Koder og kontroverser

Oskar Skarsaunes Skaperkoden - Har moderne naturvitenskap knekket den? var på den ene siden nesten alt man kunne vente, og på den andre mere til.

Vi har rett og slett å gjøre med en bok som kan komme til å bli en aldri så liten klassiker.

Det er to viktige grunner til det. For det første tar Skarsaune moderne naturvitenskap på alvor. For det andre behersker han historiefaget og tekstlesning - ikke minst av naturvitenskapelige tekster - som få andre.

Nå er det ikke til å komme fra at en teolog kan snuble i enkelte detaljer, men det krever atskillige uvillige blikk for å finne noe særlig av dette - eller gjøre noe poeng av det. Siden feltet dessuten handler mindre om detaljer (og de endrer seg slik også Skarsaune belyser) enn om perspektiver og fortolkninger, skal det godt gjøres å finne noe bedre enn en oppegående teolog til å sette fingeren på det essensielle i debatten. Spesielt når vi snakker om en som bestreber seg på å være etterrettelig og prinsipiell.

Og nettopp det er hva han i så stor grad lykkes med.

Skarsaune er i det hele tatt på banen, enten vi snakker om evolusjon og menneskesyn, kosmologi og gudsbevis. Ofte med ganske overraskende synspunkter, med føttene godt plantet både i vitenskapelig litteratur (Giske, Hawking, Penrose etc.) og i filosofisk.

Dermed klarer å han å formidle både at Aquinas ikke så på Gud som "årsak" i vår moderne forstand, men mer som "opphav", og at systemteori muligens viser at våre tanker ikke trenger å være styrt 100 % av vår biokjemi. Tvert i mot kan de reelt sett være opphav til våre handlinger (uten at vi skal gå i detaljer på et felt der det er lett å gå seg vill både på det vitenskapelige og filosofiske, og der Skarsaune kunne (og burde) skrevet og problematisert atskillig mer).

Og som flere av oss har pekt på, skulle Hawkings modell (der han ut fra å trekke kvadratroten av imaginære tall) med et univers som mangler et egentlig startpunkt vise seg å være riktig (noe undertegnede tviler på), påvirker det ikke Aquinas sitt kosmologiske argument.

Skulle noen være i tvil, kan vi understreke at vi ikke har å gjøre med en tilhenger av kreasjonisme eller ID. Tvert i mot inneholder boka ganske så direkte og tildels originale argumenter mot sistnevnte.

Blant mye som Skarsaune lykkes med, er å vise at gudstro ikke trenger å være noen "science stopper", slik enkelte har fått det for seg, særlig i amerikansk debatt. Tvert i mot har gudstro i mange sammenhenger og over lang tid, fungert svært så inspirerende på forskning.

Det er tvert i mot mulig å argumentere for at et fokus på at vårt univers bare "måtte" komme (noe man kan mistenke enkelte for når de opererer med en multiversmodell der alle mulige universer ikke bare er mulige, men statistisk nødvendige), kan fungere bremsende på motivasjonen for å finne en forklaring på hvorfor vårt univers er som det er (enten man da står i fare for å lande på at det faktisk er "fininnstilt" eller ikke).

I tillegg til vurderinger knyttet ganske så direkte til naturvitenskap, har boka et betimelig kapittel om vitenskapshistorie. At Skarsaune ikke spesielt uventet eller kontroversielt avliver myten om den store krigen melom tro og vitenskap, er bare én side av saken. En annen er at han evner å gå i ganske stor detalj både om Oxford-matematikerne på 1200-tallet, Orestes og impetus-tanken og ikke minst Galilei-saken. Og at middelalderens lærde selvsagt ikke så for seg at jorda var flat.

Nå er det ingen grunn til å skrive boka på nytt i denne omtalen. Den taler godt nok for seg selv. Men et ord til trøst, som teologene sier: Fortvil ikke hvis du opplever at enkelte at avsnittene kan kreve atskillig konsentrasjon. Selv de som ikke er vant til å lese naturvitenskap, vil merke at Skarsaune har en sjelden evne til å popularisere temaene.

Samt å betrakte dem fra tankevekkende vinkler.

For å unngå at dette havner i den rene hagiografi, hører det med - i det minste for syns skyld - å nevne noen områder som kunne vært belyst bedre.

Jeg savner for det første mer diskusjon om de prinsipielle sider ved forholdet mellom tro og vitenskap. Slike spørsmål handler både om hva vitenskap egentlig er, hva viten er, hva tro er og hvordan våre syn på dette kan henge sammen med ulike typer virkelighetsforståelser. Skarsaune berører heldigvis noe av dette i kapitlet om fremveksten av moderne naturvitenskap, men enkelte av oss lettere nerder på feltet, blir nok aldri helt fornøyd.

For det andre synes jeg vel at tittelen og undertittelen ble noe sær, eller kiosklitterær, for å si det sært. Nå har jeg en mistanke (eller et håp) om at dette mer skyldes forlaget enn forfatteren. For ikke å si Dan Brown.

Det hører vel også med å si at Skarsaune er overraskende lite kritisk til Dawkins mem-perspektiv, spesielt når han henviser til litteratur med så sterke innvendinger som McGrath sin første bok om Dawkins.

Når noen i en tid med nyateistiske bestselgere først skriver om tro og vitenskap, og nevner enkelte gudsargumenter, er det også overraskende at Kalam-argumentet ikke berøres. Nå hadde det muligens vært en avsporing, siden Skarsaune ikke er ute etter å levere argumenter for Guds eksistens. Boken handler om tro og vitenskap og ikke om Gud kan bevises. Men når Lane Craig og andre som har jobbet med dette ikke nevnes, kan man argumentere for at boka blir mer skjev enn nødvendig.

Skulle vi trekke fram en ting til, må det være at Skarsaune kunne sett nærmere på om Roger Bacon faktisk møtte motstand fra sin munkeorden p.g.a. naturfilosofiske betraktninger. Dette nevnes såpass ukritisk og i forbifarten at jeg mistenker ham for ikke egentlig å ha jobbet med saken. Og dermed ubevisst viser hvor fast myten om kampen mellom tro og vitenskap sitter.

Men som det ikke legges skjul på i innledningen av boka, slippes den altså ut "uferdig" (noe som også viser seg i ubetydeligheter som en redigering der enkelte lengre sitater gjengis flere ganger og i ulike oversettelser) - for ikke å måtte vente atskillige år mens andre forpliktelser blir fullført.

Vi er nok ganske mange som synes dette er et klokt valg, selv om vi for syns skyld også anlegger noen kritiske betraktninger. Forhåpentligvis kan de bidra til en dessto bedre bok i 2015.

Det er ikke slik at dette feltet flyter over av gode bøker på norsk.