Jeg skal i likhet med Jørgen Aurebekk ta dette over flere bloggposter og kan jo starte med det hyggeligste, rett og slett der han er enig. Vi sakser fra første bloggpost:
Davidsen innleder boken med å snakke litt varmt om fornuften. Her er det en del ok betraktninger, f.eks. at fornuften spiller en viktig rolle også når det gjelder menneskers religiøse tro. Han kritiserer både kristne fideister og religionskritikere (som f.eks. Dawkins) som mener at religion er tro på tross av fornuften. Videre er Davidsen opptatt av å avlive en del negative myter om kristendommen, f.eks. dette at kirken alltid har kjempet mot vitenskapen. Dette kommer han tilbake til i slutten av kapittel 5. Jeg synes også dette virker greit, men jeg må samtidig innrømme at jeg ikke har særlig innsikt i denne delen av kirke- og vitenskapshistorien. I kapittel 3 har Davidsen en del ok kommentarer til en del lettvinte ateistiske argumenter.Slik varmer jo hjertet, og det er befriende å møte en som vedgår at han ikke selv har innsikt i alle sider av hva jeg skriver om (selv om det selvsagt er enda noen hakk morsommere å få ros fra en som har det).
Samtidig sier jo dette at han egentlig støtter mye av boken som altså er bygget opp med 6 kapitler, samt en innledning om hvor viktig det er med fornuften og rolige samtaler om de store spørsmålene. Kapitlene vi snakker om er nærmere bestemt
1: Postmoderne bokhyller
2: Svar skyldig?
3: Bare for å sette fast?
4: Følelser og fordommer
5: Dawkins dekodet
6: Har Jesus eksistert?
Tolker jeg Aurebekk rett liker han innledningen og første kapittel, samt tredje og fjerde. Hans kritikk handler om deler av kapittel 2, mye av kapittel 5 og noen detaljer i kapittel 6.
Det mest fundamentale er spørsmålet om Guds eksistens og min forståelse av Dawkins' argumentasjon.
Når det gjelder det siste kapitlet er innvendingene ikke grunnleggende (Aurebekk avviser ikke at Jesus har eksistert), men går på om jeg har godt nok grunlag for å avvise absolutt alle påstander om likheter mellom Jesus og omgivelsenes mytologier.
Men la oss ta dette etter tur, så får vi se om jeg har forstått ham rett - og i hvilken grad han etter mitt skjønn har rett i noe av dette, eller noe av betydning for konklusjonen.
Dermed kan vi starte med det noe mindre hyggelige, men heldigvis konstruktive fra en hånd som Aurebekks, altså kritikken.
I kapittel 2 (”Svar skyldig?”) kritiserer Davidsen ateisten Lars Gule for flere ting. Først gir han sannsynligvis en urimelig tolkning av Lars Gules argument om at det finnes to moderne apologetiske strategier, enten a) et forsvar for en bokstavtro fortolkning av Bibelen, eller b) å tolke alt i Bibelen så ullent og symbolsk at Bibelen ikke kommer i konflikt med vitenskapen. (47-48) Ut fra sitatene å dømme (jeg har ikke lest artikkelen) er det for meg åpenbart at Gule her ikke nødvendigvis mener at absolutt alle kristne kan plasseres i én av båsene, men at det er snakk om tendenser eller praktiske idealtyper. Og i så fall mener jeg at Gule har påpekt noe riktig.Det er opplagt ikke urimelig å tenke at Gule ikke vil si at absolutt alle må plasseres i kun én av disse strategiene, men når man leser ham er det heller ikke urimelig å tenke at han mener dette er de typiske og toneangivende strategiene. Vi kan jo sitere ham for ordens skyld (Svar Skyldig, side 47):
Etter hvert som de klassiske forestillingene blir mindre og mindre troverdige, har det utviklet seg to strategier blant religiøse apologeter. På den ene siden de som likevel forsøker et gjennomført forsvar for de klassiske forestillingene, og hvor vitenskapens verdensbilde avvises og de hellige tekstenes absolutte sannhet understrekes. På den annen side liberalteologenes metaforiske forklaringer på de hellige tekstene utsagn, samtidig som vitenskapen innrømmes plass til å forklare virkeligheten, mens man forsøker å bevare et eget ”domene” for religiøse ”sannheter”. Hvilken strategi som vinner blant verdens religiøse, er ikke godt å si”.Jeg kunne sikkert nyansert mitt forsøk på å nyansere dette bildet, men finner det vanskelig ikke å stå fast på at Gule får modernistiske ytterpunkter til å bli hovedalternativer. Noe som altså vanskelig kan leses annerledes annet enn som det hele handler om de som ("likevel") forsøker seg på å forsvare "klassiske" forestillinger (og dermed lander i en bokstavtro avvisning av "vitenskapens verdensbilde" = kreasjonisme) mot "liberalteologi".
Dette er imidlertid dels en karikatur av fortiden (bokstavtro kreasjonisme stammer primært fra 1900-tallet) og dels noe som overser svært mange og viktige posisjoner både historisk og i nåtiden. Siden jeg nå selv er av de som har drevet med noe som uoppdragent som "apologetikk" i Norge de seneste tiårene, og er kjent med mange andre i inn- og utland som har holdt med det dette, er min erfaring noen tødler forskjellig.
Men dette handler ikke om hvorvidt virkeligheten er annerledes (det er Aurebekk med på at den kan være), men hvorvidt Gule egentlig mente dette da han formulerte seg som over. Han vil sikkert gå med på at det finnes et bredere spekter enn to ytterpunkter, men det er tydelig at han da han skrev dette mente at en bokstavtro kreasjonisme er det klassiske standpunktet blant kristne og at hovedalternativet er metaforiske lesninger som han altså oppfatter som moderne og som handler om liberalteologi.
Min konklusjon på dette punktet er altså at Aurebekk dels ikke forstår min kritikk og dels ikke forstår Gule. Nå kan det være delte meninger om saken, og jeg kan jo selv ha misforstått eller overtolket Gule, men det rokker uansett ikke ved noen livssynsmessige konklusjoner i Svar skyldig.
La oss dermed ta noe mer livssynsmessig før vi runder av for i dag.
Aurebekk kritiserer videre min forståelse av tro og vitenskap:
Uansett mener Davidsen at Gule ikke kan kreve at kristne begrunner sitt syn gjennom vitenskapelig frembrakt kunnskap, for heller ikke moral og politikk begrunnes vitenskapelig. Davidsen mener f.eks. at pavens motstand mot prevensjon handler om verdier, ikke om fakta. ”Pavens holdning til seksualitet, HIV og kondomer har å gjøre med et syn på livet og verdier.” (51) Dette er nok feil. Pavens syn på livet og verdier, og dermed også hans syn på prevensjon, avhenger ganske sikkert av at han tror på Gud og at Bibelen er Guds ord. Kristendommen handler ikke bare om verdier eller subjektive opplevelser som ikke kan begrunnes/kritiseres ut fra empiri. Dette skal vi komme tilbake til, men Bibelen er et historisk dokument som man kan vurdere ut fra vitenskapelige metoder på lik linje med andre dokumenter. Det ser ut som om Davidsen først og fremst tenker på naturvitenskapen (med en sarkastisk undertone antar han at Gule ikke mener man kan laboratorieteste treenigheten) men også de historiske vitenskapene benytter observasjon. Dessuten, heller ikke rent naturvitenskapelige metoder kan avskrives. Etter min (og manges) mening, har disse metodene f.eks. bevist at skapelsesberetningen er usann. Davidsen mener at skapelsesberetningen skal tolkes symbolsk, men det kan åpenbart diskuteres. Det finnes historiske argumenter for at man opprinnelig tolket skapelsesberetningen bokstavelig, og det har vært en vanlig tolkning blant kristne frem til moderne tid.Litt kort og punktlig kan vi svare at
1) Når jeg som Aurebekk sier hevder at "Gule ikke kan kreve at kristne begrunner sitt syn gjennom vitenskapelig frembrakt kunnskap, for heller ikke moral og politikk begrunnes vitenskapelig" snakker jeg rett og slett primært om etiske verdier og konklusjoner, altså bør-utsagn, og ikke empiriske.
Selv om etikk selvsagt må forholde seg også til empiri, kan ikke bør-utsagn begrunnes fra empiri. Når det gjelder treenigheten er opplagt kristen dogmatikk knyttet til forhold som kan utforskes av historie- og tekstvitenskap (selv om Aurebekk ikke aksepterer teologi som vitenskap, noe vi skal komme tilbake til), men det går da på ulike typer metoder og vurderinger som ikke kan (som jeg innrømmer jeg uttrykte lettere sarkastisk) labtestes.
2) Pavens syn på seksualitet og kondomer osv. kan vanskelig oppfattes som å være i motsetning til Bibelen, men de bygger mindre på Bibelen enn på en bestemt naturfilosofi, nærmere bestemt en Aristotelisk-Thomistisk (AT).
Ultrakort sagt har i et slikt perspektiv naturen, organer, arter osv. en formålsrettethet (teleonomi, den femte av de aristoteliske årsaksvarianter). Siden formålet med seksualitet i et AT-perspektiv er å skape liv (det kan selvsagt også være andre fomål, men dette er det viktigste), vil alt som kunstig forhindrer dette bryte med formålet og dermed være å betrakte som galt.
Skal man argumentere i mot dette, må man vise at AT ikke på noen måte stemmer eller ikke er et berettiget ståsted på linje med å lene seg til Kant eller Stuart Mill eller Spinoza eller Hegel eller andre som man mener å kunne bygge sin etikk på.
Uansett handler dette mindre om bibeltolkning, enn om naturfilosofi.
Det er sagt på en annen måte ingen ting i Bibelen som direkte forteller at kondomer er feil, noe som bør fremgå av at de fleste protestantiske kirkesamfunn (altså ville mange tenke, mer "bibeltro" retninger) ikke ser på prevensjon som galt.
3) Ja, Bibelen er ikke bare ett, men flere historiske dokumenter som man kan "vurdere ut fra vitenskapelige metoder på lik linje med andre dokumenter" (altså historie- og tekstvitenskap slik vi skal komme tilbake til i en senere bloggpost), men det Gule snakker om kan vanskelig forstås som annet enn naturvitenskap ("solid innsikt i biologi og psykologi").
4) Ja, at skapelsesberetningen er usann som naturvitenskap er det ikke vanskelig å forstå at jeg mener, men at den ikke har vært oppfattet som naturvitenskap (eller naturfilosofi som det het før 1800-tallet) tradisjonelt sett bør heller ikke være vanskelig å forstå ut fra f.eks. sitater fra Luther og Kalvin som følger tradisjonen fra kirkefedre som Augustn og skolastikere som Aquinas:
I sine forelesninger om 1. Mosebok sier Luther (se kilder til dette og neste sitat i min artikkel Hva har Bibelen gitt vitenskapen - når haren tygger drøv i Tro og vitenskap redigert av Espen Uttaker, Luther forlag, 2006, side 104) at
en astronom er i sin fulle rett i å bruke begreper som ’sfærer’, ’apsider’ og ’episykler’. Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ’himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi.Mens Kalvin i sine forelesninger om det samme la vekt på at hvis man skal ta uttalelsen om at solen og månen er de to største lysene på himmelen som vitenskap, er det feil fordi
Saturn, som på grunn av sin store avstand, synes å være det minste av alle, er større enn månen. [Det som er] beskrevet her, handler kun om hvordan verden ser ut til å være. Den som vil lære seg noe om astronomi, og andre vanskelige kunster, må gå andre steder. [For] Moses taler ikke med filosofisk presisjon om skjulte mysterier, men forholder seg til de tingene alle, selv de uten skolegang, kan se overalt, og som vi bruker i dagligtale.Vi kommer tilbake til mer senere, ikke minst mer vektige innvendinger og enkelte langt bedre enn de få og innledende vi har vært gjennom så langt.
Del 2 er lagt ut her.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar