Bigotri og bedehus

Siden denne stygge saken fra bedehusland blogges og behandles i media for tiden, er det ingen grunn til å late som om bigotri kun tilhører en politisk debatt.

Ikke minst er det tankevekkende å se den drepende sterke ordbruken. Den er såpass krass at man kan mistenke enkelte av de som går hardest ut for å finne en egen glede i det. I det hele tatt er det pussig at folk som presumptivt følger Bibelens syn på homofili, ikke følger samme normkildes syn på ordbruk. Noe som gir grunn til å konkludere med at det kanskje ikke er de mest bibelopptatte kristne som står bak.

Min erfaring med hets av homofile stammer mest fra perioden før jeg ble kristen - altså 60 - og 70-tallet. Jeg vokste opp på den - for å si det mildt - konservative bastionen Nordstrand, også kjent for en svært så aktiv statskirkemenighet.

Selv om jeg ikke var innom der mer enn som konfirmant og et par klubbkvelder i 7. klasse på ungdomsskolen, var det ikke vanskelig å finne kristne på skolen eller i nabolaget. Det var heller ikke vanskelig å finne homohets og morsomheter, enten man nå stilte opp med en slitt underbukse i gymmen eller kom til å gråte for fort i en slåsskamp.

Men min erfaring var at det var nesten ingen overlapp mellom hetserne og kristne. Kjennetegnet var i stedet ofte at man tilhørte lavinntektsgrupper (ja, det var forskjeller også på Nordstrandsområdet - som på ungdomsskole og videregående inkluderte også andre bydeler i nærområdet) for ikke å si fikk lavere karakterer i matte og religion. Eller at man drev med lagidrett.

Noe av det samme synes jeg å oppleve i dag (i en tid der det altså hetses mindre). Selv om kristne i større grad enn andre mener at homofili ikke er "greit", er det nok i større grad hos disse berømte andre at ihvertfall jeg (muligens med mine i overkant selektive ører) hører slengbemerkninger og mobbing av homser. Fotballmiljøer er muligens fortsatt de verste.

Det er ingen tvil om at bedehusland avdeling Stavanger et stykke på vei får fortjent omtale i media. Saken vil utvilsomt forsterke stereotypier og fiendebilder, enten noen nå bevisst går inn for dette eller ikke (og her trenger vi ikke å være naive).

Men spørsmålet er om det ikke også forsterker atskillig selvrettferdighet. Problemet med hetsing og ytterligheter som trusler må ikke isoleres til det som fort havner i klisjébåsen vestlandskristne. Dette har langt større omfang enn som så.

Det er til og med grunnlag for et spørsmål som noen sikkert opplever litt drøyt og utidig (og dessverre tror jeg ikke det finnes undersøkelser av dette): Kan det tvert i mot være at det er blant kristne man finner færrest prosent som hetser?