Middelalderske roboter

Utstillingen Sultans of Science har startet på Teknisk Museum (se en tidligere kommentar på Dekodet som førte til at deler av presentasjonsteksten ble justert og bra presiseringer av den faglig ansvarlige i Norge).

Dermed er det på tide med nye betraktninger om teknologi i de riktige gode og enda riktigere gamle dager.

For det er jo klart at roboter er en moderne oppfinnelse, ikke sant? Og selv om noen hadde vært sprø nok til å tenke seg noen sånne i middelalderen, ville de ikke hatt teknologi til å lage dem, ikke sant? Og hadde de hatt det, ville Kirken grepet inn mot slik magisk virksomhet, ikke sant?

Siden dette er Dekodet, vet du hva svaret er.

Mange av middelalderens roboter står i tradisjonen fra Philon av Byzants som levde på 200-tallet før Kristus. Han var sikkert ikke den første og dessverre er en del av hans tekster om dette ikke lenger tilgjengelige.

Heldigvis ble de videreført og videreutviklet av fremragende ingeniører som Heron av Aleksandria som i Pneumatics beskrev nærmere 80 mekaniske innretninger, inkludert mindre dampmaskiner (det er bare å finne fram teksten og en skiftenøkkel).

Herkules dreper en drage som spytter vann (selv om det er bedre enn ild)

Vi finner ikke uventet en rekke typer av det som ble kalt for automater gjennom senantikken og middelalderen, som i Konstantinopel der den bysantinske keiseren på 900-tallet foran tronen hadde syngende fugler i trær med kobberblader. For å imponere barbarer på besøk vartet han også opp med mekaniske løver som brølte når tronstolen brått steg høyt i været.

Og så har vi selvsagt de noe senere vidunderne som Richard av Wallingfords kolossale klokke fra 1300-tallet.

Utstillingen på Teknisk Museum trekker selvsagt fram gode eksempler på middelalderens automater, ikke minst Al Jazaris (1136-1206) båt med orkester som vist på videoen  under.

 

Al Jazari’s musical boat from MTE Studios FZ LLC.

En av Al Jaziris vannpumper

Denne stammer fra boken han skrev rett før han døde (Kitáb fí ma'rifat al-hiyal al-handasiyya - Boken om kunnskap om oppfinnsomme maskiner). Her beskriver Al Jaziri atskillige titalls mekaniske innretninger, delt i følgende seks kategorier:

1. Vann- og stearinklokker
2. Kar og figurer som egner seg for drikkegilder
3. Vannpumper og bassenger for årelating og håndvask
4. Fontener som stadig endrer form og maskiner som gir vedvarende fløytelyd
5. Maskiner som pumper opp vann
6. Diverse andre innretninger (den kjente kategorien)

Boken består av 174 tegninger med enkle forklaringer på hvordan man setter sammen disse inneretningene, selv om det er uklart om det fulgte med umbrakonøkkel.

Al Jaziris mekaniske påfugl

Nå er det ikke kjent hvor mye av dette (om noe) han faktisk fant opp selv, men det er liten tvil om at både han og andre ikke var helt ukjente med tanken om roboter, for ikke å si byggingen av dem.


Og uten av verken keisere eller paver, emirer eller sultaner, grep inn med annet enn sponsormidler.

Det kan sies svært mye mer om dette (både om hva man var kjent med av teknologi, som Roger Bacon lenge før Leonardo) og om hvordan ulike typer teknologi ble tatt i bruk i ulike kulturer (se side 5-25), altså hvilken innovasjon det førte til.

Siden roboter og lektøy tradisjonelt har hatt andre formål enn å drive verden fremover, er de dessverre lite beskrevet i teknologihistoriske bøker som så langt har vist mer sans for nytte enn nytelse.

Mens vi venter på Elly Truitts bok om Medieval Robots som kommer i 2014, anbefales kort sagt en tur på Teknisk Museum.