Sensasjon: Kunst har motiver

Siden vi først er i det litt bryske humøret (kan det være pollen?), hva passer vel bedre enn en ny runde innom NRK?

Denne gangen handler det om en omtale av Jesus der det fremkommer at kunstnere faktisk bruker et ... motiv.

Noe som får NRKs avdeling for Vitenskap og Teknologi, kjent for sitt fintfølende og forstandige historiske gangsyn, til å stille det bevingede spørsmålet Jesus + Johannes = sant?


Lett å sovne når NRK bringer "nyheter".

Vi aner her en direkte sensasjonell opplysning om Johannes som i følge NRK får en kunsthistoriker til å stille ... spørsmål.

Evangelisten Johannes blir ofte fremstilt som en vakker ung mann, og han sitter gjerne svært tett på Jesus.

- Måten de to fremstilles på her kan ikke forklares ut i fra Bibelen alene. Bildene uttrykker noe mer enn det Bibelen forteller. Spørsmålet er hva som ligger i dette, sier Hodne til NRK.no.

Ja, og det er jo et spørsmål som en kunsthistoriker sannelig bør kunne si noe om.

Selv om det - som det heter i sangen - drøyer.

Mens vi venter legger NRK opp til den helt store avsløringen. Og, nei, det handler denne gangen forfriskende nok ikke om Maria Magdalena.

I Bibelen omtales Johannes flere steder som ikke bare en som stod Jesus nær, men den som han hadde kjær. Dette står skrevet i flere av evangeliene, også Johannesevangeliet som man antar er skrevet av disippelen Johannes selv.

- Johannes omtaler seg selv som den som Jesus hadde kjær, ikke som Johannes eller jeg. Det er derfor naturlig å tenke at de to hadde et spesielt forhold.

Det mest sensasjonelle her er forøvrig påstanden om at det står omtalt i flere evangelier i Bibelen at Johannes er den som Jesus "hadde kjær". NRK bør dermed snarest legge fram tekstene som kirken tydeligvis har fjernet fra moderne bibelutgaver.

Men hva kan så dette med et "spesielt forhold" ha handlet om, siden det er så maktpåliggende for NRK å skrive om det?

For å få svar har NRK kontaktet en ekspert på dette merkelige dyret som heter religion.

Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Dag Øistein Endsjø, mener forholdet mellom Jesus og Johannes blir det nærmeste Jesus kommer en fysisk relasjon basert på det som står i Bibelen.

- Jesus hadde jo ikke noe forhold til en kvinne. Det er heller ingenting som antyder at han hadde et forhold til Johannes, men man kan ikke utelukke det.

For de som har litt tungt for det, kan vi jo gjenta hva Endsjø faktisk sier. Nemlig at det er ingenting som antyder at han hadde et forhold til Johannes. Ingenting. Ikke noe i det hele tatt. Null og niks. Nada.

Men, selvsagt, noe annet ville vel vært å blitt dogmatisk, man kan likevel ikke utelukke at han hadde det, i følge eksperten.

Og det er riktig. På samme måte som man ikke kan utelukke at kringkastingssjefen har et forhold til Jens Stoltenberg, selv om det er ingenting som antyder det.

Da skulle man kanskje tro at saken var ferdig?

Nei, og her gjør NRK et grep som vi kjenner igjen fra Dan Brown og andre dørselgere. I fravær av relevant dokumentasjon henter man fram noe annet som man så tolker etter eget forgodtbefinnende.

Og hva kan da være mer spennende enn motiver i kunsten?

Motivet av Johannes som lener seg mot Jesus med lukkede øyne i det siste måltidet var så sentralt i senmiddelalderen og fremover at det ble isolert fra resten av bildet.

Dette motivet var særlig utbredt i Sør-Tyskland og Sveits. Det ble komponert en ny motivgruppe som går under navnet Kristus-Johannes-gruppe.

- Her går man enda lenger i å antyde at Jesus og Johannes hadde et spesielt kjærlighetsforhold. Johannes er ikke bare en ung og pen mann som hviler i fanget til Jesus, Jesus holder også armen rundt skulderen hans.

Ser vi bort fra den ørlille detaljen at kunstverk fra godt over tusen år etter begivenheten ikke kan legges fram i en rettsak, er poenget nå at man har klart å oppdage noe om Jesus?

Svaret er et rungende ... nei.

Men spørsmålet er om man kan anta at de to mennene hadde et erotisk forhold. Professor i kunsthistorie, Lasse Hodne, tror ikke det er tilfellet.

- Jeg tror ikke man kan gå så langt, selv om enkelte vil tolke det slikt.

Eh, javel nei. Nettopp.

Hvem disse enkelte er utenom NRK's overskrifter og halvkvedete viser nevnes ikke. Men det sier jo kanskje noe om Vår Tid (TM), postmoderne pludder og religiøst stoff på NRK, eller bare om Behovet-For-Vinklinger når journalisten hele veien antyder noe som er strid med ekspertene de kontakter - selv eksperter som liker å utbrodere om religion og sex.

Noe som fremgår med en viss tydelighet når

Heller ikke professor i religionsvitenskap, Dag Øistein Endsjø, tolker forholdet mellom dem slik.

- Tette vennskap mellom menn med fysisk nærhet er veldig utbredt i land hvor homoseksualitet ikke er akseptert. I Midtøsten går menn hånd i hånd på gaten uten at det betyr at de har et erotisk forhold, sier Endsjø til NRK.no

Det har som vi har nevnt drøyet en stund, men Hodne kan nå endelig også forklare hvorfor motivet fremstilles som det gjør.

Årsaken til at den abstrakte, åndelige kjærligheten blir uttrykt på denne måten er rett og slett mangelen på andre virkemidler. Kunsten må ta i bruk konkrete metaforer for å vise noe som ikke er visuelt.

- Det er vanskelig å komme utenom det kjødelige når man skal beskrive noe som ikke kan visualiseres. Når evangelisten Johannes går igjen som ung og pen, er det ikke for å antyde et homofilt kjærlighetsforhold, men et åndelig kjærlighetsforhold, sier Hodne til NRK.no

Muligens er det fordi hele saken og overskriften har raknet at NRK så plutslig gjør en helt ny vri.

I stedet for å forsøke å forklare leseren noe om hvordan kunst fungerer og anvender ulike typer konkrete, metaforiske og/eller symbolske motiver for å si noe symbolsk, metaforisk og/eller konkret, legger man inn en overskrift og en tekst om at kunst ... lyver og at kirken ... godtar dette.

Godtar falske bilder

Slik sett er bildene litt løgnaktige, for de kan ikke tolkes helt konkret.

Du verden - malerier som er litt løgnaktige! Hva blir det neste? Er ikke Munchs Skriket et naturtro portrett likevel? Finnes ikke vampyrer, selv om han malte en?!

Farsotten blir fullendet når revolverjournalisten følger opp denne sensasjonelle avsløringen med spørsmålet om ... bildeforbudet i Det gamle testamentet.

Bilder er i utgangspunktet kontroversielt i kristendommen. Det står i Det gamle testamentet at man ikke skal lage bilder av Gud. Både jødedommen og islam har bildeforbud, men kristendommen godtar bilder.

For så å forklare hvorfor dette ikke er så kontroversielt likevel.

- En årsak til dette er at Gud fikk en sønn som tok bolig i kjødet og vandret rundt blant folk. Til forskjell fra jøder og muslimer har kristne en synlig Gud som man følgelig kan lage bilder av.

Det hele avsluttes med et nytt stikk til denne nedrige kirken som driver på med noe så forkastelig som å kreve at kunst skal ha motiver.

Hodne forteller at kunsten også har hatt en opplærende rolle der hvor mange ikke kan lese og skrive.

- Et aspekt av dette er at man gjennom bilder kan få et lite bilde av hvordan Gud egentlig er. Selv om bildet er falskt, kan det ha en rolle i å løfte vårt blikk mot det guddommelige.

Hva skal man med nyateister når man har NRK?

Siden jeg nå har brukt de samme maleriene i rundt hundre foredrag om Da Vinci-koden, kan understrekes at bildene er greie å kjenne til, siden de er fra før Leonardos tid. 

Ikke bare fordi de er spennende kunst, men fordi de gjør at det er hevet over all tvil at det - i motsetning til hva Dan Brown hevder - ikke er noen "lenge skjult hemmelighet" når Leonardo fremstiller et "tett forhold" mellom Jesus og Johannes. 

Det er heller ikke spesielt at Johannes vises ganske så feminin. Det var rett og slett tradisjonen for å presentere unge menn i datidens kunst.

Det eneste Dan Brown avslører er at han ikke kan kunshistorie og dermed velger det bildet som minst viser noe nært forhold, siden de gjør det motsatte av å lene seg mot hverandre.

Men fortsatt gjenstår spørsmålet om NRK's motiv for denne type oppslag.

Vi får håpe at det ikke er en bevisst eller ubevisst praksis i moderne media at man helst ikke bør ta opp kristen tro uten å antyde noe om sensasjoner og strid, homofili og hykleri, falskhet og løgn.

I såfall ville det sagt mer om journalismens enn religionens vesen.

Nyateistiske karikaturer

Hvis det er ett veddemål du kan være sikker på å vinne (men som har desto lavere odds) så er det at neste ateist du møter ikke klarer å oppgi et filosofisk gudsargument riktig hvis du (for å dokumentere at du har vunnet veddemålet) spør vedkommende om å gi bare ett eksempel på slike.

Dermed er det til tider interessant lesning å kikke innom steder som VG-debatt, blogger og Twitter, der til tider bare iveren overgår inkompetansen.

Uten at det er den verste varianten (tro meg, det er den ikke) er den som har forsøkt seg mest systematisk på møtegåelse av gudsargumenter bloggen Humes Razor med mottoet Cutting through the crap.

Så det skal vi gjøre.

Den første av en serie motargumenter handler om hva den pussig nok anonyme bloggforfatteren (Hva er det med enkelte av disse nyateistene, tør de ikke ta ansvar for sine påstander? Kjenner de behov for å kunne starte fra ny frisk når de blir imøtegått?) synes å oppfatte som de klassiske gudsargumentene.

Og resultatet er ... klassisk.

Her er kommentaren jeg la inn til bare starten av første del, så brykst og barskt som bare jeg kan:

"Dette er med respekt å melde en av de merkeligste fremstillinger av gudsbevis jeg har sett på lenge, selv om det samsvarer i stor grad med den type feilfremstillinger som vi finner hos Dawkins, Dennett og andre nye ateister (for ikke å si hos gamle som Øverland og Zapffe).

Det typiske for sjangeren du bedriver er det kjemiske fraværet av ekte sitater fra filosofer som faktisk har formulert ulike typer gudsargumenter. Når det du bringer til torgs i stedet er dine egne formuleringer, blir resultatet deretter.

Skal du argumentere mot en posisjon hjelper det at du fremstiller den reelt og ikke bare finner på argumenter som du så kan imøtegå.

Noen eksempler

Hvis man setter som premiss at alt må ha en årsak, må dette også gjelde Gud selv, hvis ikke er premisset verdiløst og uegnet til å bevise noe som helst.

Ja, opplagt. Kan du dermed være vennlig å fortelle meg hvilken navngitt teistisk filosof som faktisk noen gang har brukt dette premisset?

Hvis du ikke greier det, ber jeg deg like vennlig om å oppgi det i bloggartikkelen og innrømme at du har levert en karikatur i tro, fremfor å sjekke med kilder.

Hvis noe kan oppstå spontant eller eksistere fra evighet uten å være forårsaket av noe annet, kan dette "noe" like gjerne være universet selv (i en eller annen form) som Gud. Moderne fysikk synes å favorisere en slik forklaring.

Kan du videre forklare (med navn) hvilke teistiske filosofer som hevder at Gud har oppstått spontant? Og deretter, hvis du ikke kan finne slike, om å trekke også denne tilbake og fortelle at du igjen har levert en stråmann.

Deretter ber jeg deg om å forklare hva i moderne fysikk som "synes å favorisere" at universet kan ha oppstått av det totale intet (altså ikke jukset med å komme fra et allerede eksisterende kvantevakuum med "nullenergisum" e.l., men fra absolutt "non being").

Til slutt kan det være interessant å se hva i moderne fysikk som favoriserer at det fysiske faktisk kan ha eksistert fra evighet av. Og hvordan du da kommer utenom energilover, eller hvordan noe kan krysse en ekte realisert uendelig rekke av fysiske hendelser.

Merk at det jeg nå har nevnt bare er toppen av isfjellet, jeg tar mer i senere kommentarer.

Jeg har også lenket til bloggen din fra min, med tilsvarende kommentarer, slik at flest mulig kan få se hvordan en moderne ateist må lage sine egne utgaver av gudsargumenter for å få regnestykket til å stemme med en ateistisk fasit."

Så kan det jo bli spennende å se om barberkniven kan brukes til å skjære bort noe av crappet, eller om det ender med avledningsmanøvre og episykler.

Fra nazi til nazareer

Det er ingen spesiell nyhet at jakten på Den historiske Jesus (TM) har antatt ulike faser og fasonger, og vil fortsette å gjøre det, et godt stykke på vei avhengige av øynene som ser.

Nå mangler det ikke gode Jesus-bøker for tiden, men det forhindrer ikke at vi hilser velkommen en av de mer interessante som er kommet på en stund, mer presist Maurice Caseys Jesus of Nazareth.

At dette ikke er en hvilken som helst bok av en tilfeldig forbipasserende rikssynser bør fremgå av kombinasjonen ateist og professor i nytestamentlig språk og litteratur ved universitet i Nottingham. Med arameisk som spesialfelt.

Det er ingen hemmelighet at Casey ikke direkte ... skamroser konservative og evangelikale forskere som lander på at Jesus er sånn noenlunde slik kristne tradisjonelt har hevdet de seneste par tusen år. Selv om han kanskje kunne vært noe mindre kategorisk og sagt litt mer om f.eks. Witherington enn at han synes å ha opptrådt utilbørlig i en ansettelsesprosess. 

Noe mer overraskende for en og annen er det kanskje at boken likevel tar enda mer avstand fra forskere, for ikke å si nyreligiøse og nyateisiske miljøer, som hevder at Jesus ikke har eksistert eller at fortellingene om ham langt på vei er oppdiktet og påvirket av mysteriereligioner og et utpreget hellenistisk miljø.

Eller at det er grunn til å tro at gnostiske skrifter gir et bedre eller mer opprinnelig bilde av Jesus.

I det hele tatt vil neppe medlemmene av Jesus-seminaret eller heiagjengen til gnostiske evangelier applaudere ham inn på scenen.

Blant det mer interessante Caseys gjør er å vise hvor mye konklusjoner om Jesus har vært farget av politiske og kulturelle behov i forskningsmiljøene.

Det er rett og slett forstemmende hver gang man får se hvor mye av dette som har handlet om å avjødifisere Jesus. Siden alt som smakte for mye av noe jødisk av nødvendighet pekte på noe truende og tvilsomt, var det viktig å vise at Galilea på Jesu tid var ... jøderent.

Vi ser klare spor av slike tendenser i tysk liberalteologi på 1800-tallet (som hos Chamberlain) og i forskning i spesielt første del av 1900-tallet (som hos Fiebig, Kittel og Grundmann). Casey viser til og med at Grundmanns kommentar til Matteus-evangeliet fortsatt var i bruk til langt inn på 1980-tallet.

Det er også interessant å se hvor mye av såkalt radikal formkritikk (Formgeschichte) som er påvirket av dette. Når konklusjonene fra denne var at det meste av de synoptiske evangeliene i Det nye testamentet var konstruert ut fra urkirkens behov (slik at vi i så fall følgelig kan vite lite om Jesus), skyldes det i stor grad manglende vilje til å lese tekster som helhet eller se akseptere at jødiske elementer kunen være genuint fra Jesus.

Casey analyserer Bultmann på dette feltet og resultatet taler ham ikke akkurat til ære.

Dermed synes det som om vi har å gjøre med det faktum at atskillige generasjoner teologer, også i Norge, er blitt undervist i teologiske retninger som har fjernet oss fra Jesus og det jødiske.

Og at mye av "forskningsresultatene" om Jesus som har vært nevnt i media og debatter på 1900-tallet har handlet langt mer om europeisk samtid enn om Palestina i det første århundre.

Det er for å sidet enkelt i det hele tatt mye å si om denne boka, og vi har vel strengt tatt bare kommentert de første tyvetalls sidene med dette.

Kort sagt gjør Casey en prisverdig jobb når han ikke minst ut fra sin ekspertise i arameisk, leverer svært gode argumenter for at Jesus faktisk var en uforfalsket jøde.

Han roser dermed nyere forskere som Sanders og N.T. Wright som har vist stor innsikt i Jesu jødiske bakgrunn, selv om Casey (for å si det forsiktig) ikke støtter sistnevntes vurderinger av det metaforiske i Jesu uttalelser om de siste tider.

Casey skriver sjelden forfriskende og spiller med åpne kort. Han legger ikke mye skjul på ståsted, sympatier og antipatier.

Vel så viktig er at han argumenterer godt.

Vil du lese en Jesus-bok som er garantert fri fra kirkelige vinklinger, er denne noe for deg.

At den likevel havner såpass nær i sitt bilde av Jesus som jødisk profet, gjør den ikke mindre verdifull.

Debatt på Document

Nå kan jeg vel love at det ikke skal bli en vane å lenke til Document.no fremover, men siden man nylig har berørt temaer som engasjerer oss her på berget bloggen, lenkes det i hvert fall i dag.

Nærmere bestemt til Hans Rustads anmeldelse av Trond Svandals bok Hellige krigere. Johannitterne på Værne kloster.

Som i god Document.no-tradisjon har medført en del ... debatt.

Og når en av kommentarene hevder at en kristen mobb tilskyndet av patriarken Theofilos ødela biblioteket i Aleksandria, er det ingen grunn til å spikre puter i taket før jeg tilstår å ha stukket hånden inn.

Pratt i skogene

Siden jeg har en aldri så liten fascinasjon for temaet er det bare å iføre seg et smil om munnen og anbefale noen fortellinger om konfliktene i Nord-Amerikas skoger mot slutten av 1700-tallet.

Smilet stivner ikke av at de er laget av en annen jeg er noen smuler begeistret for.

Siden det ikke er noen grunn (i hvert fall ikke på dette feltet) til å holde leserne på pinebenken, er det bare å utbasunere at mannen er ingen ringere enn den italienske (eller hva han nå er) seriekunstneren Hugo Pratt, ellers kjent for sine fabelaktige historier om eventyreren Corto Maltese.

Hans Fort Wheeling - De tabte vennskabers sti er nå tilgjengelig på dansk i en flott luksusutgave som samler både det opprinnelige stoffet og en ny fortelling skrevet 33 år etter den opprinnelige.

Muligens er det ikke helt uten selvironi at Pratt selv dukker opp i en slags cameorolle som Simon Girty som vel ikke har fått et ettermæle det er verdt å fortelle barnebarna om. Men som i denne fortellingen på mange måter er en slags forløper for nettopp den hjemløse (og ikke så lite rastløse) Corto.

Vi befinner oss på 1770-tallet under konfliktene i Ohio-området mellom shawnee- og delawareindianerne på den ene siden og ulike typer kolonister, soldater og lykkejegere på den andre.

Og medløpere og overløpere på alle sider. Etter hvert trekkes inn enda flere aktører på begge sider.

Dette tilhører så avgjort den mer avgjørende delen av historien. Kort fortalt er det ikke bare kampen mot det engelske styret som gjorde Nord-Amerika til en heller blodig og besettende arena på denne tiden, eller skapte grobunn for atskillige fortellinger om helter og hesligheter.

Som alltid har Pratt gjort en imponerende research som fører oss tett på personer og begivenheter, samtidig som historien som utspiller seg har mange bunner - og høyder.

At praktutgivelsen er på over 270 sider krydret med gode forord og en rekke av Pratts akvareller, samt en solid avslutning med en biografisk og kronologisk oversikt, gjør den ikke akkurat dårligere.

Utrolig debatt

For virkelig å sette en støkk i leserne tenkte jeg i dag å lenke til noe ... religiøst.

Nærmere bestemt en noe spiss og subjektiv oppsummering av en debatt om Jesu oppstandelse, fra Unbelievable radio show.

En unnskyldning får være at temaet ikke er helt irrelevant på en Første påskedag, og at de to glade debattanter Ehrman og Licona har vært ute ganske nylig med bøker som på litt ulike måter berører temaet, direkte og/eller indirekte.

Og så er referenten mer enn passe partisk og noen millimetre morsom. Eller krankysnarky  som han kaller det.

Særlig for de av oss som bryter sammen og tilstår at vi synes Ehrman er blitt litt vel mange teskjeer uforfalsket parodi på seg selv.

I likhet med denne bloggen.

Trykkfeil og Theofilos

Siden det er påske og tid for ettertanke om livet, døden og kjærligheten (men ikke havet), kan anbefales seneste nummer av det svensk-norske tidsskriftet Theofilos.

1/2011 tar opp ikke helt ubetydelige temaer som Bibelen og slaveriet ved Peter J. William, Ske min vilja - Helvetet enligt C.S. Lewis ved Ray Baker og Lidelsens problem ved undertegnede.

Nå er kanskje det ikke akkurat redigeringsslavene eller trykkfeildjevelen artiklene primært handler om, men det må vel tilstås opptil flere opplevelser av å være mer enn lettere hjemsøkt av korrekturkrøll gjennom årene, enten vi snakker om bøker eller artikler.

Dermed kan det være grunn til å rette opp der det går ut over meningen i teksten, slik at artiklene ikke forvirrer mer enn nødvendig.

På side 39 skal første avsnitt lyde (ordet i kursiv mangler i bladet...):

Samtalen kommer ikke videre av å sette opp sannsynlighet (P) på følgende fasong: P((G)/(E)) < 0.5 altså at det er mindre enn 50 % sannsynlighet at (G) en allmektig, allvitende og god Gud eksisterer gitt (E) at ondskap eksisterer. Det som her sies er at skal det være rasjonelt berettiget å avvise Guds eksistens, må sannsynligheten for at Gud finnes i en verden med lidelse være lavere enn sannsynligheten for at Gud ikke finnes.

 På side 40-41 skal det stå (det justerte igjen i kursiv):

Det er generell enighet om at dette er et viktig argument, men det finnes ulike måter å besvare det. En respons foreslått av Rowe selv er å benekte konklusjonen. I stedet for å si at Gud ikke finnes fordi det eksisterer vilkårlig og meningsløs ondskap, sier vi rett og slett at (ekte) vilkårlig og meningsløs ondskap ikke eksisterer, fordi Gud finnes. Vi benekter med andre ord premiss 1, selv om vi ikke selv kan vise at slik ondskap ikke finnes.

Så får vi bære over med et par sjarmerende fotnoter som tydelig er ment som vennlige innspill til artikkelforfatteren, men aldri kom ham i hende.

Det gjør det bare enda mer stimulerende å tenke over hva som kunne ha stått der.

Åndelige overgrep

Når pastorsønnen Anders Torp har tatt et oppgjør med Jan-Aage Torp og kristen tro med rystende historier i Fri Tanke, A-Magasinet og andreopplaget av Levis Fragells Vi som elsket Jesus, om alt fra demonutdrivelser til opplæring i å tåle tortur, handler det selvsagt om mange ting.

Noe kan sikkert tilskrives mer iver enn visdom i oppdragelsen, annet skyldes nok uvanlige pretensjoner og opplevelse av forventningspress i en familie som har stått sentralt i trosbevegelsen.

Det oppstår fort kjødelige og kjedelige mekanismer i lettere lukkede miljøer som skal frelse verden og seg selv fra Forfølgelsene i de siste tider.

Oppfatter man seg som offer for et konspiratorisk spill der Antikrists ånd lurer i kulissene, er det ikke underlig om man fristes til mistenksomhet eksternt og manipulasjon internt, enten målet er inntekter eller innflytelse.

Men, kanskje enda viktigere, dette handler også om virkelighetsopplevelser.

Da mener vi ikke det helt åpenbare at far og sønn (og etterhvert flere av barna) lever i hver sin verden. Vi mener rett og slett de tanker og tolkningsnøkler som ligger i bakhodet og påvirker hvordan man oppfatter ting, hva man mener er rett og galt, prisverdig og klanderverdig.

Og hva som egentlig er sant.

Nå er det selvsagt umulig for andre å vite hva som er blitt sagt og gjort og ment privat, men vi kan ane mye ut fra hva Anders forteller (selv om Jan-Aage Torp har meldt A-Magasinets oppslag til PFU).

La meg derfor i stedet fortelle en historie.

Vi er flere som har vært unge og ivrige kristne, selv når man som meg kom til tro i relativt voksen alder. Som 19-åring noen tiår før internett og Amazon var det ikke mange steder man kunne gå for å lære mer om hva kristen tro var - eller burde være.

Men ett av stedene var Filadelfia-bokhandelen i Oslo. En vennlig bokhandler oppdaget fort at han hadde å gjøre med en heller ivrig kar som ikke tok det så nøye med bokbudsjettet. Etter noen besøk sommeren 78 trakk han meg inn på lageret og viste hylle på hylle med bøker som nettopp var kommet inn.

Spesielt anbefalte han to forfattere.

Den ene var Kenneth Hagin, en predikantstjerne han tydelig var begeistret for. Den andre var Francis Schaeffer som han nok ikke hadde lest så mye av, men mente kunne være nyttig for en han må ha trodd var teologistudent.

Jeg leste begge. Hagin forkynte som et forverkeri, men dess mer jeg leste, dess mer steg skepsisen. 

Hva i all verden drev fyren med? Det gikk ikke bare på irritasjon over udokumenterte påstander om helbredelser av seg selv og andre, men på at Hagin syntes å menneskeliggjøre Gud og guddommeliggjøre mennesket.

Og hadde et heller ... spesielt syn på hele den "verdslige virkelighet".

Slik jeg leste Hagin var det f.eks. slik at man egentlig kunne være frisk, selv om man følte seg syk, bare man proklamerte det høyt i tro.

Siden "mennesket er en ånd, som har en sjel og bor i en kropp" kunne jeg være legemlig syk, men åndelig frisk.

Dermed gjaldt det å realisere det åndelige i det materielle, i tro.

Men var virkelig dette klassisk kristendom? Det minnet da mye mer om helt andre retninger, som Christian Science.

Eller som noe annet av hva jeg satte meg inn i på den tiden - det okkulte - selv om språkdrakten var kristen.

Jeg la kort sagt fort fra meg Hagin.

Da var det vanskeligere å legge fra seg Schaeffer. Det hendte mer enn en gang at jeg protesterte (ikke minst på hans politiske dreining på 80-tallet), men det er ikke mange jeg har lest som har vært mer tankevekkende.

Også om trosbevegelsen.

I The New Super-Spirituality (1972) gikk Schaeffer hardt ut mot den nye overåndeligheten. Flere besøkende på studiesenteret L'Abri kunne fortelle at de hadde forlatt sin gudstro, og ikke bare p.g.a. av menigheter med dårlig begrunnede og sterkt tidsbestemte tabuer og leveregler.

The second reason the young people were turning away from the churches was that they were seing no beauty there. A one example, families were falling apart, divorce with no Biblical grounds was often accepted, and in many ways the older generation was not living by the orthodoxy it was preaching. There often was litte love, little concern and little or no community

Hva lå så bak dette, etter Schaeffers syn? Problemet var ikke at de som stod for den nye åndeligheten ikke trengte å være kristne (det var de nok), men at de i for stor grad fornektet det materielle.

I think part of the reason is that they had become infused with a large dose of Platonic thought. This Platonism showed itself in various ways. There was a tendency to act as if the only thing that mattered was to see that a man's soul is saved so that it can go to Heaven. The person disappears. Only the soul is valuable, an its value is in Heaven and has very little to do with anything in the present life - the body, the intellect, or the culture. 

I stedet for å ta kulturen og skaperverket på alvor, åndeliggjorde man virkeligheten.

Many people came to L'Abri from such evangelical backgrounds, revolting against the refusal to give any answers and revolting against the Platonic idea that the intellect and culture were always suspect.

Nå var ikke dette noe nytt. Lignende tendenser hadde vært der i noen generasjoner, dels som en reaksjon på modernitetens fremvekst. Men bølgen av superåndelighet på 1960-tallet førte dette enda lenger, enten man var hippie eller helbredelsespredikant.

Fokus flyttet seg stadig mer mot ytre - og spektakulære - tegn.

Som lett kunne forfalskes. Manglet man evnen til bløff eller selvbedrag var det kort sagt vanskelig å føle seg hjemme i lengden.

Det hjelper ikke hvis man mener at det ekte og egentlige finnes i åndens verden. En følge av dette er en tendens til å tenke at åndelige sannheter ikke trenger å være sanne i det materielle. Dermed kan man bevisst eller ubevisst ende med å si ting ("i tro") som ikke stemmer om det materielle, men proklamere at det er sant i det åndelige.

Det bør ikke overraske om noen etterhvert kan oppleve seg sveket når personer man har tillit til fremstår med doble sannheter, som vanskelig kan oppfattes som annet enn hele usannheter.

Saken blir ikke bedre av forvrengning av bibelvers som 1. Korinterbrev 1 og 2 (som altså er oppgjør med esoterisk og gnostisk orientert visdom, ikke tanke og logikk) slik at man fort ser vitenskapelige vinklinger og vanskelige spørsmål som angrep på åndelige prinsipper.

Når man så i tillegg koblet kritikk til demoner ("du har en kritisk ånd som må ut"), skulle det ikke mye til før galematiasen nærmet seg en og annen høyde, for ikke å si stup.

Men Schaeffer så flere tegn på en ny superåndelighet, fra nedvurdering av det kroppslige til mangel på interesse for hva dagens kunst og musikk handler om.

Hans observasjon var at folk fra denne bakgrunnen ikke spurte om hva kunstverk eller musikkstykker betydde. Man så rett og slett ikke ut til å bry seg.

I en postmoderne tid handler imidlertid åndelighet om enda mer. Det gjelder å være spektakulær og sensasjonell. Dermed legges vekten enda mer på profetier og de siste tider.

Still another mark of the new super-spirituality is the emphasis on the spectacular and the extraordinary, and along with this the emphasis on an eschatology-centered theology.

Jeg forstod fort at denne type teologi også fungerte apologetisk. Man beviste troens sannhet ved å vise til helbredelser og hendelser. Man trengte ikke tanken når man hadde tegnene. At Gud virket i dag var tydelig for alle med det rette blikket.

Mirakler og media viste hver på sin måte at Kristus og Antikrist var nær.

Og styrket ikke nyhetene vekkelsesbølgen, hjalp det med profetier om kommunistinvasjoner, krig og de siste tider. Eller om Illuminati som styrte mer enn Den katolske kirken.

For ikke å si leire der man øvde seg i å overleve de siste tider.

Nå er det ikke bare Schaeffer jeg har å takke for at jeg tidlig fikk nok doser skepsis til å bli vaksinert mot trosbevegelsen (og samtidig beholde en sympati for den mer tradisjonelle pinsebevegelsen). En av dem jeg dessverre aldri rakk å takke var denne vennlige bokhandleren som gikk bort så alt for tidlig.

Aage Torp døde dessverre i 1983, bare 59 år gammel.

Aftenposten med innsikt

Det har vært noe travelt i påskeinnspurten og nå står en aldri så liten EU-tur for døren, men det er alltids tid til å rose media.

Denne gangen handler det om en litt forsinket nyhet (vi er da ingen avis heller) om Aftenpostens magasin Innsikt som har fått Nekropolis' Kjetil Johansen som skribent og Myteknuser.

Han tar i aprilnummeret et heller betimelig oppgjør med forestillingen om disse fryktelige fengslene i middelalderen der man hang etter armene og jevnlig ble utsatt for tortur.

Wizard of Id anbefales, men ikke som historiepensum.

Og at noe av det man når som helst kunne utsettes for i det dryppende våte mørket var jernjomfruen.

Hvilket minner meg om at det ligger et bloggutkast på lur om andre slike oppdiktede torturmetoder som stadig trekke fram som typiske og noen ganger de eneste som omtales. Vi rekker vel innom temaet nå som det går mot lysere tider.

I mens støtter vi observasjonen at fengslene i middelalderen faktisk var av de bedre. Og ikke bare sammenlignet med levevilkårene utenfor fengslene. Fangene fikk jevnlig besøk av familier og venner som kom med mat (fengselskjøkken manglet), noe som innebar relativt gjennomsiktige forhold og mer enn skorper og vassen suppe.


Med andre ord en fantasy-serie.

Saken ble ikke dårligere av ukentlige offentlige inspeksjoner av hvordan fangene behandlet hverandre. Med harde straffer for de som ble oppdaget.

Altså ikke fengsel.

VG med bly om foten

Alltid godt å se aviser presentere ... nyheter.

Ser ellers vår presentasjon av blybløffen her og her.

Maigret i Matrix

Ny krimanbefaling, siden påsken er kommet et umiskjennelig stormskritt nærmere.

Denne gangen trekker vi Alastair Reynolds ut av hyperspace, og ikke bare fordi han var æresgjest på Norcon 2011 for en drøy uke siden. Grunnen er rett og slett at vi har å gjøre med en mer enn lettere hardkokt teknogal  SF-forfatter av romoperaer  som har begått en mer enn lettere hardkokt klassisk krim.

Og da kan det nesten ikke bli mer klassisk enn å legge handlingen til en mer enn lettere noir Paris på 1950-tallet.

Uten at han egentlig forlater SF-sjangeren. Hverken mer eller mindre lettere.

I Century Rain forener Reynolds det beste av flere verdener. Jordnære skildringer av Paris veksler med alternativhistorie og horror i en kledelig skjult teknothriller på vei mot apokalypsen.

En dame med litt underlige vaner faller ned fra en balkong i en leiegård i Paris. En jazzmusiker og detektiv tar oppdraget når politiet henlegger saken. Parallelt - eller rettere sagt noen hundre år inn i fremtiden - forsøker en arkeologisk ekspedisjon  å hente ut rester fra et Paris som er ødelagt av en katastrofe som la jorden øde.

Mens detektiven finner stadig flere tegn på at fallet ikke var en ulykke, tyder ting fra fremtidshistorien på at ting ikke er helt som de virker.

Kort sagt et ytterst lesverdig møte med Maigret i Matrix.  Uten at hovedpersoner eller lesere gis anledning til å rømme inn i noen drøm.

Boken er så langt et engangstilfelle i Reynolds produksjon som ellers har en tendens til å falle mer enn lettere hodestups inn i technobabbel og galaktiske scenarier.

Vi får kort sagt håpe at Reynolds vender tilbake til åstedet snarest.

Berlin Noir-tur i påsken

Siden aviser, kiosker og bokhandeler for tiden ikke mangler bevis for at påsken er blitt den store krimhøytiden, melder vi oss på med noen anbefalinger som hver på sin måte er noe ... annerledes.

I dag kan vi trekke fram Philip Kerrs eminente serie i beste Raymond Chandler-stil om den tyske privatdetektiven Bernie Günther som manøvrerer seg mer eller mindre behendig - i hver fall med snakketøyet - i Berlin og andre tyske byer fra 1930-tallet og utover.

Vi befinner oss med andre ord i et miljø der det ikke er vanskelig å veksle mellom det groteske og det grøssende, men Kerr fortjener ros for også å mestre det kostelige og kyniske, samt den ikke helt store og solide tyske

 tradisjonen understatement.

Det byr i det hele tatt på anledninger til mangt når Göring i en av bøkene tilkaller Günther og fremstår med en nærmest groupie-fascinasjon for privatdetektiver.

Kerr får vist atskillig mer av mennesker og miljøer før, under og rett etter krigen enn mang en historiebok. Nettopp kontrasten mellom tilsynelatende triviell krim og det historiske dramaet (Kerr lykkes stort sett med å lure større historiske personligheter inn i handlingen uten at påtageligheten tar overhånd) gjør at bøkene kan mane til noen grader ettertanke i påsken.

Uten at det er grunn til å late som om dette er forkledde andakter.

Kerr skrev de tre første bøkene i serien for noen år siden (disse er gått inn i krimhistorien som Berlin Noir) før han tok seg en kriminell lang pause med andre heldigvis stort sett lesverdige bøker.

Men nå er Günther tilbake i fire bind til. Og neste kommer til høsten.

Matematisk anlagte aner dermed at det så langt er syv bøker i serien - March Violets, The Pale Criminal, A German Requiem, The One For The Other, A Quiet Flame, If The Dead Rise Not og for noen uker siden Field Grey.

Med andre ord bare å løsne sikringen på lommeboken.

Linker og logikk

Observante lesere vil ha notert at linkutvalget til høyre i bloggen endrer seg, ikke minst fra tid til annen.

Dette skyldes ikke så mye innfallsmetoden som at det stadig dukker opp interessante blogger der ute, og at noen av de tidligere kan ha blitt ... mindre interessante.

Jeg kan ikke love å gjøre det til en vane å dele alle nye linker (har i hvert fall ikke vært noen vane så langt), men kan nevne at dagens nye link Letters to Nature er et samarbeidsprosjekt mellom fire (så vidt jeg kan forstå) ateistiske kosmologer som ikke er redde for å påpeke simplistiske stråmenn, enten vi finner dem hos Coyne, Krauss eller kreasjonister.

Feillæringsarenaen

Når vi stadig vender tilbake til mytene om middelalderen er det ikke fordi vi går på tomgang eller har hukommelse som en gullfisk.

Grunnen er rett og slett at det kan synes som om andre har det eller ikke følger med i timen.

Når politikere, media, skoler og lærebøker i år etter år fortsetter å spre myter om fortiden, selv om de (altså mytene) i tiår etter tiår forsøkes avlivet av historikere og forskningsjournalister, for ikke å si gretne gamle gubber, er det vanskelig å holdet fingrene fra fatet tastene.

Dermed er det interessant å se hva som sies av Nasjonal digital læringsarena eller NDLA som det heter på folkemunne. Dette er

et fylkeskommunalt prosjekt som har som mål å tilby kvalitetssikrede, fritt tilgjengelige, nettbaserte læremidler i alle fag i videregående skole.

Mye tyder på at kvaliteten kunne være noen smuler mer ... sikret når vi leser om Opplysningstiden.

Det middelalderlige verdensbildet står for fall: Ferdinand Magellans (1480–1521) jordomseiling viser at Jorda ikke er flat, men rund.

De er kontaktet.

Bly og betydning

Blybøkene er nå skeptisk behandlet på (tam ta ra) ... Skepsis!

Og så pågår en aldri så liten utveksling om betydningen av funnene her - eller mer presist om premissene bak en oppfatning av betydningen som forutsetter a) at de hadde vært ekte og at b) mytene om kirkemøtet i Nikea og c) Biblioteket i Aleksandria hadde stemt.

Men andre ord en betydningsfull debatt.

Blybløffen avslørt

Så viste det seg som jeg hadde en liten mistanke om i går, at "verdens viktigste arkeologiske funn" var en bløff.

Vi snakker som nevnt da ikke om aprilsnarr, men om ganske alminnelig bedrag fra et område som ikke er helt ukjent med slik.

Sacred Page har historien om hvordan dette ble avslørt av bibliobloggerne. Ikke minst fordi det viste seg at dette ikke var hebraiske, men greske tekster.

Feilskrevet fra kjente innskrifter.
Andre problemer er oppsummert hos Bibleplaces, før avsløringen:

In a nutshell, the problems with this discovery include the facts that (1) we don’t know who owns the artifacts; (2) we don’t know where they were found; (3) the artifacts were not excavated by archaeologists but stolen by thieves; (4) nearly all information about the discovery so far has come from a single source of dubious reliability; (5) claims have been made that this find is more significant than the Dead Sea Scrolls; (6) the source of information appears to be positioning himself for fame and fortune.

Hm, bør nok stole litt mer på mine intuisjoner. Noen som kjenner noen engler som kan hjelpe meg?

Sensasjon - Arkeologer mener deres funn er arkeologihistoriens viktigste

Nei, det er ingen aprilspøk.

Det er nok flere enn de som følger med i lenkelisten min til høyre (f.eks. hos Roger Pearse eller Sacred Page) som har fått med seg funnet av miniatyrbøker som det hevdes er skrevet av kristne i det første århundre, slik VG melder i dag i et oppslag om "Arkeologihistoriens viktigste funn".

Nå må det tilstås (det er i det hele tatt uka for tilståelser) at jeg er noe skeptisk til funnet.

Ikke fordi jeg tviler så mye på at det er ekte (selv om man blir nølende etter alle forfalskninger de seneste tiårene), men fordi det er så typisk i en tabloid tid å blåse opp slike funn.

Selv om dette oftest skjer når noe kan så tvil om bibeltekster (som i "Judas var ingen Judas likevel!", "Jesu familiegrav er funnet!", "Jesus er basert på hedenske myter!" etc.),  overrasker det ikke at vi også kan se samme fenomen for funn som kan tolkes i positiv retning.

Bøkene kan ha bli «skrevet» av Jesu' tilhengere i tiårene etter hans korsfestelese, mener Ziad al-Saad, direktør i departementet for fortidsminner.

- De vil kanskje være viktigere enn dødehavsrullene når det gjelder å lære om Jesus død, sier han ifølge BBC World.

- Kanskje dette vil føre til nye tolkninger. Den innledende informasjonen er veldig lovende. Det virker som vi her har et veldig viktig og meningsfullt funn. Kanskje det viktigste funnet i arkeologiens historie?

Nåja.

Heldigvis er journalisten skeptisk nok til å stille spørsmål ved hvor viktig det er. Men ikke ved hva vi kan lære av funnet.

Bøkene er støpt i bly, og hvert ark er på størrelse med et kredittkort. Inskripsjonene er på hebraisk. Hvis de er skrevet av tidlige kristne, ikke av jøder, vil disse skriftene ha enorm betydning for å forstå hvordan de første kristne tenkte, kanskje hva de trodde om Jesu' korsfestelse og påståtte oppstandelse.

Ettersom det tidligeste vi har av tekster fra de første kristne er fra rundt år 50 (knappe tyve år etter Jesu død) og det der (1. Korinterbrev 15) er inkludert en overlevert tekst fra antagelig 30-tallet, vet vi at at de første kristne trodde Jesus var korsfestet, død og reist opp igjen fra de døde - legemlig*.

Hvis funnene er i samsvar med Paulus støtter det noe vi allerede vet, er de ikke i samsvar med Paulus viser de oss at det fantes noen som ikke støttet Paulus.

Noe vi i et par tusen år har kunnet lese ut av hans brev.

Men siden disse bøkene så vidt jeg kan forstå må være fra senere enn første århundre (slike miniatyrbøker kom først på moten et par hundre år senere) og ikke nødvendigvis fra kristne (siden de er skrevet på hebraisk og muligens såpass sent, er det mer sannsynlig at de er jødiske).

Siden dette er "arkeologihistoriens viktigste funn", vil det vil nok dukke opp mer om saken de nærmeste dagene, for ikke å si årene.

Eller i påsken.

Altså bare å lene seg tilbake og følgje nøye med på informasjonen.

________________________________________________________________________
*Spekulasjoner om at Paulus ikke var representativ eller ikke tilhørte en hovedstrøm av de første kristne er ikke basert på kilder, men på nyere hypoteser om et opprinnelig mangfold og svært tidlige kildelag bak evangeliene. Selv om sistnevnte først ble nedskrevet på 60-80-tallet kan det være kilder eller kildelag bak dem (altså ikke bare Q (= stoffet som er felles i Lukas og Matteus, men som ikke finnes hos Markus), men også kilder bak Q).  Men skal vi bruke det at de tidligste lagene ikke sier noe om hans  oppstandelse til å være i motsetning til Paulus, må vi bl.a. hevde at disse "opprinnelige" lagene er de eneste disse gruppene hadde av kilder om Jesus, og at selv det angivelig eldste laget er fra etter Jesu død (altså ikke f.eks. tradisjoner fra hans tid i Galilea før korsfestelsen).