Når mytene blir mange

Det er samme visa hvert år.

Når nettene blir lange og advent setter inn, så blogger mange myter til leserflokken sin.

Muligens er grunnen en tro på at dette må til for at alle sammen skal få feire jul igjen, og altså ikke bare disse snevre kristne som tror på myter som at det er noe spesielt kristent ved julen.

Det er altså ingen grunn til å bli overrasket eller oppbrakt over Slik kuppet kristne julen. Gårsdagens artikkel fra Inga Dalsegg føyer seg inn i en lang rekke av svært så velmente, men akk så misvisende fremstillinger.

Siden det er blitt tradisjon å omtale slike på bloggen du leser nå, som i Same procedure as last year, skal vi sette melodien også denne adventstiden.

Målet er ikke å ta julegleden fra noen, men et håp om å vise at vi alle kan feire jul uten å anklage noen for å ha kuppet den.

Så får jeg håpe at det ikke oppleves av for mange som å trampe i klaveret.

Hva er så de viktigste fellene man ikke passer seg for denne gangen heller?

Tullet setter inn allerede i første setning.

Jula er kanskje den viktigste årsfesten i verden, og den har alltid vært noe mer enn en religiøs høytid. 

Hvis man med verden mener den kristne verden, er nok det riktig. Men dette er altså ikke tilfelle i den muslimske verden med rundt 1.5 milliarder mennesker, den hinduistiske, den buddhistiske eller jødiske, for ikke å si i et land som Kina med en ikke helt ubetydelig befolkning der nyttår er den viktigste feiringen.

At "jula" alltid har vært noe "mer" enn en religiøs høytid er heller ikke tilfelle. Det er først i nyere tid den for et mindretall er blitt noe annet enn en religiøs høytid, enten vi nå ønsker å trekke linjer tilbake til antikken, norrøn tid, middelalderen eller senere.

Noe som bekreftes av hva bloggen sier til leserflokken sin om alle disse gamle religiøse festtradisjonene som dagens julefeiring har tatt opp i seg. Det eneste mer enn som trekkes frem er "solide doser kommersialisme". Men at noen har skodd seg på å selge mat og annet til julefeiringen, betyr ikke at høytiden ikke har vært gjennomgripende religiøs.

Det er til og med noe religiøst over trangen til å sverte tak og vegger med at julen er noe annet enn kristen.

Siden jula opprinnelig er en hedensk høytid og både tidspunktet, lysfesten, mattradisjonene, gaveutvekslingen, juleøl, nisser og juletre-tradisjoner ikke har mye med kristendommen eller Jesus å gjøre, er det egentlig ingen som har mer grunn til å feire den enn vi som betegner oss selv som humanister, ateister eller hedninger.

Ikke nok med den, den kristne julefeiringen er noe som er forsøkt tvunget på folk flest, men man har heldigvis ikke lykkes.

I engelsktalende land kalles jula for Kristusmesse, "Christmas", men noe tilsvarende ble aldri innført i Norge. Ikke på mangel av kristne forsøk og tvang, men avvist av folk flest, slik vi også har maktet å beholde de opprinnelige ukenavnene.

Som andre som hevder dette, nøyer man seg med å feie golvet med noen saftige påstander før man danser videre som en vind. Siden dette bare må være sant, trenger man ikke sope borti krokene etter kilder til utallige kristne forsøk på å tvinge andre navn på høytiden og ukedagene.

Til gjengjeld mangler ikke de sedvanlige forsøk og tvang på å innføre angivelige hedenske høytider som det opprinnelige. Men det som trekkes frem er altså ikke noe historikerne kjenner til, men en oppdiktet støvel uten tå, eller Mithras fødselsdag som den kalles. 

Men dagen er altså ikke 25. desember uansett hvor pent man pynter mytologien med spindelvev og småspiker og sånn, og så putter en flaskekork i hempa på’n.

Hinduistisk tradisjon har markert 25. desember som solguden Mithras festdag siden år 1300 før Kristus. Så derfra har vi selve tidspunktet - det daværende solvervstidspunktet - som senere kalenderreformer har flyttet et par dager på etterskudd av astronomisk solverv.

Selv om mange har dannet ring om forestillingen om en gammel Mithras-feiring 25. desember, er den ikke hentet fra hinduismen eller zoroatrismen (siden Mithra ikke har noe å gjøre med Mithras), men fra moderne mytologi som søker alternativer til kristen tro og tradisjon.

I realiteten synes det som om hovedfestperioden for Mithras var så langt unna jul som mulig, altså midtsommer.

Det blir ikke bedre i de neste versene det nynnes på.

Solvervsfesten var en av de aller største folkelige høytidene, og det var vel derfor naturlig at Kristus Messe ble lagt til denne tiden? 

Ikke alle de mektige var enige i det, så det ble en stor debatt om hvilken dag man skulle velge som Jesus fødselsdag. Det tok dem tre hundre år å bestemme seg, og den dagen man valgte hadde selvsagt ingen ting med når Jesus virkelig var født. 25. desember var fra før av gresk solfestival, og en dag der man opp igjennom tidene hadde æret slike guddommer som Attis, Osiris, Baal og Mithras.

Det er ikke ofte en blogger har tettere med feil. Solvervsfesten var ikke av de største folkelige høytidene. Den var opprinnelig ikke en del av romernes (ikke grekernes) Saturnalia, men ble innført på 200-tallet. Til stor folkelig protest. 

Når kirken valgte 25. desember var det ikke etter en lang debatt, men basert på tradisjoner for at Jesus var unnfanget og henrettet på samme dato - 25. mars. Dermed var det bare å regne 9 måneder frem.  

Det er heller ingen debatt om at Attis, Osiris og Baal like lite som Mithras ble feiret 25. desember, selv om det er en utbredt myte mange tror blindt på. Mener man at Jesus egentlig ikke hører hjemme i jula, er det ikke noe godt argument å trekke frem en rekke andre som heller ikke gjør det.

Den neste biten som stilles opp på skrå, er at kristne tok over midtvintersblotet.

Den kristne julefeiringen overtok midvintersblotets rolle, men mange av de gamle juleskikkene holdes fortsatt i hevd. Julen har vært feiret som en lysfest i årtusener. I før-kristen tid feiret man solgudens gjenfødelse etter vintersolverv.

Som vist med en rekke kilder, er også dette en moderne myte, med forbehold om hva som ligger i "rolle". Ja, det var fortsatt en stor fest på vinteren, men datoen og innholdet var annerledes, selv om mye av festmaten naturlig nok var den samme.

Det var ikke slik at kristne la feiringen i Norge til tidspunktet for juleblotet. Man flyttet juleblotet fra midten av januar til 25. desember på grunn av Kristmessen.

I stedet for å feire vintersolverv eller solgudens gjenfødelse i Norge, hadde man altså en fest flere uker senere for fruktbarhet.

Den neste poteten som det gynges på, er den voldsomme motsetningen mellom Kirken og folk flest.

Da kristendommen bredte seg over Europa tørnet den kraftig sammen med gammel skikk og religion. En ting var å få lederne i et folk med på å skifte religion, når religion hovedsakelig var et middel til makt. En helt annen ting var det å omvende folket. La oss huske at prestene og munkene ikke formidlet noen "kristen lære" i forståelig form til folk. Gudstjenestene og bønnene ble ramset fram på latin, og man så ikke akkurat blidt på dem som våget seg frampå med spørsmål, for å si det mildt.
Folket forble derfor i stor grad hedensk.

Det er kort sagt ingen mangel på vers i sangen.

Nøster vi opp og lukter i stedet på drops som kilder og arkeologi, oppdager vi at kristen tro i realiteten ble innført over lang tid (med begynnelse mange århundrer før Olav den hellige). Det som tørnet sammen på 1000-tallet var i større grad ulike regenter enn ulike religioner.

Spørsmålet var mindre om Norge skulle bli kristent, enn om vi skulle ha danske eller norske konger.

Så kan man si mye om Kirke og makt, men det er ikke slik at religion var noe som måtte tvinges på folk, enten man snakker om norrøn eller katolsk tro.

Selv om mange har trallet en stund om at prestene i middelalderen bare ramset frem gudstjenester og bønner på latin, er også dette en myte. I stedet forkynte de på gammelnorsk som man den gang ikke trengte gå på skole for å forstå.

Det ble også lagt stor vekt på forklarende illustrasjoner, arkitektur og statuer i rikt dekorerte kirker.

Og på spørsmål.

Hele middelelalderens universitetstradisjon, enten vi snakker Thomas Aquinas eller andre, var basert på å stille spørsmål og svare på dem. Når folk flest stilte ærlige spørsmål, fikk de ærlige svar, bygget på logikk og kunnskap. At man særlig fra 1200-tallet i liten grad tolererte politiske eller religiøse opposisjonsgrupper, skyldtes ikke at disse stilte spørsmål, men at de forkynte andre svar.

Mye av sentralmaktens reaksjoner handlet om frykt for borgerkrig og bondeopprør. Alternativ teologi var ofte mer et symptom på enn en årsak til konflikt.

Bloggen fortsetter å hoppe og danse rundt mytene uten å stille spørsmål. I stedet tralles nærmest i søvne på de sedvanlige påstandene  om Jesus.

Og han var faktisk lett gjenkjennelig som den tradisjonelle gudinnesønnen og som gjenoppsto. Greit nok. Denne beretningen var så klassisk og så sentral i et utall religioner at det nesten er tragikomisk i dag å høre hvor enestående de kristne tror at denne religiøse påstanden er?

Det som er tragikomisk er at en som skriver om dette, ikke er bedre informert om hva forskere faktisk sier. Vi snakker da ikke om kristne som prøver å dekke over opplagte fakta, men kristenkritiske som Bart Ehrman som understreker at

det er tvilsomt hvorvidt det var noen egentlig døende og gjenoppstående guder i den hedenske verden, og selv om det skulle være noen, at disse var noe i nærheten av en Jesus som dør og gjenoppstår.

På mange måter er bloggen om at de kristne skal kuppet julen, et skoleeksempel på hvordan moderne myter har kuppet manges tanker om julen. 

Og dette fortsetter i hopsa-takt.

Senere ble det opprør og motstand pga bruken av juletre. Dette var så hedensk at det må ha vrengt seg i magen på gamle kirkepatriarker. Juletreet var nemlig opprinnelig hellige trær (pinje og furu) som var viet til Den Store Mor, Gudinnen, erkefienden.

Nei, dette har ingen ting å gjøre med Gudinnen. Denne "erkefienden" er dels en moderne konstruksjon, spesielt kjent fra New Age og Wicca-bevegelsen, uten lange historiske linjer - og dels har den ingen ting med juletreet å gjøre. 

Juletreet var i stedet en protestantisk protest på katolske julekrybbetradisjoner og spredte seg fra Tyskland på 15-1600-tallet. De som innførte dette i Norge var føst og fremst prester og andre embetsmenn i løpet av 1800-tallet. 

Da er det bare å avrunde siden ikke bare bestemor gjesper.

Etter hvert godtok kirken alt. Presanger, julelys, juletre, misteltein, kristtorn, julesanger (men nå i form av salmer).

Men det er altså uklart hvorfor vi skal godta forestillingen om en bred kirkelig motstand mot dette.

En kristen tradisjon for julegaver er inspirert av Sankt Nikolas (det viktigste forelegget for julenissen) som levde på 300-tallet, julesanger (som noe annet enn salmer) kan spores tilbake til middelalderen, Kristorn peker på tornekransen Jesus hadde på korset - og så videre. 

Det er kanskje bare én ting vi kan være helt enige om. 

Julen er en tid full av mystikk og overtro.