torsdag 26. februar 2015

Vestlige verdier er ondskap

Det er ikke ofte en skolestil artikkel klarer å bomme så mye på målet og treffe så mange åpne dører, som Arne G. Skagestads Vestens brutale historie i Aftenposten i går.

Tilsynelatende handler det hele om ytringsfrihet.
Terroraksjonen i Paris og København har fått vestlig presse til å slå ring rundt ytringsfriheten – forstått som en spesifikk vestlig verdi. Hva om vi pirker litt borti dette med Vestens forståelse av seg selv? Det kan være nødvendig om vi vil prøver å forstå de sterke reaksjonene i muslimske miljøer.
I realiteten er det et påskudd for den rituelle europeiske selvpiskingen.

Fordi vi har gjort mye galt i Vesten, bør vi ikke snakke for høyt om vestlige verdier. Fordi noen europeiske land har angrepet muslimske land, er det ikke rart at muslimske miljøer blir provoserte når vi snakker om ytringsfrihet.

Muligens er det grunnen til at resten av artikkelen ikke berører ytringsfrihet eller noen annen verdi som ofte omtales som vestlig. I stedet handler det om at vestens historie ikke er så bra som vår "forståelse av seg selv".

Hvordan man nå måler sånn eller hvilket belegg man måtte ha for at den fremstilles spesielt bra i skoleverk eller media.

På samme måte som det ikke gis noe belegg for hvor "Gandhi-sitatet" er hentet fra.
En journalist fikk møte Indias store frihetskjemper, Mahatma Gandhi og stilte spørsmålet: Herr Gandhi, hva mener De om vestlig sivilisasjon? «Jeg tror», svarte Gandhi, «at det hadde vært en god idé».
Dermed ser Skagestad det ikke som en god idé å diskutere om det hadde gjort noen forskjell på effekten av Gandhis ikke-voldstaktikk i India, om kolonimakten hadde vært seirende nazister.

På samme måte som han ikke ser grunn til å diskutere den indiske ... sivilisasjonens kastesystem og enkebrenning.

Stemningen blir ikke bedre når Bjørnebo siteres med at Europa er ondskapen selv. Nei, skal vi ha håp om å bli bedre, må vi slutte å holde oss til europeiske verdier.
 «Inntil man har lært å tenke u-europeisk, står man i det ondes tjeneste.»
Hvor ond har så Europa vært? Veldig ond.

Under overskriften Utryddet andre folkeslag kan vi lese at europeerne de siste 500 årene har slaktet ned eller ryddet unna andre folkegrupper, hva som nå er forskjellen. 
Spanjolene kom til en verdensdel med 70–75 millioner innbyggere. Hundre år senere var en stor del av befolkningen utryddet, direkte eller ved påførte sykdommer.
At antallet som levde i Amerika før Columbus er omstridt, nevnes ikke. Det nevnes heller ikke at de aller fleste som omkom ble rammet av sykdommer som ikke var påført bevisst. Hadde tyrkere eller thailendere kommet i stedet for spaniere, ville resultatet vært stort sett det samme.

På samme måte diskuteres ikke om aztekernes menneskeofringer i titusentall eller systematiske slaveri og krigføring mot nabostanmmer ville ført til mindre motstand om folk fra andre kulturer hadde kommet til Mellomamerika.

I stedet beskrives en "ny voldsbølge" etter at "europeerne hadde utryddet de fleste indianerne". Så mange som 40 millioner slaver ble hentet fra Afrika og muligens omkom nesten halvparten i slaveskipene.

Uten at det nevnes noe om den muslimske slavehandelen i og utenfor Afrika, med svære slavekaravaner og pirattokter så langt nord som til Island, i over tusen år. Det er dessverre vanskeligere å finne tall på dette, siden man dokumenterte dette dårligere enn europeere og amerikanere, men det er gode grunner til å regne også dette i mange titalls millioner.

Når jeg nevner dette, er det ikke fordi det er grunn til å unnskylde den transatlantiske slavehandelen. Det er fordi det ikke er noen grunn til å unnskylde eller underslå annen slavehandel.

Og enda mindre til å bruke europeiske grusomheter å angripe gode vestlige verdier.

Det blir ikke bedre når Skagestad behendig skjærer over én kam.
Vi mistolket Darwin med vilje og konstruerte et tankesystem som vi kalte sosialdarwinisme. Ifølge den ga vi oss rett til å utnytte/utrydde de svake. Dermed legaliserte vi europeisk brutalitet.
Han definerer ikke hvem disse "vi" er som mistolket Darwin. Eller forklarer hvordan vi kunne være så brutale før Darwin.

Eller om andre har vært like eller mer brutale, selv uten sosialdarwinisme, fra assyrere til romere til arabere til mongoler til  tyrkernes folkemord på armenerne for hundre år siden.

Så kommer en masse løsrevet og konkteksttomt om moderne forhold som Afganistan og Irak og tortur før konklusjonen.
Kanskje vi burde være litt mer ydmyke når vi snakker eller skriver om vestlig sivilisasjon og europeiske verdier?
Kanskje, selv om det skal godt gjøres om denne gruppen"vi" som bør være "litt mer ydmyke" kan omfatte ham selv.

Siden Skagestads konklusjon i likhet med resten av artikkelen har forlatt innledningen, kan det være greit å nevne at det ikke er grunn til å være like ydmyke med alt.

For det er takket være denne ytringsfriheten i Vesten at vi kan snakke negativt om Vesten.

Mens det nettopp er fraværet av slike verdier i en del andre kulturer som gjør at de ikke tar de samme oppgjørene som vi har gjort, enten vi snakker om arabernes adferd i India eller tyrkernes mot armenerne eller svært mye annet.

Hele artikkelen gjør dermed den interessante vrien å forutsette det som skal motbevises. Det er nettopp vestlige verdier som ytringsfriheten som gjør at den kan skrives.

fredag 20. februar 2015

Motivenes mysterium

Nå som andre runde i debatten med Johannes Kleppa om Livets Mysterium er på trykk i Dagen, kan det være grunn til å legge den ut også her.

En annen grunn er at jeg da kan ta med teksten slik jeg sendte den, uten debattredaksjonens lille misforståelse om hva av Wilder Smith jeg hadde bidratt til å oversette - altså hans foredrag og ikke hans bøker.

Motivenes mysterium

Johannes Kleppa er fortsatt mer opptatt av hvordan jeg stiller meg til evolusjonslæren enn konkrete punkter i min anmeldelse av boken Livets mysterium. Bakgrunnen er en mistanke om at den er langt mer påvirket av min posisjon i det spørsmålet enn jeg «synest å vera klar over».

Dette er ingen heldig vinkling. Jeg kunne like mye foreslått at Kleppas syn på min bokanmeldelse er påvirket av hans avvisning av evolusjonslæren, noe Kleppa for så vidt vedgår i innlegget.

Men som C.S. Lewis viser, fører ikke den slags til gode debatter. Hans lignelse om Ezekiel Bulver er et klassisk eksempel. Bulver hørte i femårsalderen faren si at «summen av to sider var lengre enn den tredje i alle trekanter», hvorpå moren bemerket at «det sier du bare fordi du er mann».

Med dette skapte Lewis uttrykket bulverisme som altså innebærer å diskutere hverandres motiver, fremfor argumenter,

Når jeg mener at Kjell Tveter har skrevet en dårlig bok, er det ikke fordi jeg er enig eller uenig. Det er rett og slett fordi den er for preget av oversettelsesfeil, misforståtte argumenter, mistenkeliggjøringer av motiver, feil om vitenskapshistorien, tunnelsyn, skråsikre påstander og for lite behandling av motargumenter.

Når Kleppa ikke synes interessert i å diskutere det jeg oppgir som årsak til min vurdering, er det lett å tenke at dette for ham handler om andre ting enn boken slik den foreligger.

Som jeg skrev i tilsvaret Kleppa kommenterer, har jeg ingen problemer med å forklare mitt syn på normale vitenskapelige teorier. Jeg støtter evolusjonslæren fordi jeg oppfatter den som den beste modellen.

Det gjør jeg ikke ukritisk. Tvert i mot har jeg en fortid som kreasjonist. Jeg leste som 19-åring Odd Sæbøs Dogmet om evolusjonen og Wilder Smiths bøker. Jeg skaffet meg alle klassikerne, fra Morris til Gish. Jeg har fortsatt stor respekt for Wilder Smith etter å ha hørt hans foredrag i Trondheim i 1979 og bidratt i oversettelsen av dem til norsk.

Interessen førte imidlertid til at jeg også leste stadig mer normalvitenskap, inkludert teologi. Jeg oppdaget da hvor få av kreasjonistpåstandene som holdt vitenskapelige mål og hvor mye som skyldte ideologiske behov. Mengden av misforståelser, fordreielser, løsrevne sitater, trang teologi og avleggs forskning gjorde at jeg endret syn.

Siden de på mange områder var bedre, ble jeg fascinert av intelligent design (ID) som dukket opp på 1980-tallet. Jeg leste Dembski og Behe med interesse, men uten å bli helt overbevist, selv om de reiser viktige spørsmål. Dette er av grunnene til at jeg i anmeldelsen løftet frem Stephen Meyers Darwin's Doubt. Hadde jeg var styrt av mitt syn på evolusjonslæren, burde også Meyer fått skarp kritikk.

Siden Kleppa ikke nevner det poenget, er det igjen lett å tenke at hans reaksjon handler om andre ting enn Tveters faktiske bok.

Slik Kleppa skriver, går dette på «kva tankemessige, ideologiske og livssynsmessige konsekvensar som fylgjer av evolusjonslæra». Slike perspektiver er selvsagt sentrale også for meg, som i grundige oppgjør i bloggposter og bøker med tøvete ateistiske ideologer som Richard Dawkins. Dette er imidlertid en annen debatt enn om Livets Mysterium er dårlig.

I stedet for konkrete argumenter trekker Kleppa frem som sannhetsvitner «tre personar med doktorgrader» som omtaler boken «i positive ordelag». Dette illustrerer dessverre enda en uheldig tendens som også Tveter har, nemlig fokuset på titler og doktorgrader. Spørsmålet er imidlertid ikke om noen er kjente eller anerkjente, professorer eller doktorer, men om de er det i relevante fag.

Jeg mistenker også at jeg kan ha lest Livets Mysterium grundigere i ferdig form enn de tre som anbefaler boken på omslaget og i innledningen. Når jeg har den mistanken, er det nettopp fordi jeg har stor respekt for dem. Det bør uansett være tankevekkende at Kleppa unngår å nevne at ingen av dem har doktorgrad i biologi, fysikk eller filosofi, men altså i kirkehistorie, praktisk teologi og anvendt matematikk.

Jeg tviler på at Kleppa i en teologisk debatt ville henvist til en med doktorgrad i musikk eller hevdet at han selv hadde skrevet en god bok om bibelsyn siden en med doktorgrad i konserveringsteknikker anbefalte den.

tirsdag 17. februar 2015

Dødelig korstogsretorikk

Mye av selvforståelsen innen IS, ikke minst i forsvaret for stadig mer bestialske handlinger, bygger på historieløs propaganda. Ett av de klareste områdene er korstogsretorikken.

Blant mange grufulle episoder var da IS for et par dager siden slik NRK gjengir myrdet 21 kristne egyptere i nabolandet Libya på jakt etter arbeid. Retorikken IS bruker mot kopterne er krystallklar. 
Trygghet for deres korsfarere kan dere bare drømme om, sier en av IS-krigerne før halshoggingen starter.
Å kalle koptere for korsfarere er like historisk som å si at Islam vokste ved pasifisme.

Da korstogstiden begynte på slutten av 1000-tallet var den koptiske kirken godt over tusen år. Da den muslimske generalen Amr ibn al-`As inntok Egypt på midten av 600-tallet, var den koptiske kirke 600 år.

Det er ikke direkte tilfeldig at ordet kopter opprinnelig betyr egypter.

Historien er ikke at kopterne med våpen i hånd erobret muslimske områder. Den er at muslimene erobret koptiske områder.

Hvor mange egyptiske innbyggere som ble drept og landsbyer jevnet med jorden i kalifen og Allahs navn vil vi nok aldri få vite. Men blant det som har fungert som inspirasjon for korstogene mange hundre år senere, er det vanskelig å komme unna islamske erobringer på 6- og 700-tallet, tusener av piratangrep og den tyrkiske bølgen som skapte så mye uro i Midtøsten fra midten av 1000-tallet.

Likevel fremstår altså korstogene som en vestlig oppfinnelse uten forbilder og selve symbolet på overgrep mot den islamske verden i tusen år. Siden vi har så mye å stå til ansvar for i fortiden, må vi gi dess mer tilbake i dag.

Deler av dette er påvirket av vestlige forfattere og historieskrivere som langt på vei har fremstilt korstogene som uprovoserte angrep på en uskyldig sivilisasjon.

Den barbariske Richard Løvehjerte stod mot den edle Saladin.

Hadde IS-ledelsen hatt noen utdannelse å skryte av, ville de forøvrig visst at kopterne sto på Saladins side, mot korsfarerne.

Men dette handler ikke om fakta, men om faktoider. Korstogene som typisk utrykk for Kirkens natur eller religiøs terror, er moderne forestillinger som passer inn i en politisk debatt. De handler ikke om fortiden, men om nåtiden.

Man er mindre interessert i å forstå fortiden bedre enn i å skape en bedre nåtid. Mens man nok i større grad står i fare for å skape fiendebilder og tilsløringer som ødelegger samfunn.

I realiteten husker muslimer korstogene like godt som de fleste andre.

Altså svært dårlig og ofte helt misforstått.

Mye kan spores til opplysningstidens mørke blikk. For Voltaire var middelaldersk kristendom den verste overtro, og følgelig måtte korstogene være en barbarisk folkevandring styrt av fanatisme og grådighet. Selv om noe av dette ble mer rosenrødt i romantikkens fortellinger, som hos Walter Scott, spredde en rekke bestselgere korstogene som tema også til den muslimske verden.

Deler av retorikken står også i sammenheng med kolonimaktenes suksess, spesielt mot slutten av det 19. århundre. Krigsnederlag og en tiltagende avmaktfølelse blant muslimske ledere skapte behov for en retorikk der man fremstod som ofre for overgrep.

I kjølvannet av Hitler og Stalin var det vanskelig å forsvare noen former for ideologisk basert krig. Dette kom da også klart til uttrykk i Sir Steven Runcimans toneangivende A History of the Crusades tidlig på 1950-tallet. Her fremstilles korstogene, selvsagt ikke helt uten grunn, som moralsk avskyelige og basert på en intoleranse i Guds navn.

Imidlertid etterlot ikke korstogsperioden muslimer med en følelse av å være underlegne eller utsatte. På mange måter var episodene heller ikke så skjellsettende. De foregikk i en tid med vel så mye kamper mellom islamske herskere om langt større landområder.

Siden det muslimene som gikk seirende ut av korstogene, hadde de ingen spesiell grunn til å føle seg som ofre. Det osmanske rikets erobring av Konstantinopel i 1453 ble ikke sett som en hevn for noen korstog, men som et naturlig resultat av islams styrke.

Mens IS synliggjør mange av den muslimske verdens svakheter.

torsdag 12. februar 2015

Krever kritisk tenkning religion?

Spørsmålet i overskriften er like godt som gårsdagens, men har faktisk flere poenger.

Er man alltid kritisk til alt, kan man ikke holde fast på noe. Skal du bevege deg bør du ikke være kritisk til fotarbeid. Skal du tenke kritisk, bør du ikke være kritisk til tenkning.

Kritisk tenkning forutsetter en begrunnet tro på muligheten for og verdien av logikk og empiri, og at vi er mer enn roboter som styres av biokjemi og molekylbevegelser vi ikke kan påvirke i noe vi tenker, sier og gjør.

Kritisk tenkning krever en basistro som gjør at man ikke ender i nihilismen, enten man med det mener en epistemologisk eller etisk. Det er ikke gitt at de som tenker at tilværelsen har sitt opphav i en person med helt grunnleggende rasjonalitet, er mindre egnet til kritisk tenkning enn andre.

Hvilket ikke betyr at man i praksis gjør det.

Men noen som våger å tenke kritisk og grundig om egen og andres tenkning (selv om man altså er utidige nok til å ha et ståsted) er det nordiske magasinet Theofilos som er ute med nytt nummer i disse dager. Hjemmesiden er kanskje ikke den mest spenstigepå markedet, men kan i hvert fall fortelle at 
Theofilos er et nordisk fagfellevurdert tidsskrift for studiet av teologi, filosofi og kultur og beslektede fagfelt. Tidsskriftet utgis to ordinære nummer årlig samt temanummer ved behov og dess overordnede hensikt er å presentere analysere og drøfte den kristne troens sannhet og relevans.
Kritisk tenkende vil nok stusse noen smuler over at seneste nummer er oppført som 3/2014, men dette har en naturlig forklaring og skyldes altså ikke manglende kritisk blikk for datering.

Blant innholdet kan nevnes
  • Livssynsjournalist i skvis mellom ulike forventninger - Hilde Kristin Dahlstrøm
  • Den luksuriøse kroppen – En kritisk drøftelse av Jean Baudrillard’s kroppskonsept i lys av hans postmoderne tenkning om hyperrealitet - Ove Sæle 
  • Reassessing Christian Mission as an Anthropological Study Object - Asle F. Jøssang 
  • Det er jo bare underholdning – eller? Om livssynsformidling i den populære tv-serien The Big Bang Theory - Ingvild Thu Kro
  • Liberalismens teologiska rötter – En recensionsartikel om  Inventing the Individual - Daniel Ringdahl
  • Hvorfor akkurat Jesus? En rapport fra et trosopplæringsprosjekt - Stefan Fisher-Høyrem
  • Är den sekulära vetenskapen förutsättningslös? - Ola Hössjer
Bladet blir ikke dårligere av bokanmeldelser og debatter, som Atle Søviks tilsvar til Sebastian Rehnman, No Confusion in My Solution, om det ondes problem. Eller av utvekslingen mellom Ray Baker og Stefan Swärd Om helvetet, et tema som også trenger og fortjener kritisk tenkning.

Skal du lese det nyeste nummeret er det kritisk at du  følger denne analytiske oppskriften her mens  årgangene 2009-2011 finnes som pdf-filer her.

onsdag 11. februar 2015

Står religion i veien for kritisk tenkning?

Da er det tid for en ny panelsamtale, denne gang om religion står i veien for kritisk tenkning. Vi snakker om frokostseminaret som braker løs på Dattera til Hagen i Oslo fra kl 0800 til kl 0930 torsdag morgen.

Dette har ingenting å gjøre med de seneste dagers bloggserie, men rett og slett med at man ønsker en stille og forsagt beklemt oppononent alibi hakkekylling bidragsyter som ikke umiddelbart nikker i takt med resten på alle punkter.

Eller som det heter i finere lag, kan drive noen smuler kritisk tenkning om panelets påstander.

Selv om jeg altså svarer et klart ja på spørsmålet i overskriften, med eksempler fra antivitenskap til antivaksiner. På samme måte som all slags prosjekter og innbitt politikk kan stå i veien.

Og på samme måte som bruken av ordet religion (hva nå det er) kan gjøre det.

Nå er dette ikke fritt for at det uansett vil bli noen tødler utfordring som sitting duck i panelet når bidragsyterne ved siden av biologiprofessor Dag Olav Hessen er
Mina Finstad Berg, tidligere generalsekretær i SU og rådgiver for SV på stortinget,Bjørn-Are Davidsen, Sivilingeniør, skeptiker og kristen forfatter, og Ingeborg Senneset, journalist i Aftenposten.
Og ikke bare fordi man i strid med etterprøvbar dokumentasjon ikke bedriver mer kritisk tenkning enn å skrive mitt navn med bindestrek eller unnlater mellomrom etter komma. Dette handler om folk dels med bred erfaring fra politiske debatter, dels med bra og bitende journalistikk og dels med mer enn lettere formidable forelesninger og bøker på samvittigheten.

Altså greit at de i hvert fall skriver tittelen min med stor bokstav.

Ett av spørsmålene som stilles er om kritisk tenkning bør bli skolefag.
Kommunikasjonsrådgiver Andreas C. Halse i Human-Etisk Forbund forklarer seminarets tittel med en undring over at det i en tid der all verdens kunnskap er tilgjengelig på nett, så vokser det frem irrasjonelle miljøer. Noe som blant annet har ført til Arbeiderpartiets forslag om kritisk tenkning som skolefag. Et forslag forbundet støtter.
Og til det er vel svaret som så ofte at her bør man gjøre som i middelalderen. Altså ja.

Som man ser av linken over er det altså Darwin-dagen som markeres og dermed nærliggende å koble dette med evolusjonslæren. Og så er det som det også fremgår tydelig at dette for Darwin og mange i dag også handler om teologi og filosofi, nærmere bestemt det ondes problem.

Hessen forteller om brev der Darwin skriver om hvordan han ikke kan forstå hvordan Gud har skapt snyltevepsen hvis larver spiser opp sin vert levende fra innsiden.
– Dette at naturen var full av grusomhet, lidelse og brutalitet, død og blod var for ham like viktig som evolusjonen. Hans teori utelukker jo ikke eksistensen av Gud, men overflødiggjør behovet for en skaper.
Ja, og det er akkurat hvordan naturen så ut før Darwin og gjør i dag, enten man holder seg til evolusjon eller ikke. Det ondes problem er det samme, hvis jeg mener Gud finnes. Og omfanget av  lidelse i naturen endres ikke av om jeg slutter å tenke at Gud finnes.

Uansett er det også nærliggende å vurdere hvor mye kritisk tenkning man (inkludert Darwin) har bedrevet her. 

Har man virkelig jobbet seriøst med logiske analyser av ulike typer argumenter og forsøk på forklaringer?

Hvilke fagbøker som behandler problemstillingene kjenner man til? Hvilke har man lest? Hvilke synes man gjør en god jobb?

Hvilke er man enige med? Basert på hvilke argumenter?

Det er og blir en pussig mangel på korrelasjon mellom doktorgrad i evolusjon og i religionsfilosofi.

Eller en gang studiepoeng.

4: Det fremmer ikke intelligent debatt å se bort fra de beste motargumentene

I denne siste av de planlagte bloggpostene om Kjell Tveters Livets mysterium er tiden kommet til å se på en av de store utfordringene ved argumentasjonen han bruker for intelligent design (ID).  

Dette handler spesielt om mangelen på evne eller vilje til å nevne eller kommentere de beste motargumentene. Gjør man ikke det, er det ikke lett for lesere å vite hvor troverdig boken er faglig, selv om man ikke skulle ha fått med seg de svakhetene jeg har pekt på så langt.

Mer presist handler det om Tveters bruk av sannsynlighetsberegninger der han stort sett bare nøyer seg med å oppgi tall uten referanse til annet enn ID-sympatisører. Det er lite forklaringer av hvordan han regner sannsynligheter eller hvordan og hvorfor han setter opp de scenariene han (eller de han lener seg mot) regner på og ikke alternative scenarier.

Dess mer vi argumenterer ut fra sannsynlighet, dess viktigere er det å ha tunga rett i munnen. Det er lett å gå seg vill. Konklusjonen kan være innebygget i premissene. Hvor sikkert er det at dette er helt som man tenker seg?

La meg ta en enkelt eksempel. Ser vi på en terning er det ulike typer sannsynligheter.
  • Sannsynligheten for å få ett tall fra 1-6                    = 1 (altså 100 %)
  • Sannsynligheten for å få tallet 6                                = 1/6
  • Sannsynlighet for å få enten tallet 6 eller 3             = 1/3
  • Sannsynligheten for tallet 6 og tallet 3 på to kast   = 1/18 ((1/6+1/6) x 1/6)
  • Sannsynligheten for først 6 og så 3 på to kast         = 1/36 (1/6 x 1/6)
  • Sannsynligheten for å få summen 7 på to kast        = 1/6 (summen 7 er 6 av 36 mulige utfall)
  • Sannsynligheten for å få minst 7 på to kast              = 7/12 (minst 7 er 21 av 36 mulige utfall)
Selv for enkle eksempler som terningkast, er resultatet helt avhengig av hvordan jeg tenker. Tenker jeg feil, kan beregningene bomme med mange størrelsesordener.

Skal jeg si noe om sannsynlighet, må jeg forklare hvordan jeg har regnet. Jeg må også vise at det biologiske eller mikrobiologiske scenariet jeg ser for meg, er riktig.

Her er Tveter altså etter mitt skjønn i overkant sikker. Han beskriver mange forhold der ting "må forekomme i rett mengde på rett sted til rett tid". Utfordringen er bare å vite hva som er de faktiske forholdene her, eller var det i en fjern fortid.

På så komplekse områder som biologi er det avgjørende at vi vet hva slags utregninger vi gjør. Og at vi vet hva de handler om. Hvor sikre er vi på at vi vet hva som skal til for å nå ett eller annet resultat? Hvor sikre er vi på at ikke mer forskning vil vise at det kan være alternative mengder/steder/tider/veier som kan endre hele regnestykket?

Hvis det som skal til er f.eks. to helt spesifikke mutasjoner i samme organisme i en bestemt rekkefølge, er det en helt annen sannsynlighet enn to mutasjoner i en familie over tid uten en bestemt rekkefølge.

Ja, det er kan lages mange svært imponerende og tilsynelatende umulige regnestykker på sannsynligheten for at noe så rart som liv oppstår. Jeg lar meg gjerne begeistre av sånt.
Men konklusjonen trenger ikke å være at Gud måtte gripe inn direkte. Den kan også være at Gud har skapt et univers med en fysikk og kjemi som på ufattelig imponerende vis egner seg til at noe sånt kan oppstå.

Slik Tveter selv et godt stykke på vei argumenterer for på området som kalles for fininnstilling.

Og da er det et godt spørsmål hvorfor universet måtte være fininnstilt, hvis Gud likevel måtte gripe så mye inn for å skape og utvikle liv i det.

Uansett hva vi måtte mene om dette, er det typisk for Tveter (eller litteraturen han baserer seg på) å velger scenarier som synes å gi lavest sannsynlighet.

Men det er ikke gitt at komplekse funksjoner må ha oppstått på en gang, og altså ikke kan ha utviklet seg over mange generasjoner eller ikke kan ha fulgt ulike veier til samme mål. Dess flere mulige veier, dess mer sannsynlig å finne frem.

Hvorfor snakke om sannsynlighet og scenarier?

Grunnen er at de som argumenterer for ID, mener at hvis man kan finne biologiske forhold der alt må være på plass samtidig slik at ingen deler kan fjernes - det som kalles for "ikke-reduserbare systemer" – er det umulig at dette kan ha utviklet seg.

Og har det ikke utviklet seg naturlig, må det være designet av noen med intelligens - og på en eller annen måte utenfor naturen det er snakk om.

Men dette krever et grep som er problematisk. Det holder ikke å vise at vi for tiden ikke vet hvordan noe kan ha skjedd naturlig, men å vise at det er umulig at det kan skje naturlig.

Kan man tvert mot argumentere for at det likevel finnes muligheter, er ID falsifisert på dette området (og ofte samtidig også på andre områder). Merk at dette ikke er å vise at noe alternativt har skjedd, kun at det er mulig at det kunne ha skjedd.

Er noe mulig, er det ikke umulig.

Men skal vi vite om noe er umulig, må vi vite hva som faktisk måtte ha skjedd for at det skulle være mulig. Det hjelper ikke å hevde at det er umulig å komme til toppen av et fjell med den begrunnelsen at det krever at vi hopper hundre meter, uten samtidig å vise at det ikke kan finnes en sti. Eller at oldebarnet mitt ikke kan komme opp ved å bruke isbreen som gradvis vokser til venstre.

Når Tveter presenterer utfordringene og sannsynlighetene, går han ikke gjennom de beste eller (for å være helt nøytrale) de mest kjente motargumentene.

Ett eksempel er når han ser på scenariet med 100 aminisyrer. Han hevder på side 58 at sannsynligheten for å danne spontant et protein på 100 aminosyrer er 1/10130. Dette er ikke mulig selv om det er mer sannsynlig enn 1/10150 som er hva Dembisk (en matematiker som forsvarer ID) mener gjør noe umulig.

I såfall har man allerede her påvist at det er bortimot umulig at et slik protein kan dannes spontant. Av det følger at det krever intelligens og vi har altså vist at proteiner og dermed mye annet i naturen må være skapt og ikke evolvert.

Men stemmer dette? Er det så enkelt? Eller, for å spørre mer presist: Er det så komplekst?

Nei, det er faktisk mulig å presentere et enklere scenario. At det første livet som oppstod skulle ha form som en moderne bakterie er lite trolig, uten at jeg skal regne sannsynlighet på det. Biologer som har sett på dette mener det er grunn til å tro at de første proteinene besto av 8 aminosyrer, ikke 100.

Sannsynligheten for å knytte disse sammen i ett protein blir svært mye lavere enn for 100.

La oss illustrere med et eksempel. Det er svært mye vanskeligere å få 100 mynt på rad når vi kaster mynt og kron enn 8. Sannsynligheten for sistnevnte er 1/256.

I tillegg er det slik i biologien at ting ikke skjer i rekkefølge. Ting skjer i parallell, mange steder. Det er avgjørende forskjell mellom å regne på om noe svært usannsynlig skal skje i en slags køorden, i tur og orden, eller om det skjer noe som er mindre usannsynlig i parallell.

Hvis det er 8 personer som kaster mynter i parallell, er det mye lettere at en eller annen får 8 på rad i løpet av fem minutter, enn om bare én kaster. Det er til og med godt mulig at noen kan få det på første forsøk.

Trenger vi 100 mynter på rad, er det langt lettere om vi får 100 millioner frivillige til å kaste i 100 dager.

På jordkloden foregikk ulike typer fysiske og kjemiske prosesser i parallell på svært store områder over svært lang tid. Ganske mange faktisk, om det f.eks. skjedde én per sekund per kvadratdesimeter i en milliard år. Hvordan vi skal regne sannsynlighet avhenger av hvilke prosesser vi tenker oss foregikk, hvilke vi mener er mulige eller umulige, hvor mange som foregikk i parallell over hvor store områder og hvor lenge.

Nå er ikke poenget her å si at vi vet hva som foregikk, hvor ofte eller hvordan. Poenget er for det første at Tveter ikke nevner andre måter å tenke sannsynlighet, noe som altså er vanlige svar fra biologer, som det enkle her.

Når nysgjerrige lesere googler dette, ser de altså at Tveter verken nevner eller tilbakeviser motargumenter. Det gjør det ikke lettere å få tiltro til Tveter, selv om han skulle ha rett.

Det andre poenget er at vi ser at hvis sannsynligheten regnes ut annerledes, eller på andre scenaerier, rakner Tveters konklusjon.

Dette viser ikke at det er skråsikkert at ID er feil, men at Tveter kan argumentere for skråsikkert.

Så er debatten selvsagt ikke så enkel som dette eksemplet. Den krever inngående kjennskap til biologiske muligheter. Det skjer forskning som åpner for nye scenarier. Rimelig sikre forslag kan endres. Noe som så umulig ut, kan bli mulig ved å tenke problemstillingene annerledes. Selv om det er å vanskelig å tillegge naturen å være kreativ, er det ingen tvil om at forskere kan være det.

Hvilket gjør at det ikke er så kledelig å bruke den kraftigste utestemmen når man diskuterer dette. Uten at jeg vil påta meg å regne på sannsynligheten for at Tveter vil gå over til innestemme.

tirsdag 10. februar 2015

Leserlivets mysterium


Siden svaret mitt er i dagens utgave, kommer jeg som nevnt lørdag tilbake til Johannes Kleppas innlegg i Dagen 5. februar.

Temaet er altså fortsatt denne bokanmeldelsen som tydeligvis vekker interesse. Svaret kan leses som et ekstrat av de seneste dagens bloggposter, der jeg har presentert dette langt mer utfyllende og vil fortsette med det i minst én post til.

Her er mitt svarinnlegg.

Anmelde bøker - ikke meninger

Er man sterkt engasjert, er det lett å la seg rive med. Jeg kan vanskelig se andre grunner til at Johannes Kleppa finner det «avslørande og tankevekkande» at mens Kjell Tveters bok Livets Mysterium fikk positiv omtale i Dagen, ble den «slakta av Bjørn Are Davidsen i Vårt Land».

Kleppa synes det virker som Davidsen er «trakka kraftig på tåa» siden jeg etter hans syn skriver «nedlatende om Tveter, hans kunnskapar og argumentasjonsmåte». Ikke minst er jeg visstnok en apologet for kirkehistorikeren Oskar Skarsaune som har engasjert seg for «kristen evolusjon» og dermed «rammar det også Davidsen» når Tveter «tek eit kraftig vitskapeleg og tankemessig oppgjer med Skarsaune».

I følge Kleppa har det «lenge vore klart» at Davidsens «posisjon i høve til utviklingslæra er problematisk». Dette til og med undergraver til en viss grad min «apologetiske innsats, særleg det som går ut over det reint faktaorienterte og myter og over på det prinsipielle og tankemessige planet». Dermed utfordrer han meg til «å klargjera sin posisjon når det gjeld evolusjonslæra».

Jeg har ingen problemer med å forklare mitt syn på normale vitenskapelige teorier og har gjort det ved mange anledninger. Men Kleppas utfordring bygger på feillesninger. Det jeg har anmeldt er Tveters bok, ikke Intelligent Design (ID) som sådan. Spørsmålet er altså ikke om ID er rett eller galt, men om boken er bra eller dårlig.

Kleppa unnlater å nevne at jeg i samme anmeldelse sier at det finnes gode bøker om ID. Eksempelet jeg løfter frem er Stephen Meyers Darwin's Doubt. Leser motstandere av ID meg på samme måte som Kleppa gjør, vil de tro at jeg roser Meyer fordi jeg er i mot evolusjonslæren.

I realiteten er dette så enkelt som at Livets Mysterium etter mitt skjønn er for dårlig. Jeg har aldri hatt problemer med å kritisere bøker jeg er enig med eller rose noen jeg er uenig med. En bokanmelder bør ikke si at Tveters bok er bra bare fordi man som meg er enig i noen av argumentene, selv om det nok er færre enn Kleppa. På samme måte bør man heller ikke kritisere den bare fordi man (som også Kleppa) er uenig i andre argumenter.

Jeg kan ikke forstå at Kleppa synes det er flott at en lærebok starter, fortsetter og avslutter med mistenkeliggjøring av motiver, med personangrep og konspirasjonsteorier. Tonen er så gjennomgående at det er påtagelig. Ordbruken er til dels dramatisk. Kan Kleppa virkelig applaudere en lærebok som skriver at det var en krenkelse av norsk kristenhet at Richard Dawkins i 2011 ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo og at det var et svik at teologer, Den norske kirke og biskopene var tause til dette?

Jeg kan heller ikke forstå at Kleppa synes det er «svært bra» av Tveter sprer feil om vitenskapshistorie eller har et tunnelsyn på teologi. Det er ikke mange andre enn ateister som vil synes Tveter er svært bra når han gjør kosmologiske gudsargumenter til parodier. Det er avslørende at Tveter ikke forstår at de handler om logikk og væren og ikke om levende vesener. Dermed presterer han på side 131 å gjengi et slikt argument med premisser som at «Noen begrensede foranderlige vesener eksisterer» og «Eksistensen av alle nålevende begrensede vesener har sin årsak i et annet vesen». Et argument som handler om fysikk og forandring, legges altså frem av Tveter som om det handler om biologi.

Dette er dessverre ikke tilfeldige unntak. Feil og skjevfremstillinger i store deler av boken tar luven fra selv de gode argumentene han presenterer. Man må være ytterst velvillig til prosjektet for å si at resultatet er bra. Det burde vært jobbet langt mer med boken. Noen kapitler burde vært fjernet, andre sterkt omarbeidet. Dermed avsluttet jeg ikke anmeldelsen med Kleppas feillesning om at manuset «burde forblitt i skuffen», men med at der burde det blitt liggende lenger.

lørdag 7. februar 2015

3: Det fremmer ikke intelligent debatt å gjengi meningsmotstandere feil

Det er ikke meningen å tvære ut denne serien om Kjell Tveters Livets Mysterium, men etter reaksjonene å dømme på bokanmeldelsen, kan det være grunnlag for å ta i hvert fall de lenge annonserte to siste bloggpostene.

Den første av disse er også aktuell siden Johannes Kleppa i Dagen på torsdag (jeg kommer tilbake med en kommentar til den når svarinnlegget mitt er trykket) la vekt på at
Ein av dei som lenge har engasjert seg for kristen evolusjon er kyrkjehistorieprofessor Oskar Skarsaune, særlig med boken "Skaperkoden" og der er nokså tydeleg at Davidsen er apologet for Skarsaune. Når så Tveter tek eit kraftig vitskapeleg og tankemessig oppgjer med Skarsaune, rammer det også Davidsen.
Mens det altså i realiteten er slik at nettopp denne delen av Tveters bok understreker mange av problemene med den. Den direkte imøtegåelsen på side 212-15 inneholder lite vitenskap og imponerer ikke tankemessig.

I stedet ser vi som så mange steder i boken alt fra mistenkeliggjøring av motiver til en merkelig evne til det som ofte kalles jumping to conclusions. Det er uvanlig å se noen som klarer å gjengi meningsmotstandere så feil, og i tillegg spore så mye av.

De som er interessert i en mer interessant og informert kritikk anbefales heller Jon Kvalbeins bokanmeldelse av Skaperkoden, enten man opplever seg som apologet for Skarsaune eller ei.

Mens Kvalbein forstår og gjengir mange av Skarsaunes poenger, bommer Tveter på omtrent så mange måter som er mulig på tre sider.

For det første trekker han både Skarsaune ut i en ytterste konsekvens som er i strid med Tveters egen teologi og synes å kreve en biologisk lesning av  Bibelen.

For det andre vrir han på utsagn slik at de blir åpenbart tøvete, og begår en inngående stråmannsargumentasjon uten forbehold om mulige feillesninger.

For det tredje fortsetter hans mistenkeliggjørende stil med å kritisere Skarsaune for ikke å ha forstått ateisters dårlige motiver, fra Dawkins til Hawking.

Ikke noe av dette gjør det mer fristende å bruke Livets Mysterium som lærebok.

Tveter retter søkelyset mot Skarsaunes presentasjon på side 63 i Skaperkoden av fysikeren Paul Davies' analyse av "Lover av høyere orden som styrer prosessene i komplekse systemer". Som Skarsaune sier er disse
ikke i strid med, men lar seg heller ikke avlede av de enkle fysiske lovene som gjelder for de fysiske enkeltkomponentene i systemet.
Så fortsetter Skarsaune med noen betraktninger om hvor imponerende resultater slike lover kan ha, og at når man tenker seg
utviklingen av mennesket som det foreløpige sluttpunkt på en prosess som hele veien har vært sammenhengende og styrt av årsaker helt siden Big Bang, nettopp da blir det uunngåelig å slutte at menneskets eksistens var nedlagt som en mulighet i universet selv, helt fra begynnelsen.
I stedet for å kritisere de vitenskapelige modellene eller forskerne Skarsaune bygger på, trekker Tveter frem "tre forhold" (side 213). Den første er at Skarsaune ikke regner med mennesket som en "endelig uforanderlig skapning". Den andre er at Skarsaune "tillegger naturlige årsaker evnen til å styre".

Det er uklart  hva som er det tredje forholdet siden Tveter ikke forteller det. Men han fortsetter i hvert fall med å kritisere Skarsaune for angivelig ikke å ha forstått at nye ateister vil "eliminere all form for religiøs tro", for ikke å ha lest nok av Behe eller Dembskis argumentasjon for ID og for ikke ha forstått at Stephen Hawking har et "underliggende ønske" om å "gjøre Gud overflødig".

Det første forholdet er altså at Skarsaune ikke regner med mennesket som en
endelig uforanderlig skapning og kommer da i direkte konflikt med det vanlige bibelske synet på mennesket. Den siterte setningen utelukker at mennesket er skapt i Guds bilde.
Tveter begår her flere kardinalfeil.

Han diskuterer uten å se at vi ikke er en "endelig uforanderlig skapning" i biologisk betydning siden alle mennesker er forskjellige - og barn altså forskjellige fra sine foreldre. Han ser ikke at vi som lever i dag på mange områder er annerledes og bedre utrustet enn våre forfedre, f.eks. ved større resistans mot pestsykdommer enn dem som levde i 1349.

Han kommenterer ikke at slike forskjeller og forandringer ikke bør utelukke en tro på menneskers likeverd og at vi er skapt i Guds bilde.

Han nevner heller ikke at større evolusjonære endringer forutsetter at menneskeheten må eksistere i mange millioner år og at det er i et slik perspektiv evolusjonsbiologer tenker.

Hvis det går som Tveter og Skarsaune sier i trosbekjennelsen, kommer Jesus tilbake i god tid før dette. Større evolusjonære forandringer er uansett en hypotetisk tanke som heller ikke vil bli realisert om jorden utslettes av en komet eller vi alle omkommer av Ebola eller en kjernefysisk krig eller av å more oss til døde.

En større feil enn dette er at Tveter synes å lese Bibelen biologisk. Hvis han gjør det (noe som er så underlig at jeg muligens innfører en stråmann her) har han et antromorft syn der Gud altså ligner fysisk på et menneske. Skal det være meningsfullt å hevde at et vi ikke lenger er skapt i Guds bilde om mennesker flest utvikler en større hjerne eller får øyne i nakken, eller eventuelt dårligere syn eller mister en finger, må det kreve at vi likner Gud fysisk.

Det høres ikke ut som en spesiell god teologi eller tenkning.

Undersøker vi hvordan det å være skapt i Guds bilde forstås i teologien finner vi ulike varianter, men ingen jeg er kjent med hevder at dette er en biologisk likhet, i motsetning til Arnulf Øverlands pussige polemikk i Kristendommen, den tiende landeplage. En teolog som Skarsaune vil kunne argumentere godt for at dette i stedet handler om å ha en spesiell oppgave og relasjon til Gud.

Vi er Guds representanter i skaperverket, som er hans tempel, enten vi har doktorgrad eller Downs.

Tveters neste anklage mot Skarsaune forutsetter en feil gjengivelse av ham. Mens Skarsaune veldig tydelig snakker om å være "styrt av årsaker", noe lesere flest vil forstå i normalbetydningen "forårsaket" og altså ikke "styrt av hensikter", gjengir Tveter det som om Skarsaune mener naturlige årsaker har planlagt utviklingen, med et formål.
Dessuten tillegger han naturlige årsaker evnen til å styre en evolusjonær utvikling, men disse krefter har ingen evne til å styre, de har ingen hensikt, og er tilfeldige og blinde.
Tveter begår altså en meningsløs og malplassert kritikk som igjen gjør intelligent debatt vanskelig.

Det blir ikke mer intelligent når Tveter får Skarsaunes poeng om at liv eksisterte som en mulighet, altså som et potensiale slik naturlover, naturkonstanter og startbetingelser var ved Big Bang, til å virke som om det skal være
skjulte, nærmest mystiske egenskaper i universet, som er så fenomenale at de garanterer at liv kan oppstå spontant.
For det første gir Skaraune ingen garanti, det lengste han går er å snakke om det som en mulighet, noe han til og med uthever i kursiv.

For det andre minner det veldig om poenget Tveter selv forsvarer iherdig når han presenterer argumentet for universets fininnstilling i kapittel 3 og sier (side 45) at
Denne fininnstilling av universet og et stort antall naturkonstanter og de forhold vi har nevnt, er mest forenelig med det syn at det er en intelligens som skapte universet av intet, og det på en særdeles intelligent måte. 
Tveter understreker til og med at
Denne fininnstilling er en viktig del av argumentasjonen til Intelligent Design om universets og dermed livets opprinnelse
Ikke nok med det, som selgerne sier. Selv om han han i neste kapittel om livets opprinnelse likevel hevder at det må mer til enn dette, slår Tveter på side 54 fast at
Det er så mange utrolig usannsynlige hendelser som er knyttet både til opprinnelsen av vårt univers og sammensetningen av det, at jeg ikke er alene om å tolke det slik at det virker meget, meget nærliggende å anta at universet er skapt for liv.
Man kan sikkert diskutere om Skarsaune har lest Behe eller Dembski godt nok, men det er vanskelig å se at Tveter har lest Skarsaune eller seg selv godt nok.

fredag 6. februar 2015

2: Feiloversettelser fremmer ikke intelligent debatt.

Mange av reaksjonene (ikke bare Johannes Kleppa i Dagen i går eller Kjell Tveter i Vårt Land i dag) på min anmeldelse av Tveters Livets Mysterium handler om at jeg ikke går inn på argumentene hans.

Inntrykket er klart. Denne Davidsen er så hardt rammet av disse argumentene som altså (og her er det bare å holde seg fast) konkluderer annerledes enn ham selv, at han tyr til alle slags krumspring for å slippe å forholde seg til dem.

Slik uredelighet og unnvikelser kan bare forklares psykologisk. Davidsen er så emosjonell og engstelig at han ikke tør ta en seriøs debatt om teologi og vitenskap.

Noe jeg ikke er helt sikker på at alle som leser denne bloggen rimelig fast vil oppfatte som den mest dekkende diagnosen. Siden jeg er blitt spurt om det på mail fra ID-tilhengere, kan det likevel være greit å avsanne ryktene som tydeligvis går om at jeg har en "historie med psykiatrisk lidelse".

Det reduserer uansett ikke behovet for å fortsette å utdype og begrunne anmeldelsen. Den handler som nevnt i går ikke om min personlige mening om Intelligent Design er sant eller usant, men om Tveter har skrevet en god eller dårlig bok.

Spørsmålet er heller ikke om han har gode argumenter i ett eller flere kapitler, men om boken egner seg til det erklærte formålet om å være en troverdig bok for høyskolelærere og elever.

Og det gjør den etter mitt klare skjønn ikke. 

Skal den det, bør man nok fjerne flere kapitler og sterkt omskrive andre. Det som er viktig å merke seg her, er at dette også gjelder for de argumentene som faktisk er gode. Dessverre er det vanskelig å anbefale en bok som presenterer argumenter som er bra i utgangspunktet (eller på engelsk) hvis de oversettes feil eller fremstilles misforstått. 

Spørsmålet er altså ikke om jeg er enig eller uenig i argumentene til Tveter (og jeg er enig i flere), men om han presenterer dem på gode eller dårlige måter.

Skal en bok brukes i undervisning på høyskolenivå, bør den vise at den forstår begreper og argumenter. Slik den nå fremstår er boken langt unna en troverdighet som gjør det mulig å forholde seg til den på høyskolenivå uten maskeringstape og rødblyant.

Ellers vil lesere som prøver å formidle en del av argumentene, rett og slett dumme seg ut. Og ikke bare seg selv, de vil stille kristne i dårlig lys.

Først et enkelt eksempel på problematisk oversettelse. Vi finner denne når Tveter (side 177) skal gjengi den klassiske årsaksmodellen som vi finner hos Aristoteles og middelalderens tenkere, og som fortsatt brukes innen thomismen. Modellen forklarer grunnen til at noe er som det er ut fra fire årsaksperspektiver, den stofflige årsak (hva ting er laget av, f.eks. gummi), den bevirkende (hva som lager tingene, f.eks. en maskin), den formale (eller formmesige, hvilken form ting har, f.eks. rund) og den finale årsak (hva tingen skal gjøre eller er innrettet mot, f.eks. en ball man kan kaste eller et hjerte som kan pumpe blod). 

Når Tveter skal forklare dette, synes han å oversette fra engelsk, uten å ane eller en gang ta seg tid til å se hvordan begrepene brukes på norsk.
Naturvitenskapen var i mange hundre år preget av Aristoteles som mente det var fire nødvendige årsaker i naturen: De ble kalt den materielle, den effektive, den formelle og den endelige årsak.
Det er flott at Tveter forklarer hvordan han bruker begrepene, men uheldig å oversette dem på måter som både bryter med fagfeltet og lett kan misforstås fordi de brukes på andre fagfelt.

Tar vi oss bryet med å se etter, er det slik at
  • Materielle årsaker brukes i historiefaget om økonomiske eller økologiske årsaker osv.
  • Effektive årsaker brukes om de årsaker som gir mest effektivitet, ofte i industri og næringsliv. Det er forskjell på om noen skaper en effekt eller gjør noe effektivt. «Den årsaken var virkelig effektiv!»
  • Formelle årsaker bruke i jus og politikk om hva som er de rutinemessige eller legale grunnene til noe, som at «Han ble utvist av formelle årsaker».
  • Endelige årsaker brukes vanligvis om den siste eller avgjørende årsaken, dråpen som fikk begeret til å flyte over, som at «Den endelige årsaken til at Hitler tapte var at USA gikk inn i krigen».
Det er vanskelig å unngå konklusjonen at forlagets konsulenter og forfatteren ikke behersker godt nok fagfeltene som omtales.

Samtidig er dette selvsagt en pedantisk kritikk, men slikt er altså nærliggende for lærere på høyskolenivå. 

Da er det verre når Tveter oversetter selv gode argumenter på måter som gjør dem dårlige og uforståelige.

Vi ser dette når han skal forklare hvordan den tidligere ateistiske filosofen Antony Flew ble teist på sine eldre dager. Siden han var en engasjert ateist  og mye sitert filosof, vakte det atskillig oppmerksomhet. 

Enkelte mente til og med at det bekreftet at Flew var blitt senil.

I følge Tveter (side 131) gjorde «argumentet» i seks punkter under tydelig inntrykk på Flew, uten at det gis referanser til når eller hvor eller hvem som har påstått dette. 

Dermed er det uheldig at argumentet er vanskelig å finne i noe Flew har skrevet eller hos dem jeg har sett som har skrevet om ham.

Det er uansett lett å kjenne det igjen som en klassisk kosmologisk argumentstruktur. Ved siden av en feil oversettelse er det dermed også uheldig at Tveter ikke understreker at dette er en argumentstruktur og ikke et argument. 

Det blir ikke bedre av at han unnlater å forklare hvorfor det har en form som ikke er logisk gyldig:
  1. Noen begrensede foranderlige vesener eksisterer
  2. Eksistensen av alle nålevende begrensede vesener har sin årsak i et annet vesen
  3. Det kan ikke være en uendelig tilbakeføring (regress) av årsaken til at vesener finnes, fordi en uendelig regress av endelige vesener kan ikke forårsake at noe som helst eksisterer.
  4. Derfor må det være en første Årsak til den nåværende eksistens av disse vesener.
  5. Den første Årsak må være uendelig, nødvendig, evig og en.
  6. Den første Årsak er identisk med den Judeo-Kristne Gud.
Noen høyskolelærere vil sikkert rynke på nesen av "den Judeo-Kristne" fremfor "den jødisk-kristne", men la det ligge. For Tveter begår en så grunnleggende brøler at det er vanskelig å tro at han er kjent med at slike argumenter handler om væren (being), altså om alle slags kontingente ting eller fysiske saksforhold som f.eks. en stein eller et molekyl. De handler ikke om "nålevende" biologiske vesener (living beings). 

I realiteten ville et slikt argument vært formulert noenlunde som under om vi skal forholde oss til Tveters versjon:
  1. Noe avgrenset og foranderlig eksisterer (som væren, ting eller fysisk fenomen).
  2. Eksistensen av alt nåværende avgrenset og foranderlig væren har sin årsak i en annen væren enn seg selv.
  3. Det kan ikke være en uendelig rekke (regress) av årsaken til at slik væren finnes, fordi en uendelig rekke av endelig væren alltid vil mangle minst ett ledd og dermed ikke kan forårsake at noe som helst eksisterer.
  4. Derfor må det være en opprinnelig årsak til at noe avgrenset og foranderlig eksisterer nå.
Så er saken å argumentere for at denne "første Årsak" (eller opprinnelig eller dypeste grunn/betingelse/opphav) er Gud. Det krever flere argumenter, og da må man sette opp flere ledd i argumentasjonsstrukturen enn de to to neste punktene hos Tveter, selv om man oversetter dem bedre.

Skal denne første årsak duge som forklaring, må den være noe som ikke er avgrenset, ikke er tilfeldig, ikke er mange årsaker,  og noe som har en uforanderlig side. De neste leddene i argumentasjon må altså vise hvorfor ikke Tor eller Odin eller en panteistisk Gud stemmer bedre.
5: Den første Årsak må være uendelig, nødvendig, evig og en. 
6: Den første Årsak er identisk med den jøde-kristne Gud.
Uansett er poenget at argumentet tar utgangspunkt i eksistensen av noe som helst, ikke i eksistensen av noe som er levende. Mens kosmologiske argumenter handler om fysikk og forandring, gjør altså Tveter det til et biologisk argument. I stedet er altså poenget det svært gode spørsmålet hvordan man kan forklare at det finnes noe i det hele tatt og at dette noe som finnes er i endring.

Siden tankerekken er både interessant og godt, med de rette presiseringer og utdypninger, er det svært beklagelig at Tveter forkludrer med feiloversettelser og unnlater å forklare eller begrunne premissene. Dermed henger det hele i løse lufta og lærere og elever blir sittende som enda større spørsmålstegn enn nødvendig. 

De eneste som kan være fornøyd med Tveters argumentasjon, må være noen litt vel ivrige ateister.

Hos Tveter er konklusjonen ikke logisk, den er lyn fra klar himmel. I stedet for å handle om universets opprinnelse eller eksistens, presenterer han argumentasjonen som om den handler om livets opprinnelse.

Når Tveter hevder at dette argumentet gjorde tydelig inntrykk på selveste Antony Flew (som altså likevel aldri begynte å tro på en "jødisk-kristen Gud"), er det vanskelig for elever og lærere ikke å tenke at det bekrefter at Flew ble senil.