Human-etiske myter

Selv om det er kort til jul, handler mytene denne gang ikke om høytiden, men om dette med tro og vitenskap, Kirken og middelalderen og alt det der.

Når dette likevel ikke er det vanlige oppgjøret, eller Dekodet på autopilot som det kalles blant hipstere på Hokksund, er det fordi kilden er en smule eller to annerledes.

Vi snakker rett og slett om seneste nummer av Human-Etisk Forbunds tidsskrift Humanist, som ligger på et nett nær deg.

En av artiklene heter altså Humanistiske myter - Kunsten å sjekke en god historie.

Humanister liker å tro at de er rasjonelle og vitenskapelige, men i sin forståelse av renessansen og kirkehistorien har de svelget noen moderne myter. I dette foredraget fra Human-Etisk Forbunds landsmøte 2015 tar filosof Morten Fastvold et oppgjør med disse mytene.

Og Fastvold har sjekket mange gode historier, med henvisning til bl.a. James Hannams God's Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science. For enkelte av oss blir det ikke mye dårligere av at han også viser til en viss Bjørn Are Davidsen og Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

Og som tittelen sier, handler dette om hvor lett det er å falle for gode historier. Det blir ikke mindre lett når de støtter eget livssyn, eller for noen til og med er grunnen til at de valgte livssynet de har.

Den gode historien kan være så forførende at vi vegrer oss for å undersøke den kritisk. Dette er høyst menneskelig, og er nok genetisk programmert – trolig fordi en følelse av mening, orden og sammenheng er viktig for vår overlevelse. Vi er simpelthen tilbøyelige til å frede en god historie, og noen av dem innlemmer vi i vår selvforståelse. 

Dette har heller ikke livssynshumanismen unngått, hvor rasjonell den enn hevder seg å være. For i likhet med alskens religiøse livssyn rommer også livssynshumanismen noen seiglivede myter. Disse handler særlig om forholdet mellom kristen tro og rasjonell tenkning, og er noe livssynshumanismen fikk i vuggegave midt på attenhundretallet. Av den grunn har de i spesielt stor grad preget livssynshumanismens oppfatning av verden og historiens gang.

Dermed bidrar det til humøret før julen ringes inn å se at dette ble presentert for en målgruppe som i følge andres myter har mer enn lettere døve ører for denne type avsløringer og fort flekker med tennene. Noe som ikke er underlig, siden disse mytene på mange måter er ateisters skapelsesberetning.

Det krever altså ikke rent lite mot å avlive dem. På den annen side er det god empiri for at våger man seg inn i løvens hule, hjelper det å være løve.

Siste halvdel av attenhundretallet var en ideenes brytningstid, der evolusjonsteorien skapte ytterligere uorden. Og det var på denne tiden, da polemikken mellom tilhengere av evolusjonsteorien og kirken var på sitt kraftigste, at de første forsøk på å formulere en sekulær humanisme fant sted. Da ble det nærliggende for kirkens motstandere å anta at presteskapet, og kristendommen i det store og hele, er imot vitenskap og rasjonell tenkning.

Hvis du lurer på om du bør lese Fastvolds gjennomgang, fjerner de neste to sitatene all tvil.

Noe som vil forbause dem som tror at tro og viten har vært i motsetning opp igjennom tidene, er at selve grunnvollen i moderne vitenskap – postulatet om evige og uforanderlige naturlover – er en teologisk overenskomst fra ellevehundretallet. 

Dette skapte en større og bredre forståelse for at det var

bryet verdt å studere naturen empirisk for å avdekke dens bakenforliggende lovmessigheter. Dette, la teologene til, er enda et tegn på Guds godhet. For bare en god Gud ville skape en empirisk verden styrt av lovmessigheter. Disse lovmessighetene skulle senere bli kalt naturlover. 

Disse teologene ville ha bifalt dagens skeptikere som avviser eksistensen av overnaturlige fenomener og magi, med den begrunnelse at dette ville bryte med naturlovene. Å appellere til evige og uforanderlige naturlover er ikke noe grunnleggende sekulært, slik vi i dag gjerne tror, men en intellektuell arv fra høymiddelalderen.

En god historie som du allerede kan ha slumpet til å høre om på denne bloggen.

Da Disney var Discovery - Fremtidshåp og middelalderhorror

Som jeg nevnte på Facebook i går er Disney mer enn lettere genial, unntatt når temaet er middelalderen.

Dette skyldes ikke romantiske prinsesser og slott i kvasimiddelalderske fantasilandskap, men en serie svært populære populariseringer av romfart, fra den gang Disney var en blanding av Discovery channel og Carl Sagans Kosmos.

Bare med langt flere seere og større påvirkning.

Mer presist snakker vi om året 1955. For å markedsføre og finansiere fornøyelsesparken Disneyland som åpnet denne sommeren, utnyttet Walt Disney sitt eget TV-show (kløktig nok også kalt Disneyland) så godt det lot seg gjøre - og enda noen hakk.

Og når Disney satset, snakker vi ikke glade amatører som gjør ting på sparket med marginalt budsjett.

I stedet strømmet det ut en rekke innslag og TV-serier basert på temaene i parken, fra Ville Vesten (Frontierland) og eventyr (Fantasyland), til fremtidslandet Tomorrowland. Med gode skuespillere og svært profesjonelle produksjoner, både med animasjoner som man var vant til hos Disney og levende film som han var begynt å satse på, fra Davy Crockett til Mikke Mus, sistnevnte forøvrig langt mer sentral i det nye barneprogrammet Mickey Mouse Club.

Blant det mest imponerende er Tomorrowland-episodene basert på amerikansk rakettforskning, selv om alle eksperter man snakker med ... pussig nok  har tysk aksent.

Ett av programmene handler om måneferden (Man and the Moon), der svært mye av hva man så for seg i 1955 (med Werner von Braun i en sentral rolle), ble gjennomført tiåret etter, bortsett fra detaljer som romstasjonen, atommotorer og romfergen.

Men så var det altså dette med middelalderen.

Når Carl Sagan Walt Disney skal fremstille historien om vårt forhold til månen, i sagn, vitenskap og fortellinger, fra grekerne via Galilei til det tyvende århundre, bruker han 14 sekunder på middelalderen, fra 5:40 til 5:54 i videoen under.



Det er vanskelig å finne bedre eksempler på hvordan naturvitere og populærkulturen oppfattet middelalderen på 1950-tallet - og i dag.

Hvis man da ikke leter hos ... Disney.

Allerede i neste program i serien, denne gang om ferder videre ut i rommet, til Mars og lenger, forsterker fremstillingen. Middelalderen var ikke bare uvitende og taus, den var demonisk horror.

Mars and Beyond gir oss enda mer animasjoner og animert tale om evolusjon, Galileo, Kepler, planeter og romforskning - samt altså middelalderen på 11 sekunder, fra 5:35-5:46.



En bonus er at det ikke etterlates tvil om hvor mye man trodde på og skrev om liv på andre planeter, enten vi snakker antikken, 1600-tallet eller 1800-tallet. Tanken var kort sagt ingen trussel mot kirken eller kristen tro.

Selv om man også her holder middelalderen utenfor det gode selskap.

Bøkene du ikke ante eksisterte

Siden alle vet at opplysningstiden førte oss ut av den mørke middelalderen og ga oss moderne vitenskap og verdier, kan det være greit med en liten oversikt over bøker verken du, Dagbladet eller Dagsrevyen skulle tro at nokon kunne eksisterer.

I hvert fall hvis det Mer Enn Lettere Store Narrativet (TM) innledet med over stemmer.

En bok som heller ikke er så kjent for styremedlemmene i Sosialistisk Ungdom, er Created Equal: How the Bible Broke with Ancient Political Thought av Joshua A. Berman, Oxford University Press 2008.

Boken argumenterer for at Det gamle testamentet allerede fra mosebøkene er den tidligste beskrivelsen vi har av et samfunn med noe i nærheten av likeverd og egalitære idealer. 

Det betyr ikke noe drømmesamfunn, men på mange områder en annerledeskultur i forhold til omgivelsene.

Skulle du undre deg (eller kanskje ikke basert på bilder og bygninger av og for denne verdens faraoer), er kontrasten mer enn marginal i spekteret fra Egypt til Mesopotamia - enten vi snakker teologi eller politikk, økonomi eller hvem som var helter og skurker i fortellingene man delte.

En bok som trekkes lite frem av Fremskrittspartiets Ungdom, er Inventing the Individual: The Origins Of Western Liberalism av Larry Siedentop, Penguin UK, 2015.

Siedentop som ellers er kjent for Democracy in Europe, sporer troen på individets høye verdi og kimen til et liberalt samfunn tilbake til de første århundrene etter Kristus der en moralsk revolusjon rotfestet troen på likeverd, frihet og enkeltmenneskets ressurser. Slike tanker utfordret og erstattet over tid stammen, klanen og familien som samfunnsnav, i rettstenkning som i politikk.

Det var verken renessansetenkere eller opplysningsfilosofer som sto i spissen for utviklingen, men middelalderens jurister, teologer og filosofer fra 1000- til 1300-tallet. 

En tilsvarende utvikling - eller en gang grunnlaget for en tilsvarende -  er dessverre ikke enkel å få øye på så mange andre steder. Kulturer utvikler seg på mange måter og av mange grunner, men siden demokrati og liberale verdier tar tid og krever røtter og ressurser å skape og bevare, er det ikke gitt at verken individuelle rettigheter, demokrati eller andre liberale verdier får fotfeste og brohoder de nærmeste titalls generasjonene. 

Eller vil fortsette å eksistere de neste århundrene i land som har dette sånn noenlunde i dag. 

Det hender heller ikke ofte at Humanistisk Ungdom løfter frem til inspirasjon og opplysning The Middle Ages av Johannes Fried,  Belknap Press, 2015.

Boken starter på 500-tallet med Boethius som knytter den klassiske antikken til senantikken og skildrer hvordan en europeisk fornuftskultur vokste frem gjennom middelalderen.  

Fried viser hvor mye moderniteten og opplysningstiden kan skylde denne perioden i troen på rasjonalitet, empirisme, vitenskap, borgerskap og frihet. Man manglet ikke lærdom, og var ikke ukjent med verken demokrati eller sekularisering, selv om man ikke akkurat var i mål. 

I stedet for å anerkjenne dette, svartemalte mange opplysningstenkere perioden. Dels på grunn av uvitenhet, dels fordi senere utviklingstrekk som hekseprosesser og angivelig opplyste enevelder med tilhørende kirkelige støttespillere ble assosisert med middelalderen, dels av ønske om å fravriste datidens autoriteter makt, spesielt i Frankrike og Tyskland. 

Så er spørsmålet om disse  bøkene er nok til å fravriste dagens autoriteter modellmakt eller om man vil fortsette å holde fast på sine narrativer om den mørke middelalder og opplyste opplysningstid, med tilhørende helter og skurker. 

Du trenger nok dessverre ikke å ringe en venn.

Når mytene blir mange

Det er samme visa hvert år.

Når nettene blir lange og advent setter inn, så blogger mange myter til leserflokken sin.

Muligens er grunnen en tro på at dette må til for at alle sammen skal få feire jul igjen, og altså ikke bare disse snevre kristne som tror på myter som at det er noe spesielt kristent ved julen.

Det er altså ingen grunn til å bli overrasket eller oppbrakt over Slik kuppet kristne julen. Gårsdagens artikkel fra Inga Dalsegg føyer seg inn i en lang rekke av svært så velmente, men akk så misvisende fremstillinger.

Siden det er blitt tradisjon å omtale slike på bloggen du leser nå, som i Same procedure as last year, skal vi sette melodien også denne adventstiden.

Målet er ikke å ta julegleden fra noen, men et håp om å vise at vi alle kan feire jul uten å anklage noen for å ha kuppet den.

Så får jeg håpe at det ikke oppleves av for mange som å trampe i klaveret.

Hva er så de viktigste fellene man ikke passer seg for denne gangen heller?

Tullet setter inn allerede i første setning.

Jula er kanskje den viktigste årsfesten i verden, og den har alltid vært noe mer enn en religiøs høytid. 

Hvis man med verden mener den kristne verden, er nok det riktig. Men dette er altså ikke tilfelle i den muslimske verden med rundt 1.5 milliarder mennesker, den hinduistiske, den buddhistiske eller jødiske, for ikke å si i et land som Kina med en ikke helt ubetydelig befolkning der nyttår er den viktigste feiringen.

At "jula" alltid har vært noe "mer" enn en religiøs høytid er heller ikke tilfelle. Det er først i nyere tid den for et mindretall er blitt noe annet enn en religiøs høytid, enten vi nå ønsker å trekke linjer tilbake til antikken, norrøn tid, middelalderen eller senere.

Noe som bekreftes av hva bloggen sier til leserflokken sin om alle disse gamle religiøse festtradisjonene som dagens julefeiring har tatt opp i seg. Det eneste mer enn som trekkes frem er "solide doser kommersialisme". Men at noen har skodd seg på å selge mat og annet til julefeiringen, betyr ikke at høytiden ikke har vært gjennomgripende religiøs.

Det er til og med noe religiøst over trangen til å sverte tak og vegger med at julen er noe annet enn kristen.

Siden jula opprinnelig er en hedensk høytid og både tidspunktet, lysfesten, mattradisjonene, gaveutvekslingen, juleøl, nisser og juletre-tradisjoner ikke har mye med kristendommen eller Jesus å gjøre, er det egentlig ingen som har mer grunn til å feire den enn vi som betegner oss selv som humanister, ateister eller hedninger.

Ikke nok med den, den kristne julefeiringen er noe som er forsøkt tvunget på folk flest, men man har heldigvis ikke lykkes.

I engelsktalende land kalles jula for Kristusmesse, "Christmas", men noe tilsvarende ble aldri innført i Norge. Ikke på mangel av kristne forsøk og tvang, men avvist av folk flest, slik vi også har maktet å beholde de opprinnelige ukenavnene.

Som andre som hevder dette, nøyer man seg med å feie golvet med noen saftige påstander før man danser videre som en vind. Siden dette bare må være sant, trenger man ikke sope borti krokene etter kilder til utallige kristne forsøk på å tvinge andre navn på høytiden og ukedagene.

Til gjengjeld mangler ikke de sedvanlige forsøk og tvang på å innføre angivelige hedenske høytider som det opprinnelige. Men det som trekkes frem er altså ikke noe historikerne kjenner til, men en oppdiktet støvel uten tå, eller Mithras fødselsdag som den kalles. 

Men dagen er altså ikke 25. desember uansett hvor pent man pynter mytologien med spindelvev og småspiker og sånn, og så putter en flaskekork i hempa på’n.

Hinduistisk tradisjon har markert 25. desember som solguden Mithras festdag siden år 1300 før Kristus. Så derfra har vi selve tidspunktet - det daværende solvervstidspunktet - som senere kalenderreformer har flyttet et par dager på etterskudd av astronomisk solverv.

Selv om mange har dannet ring om forestillingen om en gammel Mithras-feiring 25. desember, er den ikke hentet fra hinduismen eller zoroatrismen (siden Mithra ikke har noe å gjøre med Mithras), men fra moderne mytologi som søker alternativer til kristen tro og tradisjon.

I realiteten synes det som om hovedfestperioden for Mithras var så langt unna jul som mulig, altså midtsommer.

Det blir ikke bedre i de neste versene det nynnes på.

Solvervsfesten var en av de aller største folkelige høytidene, og det var vel derfor naturlig at Kristus Messe ble lagt til denne tiden? 

Ikke alle de mektige var enige i det, så det ble en stor debatt om hvilken dag man skulle velge som Jesus fødselsdag. Det tok dem tre hundre år å bestemme seg, og den dagen man valgte hadde selvsagt ingen ting med når Jesus virkelig var født. 25. desember var fra før av gresk solfestival, og en dag der man opp igjennom tidene hadde æret slike guddommer som Attis, Osiris, Baal og Mithras.

Det er ikke ofte en blogger har tettere med feil. Solvervsfesten var ikke av de største folkelige høytidene. Den var opprinnelig ikke en del av romernes (ikke grekernes) Saturnalia, men ble innført på 200-tallet. Til stor folkelig protest. 

Når kirken valgte 25. desember var det ikke etter en lang debatt, men basert på tradisjoner for at Jesus var unnfanget og henrettet på samme dato - 25. mars. Dermed var det bare å regne 9 måneder frem.  

Det er heller ingen debatt om at Attis, Osiris og Baal like lite som Mithras ble feiret 25. desember, selv om det er en utbredt myte mange tror blindt på. Mener man at Jesus egentlig ikke hører hjemme i jula, er det ikke noe godt argument å trekke frem en rekke andre som heller ikke gjør det.

Den neste biten som stilles opp på skrå, er at kristne tok over midtvintersblotet.

Den kristne julefeiringen overtok midvintersblotets rolle, men mange av de gamle juleskikkene holdes fortsatt i hevd. Julen har vært feiret som en lysfest i årtusener. I før-kristen tid feiret man solgudens gjenfødelse etter vintersolverv.

Som vist med en rekke kilder, er også dette en moderne myte, med forbehold om hva som ligger i "rolle". Ja, det var fortsatt en stor fest på vinteren, men datoen og innholdet var annerledes, selv om mye av festmaten naturlig nok var den samme.

Det var ikke slik at kristne la feiringen i Norge til tidspunktet for juleblotet. Man flyttet juleblotet fra midten av januar til 25. desember på grunn av Kristmessen.

I stedet for å feire vintersolverv eller solgudens gjenfødelse i Norge, hadde man altså en fest flere uker senere for fruktbarhet.

Den neste poteten som det gynges på, er den voldsomme motsetningen mellom Kirken og folk flest.

Da kristendommen bredte seg over Europa tørnet den kraftig sammen med gammel skikk og religion. En ting var å få lederne i et folk med på å skifte religion, når religion hovedsakelig var et middel til makt. En helt annen ting var det å omvende folket. La oss huske at prestene og munkene ikke formidlet noen "kristen lære" i forståelig form til folk. Gudstjenestene og bønnene ble ramset fram på latin, og man så ikke akkurat blidt på dem som våget seg frampå med spørsmål, for å si det mildt.
Folket forble derfor i stor grad hedensk.

Det er kort sagt ingen mangel på vers i sangen.

Nøster vi opp og lukter i stedet på drops som kilder og arkeologi, oppdager vi at kristen tro i realiteten ble innført over lang tid (med begynnelse mange århundrer før Olav den hellige). Det som tørnet sammen på 1000-tallet var i større grad ulike regenter enn ulike religioner.

Spørsmålet var mindre om Norge skulle bli kristent, enn om vi skulle ha danske eller norske konger.

Så kan man si mye om Kirke og makt, men det er ikke slik at religion var noe som måtte tvinges på folk, enten man snakker om norrøn eller katolsk tro.

Selv om mange har trallet en stund om at prestene i middelalderen bare ramset frem gudstjenester og bønner på latin, er også dette en myte. I stedet forkynte de på gammelnorsk som man den gang ikke trengte gå på skole for å forstå.

Det ble også lagt stor vekt på forklarende illustrasjoner, arkitektur og statuer i rikt dekorerte kirker.

Og på spørsmål.

Hele middelelalderens universitetstradisjon, enten vi snakker Thomas Aquinas eller andre, var basert på å stille spørsmål og svare på dem. Når folk flest stilte ærlige spørsmål, fikk de ærlige svar, bygget på logikk og kunnskap. At man særlig fra 1200-tallet i liten grad tolererte politiske eller religiøse opposisjonsgrupper, skyldtes ikke at disse stilte spørsmål, men at de forkynte andre svar.

Mye av sentralmaktens reaksjoner handlet om frykt for borgerkrig og bondeopprør. Alternativ teologi var ofte mer et symptom på enn en årsak til konflikt.

Bloggen fortsetter å hoppe og danse rundt mytene uten å stille spørsmål. I stedet tralles nærmest i søvne på de sedvanlige påstandene  om Jesus.

Og han var faktisk lett gjenkjennelig som den tradisjonelle gudinnesønnen og som gjenoppsto. Greit nok. Denne beretningen var så klassisk og så sentral i et utall religioner at det nesten er tragikomisk i dag å høre hvor enestående de kristne tror at denne religiøse påstanden er?

Det som er tragikomisk er at en som skriver om dette, ikke er bedre informert om hva forskere faktisk sier. Vi snakker da ikke om kristne som prøver å dekke over opplagte fakta, men kristenkritiske som Bart Ehrman som understreker at

det er tvilsomt hvorvidt det var noen egentlig døende og gjenoppstående guder i den hedenske verden, og selv om det skulle være noen, at disse var noe i nærheten av en Jesus som dør og gjenoppstår.

På mange måter er bloggen om at de kristne skal kuppet julen, et skoleeksempel på hvordan moderne myter har kuppet manges tanker om julen. 

Og dette fortsetter i hopsa-takt.

Senere ble det opprør og motstand pga bruken av juletre. Dette var så hedensk at det må ha vrengt seg i magen på gamle kirkepatriarker. Juletreet var nemlig opprinnelig hellige trær (pinje og furu) som var viet til Den Store Mor, Gudinnen, erkefienden.

Nei, dette har ingen ting å gjøre med Gudinnen. Denne "erkefienden" er dels en moderne konstruksjon, spesielt kjent fra New Age og Wicca-bevegelsen, uten lange historiske linjer - og dels har den ingen ting med juletreet å gjøre. 

Juletreet var i stedet en protestantisk protest på katolske julekrybbetradisjoner og spredte seg fra Tyskland på 15-1600-tallet. De som innførte dette i Norge var føst og fremst prester og andre embetsmenn i løpet av 1800-tallet. 

Da er det bare å avrunde siden ikke bare bestemor gjesper.

Etter hvert godtok kirken alt. Presanger, julelys, juletre, misteltein, kristtorn, julesanger (men nå i form av salmer).

Men det er altså uklart hvorfor vi skal godta forestillingen om en bred kirkelig motstand mot dette.

En kristen tradisjon for julegaver er inspirert av Sankt Nikolas (det viktigste forelegget for julenissen) som levde på 300-tallet, julesanger (som noe annet enn salmer) kan spores tilbake til middelalderen, Kristorn peker på tornekransen Jesus hadde på korset - og så videre. 

Det er kanskje bare én ting vi kan være helt enige om. 

Julen er en tid full av mystikk og overtro.

Mot normalt

Det mangler ikke oppslag i media om en såkalt "sosial test" der den hollandske YouTube-kanalen
Dit Is Normaal kamuflerte en Bibel som Koranen og leste opp noen heller friske vers.

Dagbladet er av de norske avisene som nevner dette.

- Vi lagde videoen for å teste folks syn på enkelte religioner, sier Spoor til Dagbladet.
Gutta bak kanalen Dis Is Normaal plukket ut en rekke vers fra Bibelen som står i sterk kontrast til vestlige normer og verdier, og lot folk på gata i Nederland tro at det var fra islams hellige skrift, Koranen. 

«Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en vederstyggelig gjerning; de skal late livet, deres blod være over dem!» (3 Mosebok 20:13) 

- Jeg skjønner ikke at noen kan tro på dette, sier en av intervjuobjektene når de hører verset.

Ikke overraskende fremstilles "testen" som et oppgjør med fordommer mot islam. Den viser at mange tror at slike vers bare finnes i Koranen og at islam følgelig bygger på en spesielt voldelig bok.

Når det avsløres at Bibelen er minst like ille, trenger vi å ta et oppgjør med våre egne fordommer og bakgrunn.

Men testen viser også flere fordommer som muligens er vel så typiske og kan være enda vanskeligere å vende.

Vi aner mer enn en undertone av at kristne tradisjonelt forholder seg til Bibelen slik muslimer tradisjonelt forholder seg til Koranen. Mens nettopp forskjellene er vesentlige for å forstå hovedstrømmer i kristen og muslimsk tro.

Det handler om mer enn fotnoter om man oppfatter Bibelen som skrevet av mennesker i tiden (og dermed må forstås bl.a. ut fra når den er skrevet) og Koranen som evig og skapt i himmelen, hevet over tid og sted.

Skal man sammenligne Bibelen og Koranen, er det altså feil og fordummende kun å se på tekstene.

Den tydeligste fordommen er likevel at disse bibelversene handler om kristen tro.

Vi ser det på You Tube-kanalen hos Dis Is Normaal selv (som også er ansvarlig for grammatikken).

The Islam has been under huge scrutiny lately and is often criticised for being an aggressive religion... but what about Christianity?

Dagbladet er ikke snauere.

I kjølvannet av terroraksjonen i Paris forrige måned pekte enkelte på vers fra Koranen som de mente rettferdiggjorde vold. 

Med det i tankene bestemte Alexander Spoor og Sacha Harland fra Holland i Nederland seg for å utføre et sosialt eksperiment, for å sjekke om folk dømte islam uten å være kritiske til sin egen kristelige tro.

Huffington Post er enda tydeligere.

A revealing social experiment in Holland has judged people's responses to Christian Bible passages when they're presented as being part of the Quran. 

In an effort to highlight the extent to which we generalise our perceptions of Islam whilst being ignorant to the extremities of Christianity, the duo behind viral Youtube channel Dit Is Normaal hid Old Testament passages in a book labelled "Holy Quran".

Dette gjentas to ganger til i en artikkel på færre enn ti avsnitt.

Upon being told that the phrases came from the Christian Bible and not the Holy Quran, those taking part in the informal experiment reacted with surprise. 

"It's all just prejudice really, I always try not to be prejudiced myself but apparently I already am," one man said. 

While one woman reflected: "Of course I’ve heard Bible stories when I was young and I went to a Christian school, but I really had no idea this was in there."

Nei, og det er kanskje ikke så rart siden disse versene dels ikke handler om kristen tro og dels ikke er relevante for dagens debatt.

Tre av de fire versene som trekkes frem er tvert i mot fra det som kristne kaller for Det gamle testamentet, og jødene for Tanáhk.

Siden hovedstrømmen av kristne kirkesamfunn verken følger de rituelle, religiøse eller politiske lovene for den gammeltestamentlige staten Israel, er disse versene altså uten relevans.

At mange siden oldkirken i stor grad også har lest slagscenene i Det gamle testamentet som allegorier og det har vært drevet bibelkritikk i århundrer, betyr at det er noen generasjoner siden det var særlig mange dører å slå inn.

Kristne er verken forpliktet på disse versene, eller leser dem spesielt bokstavelig.

Det er også et par tusen år siden jøder fulgte Tanáhk. Det ligger atskillig titusener Talmud-tolkninger mellom den førantikke staten Israel og dagens jøder.

Hva så med det ene av de tre versene som faktisk er fra Det nye testamentet, om at kvinner skal underordne seg og ikke kan være lærere?

Man kan si mye om slike vers, men de er verken spesielt bloddrypende eller former vesten i dag. Vi trenger ikke å ta et oppgjør med dem i 2015 for å skape moderne samfunn, verken i Norge eller Nederland. 

Og de har heller ikke vært til hinder for en gjennomgripende forståelse av at kvinner og menn er prinsipielt likeverdige, siden vi overfor Gud verken er "kvinne eller mann, jøde eller greker" (Paulus brev til Galaterne 3,28). 

Noe som er blant grunnene til at forholdet mellom kvinner og menn i vesten har vært kjennetegnet av andre ting enn harem og burka, steining og enkebrenning.

Dermed kan man spørre hva denne testen faktisk viser.

At Koranen ikke er så farlig som Tanáhk og at det dermed ikke er grunn til å ta et oppgjør med koranvers som løftes frem av islamister?

At jøder er livsfarlige og/eller idioter som vi bør passe oss skikkelige for?

At all religion er farlig?

At folk flest er dumme/uvitende?

Alt sammen på én gang?

I hvert fall er det hevet over tvil at media lar seg dra etter nesen, når man lukter kristenmanns blod.

Det er helt normalt.

Ingen fremmedfrykt

Blant grunnene til at jeg ikke oppdaterer bloggen hver halvtime, er at jeg de seneste årene er endt opp med stadig flere noenlunde faste spalter på de ymseste steder, fra Sankt Olav til Vårt Land.

Og en av disse er altså Dagen som i november førte til denne debatten om tro og vitenskap. Gårsdagens kulturnotat handlet igjen rett og slett om kultur, denne gangen de meget berømte andre kulturene.

Ingen fremmedfrykt

Det er ikke uvanlig å høre at rasismen har endret ansikt. Heldigvis er det ikke mange i Norge som omtaler folk med en annen farge eller rase negativt, eller støtter lover som diskriminerer på bakgrunn av dette. Til gjengjeld snakker stadig flere ned andre kulturer, religioner og verdier.

«De er mindreverdige, de passer ikke her, de ødelegger.» For noen er dette blitt en avledningsmanøver for en underliggende rasisme. For andre er det en anledning til å kamuflere fremmedfrykt.

Samtidig er det viktig å si tydelig hva et oppgjør med dette ikke betyr. Det er ikke et krav om å være kulturrelativistiske. Det innebærer ikke at alle kulturer er like egnet til å skape gode samfunn. Det betyr ikke at alle som kritiserer andre kulturer eller religioner egentlig er rasister.

For det er ganske opplagt at ikke alle kulturer eller verdier er like bra. Å advare mot å stemple innvandrere eller flyktninger fordi de har en annen kultur, er ikke et krav om å rose ekstremistkulturer.

Fortsettelsen kan du lese her.

Hvis du er interessert i en spaltist med en forbløffende evne til å si litt for mange ting på én gang.

Kom Jesus med sverd eller fred?

Det er ikke uvanlig å høre at kristne er hyklere som later som om Det nye testamentet er fredeligere enn Koranen. Dermed siterer flere enn Steven Pinker fra Matteus 10,34-39 der det sies mer enn lettere friskt at

Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.
Jeg er kommet for å sette skille:
Sønn står mot far,
datter mot mor,
svigerdatter mot svigermor,
og en manns husfolk er hans fiender.
Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig. Den som finner sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.

For dette kan da selv ikke de mest veltalende kristne snakke seg bort fra?

Fred og familieverdier er ikke det mest iøyefallende her. Står det svart på hvitt at Jesus er kommet med sverd - og ikke for å lage fred - holder det ikke å si at det står noe annet andre steder.

I såfall er Jesus en sjelden splittet person, noe som bare er enda farligere.

Den beste måten å nærme seg dette på, er ikke ved å hoppe over eller omtolke disse versene. Løsningen er i stedet å lese mer av den talen i Matteus 10 der de forekommer.

For hvordan noe skal forstås, kan ikke løsrives fra sammenhengen. Det ville være som å tolke en film der noen brutalt dytter en gammel dame flere meter - uten å få med seg den ikke helt ubetydelige detaljen at det var for at hun ikke skulle bli truffet av toget.

Leser vi tidligere i Matteus 10, altså fra samme tale, ser vi at dette ikke handler om at kristne skal ut og lage krig. I stedet hander det om å fortelle at kristne vil bli forfulgt for sin tro.

Når Jesus sier han "bringer sverd", kan det forstås på minst to måter. Det kan bety at det er en oppfordring til hans etterfølgere om å bruke sverd på andre. Eller et realistisk varsel om at andre kommer til å bruke sverd mot hans etterfølgere.

Leser vi teksten, forstår vi at ordet "sverd" dels er en metafor for "forargelse/skille", og dels er en bokstavelig beskrivelse av hva hans etterfølgere vil oppleve av fysisk motstand. Enten dette måtte være fra datidens romere eller fra deres egen familie fordi man setter etterfølgelse av Jesus høyere enn familien.

Altså litt som for apostasi i for store deler av islam.

Er dette bare noe jeg finner på? Det beste svaret er å sitere fra Matteus 10,17-22.

Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!
Ta dere i vare for menneskene! For de skal utlevere dere til domstolene og piske dere i synagogene sine. Og for min skyld skal dere føres fram for landshøvdinger og konger og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de arresterer dere, skal dere ikke bekymre dere for hvordan dere skal tale, eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men det er deres Fars Ånd som taler gjennom dere. Bror skal sende bror i døden, og en far sitt barn, og barn skal reise seg mot sine foreldre og volde deres død. Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld. Men den som holder ut til enden, skal bli frelst.

Men er ikke dette bare en av mange mulige tolkninger, og ganske så akademisk bortforklarende? Kristne er vel ikke enige om dette? Og hvordan i all verden kan noen forsvare å bruke en bok som tolkes så forskjellig, i hytt og bokstavelig talt pine?

Hvorfor avkreve total lydighet overfor noen som helst religionsstifter, inkludert Jesus?

Vel, dette handler ikke om "total lydighet" (hva nå det er), men om et poeng som bør være ganske opplagt fra teksten. Det er enkelt sagt at man ikke skal fornekte troen på Jesus (eller på noe annet man holder for sant og godt), bare fordi man da risikerer at familien støter en bort. Det handler om ikke å si nei til nytt liv, i frykt for at å miste sitt gamle.

Det er ikke lett å finne kristne eller tekstforskere som mener noe annet.

For dette handler ikke om å lese akademisk, men rett og slett om å lese. Versene fra 35-39 er en spissformulert oppsummering av talen.

Teksten er ikke en advarsel om hvor ille det kan gå deg om noen du kjenner blir kristen. Den forteller hvor ille det kan gå deg om du følger Jesus.

I datiden kunne det være en skandale å bli kristen. For mange innebar det et brudd med familien, for noen dødsstraff eller de alvorlige, men mildere ustøtelsesformene som frafallende fra enkelte sekter fortsatt kan oppleve.

De som velger å forbli muslimer eller i sekten man er oppvokst i eller i mafiaen på grunn av familien eller kollegaer, "elsker" altså disse høyere enn Jesus og refses for det. Det er å fornekte Jesus.

Enten man nå mener Jesus er verdt å følge eller ikke, er dette altså overførbart. 

Få ateister hadde latt være å refse noen som vegret seg for å bryte med sin religiøse familie. Få naturvitere hadde holdt seg stille om noen nektet å forlate sin kreasjonistiske omgangskrets. Ingen arbeiderpartipolitiker hadde refset noen for å bryte med nærmeste  nazimiljø.

På samme måte som jeg kan blåse meg opp over de som ikke rusler vekk fra miljøene som tolker disse versene til at Jesus oppfordrer til krig.

Jesus - mer enn en myte?

Da begynner seminarforedragene fra høstens mer enn lettere hesblesende Veritas-konferanse å bli lagt ut.

Hvis du er interessert i å høre hvordan jeg stormer gjennom argumenter for og i mot at Jesus har eksisert, kan du gjøre verre ting enn å lytte på denne.

Så får jeg neste gang gjøre en bedre jobb med å trekke pusten og huske når Theodosius II levde.

Og minne de ansvarlige på at det finnes større forskjeller enn mellom forfatter og skribent.

Tveters tankefeller

Da er som lovet tiden inne for å dele mitt svar i Dagen i går på Kjell J. Tveters noe underlige svar på min kommentar om at Naturvitenskapen er teistisk.

Nå kan det utvilsomt være delte meninger om hvor godt jeg treffer (eller teller) i innlegget under, men det er interessant å se hvor mye forholdet mellom tro og vitenskap utfordrer og engasjerer.

Noe som nok er grunnen til at det er så lett å gå i tankefeller.

Inkludert en tro på at dette er slutten på debatten.

TVETERS TANKEFELLER

Er Kjell J. Tveter opptatt av å fremstå troverdig, bør han ikke lese andre så fort eller tenke såpass firkantet som i hans leserinnlegg 17. november. I stedet for å se hva jeg sier i min kommentar 29. oktober, går han i flere tankefeller.

Den første er når han hevder at «det rådende synet på naturvitenskap i Vesten i dag kalles for naturalisme» og at «Materialisme er et annet begrep som brukes om naturvitenskapen». Men dette er altså livssyn og ikke syn på vitenskapen.  

Tveter er mer på sporet når han snakker om «metodologisk naturalisme», som bygger på den enkle logikken at skal man studere naturen, bør man se etter naturlige forklaringer. En slik metode handler dermed ikke om livssyn, og kan som Tveter vedgår brukes av kristne.  Men det er en ny tankefelle å hevde at når metoden forklarer ting ut fra årsaker i naturen, betyr den i praksis at kristne forskere «ikke må blande kristendommen inn i vitenskapen». For er det ikke kristent å jobbe ut fra et slik tenkesett, må man forutsette at Gud ikke kan styre naturen også gjennom naturprosesser. Det er å fjerne seg fra Bibelen som forteller at Gud har gitt naturen «kausal kraft» (slik kirkefaderen Augustin formulerte det på 400-tallet) til å bære frem alle slags levende skapninger (1. Mos 1,24).

Slik jeg skrev i min kommentar gikk dette langt fra i glemmeboken blant kristne naturfilosofer som Albertus Magnus på 1200-tallet. Lenge før Darwin var det viktig for ham å understreke at når vi studerer naturen «må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig».  Derfor la jeg vekt på at naturvitenskapens metoder like gjerne kan kalles for metodologisk teisme, siden de bygger på en tro på rasjonalitet og naturlover som springer ut av gudstro. Er Tveter på jakt etter gudsargumenter, kan han altså peke på naturvitenskapen som prosjekt.

Tveter havner dermed i en ny tankefelle når han klager over at i dagens vitenskap er bare «naturalistiske mekanismer» akseptable, noe som «utelukker Gud». I tillegg er det slik at siden naturvitenskap nettopp handler om å se etter prosesser i naturen, kan vi ikke se dette gjennom briller farget av livssyn eller politikk. Det er tvert i mot helt avgjørende å være så nøytrale vi kan, enten vi på privaten kaller metoden naturalistisk eller teistisk.

Den fjerde tankefellen er å blande forskningsmetoder med tolkninger av funn. Tveter er svært opptatt av «Intelligent Design» (ID) som bl.a. hevder at liv og visse cellestrukturer i biologen krever intelligens for å ha blitt til. Men dette er altså tolkninger av funn som er gjort etter normalvitenskapelige metoder. Nettopp derfor er disse funnene troverdige og kan brukes på tvers av livssyn. Hvorvidt ID-tolkningene av funnene er like troverdige, er en annen diskusjon.

Den femte tankefellen er å legge opp til en motsetning mellom å tro på indirekte årsaker (som naturlover) og at «Gud har intervenert» noen ganger. Men her går det altså an å ha flere tanker i hodet på en gang. At man tror på det ene som hovedregel, utelukker ikke at man kan tro på det andre. Hadde Tveter lest f.eks. det jeg har skrevet i boken Eksisterer Gud?, ville han sett at han slo inn åpne dører.  Der kritiserer jeg bl.a. dem som avviser Jesu oppstandelse siden det er et mirakel eller fordi historisk metode ikke kan ta stilling til sånt. Men det er altså dårlig logikk. Utelukker man overnaturlige forklaringer i utgangspunktet, forutsetter man det som skal bevises.

Det samme gjelder for spørsmålet om universet er skapt av Gud eller ei. Skal vi vurdere «om det finnes noe mer enn det fysiske, kan vi ikke svare på det med metoder som utelukkende kan si noe om det fysiske, eller kun akseptere fysiske forklaringer».

Den sjette tankefeilen er kanskje den verste. For Tveter er så sikker i sin sak at motstanden han og hans meningsfeller møter, ikke kan skyldes forsvarlig forskning og gode argumenter, men en aggressiv konspirasjon. Dermed må de være «ytterst varsomme» med hva de sier så de ikke angripes av «den ateistiske maktelite» som han uten snev av forbehold hevder «skyr ingen midler». I stedet for å gå inn i diskusjonen på akademiske arenaer, tegner Tveter et så kullsort bilde at seriøs debatt blir umulig. 

Breiviks enøyde gud

I et brev barnemorderen Anders Behring Breivik har sendt avisen Dagen, forteller han at Jesus er patetisk. Han later altså ikke lenger som han er kristen, men står frem som den interessante blandingen av odinist og "en av de mer fanatiske nasjonalsosialister i nord-Europa".

På samme måte som Hitler og mange andre nazister oppfatter han at

Det er få ting i verden som er mer patetisk enn Jesus-skikkelsen og hans budskap, og jeg har alltid foraktet den svakheten og den internasjonalismen som kirken representerer.

Det er ikke ofte Jesus og kirken får bedre reklame enn det.

Den "Gud" Breivik ber til må altså skrives med liten g siden han kaller ham «Odin, ikke Jesus eller Jehova».

At det er en heller enøyd gud og han uansett bruker religion instrumentelt, bør uansett ikke overraske noen.

Spesielt ikke om man har lest manifestet han skrev før massemordene på Utøya.

Der han forøvrig hadde navngitt en pistol etter Tors hammer Mjöllnir og en rifle etter Gungnir, Odins spyd.

Antagelig oppfatter han det ikke som mandig nok å stå frem som humanetiker, selv om manifestet klart uttrykker sympatier også i den retningen.

I’m not going to pretend I’m a very religious person as that would be a lie. I’ve always been very pragmatic and influenced by my secular surroundings and environment (side 1344).

Breivik er ikke bare lite religiøs, han oppfatter til og med religion som en krykke for de svake.

Religion is a crutch for many weak people and many embrace religion for self serving reasons as a source for drawing mental strength (to feed their weak emotional state f example during illness, death, poverty etc.).

Han etterlater heller ingen tvil om at vitenskapen alltid har forrang fremfor Bibelen.

As for the Church and science, it is essential that science takes an undisputed precedence over biblical teachings. Europe has always been the cradle of science and it must always continue to be that way (side 1404).

Det er kort sagt ingen tvil om hva Breivik står for: Alt han tror kan mane til å bekjempe muslimer.

Ispedd mer enn noen smuler total forvirring.

Naturvitenskapen er ateistisk

Som nevnt i går, er det ikke enkelt å skrive noe som kolliderer med andres kjepphester. Det blir ikke lettere når man kommer i skade for å hevde at naturvitenskapen er teistisk.

Dermed hadde set ikke akkurat overrasket med sterke og klare tilbakemeldinger fra nyateister eller New Age-hold. Men det er noen smuler mer overraskende når reaksjonen kommer fra kristne som bedyrer at naturvitenskapen tvert i mot er ateistisk.

Siden det var atskillig annet som også var mer enn noen tødler overraskende i innlegget fra den pensjonerte kirurgen Kjell J. TVeter, var det ikke til å unngå å skrive et svar som står i Dagen i dag og legges ut her i morgen.

I mens kan du tenke over hvor god den kirurgiske presisjonen er i omgangen med begreper og kilder i leserinnlegget under.

Naturvitenskapen er teistisk

Siden enkelte stikker hodet frem både her og (la oss legge til) der, er det ikke til å komme fra at det dukker opp ... reaksjoner.

Den faste kulturkommentaren jeg har i Dagen hver måned veksler mellom korte kommentarer om alt fra historie og vitenskap til evolusjon og bibelsyn. Det som ikke veksler er at noen blir provosert, enten i kommentarfeltet eller med motinnlegg i avisen.

Interessant nok er de som reagerer mer eller mindre nye ateister og kreasjonister og tilhengere av inteligent design.

Senest ute er denne artikkelen fra 29. oktober om at Naturvitenskapen er teistisk som jeg gjengir under, mens jeg benytter anledningen til å justere en skrivefeil.

Naturvitenskapen er teistisk

Det er ikke uvanlig å høre at mens vi før forklarte ting i naturen med Gud, ser vi nå etter naturlige forklaringer. Dermed er Gud blitt unødvendig, og altså noe man ikke lenger trenger å tro.

I kristne sammenhenger kan noen også tolke dette motsatt. Siden vi har begynt å se etter naturlover, og ikke Guds finger i naturen, betyr det at vitenskapen er ateistisk.

Hva er så realiteten? Bygger ikke naturvitenskapen på en metode som på fint kalles metodologisk naturalisme, altså at alt må gis rent naturlige forklaringer? Og fører ikke dette i praksis til en filosofisk naturalisme, altså at Gud er borte og det eneste som finnes er naturen?

Og faller ikke mange uansett av lasset når man skriver på den måten?

La meg derfor forsøke å si noe kort og enkelt om dette. For vi er inne i en viktig debatt – og en lang. Vi finner den helt tilbake hos kirkefedrene. Og som så ofte er realiteten motsatt av hva mange tenker.

For det er ikke slik at naturvitenskapen har gjort gudstro til et overflødig prosjekt. I stedet er det gudstro som har gjort naturvitenskap til et mulig prosjekt. Og det handler ikke bare om kristen tro. Gjennombruddet for noe man kan kalle for naturvitenskap kom da greske filosofer ikke lenger så for seg en mengde guder som styrte naturen etter innfallsmetoden, men tenkte seg logisk frem til én Gud som styrte etter naturlover.

Kirkefaderen Augustin stod allerede i en lang tradisjon når han rundt år 400 argumenterte ut fra Første Mosebok 1,24 for at Gud hadde gitt naturen kausal kraft til å bære frem «alle slags levende skapninger», altså lagt noe av sin makt inn i naturen.

Dermed var det ikke slik at han så naturvitenskap som en konkurrent til gudstro.

Augustins poenger gikk ikke langt fra i glemmeboken. Kristne naturfilosofer som Albertus Magnus (c. 1200–1280) understrekte at når vi studerte naturen, «trenger vi ikke spørre hvordan Gud Skaperen etter sin frie vilje kan bruke skapninger til å gjøre mirakler og dermed vise sin makt. I stedet må vi spørre hva naturen med dens iboende årsaker kan få til å skje naturlig».

På 1300-tallet ser vi det samme hos Nicolas Oresme (1320–1382), rektor ved universitet i Paris. Han la vekt på å «vise årsakene til noen virkninger som synes å være mirakler og at disse virkningene skjer naturlig». Han så ingen grunn til forklare dem verken med magi eller astrologi, for ikke å si demoner eller «vår herlige Gud, som om han ønsker å produsere disse effektene direkte». Man skilte tydelig mellom Guds direkte handlinger som i bønnesvar og indirekte gjennom konsekvente naturlover.

Denne måten å tenke på førte til at man i senmiddelalderen utviklet modeller for å kunne regne på fart og akselerasjon, noe som senere inspirerte både Galilei og Newton.

Vitenskapelige funn var ikke tegn på at Gud fikk mindre plass. I stedet bekreftet de eksistensen av naturlover og dermed av Gud. Man søkte ikke å bevise Gud ut fra hva vi – foreløpig eller muligens aldri – kunne forklare i naturen. At man fikk mer kunnskap om naturen ut fra empiriske undersøkelser, gjorde ikke at man fikk mindre kunnskap om Gud.

Men bygger ikke naturvitenskapen på det jeg i starten kalte for metodologisk naturalisme og er dermed ateistisk? Nei, slett ikke. Som nevnt over stammer den i stedet fra tanken om at Gud har lagt lover inn i naturen. Det kan dermed forsvares å kalle naturvitenskapen metodologisk teisme.

Hvert eneste vitenskapelige funn bekrefter den vitenskapelige metoden – og dermed Gud. I stedet for å peke mot en filosofisk naturalisme, peker den mot en filosofisk teisme.

I stedet for å frykte vitenskapelige funn, bør ingen være mer opptatt av å drive vitenskap enn gudstroende.

Hvordan ble så dette mottatt, bortsett fra hos ateister som rir kjepphester i kommentarfeltet? I det minste førte det vel til tilløp til applaus blant kristne som er interessert i å koble tro og vitenskap? 

Det stemmer forsåvidt, så fremt man ikke heter Kjell J. Tveter (som bl.a. har skrevet denne boken om Intelligent Design). 

Kommer tilbake til hans reaksjon i morgen ("Naturvitenskapen er ateistisk") - og mitt svar på fredag. 

Eksisterer Erik?

Et av de beste argumentene for Guds eksistens, er at ateistiske parodier på dem skyter seg selv i foten.

I stedet for å avsløre at gudsargumenter er dårlige, avslører de at mange ateister har dårlig greie på gudsargumenter.

En av de seneste artene er pingvinen Erik som svømmer sin seiersgang blant nye ateister og på Hedningesamfunnets sider med mange gamle.

Som vi ser er Erik ment både som et motbevis på at Gud eksisterer (siden Gud hvis Erik finnes er spist opp og ikke lenger eksisterer) og for å vise at hvis poenget er at Erik kan motbevises, kan også Gud det og har dermed aldri eksistert. 

Men at noe er ment som noe, betyr ikke at det er dette noe.

Hva er så problemet med Erik?

Mange og de legger ganske så lærerike egg. Jeg skal her nevne to store.

For det første er det en grunnleggende misforståelse at Gud kun er noe vi definerer til å eksistere. Enten Gud finnes eller ikke, er Gud noe vi kan nærme oss med begrepsavklaringer og logiske argumenter.

Hva mener jeg så med det? Handler ikke Gud bare om synsing uten evidens? Da er jo den ene påstanden eller definisjonen like grei (eller altså ugrei) som den andre. 

Nei, det er ikke slik og grunnen er enkel: Ordet Gud har et bestemt innhold, og har hatt det i årtusener. Enten snakker vi om Gud, eller så snakker vi om noe annet enn Gud.

Snakker vi om Gud, er det om det største vesen vi kan tenke oss, slik logikeren Anselm understreket på 1000-tallet. Kan vi tenke oss et større vesen, er det ikke Gud vi tenker på.

Dermed kan vi ikke tenke at Gud er 100 meter høy, har én øks og lukter stramt, siden det da alltid er mulig å tenke seg et bokstavelig talt høyere vesen eller et vesen med flere økser eller strammere lukt.

Begynner man å diskutere Guds vesen ut fra noe som kan måles og veies kvantitativt, bommer man på fenomenet. Det er som å spørre hvor mange meter melk du trenger i grøten.

Eller enda verre, det er som å spørre om det er best med ett eple i hånden eller å se Nattvakten av Rembrandt. Er A-mollskonserten raskere enn Petter Northug? Er Big Bang bedre enn gangetabellen?

Man havner i samme rom som Richard Dawkins i The God Delusion, ellers kjent som kontoret for ufrivillige parodier .

Det høyeste vesen det er mulig å tenke seg er ikke det høyeste vesenet i meter, siden et slik høyeste vesen ikke kan finnes. Skal vi være logiske, og det skal vi, er det eneste høyeste vesen som kan eksistere, det som har maksimal kombinasjon av kvaliteteter.

Altså maksimal eksistens (noe som blant annet innebærer allestedsnærværende, ikke-fysisk og evig, for ikke å si uavhengig av all annen eksistens, ikke-kontingent og ubetinget), maksimalt mektig (populært kalt allmektig), maksimalt vitende (populært kalt allvitende) og maksimalt god.

Kan vi tenke oss noe mer maksimalt, er det ikke "Gud" vi snakker om, men noe så tuslete som en gud eller en superhelt eller en alien eller et spagettimonster.

Eller en pingvin. 

Som for det andre altså er et biologisk vesen, mer presist en fugl, selv om den ikke kan fly.

Snakker vi om den "Gud-spisende pingvinen Erik", er det altså en fysisk eksistens med begrenset magemål som skal kunne spise en allestedsnærværende, ikke-fysisk eksistens.

Et vesen som i aller høyeste grad er avhengig av noe annet i fortid og nåtid for i det hele tatt å eksistere (som sin pingvinmor, mat, luft osv.), med andre ord er kontingent og betinget, skal altså kunne fortære noe som ikke er avhengig av noe annet for å eksistere, enten det er spist eller ei.

Siden Gud ikke kan opphøre å eksistere ved å spises opp, kan ikke en Gud-spisende pingvin eksistere. Dermed er Erik motbevist, uten at vi er i nærheten av å motbevise Gud.

Skulle man så i et forsøk på å redde argumentet omdefinere Erik (han er jo tross alt magisk) til å være evig, ubetinget, maksimalt mektig osv., slik at Erik blir stor og sterk nok til å innbille seg (han er altså ikke maksimalt vitende) at han kan gyve løs på Gud, har man fjernet alt som gjør det meningsfullt å snakke om Erik som pingvin, magisk eller ei.

Igjen er resultatet logisk: I stedet for å motbevise Gud, har man motbevist Erik.

Om ikke annet beviser dette at det er magisk å diskutere Guds eksistens med ateister.

På vantro og Are

Are Sende Olsens NRK-serie På tro og Are beviser den bokstavelige sannheten i det åpenbarte ordet om at som man roper i skogen, får man svar.

Og at på tunnelsynet skal NRK kjennes.

Denne gangen handler det om et enøyd fokus på sterk og subjektiv tro. Og som så ofte når kristne eller andre med noe så underlig som et religiøst syn presenteres i media, er det altså som noe som ikke bare er i strid med vitenskapen og intellektet.

Det er på mange måter en fornærmelse av sistnevnte.

Nettopp dette med å legge fra seg intellektet for å kunne se lyset er Ares største sperre for å tro. Han beskriver seg selv som en fargeblind person stående sammen med mennesker som beundrer regnbuen. Selv ser han ingenting, og får ikke presentert noen gode grunner til å tro at det kan finnes noen regnbue. Intellektet står tydeligvis i veien, men å legge fra seg intellektet er uaktuelt. For «hva er vitsen med denne store hjernen hvis jeg ikke skal tenke med den?»

Mens det i realiteteten er Are som fornærmer seernes intellekt med ikke å bruke sitt eget til å finne alternative stemmer.

Dermed er det flott at Martin Jacobsen (som sitert over) og Margunn Serigstad Dahle har gjort en god jobb med å vise slagsiden. Og når det til og med kommer frem i kommentarfeltet at den gode Are faktisk møtte kristne som mente å ha gode grunner til å tro, er det ikke klart hvilke gode grunner man skal ha for å tro hans fremstilling.

Slik Marthe Kristine Østerud Bjerke som studerer ved Misjonshøgskolen forteller i kommentarfeltet til Martins innlegg, er dette mer grelt enn man skulle tro.

Det handler ikke bare om at Are bevisst oppsøkte stort sett perifere og/eller ikke-intellektuelle perspektiver, men at han bevisst utelot å vise de mer intellektuelle perspektivene han møtte.

Jeg går selv på Misjonshøgskolen og var med under opptakene de gjorde der. De var der en hel dag, var med i en NT time på masternivå, i tillegg til at Are snakket med studenter og professorer i Det nye testamente og i systematisk teologi. I NT forelesningen og i samtalen med de to professorene kom det fram mange gode argumenter for hvorfor man kan ha med intellektet sitt når en velger å ha et kristent livssyn. I NT forelesningen gikk læreren inn på den historiske Jesus og at det er overveiende mange gode argumenter for å si at Jesus har levd, i tillegg til at evangeliefortellingene er troverdige beretninger om Jesus. Videre, stilte vi studenter Are spørsmål og utfordret han på sitt ateistiske livssyn. Også ST-professoren utfordret Are og argumenterte for hvorfor en gudsforestilling må sprenge våre forestillinger. Vi snakket også om at den trascendente Gud har åpenbart seg for menneskene i inkarnasjonen. Kan hende Are ikke forstod det vi prøvde å formidle til han, kanskje ble det for svevende eller for komplisert for ham å følge med. Jeg skal ikke "blame" ham for det, å være med på en forelesning i NT på masternivå er ikke bare lett, og jeg skjønner godt at det kan bli for komplisert for ham å skjønne. 

Vi har altså gode grunner til å fortsette å tro at NRK ikke fremstiller noe annet av virkeligheten enn det programskaperne selv tror eller ønsker. Denne saken vil ikke bli behandlet i PFU, men mønsteret er det samme som i romkvinnesaken. NRK droppet - mot bedre vitende - helt avgjørende info som hadde slått beina vekk under reportasjen.

I stedet for å vise at domstolene hadde gjort rett overfor fryktelige overgrep i en romfamilie, gled det inn i en større fortelling om storsamfunnets overgrep mot romfolket.

Noe som føyer seg inn i NRKs lange tradisjon for å  la deres egne større fortellinger trumfe realitetene.

Selv om det ikke mangler kristne miljøer der troen primært handler om tradisjoner og subjektive opplevelser, har Are ingen spesiell god unnskyldning. Hadde han gjort en såpass intellektuell anstrengelse som å google, ville han funnet kristne bestselgere som Kristen med god grunn, enten den store hjernen hans var blitt veldig overbevist eller ei.

Hadde han sjekket med en ikke helt uviktig institusjon som Menighetsfaktultet, ville flere enn menigheten blitt tipset om bøker som Eksisterer Gud? 

Enten Are tror det eller ei, er det altså et faktum at det er en solid tradisjon for å diskutere slike spørsmål ut fra logikk og naturvitenskap, historie og kritisk vurdering av påstander om helbredelser og personlige opplevelser av Gud.

Hadde han googlet forfatterne, ville han noenlunde uavhengig av størrelsen på eget intellekt funnet bøker som Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø. Altså noe såpass mediamessig sensasjonelt som en kildebasert tilbakevisning av forestillingen om en helt grunnleggende konflikt mellom tro og vitenskap.

Med alle tilhørende anekdoter om at Kirken har forfulgt naturfilosofer og vitenskapsmenn siden antikken, fra Hypatia til Darwin, enten det hevdes av paven forbød disseksjoner, bannlyste Haleys komet eller satte Galilei i fengsel.

Are Sende Olsen hadde også risikert å finne Svar på tiltale, en bok som ikke legger mye i mellom om tulleargumentasjon og fordomsfulle feil blant det som ofte kalles nye ateister, fra Dawkins til Harris.

Noe som heller ikke er uvanlig blant vanlige ateister, enten de heter Are eller Kari, kommenterer på NRK eller i kommentarfelt.

En riktigere programtittel hadde altså vært På vantro og Are.

Eller enda mer presist: På tunneltur med Are. Uten sidespeil. 

Gud - mer enn feelgood?

Da er Gud - mer enn feelgood ute i handelen.

Boken er nyskrevet for eldre tenåringer med løst utgangspunkt i denne fagboken om samme tema, noe som betyr at den også kan leses av enda eldre lesere.

Nå er det ingen grunn til å late som om dette er en spesielt enkel målgruppe eller handler om spesielt enkle tema. Vi håper likevel det ikke er umulig at vi at vi på drøyt hundre sider kan ha formidlet noe fornuftig og forståelig, uten å bli i overkant forkynnende eller late som det ikke finnes innvendinger.

Og så tror vi den er litt morsom å lese for nysgjerrige.

Eller for å si det like nøkternt som forlaget:

The Big Bang! Trykket noen på ON, eller er universet skapt ved tilfeldighet? Kjenner du til forsker-begrepet fininnstilling? Det bør du! Står det en vilje bak vår tilværelse? Helt saklig: finnes det i dag gode og naturvitenskapelige argumenter som støtter dette? Eksisterer Gud, rett og slett? Er det greit å være skeptisk til mirakler, men samtidig tenke at det beint fram er både rasjonelt og fornuftig å tro på Jesu oppstandelse? Er likkledet i Torino ekte? Eller vent litt. Hva med alt det vonde som skjer i verden? Hva er vitsen med en Gud som ikke bryr seg? Som da bare ikke kan være god. For kan Gud være det - egentlig? Boken diskuterer livets store spørsmål i lys av fornuft og vitenskap. Forfatterne er to drevne myteknusere som viser at kristendom ikke trenger å bortforklare, men kan forklare mye. 

Siden boken er støttet av trosopplæringsmidler fra Den norske kirke, er det ingen grunn til å late som om forfatterne ikke tar standpunkt.

Det er heller ingen grunn til å late som om det betyr at den står utenfor ressursbanken for trosopplærere. Boken er støttet av foiler og foredrag for dem som ønsker å sette seg bedre inn i stoffet, enten planen er å formidle noe av det eller ikke.

I det eksistensielle valget mellom spenstige teasere, spirituelle appeller og grundige foredrag, valgte vi stort sett verken eller. Resultatet er halvlange kapittelpresentasjoner på 15-20 minutter og en lengre gjennomgang av det korteste kapitlet, om likkledet i Torino.

Boken har også spørsmål etter hvert kapittel.

Så er det ingen tvil om at du har mange spørsmål etter å ha lest dette.

Sikkert feil om Jesus

Det er ingen myte at noen artikler lever sitt eget liv, også utenfor argurksesongen. En av dem som jevnlig spres er at det er 9 things you think you know about Jesus that are probably wrong.

Siden det er samme psykolog med New Age-bakgrunn, Valerie Tarico, som står bak denne artikkelen som den i første link over, er det altså sannsynlig at det meste er feil.

Mer presist handler dette om påstandene om at 

1. Jesus var gift
2. Jesus var kortklippet
3. Jesus døde ikke på et kors, men på en påle
4. Jesus var kortere enn i senere kunstfremstillinger og enn i Likkledet i Torino 
5. Jesus ble født i et hus og ikke i en stall
6. Jesus het Joshua
7. At det sies at han hadde 12 disipler, skyldes astrologiens 12 stjernetegn
8. Mye av det som skal være oppfyllelse av profetier er diktet opp
9. Mange av utsagnene tillagt Jesus, er ... tillagt Jesus 

Hva er så fasiten?

Ingen vet helt sikkert på alle punktene, men det følgende er i hvert fall noen tødler mer i samsvar med hva forskere flest mener, og altså langt mer sannsynlig.

1: Nei, Jesus var ugift. Vi har ingen kilder som sier noe annet og det var helt alminnelig for visse typer religiøse ledere å leve i sølibat, fra essenere til Paulus.

2: Vanskelig å si, siden hårfasong kan ha variert i ulike miljøer. Vi finner også et ordspill i Matteus 2,23 der byen Nasaret kobles til uttrykket nasareer. Sistnevnte handlet blant annet om det som kalles nasareerløftet, der man ikke skulle klippe håret.

3: Vanskelig å si hvordan Jesus ble korsfestet, men hvorfor skulle tidlig tradisjon ta feil om at det var på et kors?

4: Vanskelig å si hvor høy Jesus var. Uansett kan man ikke slå fast at en bestemt enkeltperson må ha fulgt gjennomsnittet.

5: Ja, at Jesus ikke ble født i en stall er av mange ting som handler mer om juledekorasjoner enn juleevangeliet. En normal oversettelse av Lukas-avangeliets bruk av ordet "kataluma" ender heller med gjesterom enn stall.

6: Ja, jødene snakket arameisk.

7: Tøv, at Jesus hadde 12 disipler spiller avgjort på at Israel i Det gamle testamentet (GT) opprinnelig bestod av tolv stammer. Astrologivinkelen er moderne esoterisme, ref. f.eks. avsnittet Acharyas anakronismer i denne Skepsis-artikkelen.

8: Profetiene hadde opplagt betydning for hva de som skrev de fire evangeliene i Det nye testamentet (NT) ønsket å fortelle og på hvilken måte. Dette foregår en interessant faglig diskusjon om hva som sies om Jesus som må være diktet opp med profetiene som forelegg, men den kan ikke oppsummeres med at det gjelder det meste. Noen ganger ser det til og med motsatt ut, som når man må strekke utsagn fra GT langt eller tolke dem vidt for at de skal være en profeti på noe som er omtalt i NT. I stedet for å redusere tilliten til at fortellinger i NT er basert på reelle hendelser, bidrar de til å styrke tilliten. Og så er et klart at noe kan være gjort av Jesus selv for å oppfylle profetier, som å ri inn i Jerusalem på et esel på Palmesøndag.

9: Også hvilke utsagn som kan være fra Jesus debatteres i forskningsmiljøene. Seriøse forskere er klar over at selv om de noen ganger kan se at noe ikke er ordrett fra Jesus (ipsissima verba), betyr ikke det at poengene eller intensjonen umulig kan stamme fra Jesus, eller altså gjengi hans "stemme" (ipsissima vox). Det er liten grunn til å slå fast at spesielt mye ikke på en eller annen måte kan peke tilbake til Jesus, også der han sier noe som vi også finner i Det gamle testamentet - en bok vi kan mistenke ham for å ha lest.

Så kan vi selvsagt mistenke hvilke bøker Valerie Tarico har lest.