Krig og fred og tro og sånt

Som vi var inne på i går finnes det mange slags retorikk der ute. Mye av den verste tilhører heldigvis svært marginale grupper og nettsteder. Etter Per Aslak Ertresvågs første konspirasjonsbok Makten bak makten er det da heller ikke lett å finne den på bestselgerlistene.

Men det er ett unntak som har fått få bekymringsmeldinger. Det har besynderlig nok ikke gitt utslag på forskere eller medias radar over retoriske skremmebilder. Og det har så langt heldigvis ikke endt med at noen har tatt loven i sin egen hånd.

Likevel er det vanskelig å slå det i konkurransen om krasseste stempling av grupper.

Tenk at jeg forteller om noen som er ansvarlige for de fleste kriger. Får de makt vil de ødelegge moral og mennesker. De vil styre alt du gjør, hjemme og på jobb. De kan få seg til å mene hva som helst, når som helst. Og ikke bare finnes ingen argumenter eller indisier for deres sak, de aksepterer ingen argumenter i mot.

Hvem snakker vi om? De gudstroende, selvsagt.

I hvert fall slik de beskrives i flere store bestselgere de seneste årene.

En nyateist som Richard Dawkins sier rett ut i millionselgeren The God Delusion at "Innbarkede troende er selvsagt uimottagelige for argumenter", eller på grunnteksten ”Dyed-in-the-wool faith-heads are immune to argument”.

For Dawkins er tro ikke bare blind, den er totalt uten evidens.  Ikke nok med det, den går mot alt som er av evidens. Gudstro er en vrangforestilling på linje med en sykdom. Religion er et tankevirus.

Med sin forakt for forskning og fornuft førte kristen gudstro oss inn i den mørke middelalderen og bremset vitenskapen i tusen år, i følge nyateistene. De fortsetter med å si at den påførte oss uholdbare moralbud, tok livet av millioner av hekser og heretikere og holder seg fortsatt til en Gud som er verre enn den verste tyrann.

Når man tenker på gudstro, kan med andre ord noen og hver begynne å kaldsvette.

For åpner man først for tro uten begrunnelse, åpner man for hva som helst. Uten tanker eller kriterier er alt like greit. Sier en åndelig leder hopp, hopper man. Kan hvem som helst når som helst tro på hva som helst, er det ingen grenser for vås og vilkårlighet.

Dermed har trosretninger ikke andre valg enn å rope høyere hvis de blir motsagt. Eller ta på seg nærmeste bombebelte.

Ser man på all gudstro som blind, bakstreversk og brutal blir det et moralsk anliggende å bekjempe den. 

Og det er umulig å føre samtaler som kan påvirke.

Retorikken er ganske så sterk. Det er vanskelig å lage en mer truende fremstilling av noen. Den kan føre til konklusjoner som noen kan oppfatte som ganske så logiske.

For hva i all verden kan man egentlig gjøre med en så umenneskelig trussel når vanlige virkemidler ikke har noen effekt? Bør vi ikke snarest ta loven i vår egen hånd? De går jo rundt der ute, i fullt dagslys.

Vi får bare takke Gud for at de som leser nyateistiske bøker så langt har vært vennlige og fredelige. I hvert fall utenfor twitter, debattspalter og kommentarfelt.

Krig og fred og vantro og sånt

Retorikk er en kunst som de færreste behersker og som enda færre forstår.

Det er til og med dem som tar den bokstavelig.

Ikke minst kan vi se det når nyomvendte ikke bare kan bli mer katolske enn paven, men mer muslimske enn Muhammed. Og tar Koranens mest krigerske vers, for ikke å si språklige overdrivelser (eller hyberboler som det heter på retorisk), for halal fisk, gyldig til alle tider og alle steder.

Muligens er noe slik forklaringen på den lyn og tordnende tonen når den norsk-irakiske islamisten Mohyeldeen Mohammad skriver debattinnlegg i Dagbladet.

Det er tydelig at han føler seg såret når han han fortelle at han

kom over den vantro qadiyanien, Hiba Khan, sitt debattinnlegg med tittel «En god muslim». For det første, så er denne kvinnen IKKE muslim! Hun er qadiyani som tilhører den vantro sekten som kaller seg selv «Ahmadiya». Denne forkastelige sekten forsøker å villede mennesker fra Islams sanne lære og rette tro ved å utgi seg for å være muslimer, samtidig som de er blant de verste vantro!

Ser vi på  kirkehistorien er det ingen grunn for kristne til å slå seg på brystet med en konsistent vennligere holdning til meningsmotstandere. Uansett er det nok i overkant uvanlig å finne noen som lener seg mer bakover for å vise at ens egen religion oppfordrer til krig mot vantro.

Det blir ikke mindre spesielt i en kultur der det store flertallet lener seg vel så langt i motsatt retning.

Hiba Khan skriver: «Ingen Gud og ingen religion har noensinne oppfordret til krig...» Dette er helt feil, og det skal jeg inshaAllah tilbakevise ganske lett. Allah sier i Koranen: «Og krig mot dem helt til det ikke er mer oppvigleri og all religion tilhører Allah...» (nær mening, surat Al-Anfaal, vers 39)

Vi snakker ikke om f.eks. en tro på at Gud til syvende og sist skal skape en ny verden uten nød og urett, men om at det er "ganske lett" å vise at muslimer selv skal gå til krig for å fremme sin tro.  

Og vår Profet Muhammad (Fred og velsignelser være over Hans sjel) sa: «Jeg har blitt beordret til å krige mot menneskene, helt til de bevitner at det ikke er noen gud utenom Allah, og at Muhammad er Hans Sendebud, og oppretter bønnen og betaler zakaat. Dersom de gjør dèt, vil dems penger og ære beskyttes, bortsett fra dets rett i Islam. Og dems regnskap er hos Allah, den mest Opphøyde.» (Nær mening, Sahih Bukhari) «...Men Æren tilhører Allah, Hans Sendebud, og de troende, men hyklerne vet det ikke.» (nær mening, Koranen 63:8)

Det hele avrundes ... interessant nok med "Og fred være med følgerne av den rette veiledning".

Heldigvis er dette et debattinnlegg som ikke akkurat er blitt omfavnet av mange norske muslimer - og ikke bare fordi de er bedre i norsk.

Men dette viser hvor viktig det er å tenke over egen retorikk og hvilke stemninger og fiendebilder den styrker. Oppfatter man andre som ikke bare vantro, men verste vantro, forkastelige, villedende, bedragerske, oppviglende og hyklerske, er det ikke underlig om man kan kikke seg rundt etter en hær eller to.

Slik det da også har skjedd for flere religioner og retninger i historien, enten vi tenker korstog, kalifer eller kommunistregimer - uten at alt dermed på noen måte kan eller skal skjæres over én kam.

Det betyr heller ikke at et debattinnlegg fra en av de mer sinte på sidelinjen kan tas som uttrykk for noe representativt. Eller som en direkte oppfordring til noe som helst.

Men skulle ikke den gode Mohyeldeen selv se i retning av våpensmier, er det dessverre slik at denne type retorikk kan lede andres blikk.

Vi får kort sagt håpe at ingen med personlighetsforstyrrelser og/eller våpenlisens tar dette på ordet.

Og så er det jo på sitt vis betryggende for islamsk gangsyn at han er blitt kastet ut både av Saudi-Arabia og Tunisia, selv om det altså øker sannsynligheten for innlegg i Dagbladet.

For ikke å si tilsvar. Så mange at avisen valgte å stenge kommentarfeltet klokken 16.

Så kan man sikkert diskutere hva som egentlig står i Koranen og Hadith og hva det betyr, hvilke vers som veier mest, overstyrer andre, er hyperboler osv. Her vil det sikkert være uenighet, vi trenger ikke å være naive og  tro at alle vil ha en lesning eller legning som peker mot fred og bare fred.

Dette er en arena som jeg imidlertid (forhåpentligvis trygt) overlater til dem som har tillit til disse tekstene og troverdighet for muslimer i tolkningen av dem. Og gjerne følger med på.

Selv om jeg altså ikke betaler zakaat. I hvert fall ikke under det navnet.

Endetid og andre moderne fenomener

En av bloggene som lenge har vaket i høyremargen er Beachcombings bisarre historieblogg som tidligere i uka tok en runde innom 2012 og endetiden og alt slik.

Selv om han unngår å besøke Utøya og Sarpsborg, trekker han som så ofte fram anvendbare aproposer - denne gang om å se endetidstegn i samtiden.

For selv om noen kristne i mange perioder har oppfattet akkurat sin tid som endetiden, er tanken besynderlig nok fraværende på den tiden som virkelig opplevde den hele store undergangen.

Vi snakker da ikke om Svartedauden eller EU-avstemningen, men om Romerrikets fall på 4-500-tallet.

As we noted above almost every Christian generation has believed passionately in the imminent drawing of the divine curtains: heck, Revelations may have been written with Nero cast as Antichrist. However, there is at least one interesting exception to this that Beach finds it hard to get his head around. In the fifth and sixth century the Roman Empire fell hard and fast and there really was an apocalypse. The Roman economy was ground to pieces, cities emptied – urban life ended, infrastructure broke down, the monied economy ceased, bricks and tiles were replaced with wood, economic nets reaching to China and India gave way to anemic local barter and in some areas the post-Romans even lost the ability to produce pottery. In short, the Mediterranean world and its appendages were dragged kicking and screaming into the Middle Ages.

Hva skjedde så? En bølge av endetidstro? Identifisering av keiseren eller paven eller hunnerne med Antikrist?

By rights the clergy and bishops and monks of that time should have gone into apocalypse overdrive. After all, this was not just the threat of fossil fuels running out in twenty years or a volcano two continents away: it was the end of the world here and now. And yet they were strangely reserved. They did not ignore Christian eschatological teachings: the world would end eventually and they politely acknowledged that fact. Yet surprisingly they did not interpret the events around them as ‘signs’ of the imminent return of Christ or the arrival of that loveable rogue (ahem!) the Antichrist: the end is nigh was completely absent, there were no sandwich boards in the fifth century.

Hva i all verden var grunnen? At man måtte håndtere krisen og ikke hadde tid til å lage teologi av den?

Was there some underlying reluctance on the part of late antique civilisation to get down and dirty with apocalypse or was it just a predictable human trait: faced with the real thing you talk and write about something else?

Beachcombing har ikke noe klart svar på dette. For vår del kan vi jo lure på om det ikke rett og slett var for lite tradisjon for endetidsspekulasjoner. Det ble vel ikke bedre av at forestillinger som tusenårsriket var grundig avvist og fordømt.

Av ikke ubetydelige sammenhenger som kirkemøtet i Nikea og den gode Augustin.

Det skulle kort sagt ta nesten (unnskyld uttrykket) tusen år før troen på dommedag og tusenårsriket for alvor begynte å slå an, og selv da primært i grupper utenfor kirkens hovedstrøm, slik Norman Cohn har skrevet gode bøker om.

Men det er vanskelig å finne store spor etter slike oppfatninger før vi kommer et stykke etter 1000-tallet og de fikk ikke for alvor vind i seilene før Reformasjonen (selv om det finnes en rekke grupperinger også før dette).

I det hele tatt er endetidsspekulasjoner et moderne fenomen. De er nok et tegn på at vi lever i de siste tider.

Tulleteologi og advarsler

I enkelte kretser er det en kjærkommen tanke at Norge er et kristent land. For noen fordi det gir så mange muligheter til å kritisere kristne, for andre fordi det gir så mange muligheter til å kritisere Norge.

Dermed kan vi stadig oppleve oppgjør med kristen tro i kjølvannet av alt fra tvangsfornorskning av samer til embetskirkens avvisning av parlamentarismen. Og, motsatt, krasse utfall mot partier og politikere som har innført selvbestemt abort og en ekteskapslov som åpner for vielser av homofile.

Siden Norge jo er et kristent land må selvsagt Gud reagere. Og hva er da en mer naturlig tanke enn at det skjer på spektakulære måter, som på Utøya 22. juli?

Sarpsborg Arbeiderblad siterer fra et foredrag av statsviter Per Haakonsen på et åpent medlemsmøte i Sarpsborg Kr.f forrige onsdag.

SA har fått tilgang til manuskriptet til talen Haakonsen holdt på møtet. Der sier han blant annet at «Utøya-massakren kan sees i lys av det stadig mer betente forhold mellom Israel og Norge og de diplomatiske kontroverser som har vært i den senere tid.»

Han poengterer også at Alexander Kielland-ulykken, der 123 mennesker omkom, skjedde kort tid etter at Norge nektet å selge olje til Israel.

«Det er tankevekkende at de to største ulykkene i Norge etter krigen, begge kan knyttes til Norges forhold til Israel. Uvilkårlig må vi spørre: Kunne disse ulykkene ha vært unngått dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?» står det i Haakonsens manus, og retorikken fortsetter slik: «Bak dette spørsmålet ligger vissheten/kunnskapen om den norske antisemittismen. Men parallelt med denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Det er altså på tide å gjenta det jeg skrev i høst om et tilsvarende uttrykk for tulleteologi og nasjonalisme. Mulig vi bør gjenta dette minst én gang hvert halvår.

Det vi her ser er med andre ord en sjåvinistisk teologi som legger opp til at den historisk kontingente politiske konstruksjonen Norge anno 2011 (og altså ikke før f.eks. freden i Brömsebro i 1645 eller under den løse unionen med Sverige, eller med Magnus Lagabøters eller Christian V's lover) er en meningsfull enhet i Guds perspektiv.

Dette handler ikke om at det bør bli slutt på å be for konge og fedreland, men at vi ikke må late som om konstruksjonen Norge er en person som kan opptre på måter som påkaller Guds velsignelse eller ei, utover eventuelle naturlige konsekvenser av politiske eller etiske bommerter. Vi bør kort sagt ikke nærme oss noe i nærheten av jødenes selvforståelse i det gamle testamentet.

Dette er med andre ord ikke bare "utenfor normal tenkning" (altså en finere måte å si galskap på), det er utenfor all normal teologi.

Kort sagt er det ikke akkurat uventet at Kr.F-leder Knut Aril Hareide tar såpass grundig avstand fra saken, selv om han nok må gjennom noen rituelle øvelser med AUF og andre i løpet av dagen.

I likhet med lokallederen i Sarpsborg.

Per Haakonsens holdninger i foredraget uttrykker lite annet enn en amerikanisert nasjonalistisk grasrotteologi, ikke noen alminnelig katolsk eller luthersk tenkning.

Det er ikke tilfeldig at vi kanskje særlig finner tankegangen i kristne miljøer med utstrakt tro på konspirasjonsteorier.

Nå har ikke jeg for vane å sitere Jan Bygstad, men akkurat her er det på sin plass, siden han ikke direkte kan beskyldes for å lefle med liberalteologi og har et gehør eller to hos enkelte lokale Kr.f-ledere.

Bygstad uttrykte i oktober i et fordrag i Foreningen for Bibel og Bekjennelse om 22. juli at

Nå er det også slik at vi i den kristne dagspresse har kunnet lese ulike forsøk på å fortolke de begivenhetene som fant sted denne dagen. Og det har kanskje ikke vært så rent få røster som har hevdet at dette er Guds straffedom over dem som ble direkte rammet denne dagen. En henter frem ulike tildragelser som skal ha skjedd på Utøya og som Gud da har funnet grunn til å straffe disse ungdommene for.

Til dette er det å si at slike slutninger har vi som troende ingen rett til å trekke. Det er slik med enhver historisk begivenhet at den er tvetydig. Det vil si at ingen av oss kan vite hva som er Gud hensikt med det ene eller det annet som skjer på historiens arena. En kan ut fra ulike ståsted tolke en begivenhet på de mest forskjellige måter. For å ta et historisk eksempel: I 1870 fant det første Vatikankonsilet sted i Roma. Det var på dette konsilet dogmet om pavens ufeilbarlighet ble vedtatt. Det var meget stor uenighet rundt dette under konsilet. Natten etter at dette dogmet var vedtatt - det var julaften - gikk det et forferdelig tordenvær over Roma, et tordenvær som det ikke hadde vært i manns minne. Da brøt motstanderne av dogmet om pavens ufeilbarlighet ut: Nå ser vi hvorledes Gud vredes over hva som skjer i kirken. Tilhengerne sa på sin side det motsatte: Nå ser vi hvorledes mørkets makter raser forgjeves!

Nå handler ikke dette bare om at det er vanskelig å tolke hendelser, men om at noen type tolkninger blir tøvete, uansett.

Det skal kort sagt godt gjøres å argumentere for at Gud styrer verden som om den tilfeldige historiske konstruksjonen Norge (uten Jemtland og Härjedalen, for ikke å si skotske besittelser) er underlagt Femte Mosebok.

Ikke er vi Israel for noen tusen år siden og vi lever etter Det nye testamentet.

Saken blir ikke teologisk bedre av at denne type oppfatninger av varsler knyttet til ugjerninger og katastrofer minner mer om hedensk tenkning (for å holde oss til bibelspråket) enn kristen. Dette var kort sagt mer vanlig i det gamle Roma enn det er i Romerkirken. Det har oftere være berettet om fra misjonsmarken enn blant misjonærer.

Men de seneste generasjoner har det altså kommet snikende inn bakveien, eller atlanterhavsveien som det også kalles. Man kan være i mot union med Europa, men har lite i mot union med tulleteologi og konspirasjonsteorier fra USA.

Og sistnevnte fører aldri noe godt med seg.

Den som har ører kan jo ta det som en advarsel.

Mikrofonstativ for alternativbransjen

Debatten som pågår om kristne bør bruke akupunktur er interessant av flere grunner.

Utgangspunktet er Asbjørn Kvalbeins spørrespalte på Norea radio der det dukket opp et spørsmål om New Age med akupunktur som eksempel.

Siden du er en kjent forkynner, lurte jeg på hva du mener om New age. Selv er jeg veldig opptatt av dette, siden så mange kristne også har latt seg involvere. Jeg har oppdaget at når en snakker om new age, så er alle enige i at det er galt. Men når en spesifiserer og nevner eksempler som akupunktur og fotsoneterapi, så er de uenige i at det er new age. Jeg har oppdaget at også tidligere misjonærer er positive til alternativ medisin, og det har undret meg.

 Altså et greit og åpent spørsmål om New Age generelt og med noen løse referanser til alternativ medisin.

Det er ingen overraskelse at Kvalbein ikke støtter alternativ åndelighet, og det bør heller ikke være at han baserer en kritikk av akupunktur på empiriske studier.

Sammenhengen mellom kropp og sjel gjør at det ofte oppstår såkalte placebo-effekter. Når folk tror på et hjelpemiddel, så hender det at det virker for dem. Men var det innbilning, eller fikk det en målbar virkning? Den såkalte skolemedisinen, som norsk legevitenskap og sykestell bygger på, vil bygge på anerkjent forskning.

Hva er akupunktur? Det er en urgammel kinesisk helbredelsesmetode der en setter nåler på visse steder på kroppen, for å påvirke nerver. Praksisen, som opprinnelig hadde kontakt til årelating, demonlære og varmebehandling, bygger på et syn at kroppen har 365 avdelinger (etter årets dager) og 12 meridianer (etter antall store elver i Kina). I kinesisk tradisjon ville en ikke forske på og skjære i døde legemer, derfor bygger en på «kunnskap» utenom kroppen selv, dvs. på religiøse og filosofiske tanker.

I akupunktur finner en fram til qi-punkter og utnytter meridianer. Men ingen forskning har bevist at qi-punkter eller meridianer fins. En del studier kan fortelle om en viss placebo-effekt av nålestikkene, men det fins ingen solid dokumentasjon på at det er effektivt, slik en finner ut om andre medisiner og metoder.

Lenge har akupunktur blitt regnet som lavstatus og useriøst i Europa, men aktive akupunktører søker å få det anerkjent på bred basis.

Jeg vil råde kristne til ikke å la seg behandle med akupunktur. Jeg tror det er en avvei.

Dette har imidlertid vakt oppsikt. Muligens har noen akupunktører eller brukere reagert. Muligens har  journalisten ringt rundt og fått utvalgte personer til å "rase" i media.

Det som er mer sikkert er at Vårt Land primært har valgt å vinkle dette åndelig. Dermed blir spørsmået om kristne kan bruke akupunkter ikke et spørsmål om akupunktur, men om kristne.

Og kristne som avviser akupunktur blir fort oppfattet som revirbeskyttende, bakstreverske og intolerante. At de i tillegg er uvitende sier seg selv.

Tidligere helseminister Dagfinn Høybråten setter dermed tingene på plass i Vårt Land.

I Norge bruker godkjent helsepersonell som leger og fysioterapeuter akupunktur som en del av behandlingen fordi den har dokumentert effekt for eksempel mot smerter. Det å hevde at bruken av nåler skulle ha et religiøst aspekt blir helt feil, hevder Høybråten.

Allikevel vil ikke Høybråten bestride Kvalbeins teologiske kompetanse.

Mens Kvalbein altså argumenterer grundig med henvisning til undersøkelser (selv om han ikke oppgir referanser) og nevner at akupunktur kan ha placebokeffekter, avviser Høybråten dette med "dokumentert effekt" (fortsatt uten at det er oppgitt noen kilder).

For så å legge vekten på det åndelige, der han både sier at Kvalbein tar feil og har god kompetanse.

– Men jeg mener han går langt utover sitt fagfelt når han mener det han mener.

Sier altså en statsviter uten bakgrunn fra medisinske studier.

Høybråten får så spørsmål om han er forbauset over det Kvalbein svarer.

– Ja, og jeg tror at mange kristne som praktiserer akupunktur blir lei seg. Også de av oss som har benyttet oss av nåler når vi har trengt det, blir lei oss. Det er ingen grunn til å utstede en generell fordømmelse over seriøs, kunnskapsbasert anvendelse av akupunktur.

Vinklingen er altså personlig, nesten litt sjelesørgerisk. Tenk om vi skulle støte noen som praktiserer eller bruker akupunktur. Ikke minst når bruken er ... kunnskapsbasert.

Hele saken skriker etter oppfølgingsspørsmål om kilder og kunnskap. Men av en eller annen grunn kommer de aldri. Det bare forutsettes at Høybråten har rett i sine løse henvendelser til studier, mens Kvalbein ikke har det. Og at hele saken egentlig handler om teologi, ikke om tall.

Mens Kvalbein fremstår i et dårlig lys, blir Høybråten en modig foregangsfigur.

I sin tid som helseminister var Høybråten pådriver for å avskaffe kvakksalverloven. Mens han ledet helsedepartementet ble loven om alternativ behandling innført.

– Jeg provoserte vel store deler av det etablerte helsemiljøet da jeg på en offisiell reise i Kina i 2002 la meg på benken ved det største akupunktursykehuset i Beijing, sier han.

Dess mer man leser, dess mer spørrende blir man. Hvorfor i all verden vinkler Vårt Land saken på denne måten? Hvorfor tror man dette handler om livssyn og ikke vitenskap? Hvorfor stiller man ikke det enkle oppfølgingsspørsmålet om hvilke undersøkelser som man lener seg mot?

Det enkleste måtte vel være bare å sjekke wikipedia, for så å se om det som står der har noe hold.

Først det positive, som antagelig er hva helseministeren opprinnelig lente seg mot da beslutningen ble tatt om å innføre alternativ behandling i helsevesenet.

I NOU 1998:21 har det såkalte Aarbakke-utvalget vurdert effekt og bivirkninger av en rekke alternative behandlingsformer. Utvalget mener at akupunktur er dokumentert effektiv ved postoperativ og cellegiftindusert kvalme. Metoden er mulig effektiv ved svangerskapskvalme, smertetilstander etter dentalkirurgi, som hjelpemiddel ved narkotika- og alkoholavvenning og som hjelpemiddel i slagrehabilitering.

Akupunktur er kanskje effektiv ved behandling av smerter etter generell kirurgi, kroniske smertetilstander og astma samt ved røykeavvenning. For andre lungelidelser anser utvalget at det foreligger utilstrekkelig datagrunnlag for vurdering av akupunkturens effekt.

Dette kan selvsagt høres tilforlatelig ut. Hvis man ikke går det etter i sømmene, med kvalifiserte blikk. For selv om mange kan fortelle om positive effekter av akupunktur, er og blir dette anekdotiske bevis med mange mulige årsaksforklaringer.

Aarbakke-utvalgets vurderinger er sterkt kritisert både fra medisinske og forskningsmessige hold. Blant annet Statens institutt for folkehelse peker på at "Aarbakke-utvalgets metode med å forholde seg til innsendt materiale framfor å gjøre systematiske litteratursøk gjør framstillingen av dokumentasjon nærmest verdiløs." Seriøse metastudier som har gått gjennom en rekke forskningsrapporter på akupunktur konkluderer med at denne behandlingsformen ikke har effekt utover placebo for langt de fleste lidelser der den brukes.

Merk ordbruken - "sterkt kritisert", "nærmest verdiløs", "ikke har effekt utover placebo".

Hadde Vårt Lands journalist tatt seg bryet med å bruke tre minutter på Wikipedia, ville det fremkommet at det er Kvalbein som får støtte - ikke Høybråten.

Tar man seg bryet med å se enda litt etter, vil man oppdage at det er fremkommet svært sterk og klar kritikk (som denne om statsstøttet kvakksalveri) av Høybråtens beslutninger - og ikke minst av spillet rundt dem.

Noen snakker til og med om en av helse-Norges helt store skandaler. Noe som burde vært av interesse for media.

Nå er selvsagt ikke denne kritikken nøytral, men den finnes og viser langt på vei til etterprøvbare forhold.

Og det burde vært det første Vårt Land undersøkte. Har Kvalbein rett i sine påstander om undersøkelser?

Man kunne altså gått et steg til siden og tatt av seg teologi og livssynsbrillene. Man kunne ha gjort dette til en opplysende sak om hva alternativ medisin er, hvilke former som finnes og hvorfor så mange bruker dette, selv om det ikke er vist at noen behandlingsform virker - i hvert fall ikke slik de opprinnelig var ment.

Men man gjør altså det motsatte. Man blir mikrofonstativ for alternativbransjen.

I stedet for å utfordre og kritisere Høybråtens faglig sett svært omstridte og tvilsomme standpunkter på feltet, bruker man dem ukritisk til å utfordre en som faktisk bygger på faglige konklusjoner.

Og det blir verre.

Dagens Vårt Land (ligger ikke på nettet) avslutter et oppslag om saken med en klar oppfordring fra en pinsevenn.

Du er nødt til å bruke seriøse begandlere, for det er mye snusk i bransjen. Jeg går jevnlig til en homeopat som er kristen, sier han. 

Uten et oppfølgingsspørsmål om hvorvidt det er belegg for å si at homeopati virker.

Konklusjonen er altså at alternativ medisin er bra og flott, så lenge man bruker seriøse behandlere. Uten at det forklares hva sistnevnte er - eller hvilket ... seriøst grunnlag det er for å tro at homeopati har en effekt utover placebo.

Det er kort sagt sjelden å se en artikkelserie som bygger på tynnere grunnlag. I stedet for å finne ut om det er noe grunnlag, forutsetter man at det finnes.

I stedet for vitenskap baserer man seg på vitnesbyrd.

Dessverre finnes det ikke noen medisin mot slik. Hvis da ingen noen kjenner til en alternativ behandlingsform.

Men det hadde nok hjulpet med noen naturvitere i redaksjonen.

Første Mosebok bevist

I det minst første vers. Eller deler av det.

I hvert fall om vi skal basere oss på en artikkel om lederen i seneste New Scientist (med tittelen The Genesis Problem, krever abonnement for å lese) som oppsummerer en konferanse holdt i anledning Stephen Hawkings 70-årsdag.

Med overskriften Why physicists can't avoid a creation event.

Og det var vel ikke den beste bursdagsgaven han kunne få. For i motsetning til hva Hawking og en del andre fysikere har antatt var konklusjonen at det fysiske universet ikke er evig, men har en begynnelse.

Som vi har vært innom en gang eller syv tidligere skapte Hawking

headlines about a year ago when he claimed that the fundamental forces of the universe (like gravity) were eternal and were sufficient to explain the sudden emergence of all matter and energy spontaneously in the Big Bang. Hawkings has admitted he wants the universe to be eternal, in order to avoid having to acknowledge the existence of a creator.

Hvilke hovedmodeller er det så vi snakker om? Kort sagt, enkelt og tabloid oppsummert, de følgende. 

1. Eternal inflation: Built on Alan Guth’s 1981 inflation proposal, this model imagines bubble universes forming and inflating spontaneously forever. Vilenkin and Guth had debunked this idea as recently as 2003. The equations still require a boundary in the past.
2. Eternal cycles: A universe that bounces endlessly from expansion to contraction has a certain appeal to some, but it won’t work either. “Disorder increases with time,” Grossman explained. “So following each cycle, the universe must get more and more disordered.” Logically, then, if there had already been an infinite number of cycles, the universe would already been in a state of maximum disorder, even if the universe gets bigger with each bounce. Scratch that model.
3. Eternal egg: One last holdout was the “cosmic egg” model that has the universe hatching out of some eternally-existing static state. “Late last year Vilenkin and graduate student Audrey Mithani showed that the egg could not have existed forever after all, as quantum instabilities would force it to collapse after a finite amount of time (arxiv.org/abs/1110.4096).” No way could the egg be eternal.

Med andre ord er det ikke funnet noen modell som åpner for at et evig univers fungerer fysisk. Dermed er Vilenkins konklusjon at “All the evidence we have says that the universe had a beginning”, med hvilket han også mener multiverset.

Cosmologists thought they had a workaround. Over the years, they have tried on several different models of the universe that dodge the need for a beginning while still requiring a big bang. But recent research has shot them full of holes (see "Why physicists can't avoid a creation event"). It now seems certain that the universe did have a beginning.

Without an escape clause, physicists and philosophers must finally answer a problem that has been nagging at them for the best part of 50 years: how do you get a universe, complete with the laws of physics, out of nothing (see "Trying to make the cosmos out of nothing")?

Noe som altså ikke er enkelt selv om Lawrence Krauss slik New Scientists anmeldelse lenket til i forrige setning prøver desperat. Det hører med å nevne at Dawkins ikke overraskende ikke akkurat ... imponerer i etterordet.

The same can't be said about the Dawkins afterword, which is both superfluous and silly. A Universe From Nothing is a great book: readable, informative and topical. Inexplicably, though, Dawkins compares it to On the Origin of Species, and suggests it might be cosmology's "deadliest blow to supernaturalism". That leaves the reader with the entirely wrong sense of having just ingested a polemic, rather than an excellent guide to the cutting edge of physics. Krauss doesn't need Dawkins; a writer this good can speak for himself.

La nå det være som det vil, lederartikkelen konstaterer i hvert fall tørt at "If there was a start to the universe, that means we have to explain how something just appeared from nothing".

Da mangler bare den lille detaljen å vise resten av Første Mosebok 1,1. Selv om det ligger noen Planck-lengder unna New Scientists ansvarsområde.

Uten kristendom...

Mot populærkulturen kjemper selv Dekodet forgjeves.

Selv om det nok er et kvart snes etter to med lag av ironi her. Slikt forstår jo ikke ungdommen.

Welcome to the real world, Mr. Andersen

Media mangler ikke akkurat tilgang på akademikere og andre som oppfatter religion og kristen tro som eventyr, eller kanskje rettere sagt, horror.

Derfor overrasker det ikke at førsteamanuensis Espen Andersen ved BI i en kronikk i Aftenposten 9. januar ønsker at vi alle heller skal ta steget inn i den virkelige verden. Religion bør kort sagt bli historie.

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem

Vi kunne jo ha startet kommentaren med å gratulere med å ha klart å motbevise alle verdens religioner, siden det ikke er så mange som har klart det før. Eller å spørre hvor godt økonomenes faktabaserte modeller har truffet de seneste årene.

Økonomer er kort sagt ikke alltid de beste til å skille mellom fakta og fiksjon, filosofier og fantasier.

Men siden vi er vennligere enn som så nøyer vi oss med å se på Andersens meninger om religionsfaget eller RLE (Religion, Livssyn og Etikk) som det heter for tiden.  Som det forøvrig fremgår av denne er vi ikke alene om å gjøre mer enn å trekke på skuldrene.

Når Andersen skal legge fram sin kampsak for fakta starter han interessant nok med en anekdote.

Et familiemedlem var for ett år siden oppe til muntlig eksamen i religion for videregående skole. Faget heter "religion og etikk", men spørsmålene gikk på slike ting som i hvilken del av Israel David og Goliat bodde, hvem som er kirkens overhode i Norge, og hva "forsoning" betyr i kristendom.

Eksaminanden mente disse spørsmålene var omtrent like relevante som å spørre om hvor gammel Harry Potter var da han begynte på Galtvort, eller hvem som lever lengst av alver og mennesker i Ringenes Herre. Som illustrasjon på moralske problemstillinger kunne Rowling og Tolkien fungert like bra som bibel, koran eller torá – skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert, kampscenene mer realistiske og dialogene mer interessante. Dessuten har flere sett filmen.

Nå kan nok flere synes at det ikke er det viktigste i verden å vite konkret hvor David og Goliat bodde, eller at vi i Norge har statskirke. Men det er nok greit å vite om betydningen av forsoning, særlig hvis man skulle være opptatt av mer essensielle dimensjoner innen etikk og menneskeverd.

For en BI-professor kunne det nok også vært nyttig å kjenne til at en av Bibelens metaforer for dette handler om gjeldssanering.

At noen synes temaer som skillet mellom det gode og det onde er mer utviklet og problematisert i Ringenes Herre og Harry Potter tyder imidlertid på at man nok heller bør styrke religionsfaget.

Ser man ikke at begge står i en klar kristen tradisjon, er det noe galt med skolens religionsundervisning - eller i evnen til å følge med.

For her har vi to forfattere som er mer enn tilfeldig inspirert av nettopp Bibelen og en kristen virkelighetsforståelse der nettopp dette med forsoning er helt sentralt, slik blant andre Nils Ivar Agøy har vist for katolikken Tolkien.

Når æren for Tolkien og Rowlings kristne kunnskap likevel antagelig ikke kan tillegges skolens religionsundervisning er grunnen ikke at religionene er for dårlige eller fantasifulle, men at undervisningen er mangelfull. Dermed har de nok lært langt mer utenfor skolen.

Min erfaring er at den største utfordringen med religionsfaget er at man ikke lærer nok til å komme på innsiden av noen religion. Og kommer man ikke på innsiden får man ikke innsikt. I stedet for å gå i dybden, stanger man mot overflaten.

Noe som sjelden gir mer enn hodepine.

Dermed ender man med å lære noe om geografi og gudenavn, for ikke å si helligdager og historie, men lite om religionenes relasjon til virkeligheten.

For Andersen er imidlertid ikke løsningen mer forståelse og faglig dybde. I stedet vil han skyve religion inn i andre fag.

Min reaksjon er å stille spørsmål ved selve faget. Trenger vi religion som eget fag i skolen?

Og på mange måter svarer han kanskje bedre enn det kan synes. Han har faktisk noen gode poenger.

I dag går pensumlitteraturen gjennom de ulike religionene: Kristne tenker slik, muslimer slik, buddhister slik, jøder slik, og så videre. Hvem som har rett – og alle kan jo ikke ha rett samtidig – blir det ikke tatt stilling til, i hvert fall ikke offisielt. Hva læreren faktisk gjør, varierer.

I stedet for å lære å vurdere innholdet i religioner og livssyn, ikke minst ved å kunne se dem fra innsiden og i lys av fundamentale spørsmål om virkelighet og verdier, tradisjoner og tankeretninger, slik at man kan gjøre informerte valg, blir de nettopp presentert som historier eller eventyr.

Og der det er lettere hipp eller muligens happ hva man velger, for ikke å si uviktig. Så lenge fortellingen ikke inneholder skremmende scener kan jo den ene være like grei som den andre.

I en slik teoretisk setting er ikke noe stort mirakel om mange finner dette lite inspirerende. Eller at man på dette presentasjonsnivået opplever mer samklang med en livssynshumanisme som matcher en sekulær mediavirkelighets konklusjoner om hva som er opplagt og oppegående, virkelig og verdifullt.

Uten at lærebøkene gir elevene hjelp til fundamentale spørsmål som hvilket grunnlag for vitenskap, verdier og virkelighetsforståelser som ateistiske syn gir i forhold til teistiske.

Det er i det hele tatt ikke mange knivsodder tvil om at RLE bør endres, men da altså til noe som gir mer enn avsmak og tunge øyelokk.

Nå er ikke dette Andersens bekymring. Han oppfatter i stedet at problemet er en motsetning mellom religion og rasjonalitet.

Internett-skribenter skriker opp om religiøse farer, men ser man litt mer nøkternt på det, preges kommunikasjon mellom religioner i dag av høflig samtale – og tilløp til en felles religiøs front for religion som livsgrunnlag heller enn rasjonalitet. Intellektuelt sett har ateistene – anført av Dawkins, Hitchens, Harris og Dennett – opplevd størst fremgang: I USA som relativt nylig legitimisert livssyn, i Norge som uuttalt realitet. 

Noe av det som dessverre understreker at Andersen er lite informert om debatten er at han hevder at Hitchens, Dawkins, Harris og Dennett har gitt ateistene fremgang intellektuelt sett. Mens altså HDHD-gjengen i realiteten har gjort lite annet enn skjerpe fronter og legitimere en rå retorikk, når de ikke tydeliggjør en intellektuell fallitt i deler av ateist-bevegelsen slik jeg berører blant annet her og her.

Men skal man se dette, hjelper det nok at man ikke er nyateist selv.

Hva er så Andersens forslag?

Etikk- og moraldelen hører naturlig hjemme i samfunnsfagene: Hvordan man skal oppføre seg og hvilke verdier bør man ha for å fungere innenfor og bidra til et liberalt demokrati? Religionsdelen bør bli historie, bokstavelig talt – en del av et utvidet historiefag, underkastet de krav til kildekritikk og konsekvensanalyse god forskningsskikk krever. Dette vil gi en mulighet for å sette religionen inn i en historisk sammenheng (der den har hatt størst betydning) og å diskutere samfunnsverdier og etikk ut fra et sekulært standpunkt – en demokratiundervisning som ikke utelukker noen ved at den kobles opp, om enn implisitt, med et bestemt religiøst syn.

Konklusjonen er enkel. Religion har ikke stor betydning i dag. Dermed må det være et sekulært standpunkt (hva nå det er i Andersens verden) som vi skal ha som utgangspunkt. 

Andersen overser dermed fakta (unnskyld uttrykket) som det voksende mangfoldet av religiøse retninger i Norge med hundretusener av innvandrere i spekteret fra muslimer til katolikker. Eller hvordan mange etter sommerens terroraksjon nettopp søkte til kirker og andre helligdommer for å gi uttrykk for sorg og finne trøst.

For ikke å si hvordan kjennskap til dagens praktiserende religioner kan bidra til å redusere fordommer og fiendebilder, og ikke minst vise at dette ikke er noe man bare kan skyve under teppet, siden det faktisk er realiteter i livene til mange.

Andersen blander kort sagt poenget å diskutere eller finne samfunnets fellesverdier med poenget å forankre dem. Og hva gjør han med retninger som måtte være uenige? På hvilken måte kan "et sekulært standpunkt" (som altså i seg selv ikke kan fundamentalforankre noen etikk) forplikte noen til en overbevisning, utover hva man måtte tenke om ens lojalitet til eller frykt for lovverk, politi og domstoler?

Men i stedet for et faktabasert svar, formidler Andersen en tro på at etikk og verdier kan forankres i ... vitenskap.

Dette ville også klargjort at skolen i dag er fundamentert på vitenskapelighet, om at beslutninger skal fattes og verdensbilder formes på grunnlag av fakta, helst vitenskapelige sådanne.

At det ikke går noen snarvei fra er til bør berører han ikke (hvis han da ikke mot formodning skulle hevde en aristotelisk metafysikk). At "fakta" og "vitenskap" ikke på noen måte kan være grunnlag for verdier synes han ikke å forstå.

Dermed ender han opp med en pussig oppfatning at fag enten må handle om det han kaller fakta (som altså ikke kan grunngi det han ønsker grunngitt) eller det han ikke akkurat nøytralt kaller eventyr (og som han altså ikke kan grunngi at faktisk er eventyr).

I alle andre fag studerer vi fakta, i religionsfaget skal vi forholde oss til ulike former for eventyr, uten at vi kan kritisere dem (da kan man støte medelever eller læreren). Resultatet er at prinsesse Märtha Louise kan komme på TV og reklamere for sin virksomhet uten at man stiller kritiske spørsmål. Tro, må vite, står utenfor kritikk.

Tvert i mot er det slik at tro er noe av det som kritiseres mest for tiden, og ikke bare i avisenes kommentarfelt når temaet er islam. I lærebøker i videregående er det da også egne kapitler om religionskritikk, uten at mange synes å stusse over at dette primært er kristendomskritikk.

Og, for å si det enkelt, Märtha blir ikke bare kritisert, men latterliggjort på TV. Enten vi snakker nyheter eller Nytt på nytt er det liten tvil om at det er lettere carte blanche for å kritisere religion og religiøse, selv om det av og til kan gå flere dager mellom hver gang biskoper eller frimenigheter eller katolikker eller imamer får pepper.

Andersens avslutter med schwung, som seg hør og bør i en kronikk.

Men tro er noe vi kan gjøre i kirken, moskeen, synagogen eller tempelet. I undervisningssammenheng bør vi holde oss til virkeligheten.

Noe som i så fall betyr at Andersens kronikk ikke kan inngå i undervisning som annet enn skrekk og advarsel.

Ingenting als

Så er karusellen i gang igjen, denne gang med fysikeren Lawrence M. Krauss ved spakene.

Hva vi snakker om? Ingenting, selvsagt.

Vi har én gang tidligere eller tretten vært innom forholdet mellom fysikk og filosofi, eller kanskje rettere sagt, mellom en og annen fysiker og filosof. Blant det som vi da har berørt er spørsmålet om ingenting.

Grunnen er at overraskende mange fysikere på en eller annen måte har fått det for seg at ingenting ikke er ingenting.

Når man gjør det er det selvsagt ikke fordi man mangler kompetanse på fysikk. Tvert i mot kan det skyldes at man er for kompetent.

Dermed inntreffer det fenomen at man bevisst eller ubevisst snakker som om det er ens eget fag som er alfa og omega, begynnelsen og enden på kunnskap og begrepsdefinisjon.

Eller i det minste gir en modellmakt som det er vanskelig å løsrive seg fra. Er man glitrende god til å tenke fysiske modeller, kan det kreve atskillig anstrengelse å tenke også metafysiske. Opplever man at noen tar eierskap til begreper man selv mener berører eget fag, ønsker man å ta over.

Og har man liten sans for mer eller mindre halvstuderte røvere som bruker fysikk til tøv og teisme, kan det være lett å la pendelen svinge motsatt vei eller ikke egentlig høre etter om det er noen som helst poenger i hva røverne sier.

I stedet for å se nøkternt og rolig på fysikk og metafysikk, blir man opptatt av å beskytte revir eller angripe andres.

Uansett er resultatet det samme. Man snakker om ingenting som om det er noe og om noe som om det er ingenting. Og man viser vel ikke helt at man har forstått argumentene som man imøtegår, eller tror man underminerer.

Nå er Krauss en festlig fyr jeg har sans for, ikke minst som når han skriver om forhold som fysikk i Star Trek. Samtidig er han en ivrig ildsjel som synes å la seg rive litt vel mye med av nyateistiske stemninger, selv om han heldigvis er fagmann til fingerspissene og dermed stort sett holder seg til det han kan best.

Skal du lære noe om fysikk er Krauss glimrende, men skal du lære noe om ingenting har han ingenting å bidra med. Dermed kunne han valgt en bedre tilnærming enn å la sin seneste bok fokusere på sistnevnte.

Når han så i tillegg går hardt ut mot gudsargumenter og omfavnes av nye ateister, er det grunn til å se nærmere på A Universe from Nothing: Why There Is Something Rather than Nothing.

Dessverre er heller ikke denne boken oppstått av ingenting på stuebordet ennå, så vi må pent vente på Amazons nåde (og dette er en type bok jeg ikke leser på Kindle).

Denne bloggen er likevel ikke basert på ingenting. Vi sakser fra et intervju med en viss Sam Harris som er med på å sikre at boken får mye oppmerksomhet fremover.

Og han går ikke akkurat rundt grøten med første spørsmål:

One of the most common justifications for religious faith is the idea that the universe must have had a creator. You’ve just written a book alleging that a universe can arise from “nothing.” What do you mean by “nothing” and how fully does your thesis contradict a belief in a Creator God?

Hva mener så Krauss med "ingenting". Og hvorfor skriver Harris det i anførselstegn?

Indeed, the question, “Why is there something rather than nothing?” which forms the subtitle of the book, is often used by the faithful as an unassailable argument that requires the existence of God, because of the famous claim, “out of nothing, nothing comes.”

Her hadde det vært nyttig å se hvilket argument Krauss faktisk tenker at han imøtegår. I stedet oppgir han kun et spørsmål og en påstand, ikke noe "uangripelig argument" - for ikke å si argument i det hele tatt.

Vi vet dermed ikke om det er Kalam-argumentet han har i bakhodet (der ett av premissene som forsvares er at alt som begynner å eksistere må ha en årsak), et Leibniz-orientert argument basert på prinsippet om tilstrekkelig grunn/forklaring (har universet en tilstrekkelig eller en utilstrekkelig grunn?) eller et mer kjent Aquinas-orientert argument knyttet til at det ikke er mulig med uendelige rekker av avhengige faktorer (hvis alt er avhengig av noe annet, hvordan kan noe finnes?).

Muligens er det dermed praktisk å forsøke å sette opp et simplistisk argument og se hvordan han forholder seg til det.

Premiss 1    : Noe kan ikke komme av ikke noe
Premiss 2    : Noe fysisk eksisterer
Konklusjon : Noe må være evig

Argumentet sier ikke noe om hva dette noe må eller kan være, men alternativene er altså at det er noe fysisk eller noe ikke-fysisk. Vi trenger andre argumenter for å vurdere mellom disse. Men om ikke annet viser argumentet at det er mulig at noe i retning av Gud kan eksistere, siden det må eksistere noe evig.

Nå kunne Krauss kontret med at argumentet like mye viser at dette noe kan være fysisk, bare det er evig. Men i stedet for bare enkelt og greit akseptere første premiss og si noe sånt som at konklusjonen kan være et evigvarende kvantefelt, må han altså ty til sære og mer enn lettere question-beggende definisjoner.

Dermed ender han ikke med å vise at en fysisk forklaring kan svare på hvordan noe kan oppstå fra ikke noe, men med å vise ved en omfattende presentasjon av fysiske muligheter at han ikke forstår spørsmålet.

I stedet for å underminere en eller annen tro eller gudsargument som han ikke nevner, underminerer han sin egen troverdighet.

While the chief point of my book is to describe for the interested layperson the remarkable revolutions that have taken place in our understanding of the universe over the past 50 years—revolutions that should be celebrated as pinnacles of our intellectual experience—the second goal is to point out that this long-held theological claim is spurious. Modern science has made the something-from-nothing debate irrelevant. It has changed completely our conception of the very words “something” and “nothing”. Empirical discoveries continue to tell us that the Universe is the way it is, whether we like it or not, and ‘something’ and ‘nothing’ are physical concepts and therefore are properly the domain of science, not theology or philosophy. (Indeed, religion and philosophy have added nothing to our understanding of these ideas in millennia.)

Men skal man gjøre en debatt irrelevant, krever det at man både forstår den og begrepene som brukes. Og der er det mildt sagt ikke helt slik at Krauss overbeviser.

Det virker tvert i mot som om han er ganske på villspor når det gjelder begrepet "ikke noe". For enten snakker vi om null og niks og nada  fysisk - eller så snakker vi om noe fysisk.

Man kan ikke plutselig begynne å snakke som om "nothing" er et fysisk konsept når "nothing" ikke er fysisk - eller noe som helst annet.

Krauss burde kort sagt ha lest mer enn ingenting av "religion and philosophy" fra seneste årtusen før han gikk ut fra hoppkanten på denne måten.

Misforståelsen blir ikke mindre tydelig når han følger opp med at

I spend a great deal of time in the book detailing precisely how physics has changed our notions of “nothing,” for example. The old idea that nothing might involve empty space, devoid of mass or energy, or anything material, for example, has now been replaced by a boiling bubbling brew of virtual particles, popping in and out of existence in a time so short that we cannot detect them directly. I then go on to explain how other versions of “nothing”—beyond merely empty space—including the absence of space itself, and even the absence of physical laws, can morph into “something.” Indeed, in modern parlance, “nothing” is most often unstable. Not only can something arise from nothing, but most often the laws of physics require that to occur.

Denne "gamle forestillingen" om at ingenting før var "tomt rom uten masse eller energi eller noe materielt" tilhører ingen kjent filosofi eller teologi. Enten er ingenting ingenting (og altså heller ikke "tomt rom"), eller så er det ikke ingenting, men noe (f.eks. tomt rom). 

At fysikken nå ser for seg et opprinnelig eller underliggende kvantefelt med energier og virtuelle partikler "hopper inn og ut av eksistensen" er altså ikke i nærheten av ikkenoe. Kort sagt er noe uendelig langt unna ikke-noe, uansett hva dette noe er, eller om man skulle finne på å kalle dette noe for "ingenting".

Men hva med det neste poenget hans når han snakker om fravær av rom (altså ikke bare tomt rom) og fravær av naturlover, kan det da være vi begynner å nærme oss "ingenting"?

Tydeligvis ikke. Hvis "fravær av rom" og "fravær av lover" kan morfe til noe som helst, er det ikke mulig å tenke at det ikke kan ha vært noe (altså non being) der i utgangspunktet.

Selve definisjonen av å morfe er å omdanne noe som har én form til noe annet som har en annen form eller tilstand. Hvis ikke snakker vi ikke om å morfe fra noe, men om å skape fra ikke noe.

Noe som ikke eksisterer kan kort sagt ikke omdannes til noe som helst. Og kan noe først begynne å hoppe ut av ikke noe uten grunn kan hva som helst gjøre det når som helst. Ellers setter vi begrensninger på "ikke noe" og det er jo å tillegge det egenskaper. For å redusere argumentet til det absurde.

Når det er sagt, er det interessant at Krauss likevel ikke sier at moderne vitenskap er inkompatibel med alle former for gudstro. Selv om han mener det ikke er mulig å spore noe av dette ut fra vår nåværende kunnskap, og det i hans hode ikke er noen logisk forbindelse mellom en skaper og den personlige Gud som vi finner i de store religionene.

Now, having said this, my point in the book is not to suggest that modern science is incompatible with at least the Deistic notion that perhaps there is some purpose to the Universe (even though no such purpose is manifest on the basis of any of our current knowledge, and moreover there is no logical connection between any possible “creator” and the personal God of the world’s major religions, who cares about humanity’s destiny). 

Men det er ikke sikkert at han tenker mer riktig her enn når han stadig gjentar at universet kan komme fra (det han kaller) ingenting.

Rather, what I find remarkable is the fact that the discoveries of modern particle physics and cosmology over the past half century allow not only a possibility that the Universe arose from nothing, but in fact make this possibility increasingly plausible.

Det som nok er mer bemerkelsesverdig er altså at en såpass oppegående og årvåken kar som Krauss tror at han faktisk snakker om ikkenoe, når han så tydelig tillegger det egenskaper som evne til å endres.

I stede for å motbevise argumentet vi ga over, understreker han at noe må være evig, siden han ikke viser noe sted at noe kan komme av ikke noe.

Så er det som nevnt et ... noe annet spørsmål hva dette noe kan være.

De som er interessert i mer kan kikke på ikke akkurat rosende analyser fra fysikeren Luke Barnes av Krauss evne til å forstå begrepene her og her, i kjølvannet av debatten med en viss William Lane Craig i fjor.

Poengene er på linje med hva vi har hevdet på bloggen i noen år, men det er ofte forfriskende å lese stoff fra folk som legger ingenting i mellom. 

Særlig når de også kan fysikk vel så langt ut mot fingerspissene som Krauss.

Dypfryst debatt

Det er ikke så ofte den berømte motparten endrer oppfatning i løpet av en debatt. Tvert i mot kan enkelte få noen desiliter bensin på mølla eller nok fugler i seilene til å gå over bekken etter vind.

Men siden det finnes tilskuere som ikke har samme evne til å snu det blinde øret til, kan det være greit å forsøke noen svar av og til.

Så også videre i debatten vi omtalte i forrige innlegg.

Der altså utgangspunktet om middelaldermyter var forlatt for noen monsterbakker siden, i favør av temaet det ofte koker ned til i enkelte kretser, nemlig kreasjonisme.

Siden jeg var frekk nok til å nevne noe om karbon-14-datering ble jeg altså skarpt ... irettesatt der.

c-14 metoden avhenger av at det grunnstoff har stabil halveringstid..

spørsmålet er da selvsagt hvordan vet man at ett grunnstoff har samme halveringstid som idag, tenk om dette endre seg med tiden ..det er det ikke tatt høyde for..

60000 år sier du, hvem kan bekrefte det årstallet?

Ingen selvsagt det er derfor vitenskapen kan være så skråsikker..

Den ærede motpart trakk også fram at

så har man målinger i is, da forutsetter man selvsagt at det isdekket vi har idag har ligget helt stille i 10000vis av år og at det ikke har vært spesielt store temperaturforkjeller fra den tiden

men her er det selvsagt slikt en ikke vil snakke om eller overser

I permafrosten i sibir og den kanadiske tundra ligger det tusenvis av dyr som har blitt nedfrosset på ett øyeblikk, man finner faktisk mamut hvor kjøttet er fullt ut spisbart i dag og hvor mageinnholdet er dagsferskt..

Altså tyder det på at istiden har kommet på ett øyeblikk

Vel som du kanskje forstår så har jeg nok ikke så sterkt tiltro til de vitenskaplige metoder som deg...men jeg har betydelig større tiltro til bibelens kilder om en storflom for ca 4300 år siden..

Hva kan man si til en person som ikke bare fyller kommentarfeltene med ungjordskreasjonisme, men også hevder at Augustin var en viktig figur for Islam, at treenigheten ikke på noen måte finnes i Bibelen og at "middelalderens mørke" skyldtes en katolsk konspirasjon?

I grunnen mangt. Nærmere bestemt det følgende der vi siterer friskt fra oss selv, og da er det lov å droppe anførselstegn:

For å få regnestykket ditt til å gå opp må du altså avvise ikke bare 1) arkeologifaget, men 2) historie, 3) biologi, 4) paleontologi, 5) zoologi, 6) fysikk og 7) kjemi og annet som brukes i dateringsøyemed, for ikke å si 8) semiotikk og 9) språkvitenskap, i tillegg altså til all 10) katolsk og 11) protestantisk teologi og historie som støtter treenigheten og bruk av korset som symbol, samt 12) alle bibelvers som direkte eller indirekte bygger opp under læren om treenigheten (at Jesus og Faderen er ett, at Ordet er Gud og ble legeme i blant oss osv.), og deretter 13) at den katolske kirken har bidratt med noe som helst positivt i historien og 14) at islam har noen som helst gode sider og 15) at Den katolske kirken ikke er del av en demonisk konspirasjon.

For å nevne noe.

Du har med andre ord konstruert deg et svar som det er umulig å regne seg fram til uten å forkaste alle ledd i regnestykket som ødelegger for fasiten.

Du gjør det ikke lettere for deg ved å bruke beviselige feil eller svært omdiskuterte påstander til inntekt for ditt eget syn.

Som enda et eksempel på dette kan jeg nevne mammutopplegget ditt der du altså hevder at

I permafrosten i sibir og den kanadiske tundra ligger det tusenvis av dyr som har blitt nedfrosset på ett øyeblikk, man finner faktisk mamut hvor kjøttet er fullt ut spisbart i dag og hvor mageinnholdet er dagsferskt..

Altså tyder det på at istiden har kommet på ett øyeblikk.

Ser man etter i kilder (jeg har den uvanen) oppdager man noe annet. Det vi snakker om her er en kreasjonistisk myte (opprinnelig hentet fra Velikovsky) som spres uten at man går til de som faktisk gjorde funnene.

Siden jeg selv var litt fascinert av slike tanker for drøyt 30 år siden, jobbet jeg mye med det stoffet den gang og har holdt meg oppdatert. En av de som gjorde disse funnene var Pfizenmayer som da også skrev om dette i boken "Siberian Man and Mammoth". Her fremgår det at noen mammuter hadde falt i sprekker i isbreer og andre var tatt av jordras (ref. Trøndelag i disse dager) der den kalde gjørmen fungerte som kjøleskap og den underliggende permafrosten fullførte frysningen [og senere kaldmumifiseringen] av kjøttet over noen dager.

Dette har ingen ting å gjøre med noen istid som er kommet på et øyeblikk, det er tvert i mot uttrykk for nettopp et istidsklima der et vinterdyr som mammuten i perioder kan bevege seg på isbreer (som dagens rein eller moskus) med sprekker og i andre perioder - når det f.eks. har regnet mye - kan tas av jordras.

Merk at istid ikke betyr at hele verden var dekket av is, men at deler av den nordlige halvkule hadde dels is og dels lange og harde vintre - men det var også sommere og tilgang på mat i lokale lommer og grenseområder.

Men min erfaring med denne type debatter er at det spiller ingen rolle uansett hvor mye jeg måtte påvise av spesifikke feil eller legge på bordet av funn, fakta og forskning. De blir (for å bruke dine ord) "bagatelisert, og borforklart til det ugjennkjennelige".

Det er kort sagt svært liten mulighet for å påvirke en som gjennomgående avviser normalvitenskap, historieforskning og felleskristen teologi og ikke etterprøver påstander som brukes til støtte for eget syn.

Kreasjonisme og andre konspirasjoner

Hvis det er en ting man kan være sikre på, så er det at ungjordskreasjonisme går hånd i hånd med konspirasjonsteorier, kontrajihadister og klimaskeptisisme.

Og her er ikke rekkefølgen likegyldig.

Det er ikke slik at klimaskeptikere normalt er kreasjonister eller konspirasjonsteoretikere, utover et snev eller syv av sistnevnte overfor FN's klimapanel. Eller at konspirasjonsteoretikere normalt er kreasjonister. Eller kontrajihadister klimaskeptikere.

Men er man ungjordskreasjonist har man ofte gitt de tre andre K'ene lillefingeren og halve kongeriket.

Så også i en av de mer ... interessante rundene jeg nylig hadde på Verdidebatt.

Utgangspunktet var dette med middelalderen og Frp, men det endte altså med kreasjonisme og konspirasjon.

Siden noe av dette er argumenter som dukker opp fra tid til annen, kan vi jo gi noen sitater av påstander og mine ultrakjappe svar.

Ikke at de hjalp.

Først ute er dette med datering av gamle byer. For hvis jorden er 6 000 år, kan jo ikke den eldste byen være eldre.

Vi siterer kreasjonisten som opprinnelig startet med at det var umulig å datere stein og luft, men så kom på dette med C14.

Jo jeg kjenner godt til karbondatering dens "fortreffelighet,", men hva må til der ..jo matematiske variabler som kan svinge ganske mye..
så da får en svingninger på noen 100 millioner år +/- ..da blirr ikke vitenskapen en eksakt teori, men prøving og feiling..og teoriene velger jeg da å ta som det det er teorier..
inntil teoriene blir håndfaste får man forholde oss til de skriftlige øyenvitnekilder.. og da kan man ikke finne noe som kan bekrefte at jeriko er 9000 år desverre ..

Det vet nok også du om du tenker deg om..

Og svarer om mulig enda kjappere enn sitatet over ble skrevet.

1. Datering av arkeologiske funn gjøres på svært mange måter 
2. En av måtene er C14-metoden (altså karbondatering) - denne gir ikke svingninger på noen 100 millioner år, men på noen få tusen år
3. Når C14 er så egnet her er det fordi den handler om å datere materiale som har vært levende, altså ikke stein
4. C14-metoden er egnet for dateringer på opp til 60 000 år
5. Det finnes andre dateringer som brukes når C14-målinger mangler eller til å avsjekke eller kalibrere C14-målinger (som årringer på trær, keramikk, redskapstyper osv.)

I vitenskap er mye teorier, men teorier betyr ikke "gjetninger". De er i stedet godt begrunnede forklaringer og modeller som passer inn i andre godt begrunnede forklaringer og modeller.

Derfor kan vi snakke om teorier om hva som lå bak det romerske rikets vekst og fall, men det er ikke en teori at Cæsar ble snikmyrdet. Vi kan tilsvarende snakke om teorier om hvorfor den og den byen vokste fram der og da, men ikke om at byen eksisterte der og da.

Det trenger ikke å være noen motsetning mellom "Bibelens budskap" og en datering av en by til flere tusen år eldre enn Jeriko eller Babylon. Det er kun hvis man tar Bibelen både som bokstavelig sann og som uttømmende forklaring og at den tolkningen man har av dateringer av Bibelens slektstavler er gjort riktig (og at det hele veien er ment enkeltpersoner i ett og ett ledd og ikke familiefedre til noen som er født flere ledd senere).

Det er fullt mulig å mene en eller to av disse, uten å bli tvunget til å mene at arkeologiske dateringer eldre enn 4 000 år [f. Kr.] er feil. Men det er ikke mulig hvis man mener at alle tre er riktige.

Så spørsmålet er hvorfor i all verden noen vil stå sterkt på at alle tre er hundre prosent riktige, mens godt utdannede og hardt arbeidende arkeologer ikke vet hva de snakker om.

Så langt tyder dessverre det meste på at du står sterkt på alle tre uten å vite hva arkeologene snakker om.

Mer slike tunge, intellektuelle innspill senere.

Heftig uke

Siden jeg nå skrev litt om hva som det skulle skrives om i år, var det vel enkelte som i sin naivitet tenkte at det dermed kom til å bli skrevet noe denne uka.

Når så ikke helt er tilfelle, skyldes det ikke skuffelse over at Northug ikke vinner Tour de Ski i år heller, men at det skjer annet bak kulissene på det som måtte være av fritid.

Dette innebærer blant annet 3 timers undervisning på lørdag om konspirasjonsteorier på Sagavoll Folkehøgskole (eller muligens på Sagavoll Folkehøgskole om konspirasjonsteorier) og diverse planlegging av og skrivning om annet, inkludert en serie kveldsforedrag i Spydeberg i januar og februar.

Og så leses det et og annet eller to, samt kikkes på en TV-serie eller tre.

Og diskuteres, som det vil fremgå av neste bloggpost om 15 minutter.

Heftige hundreår

Ser på klokken at det er på tide å rope ut et godt nyttår (Godt Nyttår!) og det rungende oppfølgingsspørsmålet er hva det nye året vil bringe.

Nå er jeg heldigvis ikke belemret med evnen til å se inn i fremtiden, men siden jeg overkompenserer med å være en kløpper i hoderegning kan det allerede antydes hvilke minner og markeringer som vil dukke opp i det nye året, sånn litt etterhvert.

For det første kommer vi til å nevne i flere blogginnlegg enn denne at det er 100 år siden Tarzan dukket opp for første gang, nærmere bestemt i All Story Magazine, selv om første fortelling ikke kom i bokform før i 1914.

Videre er det altså hundre år siden Titanic sank og Francis A. Schaeffer ble født, to begivenheter vi uten sammenligning forøvrig, hverken med hverandre eller Tarzan,  ikke kommer til å gå helt lydløst forbi.

Så hopper vi nok lett over det faktum at det er hundre år siden første fallskjermhopp ble foretatt, men kommer muligens løst til å nevne Piltdown-mannen.

Det kan ellers være mange grunner til å omtale den første Balkan-krigen, der ligaen Bulgaria, Hellas, Montenegro og Serbia etter to måneders kamp inngikk en foreløpig våpenhvile med det Ottomanske riket.

Ellers er 1912 året da Voynich-manuskriptet ble oppdaget, Alan Turing og Arne Næss ble født, for ikke å si Eva Braun og Kim Il Sung.

Og så skjedde det litt av hvert i århundrene før.

Ikke alle har det ytterst på tungespissen at den siste av Englands Lord Protectors, Richard Comwell, gikk til et muligens bedre sted i 1712. Han er forøvrig den engelske herskeren som har levd lengst, for dem som måtte lete etter et umulig spørsmål til en quizz.

Det er forøvrig 1000 år siden den fatimidiske kalifen
al-Hakim beordret alle jødiske og kristne gudshus ødelagt, og lykkes med å jevne blant annet fødselskirken i Jerusalem med jorden.

Vi får håpe at den neste arabiske våren heller lar seg inspirere av Abd al Rahman III som tok over makten i Córdoba-emiratet i Spania i 912 og la grunnlaget for en nesten hundre år lang gullalder i det som fra 929 ble Córdoba-kalifatet.

Som dessverre bukket under i bråk og borgerkriger før 1012.

Det gjorde også hans fabelaktige palass Medina Azahara som familien behørig besøkte de sørgelige restene av for 10 år siden - med noe blandete følelser hos enkelte, siden det var førti grader i skyggene vi ikke fant.

Mangt av dette og atskillig annet vil bli belyst eller bortglemt i løpet av året.