onsdag 10. september 2008

Begredelige minner

Arnfinn kom meg i forkjøpet i denne saken som er av de mer betenkelige jeg har sett.

Nå er det ingen tvil om at anklager om seksuelle overgrep alltid har flere sider.

Utgangspunktet er en sak som Vårt Land har hatt opp de seneste dagene, og er knyttet til Misjonssambandet (NLM). Temaet har så langt handlet om at ledelsen i NLM hadde tillit til kvinnens anklager og støttet hennes sak. Opprinnelig med ryggdekning fra Hovedstyret, men sistnevnte har nå endret syn. Noe som forståelig nok ble belastende for kvinnen som stod fram med dette.

Men når man så hører mer om bakgrunnen for saken, begynner tvilen å komme den anklagede stadig mer til gode. Det rykker i de fleste av mine skeptiske antenner når det i oppslaget "Kroppen hadde ikke glemt overgrepene" formidles at
For drøye to år siden begynte Oustorp å huske noe hun med det samme nesten ikke klarte å tro kunne ha skjedd. Hun gikk til behandling hos en fysioterapeut som hadde tilleggsutdanning i rosenterapi. Gjennom massasje og berøring begynte hun å få vage, men svært ubehagelige minner. Hun våknet hver kveld av at det kom en mann inn på rommet hennes. I løpet av fem uker nærmest «fødte» hun minnene fram.
Vi snakker med andre ord kort sagt om det som ofte kalles for "recovered memory", som fort kan knyttes til fenomenet "Falske minner". Altså erindringer om ting som ikke har skjedd, men som likevel kan føles svært så sterke og ekte.

De som vil se mer om dette, anbefales som en første introduksjon en oversiktsartikkel av Asbjørn Dyrendal, ved NTNU.

Han skriver her bl.a. om psykologiske behandlingsformer som kan ende opp i falske minner, i et ønske om å avsløre antatt fortrengte hendelser.
Metodisk kan det være snakk om svært mange teknikker som i teorien skal skape tilgang til slike fortrengte eller dissosierte minner (skillet er primært et tidsskille i språkbruk). Et utvalg av disse teknikkene inkluderer blant annet hypnose, regresjonsterapi, ledet visualisering, gruppeterapi med andre "survivors", "sinneterapi", psykodrama, primalskriksterapi og nevrolingvistisk programmering (e.g. Wakefield & Underwager 1994). De kan inngå i (og har inngått i) forskjellige behandlingsregimer i kombinasjon med mange forskjellige andre teknikker, inkludert tildels meget tung medisinering.

Denne artikkelen er ikke arena for å gå gjennom engang en brøkdel av hva som er galt med de teoretiske forutsetningene for slik minneterapi. For den interesserte finnes det grundige og oversiktlige gjennomganger av dette andre steder i både populær fremstilling og i form av detaljerte forskningsoversikter (e.g. McNally 2003; Wakefield & Underwager 1994; Baker 1998; Pendergrast 1996). Det som tas opp her er spørsmål om påviste og potensielle skader i forbindelse med slikt terapeutisk fokus. De tre ting Lilienfeld nevner er at slike "suggestive therapeutic methods" kan 1) produsere "falske minner", 2) skade pasienten og 3) skade tredjeperson, først og fremst familiemedlemmer. Det er ofte, men ikke alltid og ikke nødvendigvis, en sammenheng mellom disse tre.
Selvsagt er det en masse fallgruber i slike sammenhenger. Det er viktig å fare varsomt fram når denne type saker dukker opp. Av hensyn til alle parter bør det imidlertid være en selvfølge med grundige undersøkelser og klare indisier som kan bidra til å bekrefte det som kommer fram gjennom "minneterapi", før media går ut med saken.
Det vil selvfølgelig ikke med nødvendighet si at tidligere ukjente overgrepsminner som fremkommer i slik terapi er gale. Noen av de ting som kommer frem og blir stemplet som minner i terapiprosessen vil være rimelige og adekvate representasjoner av tidligere hendelser, andre vil være mindre adekvate eller en blanding, og noen kan igjen være helt og holdent feilaktige. Det finnes ikke noen sikker måte i seg selv å skille mellom noenlunde korrekte og "falske" minner. Man må i så fall sjekke dem ut grundig, noe som nær aldri blir gjort på adekvat vis. Noen ganger kan man si at minnebilder med nær fullstendig sikkerhet ikke er korrekte, for eksempel når de forteller om umulige eller ekstremt usannsynlige hendelser (e.g. tidligere liv, ufokidnapping). Enkelte fortellinger har hatt sentrale detaljer som har latt seg sjekke ut og har vist seg å være gale.
Inntil noe annet er i nærheten av å bli sannsynliggjort, tiltres Arnfinns konklusjon. Skal noen anklages her, kommer man ikke utenom terapeuten.

Så får vi håpe at den fjerde statsmakt setter seg inn i temaet "falske minner" - og husker det ved neste korsvei.

Det er lite fare for at den anklagede skal glemme det.

31 kommentarer :

Ingar T. Hauge sa...

Takker for oppklaring rundt temaet. "Falske minner" er et fullstendig ukjent begrep for meg, og VLs artikler gjør ikke akkruat sitt for at jeg skal bli opplyst om det heller.

Man håper jo selvsagt at det verste ikke er det reelle i slike saker. Men NLM vil uansett, etter VLs artikler, stå overfor et forklaringsproblem for allmuen. Dessverre, vil jeg si.

Bjørn Are sa...

Dette med "Falske minner" er interessant nok ukjent for mange, tross stormfulle medieoppslag som synes i svært stor grad å handle om dette (barnedrepende satanistkannibaler på 90-tallet, Bjugnsaken, programmet "Kjønnskrigen") når man går det etter i sømmene.

Slik flere har gjort, og også gjorde mens det pågikk. Asbjørn D hadde bl.a. en debatt med VL om dette på 90-tallet.

Man skulle tro at noen etterhvert ville lære, men dette sitter tydeligvis langt inne.

Enten man nå tilhører en større organisasjon eller media.

Anonym sa...

Hva er grunnen til at du såpass sterkt regner med at "slike" psykologiske behandlingsformer er benyttet i det som her er omtalt.

Hvilken eventuell sammenheng mener du det er mellom dette og fysioterapi? Eller rosenterapi? Eller annet?

Arnfinn Pettersen sa...

Ingar: NLM befinner seg i en "damned if you do, damned if you don't"-situasjon. De vil uansett få kritikk. Da er det viktige å klare å holde tunga rett i munnen og granske sine egne motiver.

Jeg må tilstå at jeg heller mot at de har falt ned på det som fremstod som den letteste løsningen, for å slippe anklager om ikke å ta påstander om seksuelle overgrep på alvor.

Konsekvensen er at de har ofret en trofast medarbeider ved å gi til kjenne at de tror han er en som begår seksuelle overgrep mot barn.

For de av oss som er gamle nok til å huske første runde med slike saker på tidlig nitti-tall, er det et kjent mønster. NLMs ledelse burde i det minste ha fått med seg at svært mange av de som den gang ble dømt har fått sine dommer omgjort.

Bjørn Are sa...

Peter:

Disse behandlingsformene tilhører den kjente famlien "Alternative behandlingsformer", altså litt enkelt sagt behandlingsformer uten som ikke har vist seg å ha noen etterprøvbar (positiv) effekt.

Se f.eks. denne fra en tidligere utøver.

Ofte kobles slike behandlingsformer sammen i et perspektiv (noen ganger også noe i retning av en ideologi) eller forventningsmønster etter f.eks. antatt undertrykte minner som man mener er den egentlige årsaken til pasientens symptomer.

Anonym sa...

Bjørn Are:
For å kommentere videre kort og gripende:
Lenken du viser til handler om psykoterapi. Og ut fra det lille jeg har lest om moderne teori her, er at

1) Falske minner - altså for eksempel at enkelte minner kan være verre og mer dramatiske enn det som virkelig skjedde - et reelt fenomen.

2) Og at det samtidig er mulig (men muligens ikke knivskarpt) for et trenet øye å skille mellom ekte og falske minner.

Det jeg ikke ser er hvordan du kobler dette til denne aktuelle saken (i den grad det er ordet å bruke).

Du kunne for eksempel si noe om at en rosenterapeut kanskje ikke er trenet i å skille mellom ekte og falske minner. Eller noe annet. f.eks.

Og selv om man har tabbet seg ut tidligere, f.eks. i en viss "sak" på 90-tallet der man blant annet stilte ledende spørsmål til barn, betyr ikke det at det samme har skjedd her. Hva er det som gjør at man kan anta at folk ikke har lært?

Altså: Hva er det i denne "saken" som gjør at det rykker i de fleste av dine skeptiske antennene.

Anonym sa...

Og beklager alle skrivefeilene.

Anonym sa...

Peter - Uten å ha noe spesifikt med denne saken å gjøre:

Når noen gjennomgår en terapi som eksplisitt informerer om at den kan bringe frem "fortrengte minner" (et etter forskningen å dømme ikke-eksisterende fenomen), er det allerede litt ubehagelig. (Rosenmetoden presenteres forøvrig mange steder med slike grunnidéer.)

Når slik terapi så følges av at noen begynner å "huske" traumatiske hendelser de ikke hadde idé om før de begynte, da kan det være grunnlag for å høre varselsklokker.

Det er fordi traumatiske hendelser som regel er mer robuste for en del nøkkelelementer ifht glemsel enn mer dagligdagse hendelser. De som blir alvorlig traumatisert av dem, plages som regel av minnene og klarer ikke unngå dem. Det gjør at man bør være litt varsom når noen påberoper seg oppdagelse av "nye minner" av den arten.

Dette er langt bedre og mer nyansert (men fortsatt forenklet) fortalt av Svein Magnussen her:
http://www.skepsis.no/kritisk_tenkning/selvbiografisk_langtidshukomme.html

Varselsklokkene bør ofte lyde noe høyere når detaljrikdommen øker med terapien, og sikkerheten blir større mhp identifisering etterhvert.

Man kan ellers ikke normalt skille mellom falske og ekte minner, uansett trening, derfor er det sentralt at man sjekker det som sjekkes kan, og ellers er tydelig med å si fra at det ikke er sikkert at det angivelige minnet er helt korrekt. Selv om det føles korrekt, så er ikke følelse noen pålitelig indikator.

Bjørn Are sa...

Etter nesten to timers togkaos...

Asbjørn har jo her sagt det meste bedre enn meg, men jeg kan jo legge til at varselklokkene bør begynne å ringe når noen kobler alternative behandlingsformer og minner som ikke var der før.

Deretter får man se nærmere på hva som faktisk har skjedd i selve behandlingen, hva som faktisk er blitt sagt/forventet/forespeilet og hva man kan se av indisier knyttet til den påståtte hendelsen som minnene viser til.

Denne saken har dessverre den type symptomer som slike har hatt tradisjonelt, og ender opp med en "påstand mot påstand", uten "bevis". Akkurat i slike tilfeller mener jeg så avgjort at tvilen bør komme tiltalte til gode.

Ikke har man andre indisier, og minnene har gradvis dukket opp etter en omstridt behandlingsform, i en setting - kan det virke som - med forventninger om at noe i retningen av overgrepsminner skal dukke opp.

At verken media eller NLM engang har vurdert saken fra en slik vinkel, er også foruroligende. Har man ingenting lært av tidligere saker om minner som har "dukket opp"? Ikke engang nok til å ta et steg til siden og stille et par kritiske spørsmål?

Med alle forbehold om at det er mer i denne saken enn det som er fremkommet i media (men så langt vil jeg gjette på at det handler mest om den anklagedes situasjon og behandling).

Anonym sa...

Asbjørn:

Takk for lenke til interessant artikkel. Magnussen skriver her at

Kontrollerte undersøkelser viser at det er fullt mulig med forholdsvis enkle påvirkningsstrategier å fremkalle livaktige falske minner hos mange av oss

Her tror jeg kanskje (uten å ha sjekket ordentlig) at det kan være en forskjell mellom å huske med hodet og å huske med kroppen. Alle vet at for eksempel barn kan ha en livaktig fantasi. Men at selve kroppen begynte å huske var sentralt i artikkelen i Vårt Land (med stor L:-) i går.

I en studie av 20 kvinner som hadde trukket tilbake sine minner om tidlige seksuelle overgrep oppdaget under terapi, rapporterte alle at terapeuten aktivt hadde influert prosessen med å utvikle minnene, og 90 prosent av informantene berettet at en eller annen form for transetilstand ble brukt. Den vanligste var hypnose, men regresjon og aktiv suggesjon om seksuelle overgrep var også vanlig.

Vet du om dette er en metode brukt i rosenterapi? Jeg er selvsagt ute er rene ord for pengene her.

Ellers merker jeg meg:

Det er ingen grunn til å betvile at en terapi kan være en kontekst hvor pasienten plukker frem erfaringer som har ligget sovende i noen år.

Men at

det totale fravær av bevissthet om langvarige groteske overgrep i mange år

ikke er særlig sannsynlig.

Arnfinn Pettersen sa...

Peter skriver: "Her tror jeg kanskje (uten å ha sjekket ordentlig) at det kan være en forskjell mellom å huske med hodet og å huske med kroppen. Alle vet at for eksempel barn kan ha en livaktig fantasi. Men at selve kroppen begynte å huske var sentralt i artikkelen i Vårt Land (med stor L:-) i går."

Men hva i alle dager betyr det at kroppen husker? Det er nettopp bruken av denne type uklare begreper som gjør meg særlig skeptisk. Det er en type språkbruk som er utbredt i alternativbevegelsen, men som ikke gir noen mening som annen enn poetisk skildring.

Bjørn Are sa...

Nettopp overskriften "kroppen husker" var for meg det første sterke hint om at man her var på ville veier.

Det er så mange muligheter for bakgrunnen for hva kroppen (hva nå den er i denne sammenheng) "husker", at det ikke går an å bruke dette som bevis på noe som helst konkret og spesifikt. Ikke minst når det gjelder hva navngitte personer skal ha gjort.

Så lenge verken media eller NLM sier noe annet, taler alt for at man ikke har vurdert saken i lys av forskning på "falske minner". Noe som for meg synes ganske uansvarlig.

Bjørn Are sa...

Fra en artikkel på forskning.no:

Annika Melinder er førsteamanuensis og leder for Enhet for kognitiv utviklingspsykologi (EKUP) ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun har omfattende erfaring som klinisk psykolog og som sakkyndig i overgrepssaker. Hun har særlig forsket på utvikling av emosjonell hukommelse og generelle kognitive funksjoner.

Melinder disputerte med et forskningsprosjekt om barn som vitner. Hun arbeider også sammen med professor Gail Goodman, en ledende autoritet innen hukommelsesforskning, vitnepsykologi og falske minner.

Kroppen husker ikke

Melinder mener en grunnleggende feil som ofte gjøres, er å anta at "kroppen husker" ting som sinnet kan ha fortrengt. Det er ukontroversiell forskning som ligger bak de moderne modeller av hukommelse vi opererer med i dag, og disse tilsier at menneskelig erindring foregår langs flere hukommelsessystemer. Et system er vår handlingshukommelse: For eksempel at kroppen vet hvordan vi skal sykle. Dette systemet er ikke "lesbart" av andre systemer i oss.

- På 1980-tallet opererte man med forskjellige "tegn" ved personens kroppslige forhold eller atferd. Som terapeut eller barnehageassistent skulle man da være spesielt oppmerksomme på disse, fordi de kunne indikere at personen hadde vært utsatt for overgrep.

Et klassisk eksempel er pasienter som ikke ville drikke melk eller bruke tannkrem fordi det minnet om aspekter ved overgrepet, eller om måter overgrepet var dekket over på. Andre ting kunne være at barna lekte spesielle leker med dukker eller tegnet typiske overgrepserfaringer. Problemet er, i følge Melinder, at det ikke finnes grunnlag for å gjøre slike slutninger fra atferdsdata til en opplevelsesdimensjon..

- Det finnes ikke empiriske studier som viser at slike problemer er hyppigere representert hos folk som har vært utsatt for overgrep, enn hos folk som ikke har vært det.

- Man kan ikke bruke en motvilje mot melk eller mot tannkrem som et diagnostisk verktøy. Dersom vi gjorde det ville vi underdiagnostisert de aller fleste som har vært utsatt for overgrep, fordi de ikke har denne motviljen. Vi ville også inkludere barn som aldri hadde vært utsatt for overgrep i våre mistanker.

- Så tenkningen om tegn og kroppslige ytringer er villedende spor å følge når man skal forsøke å forstå hva folk har vært utsatt for, sier Melinder.

Bjørn Are sa...

Fra en artikkel på forskning.no:

Annika Melinder er førsteamanuensis og leder for Enhet for kognitiv utviklingspsykologi (EKUP) ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun har omfattende erfaring som klinisk psykolog og som sakkyndig i overgrepssaker. Hun har særlig forsket på utvikling av emosjonell hukommelse og generelle kognitive funksjoner.

Melinder disputerte med et forskningsprosjekt om barn som vitner. Hun arbeider også sammen med professor Gail Goodman, en ledende autoritet innen hukommelsesforskning, vitnepsykologi og falske minner.

Kroppen husker ikke

Melinder mener en grunnleggende feil som ofte gjøres, er å anta at "kroppen husker" ting som sinnet kan ha fortrengt. Det er ukontroversiell forskning som ligger bak de moderne modeller av hukommelse vi opererer med i dag, og disse tilsier at menneskelig erindring foregår langs flere hukommelsessystemer. Et system er vår handlingshukommelse: For eksempel at kroppen vet hvordan vi skal sykle. Dette systemet er ikke "lesbart" av andre systemer i oss.

- På 1980-tallet opererte man med forskjellige "tegn" ved personens kroppslige forhold eller atferd. Som terapeut eller barnehageassistent skulle man da være spesielt oppmerksomme på disse, fordi de kunne indikere at personen hadde vært utsatt for overgrep.

Et klassisk eksempel er pasienter som ikke ville drikke melk eller bruke tannkrem fordi det minnet om aspekter ved overgrepet, eller om måter overgrepet var dekket over på. Andre ting kunne være at barna lekte spesielle leker med dukker eller tegnet typiske overgrepserfaringer. Problemet er, i følge Melinder, at det ikke finnes grunnlag for å gjøre slike slutninger fra atferdsdata til en opplevelsesdimensjon..

- Det finnes ikke empiriske studier som viser at slike problemer er hyppigere representert hos folk som har vært utsatt for overgrep, enn hos folk som ikke har vært det.

- Man kan ikke bruke en motvilje mot melk eller mot tannkrem som et diagnostisk verktøy. Dersom vi gjorde det ville vi underdiagnostisert de aller fleste som har vært utsatt for overgrep, fordi de ikke har denne motviljen. Vi ville også inkludere barn som aldri hadde vært utsatt for overgrep i våre mistanker.

- Så tenkningen om tegn og kroppslige ytringer er villedende spor å følge når man skal forsøke å forstå hva folk har vært utsatt for, sier Melinder.

Anonym sa...

Kroppen husker. Eksemplene fra 80-tallet med melk og tannkrem og en spesiell adferd knyttet opp til visse traumer, ser for meg ut til å være noe helt annet enn det Oustorp snakker om i Vårt Land i forigårs.

Hun forteller i stedet at under massasje og berøring begynte hun å få vage men svært ubehagelige minner.

Jeg tror derfor at dere snakker forbi hverandre, skinnuenighet om man vil.

I tillegg ser det for meg ut som at du nærmest går ut fra at fysioterapi er en omstridt behandlingsform.

Det er klart at da trekker man lett konklusjoner.

Som for eksempel at Oustorp fikk erstatning fra voldsskadenemnda. Og det ikke mindre enn maksimum erstatning. Det nåløyet er ekstremt trangt. Å komme igjennom det viser at det er flere som har trodd på henne.

Og at en spesialist i barne- og ungdomspsykiatri sier man fra "overveldende klinisk materiale og solid forskningsdekning" vet at man kan "glemme, fortrenge og skyve bort traumatiske hendelser i bevisstheten i lang tid."

Og for min egen del: Selv om jeg for egen del ikke har hatt erfaringer som på noen måte kan sammenlignes med seksuelle overgrep, har jeg erfaring med at sterke opplevelser nærmest kan glemmes, for så å dukke gradvis opp igjen, og til sist (uten at jeg bad om det) fikk en tydelig bekreftelse fra andre om at jeg husket riktig.

Anonym sa...

... forts:

Bjørn Are og Arnfinn:

Når så Arnfinn viser til forskning som viser at man ikke kan glemme dramatiske minner, tror jeg så gjerne at det er en grense for hvor dramatiske minner det går an å legge til sides. Og eksemplene som brukes er ikke minst "langvarige groteske overgrep i mange år".

Og til sist, dersom jeg får lov: Selv om jeg for egen del ikke har hatt erfaringer som på noen måte kan sammenlignes med det som er utgangspunktet for denne bloggen, altså seksuelle overgrep (eller påstander om det), har jeg erfaring med at sterke opplevelser nærmest kan glemmes, for så å dukke gradvis opp igjen, og til sist (uten at jeg bad om det) fikk en tydelig bekreftelse fra andre om at jeg faktisk husket riktig.

I en slik prosess, og her skal jeg gjerne gå deg i møte, tror jeg det er viktig at andre lar den det gjelder få gå frem i sitt eget tempo, og at man ikke gjør som man gjorde i Bjugn, og la ord i munnen.

I det hele tatt, ledende spørsmål og lignende er en uting i en sårbar fase, uansett hva det gjelder. For jeg er ikke i tvil om at sånt kan skape en form for uriktige minner. Og her kan man selvsagt spørre terapeuten.

Men ikke med så bombastiske konklusjoner som i denne bloggen.

Mener jeg skråsikkert ihvertfall.

Bjørn Are sa...

For kanskje å klargjøre noe, uten skråsikkerhet:

I den grad denne bloggen har fremsatt noe skråsikkert, er det fordi jeg har savnet kommentarer, analyser og vinklinger som er knyttet tli alt som har å gjøre med temaset "recovered memories" som altså er en helt sentral og avgjørende del av dette.

Kort sagt, kan vi stole på dette i sin alminnelighet, og i denne saken i særdeleshet? Hvilken dokumentasjon, hvilke analyser, hvilke kompetansemiljøer har man benyttet seg av her?

Og hvorfor har ikke dette temaet vært tatt opp i det hele tatt i media?

Mye tyder altså på at man ikke har vurdert dette.

Så vidt jeg er kjent med snakker vi heller ikke om ren fysioterapi, men om noe som muligens kan kalles for "fysiopsykiatri"?

Videre står dette i en sammenheng som har klrare og direkte paralleller med det som generelt sett handler om "recovered memories", noe som altså er et område som har fått svært mye og sterk kritikk.

I en situasjon der man fraskriver seg normale prinsipper om at en anklaget er uskyldig inntil det motsatte er bevist (noe jeg selvsagt kan ha en viss forståelse for i overgrepssaker) er det dessto viktigere ikke å ta avgjørelser basert på noe så omstridt som "recovered memories" - uansett hvordan disse nå er fremkommet, rent metodisk (rosenterapi, fysioterapi e.a.).

Behandlingen i Voldsskadenemnda vet jeg lite om, inkludert hva som er deres vurdering av - og kunnskap om - recovered memories. Hvis man der har hatt like lite vurdering av det som det synes som om media har hatt i denne saken, er det betenkelig.

Hvis man likevel har analysert det ut fra det perspektivet, er det svært interessert og viktig at almenheten får vite hvilken dokumentasjon og/eller fagfolk man har støttet seg til.

Inntil så skjer, er det viktig å si fra, selv om det kan oppfattes som "skråsikkert".

Arnfinn Pettersen sa...

Peter: Det er godt mulig kvinnen har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det er også mulig at hun er utsatt for seksuelle overgrep fra mannen hun anklager.

Problemet er at måten minnene fremkom på, ligger så tett opptil metoder som tidligere har skapt falske minner i stor utstrekning, at det er umulig å si med noen grad av sikkerhet. Og det er ikke godt nok for å rette anklager som kan ruinere en manns liv.

Det er slett ikke godt nok til at andre skal agere som om det er opplest og vedtatt at anklagede har begått overgrep.

Det er en problemstilling vi kjenner igjen fra Bjugn-saken: Det er godt mulig overgrep fant sted, men måten beskyldningene fremkom på har til resultat at forklaringene er ubrukelige i en rettssal.

Og jeg aksepterer ikke at man snur bevisbyrden, uansett hvor vanskelig det er å belegge at overgrep er begått. I beste fall kan man senke beviskravene, men aldri så langt at minner som like godt kan være falske som sanne skal være nok til å stemple en mann som overgriper. Det er å gjøre rettssikkerheten om til bingo.

Martin G sa...

I USA (spesielt) var det ca 90-tallet en bølge med fortellinger om UFO-bortføringer. Det har i etterkant blitt påvist at mange her har framkalt falske minner som føyer seg inn i samme trenden som de som er nevnt over (f.eks. kommentar nr. to). Det er flere som har gått gjennom en del av sakene i etterkant. Denne fant jeg ved et enkelt søk, den ser vel mest på om det er likheter mellom de som har hatt slike UFO-minner i forhold til folk som ikke har hatt det, men i innledningen sier det litt mer om fenomenet og det refereres til en del artikler som man kanskje kan ta en titt på hvis man er interessert. I alle fall viser det at temaet er kjent og forsket på.

Det viste seg vel her at det var en del terapeuter som gikk igjen, når man begynte å se bak historiene til folk som fortalte om slike bortføringer?

Anonym sa...

Interessant å lese det som står her. Lærte en del nytt i dag, og det er jo bra! Men dere som er slike sunne skeptikere, hvorfro er dere ikke like skeptiske til andre faktalinjer i denne saken:

1: Mannen har opptrått uetisk med tanke på informasjonsdeling.

2. NLM bryter sine egne retningslinjer ETTER at de har blitt utsatt for press som synes å være generert fra mannen selv eller miljøet rundt ham.

3. Overgripere vil sjeldent innrømme sine overgrep når det ikke finnes klare juridiske bevis for det (og det gjelder også kristne, fromme menn).

4. Mannen er også varamedlem i det samme hovedstyret som har konkludert med at det er ord mot ord.

5. Hva med kvinnens rettssikkerhet når dere så klart og tydelig betviler metoden som er brukt for at hun har kommet til en konklusjon?

Dere risikerer å løpe overgriperes ærend ved å mistenkeliggjøre, betvile og kreve håndfaste bevis i en sak som er uhyre komlisert pga. at overgrep ofte er forbundet med tabuer og ikke minst trusler og maktmekanismer. Det er godt mulig at vi må tenke utelukkende klare juridiske bevis, men det er ubehagelig å lese at den skepsisen dere kommer med følger meget kjente linjer i overgrepssaker. Det gjelder å svekke troverdigheten til kvinnen!

Arnfinn Pettersen sa...

Anonym. For å svare deg punkt for punkt:

”1: Mannen har opptrått uetisk med tanke på informasjonsdeling.”

Dette er umulig å besvare uten at du presiserer hva du mener med det.

”2. NLM bryter sine egne retningslinjer ETTER at de har blitt utsatt for press som synes å være generert fra mannen selv eller miljøet rundt ham.”

Jeg kjenner ikke detaljene rundt det som omtales som ”press”, men jeg vet at hvis jeg skulle havne i en situasjon der jeg urettmessig var anklaget på et lignende grunnlag, og levebrødet mitt var avhang av utfallet, ville også jeg tatt kontakt med styrende organer for å fremme min sak. Og jeg ville fått de som trodde på meg til å gjøre det samme. Jeg har sett betegnelsen press brukt i presseomtalene, men jeg har til gode å se en redegjørelse for hva dette består i.

”3. Overgripere vil sjeldent innrømme sine overgrep når det ikke finnes klare juridiske bevis for det (og det gjelder også kristne, fromme menn).”

Hvilket vil si at det å hevde sin uskyld i seg selv er et bevis på at man er skyldig? I så fall er vi over i en kafkask situasjon. En anklaget må nødvendigvis ha lov til å forsvare seg, vedkommende blir hverken mer eller mindre skyldig av det.

”4. Mannen er også varamedlem i det samme hovedstyret som har konkludert med at det er ord mot ord.”

Og så? Gjør det ham mer eller mindre skyldig? Gjør det styret inhabilt? Svaret er i begge tilfeller nei. Jeg forstår ikke helt hva dette poenget har med saken å gjøre.

”5. Hva med kvinnens rettssikkerhet når dere så klart og tydelig betviler metoden som er brukt for at hun har kommet til en konklusjon?

Dere risikerer å løpe overgriperes ærend ved å mistenkeliggjøre, betvile og kreve håndfaste bevis i en sak som er uhyre komlisert pga. at overgrep ofte er forbundet med tabuer og ikke minst trusler og maktmekanismer. Det er godt mulig at vi må tenke utelukkende klare juridiske bevis, men det er ubehagelig å lese at den skepsisen dere kommer med følger meget kjente linjer i overgrepssaker. Det gjelder å svekke troverdigheten til kvinnen!”

Det er ikke noe mål for meg å svekke kvinnens troverdighet. Men det er et mål å påpeke at det, slik saken fremstilles i Vårt Land, dreier seg om anklager som er begrunnet i en form for minner som det er god grunn til å være skeptisk til. Nittitallet bød på for mange saker hvor uskyldige mennesker ble dømt, og/eller fikk sine liv lagt i ruin, på et slikt grunnlag.

Disse sakene byr også på svært ubehagelig lesning.

Problemet her er, for å gjenta meg selv, at basisen for anklagene er av en art som i seg selv svekker anklagenes sannsynlighet. Det betyr ikke kvinnen ikke kan ha blitt utsatt for overgrep. Det betyr heller ikke at hun ikke kan ha blitt utsatt for overgrep fra den anklagede. Men det betyr at det er svært god grunn til å være skeptisk til anklagene.

Anonym sa...

Amen. Med forbehold.

Anonym sa...

1. Med uetisk så mener jeg at når 140 mennesker kan skrive under på en slags støtteerklæring så må mannen ha delt informasjon med i alle fal noen av dem. Hvordan kan de ellers skrive under på noe og være så sikker i sin sak? I praksis vil det si at mannen har sagt ting som er kommet fram i politiavhør. Det ble da også antydet i VårtLand fra anklagerens side. Det er mulig du synes det er helt greit etisk, men i en misjonsorganisasjon hører ikke slikt hjemme.

2. Antakelig ville mange gjort det samme selv om de også var skyldig nettopp med tanke på at levebrødet kunne ryke. Argumentet ditt er ikke særlig gyldig. Ellers sier jo Tulluan at presset blant annet har vært i form av en telefon fra den anklagede med trusler. Det ville være ganske sprøtt presseetisk sett om vi skulle få i detalj hva trusselen gikk ut på. Her har Tulluan opptrått meget klokt.

3.Jeg er enig med deg her, samtidig som overgrepssaker faktisk har en annen karakter enn andre lovbrudd. Synes dere springer veldig lett over maktbalansen i slike saker. Det er ikke tvil om hvem som er Goliat og hvem som er David.

4. Mener du virkelig det? Nå er det mulig at juridisk sett så er ikke styret inhabilt, men det er da ganske innlysende at styret IKKE burde behandlet en sak som angår et av medlemmene. Det er en uklar saksbehandling og gir slettes ikke tillit. Man kan da stille en rekke kritiske spørsmål: Har den anklagede påvirket i kraft av sitt tillitsverv slik at hans stemme har lydt klarere enn anklagers? Er det kameraderi ute og går? Kan ikke fatte og begripe at ikke det skal ha noe med saken å gjøre. Hadde jeg vært journalist, hadde jeg i alle fall kjørt hardt på nettopp dette for å peke på noen uheldige elementer i NLM.

5. Her overprøver du faktisk fagekspertisen. Jeg siterer fra Vårt Land:

Lege og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Karl Erik Karlsen har fulgt Oustorp siden hun var 16 år. Han har påpekt i en redegjørelse til NLM at de nye minnene om seksuelle overgrep «kaster et forståelig lys» over hennes sykehistorie fra barndommen til nå. Han påpeker også at man fra «overveldende klinisk materiale og solid forskningsdekning» vet at man kan «glemme, fortrenge og skyve bort traumatiske hendelser i bevisstheten i lang tid, flere år, et helt liv. Ved gitte omstendigheter kan disse erindringene aktiveres og hentes fram i stadig økende bevissthet hos den det gjelder».

Selvfølgelig er det komplisert, men jeg forstår intensjonen i NLMs retningslinjer. Hvis man fortsetter den praksis som man har lagt seg på nå hvor man kan påvirke hovedstyret til å konkludere i en sak de har arbeidet minimalt med sammenliknet med administrasjonen som hadde arbeidet i to år med den, sender man et alvorlig signal til eventuelle overgrepsoffer. Man sender også et signal til overgriperne som lyder slik satt litt på spissen: "Sørg for at du ikke lager noen juridiske bevis så er det fritt fram."

Synes det blir for enkelt å bare kritisere metoden og ikke trekke fram hele bildet. Savner at dere er kritiske også tll de strukturer slik metodekritikk kan være med å støtte. Med ensidig fokus på håndfaste bevis (er det fersk gjerning dere vil ha, sædprøve el?), blir det umulig for overgrepsoffere å stå fram. NLM har hatt en god intensjon med å få disse fram slik at disse mennene (Og kvinnene?) som begår overgrep ikke skal tro at de har et fristed i organisasjonen.

Når det er sagt, er det helt umulig for meg å påstå noe som helst i denne konkrete saken i forhold til skyld/uskyld. Men det fritar meg ikke fra å se at NLM med hovedstyrets innblanding har gjort noe fryktelig dumt som det kan stilles en rekke kritiske og skeptiske spørsmål ved. Jeg er mer skeptisk til saksbehandlingen enn jeg er til metoden som er blitt brukt for å identifisere mannen. Og så må man slutte å tro at ei jente på over tretti år som har vært gjennom så mye liksom bare lar seg manipulere av kvakksalvere som har en skummel agenda om å ta uskyldige fromme menn. Det er nok ikke så lett å stå fram heller. Selvsagt kan hun/terapeuten ta feil. Men det kan hovedstyret også. Og de har i alle fall ikke kapasitet eller kompetanse til å ta seg av slike saker.

Bjørn Are sa...

Det er ingen tvil om at de fleste av oss som ser denne saken utenfra instinktivt støtter kvinnen og de som har brukt mest tid på denne saken.

Å stå fram med slike beskyldninger er normalt så mye av en "no win"-situasjon at anklagerens syn må tillegges svært stort vekt, selv i fravær av andre klare indisier.

Dette er så opplagt, og har vært så mye omtalt i forbindelse med denen type saker i så mange tiår, at det bør være unødvendig å understreke. På samme måte som vi her forhåpentligvis alle er enige om at det har forekommet en rekke tilfeller av, og sikkert vil kunne dukke opp nye, overgrep i forbindelse med ulike organisasjoner som arbeider med barn og ungdom. Dette er alvorlige ting som må bekjempes, med klare retningslinjer og stor empati for de som står fram overfor mer eller mindre mektige organisasjoner og enkeltpersoner.

Samtidig, tilhører akkurat denne saken, slik den har blitt fremstilt i media, noe av et spesialtilfelle - kan det virke som. I andre tilfeller har ofrene båret på minner over mange tiår, men ikke våget å stå fram fordi de har følt seg maktesløse, har vært redde for ikke å bli trodd eller har båret på sterk egen skyldfølelse.

Her snakker vi om noe som har fremkommet gjennom det som synes som en type terapi og kontekst som altså beører et svært så omstridt - og sterkt faglig kritisert - felt.

At det da skal oppfattes som utidig og/eller klanderverdig å påpeke dette, er muligens forståelig ut fra den normale håndteringen av overgrepsanklager, og ikke minst varsomheten overfor de som kommer med anklagene. Men det betyr ikke at vi kan legge til side et kritisk og analytisk perspektiv.

For vise det viser seg (som medieomtalen tyder på så langt) at disse minnene er fremkommet gjennom terapi mange tiår etter hendelsen, og ikek på noen måte kan etterpøves (og der det så vidt jeg er kjent med (det har ihvertfall ikke vært nevnt i media) ikke finnes noen andre personer som noen gang har kommet med lignende anklager mot den mistenkte), er dette altså en sak som bør behandles med den største varsomhet.

Så lenge ingen av de evaluerende aktører i saken, verken i NLM, media eller andre steder, en gang omtaler muligheten for "falske minner" - om ikke annet så bare for å begrunne (enten man nå kan henvise tli forskning eller annet relevant som støtter begrunnelsen) hvorfor de mener akkurat dette tilfellet av "recovered memories" ikke kan handle om det - er vi nok flere som vil fortsette så stille spørsmål ved denne saken.

Selv om i altså instinktivt, på generelt grunnlag, i utgangspunktet, støtter de som kommer med slike anklager.

Bjørn Are sa...

Det er ingen tvil om at de fleste av oss som ser denne saken utenfra, instinktivt støtter kvinnen og de som har brukt mest tid på denne saken.

Å stå fram med slike beskyldninger er normalt så mye av en "no win"-situasjon at anklagerens syn må tillegges svært stort vekt, selv i fravær av andre klare indisier.

Dette er så opplagt, og har vært så mye omtalt i forbindelse med denne type saker i så mange tiår, at det bør være unødvendig å understreke. På samme måte som vi her forhåpentligvis alle er enige om at det har forekommet en rekke tilfeller av, og sikkert vil kunne dukke opp nye, overgrep i forbindelse med ulike organisasjoner som arbeider med barn og ungdom. Dette er alvorlige ting som må bekjempes, med klare retningslinjer og stor empati for de som står fram overfor mer eller mindre mektige organisasjoner og enkeltpersoner.

Samtidig, tilhører akkurat denne saken, slik den har blitt fremstilt i media, noe av et spesialtilfelle - kan det virke som. I andre tilfeller har ofrene båret på minner over mange tiår, men ikke våget å stå fram fordi de har følt seg maktesløse, har vært redde for ikke å bli trodd eller har båret på sterk egen skyldfølelse.

Her snakker vi imidlertid om noe som har fremkommet gjennom noe som synes som en type terapi og kontekst som altså berører et svært så omstridt - og sterkt faglig kritisert - felt.

At det da skal oppfattes som utidig og/eller klanderverdig å påpeke dette, er muligens forståelig ut fra den normale håndteringen av overgrepsanklager, og ikke minst hensynet til de som kommer med anklagene. Men det betyr ikke at vi kan legge til side et kritisk og analytisk perspektiv. For slike saker handler alltid om flere parter.

Hvis det viser seg (som medieomtalen tyder på så langt) at disse minnene i dette tilfellet faktisk er fremkommet gjennom terapi - mange tiår etter hendelsen - og ikke kan etterpøves på noen andre måter (og der det så vidt jeg er kjent med (det har ihvertfall ikke vært nevnt i media) ikke finnes andre personer som har kommet med lignende anklager mot den mistenkte), er dette altså en sak som bør behandles med ekstra varsomhet.

Så lenge ingen av de evaluerende aktører i saken, verken i NLM, media eller andre steder, en gang omtaler muligheten for "falske minner" - om ikke annet så bare for å begrunne (enten man nå kan henvise tli forskning eller annet relevant som støtter begrunnelsen) hvorfor de mener akkurat dette tilfellet av "recovered memories" ikke kan handle om det - er vi nok flere som vil fortsette så stille spørsmål ved denne saken.

Selv om vi altså instinktivt, på generelt grunnlag, i utgangspunktet, støtter de som kommer med slike anklager.

Arnfinn Pettersen sa...

Anonym, punkt for punkt igjen:

Du skriver: ”1. Med uetisk så mener jeg at når 140 mennesker kan skrive under på en slags støtteerklæring så må mannen ha delt informasjon med i alle fal noen av dem. Hvordan kan de ellers skrive under på noe og være så sikker i sin sak? I praksis vil det si at mannen har sagt ting som er kommet fram i politiavhør. Det ble da også antydet i Vårt Land fra anklagerens side. Det er mulig du synes det er helt greit etisk, men i en misjonsorganisasjon hører ikke slikt hjemme.”

Jeg svarer: Virkelig? Så i en misjonsorganisasjon kan en ikke fremlegge sin sak for andre medlemmer etter at noen har rettet anklager mot en og anmeldt en til politiet? Jeg har vanskelig for å forstå hva som er galt med å dele med andre tings som er kommet frem i et politiavhør, så lenge det er kommet frem fra en selv. Man må ha lov til å tale sin egen sak.

Når det er sagt, vet jeg altfor lite om denne støtteerklæringen til å mene noe om den og måten den er blitt til på.

Du skriver: ”2. Antakelig ville mange gjort det samme selv om de også var skyldig nettopp med tanke på at levebrødet kunne ryke. Argumentet ditt er ikke særlig gyldig. Ellers sier jo Tulluan at presset blant annet har vært i form av en telefon fra den anklagede med trusler. Det ville være ganske sprøtt presseetisk sett om vi skulle få i detalj hva trusselen gikk ut på. Her har Tulluan opptrått meget klokt.”

Jeg svarer: Jeg har forsøkt å leve meg inn i en situasjon og forestille meg hvordan jeg ville handlet, for å illustrere at det at man utøver det som omtales som press psykologisk sett er fullt forståelig, også hvis man er uskyldig. Når det er sagt, vet jeg altfor lite om saken til å mene noe om hvorvidt utilbørlig press er utøvd eller ikke.

Til ditt opprinnelige poeng, om gangen i behandlingen av saken i NLM, må jeg tilstå at jeg ikke er så opptatt av dette. Det er en organisasjonspolitisk sak og jeg kjenner ikke den allmenne saksgangen i NLM godt nok til å mene noe om at dette er utilbørlig eller ikke. Men jeg mener altså at NLMs ansatte ledelse, ut fra pressens omtale av saken, handlet feil i utgangspunktet.

Du skriver: ”3. Jeg er enig med deg her, samtidig som overgrepssaker faktisk har en annen karakter enn andre lovbrudd. Synes dere springer veldig lett over maktbalansen i slike saker. Det er ikke tvil om hvem som er Goliat og hvem som er David.”

Jeg svarer: Overgrepssaker er blant de vanskeligste sakene rettsvesenet står overfor. For øvrig vil jeg slutte meg til alt Bjørn Are skrev i sin siste kommentar om dette.

Derimot synes jeg ikke jeg (jeg snakker bare for meg selv her) springer lett over noen maktbalanse. Og hvilken balanse mener du? Mellom overgriper og offer? Det gjelder i denne sammenheng bare hvis anklagede faktisk har begått overgrepene. Hvis ikke er han selv et offer. Det innebærer for øvrig ikke at kvinnen ikke er blitt utsatt for et overgrep. De kan begge være ofre i denne saken. Blant annet for en ansvarsløs terapeut.

Du skriver: ”4. Mener du virkelig det? Nå er det mulig at juridisk sett så er ikke styret inhabilt, men det er da ganske innlysende at styret IKKE burde behandlet en sak som angår et av medlemmene. Det er en uklar saksbehandling og gir slettes ikke tillit. Man kan da stille en rekke kritiske spørsmål: Har den anklagede påvirket i kraft av sitt tillitsverv slik at hans stemme har lydt klarere enn anklagers? Er det kameraderi ute og går? Kan ikke fatte og begripe at ikke det skal ha noe med saken å gjøre. Hadde jeg vært journalist, hadde jeg i alle fall kjørt hardt på nettopp dette for å peke på noen uheldige elementer i NLM.”

Jeg svarer: Nå er jeg som sagt ikke så opptatt av interne organisatoriske problemstillinger i NLM, blant annet fordi jeg ikke kjenner dens oppbygning godt nok (og fordi jeg ikke deler dens formål og derfor ikke tar så hardt på om de dummer seg ut eller ikke).

Spørsmålet blir dog hva som er alternativet. I en demokratisk organisasjon kan ikke styret overlate et slikt ansvar til administrasjonen, hvis de er kommet frem til at saken er galt håndtert av den samme administrasjonen. Har NLM noe annet demokratisk organ som kunne behandlet saken? Hvis ikke var de nesten nødt til å ta den selv.

Du skriver: ”5. Her overprøver du faktisk fagekspertisen. Jeg siterer fra Vårt Land:

«Lege og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Karl Erik Karlsen har fulgt Oustorp siden hun var 16 år. Han har påpekt i en redegjørelse til NLM at de nye minnene om seksuelle overgrep «kaster et forståelig lys» over hennes sykehistorie fra barndommen til nå. Han påpeker også at man fra «overveldende klinisk materiale og solid forskningsdekning» vet at man kan «glemme, fortrenge og skyve bort traumatiske hendelser i bevisstheten i lang tid, flere år, et helt liv. Ved gitte omstendigheter kan disse erindringene aktiveres og hentes fram i stadig økende bevissthet hos den det gjelder».”

Jeg skriver: Det burde ikke komme som noen overraskelse, tatt i betraktning hva jeg har skrevet om denne saken så langt, at jeg ikke er så imponert over Karlsens utlegning. Og jeg skulle gjerne sett hans kommentarer til de innvendinger jeg og flere med meg har påpekt. Er det for øvrig noe vi bør lære av alle overgrepssakene på tidlig nittitall, er det at det er all grunn til å være skeptisk til ekspertisen. Konsekvensen av disse sakene var da også at rettsvesenet er langt mindre villig til å ta ekspertuttalelser fra leger og psykologer for god fisk i slike saker.

At noe ”kaster et forståelig lys” er for øvrig ikke grunn god nok til å konkludere med at det er skjedd. Og det er uansett kun et argument for at kvinnen er utsatt for et overgrep, ikke for at det er utført av anklagede.

Hvorfor er du for øvrig så mye mindre bestyrtet over at NLM slipper en rapport fra en syk kvinnes lege til pressen, enn du er over at en anklaget mann gjentar sin egen politiforklaring til personer rundt seg?

Så hopper jeg litt.

Du skriver: ”Når det er sagt, er det helt umulig for meg å påstå noe som helst i denne konkrete saken i forhold til skyld/uskyld. Men det fritar meg ikke fra å se at NLM med hovedstyrets innblanding har gjort noe fryktelig dumt som det kan stilles en rekke kritiske og skeptiske spørsmål ved. Jeg er mer skeptisk til saksbehandlingen enn jeg er til metoden som er blitt brukt for å identifisere mannen.”

Jeg svarer: Dette handler ikke om å være mer eller mindre skeptisk til ulike fenomener og slett ikke om å sammenligne epler og pærer, slik du her gjør. Det dreier seg om tunge argumenter for å være skeptisk til minner som fremkommer gjennom terapi på denne måten. Det er problematisk på flere måter, men særlig når det rettes konkrete anklager mot konkrete personer, som i denne saken.

Du skriver: ”Og så må man slutte å tro at ei jente på over tretti år som har vært gjennom så mye liksom bare lar seg manipulere av kvakksalvere som har en skummel agenda om å ta uskyldige fromme menn. Det er nok ikke så lett å stå fram heller. Selvsagt kan hun/terapeuten ta feil. Men det kan hovedstyret også. Og de har i alle fall ikke kapasitet eller kompetanse til å ta seg av slike saker.”

Jeg svarer: Jeg tror ikke nødvendigvis at terapeuten har en ondsinnet agenda. De fleste som opererer innen områder som dette, har de beste intensjoner. Det forhindrer ikke at det er godt med eksempler på falske minner som er skapt i terapisituasjoner med velmenende terapeuter, og som er blitt brukt for å rette svært grove anklager mot faktiske mennesker. Vi vet i dag nok om dette til at en sak som denne bør påkalle skepsis.

Det er synd at politiet ikke etterforsker saken, ettersom det er de som har best kompetanse til å vurdere slike saker. For selv om det er vanskelig å bevise skyld i mange overgrepssaker, og særlig gamle overgrepssaker, er det en rekke ting politiet kan se nærmere på for å vurdere om anklagene er sannsynlige eller ikke. Det dreier seg om spørsmål som om de faktisk var på samme sted i perioden hvor overgrepene sies å ha skjedd, om lokalene de skal ha vært i stemmer overens med forklaringen og om handlingene overhodet ville vært mulig å utføre der og den slags.

For min del trekker jeg meg fra videre diskusjoner om NLMs håndtering av denne saken. Jeg diskuterer gjerne videre de øvrige spørsmålene, det er de som i denne sammenheng er viktige.

Jeg vil for øvrig (for siste gang) presisere at jeg ikke sier kvinnen ikke har vært utsatt for overgrep eller at anklagede nødvendigvis er uskyldig i slike overgrep. Mitt poeng er at anklagene er fremkommet på en måte som gjør at jeg finner grunn til å være skeptisk til dem, fordi vi har sett altfor mange saker der mennesker har fått sine liv lagt i grus av anklager som senere har vist seg å være bygget på falske minner.

Anonym sa...

Kanskje du får ønsket ditt oppfylt.

http://utsyn.no/showarticle.php?id=1859

Vi får se.

Jeg for min del er mer opptatt av saksbehandlingen som etter min mening har vært helt på trynet. Når noe er delegert, så er det delegert. Styret har gått mot sin egen administrasjon, noe som slettes ikke er bra. Slik jeg ser det, har det også vært anliggende til dem som har skrevet om dette.

Dette handler i stor grad om fokus der du og andre er opptatt av å være skeptiske til metoder (realistisk orientert), mens jeg er opptatt av hvordan saken har blitt behandlet og tatt opp igjen. I dette ser jeg mye som er uheldig og også direkte mistenkelig uten at jeg på grunnlag av det kan konkludere i forhold til skyld. Hvordan kan styret vite at saken er blitt håndtert feil når de selv ikke har arbeidet med den? Har de kjøpt argumentene som et av medlemmene i styret faktisk har gitt dem? Det er mildt sagt hårreisende saksbehandling! Det er demokratisk å delegere til administrasjonen. Det er en helt normal måte å gjøre det på. Hva som skal være ankeinstans er en annen sak, men det bør i alle fall ikke være den instansen som ankeren selv er en del av.

Men dette blir antakelig en avsporing i forhold til det som er deres anliggende her. Følte bare behov for å komplisere saken litt mer.

PS: Apropos nittitallet og Bjugn. Dere forenkler veldig ved å gi inntrykk av at alt som skjedde på nittitallet bare var oppspinn pga. tvilsomme terapeuter. Noen har fått oppresining, ja, men slettes ikke alle.

Anonym sa...

http://www.tryggheim.no/page.php?mtid=6&elid=169

Anonym sa...

Da har Oddmund Gravdal stått fram og han snakker om "falske minner": http://www.aftenbladet.no/lokalt/article697236.ece

Anonym sa...

Ja, det var en nydelig måte å lage splittelse i NLM på! Burde ikke mannen trekke seg uansett av hensyn til tryggheten til elevene og ryktet til skolen der han arbeider? I alle fall er det helt sikkert at utfallet av denne saken blir bråk i ledelsen i NLM og ikke avklaring av selve saksforholdet.

Bjørn Are sa...

Om ikke annet, kjære anonym, har du rett i at denne saken vanskelig kan ende på andre måter enn å understreke en svært så klossete håndtering av NLM.

Vi trengte vel forøvrig ikke akkurat denne pressekonferansen for å registrere at vi her snakker om en klar uenighet om saken i NLM, enten dette nå skal betegnes som en "splittelse" eller ei.

Det skal det nok ikke, men det vi ser her er - uansett realiteter - et klart eksempel på hvor vanskelig/umulig det er å løse slike saker uten konflikter.

Så får vi se om dette kan bidra til å bringe temaet "falske minner" - og forskning på dette - på dagsorden mer generelt.