Som sitert

Siden denne utvilsomt kom meg i forkjøpet med oppslaget om dyrets nabo (der jeg hadde tenkt å henvise hit), vender vi i stedet tilbake til den parlamentariske debatten.

I går ga Jens Brun-Pedersen et kort tilsvar i Vårt Land på min og andres tilbakemeldinger på hans påstand om at "de kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet". Og lovet å sitere meg på dette fremover.

Dette virker jo i utgangspunktet smigrende og tilforlatelig. Men som så ofte følger det en aldri så liten hake med på lasset.

Det eneste han lover å sitere Bjørn Are Davidsen på, er at de som gikk i mot var "alle biskopene, samt emissærer og en del andre lekmannshøvdinger i daværende Indremisjonen". Siden han ikke tar med den lille detaljen at disse muligens utgjorde et klart mindretall blant kristne, og fikk pinlig lite støtte på et offentlig opprop, blir sitatet tilslørende. For å si det forsiktig og humant.

Nå var dette sikkert et stykke på vei morsomt ment av pressesjefen. Men humor hører jo ingen sted hjemme å bruke mot kristne. Det var dermed bare å sette seg ned å spikke et surt og spisst svar.

Her følger det i all sin gru:

Det er hyggelig at Jens Brun-Pedersen lover å sitere meg. Det hadde nok imidlertid vært enda hyggeligere om han gjorde det på en måte som fikk fram mitt poeng. La meg derfor foreslå et sitat som er nærmere det, når vi snakker om den kristne kulturarven og parlamentarismen.

Å si at de kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet, er som å si at humanetikerne står samlet om Høyre.

Den gang som nå tok kristne ulike politiske valg. En stor andel av embedsstanden, inkludert biskopene, samt en del lekmannshøvdinger, støttet ikke parlamentarismen som prinsipp. I motsetning til kretsen rundt partiet Venstre, med sterke innslag av kristne som presten og indremisjonsmannen Lars Oftedal. Med unntak av 861 personer nektet kristne i landet for øvrig å skrive under på et opprop mot den "politiske Radikalismes Side". Til tross for ulike syn på rollefordelingen mellom regjering og storting, må man nok lete litt for å finne noen som gikk i mot demokratiet som prinsipp for den norske statsordning.

Heldigvis er Pedersen mer opptatt av prinsipielle sider, som KRL-faget og utilbørlige privilegier, enn av selektiv sitering. Det hadde dermed vært flott om han i fremtiden revurderte polemiske grep som å koble "den kristne kulturarven" til spørsmål som parlamentarismen.

Den kristne kulturarv har mange sider. Men jeg håper ikke det tilhører humanetisk kulturarv å likestille dette med norske biskopers politiske utspill. Selv om disse noen ganger - som under okkupasjonen - har vist imponerende mot og klarsyn.

Det tenker jeg slår så det synger. Men ikke siter meg på det.