Ferdig betalt lunsj - Del 3

Gjennomgangen fortsetter.

Kalam og kritisk tenkning

Siden Gud ikke er en fysisk årsak, men årsak til det fysiske, er brodden av Elgarøys neste konklusjon borte:

Dette er faktisk ganske ødeleggende for kosmologiske gudsbevis. La oss se på et som Davidsen ofte nevner, og som forsvares av filosofen William Lane Craig, det såkalte Kalam-argumentet

Dette er et argument jeg nok ikke nevner fullt så ofte som dette kan gi inntrykk av, men la nå det ligge. Jeg har rett og slett vært lite interessert i ”gudsbevis” inntil jeg så hvordan nye ateister dels misforstod dem og dels ikke kjente til dem.

Det er likevel flott at Elgarøy løfter opp dette argumentet som Dawkins ikke syntes kjent med da han skrev om gudsbevis i The God Delusion:

1: Alt som begynner å eksistere har en årsak.

2: Universet begynte å eksistere.

3: Universet har en årsak.

Til beviset føyes det så ytterligere argumenter for å vise at årsaken må være et personlig vesen, altså Gud. Men la oss stoppe opp ved det første premisset. Lane Craig har så vidt jeg har sett aldri gitt noen argumenter for at vi skal godta dette premisset utover å svartmale rasjonaliteten til de som trekker det i tvil, ganske likt det Davidsen gjør: ”Å hevde at noe kan oppstå fra ingenting uten grunn er i tillegg å plassere seg utenfor både intuisjon, logikk og naturvitenskap.” Dette er ikke et argument, bare en påstand om at enighet med Lane Craig og Davidsen er en nødvendig betingelse for å være et fornuftig menneske.

Det er mye som kan sies om denne vinklingen, og om det er mulig å være uenig og samtidig være et fornuftig menneske. Ikke minst handler dette om hvordan vi forstår argumenter og uttrykk.

For eksempel er ikke ”Alt som begynner å eksistere har en årsak” samme påstand som at ”ingenting kan oppstå av ingenting”. Når Elgarøy synes å sette likhetstegn mellom disse tingene, er det med andre ord noe misvisende, selv om de ofte nevnes samtidig.

Viktigere er imidlertid at Craig gjentatte ganger har argumentert for at dette premisset er gyldig. Nå er jeg ikke jeg så veldig opptatt av ham, og han har ikke vist så verst evne i å svare for seg selv.

Jeg skal likevel bringe noen eksempler til bordet, forhåpentligvis uten at tvilere føler at deres rasjonalitet blir svartmalt.

Det er vanskelig å komme unna at det ikke er noe empirisk belegg for at noe kan komme av (ekte) ingenting. At virtuelle partikler kan oppstå ved energifluktuasjoner i et kvantevakuum er ikke at noe kommer av ingenting. Å fortelle legfolk noe annet er å misbruke begrepene.

Vi har rett og slett ingen erfaringer som tilsier at noe kan komme fra ingenting. Det er til og med slik at all vitenskap har som prinsipp at all endring har en årsak, enten denne er direkte eller indirekte, ekstern eller intern. Derfor leter vi etter årsak også når ikke vi kjenner årsaken. På mange måter underminerer vi naturvitenskapen hvis vi åpner for at endringer kan skje uten noen form for årsak.

Et ekte ingenting innebærer som nevnt tidligere også at det ikke eksisterer noe potensiale for noe. Det er ikke noe der som kan føre til noe som helst. Ingen lover, ingen energier, ingen ting som kan gjøre noe med noe og det helt uten grunn.

Hvis det er mulig at noe kan oppstå spontant av ingenting er det i følge Craig også et betimelig spørsmål hvorfor ikke hva som helst (fyrstikker, elefanter, Gud) oppstår hvor som helst og når som helst, hvis noe først virkelig kan oppstå av (ekte) ingenting. Merk at vi her ikke snakker om noe som kun kan skje i singularitetssituasjoner og kvantevakuum (altså ikke ingenting), men i overhodet ingenting. Eller gjelder ikke dette med at noe kan oppstå av ingenting når vi befinner oss i noenting, som i vårt univers?

Så dermed står spørsmålet igjen om hvilken grunn vi eventuelt likevel skulle ha for at noe skulle kunne oppstå av absolutt ingenting. Hvorfor bør jeg tro det?

Elgarøy skriver videre:

Men naturvitenskapene har vist at våre intuisjoner ikke alltid er til å stole på. Problemene vi har med å forstå kvantefysikken skyldes nettopp at den virker ikke-intuitiv. Spør vi om hvilket erfaringsgrunnlag vi har for det første premisset, er det vanskelig å komme på noe som helst.

Her snakker vi muligens forbi hverandre, ettersom vi har mye erfaring med at ting som "begynner å eksistere" (men altså ikke av ingenting) har en årsak. Eller menes bare at vi ikke har erfaring med at elementærpartikler som begynner å eksistere har en årsak? Men det er vel også noe upresist, litt avhengig av definisjonene? Er det ikke frembrakt elementærpartikler i CERN ved å tilføre enorm energi, lage kollisjoner etc.?

Så kommer et utsagn som er ikke er lett å forstå:

Jeg vil også legge til at dersom Gud ikke skal forstås som en fysisk årsak til universet, men snarere som grunnen til at det finnes, virker den erfaringsmessige støtten for premiss 1 svært tynt.

Vi må her igjen gå tilbake til ordbruken for om mulig å forstå hvorfor Elgarøy mener det er slik. Hva innebærer ”grunnen” i denne sammenhengen. Har det noe å gjøre med ”hensikt”, eller menes ”årsaken”? Hvilken erfaringsmessig støtte handler i så fall dette (ikke) om? Hva har dette å gjøre med hvorvidt Gud er fysisk eller ikke?

Kan dette rett og slett ha å gjøre med en sammenblanding mellom uttrykket ”fysisk årsak” og ”det som får noe til å skje”. Altså at hvis noe ikke er en fysisk årsak, kan det per definisjon heller ikke få noe som helst til å skje. Hvis det er slik det er tenkt, er dette igjen å forutsette det som skal bevises. Hvis premisset er at kun fysiske årsaker er reelle årsaker, er det ikke vanskelig å konkludere med at det kun finnes fysiske årsaker.

Dermed spiller neste formulering med merkede kort:

Premiss 1 bør derfor være, med litt godvilje, dersom vi velvillig lar være å spørre hva som legges i formuleringen ”begynne å eksistere”: 1’: Alt som begynner å eksistere har en fysisk årsak.

Nei, siden dette nettopp er å forutsette det som skal bevises, er ikke Kalam-argumentet forutinntatt på dette feltet. Argumentet bruker dermed kun begrepet årsak, uten å kreve at denne nødvendigvis må være fysisk. Alt som begynner å eksistere har en bevirkende årsak.

Elgarøy forfølger samme sporet:

 Dersom vi godtar premiss 2 (som også kan trekkes i tvil, men dette er ikke anledningen til å gjøre det), ender vi opp med en ny konklusjon: 3’: Universet har en fysisk årsak. Om Gud ikke opptrer som en fysisk årsak, følger det at han ikke er årsaken til at universet finnes.

Når konklusjonen er gitt av premisset får vi en sirkelargumentasjon. Forholder vi oss kun til fysiske årsaker, er det ikke mulig å ende med annet enn fysiske årsaker. Hvis vi da ikke er rause nok til å inkludere i begrepet ”fysisk årsak” en litt annen formulering, rett og slett ”årsak til det fysiske”.

Gjør vi dette, har vi ikke stengt Gud ute ved kun en snedig definisjon.

Nødvendige presiseringer

Elgarøy argumenterer mer interessant når han sier at

Hawkings modell problematiserer også den vanlige teistiske hypotesen om at Gud er den eneste som ikke er avhengig av noe annet for sin eksistens, mens eksistensen til alt annet er avhengig av ham. Hvis Hawking har rett, vil universet eksistere enten Gud finnes eller ei.

Selv om det kan ta noen generasjoner å finne ut om Hawking har rett i sin teori (slik det er omtalt i et sitat fra New Scientist i Del 1 av dette kommentarrrekken) er denne konsekvensen av teorien en heller sterk påstand, og den er ikke utdypet. Hvis den også synes å forutsette at universet er evig, bør dette ikke minst forklares nærmere i lys av både fysiske og filosofiske utfordringer. Å se universet som en form for evighetsmaskin, gir fort uheldige assosiasjoner..

Vi blir nødt til å belyse enda flere begreper når Elgarøy her konkluderer med at

Dermed er i det minste ikke Gud unik som et nødvendig eksisterende objekt. Det synes også å følge at om universet skal eksistere eller ikke, ikke er opp til Gud, og dermed er det også grenser for hans makt.

Det er muligens fort gjort å tenke at uttrykket ”nødvendig eksistens” er identisk med at noe er evig. I realiteten har det rett og slett aldri vært definert på den måten. Både Aristoteles og Aquinas, og de fleste andre fysikere og filosofer opp til Big Bang-kosmologien kom på banen, tenkte innenfor et univers som var evig. Men dette var aldri tilstrekkelig til at universet ble betraktet som en nødvendig eksistens.

Gudsargumenter med ”Den første beveger” og lignende handlet ikke om første i tid, men om den primære beveger (eller rettere sagt bevirker/endringsårsak) eller grunn. Det som – for å låne et uttrykk fra Hawking – puster ild inn i ligningene, her og nå.

Det er også en vanlig definisjon at en nødvendig – ikke-kontingent – eksistens må både være evig, og slik at det ikke er mulig at den var annerledes. Er det ikke nødvendig at eksistensen er som den er, er den ingen nødvendig eksistens. Kunne for eksempel universets lover, eller elementærpartikler eller konstanter vært annerledes, kan det ikke være nødvendig.

Det gir håp for vår videre samtale at Elgarøy ender med en åpning for å ha misforstått:

Det er godt mulig jeg har misforstått teistene. Kanskje er Gud verken en fysisk årsak eller den som forklarer hensikten med universet. Da ser jeg gjerne at de forklarer meg nøyaktig hva de mener når de sier at Gud er årsaken til at det finnes et univers.

Vi har vært inne på dette noen ganger, men hvorvidt jeg klarer å forklare dette nøyaktig, avhenger selvsagt av hva som ligger bak kravet. Hvis man med nøyaktig mener en fysisk eller matematisk ”konsis definisjon”, er det som nevnt basert på en feiloppfatning av Guds vesen.

Det betyr ikke at vi er helt i det blå, selv om vi må bruke begreper som ikke er fysiske. At Gud er årsaken til at det finnes et univers innebærer at Gud er et ikke-fysisk vesen med evne og vilje til å frembringe et fysisk univers. Gud er en evig, uskapt og nødvendig eksistens med egenskaper som gjør det mulig for universet å være til. Det ville ikke vært noe univers om ikke Gud skaper og opprettholder det.

Det er ikke vanskelig å vedgå at dette ikke er en fysisk forklaring. Den har ikke det presisjonsnivå eller matematiske apparatet som fysiske teorier bruker. Men det er kun ved å kreve at forklaringen skal være fysisk at denne type krav har mening. At noe ikke kan beskrives på den måten, er ikke noe nødvendig tegn på at det ikke finnes en slik eksistens.

Vi kan ikke forkaste kvalitative forklaringer kun fordi de ikke er kvantitative.

For her må vi igjen gå i fellen at vi med ”årsak” tenker fysisk årsak og dermed hente årsaksforståelsen vår fra det fysiske og kvantifiserbare. Årsaksbegrepet er for øvrig av de mer vanskelige definisjonsspørsmål også i vitenskapsfilosofien. Den er til syvende og sist selv et kvalitativt uttrykk, noe som ikke gjør det enkelt for noen å gi en definisjon vi ikke kan problematisere.

Forklaring og falsifisering

Også neste utspill har atskillige utfordringer:

Dessuten bør de gjøre hypotesen sin såpass presis at den blir falsifiserbar: finnes det noen observasjon, et eneste faktum om universet og tingenes tilstand som ville få dem til å forkaste gudshypotesen?

Slik jeg forstår saken innebærer dette kravet – på dette feltet - en overdreven tro på hvordan vitenskapen fungerer. En tro på Gud er på mange måter som en stor helhetsteori og ingen forkaster (eller bør forkaste) en hel teori fordi én observasjon taler mot den (selvsagt avhengig av hvilken type observasjon vi snakker om).

Det er observasjoner som taler mot kvantefysikken og relativitetsteorien, men de sistnevnte bør ikke kastes eller forstås som falsifisert av den grunn. Her kan vi kort henvise til en klassisk tekst om dette, Quines Two Dogmas of Empiricism.

Men det betyr ikke at det aldri kan være noe som taler mot tro på Gud.

Jeg er åpen for at Gud ikke finnes. At kristen tro kan falsifiseres er blant mine grunner til å tro. Hvis det ikke hadde vært slik at vi levde i et univers med (for eksempel) svært avanserte og langt på vei elegante (noen vil si vakre) naturlover eller ikke kunne finne ut av dem rasjonelt, ville dette talt i mot Guds eksistens. På samme måte ville funn av noe som det var svært sannsynlig var Jesu lik, antagelig ført til at jeg hadde sluttet å være kristen.

Elgarøy fortsetter med noe som igjen fortoner seg som litt på siden av problemstillingen:

”Vil Hawkings modell, hvis den er riktig, besvare det evige spørsmålet om hvorfor det finnes noe i det hele tatt? Personlig har jeg mest lyst til å spørre hvorfor det skal være så merkelig at noe eksisterer. Hvorfor er det mer naturlig med et metafysisk ingenting, hva nå det enn er?

Vi kan sikkert ha ulike meninger om hva som er merkelig, men nå handler vel egentlig ikke dette om at hvor ”merkelig” det er at noe eksisterer. Vi ønsker i stedet rett og slett å besvare et ubesvart spørsmål: Hvorfor finnes det noe? Uten at vi på forhånd utelukker svaralternativet.

Basert på Elgarøys premisser overrasker det ikke at han konkluderer med at

Hawkings modell er omtrent så nær man kan håpe på å komme en fullstendig forklaring av universets eksistens: Et univers likt det vi ser rundt oss kan dukke spontant opp fra en tilstand uten tid, rom og materie.

Det er liten grunn til å tro at vi noen gang vil få en forklaring som ikke åpner for ytterligere spørsmål.

Sistnevnte høres sannsynlig ut, og nettopp dette gjør det vitenskapelige prosjekt så viktig. Og derfor er det også så avgjørende at vi ikke feiltolker, overselger eller bruker vitenskapelige teorier, eller matematiske modeller, til mer enn hva de kan brukes til.

Etter vår gjennomgang her finner vi ikke veldig mye krutt i Elgarøys avslutning:

En teistisk forklaring på universets eksistens krever at vi aksepterer at det finnes et personlig vesen uten utstrekning, en tenker uten hjerne, en ubeveget beveger utenfor tid og rom. En slik forklaring byr på flere problemer enn Hawkings kvantekosmologi, og beskyldningene om å stille seg utenfor logikk og naturvitenskap bør heller adresseres til tilhengerne av gudshypotesen enn til Hawking.

Her må jeg nok tilstå at jeg ikke føler meg truffet. Med såpass mye usagt mellom linjene, så mye merkede kort, sirkelargumentasjon og begrepsforvirring som vi har vist over, er det ikke gitt at adressen bør endres.

For dette handler langt på vei om perspektiver og premisser. Krever vi at alle forklaringer eller eksistenser skal være fysiske, eller må beskrives med fysiske begreper, er det ikke underlig om vi ikke godtar andre typer forklaringer.

Spørsmålet er imidlertid ikke om vi kan beskrive Gud kvantitativt, men om mer kvalitative forklaringer kan få slippe til.

Er kort sagt den beste helhetsforklaringen på eksistensen av også det fysiske at det finnes noe som ikke er fysisk (og dermed uten utstrekning eller biologisk hjerne), stiller man seg muligens ikke utenfor vitenskapen, men definitivt utenfor logikken, hvis man feier dette av banen med begrunnelsen at forklaringen ikke er fysisk meningsfull.