"De kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen"

Debatten om KRL-faget - og om den kristne kulturarven er i fare - fortsetter i Vårt Lands spalter, senest i dag ved Human-Etisk Forbunds pressesjef, Jens Brun-Pedersen (og antagelig ikke Jensens Brun-Pedersen som VL oppgir).

Slike innlegg er selvsagt ofte skrevet i kampens hete, og dermed uten nitid bruk av kilder. Men det er en anelse eller to sorgfullt at en person som jeg i stor grad stolte på som plateanmelder på 70-tallet, ikke lenger synes fullt så informert. Selv om "den kristne kulturarven" som han sier har både "dårlige og gode sider" (og JPB naturlig nok fokuserer på førstnevnte, slik at han vel ikke synes direkte panisk ved tanken på at denne kulturarven skulle gå føyken), inngir han nok ikke tillit ved påstander som at

"Våre unge bør få vite gjennom undervisningen at de kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet".

Antagelig er dette basert på det berømte "Opraabet til Christendommens Venner i vort Land" som ble sendt ut i 1883 for å mobilisere kristne mot den "politiske Radikalismes Side", spesielt det som skulle bli partiet Venstre. Dette var underskrevet av rundt 250 personer (noen kilder oppgir 450), deriblant alle biskopene, samt emissærer og en del andre lekmannshøvdinger i daværende Indremisjonen.

Selv om det ikke er til å komme fra at disse nok var kristne, gir det noe i nærheten av strykkarakter å betegne dette som "at de kristne sto samlet".

For å lykkes med regnestykket må man bl.a. definere at Venstre den gang ikke hadde kristne velgere eller politikere (prester og indremisjonsmenn som Lars Oftedal som stilte på Stortinget for Venstre regnes da som fiksjon), og at de 250 som skrev under det opprinnelige "Opraabet" faktisk representerte "kristenfolket".

Men i følge Berge Furres biografi om Lars Oftedal, viser det seg at de som skulle spre budskapet fra Opraabet møtte stor motstand og mange steder måtte skjule hvorfor de var kommet til kirker og bedehus. Da det i mai 1883 gikk ut oppfordring til en landsomfattende underskriftskampanje ble det ren fiasko - kun 861 personer skrev under.

Hvis JBP mener at "de kristne" i Norge i 1880-årene bestod av drøyt tusen personer, kan det være han har rett. En bedre forklaring er nok at kristne flest ikke lot seg rive med av embedstandens retorikk og bekymring for endrede spilleregler (at Stortinget skulle bli det øverste kirkestyret, satt nok litt langt inne for biskoper og mange prester).

Uansett støttes JBP i at den kristne kulturarven (hva nå den er) "hører hjemme i flere skolefag" - som f.eks. i naturfag og vitenskapshistorie, selv om min vinkling her nok er en smule annerledes enn hans.

Vi er imidlertid ikke helt nødt til å spre flere fordommer for å møte kravene fra Menneskerettighetsdomstolen. Det kan være mange meninger om pedagogikk og pensum i KRL-faget, men mye tyder ihvertfall på at Jens Brun-Pedersen trenger bedre undervisning.

Dette er ikke skrevet av en varm forkjemper for KRL-faget. Jeg har i det hele tatt ambivalente følelser til både det og det gamle kristendomsfaget, og faller av og til i tanker om at KRL heller fremmer avkristningen - på samme måte som tidligere fagvarianter. Det må da være bedre å etablere en frivillig kvalitetsundervisning i dette, enn at de aller fleste skal vaksineres mot positiv interesse for livssyn?

Utfra grundige studier av mine barns lærebøker kvelden før de skal ha prøver, er ihvertfall konklusjonen at de (altså lærebøkene) synes like livsfjerne og pussige som de jeg husker fra egne skoledager.

Selv om seneste utgave for 9. klasse betryggende nok er skeptisk til Da Vinci-koden.