Er Skartveit ribbet for autoritet?

Andreas Skartveit har rett i Aftenposten i forrige uke om at Bibelen er ribba for autoritet i offentlig debatt.

I følge Skartveit er grunnen enkel: Bibelen har historiske feil og det er delte meninger om hvordan den skal tolkes.

Men hvis kriteriet for å være ribbet for autoritet er at man har historiske feil, er det ikke bare Bibelen som rammes. Det er vanskelig å finne artikler med flere myter og misvisninger enn Skartveits, som tidligere omtalt i f.eks. Då artikkelen rakna og Astronomisk analfabetisme.

Nesten like vanskelig som å finne en tid der Bibelen var totalt dominerende autoritet.

Man skal nok også lete litt for å finne en som i større grad enn Skartveit klarer å slå inn åpne dører på 2000-tallet og forsterke feil og fordommer fra 1800-tallets antikirkelige skrifter.

Som troen på at det inntil nyere tid var Bibelen man gikk til for å finne svar, uansett spørsmål.

Eingong var Bibelen totalt dominerande når det galdt verdsforklaring, natur, historie og moral.

Hvor Skartveit har dette fra er vanskelig å vite. Historikere kan det ikke være. Like fullt er tanken totalt dominerende hos ham i en rekke artikler.

Så er spørsmålet hva som skal til for å få ham til å justere seg. Erfaringen er at har noen først bestemt seg, og markert dette i mange artikler over lang tid, nytter det sjelden å forvirre med fakta.

Motinnlegg på tre avsnitt, blir lett avfeiet som for lettvinte. Blogginnlegg på 60 avsnitt blir avfeid som ... blogginnlegg. Lengre artikler blir avfeid som apologetikk, siden bare de som er kritiske til kristne og Bibelen er nøytrale.

På den andre siden er mange av hans oppfatninger forståelige. Mye skyldes nok diskusjoner fra barndommens bedehus.  Tanken er nok også farget eller forsterket av populærvitenskap fra noen tiår tilbake, som Boorsteins The Discoverers.

Skartveit selv nevner idéhistorikeren Sven-Eric Liedman som "skildrar denne Bibelens historie i boka si I skuggan av framtiden". Men leser vi Liedman (f.eks. på google books), ser vi at han som fagmann selvsagt vet at Bibelen ikke var totalt dominerende, selv om den tapte innflytelse i opplysningstiden.

Uansett bør Skartveit snarest lese et verk om middelalderens universiteter eller The Discarded Image av C.S. Lewis. Han kan også varme opp med bloggposter som denne om Mordet på middelalderen. 

Gjør han det, vil han oppdage at innen metafysikk, verdensforklaring og naturfilosofi var det først den platonske og senere den aristoteliske (samt enkelte nyplatonske innslag) som gjaldt frem til Descartes og Newton på 1600-tallet.

Innen astronomi var det i tidlig middelalder Macrobius og i senmiddelalderen Ptolemaios som dominerte. Jorden var rund og bare en liten prikk i universet. Mennesket var plassert på det laveste og minst betydelige stedet, nedenfor månen, noe også Liedman er kjent med.

I historie brukte man hele den antikke produksjonen som var kjent, samt middelalderens mange sagaer og krøniker, selvsagt i tillegg til Bibelen. 

Innen moral og rettsvesen kom Guds vilje til uttrykk gjennom både naturretten og Bibelen, med juridiske forbilder som romerretten. Det var en ganske dominerende tanke lenge før reformasjonen at vi kunne og burde bruke vår fornuft på å avveie mellom disse.

Med nasjonalstatenes fremvekst på 15-1600-tallet valgte imidlertid flere land å skjelne mer til Det gamle testamentet, som i Christian den femtes norske lov. Ikke fordi GT gjaldt for kristne, men fordi man etter reformasjonen fikk et voksende ønske om andre lover og forbilder enn i katolske land.

Slike lover marker på mange måter dermed den nye tid fremfor middelalderen og antikken. På mange måter var de et bevisst brudd.

Muligens ligger noe av kimen til at Bibelen mistet sin autoritet at man i opplysningstiden misbrukte Bibelens autoritet. Man skjelnet for lite mellom Det gamle og det nye testamentet. Man favoristerte en bokstavelig lesning av Bibelen.

Og så begynte man å regne konkret på Bibelen, og ikke bare symbolsk.

Likevel blir det litt ufrivillig humor når Skartveit stadig fremhever matematikkunnskapen når han nevner dem som har forsøkt å legge sammen levealderne i slektstavlene i Første Mosebok.

Det er ikke noe godt signal om kunnskapen hos norske kulturarbeidere, som når vi kan lese at 

Biskop James Ussher, som også var ein habil matematikar, kombinerte nokre bibelord og fann ut at verda var skapt for 6000 år sidan. Boka hans, som var på 2000 sider, kom ut i 1650.

Nei, man trenger ikke avansert mattekunnskap for å legge samme noen årstall. Nei, Ussher skrev ikke 2000 sider om disse regneøvelsene.

Hadde Skartveit tatt seg bryet med å lese boken (eller google til min omtale), ville han sett at den gode biskop var en svært habil historiker som i opplysningstidens ånd delte rikelig av sin kunnskap om antikken. Ja, han fører historien tilbake til skapelsen, akkurat som Snorre. Men i motsetning til middelalderens konvensjoner, legger han sammen levealdere og regner seg frem til årstall.

Men han bruker ikke 2000 sider på dette. I løpet av de første seks siden er vi forbi Noa og Ussher ser seg aldri tilbake. Han skriver selvsagt atskillig om jødenes historie, men det som tydelig fascinerer ham er Aleksander den store og den romerske republikken. Disse får mer omtale enn Jesus og de kristne før han avslutter verket i år 70.

Ussher er en mann av opplysningstiden og skriver sekulærhistorie, selv om han ikke akkurat underslår at han er kristen og bruker Bibelen som en av sine kilder.

At Skartveit er svært dårlig inne i dette, understrekes av neste avsnitt.

Denne tidtabellen vart rådande lære, og han kom inn som vedlegg til den klassiske engelske bibelen, St.James Version.

Mens det nok er enda mer rådende lære at den kalles for King James Version.

Aftenpostens lesere lærer altså at det er apostelen Jakob som står bak denne Bibelen, og ikke den engelske kong Jakob I.

Uansett er poenget for Skartveit at Bibelen er totalt dominerende. Og at matematikere regnet på ting.

Mange av Usshers etterfølgjarar var framståande vitskapsmenn i si tid. Ein av dei var matematikaren John Napier, eit stort namn i matematikkens historie. Han fann opp dei naturlege logaritmane. Joseph Scaliger, ein framståande tekstkritikar, daterte skapingsdagen til 23. april 3949 f.Kr. Johannes Kepler, ein av dei største i astronomiens historie, rekna seg fram til at verda vart skapt 3992 f.Kr.

At de la sammen ulikt handlet mindre om deres «matematiske» evner enn om ulike premisser for summeringen (f.eks. om noen personer og slekter overlappet hverandre). Når matematikere i det hele tatt involverte seg i spørsmålet, skyldes det selvsagt at dette var en tid der solide fagfolk fra alle hold, forholdt seg til Bibelen.

Ikke som totalt dominerende kilde til kunnskap, men som noe det var verdt å bruke tid og tanker på.

Forøvrig er det et godt spørsmål hvordan Skartveit kan mene at de hentet all sin kunnskap fra Bibelen, siden de kunne finne opp ting som naturlige logaritmer.

Så avslører Skartveit enda tydeligere at han ikke har sin kunnskap fra normal faglitteratur.

Så kom opplysingstida. Franskmannen Buffon gav ut boka Théorie sur la terre i 1749, der han meinte at Jorda var mykje eldre enn det vart påstått. Han vart tvinga til å trekkje boka tilbake.

Nei, det er ikke slik at opplysningstiden kom etter dette. Ussher, Napier, Newton og Scaliger markerer opplysningstidens begynnelse. Det er nettopp fordi de tror de kan regne kvantitativt på både naturen og Bibelen at noen begynner så detaljert med dette på 1600-tallet.

Det stemmer heller ikke at Buffon ga ut den "boka" i 1749. 

Han startet en utgivelse av det svært omfattende verket Histoire naturelle, générale et particulière på 36 bind der Théorie sur la terre var ett av dem. 

At Buffon møtte motstand, skyldtes en serie radikale tanker på mange områder i disse bindene. Han la ikke mye mellom i sin polemikk mot mange slags etablerte forestilinger, i og utenfor Bibelen.

Dette var en politisk opphetet tid. Konservative krefter forsøkte å stanse radikale. Fordømmelser og forbud haglet i øst og vest. Tonen og tilliten var dårlig. Det bygget seg langsomt opp til Den franske revolusjon.

Men man lyktes ikke med å få Buffon til å trekke verket tilbake, selv om han kom med en offentlig beklagelse. Bindene ble utgitt i stadig nye opplag.

Skartveit fortsetter med at

Nokre år seinare, i 1755, gav ein ung og ukjend tysk kristen filosof ut boka Allegemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels. Der sprengde han, som den første, alle tidsrammene rundt skaparverket. "Skapinga er ikkje ein augneblinks verk", skriv han. Ho har pågått i millionvis av år.

Forfattaren var Immanuel Kant. Storverka hans kom seinare.

Ja, som tatt opp tidligere ble det gjennom empirisk forskning på 16-1700-tallet stadig klarere at jorden var gammel. Men siden forskningen og argumentene var overbevisende, lot både paver og biskoper seg fort overbevise, tross en del tidlige protester som stort sett alle nye teorier møter.

Skartveit ser imidlertid ikke dette som en organisk utvikling, en evolusjon. Nei, det er full krise. Verden snus på hodet. Fra å være dominerende gikk Bibelen til å bli fordummende.

Selv om vi ikke har problemer med det i dag, var det noe annet på 1700-tallet. 

Dagens teologi og forkynning har ingen problem med dette, at det fysiske bibelske verdsbiletet vart sprengt, at tida og rommet vart uendelege. Nye tolkingar og lesemåtar gjev nytt innhald til dei gamle forteljingane. Skaparguden er framleis med, skaparverket er framleis hans. Men han er vanskelegare å fatte. Nye forklaringar dukkar opp på gamle mysterium. Fleire og fleire meiner at Gud ikkje trengst som forklaring på noko som helst av det vi ser rundt oss. Gud er ikkje nødvendig.

Skartveit er altså ukjent med at Thomas' gode gamle gudsbevis bygget på Aristoteles som argumenterte for at universet var uendelig gammelt. Han er heller ikke kjent med at det var godt kjent at verdensrommet var svært stort. At Bibelens fysiske verdensbildet ikke gjaldt som god astronomi hadde vært kjent siden antikken.

Hvilke nye forklaringer som dukker opp på hvilke gamle mysterier, redegjør ikke Skartveit for. I stedet lener han seg til myten om at tenkere før opplysningstiden brukte Gud som naturvitenskapelig forklaring.

At det var helt alminnelig blant middelalderens naturfilosofer å tenke seg naturen som styrt av lover man kunne finne ut av, er enda ett av Skartveits blindfelt. 

Det var i det hele tatt stor tro på fornuften. Så mye at det noen ganger tok overhånd som i deler av skolastikken mot slutten av middelalderen. Luther var like rosende i sin støtte av den borgerlige fornuft i det verdslige regiment (politikkens og samfunnslivets domene), som han var i sin avvisning av den som frelsesvei i det åndelige regiment (Kirkens domene).

Selv om det ikke manglet bibelske synspunkter på samfunnlivet hos reformatorene, vil nok flere enn Skartveit  stusse over hvor lite sentralt Bibelen er i mange politiske skrifter og debatter på 15-1600-tallet, hvis de leser disse verkene.

Machiavelli henter sine fyrstelige idealer fra andre steder, når han ikke finner på dem selv. Utopia er ikke så utopisk at den bygger på Bibelen. Grotius så det ikke som naturlig å trekke Bibelen inn i naturretten. Bortsett fra tittelen på dyret er det lite bibelsk i Leviathan. Lockes avhandlinger om styresett er ikke låst til Bibelen.

Allerede oldkirken oppdaget dermed at man trengte å gå til den med både hjertet og hodet.

I Bibelen finner vi prinsipper og påbud, formaninger og forbud, to ulike og tildels motsatte testamenter, mulige og/eller reelle motsetninger, tekster som er talt til og/eller tilpasset samtidens kulturer, tekster vi liker og tekster vi ikke liker, forstår og ikke forstår, med vitenskapelige feil og gudsbilder det ikke er enkelt eller mulig å forene. 

Bibelens direkte rolle i offentlig debatt i "politikk, samfunnsforming og historieforming" har i perioder var stor på en rekke områder, men aldri totalt dominerende utover spredte miljøer, selv ikke i diskusjoner om teaterstykker, filmer, porno, abort, røykelover eller alkohol.

Enten vi snakker om dagens eller fortidens debatter handler de sjelden om  hvorvidt noe står i Bibelen, men om hvilke tolkningsnøkler og verdiprioriteringer vi legger til grunn når vi leser Bibelen.
Spørsmålet er så i hvilken grad disse er inspirert av Bibelen (som i "Kristus i sentrum"), eller av nasjonalisme, marxisme, rasisme, New Age og/eller tidsånd.

At Bibelen indirekte har hatt en svært stor og positiv rolle er en annen sak.

Det er vanskelig å forestille seg gløden i 17-1800-tallets kamp mot barnearbeid og slaveri uten Bibelen og vekkelsesbevegelser. Flere enn Hans Nilsen Hauge lot seg inspirere til gründervirksomhet og arbeidsetikk.

Den dag i dag er mange av våre forestillinger om naturlover, fremskritt, arbeid og virkelighet, godt og ondt, rett og galt, skyld og tilgivelse, farget av gudstro og bibelske perspektiver, selv hos ateister.

På samme måte som mange av våre forestillinger om Bibelen gjennom historien er farget av ateister. At det et stykke på vei er i allianse med ganske så bokstavtro miljøer, gjør ikke saken bedre.

Skartveit er nok mer på rett spor når han også nevner effekten av bastante og motstridende bibeltolkninger. Når Bibelen ikke har spesielt stor autoritet i dagens samfunn er nok grunnen i større grad at kristne i kjølvannet av reformasjonen var for uenige om tolkningen, slik Brad Gregorys argumenterer for i Unintended Reformation.

Bibelen er kort sagt en mangfoldig bok og ikke en ensidig artikkel.