Bredere bokanmeldere

Siden anmeldelsene av Svar på tiltale strømmer på og allerede er oppe i det dobbelte av én, kan det som en avveksling være grunn til å utforske dagens omtale i Vårt Land.

Det er den mer enn lettere penneføre teologen Eskil Skjeldal som skriver og han er ikke bare begeistret, selv om han til tider er såpass raus med rosen at det er vanskelig ikke å rødme kledelig.

Davidsen dekonstruerer ateistlogikken, og jeg gliser. For den som ønsker vanntette motargumenter mot nyateistenes retorikk, er denne boken et must.

Han er til og med

egentlig glad for at Davidsen står på, da har ateistene på Verdidebatt.no noen som kan kneble dem. Hver gang. Davidsen er en intelligent og disiplinert vaktbikkje som aldri slipper ateistens fillete argumentasjon. Velsignet være Davidsen og hans virke.

Men Adam var altså ikke lenge i Paradis.

Men for meg blir denne formen for trosforsvar sjarmløs, over-intellektuell, rasjonell og uten levd liv. Det rører meg ikke. [...] Davidsen er på jakt etter en rasjonell kristentro. Jeg forstår ikke dette ønsket.

Nei, det er tydelig at Eskil ikke forstår dette. Men målgruppen for boken er altså ikke godt troende teologer som elsker mystikk og ... levd liv. Den er ikke dem som han som "har selv liten interesse for empirisk etterprøving av eller rasjonelle argumenter knyttet til min gudstro".

Den er folk som er fascinert av eller har spørsmål til nye ateister. Som lurer på om det er noe hold i deres påstander og argumentasjon. Som ønsker innspill og svar, analyser og ettertanke.

Dermed understrekes det at det virkelig er behov for en slik bok når det sies lettere retorisk i anmeldelsen at

Men hvorfor må gudsbegrepet være logisk sant? Hva om det bærer i hverdagen? Holder det ikke at Gud viser meg veien mot frelse og håpet om en fremtid, i hans hender? Jeg skjønner at Davidsen begjærer å vise at storateistene tar feil, men jeg synes han har viklet seg altfor langt inn på deres banehalvdel. Det blir for teknisk. Jeg savner en bredere tilnærming til Gud.

Hvorfor gudsbegrepet må være logisk sant? Vel, hvis man vil holde seg til en logisk selvmotsigende Gud, sier man at man foretrekker en Gud som ikke eksisterer.

Og så er det mange slags religioner og livsløgner som "bærer i hverdagen" (hva nå det er). Det er nettopp derfor jeg er såpass opptatt av sammenheng (og fremmedord som koherens), slik at vi ikke lever i en splittet virkelighet. Jeg gjør til og med et poeng av det i boken når jeg snakker om en oppegående, men irrasjonell mormoner jeg møtte. Hvordan vil Eskil kommunisere med en som ham?

Når jeg leser anmeldelsen griper jeg meg i å spørre om hvor godt Eskil har lest boken. Mye av det han kritiserer meg for ikke å forstå har jeg nettopp poengtert i innledningen, der jeg skriver (side 28) at

En utfordring når vi skriver om religion og rasjonalitet er at vi er så forskjellige som mennesker. Argumenter som virker overbevisende på noen, virker kalde og fremmedgjørende på andre. Noen savner mest spennende tanker, andre savner varme mennesker, noen kanskje begge deler. Når vi boken skriver mye om fornuften er det ikke fordi vi mener at livssyn generelt eller kristen tro først og fremst handler om fornuft. Tvert i mot vil alle livssyn som er verdt papiret det er skrevet på appellere til oss som hele mennesker. Selv opplevde jeg å bli trukket i retning av kristen tro både av musikk og litteratur, argumenter og historie, mennesker og miljøer. Jeg hørte på Bach og Larry Norman, leste Tolkien og Lewis, Schaeffer og Chesterton. Og ble med i et kristent studentmiljø med god plass til opplæring og omsorg – samt refleksjon og inspirasjon.

Temaet er også behandlet i kapittel 2.4 om en splittet verden, altså at det vi trenger er noe som netopp kan skape sammenheng, mellom en subjektiv loftsetasje ("følelser, fri vilje, moral (”bør-utsagn”), religion, fantasi, mening, verdier") og en objektiv vitenskapsetasje ("Vitenskap – fornuft, hvordan noe er, empiriske studier av materie i bevegelse, fakta").

Er vi dømt til å knytte gudstro til det ulogiske og irrasjonelle, eller kan vi snakke alment og objektivt om den?

Eskil er mer på sporet når han sier at

det er mulig Davidsen vil påpeke at mitt syn er usammenhengende eller lite sannsynlig. Men for meg er Gud langt mer enn empirisk etterprøving og rasjonell argumentasjon: Mystikken og munkevesenets teologi representerer en annen vei til Gud enn Davidsens rasjonelle og blankpolerte paradegate. 

Men hvor denne blankpolerte paradegaten kommer fra er jeg nok usikker på. Antagelig handler det mer om  at han befinner seg i en annen paradigmegate. Når man velger anmeldere er det enten noen som er uenige innenfor samme paradigme (pardon my French) eller uenige om hele paradigmet, her altså sistnevnte. Det er som når en dansebandfan anmelder Leif Ove Andsnes.

Men jeg har en begrunnet tro på at mange ikke-mystikere klarer å lese mellom linjene. Selv om det hadde vært hyggeligere for en forfatter om anmelderen hadde lest linjene i boken. For jeg sier altså mer om Gud enn det Eskil siterer meg på fra kapittel 8 som

noe som kan inngå i et årsaksforhold, i en vid forstand av årsaksbegrepet. Skal det være meningsfullt å snakke om Guds eksistens, må det være som noe som kan inngå i et årsaksforhold, i en vid forstand av årsaksbegrepet. Vi snakker med andre ord ikke om eksistensen av et tall eller en abstraksjon eller Askeladden. Videre må vi vurdere om det er noe mer enn et vagt og udefinerbart vesen som vi ikke kan si noe annet om enn at det muligens eksisterer. Er noe hevet over empirisk etterprøving eller rasjonell argumentasjon, er det også hevet over alle meningsfulle samtaler. 

Ikke minst sier jeg noe om hvorfor jeg ikke tar opp mystisk eller negativ teologi (det han folkelig nok kaller apofatisk teologi som altså handler om at vi primært kan si hva Gud ikke er), ved en aldri så ørliten metafor om å tro på Qlarp, altså en vilkårlig valgt, imaginær skikkelse vi ikke kan snakke meningsfullt om. Det er rett og slett umulig å forvente at andre skal dele min tro på hen.

Dermed understreker jeg altså (side 212) at 

Selv om det finnes teologiske tradisjoner som legger vekt på at det eneste vi kan si om Gud er hva Gud ikke er, skal vi her forsøke å være såpass klare om hva slags Gud vi tar opp til diskusjon at det er mulig å argumentere både for og i mot.

Samtidig bør det ikke være helt umulig å ane at jeg ikke har noe i mot erfaringer eller "levd liv" når jeg skriver mot slutten av kapitlet (side 232) at  

Vi har kort tatt opp gudsbildet tidligere i kapitlet og vist at det kan argumenteres for at hvis det finnes en Gud, er han god. En følge av dette er, slik Bibelen forteller, at hvis det finnes en Gud, betyr det at vi grunnleggende sett er elsket. Vi er ikke bare forunderlige fnugg i et ufattelig stort og gammelt univers uten mål eller mening. Ikke alle vil oppfatte det som en vond tanke at vi er kalt til fellesskap med skaperen av universet. Vi kan i det hele tatt snakke lenge om Gud som Godhet, Skjønnhet og Sannhet, Lys og Kjærlighet, mystisk erfaring, mysterium og undring, livsveileder, trøst og livsmening, formaner, refser og grenseløs tilgiver. Dette reduseres ikke av at gudstro synes å ha bidratt til gode liv for mange, enten vi snakker om mental helse eller ulike former for materiell velstand som kan knyttes til en protestantisk arbeidsetikk eller middelalderske klosterbevegelser.

Så ser jeg fram til å bli spurt av Vårt Land om å anmelde en bok om mystisk teologi. Eller om hvordan velge bokanmeldere og overskrifter.