Bøkene du aldri ante fantes: Opars guder

Det er ganske mange bøker jeg aldri kommer til å oppdage at finnes, men her kommer en du ikke aner noe om.

Vi snakker om intet ringere enn pulpene og pastisjenes mester, Philip José Farmer, og hans fortellinger om det urgamle matriarkalske keiserriket Khokarsa, grunnlagt for 14 000 år siden.

Det har fra tid til annen har dukket opp spor av denne sivilisasjonen, som at kong Salomo og dronningen av Saba hentet gull, sandeltre og edelstener fra Ofir, og i Ambrose Bierces novelle An Inhabitant of Carcosa fra 1891.

Men den ble ikke satt på kartet for alvor før Edgar Rice Burroughs' prisverdige, men noe overdrevne portretteringer av mannen som han av personvernhensyn kalte Lord Greystoke og som ved et tilfelle oppdaget de brutale og bortgjemte restene av Opar rundt 1910.

Vi skal ikke her ta opp kulten med menneskeofringer, den grusomme, men ikke direkte grufulle, yppersteprestinnen La eller hvilke evolusjonære steg som kan ha ført til at brorparten av de mannlige innbyggerne minnet vel så mye om aper som mennesker.


Men det er altså dette som er noe av det moderne forelegget for beretningene om en fordums tid der Opars guder skapte angst og håp, helter og avmakt.

Disse er i år gitt ut i Gods of Opar - Tales of Lost Khokorsa som samler Farmers eventyrromaner Hadon of Ancient Opar, Flight to Opar og den til nå uutgitte The Song of Kwasin.

Fortellingene starter for over 10 000 år siden med den unge krigeren Hadon som sendes fra utposten Opar til hovedstaden Khokorsa.

Han blir ikke bare med på de grandiose kamplekene som kan gi vinneren kongekronen, men blir dratt inn i borgerkrig og på ekspedisjon til de ville landene utenfor riket, nærmere bestemt helt til det mytiske ringhavet i nord.

De neste fortellingene dekker ikke færre kilometre eller dramatiske hendelser, men så er dette altså heltenes tid, den gang unge krigere vandret i forhistoriske landskaper og halvguder lurte i buskene, for ikke å si i trærne.

Vi trekkes som så ofte hos Farmer inn i en magisk verden av smerte og street smartness, sverd og svik, umulige situasjoner og logiske løsninger, når det ikke mer eller mindre bokstavelig dukker opp en gud i maskinen.

Det hele er en klassisk quest, en mytisk jakt etter ære, gull og svar.

De første tre avsnittene antyder stilen og stemningen.

     Opar, the city of massive granite and little jewels, quivered and blurred. Solid with great stone walls, soaring slender towers, gilt domes, and eight hundred and sixty seven years of existence, it wavered, bent and dissolved. And then it was gone as if it had never been.
     Hadon swallowed, and he wiped away his tears.
     His last vision of glorious Opar had been like a dream dying in a god's mind. He hoped that it was not an evil omen. And he hoped that his fellow contestants were similarly affected. If he was the only one to have wept, he might be mocked.

Nå er det vel flere årsaker til at disse bøkene aldri vil få Nordisk råds litteraturpris. Og sikkert noen til at du aldri kommer til å lese dem.

Men nå vet du at de finnes.

Sensasjon: Ikke alle forstår at de ikke forstår

Noe av det som kjennetegner en del debatter eller personer som er involvert i enkelte debatter, enten vi snakker livssyn, historie, alternativ medisin eller alt på en gang, er at enkelte ikke forstår at de ikke forstår.

Dette kalles for Dunning-Kruger-effekten som er en betegnelse om personer uten tilstrekkelig kompetanse til å se at de ikke forstår et fag eller andres argumenter basert på dette faget.

Man innbiller seg at man behersker et emne, eller oppfatter på feil grunnlag at man i hvert fall gjør det mye bedre enn de fleste.

For det første har man en tendens til å overvurdere sin egen kompetanse. Er man kompetent på ett felt, tror man at man derfor er kompetent på andre, eller på felt man tror egentlig handler om det samme.

Dermed er man et lett bytte for myter og misforståelser, fordommer og feilslutninger, som selv om hver av dem kan være små eller latterlige, til sammen kan føre til store misvisninger i forståelsen av historien, tenkesett eller fagfelt.

For det andre klarer man ikke å se at andre har mer kompetanse eller er flinkere.

For det tredje klarer man ikke å se hvor mye på villsporenes jorde man selv er.

Det hjelper ikke om man i tillegg er kranglefant eller sterkt ideologisk engasjert eller misliker noen som pesten.

I diskusjoner med slike personer er det alltid interessant hvilke strategier som brukes. Det varierer selvsagt en smule eller to fra person til person, men handler ofte om noen av de følgende:

• I stedet for å vise til anerkjente studier eller fagpersoner, trekker man fram tilfeldige sitater fra internett, mistenkeliggjør eller bare lar være å forholde seg til slikt.
• I stedet for å begrunne egne meninger bedriver man ulike former for hersketeknikk.
• I møte med kritikk slenger man ut nye og helt andre påstander.
• Man svartmaler motstandere eller noen man tror meningsmotstandere lener seg mot. 
• Man siterer fra bøker man ikke har lest og misforstår hva de egentlig sier.
• Man aksepterer ikke saklig og presis tilbakevisning, og enda mindre sarkastisk. 
• Man er mer utholdende i debatten, slik at man alltid kan få siste ordet.

Skulle du selv mistenke at du lider av dette (selv om det i seg selv er et tegn på at du ikke lider av det), kan vi tipse om What is bad scholarship? i 9 punkter.

Muligens forstår du at dette ikke blir det siste vi kommer til å si om denne saken.

Absurditeter og likeverd

Hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke blogger i dag, er grunnen blant annet at det omtalte gudspanelet var på radio i går og at enkelte dermed har trukket noen ... konklusjoner.

Vi siterer:

De fleste vil mene at alle mennesker har lik verdi, helt uavhengig av om Gud eksisterer eller ikke. Enkelte, og blant dem landets fremste kristne apologet, er imidlertid av en helt annen oppfatning.

Klarer så denne meget fremsteste nasjonalapologeten å svare? Har han dummet seg ut? Gjemmer han seg i kunnskapshullene sammen med Gud?

Det er bare å følge godt med på den informasjonen som blir gitt.

Ingen rimelig tvil

Ikke uventet gjennomskuet retten feilslutningene som lå til grunn for diagnosen paranoid schizofreni på Anders Behring Breivik.

Det har aldri vært rimelig tvil om at Breivik er tilregnelig i sin egen lille verden, selv om aktor i juni av formalitetsgrunner måtte gå inn for det motsatte.

Det var imidlertid heller ikke mye tvil om hva som ble sagt mellom linjene.

Hva skal vi med gudsdebatter?

Da kommer vi som lovet tilbake med noen tanker om gårsdagens paneldebatt om Hva skal vi med Gud? (deler kan høres lørdag 25. august 08:05 på NRK P2's Verdibørsen) arrangert av Norges største studenttidsskrift, Argument, i anledning et aldri så lite temanummer om noe som er noen smuler større.

Vi snakker kort sagt om Gud.

Altså et såpass stort tema at det fort kan bli om mulig enda lenger blogging enn vanlig, selv om vi bare berører toppen av ishavskatedralen.

En grunn er at man kan si mye om denne type debatter generelt. Både om hvor viktige de er og hvor vanskelige, eller (for å si det rett ut) umulige, siden formatet handler mer om raske replikker enn rolig refleksjon.

Og hvor godt besøkte de er. Religionsdebatters fremste kjennetegn er at de er overfylte. Det er et godt spørsmål hvorfor det ikke arangeres langt flere.

Skal vi si noe om denne spesielt, er det vel at kompetansen i panelet var mer enn lettere skjev, selv om det var en aktiv, vennlig og meningssterk gjeng. Hele tre av fire hadde en naturvitenskapelig bakgrunn, og ingen en religionsfilosofisk - eller en gang religionsvitenskapelig.

Det virket heller ikke som mange i panelet hadde lest mye av den sentrale litteraturen på feltet.

Nå kan nok noe skyldes såpass prosaiske ting som hvem som hadde anledning til å stille. Samtidig er det ikke lett å fri seg fra at mye handlet hva som lå i bakhodet til de hyggelige og dyktige ordstyrerne fra Argument når heller ikke noen av artiklene i temanummeret var av religionsfilosofer eller berørte reelle argumenter for (eller mot) Guds  eksistens.

I stedet brukte en av dem plass på å vurdere om "Gud er et romvesen", med andre ord mindre relevant enn å spørre om en elefant er et eple.

Et romvesen er et kontingent vesen er ikke Gud. Eller et eple.

Noe som synliggjør at spørsmålet om Guds eksistens nok ikke best behandles av biologer og statsvitere.

Debatten ble mer enn lettere forutsigbar, men likevel ikke så verst, selv om tiden var for kort for noe som minnet nevneverdig om argumentasjon og enkelte av oss nok ble noen smuler ivrige og det fløy en og annen beskyldning om arroganse og den slags mellom de ærede representanter for teologien og biologien og det ikke var noen som bet på kroken da jeg nevnte noe om rasjonelle argumenter og bare én ble servert øl.

Det ble i hvert fall ikke fullt så ille som mitt varsel i innledningen av debatten om stor fare for folkesporten å holde på hver for oss så parallelt at selv matematikere ville slite med å få oss til å møtes.

Samtidig var altså innfallsvinkelen til panelet noe skjev. Eller, sagt på en annen måte, pekte i feil retning.

Det finnes trolig ingen Gud, sier naturvitenskapen. Hvorfor fortsetter religion å spille en viktig rolle på jorda?

Nå man formulerer seg på denne måten er det opplagt at man tenker at naturvitenskapen er i stand til å si noe meningsfullt om Gud (som altså er noe annet enn om gudstro). Det sies da også ganske tydelig i temanummeret av Argument at naturvitenskapelige forklaringer erstatter Gud.

Dess mer kunnskap dess mindre Gud.

Oppdagelsen av Higgs-bosonet betyr at vi forstår verden litt bedre, og litt mindre er overlatt til magiske forklaringer eller ignoranse. Enkelte vil hevde at arbeidet fysikerne gjør kun dokumenterer Guds skaperkraft og geniale design, andre vil si dette etterlater litt mindre plass til ham.

Mens det altså i realiteten historisk sett er vanskelig å finne Gud brukt som noen form for forklaring på ting vi ikke forstår i naturen. Vi ser det ikke hos kirkefedrene, vi ser det ikke i middelalderen.

I stedet for å si at Gud stod bak noe, var tanken at Gud stod bak alt.

Ingen av de klassiske gudsbevisene bygget på kunnskapshull - samtidig som alle tok utgangspunkt i empiri, som at det rett og slett eksisterte endring.

Jakten på kunnskap handlet ikke om å erstatte Gud, men innenfor en aristotelisk-thomistisk filosofi om å oppfylle menneskets eksistens som rasjonelt vesen, altså å skaffe og behandle kunnskap rasjonelt.

Innenfor senere protestantisk tenkning, som hos Francis Bacon, ble det også lagt vekt på kunnskap og vitenskap som en måte å motarbeide effektene av syndefallet.

Hele forestillingen om "God of the gaps", altså at vi trenger Gud for å forklare huller i vår viten, tilhører moderne tid, de seneste generasjonene finner vi vel til og med dette mest i ateistisk polemikk.

Det er vanskelig å finne forestillingen før med den mer mekaniske oppfatningen av naturprosesene på 1600-tallet og da hos ingen ringere enn Newton. Han mente at Gud fra tid til annen måtte justere litt på planetene for å få banene til å stemme med hans ligninger.

Muligens skyldes noe av dette Newtons arroganse. Siden hans ligninger ikke kunne være feil, krevdes det guddommelig hjelp for å få solsystemet til å tilpasse seg dem hundre prosent.

Det er samtidig vanskelig å komme unna at Newton tilhører unntakene. Han ble da også behørig kritisert av Leibniz for denne type tenkning.

I beste (eller verste) fall ser vi likevel antydninger som på slutten av 1700-tallet i Paleys forsøk på å trekke analogier mellom urmakere og Gud. Altså at en kompleks natur opplagt må være konstruert siden vi vil tenke at en klokke vi finner på stranden opplagt er konstruert.

Merk likevel at Paley ikke bruker Gud som naturvitenskapelig forklaring. Han forstår at det ikke er Gud som skaper det enkelte frø eller organ, men at disse vokser fram rent naturlig, I stedet bruker han datidens naturvitenskapelige kunnskap om kompleksitet i naturen til å trekke slutninger om hva som kan stå bak en slik ufattelig detaljert kompleksitet i så mange og omfattende sammenhenger.

Siden han ikke kjente noen naturlig mekanisme for å generere dette, mente han at Gud var den beste forklaringen, bak kulissene. Da Darwin fikk gjennomslag for at naturlige forklaringer av kompleksistet og design var mulige i den biologiske verden, gikk denne delen av Paleys argumentasjon av moten (selv om noe av den nå er tilbake i Intelligent Design-bevegelsen).

Det hører med at Paley også ble kritisert på teologisk grunnlag før Darwin, ikke minst av den engelske kardinalen John Henry Newman.

Kan så vitenskapen si noe om Gud?

Det spørs litt hva man mener. Selvsagt kan man bruke vitenskap til å si noe om eksistensen av universet, av naturlover og det som ofte kalles for fininnstiling av universet.

Men det å tolke hva dette innebærer for spørsmålet om hva (om noe)

 som står bak naturen handler om naturfilosofi - ikke direkte om naturvitenskap Selv om sistnevnte altså er et svært blomstrende og bærekraftig underbruk av den klassiske naturfilosofien.

Og vi snakker da stort sett om hypoteser som er underbestemte av datamaterialet og der vi må trekke inn andre typer vurderinger og fagfelt enn de som utelukkende handler om naturvitenskapelige data.

Dermed gjorde jeg i innledningen av panelsamtalen et poeng av at det var meningsløst å spørre naturvitenskapen om Gud siden den - som navnet sier - kun kan si noe om naturen (og selvsagt om troverdigheten i bokstavelig tokning av tekster som deler av Første Mosebok).

På samme måte som den ikke kan brukes til å begrunne verdier og etikk. Under debatten ble det dermed også et poeng å trekke fram at biologien ikke kan argumentere for eller med likeverd overfor teologien.

Konklusjoner om likeverd er verdistandpunkter som må begrunnes på andre måter, og da (hvis man mener at alt som eksisterer utelukkende er natur) i visshet om at dette er en valgt og ikke reelt eksisterende verdi. Eller altså nominalisme som det kalles på filosofisk.

For å si det med ufeilbarlige Chesterton er det slik at

The Declaration of Independence dogmatically bases all rights on the fact that God created all men equal; and it is right; for if they were not created equal, they were certainly evolved unequal. There is no basis for democracy except in a dogma about the divine origin of man.

Men når naturvitenskapen ikke kan si noe om Gud, er det da slik at teologien eller annet plutselig kan si eller finne på en hel masse uten grunnlag?

Nei, det er ikke sånn heller. Spørsmålet om Guds eksistens er selvsagt for mange et personlig og eksistensielt spørsmål, men det kan også behandles og vurderes rasjonelt som vi var inne på over.

Det er gjort mye spennende og avklarende arbeid innen religionsfilosofi og teologi, i tett kontakt med andre vitenskaper.

Samtalen om dette har selvsagt ulike skoleretninger og en og annen front, samtidig som den har vist at det er større grunnlag for gudstro enn det man kan få inntrykk av i enkelte tidsskrifter.

Dette betyr ikke at Guds eksistens er bevist, men det betyr at spørsmålet om Guds eksistens ikke er dårlig og svarene ikke akkurat er entydig negative.

Noen vil til og med si at mye heller i ganske så positiv retning.

Hva skal vi så med Gud?

Jeg rakk dessverre bare å nevne noe i panelsamtalen, og det var dessverre kun en av disse tingene som ble fulgt opp, nærmere bestemt det andre punktet.

Kort og punktlig og uten fotnoter og forbehold snakker vi nærmere bestemt om følgende forhold:

Gud er for den første den eneste mulige rasjonelle forklaring på tilværelsen. Hvis Gud ikke finnes har tilværelsen ingen forklaring.

For det andre er Gud som nevnt over det beste (kanskje eneste mulige) grunnlaget for realiteten av likeverd og et ukrenkelig menneskeverd. Det forhindrer selvsagt ikke at slik må sikres med nasjonale og internasjonale forpliktende konvensjoner og lover, holdninger og handlinger, samt ett og annet gevær.

For det tredje var troen på en rasjonell Lovgiver utenfor naturen en viktig faktor for troen på rasjonelle lover i naturen og dermed for fremveksten av en bærekraftig moderne naturvitenskap.

For det fjerde er Gud noe vi kan snakke om og argumentere for rasjonelt. Gudstro er ikke blind, men begrunnet.

Og så fikk jeg ikke nevnt neste på listen, at diskusjoner om Gud (og spesielt om Gud og vitenskap) er godt egnet til å avsløre fordommer og kunnskapsmangel.

Eller sagt noe om Gud som Godhet, Skjønnhet og Sannhet, Lys og Kjælighet, som mystisk erfaring, mysterium og undring, moralbærer og livsveileder, trøst og livsmening, maktutøver og refser.

Eller begynt på listen over hva gudstro kan skape av grunnlag for gode liv på mange plan, enten vi tenker mentalhelse eller materiell velstand basert på protestantisk arbeidsetikk eller middelalderske munkeklostre.

Om ikke annet antyder alt dette at det kan være bruk for gudsdebatter.

Ja til middelalderske blasfemilover

Det er ikke vanskelig å støtte Dagen og andre som går hardt ut mot blasfemilovene i Pakistan. Det er tvert i mot umulig å la være.

Pakistans ulykksalige blasfemilover har produsert enda et offer. Denne gangen rammer de en 11 år gammel jente med Downs syndrom i Islamabad.

Pakistanske kristne beskriver blasfemilovene som å leve med et sverd mot nakken. De vet aldri når sverdet faller. Men lovene rammer ikke bare kristne.

De blir misbrukt av mennesker som vil skade politiske, religiøse og personlige motstandere. Og ikke minst legitimerer den ekstremisters angrep på religiøse minoriteter.

Beskyldninger om blasfemi kan ramme hvem som helst, og den som får mistanken rettet mot seg er ofte rettsløs.

Muligens har myndighetene likevel tenkt ganske pragmatisk at arrestasjonen var for å beskytte henne og roe gemyttene i lokalområdet. Det skal likevel ikke bli lett for jenta, familien og de kristne naboene å vende tilbake til sine hjem.

Ulike kilder melder om at mellom 800 og 3.000 familier har flyktet. Noen har søkt ly i kirker i Islamabad, andre har sovet under åpen himmel i helgen for å unngå samme skjebne som kristne i Gojra og Korian i Punjab på sensommeren i 2009.

Den gangen satte mobben fyr på mer enn hundre kristne hjem i de to landsbyene etter falske anklager om blasfemi. Hundrevis av mennesker ble drevet på flukt. Åtte mennesker døde.

Hendelsen viste i all sin gru hvor dødelige blasfemilovene er - og hvilket mobiliserende redskap de kan være.

Blasfemilovene foreskriver dødsstraff for å krenke islam eller profetene. Videre er det fengsel på livstid for å krenke, ødelegge eller vanhellige Koranen og ti års fengsel for å krenke andres religiøse følelser.

Det er med andre ord mange grunner til å si klart fra om at denne typer lover ikke er akseptable og ikke bidrar til gode samfunn.

Samtidig kan det være grunn til å ta med noen saksopplysninger når Dagens lederartikkel tyr til det som i mange sammenhenger oppfattes som Den Verste av Alle Sammenligninger, både i overskrift og brødtekst:

Pakistan blasfemilovgivning fremstår som middelaldersk.

Siden Davidsens første lov som kjent er at alt du vet om middelalderen er feil, bør det nok nevnes at middelalderen var såpass ille at de som var dømt for blasfemi måtte stå ved kirkedøren under messen syv søndager på rad, og på den siste av disse uten kappe og sko.

Pakistan bør kort sagt heller si ja til middelalderske blasfemilover, hvis de først skal ha noen.

Hvilket de altså ikke bør.

Veien mot en ... moderne, blasfemilovgivning startet med pave Pius V på 1500-tallet. Han skjerpet straffene slik at legfolk fikk bøter og ved tredje gangs forseelse ble dømt til eksil.

Medlemmer av geistligheten mistet en årsinntekt og ble ved annen gangs forseelse sendt i eksil. Hjalp ikke dette endte vedkommende som galeislave.

Dette ble ytterligere forsterket etter reformasjonen, også tilskyndet av behovet for å sikre nødvendig respekt for nasjonalstatene og kongenes autoritet. Blasfemikere ble oppfattet som politiske dissentere.

Dermed fikk vi Christian Vs norske lov fra 1687 med straffer som avskjæring av tungen og halshogging.

Men samtidig var det nok et par ting annerledes enn i dagens Pakistan.

For det første rammet ikke disse lovene sinnslidende eller tilbakestående (eller hva som var det korrekte uttrykket i lovene).

For det andre rammet de ikke bønder eller andre som kom til å brenne en utslitt Bibel, banne eller si noe feil. Botemiddelet var opplysning, konfirmantundervisning og skolevesen - ikke straff.

Mye tyder dermed på at det kan være grunnlag for å styrke undervisningen også i dag.

Evolusjonsquiz - 2

Siden forrige quiz var såpass vellykket (vi snakker om opptil flere som har svart), kan vi ta én til allerede i dag.

Theodosius Dobzhansky spilte en nøkkelrolle i utviklingen av moderne evolusjonsvitenskap. Hvilken av følgende setninger finnes i hans essay Nothing makes sense in biology except in the light of evolution?

A) “Jeg er en kreasjonist og evolusjonist. Evolusjon er Guds, eller Naturens skapelsesmetode. Skapelsen var ikke en hendelse i 4004 f.Kr., den er en prosess som begynte for rundt 10 milliarder år siden og pågår den dag i dag".

B) “Slutt å tilbe alvene nederst i hagen”

C) "Kristne vitenskapstilhengere (som om det kristne tøvet skulle være vitenskapelig) og islamittiske terrorister deler tilsvarende barnslige bronsealderforestillinger om himmelen, en guddommelig tannfe og overnaturlige tryllekunster".

Ellers var svaret på forrige quiz negni va ed ot etsrøf enevitanretla. Svaret på denne trenger jeg ikke skrive baklengs (eller forlengs).

Vi fortsetter å takke Humphrey.

Evolusjonsquiz - 1

Hvem sa “For meg synes det absurd å tvile på at noen kan være en helhjertet teist og en evolusjonist”?

A) Paven (med tungen i kinnet og kryssede fingre)

B) Biskopen i Oslo (i søkndad om fornyet statsstøtte til Den norske kirke)

C) Charles Darwin (og ikke i delirium på dødsleiet)

Litt for lett selvsagt, men vi kommer tilbake med mer vriene.

Takk til Humphrey i Quodlibeta for idéen.

Gudspanelet

Det kan kanskje interessere noen å høre at seneste nummer av Norges største studenttidsskrift, Argument, avholder panelsamtale førstkommende onsdag i anledning temanummeret om Gud.

Der altså enkelte av oss er invitert.

Introduksjonen til arrangementet presenterer dette som

Det finnes ingen Gud, hevder vitenskapen. Hvorfor fortsetter religion å spille en viktig rolle på jorda? Natur- og samfunnsvitenskapen kommer sammen til en underholdende samtale om våre aller største spørsmål.

Det hele er denne gangen en del av Studenter- samfundets festival i Oslo, STUDiO og finner sted på Fredrikkeplassen førstkommende onsdag, nærmere bestemt 22. august klokken 18.00.

I panelet befinner seg i følge forhåndsreklamen følgende personer:

- Jens Ådne Haga (biolog og foreleser ved Universitetet i Oslo)
- Trygve Wyller. Professor og dekan ved Det teologiske fakultet (UiO)

- Bjørn Grinde (biolog og forskningssjef ved Folkehelseinstituttet, avdeling Psykosomatikk og helseatferd. Forfatter av Gud – en vitenskapelig oppdatering)
- Bjørn Are Davidsen (forfatter, skribent, skeptiker)

De som leser artiklene i Argument (særlig de om Hva sier CERN om Gud (om "gudspartikkelen", side 20) og Ateisten og Gud (side 24)) vil nok ha en mistanke om noe av hva jeg står i fare for å si.

Detaljer skal imidlertid ikke røpes før panelsamtalen onsdag, og på bloggen på torsdag.

I mens er det ikke forbudt å våge seg på noen forslag i kommentarfeltet.

Sensasjon: Flere falske sitater på Face

I vår stadig mer folkekjære serie om bilder og bløff på Face, er vi denne gangen kommet til kategorien Amerikanske Presidenter Sier Mangt, Men Ikke Alt Du Får Høre.

Vi har vært innom "sitater" fra grunnlovsfedrene tidligere, men denne gangen kommer de fra en enda engere krets.

Eller gjør de nå det?

Nei, dette handler om revirmarkering, ikke research. Det er alltid mer morsomt å spre treffende sitater som støtter meg, enn å se om sitatene faktisk er sitater. Men samtidig er det nok et annet syndrom som inntreffer.

Man er så historieløs at man verken lukter fisk eller fusk.

Tanken om å etterprøve dem (eller google, som de kaller det i historievitenskapen) kan synes omvendt proporsjonal med hvor høyt man i andre sammenhenger priser empiri og etterprøvbarhet.

Det hører nok også med at man blir mer motivert for å sjekke påstander man er uenig i, eller ikke tror er sanne. Dermed mangler det ikke steder (som her og her) som viser hvordan grunnlovsfedrene er blitt i overkant kristnet av demagoger fra den religiøse høyresiden.

Og det mangler heller ikke sider som er ganske så balanserte, enten de nå er laget av ateister eller kristne.

En tommelfingerregel når slike sitater dukker opp er at det er mer sannsynlig at de er feil eller tatt ut av sammenhengen, enn at de gir en spesielt sannferdig eller sakssvarende fremstilling.

Kort sagt bør den første innskytelsen være å sjekke sitatene, ikke å spre dem.

Hva kan vi så si om de som dekorerer bildet over?

Vi starter til venstre, med George Washington. Og det begynner ikke bra, for bildet.

Sitatet "The Government of the United States is not, in any sense, founded on the Christian religion" finnes ikke i noen av hans skrifter. Det er ikke en gang klart om han var kjent med dette som altså stammer fra en avtale med de muslimske lederne i Tripoli (Treaty of Tripoli), signert av president John Adams.

Målet med formuleringen synes å ha vært å berolige den muslimske avtaleparten om at USA ikke var ekslusivt kristent eller hadde religiøse grunner til ikke å forholde seg seriøst og troverdig overfor muslimer.

Neste sitat er tilagt Thomas Jefferson som altså skal ha sagt at "Christianity is the most perverted system that ever shone on man". Den aldri så lille haken også ved dette er at vi ikke kan finne dette i noen av hans skrifter. Muligens er det en spisset versjon av en formulering i et brev til Joseph Priestley, 21. mars1801.

...those who live by mystery & charlatanerie, fearing you would render them useless by simplifying the Christian philosophy - the most sublime & benevolent, but most perverted system that ever shone on man, endeavored to crush your well earnt, & well deserved fame.

 Dette er skrevet som en støtte til Priestly etter at han var blitt angrepet av politiske og religiøse motstandere som i følge Jefferson hadde forvrengt den høyverdige læren til Jesus. De fryktet at Priestly skulle undergrave deres autoritet ved å vende tilbake til det han så som en enklere og mer opprinnelig kristen filosofi.

Jefferson var gudstroende (deist), men hadde ikke akkurat stor sympati for samtidens kirker som han mente hadde forvrengt ("perverted") Jesus.  

Når vi kommer til det tredje sitatet finner vi at det faktisk er riktig - Theodore Roosevelt har sagt dette. Men det er altså tatt noen smuler ut av sammenhengen.  

Tar vi oss bryet med å se etter (enkelte av oss kan bruke opp til flere minutter på slikt) oppdager vi at det dreier seg om bruken av statlige midler. Roosevelts ser det ikke som statens oppgave å støtte én bestemt trosretning, han snakker ikke om at at grunnloven eller USA ikke bygger på kristne verdier eller noe slik.

I motsetning til bildet over har vi plass til hele setningen.

I hold that in this country there must be complete severance of Church and State; that public moneys shall not be used for the purpose of advancing any particular creed; and therefore that the public schools shall be non-sectarian and no public moneys appropriated for sectarian schools. (Fra en tale i Carnegie Hall, 12. oktober 1915).

Hva så med det fjerde sitatet?

Vel, det er ikke enkelt å verifisere at Abraham Lincoln har sagt at "The Bible is not my book nor Christianity my profession" som ofte følges opp med setningen "I could never give assent to the long, complicated statements of Christian dogma".

Det er nok grunnen til at ingen av stedene som bringer sitatet oppgir noen kilde.

I likhet med et annet sitat som ateister kan tillegge Lincoln (ofte mens man samtidig hevder han var ateist).

My earlier views of the unsoundness of the Christian scheme of salvation and the human origin of the scriptures have become clearer and stronger with advancing years, and I see no reason for thinking I shall ever change them.

I motsetning til hva som gjelder for sitater som

In regard to this Great Book, I have but to say, it is the best gift God has given to man. All the good the Savior gave to the world was communicated through this book. (September 7, 1864 – Abraham Lincoln’s Reply to Loyal Colored People of Baltimore upon Presentation of a Bible).

Lincoln er da også ganske tydelig i inntredelsestalen før hans andre presidentperiode (4. mars 1865, rett før han ble skutt), mens borgerkrigen fortsatt raste.

Fondly do we hope -- fervently do we pray -- that this mighty scourge of war may speedily pass away. Yet, if God wills that it continue, until all the wealth piled by the bond-man's two hundred and fifty years of unrequited toil shall be sunk, and until every drop of blood drawn with the lash, shall be paid by another drawn with the sword, as was said three thousand years ago, so still it must be said "the judgments of the Lord, are true and righteous altogether." With malice toward none; with charity for all; with firmness in the right, as God gives us to see the right, let us strive on to finish the work we are in; to bind up the nation's wounds; to care for him who shall have borne the battle, and for his widow, and his orphan -- to do all which may achieve and cherish a just, and a lasting peace, among ourselves, and with all nations.

Det er ikke enkelt å tolke dette som noe annet enn uttrykk for en klar gudstro og høy respekt for Bibelen, selv om de færreste i dag kjenner igjen de bibelske referansene i talen.

Mens Facebook nok sørger for at langt flere vil kjenne disse falske sitatene.

Skikkelig skummelt

Med et sånt månedsresultat er det vel bare å legge ned bloggen.

Uflaks, tabber og systemsvikt

Etter 22.7.-kommisjonens rapport er det ikke blitt mindre interessant å se på mulighetene for andre utfall.

1: Med litt flaks og noe større årvåkenhet kunne PST ha stanset ABB før 22/7 med det som forelå av data om innkjøp av ingredienser for å lage eksplosiver.

2: Med noe større ansvarlighet kunne Regjeringskvartalet vært sperret såpass godt at det ikke hadde vært mulig å kjøre en bil med eksplosiver nærme nok. På den annen side hadde det ført til at ABB hadde valgt seg andre mål og kunne ha forvoldt enda større skade. Manglende sperring av Regjeringskvartalet er nok langt på vei et villspor i diskusjonen om å hindre ABB.

3: Med større gjennomføringsevne etter alle terrorøvelser og utredninger de seneste årene kunne en rekke andre sikkerhetstiltak vært iverksatt, men igjen ville nok dette føre til at ABB valgte andre mål som ikke var sikret.

4: Hadde NRK og andre radiokanaler tidlig nok informert om døde og store ødeleggelser i Regjeringskvartalet kunne ABB som fulgte med på bilradio tenkt at det holdt. Motivasjonen for å fortsette mot Øya var styrket av at han oppfattet bomben som mislykket.

5: Hadde denne gule lappen med informasjon om bilnummer og politiuniform vært sendt ut på politisambandet da den ble mottatt, kunne ABB vært stoppet før han kom til Sandvika.

6: Hadde man bedt om støtte fra Forsvarets helikopter, ville man kunnet stanset skytingen langt tidligere.

7: Hadde de første politimennene som ankom til parkeringsplassen ved Utøya straks rekvirert en båt (båteiere stod klare), kunne også ABB ha overgitt seg tidligere.

8: Hadde oppmøtestedet for beredsskapstroppen vært der man først bestemte, ville også aksjonen vært ferdig før, men ikke så mye tidligere som i 5 eller 6 over, uten at vi skal tidfeste noe av dette mer presist.

9: Hadde man valgt en raskere båt fra det stedet man uheldigvis valgte å starte fra, ville man også vært på Utøya før.

Men det var også klare elementer av flaks. Bomben i Regjeringskvartalet gikk av sent en fredag i fellesferien. Utøya lå ved siden av en campingplass med mange båter.
Det er altså den gamle lærdommen at kritiske hendelser har så mange elementer av flaks og uflaks at det kreves et robust system i politiet og mellom politiet og andre etater med gode rutiner, bedre kultur og opplæring, for ikke å si godt teknisk utstyr, for å motvirke uflaksen og redusere behovet for flaks.

Ikke akkurat en sensasjonell eller genial ny innsikt, men en gammel og trist lærdom som dessverre for få av de ansvarlige hadde tatt til seg.

Vi kan sikkert vurdere ulike grunner til dette (psykologiske, kompetansemessige, politiske osv.). Det er ikke vanskelig å peke på noen som bør ta ansvar i den forstand at de bør gå av. Det viktigste er likevel at de som rydder opp har forstått hva som skal til.

Og, enda viktigere, at det hele blir testet jevnlig - og med eksterne rapporter som er like kompetente og kritiske som 22.7.-kommisjonen.

Kort sagt vil flere enn politikere og journalister følge med på grepene som tas. Det er slutt på muligheten for å snakke seg vekk.

Uten forståelse

Siden alle slags bilder om både det ene og det andre fortsetter sine seiersmarsjer på selveste Internett, er det bare å fortsette vår folkekjære serie Facepalm.

I dag er vi kommet til den gode Richard Dawkins som har fått det for seg at religion oppfordrer oss til ikke å søke forståelse.

Når Dawkins uttaler seg om religion (sitatet her er fra The God Delusion) er det et par trekk som går igjen.

For det første er det slik at alt som heter religion skjæres over én kam. Mener én religion noe om noe mener alle religioner det.

Men mener så noen religion at vi skal være fornøyde med ikke å forstå?

For det andre er det nemlig slik at han uttaler seg uten kilder eller faglige analyser. Han bare utbasunerer i sitatvennlige formuleringer. Og selv om det noen ganger kan være stimulerende, som hos Chesterton, er det slik at gode formuleringer ikke garanterer god filosofi.

Det er forskjell på å si noe som høres treffende ut og virkelig treffe noe.

Nå ser vi det samme hos Christopher Hitchens når han kan skrive at

The attitude of religion to medicine, like the attitude of religion to science, is always problematic and very often necessarily hostile... [Medical research only began to flourish] once the priests had been elbowed aside.

For deretter å trekke fram Louis Pasteur (uten å nevne at dette var en heller from katolikk) som eksempel på slike forskere som tydeligvis skal ha dyttet prestene unna.

Mens det i realiteten var slik at kirken i middelalderen (nærmere bestemt pave Alexander 3. i 1163) forbød munker å studere medisin. Slikt skulle overlates til profesjonelle. Av samme grunn fikk de heller ikke lov å studere juss (se Medicine. Society and Faith in the Ancient and Medieval Worlds av Darrel W. Amundsen, John Hopkins University Press, 1996, side 222-247).

En nærmere vurdering av myter om kirkens forhold til medisin kan forøvrig finnes her.

Men hva så med Dawkins og forståelse?

Den er nok heller liten. Går vi til hva som står i Bibelen om slik, mangler det altså ikke vers og sammenhenger som oppfordrer til å søke kunnskap og forståelse, for ikke å si til å utforske verden.

Vi kan til og med sitere ting fra King James-utgaven av Bibelen som Dawkins ikke bør være ukjent med.

Brethren, bee not children in vnderstanding: how be it, in malice be yee children, but in vnderstanding be men (1 Korinterbrev 14,20).

Eller på norsk: "Mine søsken, vær ikke uforstandige som barn! Vær små i ondskap, men fullvoksne i forstand".

Det er ikke tilfeldig at den ikke helt ukjente Frans av Assisis ikke helt ukjente bønn har en ikke helt ukjent linje om å søke ikke så meget å bli forstått som å forstå (eller på et språk Dawkins bør søke å forstå, ikke så mye "to be understood, as to understand").

Men er det ikke slik at at Dawkins tenker spesielt på naturvitenskapelig forståelse, og altså ikke mer allmenn eller menneskelige forståelse? Jo, utvilsomt.

Og nettopp derfor er det altså interessant at han ikke på noen måte har søkt å forstå hvorfor det var i Europa og en kristenorientert kultur at man fikk en bærekraftig og moderne naturvitenskap.

Han synes dermed ikke en gang å tenke over at en oppfatning av at vi lever i et univers som er skapt og ordnet av en rasjonell Lovgiver utenfor naturen over mange generasjoner kan styrke tanken om at det er mulig og viktig for oss som skapt i Guds bilde å oppdage rasjonaliteten og lovene i naturen.

Og ikke minst stimulere oss til å søke forståelse av naturen.

Hele ønsket om å forstå var så viktig hos middelalderens tenkere at de trakk dette fram nærmest som et livsmotto. Anselm ønsket å tro for å kunne forstå, credo ut intelligam, mens Abelard og Aquinas ønsket å forstå for å kunne tro, intelligo ut credam.

Deres ... religion lærte dem altså ikke å være tilfredse med ikke å forstå, men at forståelse var et av de mest høyverdige målene.

Noe enhver som hadde vært interessert i å forstå forholdet mellom tro og tanke, livssyn og vitenskap, i historien ville oppdaget med et par minutters googling.

Vi ber dermed om forståelse for enda et aldri så lite egenprodusert sitat.

Joe Kubert (1926-2012)

Da kan vi bringe nyheten om at den siste av de store Tarzan-tegnerne har lagt ned tusjen, 85 år gammel.

Det kan diskuteres om Joe Kubert var bedre enn Hogarth og Manning (færre diskuterer om han var bedre enn Foster, Marsh eller Celardo), men hans Tarzan var utvilsomt den råeste og villeste i jungelen.

Kubert er kanskje enda mer kjent for krigsserien Sgt. Rock og serien om den forhistoriske huleboeren Tor som på mange måter minner om en skikkelsen nevnt over med samme forbokstav i navnet.

Kubert er med rette berømmet for grafisk journalistikk som Fax from Sarajevo, grafiske romaner som Dong Xoai, Vietnam 1965 og den selvbiografiske fortellingen Yossel, om hvordan det hadde gått om hans polske foreldre ikke hadde emigrert til USA, men var blitt i Warszawa under krigen.

Listen over serier og fortellinger er nesten like lang som listen over artister som er påvirket av ham - og ikke bare fordi han allerede i 1976 opprettet The Joe Kubert School of Cartoon & Graphic Art.

Kubert var aktiv til det siste og samarbeidet med sønnen Andy om sistnevntes bidrag til den nye serien Before Watchmen, nærmere bestemt Nite Owl.

Et av de fremste kjennetegnene på Kubert var en sterk realisme. Dermed kan det være vanskelig å strø om seg med fraser som udødelig, selv på denne bloggen, men i likhet med flere av hans seriefigurer vil Kuberts minne overleve oss alle.

Milepæl

Vi har vel ikke annet valg enn å hente en ekstra kopp kaffe når bloggen i dag passerer 200 000 treff.
 
Utviklingen siden Dekodet startet i 2007 har vært hyggelig. I starten var det en berusende lykkeopplevelse hvis antall treff en dag var over 50, mens det for tiden er en rystende nedtur når pilen viser under 200.

Snittet for tiden er rundt 300, i hvert fall i periodene hvor det blogges sånn noenlunde daglig.

Toppdagen var da vi ble kåret til dagens blogg av VG og fikk 10 000 treff på et døgn.

Treffraten er ikke uventet når man på finurlig vis holder seg unna moter og kjendiser i favør av den populistiske blandingen av musikk og metafysikk, faktoider og filosofi, tegneserier og teologi.

Siden halvparten av treffene har vært det seneste året, er det håp om en ekstra kaffekopp allerede i 2013.

Sensasjon: Ikke alle partiledere er historikere

Det viser seg at det ikke bare er Dronningen som ikke er historiker, heller ikke Venstres Trine Skei Grande tilhører denne profesjonen.

Vi ser dette når hun på Sommer i P2 (ca. 8 minutter inn i programmet her) gir nytt liv til myten om at man under hekseprosessene i ... middelalderen utryddet enorme mengder med katter. Noe som forsterket dramatisk svartedauden i 1349 siden det ikke var flere katter igjen til å spise rottene som spredte sykdommen.

I middelalderen så hadde katten vel sin dårligste periode, for dem som fant opp heksefordrivelsen og skulle ta bort alt det onde som djevelens verk var, fant ut at katten skulle med i samme runde. Og hekseforfølgelsene var grusom, men følgene av det at katten ble forfulgt var enda mer grusom.

Som vi har skrevet om her er altså ikke alle detaljer riktige.

Hekseprosessene fant kort sagt sted mange hundre år etter svartedauden og middelalderen, og katter ble verken sett på som djevelens verk eller drept i enorme mengde i middelalderen.

Saken blir ikke bedre historie av at rottene muligens kan frikjennes, eller dømmes mildere, for sin rolle som sykdomsspredere.

Nå betyr ikke dette at man bør slutte å stemme Venstre om man skulle ha lyst til det. Myter om middelalderen synes rimelig jevnt fordelt mellom de politiske partiene, enten vi snakker FrP eller Ap.

Omtrent like jevnt som syndefallet.

Oh dear

Såpeoperaen "vi trenger ingen argumenter når vi kan spille på fordommer og feilslutninger", populært kalt Facepalm siden dette stort sett spres på Facebook, fortsetter med en strålende ny episode i kategorien tro og vitenskap.

Nå kunne vi sikkert laget en lang og mer enn lettere tongue in cheek-raljering over premissene her, slik vi gjorde forrige gang.

Vi skal dermed overhodet ikke antyde at de som dro i gang og i stor grad førte debatten om Chick-Fil-A, altså denne fastfoodkjeden der eierne støtter "amerikanske familieverdier" og med andre ord ikke kjønnsnøytrale ekteskap (hvor mye og på hvilken måte kan diskuteres),  i stor grad var (i mangel av et bedre ord) ikke-religiøse krefter.

Muligens noen av de samme som lager den type sitater som over, mens vi andre er opptatt av å lande på Mars.

Uansett er det ikke lett å formidle at det går an å ha flere tanker i hodet på en gang, eller at det er mulig både å ha politiske, etiske og religiøse standpunkter, samtidig som man er NASA-ingeniør eller vitenskapsmann.

Det er heller ikke enkelt å formidle at vitenskap og teknologi kan være forskjellige ting og har vært det i store deler av verdenshistorien, selv om vi de seneste generasjonene utvilsomt har sett et svært så fruktbart samarbeid. 

Det har til og med vært slik som vi var innom på tirsdag at en teknologisk utvikling, for ikke å si naturvitenskapelig, kan være motivert av ulike typer "religiøs" tenkning.

Skulle noen være interessert finnes dårligere bøker om temaet enn den som er vist til høyre over eller til venstre.

Og så har vi jo anbefalt enda mer myteknusende bøker tidligere. Vi har til og med skrevet en selv eller to.

Men, som kjent er det altså ingen som leser bøker i våre dager. Hva skal man i grunnen med slik når man har youtube og facebook?

Med andre ord bare én løsning.

Til og fra

Kortidsvarslet er noe ujevn blogging de nærmeste dagene siden enkelte av familiens mer lovende skal fraktes til studier utenbys. Dermed litt ekstra mye blogging i går og litt ekstra lite de nærmeste dagene.

Se likevel ikke bort fra at vi kan true med å komme plutselig tilbake.

Middelalderens munker og andre protestanter

Siden forskere som kjent er drevet av den protestantiske arbeidsetikk, dukker det stadig opp ny og spennende forskning. Om ikke alltid så spennende, så i hvert fall ny.

Eller noen ganger mest spennende.

Denne gangen er det forskning.no som kan fortelle at det er kommet en ny studie som "antyder at en katolsk munkeorden kan ha dannet grunnlaget for velstanden i Vesten".

Et av sporene studien følger, begynner i Frankrike i 1098, med en gruppe munker som bryter ut og danner cistercienserordenen.

Spørsmålet man ser på er altså hvilke institusjonelle, kulturelle og geografiske faktorer som synes best egnet til å skape velstand og vekst. Og her har man lenge tenkt at det i vår del av verden handler om den protestantiske arbeidsetikk, ikke minst siden vestens velstand i forhold til andre geografiske områder ikke er så mange hundre år gammel.

Den tyske økonomen og sosiologen Max Weber, som regnes som en av samfunnsvitenskapens grunnleggere, framhever det han kaller den protestantiske etikk som særlig gunstig for kapitalismens framgang.

Denne etikken handler om å arbeide hardt, spare på pengene og gjeninvestere profitten.

Derfor forsøker Jeanet Sinding Bentzen, sammen med forskerkolleger, i artikkelen «Religious Orders and Growth through Cultural Change in Pre-Industrial England» – som er en del av avhandlingen – å undersøke om samfunn med en kultur for flid og nøysomhet var mer vellykkede økonomisk allerede før den industrielle revolusjonen.

Her er det altså at man mener å kunne se en sammenheng mellom forekomsten av cistercienserklostre og velstandsutviklingen (se også selve rapporten Religious Orders and Growth through Cultural Change). Siden vi ikke har så mange økonomiske tall som kan brukes direkte, ser studien på indirekte effekter.

Velstandsutvikling kan nok ha ført til høyere inntekt per hode, men enda mer til en større befolkningsvekst. Dermed er det sistnevnte som ligger til grunn for studien.

Ved se på statistikk for 40 fylker i England kan Jeanet Sinding Bentzen kommet fram til at områder som hadde flere cistercienserklostre, opplevde høyere befolkningsvekst i perioden 1377–1801.

Enda mer slående var det at klostrenes effekt på befolkningstettheten var like stor før og etter 1600. Siden alle klostre ble stengt i forbindelse med reformasjonen på 1500-tallet, betyr det altså at klostrene hadde en innflytelse på lokalsamfunnet flere hundre år etter at de ble stengt.

Dermed tyder det på at det ikke bare var munkenes fremragende evne til for eksempel å utnytte vannmøller som er blitt brakt videre til ettertiden, men derimot noe mer iboende og fundamentalt.

– Vi viser at munkene trolig ga videre sine kulturelle verdier, basert på European Values Study, ettersom europeiske regioner med flere cistercienserklostre også i dag er regioner som verdsetter flid og nøysomhet.

– Studien av munkene viser at de hadde en fordel da de skulle gjennomgå den industrielle revolusjonen. Land med høy arbeidsmoral vil historisk sett oppleve større velstandsvekst, sier Bentzen.

Nå kan og bør man sikkert skjelne også til denne type faktorer, eller altså fraværet av dem, når man vurderer årsaker til finanskrisen  i Helllas og enkelte andre deler av Sør-Europa.

Kulturelle dypverdier er i det hele tattav de tingene som det kan være greit å se nærmere på i den offentlige diskursen.

Sagt litt mer direkte er det slik at dess mer vi skyver religion og kultur over i privatsfæren eller oppfatter dette som noe for spesielt interesserte eller begavede eller hemmede (alt etter som), dess mer risikerer vi å gå glipp av viktige ressurser for samfunnsbygging over tid.

For ikke å si for vår egen pensjon. 

Siden dette er et tema og en munkeorden enkelte av oss som bildet over viser berørte i Beyond the protestant work ethic (side 5-25) for noen år siden og vi allerede den gang ikke akkurat snakket om en revolusjonerende teori (selv Weber antydet en slik sammenheng), er det lovende at denne type hypoteser styrkes av forskningsdata.

Og at den slås opp i media, selv om forskning.no vel ennå ikke har like mange lesere som Se og Hør.

Darwins due

En av mange interessante oppfatninger om Darwin og evolusjonslæren er at da Origin of Species ble publisert i 1859, førte det til lite annet enn ramaskrik og retoriske revolverskudd mot den heltemodige vitenskapsmannen.

Det regnes dermed som et klassisk eksempel på kampen mellom kirken og vitenskapen.

At det i realiteten skjedde ganske lite, har vist seg vanskelig å formidle.

Skulle noen være interessert i en av de mer oppegående diskusjonene fra den gang, har BioLogos forum lagt ut noen artikler om Darwin og hans amerikanske støttespiller, Asa Gray.

Nærmere bestemt under de treffende tittelene Asa Gray and Charles Darwin Discuss Evolution and Design Del 1, Del 2 og Del 3.

Og Asa Gray var ingen tilfeldig forbipasserende tilskuer.

If Thomas Huxley earned the title of "Darwin's bulldog," then Asa Gray should be remembered as "Darwin's dove." As a Christian firmly anchored in the faith of the Nicene Creed, as well as a professor of botany at Harvard University, Gray was one of the few members of the scientific community to whom Charles Darwin revealed his theory before the publication of Origin of Species in 1859.

Den tette kontakten og det nære vennskapet førte til mer enn lettere viktige diskusjoner om design, Det ondes problem, mål, mening, virkelighet og verdier. I en vennlig og ikke minst informert tone.

Denne type inspirasjon trenger selvsagt ikke du, men det er lov å tipse andre.

Skjebnesvakker

En av høstens store musikkopplevelser blir utvilsomt Three Fates Project, en plateinnspilling som er et hjertebarn av den norske dirigenten Terje Mikkelsen.

Albumet er en serie sterke og klassiske tolkninger, med München kringkastningsorkester, av nye og gamle komposisjoner som på ulike måter kan knyttes til Keith Emerson og gitaristen Marc Bonilla.

Dette handler med andre ord om alt fra storslagne musikalske fortellinger som Tarkus (de som ønsker en annen alternativ og noen løpenoter visuell take kan kikke her) til uendelige gåter og fanfarer for folk flest.

Og på mange måter er altså sirkelen sluttet. Mens Keith Emerson sjokkerte på 1960- og 70-tallet ved å tolke og lage klassisk musikk for rockeband, ser nå den klassiske verden stadig mer av storheten i hans produksjon.  

Three Fates Project is about making Emerson's music resound in a symphonic scale. Conductor Terje Mikkelsen has the rock-and-roll approach needed, as well as total control over the symphony orchestra in break-neck ensemble with the Keith Emerson Band. In many ways the Three Fates Project completes the circle: Emerson brought classics into rock - now it is Emerson's own music being performed by a classical orchestra.

Ingen lyder å dele så langt, men vi lover å gi lyd fra oss når albumet lanseres i Oslo i starten av september.

Etter å ha fått lov til å høre albumet én gang kan vi allerede nå røpe at dette først og fremst vil handle om å gjenta og utdype wow.

Skyldig svar - 2

Da fortsetter vi gjennomgangen av Aurebekks kritikk av Svar skyldig. Del 1 finner du her.

Denne gangen handler det altså om hvorvidt teologi er vitenskap. 

På side 120 hevder Davidsen at teologi er et vitenskapelig fag (”selvsagt kan man forske på teologi”). Til inntekt for dette synet tar han litteraturprofessor Øyvind T. Gulliksen, som hevder at teologi ganske enkelt er ”skriftvitenskap”. Riktignok mener Davidsen at teologi også er noe mer, nemlig ”læren om Gud” (121), men går ikke nærmere inn på hvilke konsekvenser dette får. Jeg har annetsteds argumentert for at hvis teologi er læren om Gud, så er teologi ikke vitenskap. Min argumentasjon kort oppsummert: Hvordan kan man kalle noe vitenskap hvis selve hovedforskningsobjektets eksistens er en ren hypotese som folk har vært dypt uenige om i flere tusen år, og som de fleste teologer ikke tror man kan bevise vitenskapelig? Dermed mener jeg også at Davidsen begår en selvmotsigelse når han på den ene siden hevder at man kan forske på teologi samtidig som man ikke kan begrunne Guds eksistens empirisk.

Nå kan dette kanskje høres litt underlig ut. Hvorfor skulle Davidsen begynne å diskutere dette og så påståelig hevde at teologi er vitenskap?

Dette handler kort sagt om et tilsvar til Richard Dawkins' påstand om at teologi er tomhet i noen avsnitt der han sier mye rart om teologi og teologihistorie. Det er interessant og kan muligens tolkes som støtte at Aurebekk ikke kritiserer mine andre kommentarer til påstandene i disse avsnittene.

Mitt korte svar som burde vært mye lenger var å si at teologi har konkrete data, som tekster. Det er ikke slik at teologene konkluderer ut fra private fantasier eller påståtte egne åpenbaringer.

Men Aurebekk er altså ikke fornøyd med den type svar. I linken han henviser til oppgir han bl.a. Pannenbergs Theology and the Philosophy of Science fra 1976, men er tydeligvis uenig i perspektivet, fordi Guds eksistens etter hans skjønn - og, ser det ut til at han mener, Davidsens (vi kommer tilbake til dette) - ikke kan begrunnes empirisk.

Etter min mening har vi altså kommet dit hen i argumentasjonen, at enten så må teologien ha universelle sannhetspretensjoner, og på en eller annen måte forutsette at Gud og det guddommelige faktisk (Barth) eller hypotetisk (Pannenberg) eksisterer, eller så reduseres den til en deduktiv virksomhet som kan være interessant for teologen og de troende i det bestemte kirkesamfunnet, men som vil være fullstendig uinteressant for oss andre.

Men hvis teologien velger det første, så har vi altså den besynderlige situasjonen at teologien forutsetter et fenomen hvis eksistens har vært omstridt i flere tusen år, og der troen på dets påståtte egenskaper, handlinger og eksistens er dalende i den moderne verden, og der det blant de troende faktisk er en utbedt oppfatning at fenomenets eksistens er umulig å fastslå – eller til og med sannsynliggjøre. Dette kan ikke på noen måte sammenliknes med situasjonen for andre humanistiske fag, slik Wyller påstår (Aftenposten 09.11.10). ”Normer og rettsregler, differens, kulturell kapital, innlevelse og ansvarlighet” er fenomener som uten tvil ”finnes” i enhver rimelig betydning av ordet. Selv om man som Pannenberg krever at teologien ikke forutsetter Guds eksistens, men at den stilles som en hypotese som må begrunnes som det meste ellers, så er dette likevel ikke nok for at teologien egentlig er vitenskapelig. Man kan ikke kalle et fag vitenskapelig hvis en avgjørende forutsetning etter flere tusen år fremdeles er en ren hypotese, og der det (sannsynligvis) ligger i sakens natur at hypotesen ikke kan bekreftes.

Spørsmålet er imidlertid om dette er så firkantet som Aurebekk legger opp til.

For det første er det slik at mange deldisipliner innen teologien opplagt er vitenskapelige i den forstand at det foreligger data man kan etterprøve og danne hypoteser på grunnlag av.

Vi snakker nærmere bestemt (og her tar jeg det bare kort, dette kan begrunnes mer inngående) om tekstvitenskap, kirkehistorie (som altså er historievitenskap), etikk (som tilhører filosofifaget, og der det er et poeng at uansett om man på ulike måter anvender eller refererer til  Jesus eller Paulus eller Hume eller Kant eller Bentham eller Mill eller helt andre vinklinger og verdier, kommer man ikke unna at alle premisser er diskuterbare og i den forstand ikke fastlagte eller sannsynliggjorte) og religionsfilosofi (som altså også tilhører filosofifaget).

Det vi står igjen med er systematisk teologi og dogmatikk.

Men forutsetter ikke disse at Gud eksisterer? Jo, selvsagt. Som jeg sier i Svar skyldig (121) er det slik at

I en verden uten Gud hviler teologi dypest sett på tomhet, uansett hvor vitenskapelig og viktig faget kan være for ulike grupper. Hvorvidt vi lever i en verden uten Gud bør imidlertid ikke avgjøres av slagord og sitater som spiller for galleriet.

Men før vi kommer til spørsmålet om Gud finnes, kan vi jo se på om dette kravet - altså at "fenomenets eksistens" skal være mulig å fastslå eller sannsynliggjøre for at noe skal kunne kalles vitenskap. Og når vi gjør det skal vi ikke bare sammenlikne med andre humanistiske fag.

For det er for det andre slik at en rekke (mulige) saksforhold som fri vilje, verdier, selve årsaksbegrepet, eksistensen av en ytre verden, sjel, tilfeldighet (f.eks. om københavnerskolen er rett tolkning av kvantefysikken?), nødvendighet osv. er blitt diskutert og forsket på med ulike typer metoder og vurderinger og forhåpentligvis vil fortsette å bli det.

At eksistensen av få om noen av disse kan la seg fastslå, er ikke til hinder for at det man her driver med kan betraktes som vitenskap (og eksistensen av den ytre verden og av ulike typer årsaksforhold (selv om f.eks. Hume hevder at årsaksforståelsen vår handler om psykologiske assosiasjoner) er da også viktige premisser innen vitenskap).

På samme måte som forskning og teoridannelse om memer, multivers, strengeteori osv. der man vel heller ikke har eller alltid kan få fastslått eller sannsynliggjort fenomenets eksistens.

Når det så gjelder Gud handler heller ikke dette om å forutsette noe som utvilsomt sant, men at man slik Pannenberg sier har Gud som en hypotese man ønsker å teste. Jeg mener det er mulig å argumentere for at dette kan gjøres ganske så vitenskapelig, selv om ikke konklusjonen nødvendigvis vil være hundre eller engang femti prosent sikker.

Mitt hovedpoeng om dette i andre kapittel i Svar skyldig er ikke at det er umulig å teste en slik hypotese, men rett og slett at Gud ikke er en gjenstand i naturen og det derfor ikke er "det samme å lete etter en Gud bak universet, som etter gull på Finnmarksvidda".

Det er kort sagt vanskelig å drive naturvitenskap på noe som ikke er natur.

Men som jeg er inne på i diskusjonen om Dawkins i kapittel 5 ("Er Gud en vitenskapelig hypotese", side 159) er det likevel mulig å vurdere Guds eksistens som en rasjonell og etterprøvbar hypotese.

Skal vi vurdere de konkurrerende hypotesene om Gud finnes eller ei, må vi ikke tjuvstarte med kjente fasitsvar som at vi finnes. Vi må se på spørsmål som ”hvis vi ikke visste noe som helst annet om tilværelsen enn at det ikke eksisterte noen Gud, ville det da vært rimelig å tenke at det eksisterte et univers?”

Som antydet ovenfor, må vi også se på hvilken hypotese som best kan forklare at vi faktisk lever i et univers der liv i det hele tatt er mulig, der det har skjedd en overgang fra ikke-liv til liv, der vi har utviklet den type celler som vi har, og til og med fått bevissthet.

Vi må også se på hvilke ressurser som ligger i hver av hypotesene. Hvilke finner vi i et univers som dypest sett er upersonlig, uten vilje, godhet eller bevissthet, og utelukkende handler om materie og energi i bevegelse? Hvilke ressurser finner vi i et univers med utgangspunkt i et vesen med egenskaper som vilje, kjærlighet og kreativitet?

Spørsmålet om Guds eksistens er i den forstand en hypotese man kan etterprøve implikasjonene av empirisk. 

Veldig enkelt sagt er det slik at om hypotesen er at Gud har skapt verden i tid, må vi se om den har en begynnelse i tid. Er hypotesen videre at det finnes en intelligent skaper, bør vi vurdere om det er tegn på at verden kan være intelligent skapt. Er hypotesen at Gud er god, må vi se etter om det finnes godhet (og vi bør vurdere om Det ondes problem gjør gudstro selvmotsigende eller ei).

Dess mer vi ser at slike implikasjoner stemmer med hypotesen og ingen falsifiserer den, dess mer kan vi si at hypotesen er bekreftet.

Nå kan alle slike data (som at universet har en begynnelse i tid, at noe vi kaller godhet finnes, at initialbetingelsene for universet er svært komplekse/fininnstilte osv.) tolkes på ulike måter. Det er ikke slik at alle vil være enige i vurderingene, eller oppfatte gudshypotesen som svært sannsynlig, like lite som når det gjelder om verdier og etiske grunnsannheter er reelle (i motsetning til nominelle), eksistensen av memer, multiverset osv. som nevnt over.

Likevel regnes det altså som legitimt å kalle ulike typer faglige vurderinger, og analyser av slike mulige fenomener, for forskning og vitenskap. Det kan settes opp hypoteser med implikasjoner som kan testes, disse kan så justeres på bakgrunn av ulike typer vurderinger og analyser og så vurderes videre.

Om man ikke kommer helt i mål, eller ikke tror man kan komme helt i mål, er ikke det samme som å si at man ikke driver med vitenskap.

Vi skal se mer på dette med Gud og gudsargumenter senere, og om hvordan man kan/bør tolke det jeg har skrevet om hvorvidt Gud kan testes empirisk, men konklusjonen her er at det kan fremmes ganske solid argumentasjon for at alle deler av teologifaget kan regnes som litt ulike typer vitenskap, selv om Guds eksistens ikke er fastslått eller sannsynliggjort i såpass grad at de aller fleste vil konkludere med at Gud finnes.

Nå kan og bør man selvsagt si mer om dette. Men igjen er vi på et spørsmål som ikke berører noe kjernepunkt i Svar skyldig. Målet med boken var ikke å forsvare teologien som fag, men for å vurdere etterretteligheten av nye ateisters kritikk av religion.

Selv om målet med boka heller ikke var å bevise Guds eksistens, skal vi likevel se nærmere på dette i tredje del. Ikke minst skal vi se mer på om jeg kan ha uttrykt meg mer klønete enn godt er da jeg hevdet i kapittel 2 at Gud ikke kan bevises empirisk.

Tusen bilder, én tanke

I den populære serien Facepalm er vi denne gangen kommet til et bilde som leker løpende villsvin i varmt gress på Face og som mer enn tusen ord synliggjør hvordan jumping to conclusion er blitt den nye folkesporten.

Vi venter dermed på at noen tar initiativ til en facebookgruppe for å få den på OL-programmet.

Bildet vi snakker om denne gangen ser nærmere bestemt ut som

til høyre.

Hva som egentlig er argumentet er ikke enkelt å si.

Nå synes jo uansett noe så gammeldags som formell argumentasjon ikke lenger nødvendig etter at såpass mange i kjølvannet av Opplysningstiden har lært at spillet blir vunnet av de som med størst selvfølgelighet og stemmevolum kan hevde at de har fornuften og fremskrittet og alle andre gode krefter på sin side.

Skulle vi likevel våge oss på en antydning, kan det underliggende argumentet være noe i retning av at:

Premiss 1: Religiøse mener at det som skjer i naturen er direkte uttrykk for Gud eller gudenes vilje.

Premiss 2: Hvis Gud eller guder finnes står religiøse bygninger under spesiell beskyttelse.

Premiss 3: Religiøse av alle farger og fasonger mener egentlig akkurat det samme.

Premiss 4: Ekte religiøse bruker ikke paraply.

Premiss 5: Det har vært en hard og lang kamp mellom religion og vitenskap, men denne sluttet da man begynte å få lynavledere på 1700-tallet. Og det er ikke noe lyn fra klar himmel hvem som vant.

Premiss 6: Dette er så opplagt at det er latterlig en gang å myse i retning av naturfilosofi eller fakta, duh.

Konklusjon: Religiøse er dumme. Applaus.

At ingenting av dette stemmer, tar man ikke så nøye. For det er jo, altså, så ... opplagt.

La oss likevel kaste bort tiden på å røre sammen noen argumenter med noen teskjeer fakta.

Premiss 1 gjelder for Tor og Odin og slik, og for deler av muslimsk tenkning, men ikke for hovedstrømmen av kristen naturfilosofi (som i Bibelen, hos Augustin, Aquinas, Luther og resten av feltet).

Det er et hovedpeng i kristen tenkning at Gud er en lovgiver utenfor naturen, og altså opprettholder naturlover som er faste og konsekvente for praktiske formål som pusting og naturvitenskap.

Naturvitenskapelige forklaringer erstatter ikke gudstro, de underbygger den. God of the gaps har alltid vært elendig teologi.

Premiss 2 er ikke nedfelt i spesielt mange religiøse tekster.

Premiss 3 er uttrykk for en tankefeil - siden man vet man har rett er et av symptomene dårlig research. Aztekere mener ikke det samme som adventister mener ikke det samme som hinduister mener ikke det samme som scientologer. Polyteisme er ikke teisme er ikke panteisme. Paven jobber ikke i Normisjonen.

Premiss 4 overlever ikke en norsk sommer. Man trenger ikke være fundamentalist for å støtte at det regner både på rettferdige og urettferdige. Etter at det ble slutt å tro på Tor i Norge, ble det også slutt på å tro at lynnedslag typisk er uttrykk for adrenealinsinte vesner, om man ser bort fra enkelte amerikanske TV-predikanter (adrenalinsinte eller ei).

Premiss 5 svikter også en smule eller søtten, siden den angivelige krigen mellom religion og vitenskap ikke begynte før en god stund etter at man innførte lynavledere. Og vi snakker da i stor grad om anekdotiske bevis samlet eller produsert på 1800-tallet, ikke om seriøs forskning.

Den er på mange måter modernitetens skapelsesmyte, slik enkelte obsternasige elementer hevder. Denne myten ligger da også i bunnen av mye nyateistisk retorikk, enten vi snakker Dawkins eller Harris, Hitchens eller Myers. Med god drahjelp fra kreasjonismen som vokste fram på 1900-tallet som et barn av og en motvekt til moderniteten.

Premiss 6 er altså ikke opplagt, duh.

Konklusjonen er følgelig ikke følgelig.

Sagt på en annen måte er det ikke slik at det avsluttet noen debatt mellom religion og vitenskap at man begynte med tak og vegger på kirkene. Eller varmeovner og vinduer.

Men det kunne kanskje dempet temperaturen på face om man åpnet noen vinduer.

1001 tegneserier - 1 bok

Skulle du lure veldig på hva du bør lese de neste 1001 kveldene, og mangler tålmodighet til å følge med på dryppene av anbefalinger på Dekodet, kan lyttes til dårligere råd enn i 1001 Comics You Must Read Before You Die: The Ultimate Guide to Comic Books, Graphic Novels and Manga, redigert av Paul Gravett og med forord av ingen ringere enn Terry Gilliam.
 
Selv om boken er amerikansk, og forsiden deretter, forstår den at tegneserier ikke ble skapt av Stan Lee og Marvel eller kun handler om superhelter.

Vi inviteres dermed med på en forbilledlig bred presentasjon på nærmere tusen sider anbefalinger fra 1837 (The Adventures of Mr. Obadiah Oldbuck av Rodolphe Töpffer) og frem til 2011 (Habibi av Craig Thompson).

På veien støter vi på alt fra Tarzan (der det er så mye bra fortellere som Foster og Hogarth, Marsh og Manning, at det dessverre ikke var plass til Joe Kuberts versjon, selv om han er nevnt med andre titler som Enemy Ace) til Terry and The Pirates, Carl Barks til Tardi, Pratt til Harders ikonografiske reise i universets historie.

Ikke overraskende er det Alan Moore som har fått med seg flest titler, hele 13. Det er heller ingen sensasjon at Tezuka har 9, Stan Lee 8, Goscinny, Kirby og Miller 7, mens både Hergé, Morrison og Tardi har med 6.

Inntrykket blir selvsagt skjevt når opplegget er slik at eminenser som Milton Caniff og Lee Falk bare får to titler hver, siden de laget avisserier som varte i noen tiår av gangen. Selv om dette samlet innebærer flere sider enn summen alle nevnt over og under.

Statistikere kan likevel notere seg at at Crumb og Moebius er oppført med 5 titler, Barks, Bendis, Ditko, Ellis, Mazzucchelli og Wagner har 4, mens det blant dem med 3 titler kan nevnes Bilal, Boucq, Brown, Campbell, Christin, Elder, Feldstein, Gaiman, McKean, Nagai, O'Neill, Osterheld, Raymond, Sacco, Sfar, Simmonds, Simon, Trondheim, Thomas, Talbot og Van Hamme.

Men det er atskillig hundre andre som er nevnt. Du kan altså gå kveldene bekymringsløst i møte de nærmeste årene.