Uten forståelse

Siden alle slags bilder om både det ene og det andre fortsetter sine seiersmarsjer på selveste Internett, er det bare å fortsette vår folkekjære serie Facepalm.

I dag er vi kommet til den gode Richard Dawkins som har fått det for seg at religion oppfordrer oss til ikke å søke forståelse.

Når Dawkins uttaler seg om religion (sitatet her er fra The God Delusion) er det et par trekk som går igjen.

For det første er det slik at alt som heter religion skjæres over én kam. Mener én religion noe om noe mener alle religioner det.

Men mener så noen religion at vi skal være fornøyde med ikke å forstå?

For det andre er det nemlig slik at han uttaler seg uten kilder eller faglige analyser. Han bare utbasunerer i sitatvennlige formuleringer. Og selv om det noen ganger kan være stimulerende, som hos Chesterton, er det slik at gode formuleringer ikke garanterer god filosofi.

Det er forskjell på å si noe som høres treffende ut og virkelig treffe noe.

Nå ser vi det samme hos Christopher Hitchens når han kan skrive at

The attitude of religion to medicine, like the attitude of religion to science, is always problematic and very often necessarily hostile... [Medical research only began to flourish] once the priests had been elbowed aside.

For deretter å trekke fram Louis Pasteur (uten å nevne at dette var en heller from katolikk) som eksempel på slike forskere som tydeligvis skal ha dyttet prestene unna.

Mens det i realiteten var slik at kirken i middelalderen (nærmere bestemt pave Alexander 3. i 1163) forbød munker å studere medisin. Slikt skulle overlates til profesjonelle. Av samme grunn fikk de heller ikke lov å studere juss (se Medicine. Society and Faith in the Ancient and Medieval Worlds av Darrel W. Amundsen, John Hopkins University Press, 1996, side 222-247).

En nærmere vurdering av myter om kirkens forhold til medisin kan forøvrig finnes her.

Men hva så med Dawkins og forståelse?

Den er nok heller liten. Går vi til hva som står i Bibelen om slik, mangler det altså ikke vers og sammenhenger som oppfordrer til å søke kunnskap og forståelse, for ikke å si til å utforske verden.

Vi kan til og med sitere ting fra King James-utgaven av Bibelen som Dawkins ikke bør være ukjent med.

Brethren, bee not children in vnderstanding: how be it, in malice be yee children, but in vnderstanding be men (1 Korinterbrev 14,20).

Eller på norsk: "Mine søsken, vær ikke uforstandige som barn! Vær små i ondskap, men fullvoksne i forstand".

Det er ikke tilfeldig at den ikke helt ukjente Frans av Assisis ikke helt ukjente bønn har en ikke helt ukjent linje om å søke ikke så meget å bli forstått som å forstå (eller på et språk Dawkins bør søke å forstå, ikke så mye "to be understood, as to understand").

Men er det ikke slik at at Dawkins tenker spesielt på naturvitenskapelig forståelse, og altså ikke mer allmenn eller menneskelige forståelse? Jo, utvilsomt.

Og nettopp derfor er det altså interessant at han ikke på noen måte har søkt å forstå hvorfor det var i Europa og en kristenorientert kultur at man fikk en bærekraftig og moderne naturvitenskap.

Han synes dermed ikke en gang å tenke over at en oppfatning av at vi lever i et univers som er skapt og ordnet av en rasjonell Lovgiver utenfor naturen over mange generasjoner kan styrke tanken om at det er mulig og viktig for oss som skapt i Guds bilde å oppdage rasjonaliteten og lovene i naturen.

Og ikke minst stimulere oss til å søke forståelse av naturen.

Hele ønsket om å forstå var så viktig hos middelalderens tenkere at de trakk dette fram nærmest som et livsmotto. Anselm ønsket å tro for å kunne forstå, credo ut intelligam, mens Abelard og Aquinas ønsket å forstå for å kunne tro, intelligo ut credam.

Deres ... religion lærte dem altså ikke å være tilfredse med ikke å forstå, men at forståelse var et av de mest høyverdige målene.

Noe enhver som hadde vært interessert i å forstå forholdet mellom tro og tanke, livssyn og vitenskap, i historien ville oppdaget med et par minutters googling.

Vi ber dermed om forståelse for enda et aldri så lite egenprodusert sitat.