Ja til krenkelsesfrihet

De seneste ukenes opptøyer og drap etter den sjikanerende makkverksfilmen om Muhammed viser hvor viktig og vanskelig det er å holde på prinsipper.

Siden menneskeliv er gått tapt, inkludert amerikanske diplomater i Libya, har flere kjent behov for å  ta avstand. Og da kommer det naturlige spørsmålet: Hva er det jeg bør ta avstand fra?

Naturligvis kan det være greit (selv om det bør være opplagt) å si fra om at man ikke selv står for den type tendensiøst tøv som fremkommer i "filmen". Religionskritikk er ikke det samme som raljering, for ikke å si spredning av myter, feil og fordommer.

Men det er altså ikke det at noen bedriver hodeløs hets som er problemet. Som Knut Olav Åmås sier i Aftenposten er det reaksjonene, ikke provokasjonene, som er problemet.

Og jeg sier ikke dette fordi det de seneste tiårene er kristne som har vært mest utsatt for forfølgelser og drap - ikke minst basert på påskudd om blasfemi og krenkelser. Nei, dette gjelder uansett om de som utsettes for reaksjoner etter provokasjoner er jøder eller ateister, kommunister eller muslimer.

Ikke minst er dette avgjørende i møte med æreskulturer der det alltids kan hevdes at noen har krenket meg eller min familie eller min nasjon eller min religion eller hva som helst annet som jeg kan tenke at handler om min identitet. Og er ære krenket må den som kjent gjenopprettes.

Noe som det sjelden kommer noe godt ut av i kulturer som ser ære som viktigere enn menneskeliv.

Det er heller ikke spesielt konstruktivt med de som ikke er i stand til å skjelne mellom enkeltpersoner og stater, eller ikke forstår at personer og institusjoner kan ha lovbeskyttet autonomitet, fra filmskapere til nobelkomitéer.

Dermed er det forstemmende hvis sentrale norske kristne, fra biskoper til Bondevik, synes så opptatt av å kritisere provoserende ytringer at de direkte eller indirekte synes å forsvare en uholdbar krenkelsesretorikk.

I stedet for å dempe gemytter, kan det fungere forsterkende - og ikke minst legitimerende. Mennesker som stadig hevder seg å være krenket skal ikke unnskyldes, de skal utfordres.

Det vi trenger å beskytte oss mot er ikke provokasjoner, men de som erklærer seg provosert.

Bondevik er dermed på ville veier når han sier som på NRK i går at "ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre". Tvert i mot er ytringsfriheten viktig nettopp fordi man skal ha lov til å si noe som provoserer andre.

Det er ikke ytringene som behager meg som trenger å forsvares. Det er de som gir meg ubehag.

Ingen voldshandlinger kan unnskyldes av at jeg føler meg krenket, slik Arnfinn Pettersen understreker i Fri Tanke.

Dermed skal også det tidligere Monty Python-medlemmet Eric Idle få lov til å si at han avskyr Muhammed-filmen. På samme måte som enkelte kristne skal få lov til å si at de avskyr Life of Brian. Selv om denne filmen stiller i en annen klasse og avskyen langt fra deles av alle kristne (og ikke ble det da filmen var ny heller).

Ja, det er ingen tvil om at noen former for ytringer kan være - eller oftere - kan oppfattes som krenkende. Men enten vi tenker "objektivt" eller "subjektivt" her (og legger vi sistnevnte til grunn blir det totalt vilkårlig hva noen vil kunne komme på å kalle for krenkende) har det ingen ting å si for prinsippet. Skal ytringsfrihet ha noen som helst mening må den innebære krenkelsesfrihet.

De eneste ytringer som trenger å forsvares i lovverk er de som kan krenke andre.

Det betyr ikke at det skal være lov å si hva som helst om hvem som helst når som helst. Er det noen gang vi må klare å ha flere tanker i hodet, bør det være her. Det er da også derfor vi har lovverk om injurier, antisemittisme, rasisme og mobbing, for ikke å si ordstyrere, skolereglement og dommere med røde kort.

Men vi kan ikke la det faktum at fornuft og folkeskikk er ulikt fordelt unnskylde formelle innskrenkelser av ytringsfriheten.

Og vi kan enda mindre forsvare at selv det som måtte være av lovstridige ytringer fører til dødsstraff eller drap.