tirsdag 20. september 2011

Magikeren Dawkins

Som nevnt dukket tre bøker opp i postkassen i går, som ved en magisk manøver.

Den siste av de tre er The Magic of Reality. How We know What's Really True, en populærvitenskapelig bok, skrevet for ungdom og av ingen ringere enn Richard Dawkins.

Når jeg kjøpte den er det ikke fordi jeg er ungdom eller tilhenger av Dawkins. Grunnen er rett og slett at jeg liker vitenskap og oppdaget at tegneren som var valgt til å illustrere prosjektet var Dave McKean som tidligere har gjort en rekke fremragende verker på egen hånd og sammen med Neil Gaiman. Det er i det hele tatt godt å se at Dawkins satser på kvalitet når han skal lage noe for ungdom.

Men det er nok en del andre ting som det ikke er fullt så godt å se.

Og da snakker vi ikke om det vitenskapelige i boken. Dawkins er en mester i å formulere seg engasjerende, poetisk og pedagogisk. Selv om deler av boken nok er på et nivå man må være et stykke opp i tenårene for å forstå, får vi gode forklaringer på alt fra evolusjon til jordrotasjon.

Det som gjør at enkelte av oss forutsigbart nok rynker på piggene, er at han synes vel så opptatt av å angripe religion som å fremme vitenskap. Man griper seg flere ganger i å lure på om motivet for sistnevnte er førstnevnte, ikke minst fordi boken er gjennomsyret av spark mot alt som smaker av noe overnaturlig, og dette omtales utilslørt som fienden.

Selv om han er raus nok til å starte boka med å fortelle at "Reality is everything that exists" (noe som jo åpner for mangt, selv om han pussig nok formulerer seg på en slik måte at han medgår det skaper problemer siden dinosaurer ikke lenger eksisterer), er han ikke fullt så raus når det gjelder hvordan vi skal avgjøre om noe er virkelig eller altså sant. For der er han ubønnhørlig. Det handler kun om hva naturvitenskapen kan oppdage.

Hvis det er spillereglene er det per definisjon ikke mulig å godta noe annet enn naturlige forklaringer på noe som helst.

Og dette er ikke bare en nøytral konstatering eller en erklæring om personlig preferanse. Nei, alt som smaker av noe overnaturlig er ikke bare dårlig naturvitenskap, det er fienden av enhver forklaring ("Science and the supernatural: explanation and its enemy", side 19). Han utdyper med at 
Now I want to return to the idea of the supernatural and explain why it can never offer us a true explanation of the things we see in the world and universe around us. Indeed, to claim a supernatural explanation of something is not to explain it at all and, even worse, to rule out any possibility of its ever being explained. Why do I say that? Because anything 'supernatural' must by definition be beyond the reach of a natural explanation. It must be beyond the reach of science and the well-established, tried and tested scientific method that has been responsible for the huge advantage in knowledge we have enjoyed over the last 400 years or so. To say that something happened supernaturally is not just to say 'We don't understand it' but to say 'We will never understand it, we don't even try' (side 23).
Dawkins foretar med andre ord kunstløptricket en Omvendt Anselm. I stedet for å si at noe må eksistere fordi vi ikke kan tenke oss noe høyere, sier han at noe ikke kan være en forklaring hvis vi ikke kan måle det.

Det er selvsagt lurt å bruke empiriske metoder og matematiske modeller innenfor naturvitenskapen, men å si at en dette er det eneste verktøyet vi har for å finne ut hva som er sant, uten å argumentere for det, blir ikke bare uredelig, men selvmotsigende. For "sannheten" at naturvitenskapelige forklaringer er eneste mulige vei til all sannhet er ikke selv mulig å vise naturvitenskapelig.

Nå er det selvsagt fint å forenkle i en ungdomsbok, men det er tydelig at dette for Dawkins ikke handler om forenkling for fjortiser, men om filosofi for alle.

Men hvis dette er hans filosofi, bør han vedgå at dette er en filosofisk posisjon som han deretter må argumentere for at gjelder mer enn naturen eller mer enn påståtte påvirkninger på naturen fra helbredere eller homeopater, ikke bare slå fast at dette er eneste mulige forklaring på "everything that exists".

Vi ser med andre ord at Dawkins igjen forlater rollen som populærvitenskapelig formidler. Han trer i stedet inn i rollen som søndagsskolelær. Og i fravær av flannelograf, bruker han Dave McKean.

Men han bruker i liten grad noe faglig utover naturvitenskap. Dermed er det interessant å se hvordan han hele tiden oppfatter mytologi og religion som forsøk på konkurrerende forklaringer til naturvitenskap. Han lever i den troen (uten snev av kildehenvisning eller begrunnelse) at "just so stories" (som om hvordan bjørnen fikk kort hale eller leoparden flekker) uten videre er ment som ekte årsaksforklaringer og ikke som underholdende eller meningsgivende fortellinger rundt leirbålet.

Dermed er det ikke uventet at han heller ikke oppgir navnet på noen kjente filosofer eller naturvitere i historien som har brukt dette slik. 

Muligens er det fordi han tror at det var slik man forklarte alt mulig at han fremstår forundret over at det ikke er flere slike mytologiske forklaringer. For det er så mye i naturen som trenger å forklares, ikke minst hvorfor det er et sånn overveldende antall arter.

At disse fortellingene kan ha en annen funksjon enn Dawkins legger opp til og at man derfor kanskje ikke trengte så mange, er han ikke inne på verken her eller i andre bøker. Eller hvorfor noen ved sine fulle fem i noen som helst kultur skulle tro at alle slike bevisst mytologiske fortellinger er reelle forklaringer folk flest tok bokstavelig.

Alister McGrath har understreket dette i en årekke, og gjør det igjen i Surprised by meaning (side 8):
In his brilliantly argued critique of "New Atheism", the leading British Cultural critic Terry Eagleton ridicules those who think religion was invented to explain things. Eagleton has in mind the faintly ludicrous overstatements of Christopher Hitchens on this matter, such as his brash assertion that, since the invention of the telescope and microscope, religion "no longer offers an explanation of anything important" (god is not great, side 282).
Det er ikke slik at man "fant opp" kristen tro som konkurrerende forklaring på lyn og torden eller sykdom. Det er ikke slik at man før trodde Gud dyttet sola over himmelen i en vogn eller snurret månen rundt lillefingeren.

Men siden alt som smaker av noe overnaturlig er mytologi for Dawkins slår han alt - enten det handler om guder eller Gud - i hartkorn som egentlig det samme.  Han oppfatter mytologier der solen er en levende gud på linje som en metafysisk påstand om at solen er skapt av Gud.

For Dawkins er med andre ord spørsmålet om "hvem er solen?" det samme som "hvorfor finnes solen?" (side 123). Og dermed kan han stille det retoriske spørsmålet om hvorfor solen ble skapt på den fjerde dag (og det "av stammeguden YHWH") osv. uten å skjelne til noen form for forskning på hebraisk, forståelse av tenkesettet eller demonstrasjon at dette noen gang er blitt tatt som naturvitenskap og dermed skal latterliggjøres siden det ikke fremstår som naturvitenskap.

Det er i det hele tatt interessant å observere hvordan Dawkins er innom ulike mytologier, men passer nøye på at ingen ikke skal ha tvil om hvem han egentlig har i tankene. Dermed brukes stort sett Jesus eller Bibelen som eksempler på overnaturlig oppsinn, eller mytologier som Dawkins alltid kaller det. Og det er selvsagt ikke slik at han nevner noen historikere, eller kriterier for å avklare hva som ev. måtte være historie eller godt bevitnet i Bibelen.

Nei, straks en fortelling nevner noe overnaturlig er den per definisjon myte og altså usann.

Dawkins imponerer kort sagt ikke med logikk eller litteraturanalyse når han får seg til å skrive som om  eventyret om Askepott der et gresskar blir til en vogn er hundre prosent på linje med fortellingen om at Jesus gjorde vann til vin (side 247).

Med andre ord at noe som alle, selv små barn, vet er diktning er identisk med en fortelling som påstås å være basert på øyenvitner.

Taktikken er grei: Forklar at all mytologi = usann = overnaturlig og vri dette til at alt overnaturlig = mytologi = usant.

Det er dermed ikke overraskende at han også merker kortene ved å si at
After the death of almost any famous person, hero or villain, stories that somebody has seen them alive start rushing around the globe. Thus was true of Elvis Pesley. of Marilyn Monroe, even of Adolf Hitler. It's hard to know why people pass on such rumours when they hear them. but the fact is that they do, and that is a big part of the reason why rumours spread (side 248).
Bortsett fra detaljer som at det er sjelden noen berømte avdøde personer blir påstått sett i live (eller som spøkelser), er det opplagt at det han egentlig vil si er at fortellingen om Jesu oppstandelse er som forventet og føyer seg inn i rekken av disse "nesten alle" berømte personer.

Skulle noen være i tvil om hvem som er elefanten i rommet slipper han fort katta ut av sekken.
Elvis Presley and Michael Jackson lived to recently for traditions to have grown up, so not many people believe stories like 'Elvis seen on Mars'. But maybe in 2000 years' time...? (side 251)
Kanskje det. Siden det tok ... 2000 år før noen begynte å tro på Jesu oppstandelse.
I det hele tatt er det ikke annet å vente enn at den britiske 1700-tallsfilosofen Hume trekkes inn for at
leserne skal forstå at et mirakel uansett er den minst sannsynlige forklaringen.
That no testimony is sufficient to establish a miracle, unless the testimony be of such a kind, that its falsehood would be more miraculous than the fact which it endeavors to establish (side 255).
Basert på dette "beviset" er det bare å ta tak i mirakler. Og da er det ikke akkurat hindusitiske, åsatruiske eller muslimske han fokuserer på, men Bibelen og katolsk historie, samt en presentasjon (antagelig fordi ungdom og bilder er involvert) av kusinene Elsie og Frances Griffith som i 1917 påstod å ha fotografert feer i hagen (side 255-56).

Dawkins gjør det lett for seg når han illustrerer naturlige kontra overnaturlige forklaringer med et korttricks. Ja, det er helt usannsynlig at fire spillere får fordelt alle kortene i samme farge ved en tilfeldig utdeling av en tilfeldig stokket kortstokk). Men her kjenner vi altså sannsynligheten kvantitativt. Vi vet oddsene hvis man skal stole på flaks.

Dermed er det lett å vite at dette er et tricks og å se (hvis Hume har rett) hvor kvantitativt usannsynlig det er at dette skal være et mirakel. For det er alltid mer usannsynlig enn naturlige forklaringer.

Men her forregner Dawkins seg. Han begår i likhet med Hume en tankefeil. Når det kommer til påståtte mirakler kjenner vi rett og slett ikke oddsene fordi vi ikke vet hva som lurer i buskene av feer eller fjøsnisser. Vi kan ikke si noe på forhånd om kvantitativ sannsynlighet, selv om vi for vår egen del ikke kan tro at det er særlig sannsynlig fordi vi ser liten grunn til å tro på feer eller fjøsnisser.

Vi kan dermed heller ikke si noe om oddsene f.eks. for at Jesus stod opp fra de døde. Eller, vi kan vel si at de er null, hvis vi leter etter en naturlig forklaring. Men siden ingen påstår at dette har en naturlig forklaring, er vår vurdering av hva som er mulig og kan ha skjedd nødt til å ta hensyn til bl.a. spørsmålet om det finnes en Gud og hvor tenkelig det i såfall er at en slik Gud kan ha reist Jesus opp fra de døde.

Poenget er ikke å hevde at dette gjør mirakler til den mest sannsynlige forklaringen eller noe slik tøv, eller at vi ikke først og fremst skal lete etter naturlige forklaringer, men at Dawkins sin omgang med Hume og sannsynlighetsvurderinger knyttet til angivelige mirakler blir simplistisk.

Det er som med tryllekunsterne han stadig trekker fram, han avleder oppmerksomheten og gjør noen bevegelser vi ikke ser. Dermed kan Dawkins trylle fram konklusjonen og tenkesettet han ønsker.

Likevel er det som om han opplever at noe kan skurre. Muligens innser han at det blir for enkelt, som når han i fortsettelsen igjen tar opp fortellingen om Jesus som gjorde vann til vin. For plutselig justerer Dawkins på argumentasjonen. Han avviser ikke det hele med bare et kjekt "dette er et mirakel og dermed uansett den minst sannsynlige forklaringen".

I stedet trekker han inn en Jesus-fortelling alle vet er diktet opp for "omtrent 500 år siden" (nærmere bestemt julesangen Cherry Tree Carol, side 262) og hevder at denne er akkurat like lite sann. Uten å nevne at fortellingen om at Jesus gjorde vann til vin er skrevet ned av noen som hevder at det faktisk har skjedd og det mens folk som kan ha sett det, eller i hvertfall snakket med noen som kan ha sett det, fortsatt var i live.

Vi snakker med andre ord om enda et tanketricks. Siden et dikt om Jesus 1500 år etter hans død er usant må en fortelling om Jesus fra 60 år etter hans død også være det. For begge handler jo om mirakler. Siden A = B må C = B.

Likevel begynner han å trekke inn at vann til vin bare finnes i Johannesevangeliet, og "tilfeldigvis ikke i de andre tre". Det er nesten så man må spørre ham om han ville ha trodde det om det var nevnt i to evangelier, eller i tre.

For hvorfor bry seg om noe slik som historiske kriterier hvis en mirakelfortelling uansett er minst sannsynlig? Kan det være at det rører seg noe i bakhodet han har hørt om kriterier eller kristne argumenter?

Det går uansett fort over.

Dermed avslutter Dawkins i samme spor som han begynte, bare med enda kraftigere krutt og kanoner. Det er ikke lenger nok å si at andre typer forklaringer enn naturvitenskapelige på noe som helst er feil eller ingen forklaring i det hele tatt. Nei, det ikke bare latskap - det er uærlig.
We can say the same thing about all alleged miracles, all 'supernatural' explanations for anything. Suppose something happens that we don't understand, and we can't see how it could be fraud or trickery or lies: would it ever be right to conclude that it must be supernatural? No! As I explained in Chapter 1, that would put an end to all further discussion or investigation. It would be lazy, even dishonest. For it amounts to a claim that no natural explanation will ever be possible. If you are saying that anything odd must be 'supernatural' you are not just saying you don't currently understand it; you are giving up and saying that it can never be understood (side 263).
Budskapet i boka er altså ikke bare at all religion og mytologi er fienden og farlige konkurrenter til naturvitenskap, men også at det er komplett idiotisk, latskap og direkte uærlig å tro på noen som helst form for mirakler, uansett.

Uten at man engang trenger å se etter.

Jeg vet ikke om dette er den beste måten å lære bort skepsis eller kritisk tenkning, avsløre tankefeil, unngå dogmer eller å bli glad i naturvitenskap.

Likevel kommer i det minste jeg til å bruke den til det fremover, overfor voksne og ungdom. Selv om det nok blir på en noe annen måte enn Dawkins har tenkt.

8 kommentarer :

Ratata sa...

Trist

Ole Jørgen sa...

Det er godt, for oss som er glade i naturvitskap og naturvitenskapleg tenkemåte, og som skal lære ungdomar å tenkje naturvitskapleg, at det finst fornuftige tenkjarar som deg, Davidsen, som kan avsløre dei meir useriøse aktørane på marknaden. Dawkin sin noko merkelege samanblanding av religionskritikk og naturvitskap er direkte skadeleg for den fornuftige tenkinga. Som naturfaglærar og pedagog er eg oppteken av at ungdommane skal lære å tenkje fornuftig og kritisk. Eg håpar dei aldri byrjar å lese Dawkins, eller i alle fall ventar til dei har lært kva som er naturvitskap og kva som ikkje er det.

Heidi sa...

Dette var igrunnen som forventet, men jeg må likevel innrømme at jeg er litt skuffet. Dawkins ser det nok ikke slik, men i mine øyne har han kastet bort en anledning til å skrive en god vitenskapsbok for barn (med vekt på 'god').

Andreas sa...

God lesning Bjørn Are.

Ingar T. Hauge sa...

Som Sprettstein sier det: Dawkins' høyst uvitenskaplige og ukritiske tilnærming til problemstillingen er bekymringsverdig i en bok som helst skal stimulere barn og ungdom til nettopp dette: Interesse for vitenskaplig, sunt kritisk arbeid.

Severus sa...

Som kristen folkehøgskolelærer er jeg naturlig nok opptatt av å indoktrinere og hjernevaske mine elever (noe som åpenbart er helt i tråd med Gruntvigs opplysningsidealer).

Og i den anledning finnes det stor fare for at jeg en dag viser til eksempler fra denne artikelen i en diskusjon om kritisk tenkning.

Jeg har referert til Dekodet før, og gjør det sikkert igjen. Takk for at du skriver Bjørn Are. :)

Anonym sa...

De gamle var ikke så dumme:

- Inkommensurable størrelser! Du sammenligner inkommensurable størrelser!

Ordene fra min gamle mattelærer (og stringente logiker) klinger fremdeles i ørene mine. Det er 35-år siden, men jeg lærte en lekse som sitter.

Hva har ikke Dawkins gått glipp av... Synes du, Davidsen, er for hård. Det engelske skolesystemet har skylden for at vår magiske venn ikke lærte samme lekse som meg. Sukk.

Lars sa...

Davidsen er hard mot dei harde.

Gamalt jungelordtak.