Minner om Madeleine

Tid for andre kreative forfattere.

Jeg må innrømme den fordommen at jeg foretrekker de som vet at de dikter.

Hognestadmysteriene

Det er vel ingen spesiell overdrivelse å si at Helge Hognestad lenge har vært omstridt i kristen-Norge (hva nå det er). Og siden han er blitt beskyldt (med rette) for å være "liberalteolog" (hva nå det er) og "ubibelsk" (hva nå det er, men det er ihvertfall dette), er medieoppfatningen klar: Hognestad er en opplyst og modig mann som velger å følge moderne vitenskap fremfor kirkens dogmer.

Jeg har selv med hevede øyenbryn og ditto adrenalinsnivå fulgt hans karriere siden slutten av 70-tallet, i noen grad også av og til i offentlig diskusjon. Ikke fordi hans teologiske synspunkter har interessert meg så mye. Han må få lov til å stå for hva han vil, så lenge han ikke automatisk setter likhetstegn mellom sin vage New Age-orienterte alternativtenkning og noe kristent.

Men det er en annen side ved Hognestad som jeg finner grunn til å sende et par prinsipielle pekefingre i en generell retning av. Det er rett og slett hans tøvete omgang med vitenskap og forskning. Hognestad er av de som Damian Thompson ikke ville nølt (nåja, han nøler vel uansett ikke så ofte) med å si at sprer kontrakunnskap.

Det seneste eksemplet er omtalen av Jesusmysteriene i Alternativ Nettverks blad Visjon. Hognestad trykker denne kvasivitenskapelige klassikeren fra 1999 til sitt bryst. Han påberoper at den har støtte fra ting han selv lærte som student på 1960-tallet.

Som teologisk student i 1960-årene lærte jeg at det var visse likhetspunkter mellom antikkens mysteriereligioner og den første kristendom. Nå er det kommet en bok som har utdypet dette forholdet på en utfordrende og klargjørende måte: 

Timothy Freke og Peter Gandy, Jesusmysteriene. Var den opprinnelige Jesus en hedensk gud? (1999, til norsk på Emilia forlag 2007). Det er en bok som kan hjelpe oss til å forstå den dypere sannhet og visdom i kristendommen.

Hognestads mangel på gangsyn viser seg også i den ukritiske gjengivelsen av tekster og påstander i boka.

"Himmel og jord, å, kom og tilbe ham! Bøy dere for Ham, knel ned foran Ham! Tilbe Ham, forgud Ham, fall ned foran Ham! Gud er født i natten."

Dette er ikke fra en kristen julesang, men fra et hyllingsdikt til gudmennesket Osiris, brukt for å feire hans fødsel i det gamle Egypt. Og i Eleusis i Hellas het det i forbindelse med at et mystisk barn ble født: "En jomfru skal bli fruktsommelig og føde en sønn" og om natten ble det erklært: "Oss er født et barn og gitt en Sønn". Dette og mange andre tekster fra antikken viser at den første kristendom hentet uttrykk og forestillinger fra andre religiøse tradisjoner. På en gammel inskripsjon snakker den persiske mysterieguden Mithras, nesten som Jesus i Johannesevangeliet: "Den som ikke vil ete mitt legeme og drikke mitt blod, så han blir ett med meg og jeg med ham, han skal ikke kjenne frelse" (sml. Joh.6.53). Dette resulterte i ganske så behørige tilbakemeldinger fra en person som har mer orden på gangsynet, teologiprofessoren Notto R. Thelle som i likhet med de fleste professorer ikke er en vanlig professor.

Ikke minst kommenterer han hyllingsdiktet sitert over:

Det vekker min nysgjerrighet, og jeg sjekker originalkildene, bare for å oppdage at forfatterne jukser. Hyllingsdiktet til "gudemennesket Osiris" er laget for å hylle en nyfødt farao, den guddommelige kongen. Forestillinger om guddommelig konger finner man i hele verden, ikke bare i Egypt og Midtøsten, og det er ikke overraskende at disse hylles i høystemt poesi. Men hyllingsdiktet i Jesusmysteriene er en fri gjendiktning der oversetteren bevisst bruker kristen og bibelsk retorikk for å gi leseren en følelse av høytid og en opplevelse av gjenkjennelse. Oversetteren spiller med åpne kort, og leverer først en mer teksttro oversettelse som ikke har noen tilsvarende julestemning (Margaret A. Murray, Egyptian Poetry, s. 67-68), men det nevnes ikke i Jesusmysteriene.

Hognestad tar likevel ikke et hint etter at Thelle har vist at boka jukser, driver kreativ bokføring, religionshistorisk kannestøperi, løsrevne sitater, foreldet forskning, opphopning av halvsannheter, manipulerte historiske fakta, og sitater som er løsrevet fra sin sammenheng, fantasi, frie tolkninger og forfalskninger. For å nevne noe.

Thelles konklusjon er også verdt å sitere.

Jeg er selv opptatt av mulige paralleller og forbindelseslinjer mellom ulike religiøse tradisjoner, og vet selvsagt at bibelsk tradisjon, jødedom og kristendom ble formet i møte med samtidens kultur og religion. Men man kan ikke la seg avspise med "sensasjonssøkende spekulasjon", for å bruke forfatternes egne ord.

Jeg synes det er underlig at selv en kritisk skolert teolog som Helge Hognestad går god for bokens uholdbare teorier. Han innskrenker seg riktignok til å referere påstandene, men er tydeligvis fascinert, han stiller ingen spørsmål og konkluderer med at boken "utfordrer kirkelig vanetenkning".

Det er mange av oss som mener at kirken må bryte ut av vanetenkning, også når det gjelder bruken av Bibelen. Men Jesusmysteriene og liknende fiksjoner er et dårlig utgangspunkt for nytenkning.

Godt sagt. Jeg har forsåvidt selv sagt atskillig tilsvarende og mere til om Freke og Gandys bok, både på web og i bokform.

Men også Hognestad har mer på hjertet, litt spakere dog, etter Thelles tirade.

Jeg er enig i mye av denne kritikken. Og Notto Thelle skal ha takk for det arbeid han har gjort ved å undersøke kildene og påpeke det som ikke er riktig. Det er feil som ikke burde vært der. De skjemmer.

Ja, og de burde vært oppdaget på sekunder av alle med en håndfull innsikt i mysteriereligioner og Jesus-forskning fra de seneste par tiår. Det er ikke bare feilene som skjemmer, Hognestads mageplask i dikt og fanteriet skjemmer vel så mye.

Men han er ikke bare spak.

Men på meg virker det likevel som at Notto Thelle er fiksert på feilene og ikke oppdager budskapet i boken. For feilene rokker ikke, etter min mening, ved hovedanliggendet i boken: At de som la vekt på den indre visdom knyttet til Jesu korsfestelse og oppstandelse (de sanne gnostikere), stod for den opprinnelige kristendom. Og at Paulus på 50-tallet forkynte denne kristendom. Og ikke minst at historien om Jesu liv, slik den tok form i evangeliene etter Jerusalems fall år 70, er sekundær.

Hensikten helliger med andre ord middelet for Hognestad. Han ser fortsatt ikke hvor mye en slik konklusjon (også hos Burton Mack som han henviser til) krever av bortforklaringer av tekstene, for ikke å si omfortolkninger av ord, feildateringer og pussige premisser. Og en klar kirkekritisk agenda.

Siden debatten også har foregått i Vårt Lands spalter, der flere kan blande seg inn, har den noe mindre spake i Dekodet blandet seg inn (hvis det nå blir trykket, det er sikkert flere som har brukt tastaturet i går):

Gamle fordreielser
Helge Hognestad hevder i innlegget om "Jesusmysteriene" 29.01 at "den nye tiden er her". Men i realiteten er ikke boka han henviser til bare full av feil og forfalskninger. Den bygger også på gamle teorier som er forlatt for lengst.

Hognestad må dermed nøye seg med vage henvisninger til "1800 tallets bibelforskning" og det han lærte som "teologisk student på 1960-tallet". Men skal man ha respekt som fagmann, hjelper det å holde seg oppdatert og vise at man kan skille fag fra fiksjon.
For forfatterne av "Jesusmysteriene" har ikke selv gjort forskning. Boka bruker i stedet stor plass på over hundre år gamle teorier, inkludert forskere som på 1800-tallet beskrev mysteriereligioner ut fra kristne begreper. Noe som for enkelte har ført til kortslutningen at kristen tro ligner avgjørende på disse.

Et av eksemplene er Mithra-kulten. Det finnes ikke lenger forskere som mener at han ble kalt «Guds sønn og Verdens lys» eller ble «begravd i en grotte hvorpå han gjenoppsto på den tredje dag». Påstander om at denne mysteriereligionen skal ha påvirket kristen tro, bygger i stor grad på premisser som ble forlatt på den første internasjonale kongressen for Mithra-studier, i 1975. Det er forståelig at denne type forskning ikke var pensum for Hognestad på 60-tallet, men ikke at han unnlater å nevne den i dag.

"Jesusmysteriene" hører hjemme i en trend der "Hellig Blod, Hellig Gral" er et klassisk eksempel. Målet er å lage sensasjonelle bestselgere, ikke å finne de beste teoriene. Konspirasjonsteorier dandert med kirkekritikk selger. I stedet for å få vurdert påstander og teorier i fagblader, skriver man polemikk drevet av klare agendaer. Det hele er kvasivitenskap, som vist i min gjennomgang på 20 sider i boka "Svar skyldig – Nye ateister og New Age".

Skal man komme unna med en ikke-jødisk Jesus som er konstruert i "Mysteriereligionens" bilde, og at dette er støttet av Paulus, er man nødt til å bortforklare store deler av Det nye testamentet. "Jesusmysteriene" bruker dermed mye energi på dette. Forfatterne virker nesten allergiske mot normale dateringer og vanlig lesing av teksten. Å si at Apostlenes gjerninger er skrevet etter år 150, er blant flere avslørende grep.

Hvis Hognestad ønsker å bruke falsk vitenskap til sitt prosjekt fordi vi har mulighet til å bli med toget "i stedet for å stå igjen på stasjonen", befinner han seg avgjort på et sidespor. Og det på en nedlagt jernbanestrekning. Det kommer kort sagt ikke noe tog.

Damian Thompson kunne ikke sagt det bedre.

Utvilsom kontrapunktikk

Det er bare å rydde unna plass til å komme på Café Art'é onsdag 30. januar kl. 18:00 St. Olavs gt. 7 i Oslo.

Temaet? Gentle Giant. Ved Geir Hasnes.

Vi sier ikke mer.

Men kan sitere fra progkjeller-bloggen:

Gentle Giant oppfattes av mange som det ultimate progband. Genesis spilte bedre teater, ELP hadde bedre keyboard- og trommevirtuoseri og bedre solist, King Crimson hadde mørkere og mer intens gitar og mer eksperimentell besetning, Jethro Tull hadde mer sangbare melodier, osv. osv.

Men Gentle Giant hadde mest av det som jeg tror gjør komposisjoner tidløse, nemlig kontrapunktikk. Stemmer og instrumenter glir inn og ut av fokus, bygger opp om hverandre, møtes og glir fra hverandre, i en grad som ingen andre progband er i nærheten av.

Vi sier litt mer likevel: Møt opp! (Merk utropstegnet)

Du vil aldri oppleve tilsvarende musikk.

Tvilsom kontrakunnskap

Lettere på hæla etter for mange dager borte fra jobb og hjem, er det ikke sikkert helgens blogging blir stort mer enn noen linker.

Hva er da bedre å starte med enn Arnfinn Pettersens nesten skamrosende anmeldelse av den katolske skeptikeren Damian Thompsons Counterknowledge?

Rekker jeg det, kommer det også en anmeldelse fra min side en av dagene, men etter å ha lest denne er vel det egentlig unødvendig.

I motsetning til A.C. Grayling i seneste New Humanist (som jeg kjøpte i London for et par dager siden, rett etter å ha kost meg med Counterknowledge), lar Arnfinn til og med være å sparke til Thomsons tro.

Slike humanetikere står det respekt av.

Brasilbilder

Brasil er vel mest kjente for samba og bilder fra strandlivet. Men det finnes også andre ting å forevige.

Interesserte i Brasilbilder er vel dermed forhåpentligvis fristet til en tur til skepsis-bloggen.

På vei til England

Vi snakker om en uke der det meste har hopet seg opp tidsmessig etter kamp med tett utslagsvask på kjøkkenet.

Utallige turer til og fra butikker og rørleggerforretninger, med resultatet noen litere ulike sorter rørleggeranbefalte stoffer, var ikke til noen hjelp - hverken for vasken eller økologiske systemer som var uheldige nok til å befinne seg i nærheten.

Til slutt måtte det til en god gammeldags sugekopp, ikke minst kjent fra Dondald-filmer. Om ikke annet ga det god trim for armmusklene.

Legger vi til sykt barn som måtte fraktes til fastlege to ganger, og lenge planlagt kino den siste ledige kvelden i uka, er nok det ugjenkallelige resultatet at det er blitt noe mindre tid enn planlagt til bøker, blogger og ballspill.

Og på søndag går ferden til London. Men det blir nok mulig å holde ut med Counterknowledge og noen krimbøker i kofferten.

Kanskje slumper jeg over en bokhandel også. For ikke å si HMV og Forbidden Planet.

Galileis omkamp mot paven

I følge katolsk.no har pave Benedikt XVI avlyst et besøk til La Sapienza-universitetet i Roma i dag. Han er rett og slett blitt boikottet fordi han er "fiendtlig innstilt til vitenskap".

Og beviset? At daværende kardinal Ratzinger i 1990 holdt et foredrag om saken og siterte en av de mer kjente, agnostiske, for ikke å si anarkistiske, vitenskapsfilosofene.

Det var fysikkprofessor Andrea Frova som initierte protesten mot det pavelige besøket til Romas største universitet, fordi hun hevdet at daværende kardinal Ratzinger viste seg "fiendtlig innstilt til vitenskap" da han i 1990 holdt et foredrag om saken mot Galilei.

Rundt 67 professorer har skrevet under på protestskrivet mot pavebesøket, og disse hevder at det ville være "upassende" for en institusjon som arbeider for vitenskapelig fremskritt å vise paven ære.

Kirken har arbeidet for å undertrykke vitenskapen, hevder de.

I foredraget siterte kardinal Ratzinger den agnostiske vitenskapsmannen Paul Feyerabends vurdering: "Kirken på Galileos tid klamret seg mer til fornuften enn Galileo selv gjorde." Han fant at heresidommen mot Galileo var "rasjonell og rettferdig" - sett i lys av den tids standard.

Selv om han ikke direkte samtykket i Feyerabends konklusjon (pave Johannes Paul II hadde allerede anerkjent at Kirken gjorde en feil ved å fordømme Galileos arbeid), vektla Ratzinger at Kirken ikke var fiendtlig innstilt til vitenskapen. Fakta er at Galileo fortsatte sine vitenskapelige undersøkesler, med støtte fra hierarkiet, selv etter rettssaken. Hensikten med Ratzingers foredrag i 1990 var å vise hvordan opplysningstiden skapte et kunstig skille mellom tro og fornuft. Han hevdet at saken mot Galilei, "som var lite diskutert i det 18. århundre, ble opphøyd til en myte i opplysningstiden i århundret som fulgte."

Det ser m.a.o. ut til at heller ikke Dekodet er velkommen på dette universitetet, etter ett og annet utspill om dette i en og annen bok, for ikke å si foredrag.

For å være litt hyperlinkhyper kan nevnes at det katolske nyhetsbyrået Zenit har mer, her fra Vårt Lands omtale, som henvist til hos Katolikken:

I følge nyhetsbyrået Zenit har motstanderne av pavebesøket unnlatt å si at Ratzinger ved samme anledning gjorde oppmerksom på at han ikke var enig med
filosofen han siterte.

Det er da naturlig behendig å ta med utvalgte deler av Zenits sluttkommentar.

Giorgio Israel, a Jewish mathematician and professor at the university, noted in L'Osservatore Romano that the 1990 speech actually defended Galileo. (…)

"It is surprising," the mathematician said, "that those who have chosen as a motto Voltaire's famous phrase, 'I don’t agree with what you say, but I will defend to the death your right to say it,' oppose themselves to the Pope pronouncing a discourse at the university of Rome."

Dermed er vi i den for enkelte kanskje uvante situasjonen at paven forsvarer vitenskap og rasjonalitet, mens universitetsansatte går for myter og boikott.

Siden vi her snakker om en så god katolikk som paven, bare må han være motstander av vitenskap. Og da er det ingen grunn til å se etter hva han faktisk har sagt.

Eller hva forskning på feltet sier.

Som sitert

Siden denne utvilsomt kom meg i forkjøpet med oppslaget om dyrets nabo (der jeg hadde tenkt å henvise hit), vender vi i stedet tilbake til den parlamentariske debatten.

I går ga Jens Brun-Pedersen et kort tilsvar i Vårt Land på min og andres tilbakemeldinger på hans påstand om at "de kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet". Og lovet å sitere meg på dette fremover.

Dette virker jo i utgangspunktet smigrende og tilforlatelig. Men som så ofte følger det en aldri så liten hake med på lasset.

Det eneste han lover å sitere Bjørn Are Davidsen på, er at de som gikk i mot var "alle biskopene, samt emissærer og en del andre lekmannshøvdinger i daværende Indremisjonen". Siden han ikke tar med den lille detaljen at disse muligens utgjorde et klart mindretall blant kristne, og fikk pinlig lite støtte på et offentlig opprop, blir sitatet tilslørende. For å si det forsiktig og humant.

Nå var dette sikkert et stykke på vei morsomt ment av pressesjefen. Men humor hører jo ingen sted hjemme å bruke mot kristne. Det var dermed bare å sette seg ned å spikke et surt og spisst svar.

Her følger det i all sin gru:

Det er hyggelig at Jens Brun-Pedersen lover å sitere meg. Det hadde nok imidlertid vært enda hyggeligere om han gjorde det på en måte som fikk fram mitt poeng. La meg derfor foreslå et sitat som er nærmere det, når vi snakker om den kristne kulturarven og parlamentarismen.

Å si at de kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet, er som å si at humanetikerne står samlet om Høyre.

Den gang som nå tok kristne ulike politiske valg. En stor andel av embedsstanden, inkludert biskopene, samt en del lekmannshøvdinger, støttet ikke parlamentarismen som prinsipp. I motsetning til kretsen rundt partiet Venstre, med sterke innslag av kristne som presten og indremisjonsmannen Lars Oftedal. Med unntak av 861 personer nektet kristne i landet for øvrig å skrive under på et opprop mot den "politiske Radikalismes Side". Til tross for ulike syn på rollefordelingen mellom regjering og storting, må man nok lete litt for å finne noen som gikk i mot demokratiet som prinsipp for den norske statsordning.

Heldigvis er Pedersen mer opptatt av prinsipielle sider, som KRL-faget og utilbørlige privilegier, enn av selektiv sitering. Det hadde dermed vært flott om han i fremtiden revurderte polemiske grep som å koble "den kristne kulturarven" til spørsmål som parlamentarismen.

Den kristne kulturarv har mange sider. Men jeg håper ikke det tilhører humanetisk kulturarv å likestille dette med norske biskopers politiske utspill. Selv om disse noen ganger - som under okkupasjonen - har vist imponerende mot og klarsyn.

Det tenker jeg slår så det synger. Men ikke siter meg på det.

Kosmologisk oppdagelse

Denne har fått beklagelig lite oppslag i media.

Hyllest til NRK

Så skjedde noe som jeg har ventet på i 35 år.

NRK - hold dere fast - NRK - har spilt og omtalt Emerson, Lake & Palmer, med behørig respekt og ærbødighet. I to timer.

Den ansvarlige er WE-vokalist Thomas Feldberg i programmet han normalt kjører sammen med Harald Are Lund på P3 hver mandag. Etter en slik opplevelse trenger vi ikke å påkalle noen stige.

De som aner en ny konspirasjonsteori kan beroliges her med programmet fra 7. januar.

Det er nok ikke hver dag jeg føler det er riktig å skamrose NRK, for ikke å si falle nesegrus til marken og tilbe. Men mandagen var det vanskelig å holde seg oppreist.

Thomas vet til og med for det aller meste hva han snakker om, selv om en del nok var vel mye tatt på sparket. I disse digitale tider var det ellers ahem... interessant å høre at Trilogy var mistet ut av posen og dermed ikke kunne spilles.

Hva blir det neste? En halvtime om Gentle Giant?

Helt antikk

Hva tyr man til av kraftuttrykk når noe oppleves som barbarisk, helt utenom det vanlig? Man kaller det selvsagt middelaldersk.

Dermed er det som ventet når statssekretær Raymond Johansen omtaler den tragiske saken der to voldtektsdømte menn ifølge flere iranske aviser skal kastes utfor et stup.

Dette er en middelaldersk metode å straffe folk på. Gjentatte ganger har vi tatt opp med med iranske myndigheter og iransk UD at vi er sterkt i mot dødsstraff, legger han til.

Som en oppfølging utlover Dekodet en belønning til den første som finner straffen "kaste folk utfor stup" i middelalderens europeiske lovverk. Skulle du lykkes, får du et eksemplar av boken Svar Skyldig, til odel såvel som eie.

Med andre ord er det fortsatt bare å avfinne seg med at du må kjøpe den.

I realiteten burde UD kalt straffen for helt antikk. Skulle noen tvile på det, minner vi om avstanden fra Kapitol til Den tarpeiske klippe.

Kontrakunnskap

Damian Thompson er ute med ny bok om konspirasjonsteorier, falsk historie, kvakksalvere, 11. september og resten av feltet.

Les mer om hvor du kan lese mer om Counterknowledge her.

De beste SCI-FI TV-seriene for tiden?

People' Choice - altså folk flest (i teorien i hvertfall) - har nå talt.

Vinneren i kategorien Favorite SCI-FI SHOW ble Stargate Atlantis, fulgt av Battlestar Galactica og Doctor Who.

Bortsett fra detaljer som rekkefølgen, er nok dette et valg som vi slutter oss til.

Takketalen finner du omtrent her (bla deg eventuelt nesten helt til høyre).

Klimapaneldebatt

Vi fortsetter i forskningens verden.

Det er sikkert ikke bare meg det har gått litt hus forbi at debatten om FNs klimapanel foregår i rimelig seriøse former på forskning.no. Mye (eller kanskje vi skal legge oss på det noe mer forsiktige noe) tyder på at man har tatt munnen litt for full når det gjelder både prognosemetodikk og usikkerheten rundt prognosene.

En av Norges fremste prognoseeksperter, statistikeren Kjell Stordahl, kommenterte ihvertfall før jul i artikkelen Er usikkerheten i klimaprognosene undervurdert? at

Hvordan vurderer så IPCC usikkerheten? I Verdt å vite, NRK P1s populærvitenskapelige magasin 25. september i år, sa professor og medlem av IPCC, Eystein Jansen, at det er 90% sannsynlig at den økningen vi nå ser i temperaturen er menneskeskapt.

Professor Ole Humlum ved Universitetet i Oslo tvilte sterkt på anslaget, mente det er for høyt og spurte i samme radioprogram om dette anslaget er statistisk signifikant – altså underforstått om det er basert på analytiske modeller.
Eystein Jansen svarte med å si at det er det ikke, fordi modellene er for komplekse. Anslaget er fremkommet ved å spørre de som arbeider med modellene hva de mener (tror) – med andre ord subjektive vurderinger av usikkerhet.

Det er alltid godt å oppleve at det vitenskapelige settes i høysetet.

Men det blir verre. Stordahl er ikke direkte snau, verken i overskrift eller tekst:

IPCC anvender ikke etablerte prognoseprinsipper
K. C. Green og J. Scott Armstrong har skrevet artikkelen ”Global Warming: Forecasts by Scientists versus Scientific Forecasts” (Energy and Environment 18, 7/8, 2007, pp 995-1019). Der evaluerer de temperaturprognosene i IPCCs siste hovedrapport IPCC WP1’s Fourth Assessment Report ut fra prinsipper for å lage gyldige prognoser.
De konkluderer med at etablerte prognoseprinsipper i overveiende grad ikke er fulgt. J. Scott Armstrong er en av de største internasjonale kapasitetene innen prognosefeltet.

Generelt kan det sies at kapittel 8 i IPCC-rapporten som faktisk skal evaluere klimamodellene, kun foretar en gjennomgang på generelt nivå.
Det er vanskelig å få oversikt over selv de grunnleggende forutsetninger og årsakssammenhenger og tilhørende matematiske beskrivelser av klimamodellene.

Så er spørsmålet om Nobelkomiteen leser forskning.no. Muligens gjør de det. Ihvertfall kom svaret på tiltale ikke uventet ganske fort.

Knut H. Alfsen og Helge Drange betegnet det hele som Misforståelser om klimaprognoser . Pussig nok uten å gå inn på spørsmålet om usikkerhet.

Det hører også med at de i stedet for å ta opp argumenter eller analyser, påpekte at bladet som Scott Armstrong (altså en av de fremste fagfolk i verden på feltet) publiserte i, ikke har høy nok faglig prestisje.

Hovedkritikken mot prognoseeksperten Stordahl synes å være at han ikke har forstått klimapanelets prognosemodell og at denne faktisk omfatter (hold dere fast) naturlover. Det virker også som noen snev av hersketeknikk når de skriver

Når dette er sagt, statistikere har opplagt mye å bidra med som fagprofesjon i klimasammenheng. Men å basere sin kritikk på at eksisterende klimamodeller ikke samsvarer med ”prognosemodeller” fra innlegg i Energy and Environment tjener neppe saken.
Grunnlaget for kritikken synes å være en kulturkollisjon mellom statistikere og klimaforskere, ikke ulik andre kulturkollisjoner som vi noen ganger for eksempel ser mellom geologer og klimaforskere.

Heldigvis har ikke forskning.no innført munnkurv for billedstormende fagfolk. Dermed følger Kjell opp dette i går med Klimaprognoser og usikkerhet, der han fortsetter å holde seg til saken (det var dette med denne usikkerheten, da).

Etter hva jeg kan se unnlater Alfsen og Drange å svare på mitt helt sentrale spørsmål:
Det etterlyses bedre dokumentasjon fra IPCC som viser hvilke kvantitative metoder som er brukt til å estimere usikkerheten i klimaprognosene.
IPCC har satt opp et system for angivelse av usikkerhet som brukes systematisk i hele AR(4) ”The Physical Science Basis”.

Klassifiseringen er: virtually certain (99%), extremely likely (95%), very likely (90%), likely (66%), etc. Hvordan anvendes dette på klimaprognoser?
Det eneste jeg kan se Alfsen og Drange svarer er ”Selvsagt var det ingen i 1990 som hadde informasjon om temperaturutviklingen fram til i dag, knappe 20 år senere. Like fullt ga klimamodellene på 1980-tallet en temperaturutvikling som er nær den temperaturen vi i dag observerer”.
Utfordringen til Alfsen og Drange blir da å beskrive hvorledes usikkerheten i prognosene til dagens klimamodeller kvantifiseres basert på IPCCs
usikkerhetsskala som er vist over.

Vi får ønske dem lykke til.

Stordahl lar seg vel heller ikke imponere av å bli imøtegått med at dette handler om naturlover og dermed har helt andre forutsetninger enn f.eks. økonomiske prognoser.

Klimamodellene består ikke bare av velkjente naturlover.
I modellene er i tillegg bygget inn antagelser om påvirkning av en rekke andre prosesser og grad av innbyrdes dominans og av innbyrdes påvirkninger med
tilbakekoblingseffekter og forsinkelsestid.
Det er svært mange variable som inngår i disse komplekse modellene.

Kjell Stordahl føyer til med velplasserte utropstegn:

Prognoseområdet som vitenskap er kontinuerlig blitt utviklet fra 1930-tallet. De finnes flere teknikker her som kan brukes for evaluering av usikkerheter i prognoser til de klimamodeller som det arbeides med nå!

Dette kommenteres av Scott Armstrong og Green og de sier samtidig at det ikke er en eneste henvisning i IPCCs prognosearbeide til artikler fra det etablerte
prognosefeltet. I tillegg er svært mange av de etablerte prognoseprinsipper ikke fulgt!
Derfor er det litt påfallende at Alfsen og Drange bruker så mye spalteplass på å fortelle at disse synspunktene er publisert i feil tidsskrift. Det har da ikke så mye med saken å gjøre.

Så håper jeg det ikke er påfallende at jeg har brukt så mye spalteplass på synspunktene her.

Religion er godt for helsa

Særlig hvis du er kvinne, i følge en undersøkelse som er presentert på forskning.no.

Nå er det sikkert ikke vanskelig å finne motforestillinger til denne type undersøkelser, om man legger seg litt i selen. Livssyn blir da heller ikke mer sanne om de gir bedre helse.

Men skulle noen rent hypotetisk finne på å skrive bøker om hvor automatisk skadelig religion er, ikke gir evolusjonære gevinster og i det hele tatt hvordan det forgifter alt, kan man jo vennlig (men bestemt) be slike forfattere heller forholde seg til vitenskap.

Religiøse aktiviteter holder amerikanske kvinner unna angst og borte fra alkoholmisbruk, viser psykiatrisk forskning. Nå undersøker forskerne sammenhengene mellom religion og helse i Norge.
Du forbinder kanskje religion med krav, synd og dommedag. Men ny psykiatrisk forskning viser at religiøst aktive kvinner har mer stabil mental helse enn de som dropper gudstjenesten.

Radikalt også i Klassekampen

Det kan bare bli radikalt når Klassekampen lar en katolsk pater være spaltist. Arnfinn Haram skriver som vanlig intenst og interessant, denne gang om RADDISSYNDROMET, i Klassekampen 29/12-07.

"Kva er det med raddisane – venstreradikale av ulike sjateringar frå gamalkommunistar til SV-light? Kvifor ser dei stort sett raudt (!) når dei møter noko som har med tru og religion å gjere? Om det då ikkje dreiar seg om den statstilpassa Giske-varianten."

Vi kan likevel trygt regne med at det heller ikke er mangel på de som ser rødt også i møte med Giske.

Klassekampen berører her uvant radikale spørsmål for mange:

• Er religion faktisk en fiendet av "folket"?

• Har Vatikanet virkelig et overdimensjonert byråkrati?

• Har mange egentlig så bitre barndomsminner om prester og søndagsskolelærere?

• Er det en dødssynd å ha en rimelig restriktiv seksualmoral?

• Er alle de sekulære verdiene virkelig så store fremskritt at vi må bekjempe alt som lukter av kristenmanns blod og som dermed (heter det seg) automatisk vil bremse "fremskrittet"?

Og ikke minst hvor mange ekstranummere av Klassekampen som må til for å få plass til alle motinnleggene.

Oscar Peterson

En av de triste nyhetene i jula var at JazzPianisten (med stor J og P) Oscar Peterson var gått bort, 82 år gammel.

Som en hyllest kan vi anbefale et opptak som forener flere av denne bloggens interesser. Før du løper ut og kjøper et par tre av Petersons egne innspillinger.

"De kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen"

Debatten om KRL-faget - og om den kristne kulturarven er i fare - fortsetter i Vårt Lands spalter, senest i dag ved Human-Etisk Forbunds pressesjef, Jens Brun-Pedersen (og antagelig ikke Jensens Brun-Pedersen som VL oppgir).

Slike innlegg er selvsagt ofte skrevet i kampens hete, og dermed uten nitid bruk av kilder. Men det er en anelse eller to sorgfullt at en person som jeg i stor grad stolte på som plateanmelder på 70-tallet, ikke lenger synes fullt så informert. Selv om "den kristne kulturarven" som han sier har både "dårlige og gode sider" (og JPB naturlig nok fokuserer på førstnevnte, slik at han vel ikke synes direkte panisk ved tanken på at denne kulturarven skulle gå føyken), inngir han nok ikke tillit ved påstander som at

"Våre unge bør få vite gjennom undervisningen at de kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet".

Antagelig er dette basert på det berømte "Opraabet til Christendommens Venner i vort Land" som ble sendt ut i 1883 for å mobilisere kristne mot den "politiske Radikalismes Side", spesielt det som skulle bli partiet Venstre. Dette var underskrevet av rundt 250 personer (noen kilder oppgir 450), deriblant alle biskopene, samt emissærer og en del andre lekmannshøvdinger i daværende Indremisjonen.

Selv om det ikke er til å komme fra at disse nok var kristne, gir det noe i nærheten av strykkarakter å betegne dette som "at de kristne sto samlet".

For å lykkes med regnestykket må man bl.a. definere at Venstre den gang ikke hadde kristne velgere eller politikere (prester og indremisjonsmenn som Lars Oftedal som stilte på Stortinget for Venstre regnes da som fiksjon), og at de 250 som skrev under det opprinnelige "Opraabet" faktisk representerte "kristenfolket".

Men i følge Berge Furres biografi om Lars Oftedal, viser det seg at de som skulle spre budskapet fra Opraabet møtte stor motstand og mange steder måtte skjule hvorfor de var kommet til kirker og bedehus. Da det i mai 1883 gikk ut oppfordring til en landsomfattende underskriftskampanje ble det ren fiasko - kun 861 personer skrev under.

Hvis JBP mener at "de kristne" i Norge i 1880-årene bestod av drøyt tusen personer, kan det være han har rett. En bedre forklaring er nok at kristne flest ikke lot seg rive med av embedstandens retorikk og bekymring for endrede spilleregler (at Stortinget skulle bli det øverste kirkestyret, satt nok litt langt inne for biskoper og mange prester).

Uansett støttes JBP i at den kristne kulturarven (hva nå den er) "hører hjemme i flere skolefag" - som f.eks. i naturfag og vitenskapshistorie, selv om min vinkling her nok er en smule annerledes enn hans.

Vi er imidlertid ikke helt nødt til å spre flere fordommer for å møte kravene fra Menneskerettighetsdomstolen. Det kan være mange meninger om pedagogikk og pensum i KRL-faget, men mye tyder ihvertfall på at Jens Brun-Pedersen trenger bedre undervisning.

Dette er ikke skrevet av en varm forkjemper for KRL-faget. Jeg har i det hele tatt ambivalente følelser til både det og det gamle kristendomsfaget, og faller av og til i tanker om at KRL heller fremmer avkristningen - på samme måte som tidligere fagvarianter. Det må da være bedre å etablere en frivillig kvalitetsundervisning i dette, enn at de aller fleste skal vaksineres mot positiv interesse for livssyn?

Utfra grundige studier av mine barns lærebøker kvelden før de skal ha prøver, er ihvertfall konklusjonen at de (altså lærebøkene) synes like livsfjerne og pussige som de jeg husker fra egne skoledager.

Selv om seneste utgave for 9. klasse betryggende nok er skeptisk til Da Vinci-koden.