Diamanter og andre harde fakta

Det vil bli noen runder om kreasjonisme i sommer, og da er det like greit å starte tidlig i juni.

Og mens vi snakker om datoer, kan vi se nærmere på dette med datering.

Når ungjordskreasjonister hevder at de har vitenskapelig belegg for sine påstander om at jorden er bare 6 000 år gammel, er ett at argumentene at vi ikke kan stole på dateringsmetodene som brukes.

Og så kan jo istid og fossiler og fjellkjeder forklares mye bedre med syndfloden. De enorme kreftene som ble utløst her sørget for at så mange dyr ble til fossiler og at de ligger akkurat der man kunne forvente, med de mest svømmedyktige øverst.

Når geologer kommer til andre konklusjoner må det altså skyldes livssyn eller at de er blitt dratt etter nesen av premisser fra det gudløse 1800-tallet om at nåtiden er nøkkelen til fortiden.

Hvis man ser bort fra at deler av dette er langt eldre og fra ikke helt liberalteologiske forskere.

Eller fra at flere enn ateister driver med geologi og mener jorden avgjort er eldre enn 6 000 år.

Hvilke dateringsmetoder er så i skuddlinjen?

Den ene gruppen handler om en relativ datering som angivelig biter seg selv i halen i en sirkelargumentasjon. Vi kan da ikke først datere fossiler ut fra hvilke bergarter de er funnet i og så bergartene ut fra hvilke fossiler som er i dem!

Siden dette er en opplagt feiltenkning og må bety at forskere har ganske tungt for det, kunne man forventet at noen ville tatt det som et hint om at det er en feil gjengivelse.

Tiltror man ikke geologer mange snev av logisk evne eller fagkunnskap, er spørsmålet hvem man bør tiltro noe som helst i denne verden.

Ser man etter, oppdager man at bergarter og fossiler ikke fordeler seg så pyntelig som av en flom som trekker seg gradvis tilbake over noen uker.

Vi finner et sammensurium av bergarter og sedimenter fra ulike kilder avsatt med ulik hastighet (se Karstein Eigs kommentarer om Oslofeltet her). Noen steder ligger de pent sammen, andre steder på kryss og tvers, brettet over og under hverandre.

Samtidig ligger altså fossilene stort sett der man ville forvente ut fra bergartenes alder, uavhengig av hvordan lagene har endt opp gjennom noen hundre millioner års geologisk aktivitet. Og det er ikke svømmedyktighet som bestemmer hvor de ligger.

Den andre metoden er en "absolutt datering" som angivelig heller ikke bygger på premisser som er holdbare.Vi kan da ikke forutsette at radioaktive grunnstoffer i bergarter skal ha samme nedbrytningstid i titusener eller millioner av år!

Et eksempel på dette er at alle levende organismer har en liten konsentrasjon med karbonvarianten ¹⁴C (som er radioaktiv i motsetning til ¹²C og ¹³C). Karbon finnes i alle livsformer, og er grunnstoffet man finner nest mest av i mennesket. Mens organismer lever har de en konstant mengde ¹⁴C. Når en organisme dør reduseres mengden over tid, siden den avgir radioaktiv stråling.

Etter 5 730 år er kun halvparten tilbake, noe som kalles for halvveringstid. Finner vi hvor mye som er igjen i forhold til fersk organisk materiale, kan vi regne ut når organismen levde.

Samtidig vil det alltid være en måleusikkerhet og det kan forekomme forurensninger av karbon slik at den relative andelen blir feil. For å få mer presise angivelser, eller sjekke beregninger, sammenligner man med andre måter å datere på, som årringer i trær (ca. ett per år), islag i breer (ca. ett nytt per vinter) og kjent alder på gjenstander som gravfunn i pyramider.

Den korte halvveringstiden gjør at mengden ¹⁴C avtar såpass fort at den etter 50 000 år blir for liten til å måles godt nok. På noe som er eldre enn dette må man man bruke andre radioaktive dateringsmetoder.

Og her er det kreasjonistene rekker opp hånden. For man finner ¹⁴C på steder som er langt eldre, som i kull og diamanter (mer utførlig presentert av en kreasjonist her).

Siden diamanter i følge geologer tar 1-3 milliarder år å lage, kan det umulig være noe ¹⁴C igjen etter så lang tid. I tillegg er diamanter er så harde at man ikke kan skylle på at de er blitt kontaminert av ¹⁴C fra omgivelsene.

Dette høres jo ganske alvorlig ut og dukker ikke uventet opp i leserinnlegg og videoer på youtube. Er det bare å gi seg? Viser ¹⁴C at jorden egentlig bare er noen få tusen år gammel?

Ikke helt. Eller mer presis, langt ifra.

Og dette handler om å ha tunga rett i munnen og ikke være selektiv med data og forskning. Når det dukker opp slike påstander, kan man være temmelig sikker på at de er blitt vurdert av andre forskere. Noe av det som kjennetegner forskning er nettopp den interne fagdebatten, der påstander og teorier stadig utfordres og vurderes i lys av nye funn og alternative teorier.

Fysikere har i det siste undersøkt fossilt drivstoff i forbindelse med solstråling (solare nøytrinoer). Blant oppdagelsene er at ¹⁴C-mengden varierer, fra ingen merkbar til ganske mye. Dette synes å henge sammen med den naturlige radioaktiviteten til nærliggende stein. ¹⁴C-mengden i kull synes langt på vei å være et resultat av nyproduksjon fra lokal radioaktivitet knyttet til uran-thorium.

Men hva med diamanter? De kan da vel ikke forurenses på den måten?

Kan evige diamanter inneholde ny karbon?

Eller kan de?

For mengden ¹⁴C varierer mye også i diamanter (se fotnote 1 her), noe som altså likevel tyder på forurensning. Men det er ikke sikkert den kommer fra omkringliggende bergarter eller lignende. I stedet kan det skyldes senere bearbeiding, nettopp fordi diamanter er så vanskelige å ødelegge.

Skal man undersøke karbonmengder i diamanter trenger man å utsette dem for høy temperatur over lengre tid. Også dette kan øke forurensningen. Den blir ikke mindre av gjentatte bearbeidinger eller prøver.

Dermed har det vært gjort forsøk på å ta ut prøver på andre måter og av ubearbeidede diamanter. Gjør man det, får man langt lavere verdier.

Et annet tegn på at det målte karbonet ikke opprinnelig stammer fra diamantene, er at det da ikke ville være noen endring i den relative andelen av ¹⁴C, ¹³C, og ¹²C fra prøve til prøve.

Men siden det er slike forskjeller, er det vanskelig å komme unna at kilden er utenfor diamanten. Prøver av rådiamanter viser da heller ikke mer karbon enn måleusikkerheten.

Det jeg har presentert her er selvsagt bare toppen av diamantgruven. Linkene gir en rekke detaljer og innblikk i hvordan forskere tenker. Man kan ikke uttale seg med tyngde om dateringsmetoder uten å lese fagartikler og bøker. Det er ikke et hinder å ha studert geologi og fysikk.

Selvsagt er det grader av usikkerhet om geologisk forskning, metodikk og premisser. Men det betyr ikke at kreasjonistbøker er så sikre som de gir uttrykk for.