Sensasjon: Minneboken er klar

Når det er en glede å annonsere at Minnebok om Johannes H. Berg er klar fra trykkeriet, er det ikke bare fordi den er i havn, tross forhold som kun kan skyldes uforvarende felling av albatrosser.

Det skyldes også at resultatet er blitt mer enn greit nok.

Hva snakker vi egentlig om?

Rett og slett en presentasjon av stoff om og av Johannes H. Berg (1956-2004), den ruvende drivkraften i norsk spill-, fantasy- og SF-fandom i mange tiår.

Var du innom noen av arrangementene i regi av Aniara, Arthedain, Hyperion, Arcon, Norcon eller Intercon har du ikke glemt ham. 

Første bind omhandler SF (som altså er rett forkortelse av science fiction) og fanziner (som er rett forkortelse av fanniske magasiner). 

Mer konkret er områdene som presenteres

• Egenpresentasjoner og intervjuer
• Forfatterportretter
• Alternative verdener
• Algernon-artikler
• Bokanmeldelser
• Fanziner

Bind 2 som kommer neste år formidler mange av hans skriftlige bidrag innen spill, fandom og kongresser. Dette handler nærmere bestemt om

• Tegneseriestoffet fra Algernon (artikkelserie i fem deler)
• Spill
• Fandom (blant annet hans månedlige publikasjon Kretsen)
• Kongresser
• Akademia 

Vil du etterbestille første bind (200 sider med Johannesstoff for kr 200 + porto) eller forhåndsbestille neste, kan du kontakte minnebokbestilling@fandom.no.Vi effektuerer bestillinger så lenge det er bøker på lager.

Dagens dementi

Ikke uventet er papyrusfragmentet Karen L. King nylig presenterte, og som angivelig sa at Jesus hadde en kone, blitt erklært en forfalskning.

Det er Craig Evans som kan fortelle dette til Daniel B. Wallace.

Helmut Koester (Harvard University), Bentley Layton (Yale University), Stephen Emmel (University of Münster), and Gesine Robinson (Claremont Graduate School)–all first-rate scholars in Coptic studies–have weighed in and have found the fragment wanting. No doubt Francis Watson’s comprehensive work showing the fragment’s dependence on the Gospel of Thomas was a contributing factor for this judgment, as well as the rather odd look of the Coptic that already raised several questions as to its authenticity.

Nå var det aldri grunn til å bruke fragmentet som kilde til den historiske Jesus, men det er greit å se at det heller ikke var grunn til å bruke det som kilde for hva noen kunne ha ment om Jesus mange hundre år senere.

Mer stoff om hvorfor det var grunn til å tvile på ektheten av fragmentet finnes her.

Det er dessverre ikke første gang Karen L. King har fremstått på en noe overivrig måte i media med "sensasjonelle" funn om Jesus for å formidle et alternativt perspektiv på tidlig kirkehistorie, slik vi f.eks. så rundt oversalget av Judas-evangeliet for noen år siden (en kort og oppklarende bok om saken finnes her).

Dagens disseksjon

Siden Illustrert Vitenskap er av dem som har fått kirkens angivelige kamp mot vitenskapen på hjernen, kan vi jo minne om at det begynner å bli en stund siden vi dissekerte "nyheten" på bildet under (fra Illustrert Vitenskap Historie nr 13/2012).

Som vi har vist med eksempel etter eksempel over noen år er det rett og slik ikke slik at Kirken har ført noen lang eller sterk kamp mot vitenskapen - og enda mindre mot disseksjoner.

Spørsmålet er altså ikke hvilken grunn Michelangelo skulle ha for å "håne kirken for dens motstand mot vitenskapen", men hvilken grunn Illustrert Vitenskap har for å håne historievitenskapen.

Takk til Kjetil Hope for tips.

Konspiratorisk krøll

Hvis det er ett område der virkeligheten overgår fantasien, er det hvilke konspirasjonsteorier noen kan få seg til å tro. Og grunnen er ikke at det mangler litteratur om dette, fra bøkene på øverste hylle, som Foucaults pendel, til de på laveste, som Da Vinci-koden.

Årsaken er i stedet at de færreste har antennene ute. Man lar seg rive med av halvsannheter og hele løgner. Blir fortellingen besnærende nok og bygger under mange nok av mine mistanker om militære, regjeringer og/eller nærmeste erkebiskop, sitter den i ryggmargen som en snylteveps.

Hvilket gjør at også svindlere kan la seg friste. Vi snakker da ikke bare om sprøytet som lå til grunn for Hellig Blod, Hellig Gral (og dermed Da Vinci-koden), men om direkte svindel.

Som tilfellet med den franske overklassefamilien som i følge Nettavisen ble "Hjernevasket til å gi fra seg 33 millioner". Siden dette begynte allerede i 1999 er familien muligens unnskyldt.

Det var mange nok, også blant norske journalister og avisanmeldere, som lot seg lure av Dan Browns tøv så sent som i 2004 - noen sikkert også enda senere.

På den annen side er det ikke lett å fri seg fra mistanken om at både svindler og svindlete kan ha lest litt vel mye i Hellig Blod, Hellig Gral. Det gjør ikke mistanken mindre at den svindlete familien ikke bare kan knyttes til Frankrike, men til Sør-Frankrike.

Tilly skal ha overbevist elleve medlemmer i de Vedrines-familien om at han var en hemmelig agent som jobbet for Nato, og representerte en eldgammel orden som bekjempet onde krefter.

Han anklages for å ha hjernevasket familiemedlemmene til å tro at de var ofre for et internasjonalt plott, og at han var den eneste som kunne redde dem.

Nå er dette med "hjernevask" antagelig bare en folkelig måte å si at man ble manipulert av en sjarmerende svindler, siden det ikke er noe hold i at hjernevask er mulig. Men det hjelper ikke om man er glattmunnet, hvis man ikke kan bygge opp under forestillinger om at det finnes konspirasjoner med forgreninger høyt oppe i maktens korridorer, eller muligens mer bestemt bakrom og bunkere.

Den tiltalte skal ha overbevist familien om at de var medlemmer av en eldgammel orden, «The Balance of the World», som kjempet mot ondskap.

Tilly ga seg ut for å være en hemmelig Nato-agent som jobbet for organisasjonen «Blue Light Foundation». Det ble sagt at organisasjonen hadde i oppdrag å beskytte ordenen «The Balance of the World», ifølge rettsdokumentene.

På samme måte som det kan være behov for å beskytte Nettavisens journalister og lesere mot naivitet. For det er ikke slik at høy utdannelse i seg selv hjelper mot svindel.

Til tross for at familien består av velutdannede individer med viktige jobber som gynekologer og industriherrer, så trodde de på ham.

Ikke minst er det ingen ting i utdannelsen eller jobbsituasjonen til verken gynekologer eller industriherrer som vaksinerer mot troen på konspirasjonsteorier. Dette er yrkesgrupper som mer enn de fleste vet at det foregår ting i det skjulte, i og utenfor prominente personers kontroll, og kan forstå behovet for hemmelighold og omgåelse av sannheten.

Det gikk som det måtte.

Familien solgte unna eiendom, aksjer, møbler og smykker til en verdi av 33 millioner kroner. Pengene ble gitt til Tilly, som angivelig skulle bruke dem til å bekjempe onde krefter.

Koblingen til Hellig Blod, Hellig Gral er forøvrig enda tydeligere hvis vi leser andre oppslag om saken, fra da den ble avslørt i 2009.

Mr Tilly's spell over the Védrines began to unravel in March. Charles-Henri de Védrines' wife, Christine, fled the group in Oxford and returned to France. She told police she had been beaten and kept in a darkened room. The ill-treatment, she said, was supposed to dredge from her unconscious the location of a "lost treasure" of the Knights Templar (the medieval order of chivalry suppressed as heretics by the French monarchy in 1307).

Ikke helt fritt for at det ringer noen bjeller her.

Det er også interessant at Tilly beskrives mindre som en svindler enn som en sektleder, hvilket faglig sett nok kan forsvares. Og som passer ganske så utmerket på mye av psykologien bak både Hellig Blod, Hellig Gral og Da Vinci-koden.

Hva sier så svindlerne til sitt forsvar?

Både Tilly og Gonzalez sier at den franske overklassefamilien ga bort pengene av egen fri vilje.

 Sikkert en nøtt for juristene å vurdere hvorvidt det er straffbart å lure noen som lar seg lure.

Fordommer forgifter alt

Jeg har lenge lurt på norsk kristendomsundervisning. Eller, sagt på en annen måte, jeg har lenge lurt på hva jeg skal skrive om den.

Det er greit nok, ikke minst siden det vel ikke har vært intensjonen i noen generasjoner, at den ikke eller i liten grad har ført til at noen er blitt kristne.

Det er noe mindre greit at den ikke synes å ha gitt spesielt mye forståelse av kristendom. Jeg er av dem som gikk ut av norsk skole med stø karakterer uten å kunne noe annet om kristen tro enn at den var usigelig ulogisk og livsfjern.

Hvis faget har hatt noe resultat er det heller å skape aversjon. Man skal være en ganske solid kristen for å overleve undervisning i kristendom.

I stedet for å lære hva kristendom er, og hvordan mer enn rimelig oppegående har funnet det mulig å være kristne, formidles noen ganger mer enn indirekte at tegnet på å være oppegående er at du ikke er kristen.

Det er ikke blitt bedre av et mediabilde der den mest synlige rollen kristne har hatt er som bakstreverske forsvarere av umoderne moralbud og privilegier.

Det har heller ikke blitt styrket av KRL, RLE eller hva som er faget og forkortelsen for tiden.

Norsk skole har ikke gitt noen jeg kjenner særlig forståelse av forskjellen mellom Gud og guder. Den har ikke hatt på pensum at det finnes oppegående gudsargumenter eller at kirkehistorien ikke har vært en kamp mot vitenskap og opplysning.

Eller at det er mulig å argumentere for at Jesus ikke bare har eksistert, men (her er det bare å holde seg fast) kan ha gått på vannet og blitt reist opp fra de døde.

Det jeg snakker om er ikke en forventning til at alle skal være enige i konklusjonene, men at det hadde vært hyggelig om noen kjente noen argumenter. Som var mer enn parodiske.

I motsetning til flere av motargumentene.

Når det ikke er slik, overrasker det ikke at mange som leser nye ateister tar dem for god fisk og Omega 3. Har man følt seg litt syk, friskner man til. I stedet for å utfordre deres påstander, styrkes man i sitt trosvalg.

Som når Finn-Erik Vinje leser Christopher Hitchens.

Dermed kan Vinje på sin blogg spre flere av Hitchens ... interessante påstander under overskriften Religion poisons everything. Mens det altså i større grad understreker at fordommer forgifter alt.

Noe som gir en grunn eller to til å kommentere. Uten at vi skal ta på oss i ett blogginnlegg å rette opp all svikt i noen hundre timers undervisning om kristen tro.

Vinjes to første setninger er gode. Resten noe dårligere.

Vi kommer aldri unna de store spørsmålene. Hva var den første begynnelse? De religiøses svar går ut på å postulere en personlig og allmektig Gud, en som ikke bare var til stede da det hele begynte, men som har fulgt verden siden, vokter over dine og mine fjed og kan lese milliarder av menneskers tanker samtidig.

Når noen uten kildehenvisninger eller argumentasjon postulerer at andre postulerer, er det grunn til å spisse ørene. Når man deretter synes å se det som utrolig at Gud kan lese alles tanker samtidig er det vel også grunn til å gni seg i øynene.

Mens man lurer på hva they do "teach them at these schools" seneste århundret eller så.

For hvis det er slik at noe som med rette kan kalles Gud finnes og har skapt universet - altså vår romtid - er det ikke spesielt vanskelig å tenke at Gud er noe rikere utrustet enn folk og filologer flest.

Også når det gjelder rom og tid.

Selv om det muligens krever at man må slå opp i en ordbok for å se betydningen av ordet Gud med stor G.

Om ikke annet understreker Vinje hvor lett det er å presentere andre livssyn slik at de fremstår som heller underlige, som i det ikke helt tilfeldig valgte eksemplet til venstre.

Det er altså ingen kunst å skrive at

Ved en besynderlig tankebygning, som det er maktpåliggende for ham at vi tror helt og fast på, ofrer han etter noen millioner års betenkningstid sin egen sønn – eller seg selv? – og sørger for at sønnen tortureres til døde, ut fra den bisarre ide at menneskenes synder bare derved kan sones. Ved enda et snedig system, der de som “tror på” Gud/Jesus, skal vandre til evig liv i herlighet, mens de vantro skal støtes ut i fordervelse, har han lagt til rette for menneskehetens redning.

Hvis noe slik som Gud finnes, bør det  ikke være en "besynderlig tankebygning" at tilværelsen på mange måter handler om Gud. Eller at den som har skapt oss kan ha et ønske om fellesskap med oss uten å tvinge oss til det, og kan ha tåmodighet til å vente med å lage en løsning, snedig eller ei.

Så kan vi sikkert diskutere om Gud bare sånn uten videre bør slippe alle inn, fra Hansen til Hitler, eller om dette bør skje etter en eller annen form for seriøst oppgjør og grunnleggende påvirkning av personligheten.

Og om det er logisk eller umoralsk om noen kan bli stående utenfor, uten at det trenger å bety evig fysisk pine i all evighet. Men man går altså ikke inn inn i en diskusjon om ulike kristne tilnærminger gjennom historien (Unntak? Utslettelse? Universialisme?) eller hvordan dette diskuteres i dag med hvilke argumenter (Hva betyr egentlig ordene evig, straff og død? Hva om vi tolker dette i en skam-ære-kontekst? Hvor stor og gjennomgripende er Guds kjærlighet? Hvor mye bør Gud ta min frie vilje på alvor?).

I stedet synes man å slå fast at siden man ikke kan tro på en Gud som sender alle som ikke tror på ham til helvete, kan man ikke tro på noen Gud.

Undervisningen har ikke lyktes bedre når Vinje fortsetter med at

Det skal altså ha begynt med Guds startskudd, som nevnt. Men en slik forestilling kan da ingen slå seg tilfreds med. For henvisningen til en Gud som avfyrte startskuddet eller trykte på startknappen, forskyver bare problemstillingen. For hvem/hva skapte Gud? Han skal riktignok være “fra evighet til evighet”, men det gir ingen mening.

Det er som nevnt noen ganger på denne bloggen ikke slik at man forskyver noen problemstilling ved å henvise til Gud. Tvert i mot løser Gud hele problemstillingen. Det er ingen kjente kristne tenkere som har argumentert med at Gud må finnes siden alt må ha en årsak.

I realiteten er argumentet motsatt: Siden alt ikke kan ha en årsak, må Gud finnes.

Dermed er det ikke slik at det ikke gir mening å si at Gud er "fra evighet til evighet". Tvert i mot er det slik at siden ikke noe kan komme fra ikkenoe, må noe være fra evighet av.

Så sier Vinje noe som virkelig ikke gir noen mening.

Vitenskapen kan ikke forklare alt, det er så, men den er alltid underveis, og den kan forklare mye.

Ja - og så? Hva i all verden har dette å gjøre med kristen tro?

Svaret er vel så enkelt som at kristendomsundervisningen ikke har formidlet at Gud i klassisk kristen tro ikke har vært brukt som en vitenskapelig forklaring. Eller at kristen tro var en viktig faktor for fremveksten av moderne naturvitenskap, bl.a. fordi man mente det eksisterte en rasjonell skapergud som hadde lagt lover inn i naturen.

Dermed overrasker det heller ikke at Vinje synes å tenke at naturlovene er i strid med deler av Bibelen.

Kirkens verdensanskuelse og dogme-konstruksjoner kunne overleve århundre etter århundre, men i vår del av verden er det ingen opplyst person som tror – bokstavelig – på Bibelens skapelsesberetning. Og få fester lit til at det er sant – virkelig sant – at Jesus gikk på vannet, og utførte en rekke fantastiske handlinger osv. i eklatant motstrid med naturlovene.

Men igjen gir det altså ingen mening. Nei, i vår del av verden er det ikke så mange "opplyste personer" som tror bokstavelig på Bibelens skapelsesberetning. I likhet med de fleste opplyste mennesker noen gang i noen del av verden.

Som Luther og Kalvin (se nederst her), eller Augustin i sin bok om Den bokstavelige betydning av Første Mosebok, fra 400-tallet.

I kristen tro er det altså Gud som har skapt og opprettholder universet og naturlovene. I en slik sammenheng er det ikke akkurat umulig eller ulogisk at Jesus gikk på vannet og gjorde mirakler.

Den eneste grunnen til å sjekke naturvitenskapen er for å få bekreftet at det ikke er noen naturlig forklaring på å gå på vannet eller å stå opp fra de døde tredje dag. Grunnen til at vi i det hele tatt kaller noe for mirakler er nettopp at det bryter med naturlige hendelser.

Hvis det er noe som er i "eklatant motstrid" med noe, er det Vinje som altså både strider mot logikk og klassiske lesninger av Bibelen.

Selv om det muligens stemmer med kristendomsundervisningen.

Ja til krenkelsesfrihet

De seneste ukenes opptøyer og drap etter den sjikanerende makkverksfilmen om Muhammed viser hvor viktig og vanskelig det er å holde på prinsipper.

Siden menneskeliv er gått tapt, inkludert amerikanske diplomater i Libya, har flere kjent behov for å  ta avstand. Og da kommer det naturlige spørsmålet: Hva er det jeg bør ta avstand fra?

Naturligvis kan det være greit (selv om det bør være opplagt) å si fra om at man ikke selv står for den type tendensiøst tøv som fremkommer i "filmen". Religionskritikk er ikke det samme som raljering, for ikke å si spredning av myter, feil og fordommer.

Men det er altså ikke det at noen bedriver hodeløs hets som er problemet. Som Knut Olav Åmås sier i Aftenposten er det reaksjonene, ikke provokasjonene, som er problemet.

Og jeg sier ikke dette fordi det de seneste tiårene er kristne som har vært mest utsatt for forfølgelser og drap - ikke minst basert på påskudd om blasfemi og krenkelser. Nei, dette gjelder uansett om de som utsettes for reaksjoner etter provokasjoner er jøder eller ateister, kommunister eller muslimer.

Ikke minst er dette avgjørende i møte med æreskulturer der det alltids kan hevdes at noen har krenket meg eller min familie eller min nasjon eller min religion eller hva som helst annet som jeg kan tenke at handler om min identitet. Og er ære krenket må den som kjent gjenopprettes.

Noe som det sjelden kommer noe godt ut av i kulturer som ser ære som viktigere enn menneskeliv.

Det er heller ikke spesielt konstruktivt med de som ikke er i stand til å skjelne mellom enkeltpersoner og stater, eller ikke forstår at personer og institusjoner kan ha lovbeskyttet autonomitet, fra filmskapere til nobelkomitéer.

Dermed er det forstemmende hvis sentrale norske kristne, fra biskoper til Bondevik, synes så opptatt av å kritisere provoserende ytringer at de direkte eller indirekte synes å forsvare en uholdbar krenkelsesretorikk.

I stedet for å dempe gemytter, kan det fungere forsterkende - og ikke minst legitimerende. Mennesker som stadig hevder seg å være krenket skal ikke unnskyldes, de skal utfordres.

Det vi trenger å beskytte oss mot er ikke provokasjoner, men de som erklærer seg provosert.

Bondevik er dermed på ville veier når han sier som på NRK i går at "ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre". Tvert i mot er ytringsfriheten viktig nettopp fordi man skal ha lov til å si noe som provoserer andre.

Det er ikke ytringene som behager meg som trenger å forsvares. Det er de som gir meg ubehag.

Ingen voldshandlinger kan unnskyldes av at jeg føler meg krenket, slik Arnfinn Pettersen understreker i Fri Tanke.

Dermed skal også det tidligere Monty Python-medlemmet Eric Idle få lov til å si at han avskyr Muhammed-filmen. På samme måte som enkelte kristne skal få lov til å si at de avskyr Life of Brian. Selv om denne filmen stiller i en annen klasse og avskyen langt fra deles av alle kristne (og ikke ble det da filmen var ny heller).

Ja, det er ingen tvil om at noen former for ytringer kan være - eller oftere - kan oppfattes som krenkende. Men enten vi tenker "objektivt" eller "subjektivt" her (og legger vi sistnevnte til grunn blir det totalt vilkårlig hva noen vil kunne komme på å kalle for krenkende) har det ingen ting å si for prinsippet. Skal ytringsfrihet ha noen som helst mening må den innebære krenkelsesfrihet.

De eneste ytringer som trenger å forsvares i lovverk er de som kan krenke andre.

Det betyr ikke at det skal være lov å si hva som helst om hvem som helst når som helst. Er det noen gang vi må klare å ha flere tanker i hodet, bør det være her. Det er da også derfor vi har lovverk om injurier, antisemittisme, rasisme og mobbing, for ikke å si ordstyrere, skolereglement og dommere med røde kort.

Men vi kan ikke la det faktum at fornuft og folkeskikk er ulikt fordelt unnskylde formelle innskrenkelser av ytringsfriheten.

Og vi kan enda mindre forsvare at selv det som måtte være av lovstridige ytringer fører til dødsstraff eller drap.

Norges morsomste bildeblogg

Da innlemmer vi Borte fordi det er så fjernt, Norges morsomste bildeblogg, i blogglisten i høyre marg.

Bildet under er belegg nok.

Sneversynt vidsyn

Siden det foregår enkelte andre debatter for tiden, smetter jeg inn med en liten kommentar til vedlagte leserinnlegg fra gårsdagens Aftenposten.

Det hele er en av flere naturlige responser på Espen Ottosens kommentar i Aftenposten om at Naturvitenskapen er nærsynt, i forbindelse med Richard Dawkins' opptreden på Skavlan for et par uker siden (se min sneversynte forhåndskommentar her).

Ikke uventet er tilbakemeldingene fra flere klare og tydelige, som hos Dag Torfoss her. Det forholder seg motsatt: Ateismen er vidsynt.

Innholdet er like klart og tydelig. Spørsmålet om Guds eksistens har ikke å gjøre med naturvitenskapens begrensninger, siden "ingenting er utenfor naturen".

Dermed er og blir det meningsløst å spørre om noe finnes utenfor universet. "Når Gud ikke kan finnes i naturen, da kan ikke Gud finnes i det hele tatt".

Nå høres nok ikke dette veldig vidsynt ut. I stedet for å vise at en ateist kan åpne seg for muligheten for at det finnes noe større og mer enn hva vi kan måle og veie, snevrer Torfoss det inn til at det ikke kan finnes noe utenfor naturen.

I stedet for å argumentere mot Guds eksistens, defineres Gud ut av eksistensen.

Hvordan kan vi si det? Jo, rett og slett fordi det er slik at hvis Gud eksisterer, er Gud noe annet enn naturen og universet eller totaliteten av alt fysisk som finnes. Gud er ikke en del av det skapte, Gud er skaperen.

Det betyr ikke at Gud "må" finnes, men at hvis Gud finnes, lar han seg ikke finne i naturen. Selv om det er lettere å lete etter en nøkkel under en gatelykt, er det bedre å lete etter nøkkelen der man mistet den.

Nå kan det være at jeg feilleser Torfoss. Kanskje er det han snakker om ikke eksistens, altså om Gud finnes i betydningen eksisterer utenfor naturen. Kanskje er det i stedet metoden han er opptatt av. Altså hvordan vi skal gå fram for å finne Gud.

Og da er det selvsagt slik at vi ikke kan lete med andre midler enn de vi har siden vi selv lever "som en del av naturen", inkludert kvalitativ og samfunnsmessig forskning, samt religionsfilosofi. Bruker vi slike verktøy kan vi snakke om og forske meningsfullt på verdier og virkelighet på flere nivåer enn naturvitenskap.

Men dette er rett og slett ikke i strid med hva Ottosen mener. Han trekker til og med fram i slutten av sitt innlegg et enkelt argument for Guds eksistens. Og argumenter finnes i vårt univers.

Spørsmålet er så om Dawkins og andre virkelig mener vi kan bruke flere verktøy enn naturvitenskapen til å si noe om hva slags virkelighet vi lever i, inkludert hva som eventuelt kan være opphavet til alt det fysiske.

Ateister som mener dette, og er åpen for at det faktisk kan eksistere noe utenfor/bak/under naturen, er det vanskelig å kalle sneversynte.

Mener man imidlertid ikke dette, slik i hvert fall én type lesning av Torfoss kan tolkes til, er vel ikke vidsynt det første eller mest naturlige ordet jeg ville brukt.

Jesus var ikke gift

Denne ikke helt sensasjonelle påstanden argumenterer jeg for på Verdidebatt i kveld, på en og annen oppfordring.

De første avsnittene avslører tonen:

Var Jesus gift? Det kortet svaret er nei. Jesus var ikke gift. Det lengre svaret henger sammen med et mer interessant spørsmål: Hvordan kan vi vite om Jesus var gift? Skal vi vurdere det må vi si noe om kilder og historieforskning.

Bakgrunnen for at spørsmålet dukker opp igjen er at professor Karen L. King ved Harvard nylig presenterte et funn av et lite egyptisk tekstfragment (fra rundt år 200 eller noe sånt) der Jesus sier «Min kone» (og så er linjen slutt). Når King understreker at dette likevel ikke kan brukes som bevis for at Jesus var gift, er grunnen at hun tenker som forsker.

Se ikke bort fra at det kan bli debatt. Det er bare å holde på hatten

Var Jesus gift?

Siden spørsmålet om Jesus var gift dukker opp fra tid til annen, kan det være det havner noe på Verdidebatt fra min side om saken i løpet av kvelden.

I mens er det ikke utenkelig at dette intervjuet mer enn vagt kan antyde noen poenger.

Opplysningstid

Siden det hender Dekodet ifører seg lorgnett og fjærpenn, kan vi starte en aldri så liten serie med det som på fint kalles leilighetsdikt.

Altså skrevet for anledningen, i en kontekst, og egentlig supergenialt, hadde man bare kjent konteksten. Som vi ... dessverre ikke røper.

Siden Dikteren ikke har lest inn dette, må du lese det selv.

Se Arnhild Devue, har nesa i sky!
Som klarsynte flest, da ser hun som best.
Er litt av et syn, når hun går på by'n.
Kun ett gir gysning: Folkeopplysning.

Se ikke bort fra at vi kan komme plutselig tilbake med mer lyrikk.

Når bøker brenner

Så er artikkelen om Biblioteket i Aleksandria publisert av de som ikke var ansvarlige for at det brant.

Lurer oss alle

Det var ikke lett å vite om man skulle le, gråte eller si opp jobben da Øystein Stray Spetalen kunne fortelle på Skavlan hvordan han tenkte da han begynte med aksjehandel. 

Skulle han jobbe vanlig og tjene lite, eller spekulere og tjene mye?

For en 14-åring var valget lett. Det var ikke lurt å jobbe.

Nå skal man altså høre mye rart før krone ørene faller av. Skal vi skal ta dette med en Kant eller to som en ideell fordring, blir resultatet et samfunn ingen kan leve i. Langt mindre spekulere i.

Tenk at disse berømte folk flest (hvis nå Spetalen kjenner noen slike) tok ham på ordet. Hjelpepleierne sluttet i hjelpebransjen og begynte i gjeldsbransjen. Bøndene sluttet å så og startet å selge. Bensinstasjonene stengte fordi de ansatte i stedet åpnet verdipapirkontoer.

Det er ikke sikkert vi skaper et paradis av å forstå at det bare er tiltaksløse duster som er vanlige lønnsmottakere. Så dustede og tiltaksløse at de knapt fortjener lønn.

Vi skal likevel ikke se bort fra at Spetalen kunne holdt ut i et slik samfunn i flere minutter.

Til han skulle kjøpe mat.

For dette minner om en viss Donald-fortelling der alle får en million kroner i fanget. Alle slutter å jobbe, unntatt en viss eldre and med skotske røtter og en mer enn lettere protestantisk arbeidsetikk.

Og da er vi over på spørsmålet om hva som er Spetalens motiv for å si hva han sa.

Det er vanskelig å tenke at han ønsker å undergrave samfunnet. Han synes ikke som den mest opplagte skapanarkisten eller al Qaida-beundreren. Han bruker ikke samme parykk som Robespierre.

Det er lettere å tro at han fortsatt er fjortis.

Hadde han vært noe annet ville han vært veldig tydelig på at alle samfunn er best tjent med at flest mulig tar utdannelse og jobber, ærlig, omhyggelig og trofast.

I tillegg til at spekulanter er best tjent med det.

Han burde vært like tydelig på at det også fordrer at bedrifts- og kapitaleiere ikke utnytter situasjonen, jukser, lurer og spekulerer. Eller tar ut tusener av millioner i utbytte med den ene hånden og sier opp tusenvis av ansatte med den andre.

At noen lever på andres svette, enten det er som aksjespekulant eller trygdesnylter, bygger ingen samfunn. Selv om man kan havne på Skavlan.

Lurer oss ikke

Helge Lurås fra "Senter for internasjonal og strategisk analyse", et tverrfaglig, men muligens ikke utpreget tverrpolitisk nettverk av forskere og praktikere, skriver i et debattinnlegg i lørdagens Aftenposten (Kultur & Meninger side 5):

Islam er ikke bare en trosretning, men en sosial ideologi med politiske implikasjoner. Det var også i sin tid kristendommen. Vitenskapen og de sosiale fremskritt i vesten skjedde i kamp mot kristendommens voktere. Folk ble torturert og brent på bålet for blasfemi. Heldigvis er kristendommen nedkjempet i så måte.

Som vi ser er det ikke akkurat kristendommen terrorekspert Lurås har forsket mest på. Og det trenger man da heller ikke – alle vet jo akkurat hvordan kristendommen er.

Nå er jo dette uttrykket "kristendommens voktere" passende upresist, nesten like mye som "sosiale fremskritt". Dermed kan det jo selvsagt være konger han har i tankene siden enkelte av dem hadde "defender of the faith" i stillingsinstruksen, selv om det nok mer sannsynlig er paver, biskoper og andre vanlige mistenkte.

Videre stemmer det at kristen tro kan regnes som en "sosial ideologi med politiske implikasjoner". Og noe slik kan bare handle om én ting. Det er derfor Jesus var så nøye med å holde seg på godfot med fariseerne og fryse ut fattige og foreldreløse, skjøger og samaritanere.

At atskillige kristne til alle tider har tenkt annerledes om dette er i direkte strid med mesterens ... sosiale ideologi.

For vet vi jo så godt hvordan ting henger sammen. Det som nedkjempet kristendommen "i så måte" og nesten gjorde den litt spiselig var Opplysningstiden.

Siden dette er opplest og vedtatt har selv forskere ikke behov for kilder til at vitenskapen ble bekjempet løpende og iherdig av disse omtalte vokterne. Det er heller ikke behov for å se utviklingen av blasfemilover i historisk perspektiv.

Eller hvem som opprettet de første og de fleste og de lengst varende hospitaler, hvem som gikk i bresjen for å bekjempe slaveriet eller hvem som støttet vitenskapsmenn mest fram til 1800-tallet. For å nevne noe.

Det holder med soundbites. For alle vet hvordan det egentlig var.

Han avslutter avsnittet med at

Religiøse skikkelser kan ikke gjøre krav på særbehandling. Alt skal kunne kritiseres.

Inkludert Lurås.

Mange Stenger ut

Den pensjonerte fysikeren Victor Stenger er ute med sin årlige bok om hvorfor vitenskapen og samfunnet kan avvise Gud, God and the Folly of Faith: The Incompatibility of Science and Religion.

Boken er dermed ikke overaskende anmeldt av eSkeptic som starter med å støtte Stengers misforståelse av hva tro er, i et kristent perspektiv.

"Stenger discusses everything from the origin of the universe to the 2012 elections. Even where one might disagree with his conclusions, he is still thought-provoking. Stenger demolishes the theist argument that science is no less based on faith than religion. He draws a firm line between faith and trust. We have faith in supernatural entities, whose actions we cannot experience directly, or in political or religious leaders whose sincerity has yet to be tested, but we trust science—or a reliable friend, or our auto mechanic—based on our experience. To believe in something in the absence of evidence is, in Stenger’s estimation, foolish, and it would be hard to disagree."

Ja, det er forskjell på blind og begrunnet tro. I kristen tenkning (om noen skulle tro at slik finnes) kalles det første tøv, det andre tillit. Stenger er med andre ord en god kristen tenker på dette området.

Anmeldelsen blir ikke bedre av en enøyd og misvisende fremstilling av Den katolske kirkens holdning overfor Hitler og nazismen:

Stenger says that the Vatican never excommunicated a Nazi leader. This is incorrect. Hitler and Goebbels were both excommunicated, but not because of their role in World War II or the Holocaust. Prior to the war, Goebbels married a Protestant woman without agreeing to raise their children—whom the couple murdered during the last days of the Third Reich—as Roman Catholics. Hitler was best man at the wedding. It’s not that the Vatican didn’t oppose Hitler—they thought he was too tolerant of other religions!

Det er litt vanskelig å vite hva man skal kalle en anmelder som får seg til å tro at Vatikanet primært kritiserte Hitler for å være for tolerant overfor religioner. Av hensyn til sarte lesere nøyer vi oss med historieløs, for ikke å si håpløs.

Inntrykket blir ikke mye bedre av standardlåten om hvem som skapte Gud, og at hvis Gud ikke trengte å bli skapt, så trengte sannelig heller ikke universet det, dough.

The theistic argument has always been that if the universe exists, it must have had a creator, who can only be God, whatever characteristics one ascribes to Him. This raises the question of who created God. Theists invariably respond that God always existed, to which Bertrand Russell replied that if God could always exist without being created, so could the universe.

Når så Stenger presenterer alternativer til Gud som universets opphav, viser han at sitatet som feilaktiv tilskrives Chesterton om hva som skjer når noen slutter å tro på Gud var heller spikeren på hodet, i hvert fall for hans tilfelle.

If the universe was created by a Big Bang, what caused the Big Bang? Perhaps a purple-robed patriarch? Stenger gives us a number of alternative scenarios, all of which leave out supernatural entities. One of these is the two-sided universe. One side is ours, and the other is a mirror image in which time runs backwards. Each side begins with a Big Bang and ends with a Big Crunch, causing the Big Bang on the other side. There, since the arrow of time runs in reverse, ashes burst into flame and turn into wood, water runs uphill, and predators regurgitate their prey, which then comes to life, and the two run off backwards with the predator in the lead.

Heldigvis synes anmelderen noen steder å se at Stenger beveger seg som Bambi, og det på tynn is.

Another scenario Stenger presents is the Multiverse, which holds that our universe is the result of a black hole created in a much larger universe, which in turn came from an even bigger one, and so on forever. This seems to contradict Stenger’s own claim that there are no infinities in nature, which, if true, would narrow down the number of possible scenarios for the origin of the universe. Furthermore, it overlooks the likelihood that each “daughter” universe would be far smaller than its “mother,” ultimately leading to mini-universes too small to create any new ones. And it hands the theists the argument that God must have created the Multiverse, since what else could have started it? In any case, we have no more evidence for other universes than we have for God, and this theory violates Occam’s razor by postulating a vast number of unproven entities. Also, how could scientists verify the existence of black holes, if they are in other universes?"

Mens det nok forventes at vi griper det følgende i tro.

Science does not know everything, but if there are things we do not know, or may never know, there are others we can now be sure of. The supernatural does not exist; the laws governing the universe are immutable, and do not change because of our prayers; we don’t go to heaven or hell, or get reincarnated when we die; there is no inherent purpose to anything in the universe, except for our own lives and what we make of them. If the public can be educated to accept this, it hardly matters whether or not they call the laws of nature “God.”

Selv om det ikke er helt enkelt å følge med i svingene på et argument for at mirakler motbeviser Guds eksistens.

God cannot yet be disproved, but at least we can dismiss angels, demons, ghosts and Santa Claus. And if miracles were real, far from proving the existence of God, they would actually disprove it. After all, if the laws of nature do not always apply—if the dead return from the grave—then anything is possible and no God is required to maintain the order of the universe, because there isn’t any order.

Om ikke annet motbeviser det enkelte nye (og forsåvidt gamle) ateisters påstand om at de ville trodd på Gud hvis de så et utvilsomt mirakel. Det overrasker ikke at noe så trivielt som bevis ikke vil påvirke en sann troende.

Høstens trøst

Igjen en noe bloggsnau uke siden en og annen frist på et og annet annet område knuger og knuffer.

Hvilke godsaker kan så forventes i høst, ved siden av de sedvanlige kjepphester og leilighetsblogging når noen har feil på internett?

Vi kan gjøre verre ting enn å nevne i fleng at det planlegges en liten serie om vitenskapspionerene kun Dekodets lesere har hørt om.

For det andre er det fare for litt mer systematiske forfatterpresentasjoner enn vi har hatt for vane i det seneste.

For det tredje kan jeg ikke garantere at det vil mangle stoff om filmer, TV-serier og musikk. Vi nærmer oss flere lanseringer som vi har ventet på noen år. Say no more.

Sist, men ikke minst i denne varslingsrunden, kan tilstås at det blir atskillig dumdumdans i forbindelse med et visst hundreårsjubileum som nærmer seg i sjumilssleng. 

Vi snakker da både om bøker, filmer og - der Tarzan-fenomenet nådde høyden - tegneserier.

Med andre ord ingen grunn til å gå ut i høst heller.

Treffende kritikk av middelalderen

Det er ikke vanskelig å finne kritikk av middelalderen, men det er noen gotiske buer vanskeligere å finne treffende kritikk.

Dermed er det en glede å konstatere at Wikipedia er av de som er på sporet når de skriver om det som ofte kalles for Buridans esel. Og hva er nå det?

Dette handler om et logisk paradoks. Gitt at du har to like attaktive muligheter, og det er ingen måte å skille mellom dem på, vil du, særlig om du skulle være sta som et esel, bli stående midt i mellom.

 Og handler dette om mat, kan det være litt upraktisk.

Et esel står like langt fra to høysåter av samme størrelse og kvalitet. Hvis man antar at eselet oppfører seg fullstendig rasjonelt, har det ingen grunn til å foretrekke den ene såten frem for den andre. Det kan derfor ikke komme til en beslutning om hvilken høystakk det skal ete først og vil derfor bli stående på stedet – og sulte.

Paradokset har ikke navn etter en tilfeldig tenker, men etter Jean Buridan, rektor ved universitetet i Paris fra 1327.

Burdidan er ellers kjent som en vitenskapelig foregangsfigur som ved sin lære om at gjenstander i bevegelse har impetus (noe som ligner på en moderne treghetsforståelse) var en klar inspirasjon for Galileis mekanikk og Newtons bevegelseslære (selv om alt selvsagt var foregrepet av Philoponus lenge før).

Men så var det altså denne kritikken. Hva var ankepunktet mot Buridan? Vi gir igjen ordet til selveste Wikipedia.

Buridans esel er navnet på et et filosofisk paradoks, som egentlig stammer fra Aristoteles, men som ble gjenoppdaget av middelalderens logikere. Paradokset har navn etter Jean Buridan, en fransk filosof og skolastiker (ca. 1295–1356), men det ble i dets spesifikke form nettopp oppfunnet som en kritikk av Buridans etiske system, hvor man alltid skulle handle rasjonelt.

Kritikken var kort sagt at en sentral tenker som Buridan var for ... rasjonell. 

Her handlet det mer presist om at han stod for en etisk teori der vi alltid burde eller ville velge det som rasjonelt var det største moralske godet. Nå finnes det nok dårligere teorier, men utfordringen kommer altså hvis det finnes flere like store goder og alt vi har å holde oss til er fornuften.

Vi skal ikke ta alle presiseringer og problematiseringer av dette gjennom historien. Vi nøyer oss med å bryte sammen og tilstå at det finnes ting å kritisere middelalderen for.

Dawkins på Skavlan

Skal vi se, hvor la vi krystallkul...? Der, ja.

Når Dawkins har fraskrevet seg sin frie vilje, ser jeg ut fra uavvendelige naturlover at han på Skavlan i kveld kommer til å si at en viktig grunn til han avviser Gud er at naturvitenskap forklarer naturlige hendelser bedre enn overnaturlige forklaringer.

Siden Gud i normal kristen teologi ikke er en konkurrent til naturvitenskapen, er med andre ord dette et argument med like mye tomhet som Dawkins ser i teologien. Vel han ser nå dette, uten å se på den, fordi han ikke vil sette seg inn i den.

Til det har han latt seg provosere for mye av noe så teologisk solid som kreasjonister. Dermed kan det altså ikke være annet enn klarsyn han lener seg mot, og hans er ikke overraskende akkurat like presist som de som hevder de er synske. Og han synes å ha akkurat like stor tro på det.

Følgelig vet vi altså med hjelp av krystall vitenskapelige metoder at han kommer til å fortsette sine magiske besvergelser om vitenskap og religion.

Med samme verktøy ser vi videre at Skavlan ikke kommer til å påpeke at i klassisk kristen tro er naturlige hendelser naturlige og regelmessige, som sekundærårsaker.

Dette har nemlig ikke vært pensum på Kristendomskunnskap, Livssynskunnskap, KRL, RLE, konfirmasjonsundervisningen, Norsk Journalisthøgskole eller Talk show 101.

Dermed er det rent naturlige forklaringer på at Skavlan ikke trekker inn i samtalen noe så umulig som kristne tenkere (vi skal dermed ikke nevne Dawkins' landsmenn som Denis Alexander, Keith Ward eller Alister McGrath) eller en aldri så liten agnostisk vitenskapshistoriker.

Klarsynet  Forskning kan avslutningsvis røpe at ingen i kveldens stoler (eller en vittigper som snakker til en tom stol) kommer til å skyte inn at moderne naturvitenskap er et barn av en teologisk tanke om orden, lover og rasjonalitet i skaperverket, slik en av forfatterne av Principia Mathematica var hjernevasket nok til å hevde.

Dermed vil ikke følgende sitat bli diskutert:

I do not think, however, that I have even yet brought out the greatest contribution of medievalism to the formation of the scientific movement. […] It is this instinctive conviction, vividly poised before the imagination, which is the motive power of research: — that there is a secret, a secret which can be unveiled. How has this conviction been so vividly implanted in the European mind? […] It must come from the medieval insistence on the rationality of God, conceived as with the personal energy of Jehovah and with the rationality of a Greek philosopher. Every detail was supervised and ordered: the search into nature could only result in the vindication of the faith in rationality. […] My explanation is that the faith in the possibility of science, generated antecedently to the development of modern scientific theory is an unconscious derivative from medieval theology (A.N. Whitehead, Science and the Modern World, Cambridge University Press, 1926).

Grunnen kan ikke være noen annen enn at det kan antyde hvilket fagfelt Dawkins bør gå ned på kne nikke vennlig i retning av for å ha bidratt lettere avgjørende til professorater i vitenskapsformidling.

Det skrives

Kanskje tid for en liten statusoppdatering, siden utrente øyne kunne få seg til å tro at enkelte av Dekodets ene skribenter er blitt noen smuler ensporete, og det på i overkant smale veier.

Så, hva skrives for tiden?

For det først er det blitt levert et par artikler til avisen Dagen om dette temaet Gud som enkelte lurer på hva man skal bruke til.

For det andre er det i ferd med å bli levert en artikkel til julenummeret av Kollektivet om 2012 og alt det der.

Videre jobbes det med en til dels omfattende utvidelse og oppdatering av Svar skyldig siden boken har vært utsolgt fra forlaget et par år og flere har fortsatt å spørre. Tittelen blir Svar på tiltale.

For det fjerde skrives det på bokanmeldelser for Vårt Land, av Evolusjon  - Naturens kulturhistorie som er et forsvar for humanismen på vitenskapelig grunnlag og Den usynlige veven - Jakten på universets skjulte kraft som er et forsvar for holismen på (ahem) vitenskapelig grunnlag.

Videre har jeg mottatt bestilling til en bok om norske bloggere, og temaet for min artikkel er altså bloggen med den noe interessante blandingen av det populærkulturelle og det livssynsmessige som mye tyder på at du leser en post på nå.

Så er det noen foredrag som skal skrives, for ikke å si holdes. Og flere artikler på gang.

Med andre ord ikke garantert at det vil bli lange, daglige oppdateringer av Dekodet i hele høst.

Dagen derpå

Fortsatt litt i ørska, men klarer å dele noen inntrykk fra gårsdagens evenement.

Nærmere bestemt mest andres.

Adressa hadde en flott forhåndsreportasje og det er mer i dagens papirutgave.

En god oversikt over hva som faktisk foregikk, finnes på den ikke tilfeldig navngitte bloggen Jurassic Rock.

Foto av Mia Margrethe Bjørgan Rischmann

Låten som anmelderen der ikke kjenner er en improvisasjon over låten "After all of this" på det nye albumet. Som en av de fryktesløse i salen som stilte spørsmål kan det bekreftes at kvelden var kos.

Spørsmålet mitt var forøvrig hvorfor Three Fates Project-albumet avsluttet med et stykke med Keith Emerson Band og ikke med orkester som resten. Terje Mikkelsens svar var at det var for å understreke at Emerson hadde tillit og tillatelse fra samtidskomponister som Copland til å gjøre som han ville med deres musikk.

I samme ånd som man har behandlet Emersons egne låter på albumet.

Hvordan er så den nye platen?

Skal vi stole på Smaalendenes avis er den til å ... nyte. Vi siterer modig fra første avsnitt:

Når rockens legender tar med seg et symfoniorkester på sin nye cd, bør et par alarmklokker ringe. Derfor er det så inderlig herlig når alarmen blir til en vekkerklokke, en vekkerklokke som gjør at man smiler fra øre til øre. For dette prosjektet signert Keith Emerson er strålende gjennomført. At prosjektet også har sterke norske bidrag, gjør ørene kanskje litt ekstra stolte.

Kunne nok altså vært verre. 

Klar for Keith

Så er da kvelden snart over oss med lanseringen av skjebnefellesskapet Marc Bonilla, Keith Emerson og Terje Mikkelsens Three Fates Project som vi med glød og glede har omtalt tidligere.

Gjør gudinnene jobben blir det konsert med den norske trioen Elephant 9, samt en sesjon ispedd noen låter med Keith og Marc, støttet av Marineorkesteret.

Og Dekodet er ikke det eneste av sentrale norske media som har fått med seg dette.

Radio Ludo hadde en brukbar presentasjon.

Heavy Metal slengte seg på.

Dagsavisen slo til med dobbeltside på fredag.

Dagsrevyen kjørte på med et to minutters innslag samme dag (altså 31.08., 29 minutter ut i sendingen).

Fevennen var ikke dårligere på lørdag (kan kjøpes på nettet her) med en koselig omtale av Keith på besøk hos gode norske venner i Kongshavn.

Vårt Land stilte med forsiden og to sider (kan også kjøpes på nettet, her), med en presentasjon godt rettet mot avisas målgruppe når det er Kjetil Bjerkestrand som er sannhetsvitnet og som blant annet kan fortelle at det var Keith som lærte ham å spille med hjertet.

Hva er så grunnen til all denne medieomtalen? Sånn bortsett fra et knakende godt album og at min musikksmak alltid er seneste og største mote.

Mye handler nok om at dirigenten Terje Mikkelsen har gjort dette til en norsk greie, for ikke å si begivenhet.

Spar man på med en musikalsk legende som Keith og en anerkjent kar som Kjetil, koblet med pressekonferanse og utstilling på Teknisk Museum, lokale forhold og spennende størrelser som Annbjørg Lien og Bjørn Ole Rasch i Kristiansand, får norske journalister mange knagger å henge tonene på.

Og bloggere mange linker.