme until challenged and in his turn superseded as Europe’s number one by Giuseppe Campini (1635 – 1715) an Italian astronomer whose telescopes were purchased by all of the leading European astronomers. It was Campini and not Cassini who first observed the so-called Cassini Division in the Rings of Saturn.

Dette er bare toppen av isfjellet.

Giovanni Domenico Cassini (1625 – 1712) was of course an Italian astronomer and a Jesuit educated and trained one at that. Some people might object that Cassini worked in France, and not Italy, as the de facto head of the Paris Observatory but he was already regarded as one of the leading European astronomers when he became the subject of the most expensive transfer deal in seventeenth century astronomy, moving from professorship at the University of Bologna to Paris. Cassini was a protégée of Riccioli and Grimaldi. Giovanni Battista Riccioli (1598 -1671) was a Jesuit priest who was the first to successfully confirm Galileo’s laws of fall whilst his partner Francesco Maria Grimaldi (1618- 1663), another Jesuit priest, was the first to observe and describe optical diffraction. Together they produced one of the most accurate maps of the moon.

Ingen grunn til å gi seg der.

Astronomy is a science that requires the accumulation of vast quantities of data, best accomplished as a collective activity. In the seventeenth century Athanasius Kircher (1601 -1680), also a Jesuit priest, who was not an Italian, but was professor of Mathematics at the Collegio Romano, the Jesuit University in Rome, collected data from Jesuit and non-Jesuit astronomers throughout the world that he collated and then distributed throughout the European astronomical community.

Listen fortsetter.

Niccolò Zucchi (1586 -1670) Jesuit astronomer and friend of Galileo famous for his failed attempt to construct a reflecting telescope. Giovanni Battista Zupi (1590 -1650), Jesuit astronomer, who was the first to observe the orbital phases of mercury, thus proving that it orbited the sun. Geminiano Montanari (1633 -1687), Italian astronomer, was the first to demonstrate that Algol is a variable star. Carlo Antonio Manzini (1599 – 1668), Italian astronomer, was the first to publish an account of how to grind and polish telescope lenses.

Siden Thony C gir seg der, kan vi gjøre det samme. Men det er dessverre liten grunn til å tro at Clarke og andre populærvitenskapelige skribenter vil gi seg med å spre feil om Galilei-saken med det første

Eller bli dømt for sviktende vitenskapsformidling.

Foredrag! Debatt! Lansering! Boksalg!

Hvis du lurer på hva du skal bruke novemberkveldene til, er svaret gitt i rubrikken I full offentlighet et stykke ned i høyrespalten.

Vi siterer for ordens skyld:

Lørdag 3. november fra kl. 1130, Litteraturhuset.
"Dante og middelalderens verdensbilde" (etter lunsj)

Tirsdag 6. november kl. 19, Ris kirke.
"Kirken mot vitenskapen - myter og fakta" 

Torsdag 8. november kl. 19, kjelleren bak St. Olav.
"Naturlig gudserkjennelse" (Katolsk Studentlag).

Mandag 12. november kl. 18-20, Litteraturhuset.
"«Svar på tiltale»: Gammel Gud – nye ateister?" (Boklansering og debattsamtale)

Husk høreapparat og sedler.

Urmennesket

Kunne du tenke deg en klokke som ikke bare viste tiden, men solens posisjon, formørkelser og månefaser, plasseringen av stjernene og planetene, samt tidevannet, alt sett fra det stedet du befant deg?

Når det ikke er enkelt å finne en slik i nærmeste nettbutikk, er nok grunnen at vi ikke lenger lever i middelalderen.

Han var muligens sin tids største matematiker og i hvert fall den som uten sammenligning best klarte å forene sin teoretiske og praktiske innsikt. Resultatet var en maskin som langt overgår i kompleksitet noe som var laget før i historien, inkludert Antikythera-mekanismen.

Hvem vi snakker om?

Ingen ringere enn Richard fra Wallingford (1292–1336), en engelsk astronom og abbed ved St Albans i Hertfordshire, nordvest for London. 

St.Albans før det tilhørende klosteret ble revet på 1500-tallet.

Han hadde fått den beste utdannelsen samtiden kunne by på, hvilket antyder ett og annet.

Richard studerte først 6 år (altså Bachelorgrad) ved Oxford før han ble munk. 

Deretter 9 nye år før han ble abbed.

Han var med andre ord vel bevandret i de syv liberale kunster aritmetikk, geometri, astronomi, musikk, grammatikk, retorikk og logikk.

Selv om han vedgikk at han ikke tok det så nøye med teologien, fagenes dronning.

Til tross forat han lå i krangel med landsbyfolket og sine egne munker, klarte han å konstruere en klokke, eller nærmere bestemt horologium, som verden ikke hadde sett maken til før - og knapt nok siden.

På mange måter var det nettopp på grunn av lokale stridigheter at den ble bygget. Det hele handlet ikke bare om en sjelden lidenskap for matematiske modeller, men også om markedsføring.

Richard ønsket å vise at kirken hadde en kunnskap om og en kontakt med det himmelske som lokale bønder trengte - og at de dermed burde bruke abbediets møller som han hadde investert atskillige pund og enda mer tid i å få etablert. 

Rekonstruksjon ved Wallingford Museum.

Og som utnyttet mye av den samme tannhjulsteknologien som klokken.

Nå er det likevel ikke enkelt å vite fullt ut hvordan klokken fungerte, eller om den faktisk ble fullført.

I det vi har av Richards etterlatte skrifter synes han til og med å ha oppfattet deler av tannhjulsmekanismene som for vanlige til at han gadd å beskrive dem. 

Det er med andre ord ikke sikkert at Leonardo da Vincis tegninger av slikt to hundre år senere er så banebrytende som vi har vendt oss til å tro.

Det er likevel mulig å rekonstruere såpass som at hjulene var bygget opp etter følgende modell:

The wheel with 120 teeth at the bottom of the diagram rotates once in 24 hours, and drives everything else.

The wheel with 115 teeth rotates once in 23h 56m 4.12s, only 0.03s longer than the sidereal day, so within one part in 3 million of the correct value, turning the star plate (marked with a star) and driving all the wheels above it.

The wheel with 331 teeth is not circular, but shaped in such a way as to drive an image of the sun with the sun's true equatorial velocity, i.e. automatically compensating for the equation of time.

The moon is represented by a sphere which rotates to show the lunar phases, and whose mean motion is within 1.8 parts per million of the true value.

The nodes of the moon's orbit on the ecliptic are represented by the head and tail of the dragon at the top of the diagram. The accuracy here is only to 1 part in 700 of the known value for the motion of the nodes at the time, but as the period of the nodes is 18.6 years this would hardly have been noticeable.

Det er nok  tvilsomt om Richard lyktes med å bygge klokken like nøyaktig som hans egen sinnrike beskrivelse, selv om han hadde tilgang til de ypperste av datidens smeder.

Resultatet var uansett såpass storslagent at det er gått inn i historien, selv om klokken er ute av den. Den stod plassert i katedralen i flere hundre år, men forsvant i 1546 under plyndringen av de engelske kirkene i kjølvannet av reformasjonen.

Det er heldigvis bygget replikaer av den i nyere tid, slik at det er mulig få et inntrykk av hvordan den så ut.

Og ikke minst av størrelsen.

En annen grunn til at dette ikke er noe du får tak i på Bjørklund eller andre klokkeutsalg er rett og slett at den er større enn butikken.

Skulle du ikke ha plass til klokken i stuen, kan du i stedet nøye deg med boken God's Clockmaker: Richard of Wallingford and the Invention of Time av John North.

Du skal ikke se bort fra at du kan få bruk for monteringsbeskrivelsen og bruksanvisningen en vakker dag.

Forsømt, undervurdert og misforstått

Tipser om oppslaget Tidlig kristen filosofi – forsømt, undervurdert og misforstått som jeg ble gjort oppmerksom på i dag.

Det hele handler om de sedvanlige mytene og misforståelsene om kristne og filosofer og fornuft og andre sånne opplagte motsetninger.

Det hersker et inntrykk blant mange av at kristen filosofi er annenrangs, og i hovedsak baserer seg på tyveri fra hedenske filosofer i antikken. Det mener filosofiprofessor Torstein Theodor Tollefsen er helt feil. 

Det er det sagt såpass mye rart om kristen filosofi gjennom årene, så mange også innen akademia vil nok oppleve at det er ikke enkelt å tenke seg ut av gamle mønstre. Selv om dette ikke akkurat er den beste boken å starte med om man er interessert i tro og tanke, religionsfilosofi eller apologetikk, er det likevel ikke nødvendig å konvertere til ortodoks kristendom eller bli bysantolog for å forstå hva Tollefsen snakker om.

Blant det han trekker fram er at tidlig kristen filosofi ikke var motivert av behovet for å forsvare troen.

Tollefsen mener heller ikke at de intellektuelle bestrebelsene til de tidlige kristne filosofene primært var motivert av behovet for å forsvare den nye religionen mot dens hedenske kritikere, slik som nyplatonikerne. I stedet var det indre behov i kristendommen som utgjorde drivkraften for de kristne tenkerne. Dels at kristendommen måtte forholde seg til og finne sin plass i verden, dels som følge av de mange kontroverser innenfor kirken, spesielt på 300-tallet. 

Den var heller ikke mindreverdig sammenlignet med annen filosofi.

En annen misoppfatning Tollefsen ønsket å ta tak i var forestillingen om at den kristne filosofi på noe vis var enklere eller mindre dypsindig enn den hedenske. Tellefsen hevdet at nyplatonikerne og de kristne nok respekterte hverandre intellektuelt, og at det var de læremessige ulikhetene ved de to skolene som var årsaken til konflikten dem imellom.

Muligens var det til og med tvert i mot.

Men de kristne klarte seg godt i den polemiske duellen med nyplatonikerne, og Tollefsen mener at mange av de kristne, filosofiske verkene fra senantikken hører til den mest avanserte filosofiske litteraturen som ble skrevet i denne perioden. Tollefsen viste til en kollega fra Baltikum som spøkefullt skal ha uttalt at: ”Jeg tror kristendommen er litt for sofistikert for folk flest.”

 Noe som i hvert fall gjelder boken han har skrevet om dette.

Gift med tidsånden

Som vi nevnte for noen uker siden er den angivelige papyrusen som viser at Jesus var gift en forfalskning, noe som ikke var overraskende.

Men siden det nå engang er slik at oppslaget om at Jesus var gift gikk en og annen seiersgang i media i september, kan det jo være greit å se hvor mange som nå kommer med dementien.

Skal vi se der har vi  ... én ja. Den vanlige mistenkte.

Vårt Land kan til og med fortelle at forfalskingen var ganske amatørmessig gjort.

Ifølge avisen The Guardian har den amerikanske forskeren Andrew Bernhard oppdaget at det påståtte, koptiske manuskriptet inneholder en skrivefeil som også finnes i den digitale versjonen av det såkalte Thomasevangeliet.

Hva viser så dette oppslaget og dementien?

For det første at media hopper på uten å ha lært noe av avsløringene av Da Vinci-koden eller hyper som Judas-evangeliet.

For det andre at det er et stort marked for slik, både som fiksjon og forfalskning.

For det tredje at enkelte forskere lett lar seg dra etter nesen når noe passer godt inn i deres prosjekt.

For det fjerde at mange hopper på vognen med sine kjepphester som følgende kommentar til VG-artikkelen vi lenket til over:

Hadde bare folk forstått at Jesus-historiene IKKE er faktisk historie, men fabler og metaforer som inneholderAstro-Teologi og natursykluser, så hadde de ikke brydd seg om dette. Så lenge Vatikanet klarer å overbevise sauer om at historien ER historisk sann, opprettholder dem kveletaket og forskning som dette, hvor forskninen er basert på perspektivet om en historisk Jesus.

Nå må slikt tullball snart ende, på tide å vokne opp fra den hjernedøde søvnen som Romerriket designet.. Sol Invictus

For det femte at media flest er lite interessert i å korrigere eller være nyanserte (altså en bombe).

For det sjette at komikere kan være mer oppegående enn andre i media.

For det syvende at få journalister har lest Da Vinci dekodet (utsolgt fra forlaget, men første kapittel kan leses her - om interesse har jeg noen liggende) eller Den ukjente Jesus.

Dermed vil maskinene fortsatt gå for full drift i mytefabrikken omtalt i førstnevnte.


Så lenge at det nok ikke kan være helt uaktuelt med en bok om denslags neste år.

Den beste serien du aldri kommer til å lese

Siden vi er så godt i gang med tegneserier kan vi ta en til. Og siden vi har skrevet litt vel mye de seneste dagene, skal vi av hensyn til ... leserne prioritere bilder fremfor tekst.

Serien vi snakker om ble lansert på dagen i dag, 22. oktober 1934 og ble tegnet og skrevet av Milton Caniff de neste 12 årene med en jevn og stø kvalitetsforbedring fra et allerede brukbart utgangspunkt.

Caniff begynte serien slik Hergé  ville laget Indiana Jones på Tintin i Kongo-tiden. Han avsluttet den som Band of Brothers fortalt av Raymond Chandler.

Terry and the Pirates er sjelden medrivende. Serien fortjener å bli omtalt oftere enn hvert femte år. Den griper leseren mye på samme måte som det beste av dagens spenningsserier på TV.

Man gisper etter luft der vi kastes inn i den ene sitrende episoden etter den andre, bare avbrutt av gags og gangstere, sjokk og sjørøvere.

Hvis det er ett sted Joss Whedon har lært å skrive dialoger er det her. Hvis det er noen serie George R.R. Martin har hentet figurer fra, er det denne - selv om Hodor bare er en skygge av Big Stoop. Til og medMartin sliter med å finne grimmere hærførere enn Klang eller ondere kvinner enn Sanjak.

Selv i dag er det ikke enkelt å finne noen som er bedre til å tegne, selv om Caniff i perioder fikk hjelp, spesielt av foregangsfiguren Noel Sickles. Ikke mange andre enn Carl Barks har vært på nivå med Caniff som både tegner og manusforfatter.

Serien starter friskt med indokinesiske pirater og slutter enda friskere med Stillehavskrigen.

I stedet for å snakke om serien skal vi vise eksempler. Det er bare å lene seg tilbake.

Vi starter med en av figurene i serien som har gjort navnet til er begrep, Dragon Lady, når hun viser sine ... gjester torturalternativene på borgen midt på 30-tallet, mens serien ennå hadde snev av Hergé over seg.

Når krigsherren Klang introduseres i 1938, er stemningen like sterk, men stilen litt mindre naiv.

Klang viser direkte at han ikke er til å spøke med.

De neste årene blir serien mer og mer realistisk. Dialogene er treffende, komiske og kyniske. De griper deg som en krysning av stand up og en kvelerslange.

Men Caniff kan også fortelle uten dialog.

Neste stripe viser øyeblikket rett etter at en av seriens mange tilbakevennende skurkeskikkelser har slengt den selvoppofrende misjonæren Raven Sherman ut av en bil.

Dette er antagelig første gang en hovedperson i en tegneserie dør.

Vi kunne avsluttet med noen sterke dialoger midt i en krigssone, enten i den ytterste desperasjon eller når slitne offiserer prøver å motivere til kamp. Caniff la aldri skjul på sin sterke sympati med amerikanske politikk, og når vi er i andre verdenskrig er det ikke vanskelig å støtte hans synspunkter - og ikke bare fordi de formidles på en uvanlig gripende måte.

Men det kan være greit med noen scener som viser hvordan tegnestilen utviklet seg. Caniff brukte til tider ikke andre farger enn svart.

For ordens skyld: Dette er bare noen ørsmå glimt av en serie som yter uttrykket mangefasettert rettferdighet, enten vi tenker stil og stemninger eller plot og persongalleri.

Det er ikke tilfeldig at serien tidlig fikk spinn offs som radiohørespill og både film- og TV-serie, kom på frimerke og inspirerte en rekke andre serier både i USA og Europa (muligens flere enn noen andre). Eller at amerikanske kampfly malte Dragon Lady på skroget og ett bombefly ble fikk navn etter serien.

Caniff er ikke uten grunn kalt for Tegneserienes Rembrandt.

Som seg hør og bør mottok han i 1946 - som den første - Cartoonist of the Year Award fra The National Cartoonists Society i USA.

Serien er forøvrig nå ute i en flott nyutgivelse.

Det er bare å skamme seg over at du aldri kommer til å lese den.

Anden og Ånden

Man skal høre mye før fjærene faller av, men Øyvind Holens analyse av hvordan Donald Duck & Co førte til avkristning og alternativbevegelse er av de lettere å ribbe.

I 1991 advarte den kristne avisa Dagen sine lesere: «Disney-imperiet er infiltrert av Satans hjelpere! Donald Duck & Co serverer små ’drypp’ av satanisme og okkultisme for å lokke barna bort fra Jesus Kristus.»

Det er nok ikke så mange barn som falt for Magica fra Trylls okkultisme og eventuell satanisme hos Hekla Heks, men det er derimot liten tvil om at hverdagslivet i Andeby viste sine unge lesere at et samfunn uten religion ikke bare er mulig, men også ønskelig.

Et klart kjennetegn på noen som er ute etter å skyte på sittende ender er om de bruker 90-tallsutgaver av Dagen som sannhetsvitne for kulturandanalyse og tidsa... eh... tidsånd.

Et annet kjennetegn er å blande sammen årsak og virkning, for ikke å si ta korrelasjon som kausalitet.

Selv om det kan ha hendt er det ikke normalt slik at populærkultur skaper samtiden. I stedet handler den stort sett om å reflektere samtiden. Når noe slår and blant folk flest, er det fordi de kjenner seg igjen, enten de freser eller fryder seg over situasjonene.

Tungrock skapte ikke drabantbyene. Drabantbyene skapte tungrock.

Oppslutningen rundt Den norske kirke har falt i takt med at Donald-leserne er blitt voksne. Der polakkene oftest går i kirken og portugiserne anser seg som mest religiøse, ligger svensker, finner, dansker og nordmenn på bunn av begge listene. Det er neppe tilfeldig at interessen for kirken er lavest i nettopp de nasjonene der Donald Duck har stått sterkest i over seksti år.

Regnestykket går selvsagt fint opp om man utelukker forhold som krigen og kommunisme, velstandsutvikling og monopolavviklinger, eller ikke vet at Donald faktisk er ganske så populær også i Sør-Europa, takket være en omfattende produksjon med utgangspunkt i Italia.

Skal man først hevde at noe har hatt effekt i Norge fordi det er populært bør man nok også sikte nebbet mot Olsen-banden og Flåklypa, 20 spørsmål, VG og Sportsrevyen, Kruttrøyk, Norsk Ukeblad og Stomperud, Mot i Brøstet og Se og Hør.

Eller et utall norske filmer, folkeeventyr og folkeskolebøker som fremstiller kirken og prester, for ikke å si kristne lærere, foreldre og tanter, som hyklerske og usympatiske, dumme og drepende.

I motsetning til i Donald.

Hvis det var slik at populære amerikanske serier og filmer - som ikke er, eller i hvert fall er langt mindre, kritiske til kristen tro enn norske - førte til sekulariseringen og alternativbevegelsen, burde det vært enkelt å se det ut fra amerikanske tall.

Hollywood og andre mytefabrikker (inkludert Carl Barks' serier på 40-, 50- og 60-tallet) både stimulerer og speiler en amerikansk virkelighet der man forsøker å unngå å blande religion med underholdning, samtidig som det skjer en holdningsmessig utvikling, fra eksistensialisme til Hippi-bevegelsen, fra antikommunisme til New Age.

I perioden vi snakker om er det ikke enkelt å se noen sammenheng mellom dette og (en vedvarende høy) deltagelse i kirker og forsamlinger. Det er først fra perioden Donald mistet sin innflytelse i USA, litt enkelt sagt da Barks sluttet å tegne i 1966, at alternativ religiøsitet blomstret for alvor og først etter hans død at vi fikk nyateisme.

Med andre ord kunne vi sikkert skrevet noe fryktelig festlig om at det er fraværet av Donald og Carl Barks som har ført til avkristningen i USA.

På samme måte som vi kunne bruset med fjærene over Holens noe ensidige research (med forbehold om at den er grundigere i boken, det gir i hvert fall snev av håp når Øystein Sørensen er intervjuet, ikke fullt så mye med enkelte av de andre).

Med unntak av katedralen Notre Duck, som dukker opp i én Carl Barks-tegnet historie, finnes det verken prester eller gudshus i Andeby. Men fravær av religion til tross, i Andeby finner vi også røttene til vår moderne tørst etter noe åndelig som kan holde liv i troen vår, etter at statskirken har mistet grepet på oss.

For det som er tydelig er at Holen i for stor grad synes å blande Donald med universet til tegneren Carl Barks. Ser vi på noe bredere analyser av Donald, som den syntetiske donaldismen (altså forskningsvarianten der man blander hummer og and kanari av fortellinger) vi finner her (se også flere bilder av Notre Duck her), oppdager vi at det dukker opp gudshus og templer på både det ene og både det andre stedet, til og med hos Barks.

Donald er kort sagt mer enn Andeby og enkelttegnere.

Skal man først anvende religionsvitenskapelige briller på Donald, er det lettere å støtte Jon Gisle i at Hakkespettboken er hellig skrift ("Den Umåtelig Store Kunnskap") og Hakkespettbevegelsen presteskapet, selv om den har fått konkurranse fra spinnesiden og Meisene.

Hva er så eksemplene Holen bruker?

For det første kronismen, for det andre Klodrik. Altså noe av det mest sære og minst fristende i fortellingene.

Holen ser likevel her røttene til Snåsamannen og Märtha, alternativmesser og engleskoler (og altså ikke i klassiske healere som Marcello Haugen eller engleseende som Sylvia Browne og resten av feltet).

Røttene til denne grenseløse spirituelle jakten finner vi, som så mye annet i norsk samfunnsliv, hos Donald-tegneren Carl Barks. Allerede i Donald Duck & Co nummer 6, 1954 kaster Donald seg over kronismen.

Hva er så denne kronismen (eller flipism på engelsk)? En fristende filosofi besettende beskrevet? Nei, en absurd posisjon i en skurkerolle, på linje med kommunismen på 60-tallet uten at sistnevnte påvirket SV eller AKP (m-l) i nevneverdig grad.

Kronismen kan minne om en kult, men det er riktigere å kalle det en nøkkel til å mestre livet, på linje med selvhjelpsbøker som «The Secret» (2006). Der Rhonda Byrnes hemmelighet enkelt kan oppsummeres ved at positiv tenkning kan få positive følger for helse, lykke og formue, er professor Bløffs tese også forbløffende enkel. «Ved alle livets korsveier la kronisme vise kursen», sier han, og viser hvordan filosofien gjennomføres i praksis. Velg deg to alternativer for alle livets problemer og utfordringer og la et enkelt kron eller mynt-kast avgjøre. Livsvarig medlemskap, medlemsnål og boka «Om kronismen» koster bare to kroner.

Men dette er som Holen viser ikke akkurat noe ... ideal.

Donald finner raskt ut at kronismen har betydelige svakheter. Selv en enkel biltur ender i blindveier og frontkollisjoner, mens Donalds bot fra øker fra 40 til 200 kroner fordi han «bruker et pengestykke istedenfor tankene». Kronismen er til bare et stykke selvhjelpslitteratur for de ubestemte, de viljesvake, de lite religiøse, de late, de lite smarte og de problemsky.

Barks bidrar kort sagt ikke med propaganda for kronismen, men med vaksinasjon i mot.

Det samme gjelder 60-talls-ikonet Klodrik, et navn det ikke akkurat er blitt hyggelig å bli kalt her til lands. For, som Holen sier, dette handler om latterliggjøring.

Der Carl Barks som regel latterligjorde det alternative Andeby, vokste Donalds fetter, Klodrik, seg raskt ut av sine parodiske røtter. Han ble et viktig forbilde for Donald-lesere da de gikk inn i ungdomsårene, og det var ikke bare fordi han hadde lengre hår enn The Beatles.

Sagt enkelt: Jeg vokste opp med å lese Klodrik fra det året jeg begynte på skolen, 1965. Han ble ikke et viktig forbilde for Donald-lesere.

Klodrik var i stedet et eksempel på nettopp hvor naive og monomane alternativtenkende kunne være, og hvorfor man burde ta sånt med noen klyper salt. Enten vi snakker krystaller eller selvhjelp, eller selv kunstneriske produkter som Hair og Imagine.

Klodrik er preget av en evig søken etter nye hobbyer og livsstiler basert på bøker og tv-programmer han snubler over. Han er én del energisk beatnik, én del sympatisk hippie, én del hyperaktivt new age-hode og én del virkelighetsfjern kløne. Og husk at det fortsatt er 15–20 år til den kulturell-religiøse syntesen kalt new age så smått begynner å feste seg i Norge. Flere av de første norske newagerne leste sannsynligvis om Klodrik som barn.

I så fall har de forstått like lite av figuren som Holen.

Klodrik fremstilles ikke som Petter Northug, men som Rakel Rummelfiold.

Det hele minner i overkant om forskningsfleipene vi disputerte i dannet lag i Jon Gisles and  ånd som medlemmer av Gammeldonaldismens venner på 70-tallet.

Men man trenger ikke være innbilt klarsynt for å se Holens heller kreative vinkel vil selge. Og komme på Skavlan.

Uten at vi dermed skal lage teorier om sammenhengen mellom Gullrekka og avkristning.

Oppdatering klokken 15.25: En mer spesifikk religionshistorisk analyse av Carl Barks (takk til Linda Bernard Langemark).

Trykket stemning

Så er da det ugjenkallelige øyeblikket over når manus er sendt til trykk. Det eneste som er verre for en stakkars skribent er når manus leveres fra trykk.

I mellomtiden er teksten ved en avansert kjemisk prosess omdannet slik at det er oppstått en rekke trykkfeil (som navnet sier er de altså kun trykkeriets feil). Ved en like avansert prosess har forfatteren hørt og lest såpass mye mer at han allerede ønsker å skrive alt om.

Det hjelper ikke på humøret at manuset er for omstendelig - og for lettvint. Det gjentar seg selv i en evig tilbakekomst, sier med alt for mange ord hva alle er enige om eller ingen er interessert i, og for lite om det som teller eller som leseren er uenig i.

Bare tanken på en bok som ikke er praktisk eller personlig utleverende, er nok til å få de fleste til å steile langt unna døren til nettbutikken. Ingen gidder lese noe som verken er blogg eller Knausgård.

Det blir ikke bedre at at den ikke er rett på sak med svart-hvitt-tegninger og skarpe budskap som det kan lages ettminuttsvideoer av.

Eller av at en rekke posisjoner er skjevt behandlet og ikke kan tas i annet enn verste mening. Det er masse fotnoter, men ikke de som burde vært der.

Videre er det ingen som kommer til å lese en bok som primært handler om noe så marginalt som nye ateister og enkelte slengere av tilløp til utspill mot noe så avleggs som New Age. Ingen av disse gidder lese stoffet annet enn for å finne feil.

Og alle utenfor disse gruppene vil føle seg urettferdig behandlet. Eller oversett.

Akademikere vil synes boken dels er for tynn og dels slår inn vidåpne dører.

Kristne vil synes den er for akademisk, for lite oppbyggelig og mangler en forkynnende stemme. Han skriver om kristen tro nesten uten å nevne Jesus. Ingen vil bli frelst av denne boken.

Hvilken dørgende dårlig bok er det vi snakker om? Jo, Svar på tiltale - nye ateister, gamle anklager, gode grunner for tro som kommer (skjelve) fra trykken om noen uker.

Altså en sterkt utvidet (5 nye kapitler) og bearbeidet utgave av Svar skyldig. Mens den i det minste streifet målskiven er denne for sent ute. Nye ateister er så 2007.

Som man skjønner, litt trykket stemning denne helgen. Bokstavelig talt.

Kjære Vitenskap

Siden det tross vår motbør (som her og her og her og her) fortsetter å gå bilder og sitater rundt på Facebook, er det et klart tegn på behovet for å sette alt på plass med denne bloggposten.

Hvilket bilde vi snakker om denne gangen?

Dette, som altså er en melding fra Ricky Gervais, best kjent fra The Office.

Igjen setter man altså De To Størrelser opp i kamp. Vitenskap (i det ene hjørnet) og Religion (i det andre).

Disse gjør tydeligvis forskjellige ting, den ene stort sett forkastelige (og da tenker vi på den i det omtalte andre hjørnet).

At Religion er mindre entydig enn Politikk er det ikke så farlig med. Alle vet jo hva som egentlig er religion. Og det er ikke akkurat vinnere av Freds- eller Fysikkprisen man da har i tankene. Selv om en rekke av de største oppdagelser i historien er gjort av ... religiøse i sin alminnelighet og noe så antiintellektuelt som katolske patere i sin særdeleshet.

Dermed nytter det lite å nevne Albertus Magnus, Bacon, Cavalieri, Dzierzon, Falloppio, Grosseteste, Haüy, Inghirami, Jedlik, Kircher, Lemaître, Mendel,  Nicholas Cusa, Ockham, Picard (nei, ikke han), Richard of Wallingford, Sylvester II, Francesco Lana de Terzi, Verbiest, Witelo og Zucchi  for å ta i hvert fall noen alfabetisk. Og altså bare kirkesponsede patere.

Gervais har samtidig muligens humor nok til å tulle med Mars-landingssitatet, siden han setter hoppestuntet opp som en slags vitenskapelig bragd, men det er ikke helt enkelt å le når motstykket altså er Taliban som skyter en jente.

Nå kan vi si mye om hva som skaper vondt her i verden, og det er ingen grunn til å utelukke religion (selv om det er en og annen myte om religion og vold).

Men det er heller ingen grunn til å utelukke vitenskap.

Kan vi si at vitenskap har hjulpet en mann til å hoppe fra verdensrommet, kan vi si at vitenskap hjalp Taliban til å skyte.

Vitenskap er et verktøy som kan brukes på mange måter. Av mennesker med ulike ideologer og psykologier. Til godt og vondt.

Litt som religion. Og Facebook.

Ingen bra logikk

Dagbladet melder i dag med tilnærmet krigstyper at det er oppdaget en ny planet i nærheten.

Siden det er liten tvil om hvilket spørsmål som er det første folk stiller når man hører slike nyheter, gjentar Dagbladet to ganger at "det er ikke noe håp for liv, som vi kjenner det".

Likevel knyttes altså funn av planeter til funn av ikke bare liv, men av sivilisasjoner.

Astronom Jan-Erik Ovaldsen betegner dette som en av årets største astronomibegivenheter.

- I hundrevis, kanskje tusenvis, av år, har mennesker spurt seg om det finnes andre sivilisasjoner der ute. På grunn av de enorme avstandene til stjernene, er det ikke før nylig at teleskoper og instrumenter har vært i stand til å oppdage fjerne kloder i bane rundt dem, innleder Ovaldsen.

Det er flott og klart en fremgang når astronomer sier at dette ikke er noen gammel debatt, men kanskje ikke like logisk hvis man automatisk ser funn av planeter som noe svar på spørsmålet om sivilisasjoner.

Selvsagt er det slik at vi ikke kan finne sivilisasjoner på andre planeter hvis det ikke finnes andre planeter. Samtidig skal det altså svært mye mer til enn en planet for at det skal ende med for det første mulighet for liv, for det andre virkelig liv (reproduserende organismer), for det tredje bevisst liv (som hos en fisk) og for det fjerde intelligent liv (som hos en hval).

Selv med det siste er det altså et godt stykke fram til noe vi kan kalle for sivilisasjoner.

På jorden har vi så vidt vi forstår bare én sivilisert art. Det tok mennesket hundretusen år eller noe slik å lære å bygge pyramider. Det tok deretter noen tusen å få demokrati. Og noen tusen til vi fikk romfart.

I det hele tatt synes sannsynligheten for planeter med liv svært liten. Muligens må vi finne noen milliarder planeter før vi finner noe liv. Deretter muligens noen milliarder med liv før vi finner noen med intelligent liv.

Satser vi på flaks og sannsynlighet vil nok ikke dette skje i vår levetid. Eller i Dagbladets.

Da er det nok mer sannsynlig at langt eldre sivilisasjoner enn vår finner oss. Og det er ikke gitt at det bare blir morsomt, selv om det sikkert vil selge aviser.

Ingen bra Brille

Hvis vi ikke tidligere har nevnt at det er ... enkelte myter i omløp der ute, kan vi gjenta det nå.

I gårsdagens som vanlig stort sett festlige Brille på NRK mente en viss Harald Eia tilsynelatende alvor med å påstå at europeerne først var mot poteten fordi det ikke stod noe om den i Bibelen.

Nå har vi jo jo vasket noen poteter før her på bruket, men en god sak kan tydeligvis  ikke vaskes for ofte.

La oss derfor stille et enkelt spørsmål.

Hvis det er slik at europeerne først var mot poteten fordi det ikke stod noe om den i Bibelen, hvorfor var man ikke da like mye i mot ris, tomater eller laks, pistoler eller karjoler, knestrømper eller kålrot?

Eller ... briller?

Uvitenskapelig mobbing

En annen debatt det kan være greit å følge med på er om «Vitenskaplig» mobbing av alternativ medisin der Jens Lunden i åpningsinnlegget bl.a. hevdet at

NRK har i seks uker latt seg bruke av fysikeren Andreas Wahl som mobbeorgan. Wahl mener han med vitenskapen på sin side fritt kan komme med kategoriske og ondskapsfulle påstander om alternativ medisin.

Det har kommet flere gode svar og noen støtterklæringer.

Selv bidro jeg vel ikke direkte med sistnevnte med tittelen Uvitenskaplig mobbing av vitenskapsbasert argumentasjon? og teksten:

Dette er en av de pussigste og mest fordreiende påstander jeg har sett på Verdidebatt en stund.

Tvert i mot gjør NRK og Wahl en forbilledlig jobb det står respekt av og som noen og enhver kan lære av. Vi har lenge trengt en pedagogisk og prinsipiell motvekt mot ukritisk lefling i media med alternativbransjen, innbilt klarsynte og andre som ber folk betale for å bruke metoder og "medisiner" som ikke er dokumenterte eller som ikke trekkes fra markedet når det viser seg at de ikke virker.

Hvis Jens Lunden mener det finnes veldokumentert grunnlag for homeopati, huslesning eller annet som har vært belyst i Folkeopplysningen, er han fri til å legge dette fram til åpen debatt uten å beskylde andre for å være ondskapsfulle mobbere. 

Gjør han ikke det vil nok noen tenke at han begår uvitenskapelig mobbing av vitenskapsbasert argumentasjon. 

Kan nok bli en lang debatt her også, kjenner jeg de vanlig mistenkte rett.