Kløkt og cliffhangere.

Så var det tilbake til det mer ordinære programmet og det store spørsmålet i vår tid:

Hva er best av TV-serier og tegneserier?

Svaret er sjokkerende nok at det kommer an på, og da ikke bare på trente øyne. Noe henger sammen med disse lavmælte premissene som stadig lurer seg inn bak slike spørsmål.

For hva mener vi med "tegneserier" og "TV-serier"?

Er Asterix bedre enn Allo, Allo!?  Er Pondus bedre enn Friends? Er Kollektivet bedre enn Star Trek?

Og mener vi nå eller på det mindre kjente tidspunktet da?

Hva vi svarer, henger også sammen med preferanser. Liker jeg filosofiske vitseserier, er det ikke sikkert jeg liker såpeoperaer som til tider er noe mindre filosofiske. De som vekkes av Sandman  sovner av Karl og Co.

Og så har dette endret seg over tid. 

Slik jeg ser det, er tegneserier i dag på sitt beste fullt på høyde med TV-serier på sitt beste. Men det skyldes ikke at tegneserier er blitt bedre.

Det skyldes først og fremst at TV-serier er blitt det.

I denne første runden av den episke kampen Tegneserier mot TV-serier skal vi vise hvorfor, noe som verken er vanskelig eller tar lang tid.

Før 1980 var tegneserier (på sitt beste) langt bedre enn TV-serier (selv på sitt beste, med noen  få unntak) på ikke helt perifere områder som realisme, tempo, spesialeffekter og personskildringer.

Tegneserier var stort sett også bedre enn film og ble da også fulgt av flere.

Det skulle ta lang tid før TV-serier nærmet seg den type action, satire, troverdige personer og mangetydighet som vi ser i Terry and the Pirates, Rip Kirby eller Russ Mannings Tarzan.

Den dag i dag skal det godt gjøres å finne TV-serier som er mer handlingsmettede enn Johnny Hazard.

Evnen til å underholde i mer enn lettere dybde på seks sekunder med fire bilder som i Knøttene har ingen TV-serie kommet i nærheten av. 

Så kunne vi snakke lenge om Carl Barks. Og han langt fra var alene om gjøre tegneserier til kunst.

En av sjangerne som ledet an fra 1930-tallet og i tiårene fremover var spenningsserier i aviser. Dette var ikke seriehefter for 12-åringer, men fortellinger for voksne.

Skulle man få lesere, måtte man fange oppmerksomheten på 3-4 ruter. Stort sett var løsningen spenstige intriger i eksotisk miljø med heroiske helter og skurkaktige skurker, for ikke å si ytterst kvinnelige kvinner. Og så måtte man hver dag ha minimum en liten cliffhanger og hver lørdag en stor, for å holde leserne på pinebenken til mandag.

Siden bilder ofte sier mer enn 954 ord, skal vi vise to striper fra serien om piloten Johnny Hazard som for tiden utgis i samlebind. Vi starter med fredag 13. november 1946.

Den på flere måter pågående journalist Brandy er ute etter å fotografere den brutale og utilregnelige lederen for en terroristbande. Ingen sivile får komme i nærheten av området. Brandy klarer likevel å lokke Johnny til å fly henne bak fiendens linjer.

Handlingen utspiller seg over tre ruter fortalt så tett at de kan leses i sanntid:

Cliffhangeren er som et piskeslag. Brandy nøyer seg ikke med noe så tamt som å henge etter fingrene fra en klippe, hun er i fritt fall.

Man aner hvorfor tegneserier var viktige for avissalget.

I neste dags avis (hvem kjøpte ikke den?) løses forrige cliffhanger, men en større skapes:

Den gode journalist nøyer seg ikke med bilder. Brandy er på vei til å møte opprørslederen ansikt til ansikt. Alene, uten andre våpen enn kamera og kløkt, penn og sjarm.

Leserne måtte vente til mandagen for å se den videre utvikling. Vi kan røpe at dette ikke er den eneste cliffhangeren de neste dagene, ukene og årene.

Følger du med kan det være vi kommer tilbake med flere cliffha