Totalt dominerende

Leser Aftenposten på jobben, men har ikke vært der på  noen dager og i dag dukket ikke avisen opp, så vet ikke om leserinnlegget jeg nevnte i går ennå er kommet inn.

Det ser uansett ut som følger, warts and all.

  Skartveits ribbede autoritet

Når Andreas Skartveit 13. juni skriver at Bibelen er ribba for autoritet fordi den har «historiske feil», er det overraskende at han selv nesten ikke begår annet.

Blant mange er at Bibelen var «totalt dominerande når det galdt verdsforklaring, natur, historie og moral». Det er vanskelig å forklare et slik tunnelsyn. Er det inntrykk fra barndommens bedehus?

Før 1600-tallet dominerte platonsk og aristotelisk tenkning filosofien. Astronomer og historikere fulgte greske, romerske og arabiske skrifter. Etikk og rettsvesen avveide mellom nasjonale tradisjoner, naturretten og Bibelen, samt romerretten. Politisk filosofi var orientert mot antikken, før tenkere som Machiavelli og Hobbes, Grotius og Locke brakte nye impulser.

Bibelen hadde likevel betydning. Jürgen Habermas oppfatter bibelsk gudstro som avgjørende for vår tro på universelt likeverd og objektiv rasjonalitet Historikeren Edward Grant kan knapt forestille seg en opplysningstid uten rollen fornuften hadde i senmiddelalderen.

Samtidig fulgte Kirken tradisjonen fra Augustin om ikke å tale tull om vitenskap fra Bibelen. Det var godt kjent at jorden var rund og verdensrommet svært stort. Når biskop Ussher i sitt historieverk daterte skapelsen til 4004 f.Kr., var det fordi han kun hadde skriftlige kilder. Han skriver for øvrig mest om Alexander den store og den romerske republikken.

At hans dateringer kom inn i King James Version («St. James Version» som Skartveit nevner, er ukjent), kan ha bidratt til skepsis da det kom nye kilder til jordens alder i andre halvdel av 1700-tallet. Men at pave Pius VII rundt år 1800 mente skapelsesdagene var av ubestemmelig lengde, noe senere biskop Gleig støttet i et Bibel-forord i 1816, reduserte ikke Bibelens autoritet.

Selv om det er gammelt nytt at Bibelen ikke er dominerende autoritet, er den utvilsomt svekket, også av historiske utfordringer. Kanskje er likevel den viktigste årsaken striden om tolkninger etter reformasjonen, slik Brad Gregory belyser i Unintended Reformation. Så får vi håpe at det ikke går utover vår tro på likeverd og objektiv rasjonalitet.

Så kan og bør det nok sies langt mer enn dette, inkludert flere fotnoter, bisetninger, om og men, skal man ha håp om å dempe en tanke som er dominerende hos flere enn Skartveit.

Oppdatert 01.07.: Og der kom den, ja.