Var Jesus sjaman?

Det mangler ikke akkurat teorier om Jesus slik jeg har vært inne på både i Da Vinci Dekodet og Svar Skyldig.

Selv om begge er utsolgt fra forlaget er det nok noen spiseskjeer mulig at ikke alle NRK-journalister har vært blant kjøperne når vi ser at det slås opp at Jesus var en stor sjaman.

Noe som fikk Radio Norge til å ringe meg i går ettermiddag for å be om en kommentar. Som da også ble gitt på sparket i beste stand up-kommentatorstil sånn noenlunde prinsipielt sett som under.

Hva er så ... grunnlaget for å hevde dette?

– Jeg ser på Jesus faktisk som en stor sjaman. Han var jo 40 dager og 40 netter ute i ørkenen og det er jo en typisk sjamanistisk seanse, forklarer sjamanen og healeren Eirik Myrhaug.

Ikke overraskende handler det om den kjente og kjære metoden at hvis ett eller annet kan minne om noe, så er alt likt. Siden sjamaner er ute i ørkenen flere dager og netter i strekk, er alle som har gjort noe slik sjamaner, sånn mer enn lettere egentlig.

Dermed trenger man ikke å ta hensyn til alt mulig annet som taler klart og tydelig i mot. Som at hvis man først skal bruke dette om 40 dager og 40 netter til noe, kan man ikke overse at de samme tesktene som forteller dette handler om en jødisk skikkelse i det første århundre. Det Jesus har fra "andre" tradisjoner er fra jødiske og ikke fra sjamanistiske.

Det er den gamle historien. Jesus er en så kjent og positiv figur at alle ønsker å ta ham til inntekt for seg selv.

Han mener det er både viktig og riktig å trekke frem den bibelske figurens sjamanistiske trekk. I Bibelen bekrives Jesus som Guds sønn og han endte sitt liv med å bli korsfestet. Dette var nødvendig for at Guds sønn skulle bøte på alle verdens synder.

– Også det at Jesus var så kollektiv, er noe jeg liker å trekke frem i den sjamanistiske praksisen. Vi kan ikke bare leve individuelt, men også få frem et samfunn som er mer spirituelt og åndelig. Der advarte jo Jesus veldig sterkt imot mammon - altså det å dyrke penger. I dag er det faktisk pengene som er vår gud, påpeker Myrhaug.

Bruker vi samme metode vil vi fort kunne konkludere med at Jesus også egentlig var kommunist. Eller medlem av Fremtiden i våre hender. Eller Buddhist. Eller hva som helst annet som skulle tenke "kollektivt" og være skeptisk til å dyrke penger.

Selvsagt bortsett fra alle kirkesamfunn som tenker på den måten.

På mange måter handler nok dette i liten grad om noe ønske om å drive historieforskning på Jesus, eller noe kjennskap til den. Dette er nok i stedet et uttrykk for en litt sår følelse knyttet til kirkens tradisjonelle avvisning av samisk sjamanisme, tildels med brutale virkemidler.

Dermed er det forståelig at en moderne sjaman og healer kan ønske at kirken kommer ham i møte. Men det er ikke sikkert at den beste måten å gjøre dette på er å hevde at at kirken har tatt helt grunnleggende feil om hele sin egen tradisjon.

Forsoning skapes sjelden ved å kreve eierskap til eller omdefinering av den andres tradisjon.

Når NRK-artikkelen så mot slutten faktisk henviser til en fagmann som har hevdet en tilsvarende teori, nærmere bestemt Pieter Craffert i boken The Life of a Galilean Shaman: Jesus of Nazareth in Anthropological - Historical Perspective, så er dette igjen en person som bevisst velger en annen metode enn historikere normalt gjør.

Noe han da også selv gjør et poeng av og som noen ganger kan være forfriskende. Samtidig er det avgjørende at man da er svært bevisst på hvilke feilkilder og misvisninger som kan inntreffe. Gjør man ikke det bestemmes resultatet mest av utgangspunktet, altså tidt originalest, når galest.

Og, ja,  Pieter Craffert ender noen smuler originalt. Det hele blir nærmest en oppvisning i hvordan man kan lage seg en historisk figur ved å se bort fra historien. I stedet for å se etter autentisk stoff i skriftlige kilder legger han an et sosialantropologisk perspektiv. Fremfor å se Jesus ut fra en jødisk syndsforståelse, fokuserer han på en sjamanistisk synsforståelse.

Craffert ser ikke Jesus i lys av jødisk kultur, men leter med lys og lykt etter tverrkulturelle trekk. Eller rettere sagt, etter alt som kan minne om noe vi finner hos andre enn jøder.

I stedet for å bygge konklusjoner på historiske kilder, tilpasser han kildene til sine konklusjoner.

Sånt kan jo være spennende nok, men det sier nok mer om postmoderne forestillinger enn om en historisk Jesus. Det er også vanskelig å fri seg fra mistanken om at det mye handler om det stadig behovet for å få omtale og overskrifter.

Noe som ikke er vanskelig når man hevder å ha funnet en Jesus som er annerledes enn denne kirken som altså er godtroende nok til å holde seg til historiske kilder.