Julekuppet

Det vil ikke overraske om noen lar seg forvirre av dagens intervju i Vårt Land der jeg tradisjonen tro i år igjen bringer den store nyheten om at  

Oppfatningen om at kristne har kuppet hedensk vinterblotsfeiring og gjort den om til kristen jul er feil, mener Bjørn Are Davidsen i Tankekraft (sic).

Tvert i mot er det vel uunngåelig når verken journalisten eller informasjonssjef Jens Brun-Pedersen forholder seg til juleartikkelen på Human-Etisk Forbunds websider, som jeg kommenterer mer direkte her.

Kort sagt handler HEF's påstand om "2 500 år med ubrutt julefeiring" om den romerske Saturnalia-festen, ikke om det norrøne Juleblotet.

25. desember feires dermed verken p.g.a. Saturnalia eller juleblotet som altså foregikk i midten av januar. 

Uten dette bakteppet er det ikke enkelt å forstå det følgende:

Bjørn Are Davidsen, skribent i tenketanken Skaperkraft, mener Human-Etisk Forbund fremstiller det som om de kristne har kuppet julen. Han reagerer på at forbundet skriver at vi kan «tilbake på over 2.500 år med ubrutt julefeiring».
– Det er historisk galt. Hadde det vært tilfelle, ville man ha feiret julen i midten av januar, som var da man feiret juleblot her i Norge.

Leser man min lengre kommentar lenket til over kan det også være lettere å forstå hvorfor jeg plutselig slår om meg med at noen hevder at kristne har tatt julen fra andre.

Davidsen mener det ofte fremstilles som om de «dumme og slemme kristne» har stjålet julen.
– Det er dumt å bruke julen til å rakke ned på andre. Det er sikkert ikke ment sånn. Men når jeg får høre at det jeg tror på, er tatt fra andre, oppleves det sånn.

 Så er det selvsagt akkurat like dumt å beskylde andre for å ha stjålet julen fra kristne.

Oppslaget i Vårt Land går dessverre i en typisk journalistfelle fordi man intervjuer personer med svært forskjellige forutsetninger. Den ene meningen oppfattes av leserne som like god som den andre, uansett faglig bakgrunn hos den som uttaler seg.

Dermed er det fort rekkefølgen som bestemmer.  Og layouten på siden gjør at det normalt ikke er meg eller historikeren man leser sist, men to mer tilfeldige personer i ytterste høyre spalte.

Mens jeg fremstår først og til venstre etterfulgt av Brun-Pedersen, får jeg støtte i midtspalten av Stig Frøyshov, professor ved Teologisk fakultet ved Universitet i Oslo.

Men motsies altså til høyre under overskriften Ber Kirken følge bedre med i tiden der butikksjefen i Bok og Media, Øyvind Hjemdal, hevder at 

Jula er den romerske solfesten. Kirka i Middealderen var god til å ta det som var i tiden og bruke det til sitt. Når de skulle datofeste feiringen av Jesu fødsel tok de i bruk en tradisjon som allerede eksisterte.

Nå er Øyvind en trivelig kar jeg har respekt for, men det er altså forskjell på å være ekspert på julekrybber og historien om Kristmessen. Og det er forskjell på å følge med i nåtiden og forstå fortiden, uten at det er en nødvendig motsetning mellom dette.

Dermed er det grunn til å gjenta at Kristmessen og kristen julefeiring ikke stammer fra middelalderen, men fra antikken. Videre skyldes den ikke den "romerske solfesten", selv om deler av feiringen opplagt er påvirket av noen romerske festtradisjoner (og i Norge av noen norske) - heldigvis ikke av alle.

Uansett tyder kildene på at man datofestet Jesu fødsel ut fra jødiske tradisjoner, ikke fra romerske eller norrøne.

Dette betyr selvsagt ikke at det er kristne som eier julen eller påsken eller pinsen eller Kristi Himmelfartsdag eller Olsok eller Allehelgensdag eller alle søndager. Hva man gjør med disse dagene får man finne ut av selv.

Eller man kan ringe meg.

Kirke og stat - sildesalat

Som omtalt i Vårt Land i dag og hos Den tvilsomme, Haralds strøtanker, Oddbjørn Evenshaug , i Aftenposten og på selveste Twitter, røres og rotes mangt sammen rundt kirkevalget.

Muligens i et politisk overstyrt forsøk på å vise hvor demokratisk kirken er. Uansett er det sjelden å se et større sprik mellom motiv og midler, serlv om vi ikke tror at årsaken er at det igjen er tillatt for jesuitter å komme inn i riket.

Dermed er vi i den bisarre situasjonen at man på Elverum videregående skole skal ha kirkevalg i forbindelse med stortingsvalget.

Det kunne nok (rent teoretisk selvsagt) tenkes et bedre undervisningsopplegg om Luthers toregimentslære, eller et mer egnet signal å sende på en klode der det ikke er direkte mangel på land med uheldige koblinger av religion og stat.

Dermed er det bare å gi full støtte til informasjonsjefen i Human Etisk Forbund, Jens Brun Pedersen (og naturlig nok generalsekretær Kristin Mile), for ikke å si biskop Halvor Nordhaug.

Denne samrøren er ikke bare prinsippløs, den mangler ryggrad. Og gangsyn.

Som sitert

Siden denne utvilsomt kom meg i forkjøpet med oppslaget om dyrets nabo (der jeg hadde tenkt å henvise hit), vender vi i stedet tilbake til den parlamentariske debatten.

I går ga Jens Brun-Pedersen et kort tilsvar i Vårt Land på min og andres tilbakemeldinger på hans påstand om at "de kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet". Og lovet å sitere meg på dette fremover.

Dette virker jo i utgangspunktet smigrende og tilforlatelig. Men som så ofte følger det en aldri så liten hake med på lasset.

Det eneste han lover å sitere Bjørn Are Davidsen på, er at de som gikk i mot var "alle biskopene, samt emissærer og en del andre lekmannshøvdinger i daværende Indremisjonen". Siden han ikke tar med den lille detaljen at disse muligens utgjorde et klart mindretall blant kristne, og fikk pinlig lite støtte på et offentlig opprop, blir sitatet tilslørende. For å si det forsiktig og humant.

Nå var dette sikkert et stykke på vei morsomt ment av pressesjefen. Men humor hører jo ingen sted hjemme å bruke mot kristne. Det var dermed bare å sette seg ned å spikke et surt og spisst svar.

Her følger det i all sin gru:

Det er hyggelig at Jens Brun-Pedersen lover å sitere meg. Det hadde nok imidlertid vært enda hyggeligere om han gjorde det på en måte som fikk fram mitt poeng. La meg derfor foreslå et sitat som er nærmere det, når vi snakker om den kristne kulturarven og parlamentarismen.

Å si at de kristne sto samlet mot innføringen av parlamentarismen på 1880-tallet, er som å si at humanetikerne står samlet om Høyre.

Den gang som nå tok kristne ulike politiske valg. En stor andel av embedsstanden, inkludert biskopene, samt en del lekmannshøvdinger, støttet ikke parlamentarismen som prinsipp. I motsetning til kretsen rundt partiet Venstre, med sterke innslag av kristne som presten og indremisjonsmannen Lars Oftedal. Med unntak av 861 personer nektet kristne i landet for øvrig å skrive under på et opprop mot den "politiske Radikalismes Side". Til tross for ulike syn på rollefordelingen mellom regjering og storting, må man nok lete litt for å finne noen som gikk i mot demokratiet som prinsipp for den norske statsordning.

Heldigvis er Pedersen mer opptatt av prinsipielle sider, som KRL-faget og utilbørlige privilegier, enn av selektiv sitering. Det hadde dermed vært flott om han i fremtiden revurderte polemiske grep som å koble "den kristne kulturarven" til spørsmål som parlamentarismen.

Den kristne kulturarv har mange sider. Men jeg håper ikke det tilhører humanetisk kulturarv å likestille dette med norske biskopers politiske utspill. Selv om disse noen ganger - som under okkupasjonen - har vist imponerende mot og klarsyn.

Det tenker jeg slår så det synger. Men ikke siter meg på det.