Femti år etter Lewis

Siden det i dag er 50 år siden C.S. Lewis gikk bort, legges i helgen ut en del av det jeg har skrevet om Lewis de seneste tiårene.

Første artikkel er i anledning hans hundreårsdag i 1998, skrevet for et kristent publikum, nærmere bestemt Korsveimagasinet. Dette er altså før både Ringenes Herre- og Narnia-filmene ble ikoniske med køer og teltleire, før Lewis-grupper på Facebook og Luther forlags nysatsning inkludert en samling av Lewis' beste artikler, bestemt av norske eksperter. 

Og så er det før blogging har endret måten mange skriver på.

C . S .  L e w i s   i   h u n d r e !

Det er ingen liten begivenhet vi nå skal markere! For det er gått 100 år siden vårt år­hun­dres mest innflytelsesrike kristne forfatter ble født, i Belfast 29. november 1898.

Og bare navnet C.S. Lewis vekker nok assosiasjoner hos mange. Narnia-serien er etterhvert lest av atskillige. Hans mang­fol­dige bøker om tro og tanke selger over hele verden. Ekteskapet med Joy Davidman ble grip­ende skildret i filmen Shadowlands.

Det er ikke tilfeldig at det i år er gitt ut frimerke med Lewis­motiv, reist statue og planlagt danseoppsetning.

Men at Lewis er relevant i Kors­vei­sam­men­heng som mer enn en tilfeldigvis svært populær kristen forfatter er det kanskje ikke så mange som aner.

Det høres nok litt voldsomt ut. Men antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om. Det skyldes ikke minst hans vei til tro. Som tok den ikke helt vanlige svingen om forkjærlighet for myter og middelalder, fantasi og fornuft. Og fordi han forsto tenkesettet ved forrige årtusenskifte er han aktuell ved et nytt.

Etter å ha overlevd skyttergravene på vestfronten studerte og underviste Lewis ved Oxford. Der ble den innbitte rasjonalisten og ateisten stadig mindre sikker på at Gud ikke fantes, eller - hvis han mot all formodning likevel gjorde det – var ond. I 30-årsalderen innså han at det måtte være en personlig og god Gud.

En samtale med vennen og kollegaen J.R.R. Tolkien fikk ham til å ta neste steg. For en forelsket i myter var det avgjørende da Tolkien fortalte at det enestående med Jesus var at han var en myte (på linje med naturgudene som dør hver vinter og står opp hver vår) – som ble vir­ke­lig­het. Jesus kom inn i historien, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud som hadde skapt naturen med dens rytme – og vist alle kulturer betydningen av død og oppstandelse, hadde selv dødd og stått opp igjen.

Hos det eneste folket som ikke selv hadde slike myter.

Etter denne opplevelsen skrev Lewis en rekke spenstige, fantasirike og tankevekkende bøker. Og dette var langt fra typiske kristne bøker. Han brøt med de fleste konvensjoner med sin forståelse av de livsgivende paradoksene i kristen tro. Inspirert av G.K. Chesterton og John Bunyan startet han friskt i 1933 med Pilgrim’s Regress, en reise gjennom tidsånden i møte med alt fra Freuds til Hitlers disipler. Han fortsatte med en tankevekkende gjennomgang av lidelsens problem (The Problem of Pain, 1940).

Det vakte oppsikt da han publiserte en brevveksling mellom en eldre og yngre demon om hvordan best lure ”pasientene” ned til deres ”far i det lave” (The Screwtape Letters, 1942). Han reiste i rom og teologi til planetene Mars (Out of the Silent Planet, 1938) og Venus (Perelandra, 1943).

Han holdt foredrag på BBC om hva det ville si å være kristen, både med tanken, troen og livet, samlet i Mere Christianity (1943). Hans Miracles (1947) er en sjelden dyp og poetisk bok om mirakler er mulige - og har skjedd.

Utallige samlinger foredrag, prekener og bokanmeldelser er kommet de seneste årene. Da kona Joy døde av kreft skrev han en ”dagbok” som viser lidelsens pro­blem også fra innsiden (A Grief Observed, 1961), fra fortvilelse og sinne, til forståelse og trøst. Hans faglige verker om middelalder og renessanse er blitt klassikere. Og den første boken i serien om Narnia, Løven, Heksa og Kleskapet, er nylig kåret til en av verdens beste bøker for barn, bare slått av Charlie og sjokoladefabrikken.

Hva dette kan ha med Korsvei å gjøre blir selvsagt klarere når vi ser mer på hans forhold til science fiction og middelalder.

Da jeg leste Malacandra - eller Out of the Silent Planet - som 17 åring - syntes jeg det var en spennende, vakker og morsom bok. Selv om den ikke en gang forsøkte seg på vitenskapelig science fiction, klarte han å formidle tanker, idéer og stemninger som var interessante og ganske annerledes enn norske tenåringer var vant til. Ikke minst slutten der marsboerne får vite hvorfor mennesket har rett til å spre seg over hele universet og legge under seg alle planeter.

Lewis viste det plumpe og dumme i denne ”moralen” ved å oversette til et språk som ikke hadde ord for grådighet, erobring og andre uttrykk fra jorda - der det hadde vært et syndefall.

Da jeg leste boken som 20-åring hadde jeg i mellomtiden fått lov til å få samme livssyn som Lewis. Det gjorde at en rekke ting jeg ikke hadde sett første gangen ble klare. For han hadde rett og slett skrevet science fiction som tok utgangspunkt i en kristen oppfatning av universet. 

Og den var ikke akkurat som i kristendomstimene - der var det i grunnen lite kobling mellom engler og erobring av verdensrommet.

Lewis hadde skrevet boka ut fra en dyp overbevisning om at troen handlet om hele universet - altså som noe større enn man får inntrykk av i mange prekener. 

Og noe som kunne brukes til å vur­de­re – og stille krav til - politikk, overbevisninger og livsstil.

Men det skulle fortsatt ta år før jeg virkelig forsto hvor lite av dette han selv hadde funnet opp. Som ledende fagmann og foreleser i Oxford - og kanskje i England - på middelalder- og ren­ne­s­an­se­litteratur tok han rett og slett utgangspunkt i middelalderens verdensbilde. Noe original og ikke lite modig i en sjanger dominert av “hard vitenskap” og forfattere lite positive til kristendom - og om mulig enda mindre til den ”mørke middelalderen”.

Lewis klarte kunststykket å være så konservativ som mulig - ved å gå tilbake til mid­del­alderen og antikkens syn på ånd og ansvar og helhet – i en spennende fortelling. Og vise kristendom som noe ganske annet enn media ofte vil ha det til. Der kan det spille liten rolle for bildet man sitter igjen med om de på skjermen er kulturradikalere eller TV-evangelister.

Min erfaring er at hvis du vil gå dypere og lenger enn overflaten er Lewis verdt nærmere be­kjent­skap. Han gir uvante og stimulerende perspektiver på alt fra vårt forhold til natur og kultur, til moral og mot. Uten at det dermed er grunn til å være enig i alle hans oppfatninger.

Men nettopp i møte med en som tenker så spennende – og ”gammeldags” - kan jeg utforske mine egne verdier. Noen ganger slik at de endres, andre ganger ikke, men jeg har i hvert fall fått mer respekt for et annet syn. Og det han pre­sen­terer er så forfriskende at han er av de som mest har formet mine verdier mot slutten av dette årtusen. 

Dette kan være vanskelig å ta til seg uten eksempler. For Lewis er det ikke tilfeldig å starte en sci­ence fiction-fortelling med fottur i regn. Ikke bare fordi han selv var glad i fotturer – og regn - men for å vise verdien i de små gleder. Og at det kan være vi har skilt oss fra skaperen – og fra naturen – når vi ikke liker dette.

Begge deler kommer av vårt enkle ønske om å sette oss selv først. Lewis ser at det dypest sett er derfor vi utnytter og ødelegger naturen - dess mer dess større mulighet. Selv såkalte naturfolk øde­legger. Satt på spissen er den eneste fordelen de har over oss at de ennå ikke har fått redskaper og fristelser som gjør det mulig – og ”lønnsomt” - å rasere så mye.

Lewis hadde ingen ting imot vitenskap utført i dyp respekt for skaperverket, for å bedre våre liv på jorden. Så lenge man ikke utførte den på bestialske måter - som ved dyreforsøk, eller rasering av naturen. Han skrev artikler, romaner og prekener mot begge deler. Det opptok ham, lenge før noen grønn bølge og Arne Næss.

Verdien av det enkle og alminnelige var et stort poeng for Lewis – fra gress, trær og busker, til vertshus og venner. Livets ”enkle gleder” viste nettopp Guds overveldende skaperglede. En overflod av gråspurv og løvetann vitner sterkere om hvor glad Gud er i å skape, enn like mange på­fugl og tulipaner.

Vi får et forvarsel om hvordan det egentlig står til når han i en roman (That Hideous Strength, 1945) lar en tilsynelatende velmenende stiftelse hogge trær for å bygge et forsknings­institutt. Det blir en na­tur­lig forlengelse når de siden tukler med naturen for å fremme sine egne - og ”men­nes­ke­he­tens” - mål. De vil overvinne døden ved å lage det Nye Menneske som kunstig, maskinelt liv. Og dermed frigjøre seg fra alle problemer, sykdommer og sorger som hører til det naturlige livet - «Nature is the ladder we have climbed up by, now we kick it away».

For Lewis var det ikke kristendommen som har ført til økologisk krise fordi den satte oss høyere enn naturen. Fra skapelsesberetningen vitner Bibelen om at naturen - eller skapelsen - handler om Guds skjønnhet og skaperglede. I stedet er det vår kollektive flukt fra Gud, fra en verden der Gud var aktiv også i naturen (slik man så det i middeladeren), sammen med en stadig mer effektiv jakt på fortjeneste fra - og full styring over - skaperverket.

Med Chesterton delte han synet på det uheldige ved maktkonsentrasjoner. Lewis støttet hans politiske ”tredje vei” – distribu­tis­men. Dette var en front mot både kapitalisme og sosialisme. Målet vart å få spredt eiendom og innflytelse mest mulig. Imotsetning til datidens drømmer om det britiske imperium - eller dagens verden av flernasjonale konsern.

Lewis kristentro gjenspeiler seg i alle sider ved livet, fra jubel over mat og måltider (mange nydelige skildringer av dette både hos Lewis og hans venn Tolkien), til glede over barn og lek og eventyr.

For å si det litt enkelt var hverken Tolkien eller Lewis spesielt begeistret for puritanisme, kapitalisme eller den industrielle revolusjon. Her står de urokkelige og obsternasige sammen med en annen stor engelsk kristen kulturpersonlighet - som påvirket dem begge - G.K. Chesterton. Lewis mente at det ikke var spesielt stor forskjell på altfor vanlige utslag av såkalt «anvendt vitenskap» og god gammeldags magi. Begge handlet om å skaffe kontroll over naturen og livet. Uten at vår etiske innsikt og utvikling hold tritt.

Det er langt fra tilfeldig at Lewis settes så høyt av alle kirkesamfunn. Hans økumeniske innflytelse er betydelig. Selv om han var anglikaner la han vekt på ”almen kristentro” – Mere Christianity. Og han lengtet etter kristen gjenforening, at alle kirkesamfunn kunne finne tilbake til – og fokusere på - en felles tro på det sentrale. Ikke minst derfor er det interessant å være med på diskusjons- og nyhetsgruppen MereLewis sammen med katolikker, ortodokse og atskillige varianter reformerte.

Lewis er fortsatt verdt å lese – kanskje mer enn noen gang. Ikke minst fordi han velger et annet ståsted enn de fleste kristne forfattere. Han inspirerer til virkelig å tenke over – og leve etter – hva troen handler om. Han er samtidig av de man slett ikke trenger dele livssynet til for å lese. Lewis har - selv om virkelig vet hva han vil si - en sjelden evne til å sette seg inn i ulike leseres perspektiv. Og klarer å vise hva livet handler om – spenningene, smerten og storheten.

Spesielt bør han leses som motgift til velmente, men akk så sløvende, ”kristelige sannheter” i våre mange sammenhenger. For ikke å nevne alt som smaker av amerikanifiserte TV-evangelister og deres vesen.

Et godt innblikk i hans liv og virke – og mer utfyllende oversikt over bøker og norske utgaver, er for øvrig gitt i Oskar Skarsaunes hefte Myte og virkelighet på Credo forlag.