Dunder og brak

En dag i en fjern fortid hadde jeg to forelesninger på Mediehøgskolen Gimlekollen; den ene om tegneserier og den andre om telekommunikasjon. Når de ikke fulgte opp med et eget foredrag også om teologi, er muligens grunnen at man oppfattet at det kunne være et underpunkt i begge, eller eventuelt at begge var et underpunkt av teologi.

Spoler vi så fram til årets pinsetur til København, ser vi i hvert fall en tydelig kobling mellom teologi og tegneserier.

Dette handler ikke bare om Frank Millers noe ... overivrige oppgjør med islamisme i Holy Terror, eller om Hermanns noe overivrige oppgjør med middelalderen i serien Tårnene i Maury-skogen, men om to andre serier som også lurer inn mer enn hint og antydninger i og mellom rutene.

Den ene er Frank Madsens fornøyelige serie i Tintin-sjangeren, om oppdageren Kurt Dunder som vikles inn i det ene eventyret mer dramatisk og eksotisk enn det andre, enten vi snakker om Afrika (mørkeste), Grønland (kaldeste) eller Tyrol (særeste).

På sistnevnte sted som for anledningen ikke påviser direkte mangler av esoteriske nerder kommer han da også på sporet av det som yrer bak hver busk og bilde, altså tapte skrifter som røper den egentlige historien om Jesus.

Og der er det selvsagt slik at det er mysteriereligionene, Dionysios og Mithra og resten av feltet som er roten til det onde, godt hjulpet av en konspirasjon i kulissene for å beskytte verden mot avsløringene.

Nå gjør Madsen dette med humor og diskresjon, og det til og før både Dan Brown (uten snev av historisk gangsyn) og Tom Egeland (med noen snev av historisk gangsyn), samt en rekke andre kastet seg over feltet (mens andre igjen var tidligere ute).

Dermed sitter man bare og koser seg med stoffet som herved anbefales, mens vi venter på fjerde bind med den forlokkende (eller avskrekkende, alt etter som) tittelen, Det 5. evangelium.

Selv om den er noen knepp mer rå og realistisk gjelder det samme for Cothias og Juillards 1600-tallsserie om Ariane, en slags fortsettelse av den fortryllende - eller i hvert fall besettende - serien som på dansk heter Spurvehøgen.

Ved siden av de obligatoriske dosene med prakttegninger av byer og bygg, får vi ikke helt like praktfulle tegninger av biskoper og baroner. Serien kjennetegnes av en like imponerende evne til å sette seg inn i arkitektur, klær og nord-amerikanske indianere, som til å bomme på katolsk teologi.

Dermed gjentas i flere av albumene at kvinner etter katolsk tro ikke har sjel.

Nå kan man sikkert blåse seg veldig opp over dette, men det holder vel etter hvert å nevne at dette (ved siden av alt annet man kunne/burde/skulle/har sagt) understreker hvor inngrodd slike forestillinger er blitt.

De er forlatt av historikere for generasjoner siden, men sitter fortsatt i den populærkulturelle ryggmargen.

Selv om ingen lærebøker med respekt for seg selv vil hevde at Jesus er diktet opp i lys av mysteriereligioner eller at Kirken har hevdet at kvinnen ikke har sjel, er det knapt noen manusforfatter med respekt for seg selv (og egen inntekt) som vil unnlate å nevne dette eller noe tilsvarende, om det skulle falle naturlig for handlingen.

I den grad man i det hele tatt trenger noe påskudd.

Resultatet er dessverre ikke bare morsomme og interessante tegneseriealbum, men ikke fullt så morsomme samtaler, debattinnlegg og bloggkommentarer.

For ikke å si ... interessante holdninger til katolikker og andre kristne.

Ildfulle ønsker

Da lukkes sjappa for pinsen.

En varm og vennlig helg ønskes alle!

Tungetale om Barnabas

Det er nærmest blitt et liturgisk ledd, særlig ved kristne høytider, at et og annet medium media (som her) benytter anledningen til å slå fast at kristendommen er motbevist.

Denne gang handler det altså om at det angivelig er funnet en utgave av Barnabas-evangeliet som profeterer om Muhammed før Muhammeds tid. Dermed er det logisk at islam er sannheten og altså andre religioner feil.

At dette skriftet (hvis det faktisk likevel er funnet noe fra 500-tallet, er det nok heller det kjente kristne Barnabas-brevet) ikke eksisterer i noe eldre manuskript enn slutten av 1500-tallet og inneholder såpass mange anakronismer at det ikke kan være stort eldre (muligens laget av en mer enn lettere irritert spansk muslim i landflyktighet eller etter forsøk på tvangskristning), hindrer ikke at det stadig dukker opp som den ... egentlige historien om Jesus.

Men det er det altså ikke.

Og det er ganske så mange grunner til det. Du får ikke godkjent bachelor i historie om du baserer oppgaven din på kilder som er godt over tusen år yngre enn begivenhetene de omtaler og som i tillegg bare spinner videre på over tusen år eldre skrifter.

Det hjelper ikke om man i og for seg henter stoff fra Det nye testamentet fra det første århundre (som altså kan brukes som kilder ut fra normale historisk kritiske metoder) når dette stoffet sees i lys av Koranen fra det syvende århundre (altså null verdt som kilde til noen historisk Jesus).

Skulle du få ånden over deg i pinsen, vil det bære frukter å kikke innom Labarums tydning av tungetalen.

Oppdatering 29.05. - Rett etter at jeg skrev dette tok Nettavisen saken (Denne boken vil utløse kaos) tilsynelatende ukritisk, selv om nok noen (men ikke spesielt mange av de som kommenterer) tar det som et hint at de åpner noen epletedråper avvæpnende med "hevder iransk, statsstyrt media".

Remember The Alamo!

Det krydde ikke av blogger og bluray da jeg vokste opp for et og annet tiår siden, men det manglet ikke tidtrøyte og tempo, selv om TV-programmene var i sort hvitt og noen av de beste var tekstet på det treigeste språket Oslo-folk visste om.

Blant mange bøker, tegneserier og rockegrupper hadde vi  Tom Hill (som ingen av oss ante egentlig var en dansk dame) sin engasjerende bokserie om Davy Crockett (1786-1836) og Præriebladet om en skikkelse med samme navn og lue (men med handling lagt til før vår Davy var født), og et heller eventyrlig band som het Genesis.


Uten at vi noen gang tenkte at disse skulle gå opp i noen form for høyere enhet.

Men når bredere kulturelle forhold eksisterer side om side, selv om Disney og John Wayne nok har større innflytelse enn danske forfattere, er det alltid risiko for at flere fanger dem opp.

Selv om jeg vel ikke helt så det komme, er det altså etter alt og dømme en naturlig forklaring på at Phil Collins nå er ute med en bok om Alamo.

Nå er det ikke akkurat ... mangel på stoff om denne berømte beleiringen i februar-mars 1836 der en liten gruppe tapre texanere forsterket av frivillige som Crockett forskanset i en gammel misjonsstasjon til sist kjempet et umulig slag mot en ti ganger større meksikansk hær, anført av den grimme diktatoren Santa Anna.

Det hele endte som det måtte, men man klarte å kjøpe såpass tid at den texanske hovedstyrken fikk samlet seg til å beseire meksikanerne noen uker senere.

Det er muligens også en seier at flere ikke bare er bitt av historiebasillen, men har hatt råd til å investere rockemilliardene i noe mer vettugt enn kvinner, kokain og karaoke.

Jesus-myterne i historikerhulen

Siden jeg nå både ble rammet av VG (som har ført til behov for å svare på noen snes kommentarer) og været (som har gjort det mulig å starte nødvendig maling av huset etter fjorårets ... interessante sommer), er det begrenset hvor mye jeg har fått lagt ut av stoff som har ligget i pipelinen.

Saken blir ikke bedre av at pinsehelgen blir PC-fri, for ikke å si utenlands.

Dermed noen linker om ting vi har vært inne på før (som f.eks. her), nærmere bestemt debatten om Jesus-myterne (de som hevder at det for alle praktiske formål aldri har eksistert noen historisk Jesus) som altså fortsetter heller ufortrødent.

Den agnostiske historikeren Maurice Casey har levert et heller knusende innspill (advarsel: sterke scener).

Denne og andre fyndige fagartikler er linket til på A Consultation on Method, Myth, and Madness in New Testament Studies.

Litt sånn Jesus-myterne i historikerhulen.

Men at New Agere og nye ateister som lefler med slik skulle høre på historikere hadde nok tatt seg ut.

Google gratulerer

Godt at Google viser at de eksisterer også i dag.

Og at det finnes en forklaring til katekismen.

Hva i all verden?

Da tar vi et forsiktig forsøk på å vende tilbake til vår lille serie om Guds eksistens.

Det kan da være grunn til å understreke at dette som nevnt i første blogginnlegg altså handler om å komme med noe mer utdypende stoff enn det man rekker på 5 minutter (noe som ikke forhindret en på twitter til å fordumme forkorte det ned til fem sekunder for å avsløre dårskapen).

Temaet denne gang er altså det bevingede Gud?Hva i all verden? Og vi befinner oss fortsatt på en blogg, ikke i et filosofisk forum, så her er det bare å dempe forventningene til smuler og fotnoter.

Selv om det kan bli langt nok.

En av innvendingene mot Guds eksistens er at noe slik er umulig å tro på fordi det er umulig å definere siden vi ikke har empirisk tilgang til det og dessuten finnes det jo dette berømte utallet av guder, fra Afrodite til Zevs and beyond, så hvilken skal vi velge?

Enkelt og enfoldig sagt kan denne innvendingen knyttes til noe vi tidligere har kalt for scientisme eller kanskje mer konkret logisk positivisme. Tanken er kort sagt at vi kun kan si noe meningsfullt om eller kreve allmenn gyldighet for hva vi kan se, måle, veie osv.

Dermed blir det å bruke begrepet Gud like meningsfullt som begrepet Qlarp, hvis vi ikke kan fange noen av dem i mikroskopet eller teleskopet, eller en gang periskopet.

Det er begreper som forteller oss null og nada. Jeg kan tro på Qlarp (som jo er en fascinerende figur), men jeg kan ikke forvente at andre skal dele min tro.

Mot dette er det blitt anført en rekke innvendinger og ikke bare at selve scientismen er en filosofisk holdning og som sådan ikke kan bevises empirisk. Det handler også om at vi kan gi noen former for beskrivelser av Gud som kan etterprøves eller i hvert fall vurderes rasjonelt, selv om det ikke er i laboratoriet.

Nå er det de som hevder at Intelligent Design (eller forsåvidt kreasjonisme) på naturvitenskapelige måter påviser Guds eksistens (eller i hvert fall en intelligent designer), men dette holder vi altså noen syvmilssteg unna denne bloggen.

Men kan ikke noe påvises emprisk (vi ser da også bort fra religiøse opplevelser i denne runden, selv om noen er blitt mest overbevist av dem) åpner det jo for det klassiske spørsmålet om jeg står i fare for å bli lurt.

Kan ikke hvem som helst påstå hva som helst og hevde at det tilfeldigvis er akkurat så langt unna at vi ikke kan se det (som en tekanne i bane om Mars) eller såpass usynlig at vi ikke kan se det uansett hvor kraftige teleskopene måtte bli?

Og kan vi i det hele tatt si noe meningsfullt om Gud? Det avhenger selvsagt av hva vi sier – og hvordan vi begrunner dette. Uten for mange direkte sammenligninger for øvrig vil de fleste tenke at det er meningsfullt og forståelig om jeg sier om Gud at dette er en personlighet, en som elsker, en som har fri vilje, står bak det fysiske osv.

Uansett er det viktig at vi er tydelige om hva slags eksistens vi snakker om. Handler det om noe kvantitativt eller kvalitativt? Finnes Gud kun i mitt hode? Er Gud tilgjengelig for argumentasjon? Kan jeg kjenne igjen Gud om jeg skulle se ham? Kan vi komme lenger enn det som ofte kalles for en ”deistisk gud”, altså en skaper som siden har gjemt seg ett eller annet sted bak kosmos og verken sender skrifter eller sønner til kloden?

Og i så fall hvor langt? Blir det bare tull og intoleranse å antyde at argumentene peker i retning av Bibelens Gud (eller en tolkning av Bibelens Gud)? Kan dette til og med hjelpe oss til å se flere av Guds egenskaper enn filosofiske argumenter? Eller må vi avskrive alle konkrete religioner siden de synes så tullete og rare, alle mann?

Skal det være meningsfullt å snakke om Guds eksistens, må det være som noe som kan inngå i et årsaksforhold, i en vid forstand av årsaksbegrepet. Vi snakker med andre ord ikke om eksistensen av et tall eller en abstraksjon eller Askeladden.

Selv om det finnes teologiske tradisjoner som legger vekt på at det eneste vi kan si om Gud er hva Gud ikke er, skal vi her forsøke å være såpass klare om hva slags Gud vi tar opp til diskusjon at det er mulig å argumentere både for og i mot.

La oss starte med Guds egenskaper. En klassisk måte å tenke om Gud er som ”det høyeste vesen som det er mulig å tenke seg” eller som et fullkomment vesen. Dette inngår for øvrig i et gudsargument som vi ikke skal komme inn på i denne serien, blant annet fordi vi ikke synes det holder. Viktigere enn det er at det vi er inne på med en slik definisjon er kvaliteter, ikke kvantiteter.

For det er alltid mulig å tenke seg en høyere kvantitet. Det er meningsløst å si at Gud er det ”tyngste” eller ”mest høylydte” eller ”mest voluminøse” eller ”sterkest luktende” vesen, for kan alltid komme ett som er enda større og sterkere opp på broen.

Begynner man å snakke om Gud på denne måten, viser man tydelig at man ikke forstår tenkesettet - eller snakker om guder.

I stedet handler dette om forhold som for eksempel maksimal tenkelig godhet og makt, noe som blant annet innebærer at Gud ikke kan gjøre noe som ikke er tenkelig – for eksempel å skape firkantede sirkler. Skal vi snakke om Gud er dette som et maksimalt vesen og altså ikke guder som Tor eller Odin (for det er alltid mulig å tenke seg en større eller sterkere gud), en teknologisk avansert alien (for det er alltid mulig å tenke seg en som er hakket mer avansert) eller en Supermann (for det er alltid mulig å tenke seg en enda suprere, for eksempel en som ikke er påvirket av kryptonitt).

Videre vil vi si at skal gudsbegrepet være meningsfullt må det også være noe som er evig og uskapt (hvis det er skapt av noe annet, må dette andre være mer kraftigere og mer opprinnelig) og skaper av det fysiske. Hvis det eksisterer en Gud er dette som den ytterste og mest grunnleggende virkelighet og altså ikke noe som selv krever en ytterligere grunn eller forklaring..

Vi kan også se på Guds egenskaper rent logisk. Tradisjonelt tenkt er Gud allvitende, fri, personlig, god, skaper, allestedsnærværende, åndelig, evig og én. Hvis vi starter med å tenke oss at Gud er allmektig (eller maksimalt mektig), følger det av dette at Gud også må vite hva som kan gjøres, altså er allvitende, ellers er det noe han kunne ha gjort som han ikke kan gjøre, fordi han ikke vet om at det kunne gjøres.

Av dette kan vi følgelig slutte at Gud må kunne tenke og altså ha et sinn. Men skal Gud kunne gjøre alt som er mulig å gjøre, kan det ikke være noe som hindrer ham i å gjøre dette – altså må Gud være fri. En Gud som kan tenke og er fri må med andre ord være personlig. Og en Gud som er maksimalt vitende vil også vite hva som er godt – og kunne gjøre det som er godt. Det henger dermed på greip å si at Gud er god.

Vi har dermed antydet at vi kan finne de andre egenskapene til Gud ved å starte med én av dem. Vi kunne vist noe av det samme ved å starte for eksempel med at Gud er makimalt god (da må han vite alt som er godt, altså være maksimalt vitende på det området og kunne utføre alt som er godt, altså være maksimalt mektig på det feltet osv.).

Vi sier ikke at vi kan regne oss udiskutabelt fram til alle Guds egenskaper uansett hvor vi starter, men finner vi stor grad av rasjonell sammenheng i gudsbegrepet, øker det sannsynligheten for at gudstro er rasjonell.

Hadde gudsbegrepet i seg selv vært selvmotsigende og ikke hengt på greip, ville det vært liten grunn til å holde det for sant.

Men at vi kan si noe rasjonelt om Gud er ikke det samme som å vise at Gud finnes. Det holder ikke at noe er koherent med seg selv, det må også være koherent med andre saksforhold og helst med empiri.

Vi har i de tidligere innleggene i serien tatt opp noen saksforhold (som argumenter) og noen typer empiri (som eksistensen av det fysiske, og ting som tyder på at det fysiske ikke kan være fra evighet av) som viser at gudstro er koherent på ulike måter i forhold til i hvert fall noen typer data.

Det betyr ikke at vi er i mål. Men det kan være vi snart er ute av startblokkene.

Kommentarkommentarer

En utfordring ved å blogge er at noen kan oppdage at du gjør det.

Det er dermed i seg selv en opplevelse å få godt over 6 000 treff (det gikk så fort at jeg aldri rakk den obligatoriske feiringen av det 666.) på en bloggpost etter at den ble lenket til av VG. Men det som er mest interessant er de mer enn hundre kommentarene.

Nå er jeg ikke av de som misliker kommentarer. Tvert i mot var bakgrunnen for innlegget og serien det inngår i et godt stykke på vei et ønske om å få kommentarer siden jeg nå holder på med en bok eller to om temaet. Det er alltid greit å sondere terrenget en gang eller fire før man legger ut på tokt.

Og skal man få respons, hjelper det å spissformulere seg, sånn litt innimellom. At dette har ført til såpass mye innspill er dermed hyggelig og nyttig, men det betyr ikke at det er like enkelt å forholde seg til alt. Kommentarfelt er i det hele tatt en egen sjanger.

Dermed noen kommentarkommentarer. Hva slags kommentarer er kommet? Hva sier de? Hva svarer man, for ikke å si jeg?

Skal jeg forsøke å sortere kan kommentarene plasseres i litt ... ulike grupper.

1. Fra de som ikke leser innlegget, men bare vet hvordan det skal besvares
2. De som feilleser innlegget, og sier det samme (men tror de motsier det), misforstår det helt (og svarer på noe annet) eller tar det til inntekt for noe det ikke handler om (han skriver om gudsargumenter, altså en ... kreasjonist!)
3. De som leser innlegget, men tar setninger ut av sammenhengen, pussig nok i egen favør
4. De som leser innlegget og bruker det som springbrett for egne kjepphester om dette og (la oss legge til) hint - noe som har skapt underdebatter i kommentarfeltet
5. De som leser innlegget, men ikke kommentarene, og dermed gjentar for fjaksifjerde gang noe som allerede er kommentert og besvart
6. De som leser innlegget, men ikke det som jeg linket til (ikke minst denne) for å sette en slik argumentasjon inn i en bredere sammenheng og motvirke enkelte misforståelser av sjanger og setting. Dermed får noen seg til å tenke at jeg med gudsargumenter mener bevis (hva nå det er i denne sammenheng), og følger opp med at siden jeg ikke leverer "bevis", er det hele verdiløst.
7. De som leser innlegget, men da som om det skulle være et rigid fagfilosofisk dokument, mens det altså er (her er det bare å holde seg fast) et ... blogginnlegg med mer enn noen gram forsøk på fyndige og fornøyelige formuleringer. Dermed blir enhver mangel på rigide definisjoner for ikke å si bevis for at noe i det hele tatt eksisterer (hvorfor tenkte jeg ikke på å bevise det?!) eller bruk av uttrykk som "uskapt" (ordet inngår jo ikke i premissene og signaleriserer i tillegg i følge en og annen at jeg mener noe må være ... skapt!!), tas til inntekt for at innlegget var håpløst elendig og tilsnikende. 
8. De som leser innlegget og svarer klart og kompetent (uten å gjenta andre kommentarer unødig)

Dessverre er siste gruppen i mindretall.

Hvordan forholder man seg så til dette, særlig hvis man bare er oppsatt med to hender og 24 timer i døgnet?

Det er mange måter å reagere når egne blogginnlegg blir velsignet av media. Noen lukker nok øynene og håper det går over. Andre tenker kanskje at de gode motinnleggene forsvinner i mengden av mindre gode, slik at ingen merker det om man ikke svarer på dem. Muligens slår enkelte tilbake med en og annen spiseskje humor og knivsodd harselas. Noen er muligens så nerdete/nidkjære/fanatiske/samvittighetsfulle at de svarer på alt, uansett.

Min strategi var i starten å svare på alle kommentarer, selv de som var gjentagelser (ja, jeg er en nidkjær nerd osv.). Etterhvert har strategien av nødvendighet blitt å fokusere på de som jeg opplever sier noe nytt, og når jeg har anledning.

Siden jeg de seneste dagene har drevet med alt fra å se Avengers (heia Whedon!), feire bursdag (ikke min) og ivareta familieliv (mitt) og de neste dagene kommer til å gjøre mer av samme slag, samt bedrive noe som kalles for jobb (inkludert skrive- og leseoppdrag på fritiden) mer enn sånn noenlunde, kan jeg love at det vil ta tid å svare selv på dette.

Opplevelsen bremser likevel ikke videre blogging, selv om det å stikke hodet høyt fram fra hoppkanten med sigar og spissformuleringer i følge empiri fra sagalittteraturen betyr at man stiller seg lagelig til for hogg. Og da hender det at noen ikke bare er ute etter å stusse luggen. 

Men det hjelper alltids å verge seg med metakommentarer. Vi lever tross alt i 2012.

Det er fra VG her

I dag opplevde Dekodet det som vel mange bloggere risikerer, å få Meldingen fra VG.

Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!

I sentrum for det hele finner vi selveste Noe må være evig fra et par dager tilbake.

Dermed er det ikke annet å vente enn å få en lettere evig strøm av ... rasjonelle innspill som "Hvem skapte Gud?" og (höjdaren foreløpig):

At ateister er enig i at noe må være uskapt er en litt merkelig uttalelse siden man som ateist ikke anser skapelse for å være noe reellt. Det finnes ingen skaper. For med en skaper må noe ha kommet ut av ingenting, nemlig skaperen selv.

Selv om det så langt er kommet mistenkelig få kommentarer tross 381 besøk. Kan det ha noe med 18. mai å gjøre?

(Oppdatering 22:00: Lest av 2 136 stykker og kun kommentert av rundt 20 stykker - 1 %)

(Oppdatering 19.5. - 13:00: Nærmer seg 4 000 treff og kommentert av rundt 40 stykker)

(Oppdatering 20.5. - 13:13: Totalt 6 667 treff. Say no more)

(Oppdatering 21.5. - 13:00: Totalt 10 000 treff. 200 kommentarer (fra ca. 100 personer))

(Oppdatering 22.5. - 13:00: Totalt 10 900 treff. Stormen er over.)

(Oppdatering 23.5. - 13:00: Totalt 11 000 treff. Skarve ti ganger så mange som nest mest besøkte innlegg.)

Gud må eksistere selv om det fysiske er evig

Vi har nå vist at det må eksistere noe som er evig og argumentert for at dette evige ikke kan være noe fysisk.

Skulle vi likevel ta feil i det sistnevnte, betyr imidlertid ikke det at gudsargumenter er avslørt som tynne.Det er rett og slett slik at vi da er tilbake til normaltilstanden, altså til de klassiske gudsargumentene.

Og vi tenker da ikke på dette nymotens designargumentet som for alvor kom på slutten av 1700-tallet, der Paley og andre mente at naturens kompleksistet måtte forklares med Gud (en tenkning som vi forøvrig ikke finner hos Aquinas eller tilsvarende og som ble problematisert av oppegående teologer før Darwin).

I stedet skal vi ta veien til de kosmologiske argumentene. Bortsett fra en periode i middelalderen der enkelte diskuterte Philoponus' argument for at universet ikke kunne være evig og at dette kunne brukes i favør av Guds eksistens (senere kalt for Kalam-argumentet), forholdt alle kosmologiske gudsargumenter før Big Bang-modellen seg til en naturfilosofi som oppfattet universet som uendelig i tid.

En av mange misforståelser om Thomas Aquinas er at hans gudsargumenter snakker om en første årsak i betydningen en første årsak i tid. Det er ikke bare feil, det er en meningsløs påstand siden han i sine argumenter la til grunn at universet var evig. Noe som er evig kan ikke ha en start i tid.

Hva var så poenget i stedet?

Det er for det første ikke slik at Gud må eksistere siden alt har en årsak. Tvert i mot må Gud eksistere fordi alt ikke kan ha en årsak.

Videre er det slik at selv om ikke universet trenger en første årsak bakover i tid, trenger det en dypeste årsak til at det (eller noe som helst fysisk) i det hele tatt eksisterer - altså en ytterste, mest grunnleggende forklaring.

For det er slik at alt vi ser av det fysiske er i endring. Hvis hver eneste endring krever en forklaring eller en grunn for at endringen skjer som den skjer og ikke på andre måter (dette trenger ikke å være en deterministisk årsak), betyr det at hver endring eller eksistenstilstand krever en betingelse bak seg - også i nåtiden.

Men slik kan det jo ikke fortsette i det uendelige, siden det da alltid vil være noe som mangler betingelsen for at det er i den tilstanden det er i. Den logiske konklusjonen er at det må finnes noe som ikke trenger en betingelse, altså er det som Aquinas kaller for en "ubevegelig beveger" og med det mener en som kan endre noe, uten selv å endres i all evighet.

Vi trenger ikke tenke at denne betingelsen startet det fysiske (hvis det er evig, har det ingen start), kun at den opprettholder det, altså er betingelsen for eksistensen av kvanter og naturlover både akkurat nå og til alle tider i en eventuell evig fysisk virkelighet.

Og da kan vi ikke snakke om noe som selv er fysisk fordi dette altså da selv vil være i endring (enten vi tenker på kvantenivået eller i form av tilgjengelig energi eller for å si det mer folkelig og observerbart for det blotte øyet råtner eller ruster osv.) - og kreve en forklaring.

Dette viser at det er et rasjonelt behov for en ytterste forklaring og da en som ikke konkurrerer med fysikken der det er noenlunde sikkert at det vil bli gjort overraskende oppdagelser i generasjoner fremover. For Gud er ingen fysisk forklaring, men noe som forklarer eksistensen av det fysiske.

Dette er en logisk konklusjon og ikke noe man vilkårlig trekker opp av nærmeste flosshatt. Det er ikke noe vi kan "tenke oss" sånn litt løst, men noe som må gjelde logisk, hvis denne type argumenter er riktige (det finnes mange varianter og de er selvsagt blitt problematisert på ulike måter).

Skal vi snakke mindre folkelig er vi altså kommet til en ubetinget betinger, en form for eksistens som ikke selv krever noen betingelse, grunn eller forklaring på sin eksistens (altså ikke er kontingent, men har det som ofte kalles nødvendig eksistens, og en forklaring på sin eksistens i seg selv).

Det er ikke mange andre kandidater til noe slik enn en evig, uskapt, ikke-fysisk størrelse som altså ikke er kontingent og minner stadig mer om hva vi legger i begrepet Gud.

Selv om vi altså, om vi skal være nøye på det, ikke er helt i mål ennå.

Men kan det ikke i stedet bare være et rent faktum at den fysiske totaliteten finnes som den gjør, uten noen grunn eller forklaring slik kommunister og Bertrand Russell mente på 1900-tallet?

Kan ikke et eventuelt evig, eksisterende kvantefelt ha en eller annen form for nødvendig eksistens? Eller i det minste være en grei nok ytterste virkelighet, ikke minst siden vi da slipper å gå utover den fysikken vi kjenner?

Aquinas tenkte sikkert lurt, men han tok da av gode grunner aldri eksamen i kvantefysikk?

Såpass gode spørsmål at vi skal se på dem i morgen. Men de betinger at det fysiske er i stand til å være evig, noe vi problematiserte i går.

Noe fysisk kan ikke være evig

Etter at vi i går argumenterte for at det må eksistere noe som er evig, er som lovet neste steg å se på hva i all verden dette omtalte noe faktisk er. Vi skal dermed bruke noen bloggposter på å svare, fra forskjellige vinkler og med relativt ulike - rasjonelle - argumenter.

Det første vi mener å kunne argumentere for er altså som overskriften antyder (og det ikke helt vagt) at noe vi forbinder med fysisk ikke kan være evig.

Hvorfor ikke?

La oss kort nevne tre argumenter (og det finnes flere, samt lengre argumentasjon for dem, inkludert svar på innvendinger), der to er knyttet til fysikk og ett til filosofi.

For det første fordi universet ikke bare er datert til 13.7 milliarder år (noe som er lenge nok, men fortsatt et godt stykke unna evig), men at det synes som om det er vanskelig å konkludere med annet enn en begynnelse for det fysiske, enten vi tenker univers eller multivers.

For det andre fordi vi ser ut fra termodynamikkens andre hovedsetning at tilgjengelig energi blir brukt opp. Skal universet (eller en serie univers) være evig, krever det en ekte realisert uendelig mengde energi - altså at universet (eller en serie univers) er en fysisk evighetsmaskin.

Noe som det altså kan være vanskelig å få godkjent et patent for.

For det tredje er det slik at hvis fysikere likevel klarer å jobbe seg rundt dette (og det er mange kreative og langt over gjenomsnittet intelligente fysikere med gamle og nye matematiske modeller for sykliske univers eller annet (som Hawkings M-teori) som muligens kan knyttes til fysiske realiteter), må man vise at ekte fysisk realiserte rekker er mulige.

Skal universet (eller en serie univers) være evig, må de ha gjennomgått et uendelig antall tilstander. Det betyr at noe eller noen må ha klart å krysse en uendelig rekke. For å gjøre det må man ha klart å starte et sted som ikke finnes - altså er uten begynnelse, eller uendelig som det kalles.

Klarer man likevel å starte i en uendelig fortid, er det slik at uansett hvor langt man har beveget seg, er det uendelig langt igjen til dagen i dag.

Aksepterer vi minst ett av disse tre argumentene, er altså konklusjonen at noe fysisk ikke være evig. Dette omtalte noe som da må være evig, må i så fall være ikke-fysisk.

Og da er vi enda et steg nærmere et klassisk gudsbegrep, selv om det fortsatt er et stykke igjen til noe som fullt ut er filosofenes Gud, for ikke å si Abraham, Isak og Jakobs Gud.

Men hva om vi ikke aksepterer disse argumentene (selv etter noen runder med forhåpentligvis gode svar på motargumenter) og i stedet lander på at det likevel er noe fysisk, som et kvantefelt, som er evig?

Kanskje er det overraskende å høre at det slett ikke utelukker Guds eksistens. For Gud kan finnes selv om det fysiske er evig. Slik klassiske gudsargumenter var før Big Bang-teorien fikk gjennomslag i forrige århundre.

I morgen går dermed turen innom Thomas Aquinas og andre som har argumentert for Gud som den ytterste forklaring, selv om universet (eller en serie av univers) mot formodning er evig.

Noe må være evig

(Som lovet i går, tar vi noen runder innom gudsargumenter de nærmeste dagene.)

Vi møter mange utfordringer når vi snakker om argumenter for Guds eksistens (du finner enda mer om dette her).

For det første finnes en rekke dårlige argumenter, inkludert noen som synes funnet opp av ateister (som at Gud må finnes siden alle ting må ha en årsak). Ønsker noen å diskreditere gudstro (jeg har lest om slike) er det bare å lage lange lister slik at det mer eller mindre direkte fremgår at det er lite vits i å bruke tid på noen som helst gudsargumenter når det er så mye tull.

Nei, gudsargumenter er og blir tynne greier.

For det andre er det slik at selv gode argumentene kan forstås eller fremstilles dårlig, spesielt i nyateistisk litteratur, for ikke å si hos mange av skruene som "svarer" på William Lane Craigs argumenter på Youtube.

Enten det skyldes manglende kunnskap eller manglende vilje klarer Richard Dawkins kunststykket ikke bare å misforstå gudsbegrepet (han beskriver Gud nærmest som en superalien), men med glans og glitter de fleste gudsargumenter han legger fram i The God Delusion.

Og besvare dem deretter.

For det tredje kan noen tenke at hvis det ikke finnes ett argument som ubestridelig gjør det tvingende nødvendig å konkludere ikke bare med Guds eksistens, men med at dette handler om alle egenskaper man tradisjonelt tillegger Gud, er de komplett verdiløse.

I realiteten er det ikke slik vi kan argumentere for noe såpass omfattende som Gud. Verken her eller i vitenskapens verden finnes ett superargument som gir alle svar på hvordan verden er satt sammen, eller hva som er den ytterste virkelighet.

Dermed handler dette om å vurdere om flere argumenter på ulike måter kan peke i retning av, altså konvergere mot, ett og samme vesen - og om dette kan være det vi forbinder med Gud (evig, uskapt, nødvendig, ikke-kontingent, allmektig, god, allvitende osv.).

La dermed starte med å se på det første. Kan det virkelig finnes noe som er evig og uskapt?

Svaret er ja. Det ikke bare kan finnes noe evig og uskapt, det må finnes.

Hvordan kan jeg si det?  Vel, det fremgår av følgende enkle argument:

Premiss 1    : Noe kan ikke komme fra ingenting
Premiss 2    : Noe finnes
Konklusjon : Noe må være evig og uskapt

Argumentet er logisk gyldig, men kan premissene forsvares?

Premiss 2 bør det være mulig å være enig om. Ser vi på premiss 1 er det rasjonelt å tenke at noe ikke kan komme fra absolutt ikke-noe (som altså er noe fullstendig annet enn hva en fysiker som Lawrence Krauss tenker på som "ingenting").

Det er altså ikke bare rasjonelt å tenke det, det er irrasjonelt å tenke noe annet.Noe som ikke finnes kan ikke gjøre noe. Fra noe som ikke er, kan det heller ikke komme noe.

Dette er såpass opplagt at jeg går ut fra at de fleste ateister vil være enig i at det må eksistere noe evig og uskapt. Det kontroversielle er ikke om det er noe slik, men hva dette kan være.

Selv om evig og uskapt er noe av hva vi forbinder med Gud, kan det ikke tenkes at vi i stedet snakker om noe fysisk, som et kvantefelt? Kort sagt, kan ikke også det fysiske være evig?

Som vi skal vise i morgen er det ikke enkelt å svare ja på det.

Film i trehøyde

At enkelte filmprosjekter har passert under radaren er muligens ikke det beste tegnet, selv om nok flere vil kjenne til og ha lyst til å se denne enn forrige film basert på en Burroughs-helt.

For det er liksom en litt annen schwung, for ikke å si sving, over John Clayton enn John Carter.

Selv om antallet Tarzan-filmer kan telles på flere enn én hånd, for ikke å si flere enn ti hender, er det enkelte fanatikere i blant oss som gjerne ser noen dusin til. Noe som det nå ser ut til å bli anledning til.

Og for første gang på en stund kan rollelisten muligens få det til å banke i et eller annet ungpikehjerte?

Kellan Lutz, co-star of the Twilight movies, has signed on to star as the title character and Spencer Locke, perhaps best known for playing K-Mart in Constantin’s Resident Evil movies, has nabbed the role of Jane Porter. The movie will be a performance-capture 3D production. 

Prisen for slikt både i dette og forrige årtusen, er at man

risikerer at manuset blir oppdatert både her og der. Det er ikke lenger Tarzen den fryktelige vi møter, den dyriske og ikke alltid så edle villmannen, men Tarzan den politisk korrekte, miljøverner og moralist.

Reinhard Klooss and Holger Tappe are directing the movie with Kloos also producing with Robert Kulzer.

Klooss, Yoni Brenner and Jessica Postigo wrote the script, which updates the classic Edgar Rice Burroughs jungle hero. For example, Tarzan’s parents, billionaire adventurers, are now killed in airplane crash rather than being marooned with their child. And the movie’s villain is the CEO of Greystoke Energies, a man who took over the company from Tarzan’s deceased parents.

Selv om ting tyder på at Tarzan fortsatt risikerer å gå seirende ut av manndomsprøven.

In the script, Jane is the daughter of an African guide and is committed to the conservation and preservation of the African jungle. She eventually works with Tarzan to defeat the mercenary army of Greystoke Energies.

Dessverre begynner det ikke å rasle i lerretet før neste år.  I mens er det bare å folde hendene for manus.

Debatt-samtale om Ateisme og Gudstro i 2012

Diskusjoner er alltid interessante, ikke minst når temaene er store.

De seneste ukene har jeg hatt fornøyelsen av å være med på et opplegg i regi av Ny Generasjon, senest på Høgskolen i Østfold. Dette handler nærmere bestemt om en debattsamtale mellom en kristen (i det høyre hjørnet) og en ateist (i det venstre), enda nærmere bestemt mellom undertegnede ("kristen forfatter av flere bøker om aktuelle spørsmål knyttet til temaer som tro og vitenskap") og Even Gran ("journalist i Fritanke.no, Human-Etisk Forbunds nettavis for livssyn og livssynspolitikk").

Opplegget er enkelt:

De skal først debattere tre spørsmål:

1. Kan du begrunne ditt livsanskuelse rasjonelt?

2. Hva er de etiske konsekvensene av et ateistisk og kristent livssyn?

3. Hva er meninga med livet?

Etter en pause vil det så være spørsmålsrunde hvor det vil være åpent for spørsmål fra salen.

På fem minutter per punkt.

Selv om opplegget er enkelt er det altså ingen enkel oppgave å presentere dette innenfor rammen. Vi får sikkert vist betydningen av å snakke noenlunde rolig om viktige spørsmål og forhåpentligvis stimulert til noen nyttige samtaler mellom tilhørerne etterpå.

Og med det er nok mye av hensikten oppnådd.

Samtidig er det vanskelig å unngå  at det også skaper et skjevt inntrykk. I stedet for å begrunne rasjonelt blir det mer å bedyre at man kan begrunne rasjonelt. I stedet for å vise bredden av argumenter og erfaringer, blir det mer å påstå at det finnes noen og turnere mer eller mindre finurlige spørsmål.

Nå er jo det i og for seg greit nok for anledningen, og utfallet eller inntrykket har sikkert variert fra sted til sted - både med paneldeltakernes og tilhørernes dagsform. Jeg stiller gjerne opp igjen, om det skulle være interesse.

Men siden det også har foregått andre ting i vår, kan det være nyttig å sammenligne. Noe av av dette var et helgeseminar for IMI-kirken i april, med tre dobbelttimer om litt ulike temaer innenfor feltet Tro og Tanke. Noe annet var syv dobbelttimer om det som på fint kalles apologetikk, ved Høgskolen i Staffeldtsgate.

Selv om det heller ikke ved disse anledningene har vært mulig å ta opp spesielt mye spesielt grundig, har det vært ... noe mer armslag for rasjonelle begrunnelser, argumenter, eksempler og fordypning enn på fem minutter.

Nå betyr ikke dette at man trenger høgskoleutdanning for å være kristen eller gudstroende. Men i et flerkulturelt samfunn med noen århundrers livssynsdebatt på baken, er det behov for pusterom der man tar seg tid til å se på debatten, på meninger og (dessverre ofte) myter om hverandre.

Og, selvsagt, på om det finnes noen gode argumenter.

Min erfaring er at mye av grunnen til at kristne kan komme dårlig ut i livssynssamtaler - og enda mer i offentlig debatt - er både at man ikke har jobbet mye med - eller i det hele tatt er kjent med - argumenter, og at mange vi møter fremstår som mer reflekterte, eller i hvert fall bruker mer av de rette ordene.

Hvis det er en selvfølgelig sannhet at kristne frykter kunnskap og har dårlige argumenter, skal det godt kjøres å få noen til å gidde å lytte. Et bilde i hodet sier mer enn tusen ord. Dessverre bekrefter vi oppfatningene i mange nettdebatter, for ikke å si rundt denne verdens lunsjbord.

Finnes det så noe botemiddel?

Ja, utvilsomt. Selv om det altså ikke følger med garanti for at det nytter, i hvert fall ikke hver gang. Men skal man stå til eksamen kan man enten stole på sin iboende genialtet, eller (her er det bare å holde seg fast) sette seg inn i pensum. Empirien er så langt i favør av sistnevnte.

Vi skal dermed bruke mer enn fem minutter på noe pensumstoff de nærmeste dagene.

Postene som er lagt ut om dette så langt er

- Noe må være evig (16.5.)
- Noe fysisk kan ikke være evig (17.5.)
- Gud må eksistere selv om det fysiske er evig (18.5.)
- Gud? Hva i all verden? (22.5.)

Matematiker med hatt

Ikke alle institusjoner er slik at en av samtidens største matematikere kan bli leder. Noen av oss kan rynke en og annen nanometer på nesen over at sivilingeniører er underrepresenterte i norske bedrifter, men ser man på bedriftsledere er det ikke bare en mangel på matematikere - det er vanskelig å finne noen i det hele tatt.

Mengden er kort sagt liten, muligens tom.

Vi finner det samme på område eller område. Ingen matematikere har vært amerikansk president, norsk statsminister eller generalsekretær i FN. Ingen matematikere har ledet en mediebedrift eller Nobelkomiteen, i hvert fall ikke i Norge.

Nå kan jo en av årsakene være at matematikere ikke akkurat har ord på seg for å være folkelige og fingernemme. Det er i hvert fall lett å tenke at en som er svært god på abstrakte analyser er tilsvarende dårlig på praktisk politikk. Selv analysebyråer ledes ikke alltid av matematikere.

Likevel er det i hvert fall en institusjon som skiller seg ut. Det er rett og slett mulig å finne en matematiker som ikke bare fikk en lederstilling, men en av de viktigste lederstillingene på kloden. Da snakker vi altså ikke om multinasjonale bedrifter som må sjonglere med store tall eller en livssynsorgansisasjon som Humanetisk forbund som er opptatt av rasjonalitet.

Vi snakker selvsagt om Den katolske kirken.

For realiteten er at for tusen år siden satt en matematiker i pavestolen, slik The Renaissance Matematicus delte i går, på dødsdagen til Gerbert av Aurillac (945-1003).

Historien om Gerbert er interessant, av mange grunner. For det første viser den hvilke muligheter det var for sosial mobilitet i middelalderen. De fleste bønder forble bønder og skomakere ble stort sett ved sin lest, men hadde man de rette talenter var det ikke umulig å bytte spor.

Særlig om man gikk inn i Kirken.

Bondesønnen Gerbert ble raskt skyflet fra kjøkkentjeneste til studiekammeret. Han fikk den høyeste matematiske utdannelsen som var mulig i Europa på den tiden, i Katalonia - den kristne delen av Spania med tilgang til den antikke og arabiske matematikken.

Etter tre års høyere studier der ble han introdusert for paven og sendt til Rheims for å fullføre sin utdannelse.

Gerbert ble etterhvert lærer for den tyskromerske keiseren sønn, den senere Otto III, og for pave Gregor V. Han tiltrådte som erkebiskop i Ravenna og ble pave etter Gregor i 999, under navnet Sylvester II.

Men historien viser ikke bare muligheten for mobilitet og utdannelse. Den understreker den posisjonen og respekten som naturfilosofer - som var hva man kalte vitenskapsmenn dengang - hadde i middelalderen.

For det var ikke slik at Kirken forfulgte eller fryktet vitenskap og kunnskap. Den var tvert i mot og uten sammenligning naturfilosofiens største støttespiller og sponsor, enten vi snakker om universitetene (som altså var opprettet og finansiert i kirkelig regi) eller om stillinger som pavelig astronom.

Takket være kirkelige ledere, munker og klostere, fikk vi overlevert svært mye av den latinske naturfilosofien i Vest-Europa (Bysants tok selvsagt vare på det meste av den greske, og delte den med araberne).

I økonomiske oppgangstider var det kort vei til renessanser. Europa opplevde dermed flere slike før den vi normalt tenker på. Vi snakker da både om den karolinske rundt år 800, den ottonske fra andre halvdel av 900-tallet og den enda mer betydelige med universitetenes fremvekst fra 1100-tallet.

Leser du noe sted at kirken forfulgte vitenskapsmenn i middelalderen vil du fort oppdage at kildene er populærvitenskapelig forkynnelse farget av 1800-tallets myter om middelalderens mørke.

Dessverre bremset Svartedauden prosjektet 150 år. Først på Kopernikus sin tid var det like mange utdannede naturfilosofer i Europa som i 1349.

Hva gjorde så Gerbert? Hadde han egentlig noen betydning? Eller noe kunnskapsnivå å snakke om?

Var ikke middelalderens vitenskap og matematikk så tilbakestående at man like gjerne kunne sagt at han var en av samtidens beste rakettforskere eller racerkjørere?

Nei, selv om kunnskapsnivået var lavere enn i dag, eller hva det skulle bli de nærmeste århundrene, var det altså ikke ubetydelig. Og ikke bare fordi han var av de første som bygget bro mellom arabisk og europeisk naturfilosofi.

Throughout his career at court and in the Church Gerbert was a passionate teacher of the mathematical sciences that he had learnt in his time in Spain. He wrote books on arithmetic, geometry and astronomy and was particularly interested in the astronomical methods of measuring time. He corresponded widely on mathematical topics and avidly collected manuscripts to extend his knowledge. He introduced the armillary sphere from Spain into Northern Europe and almost certainly played a roll in the introduction of the astrolabe. He might also have played a role in introducing the Hindu-Arabic numbers into Northern Europe.

Nå var dette forsatt en svært urolig tid. På mange måter var vi i sluttfasen av de store folkevandringene, vikingene fortsatte sine plyndringstokter (Hastein hadde til og med prøvd å innta Roma drøyt hundre år tidligere). Det skulle fortsatt ta et par generasjoner før Europa kunne komme på offensiven naturfilosofisk, for ikke å si politisk og militært.

Gerbert slet også med uro og opprør i Roma mot den tysk-romerske keiseren, muligens også provosert av hans forsøk på å reformere Kirkens etiske praksis - og måtte i en periode flykte til Ravenna. Kanskje viser det også at realister kan slite med realpolitikk.

Men selv om andre senere fikk armslag til å bidra mer, var ikke Gerberts bidrag uten betydning.

His achievements cannot be compared to some of the twelfth century translators such as Gerard of Cremona or Adelard of Bath but he was almost certainly the leading European scholar of the mathematical sciences outside of Muslim Spain in the tenth century and he and his student did much to make the Islamic knowledge of mathematics and astronomy known to a wider audience.

Hans ry var rett og slett så stort at han fikk ord på seg for å være ikke lite av en trollmann. Det oppstod legender om at han stod i ledtog med djevelen og hadde lært arabisk magi. Noen hevdet at han kunne fly og hadde laget et magisk bronsehode som kunne svare på matematiske spørsmål. Selv i dag sies det at det renner tårer fra graven hans hver gang en pave dør.

Men Kirken lot seg altså ikke affisere av ryktene.

Selv om mange sikkert vil tenke at det skal trolldom til for å få en matematiker til å bli pave.

Gode nordmenn er jøder

Da er det altså bekreftet det vi lenge har lurt på. Hvorfor har Norge til alle tider vært et så velsignet land å bo i? Hvorfor har vi etter reformasjonen være så frie og selvstendige, for ikke å si rike og rause, mens vi de seneste par generasjoner er blitt ufrie og fattige?

Grunnen er enkel - nordmenn kommer fra en av israels tapte stammer, slik det fremgår hos evangeliekirken-Arendal basert på en kristen variant av Nyhetsspeilet, nærmere bestemt innsyn.

Velsignelsen som ble til Abraham og fulgte Efraims stamme (en av Israels 10 tapte stammer), ble overført til Skandinavia ca. 750 f.kr, da Efraims stamme ble bortført av germanere og nordboere og tatt med via russiske elver til særlig Norge og senere Storbritannia, er nå i ferd med å bli trukket tilbake av Herren.

Vi har jo berørt dette mer enn lettere skarpt tidligere, men det er dessverre grunn til å vende tilbake til saken - sikkert også senere. Ikke bare fordi det altså støtter opp under en nasjonalistisk teologi som ikke akkurat er faglig, og fordi det altså rett og slett er historisk tull, eller kultarkeologi og kvasivitenskap som det heter på fint.

For hvordan begrunner man dette, hvis man ikke nøyer seg med å trekke noen slutninger fra at også vi i Norge har mange med blondt hår og blå øyne, slik samme nettsted mener Jesus har?

Basert på tøvete kilder og bløff om portretter.

Det er tøv og fanteri at keiser Tiberius laget et portrett av Jesus - og at vi har en kopi i dag. Beretningene om Jesu utseende er fra så sene skrifter at de ikke er troverdige. Det finnes ingen ekte bevart "rapport som Pilatus sendte til keiseren", verken om Jesus eller noe annet.  Det er ingen grunn til å tro at Jesus så ut som noe annet enn en alminnelig jøde.

Eller at jødene ikke så ut som vanlige semitter. Selv om altså enkelte bøker skrevet før 1940 hevder dette.

I den talmudske litteratur blir Jakobs sønn Josef beskrevet som "hvit" og fager, med et ansikt som blusset som en rose. Det er ikke mye arabisk ved denne beskrivelsen, som heller passer på en nordisk mennesketype.

Det er den hvite, europeiske rase, hebreernes etterkommere, som har vært de store oppdagere, kolonibyggere og sivilasjonsskapere. Selv i dag er det den hvite mann som erobrer de høyeste fjell, de tørreste ørkener, de kaldeste poler og de dypeste hav -- ja, selve verdensrommet. Overalt hvor den hvite mann slo seg ned, grunnla han blomstrende nasjoner. Den hvite rase er den eneste som er blitt til "mange nasjoner." 

Det er altså ikke bare en nasjonalistisk sjåvinisme eller useriøse kilder vi finner her. Man kjører på med raseteorier som minner om mellomkrigstiden. At Jesus skal ha lignet på noe så mindreverdig som en araber skulle tatt seg ut.

I det hele tatt tar det seg ikke ut, verken på flatmark eller web. Det er sjelden noe godt tegn å koble teologi, nasjonalisme og rasisme. Selv om man mener at også Adam og israelittene var hvite. 

Stikk i strid med tilvante forestillinger var Adam en hvit mann. På hebraisk er betydningen av ordet Adam, aw-dam, «å vise blod i ansiktet», å være «lys, rødkinnet, å være i stand til å rødme» — et særtrekk for den hvite rase. (Se Strong's Concordance, #119, 120 GT.) Det er tydelig at Adam ble kalt aw-dawm fordi han hadde disse særtrekkene — en lys hud med rødaktig skjær på grunn av blodets fargestoff, hemoglobin, som var synlig gjennom den pigmentløse huden. Dette er betydningen av ordet Adam (som også kan bety «jord»), og disse fysiske særtrekkene til aw-dawm finnes bare hos den hvite rase. At også Adams hustru Eva var av samme rase, er vel selvinnlysende.

Hva er så de mer ... historiske påstandene?

Litt innviklet det hele, men det kan kort sagt knyttes til at stammene som ble bortført av assyrerene på 700-tallet f. Kr. ikke ble assimilert, men kan gjenfinnes på andre steder. F.eks. hevdes det at Dans stamme bosatte seg litt nord for Israel og at noen kan ha havnet i Kaukasus og blitt med Odin og gjengen nordover, slik selveste Thor Heyerdal beretter om i bøker som ikke akkurat ga ham doktorgrad ved Universitetet i Oslo (se denne oversikten over feltet).

Og så har vi gamle irske kilder.

Fra riktig gamle irske kilder får vi vite at det ved 700-tallet f.Kr. ankom en sterk folkegruppe, kalt "Tuatha de Danaan" (betyr Dans stamme) med skip, jaget vekk andre og bosatte seg der. Ca. år 569 f Kr. ankom det en hvithåret "hellig" gammel mann til Irland fra østen. Han hadde med seg en ledsager ved navn "Simon Brach, stavet henholdsvis "Breck", "Berech" eller "Berack" (Baruk?)i de forskjellige historiske opptegnelser. De hadde med seg en kongedatter fra østen ved navn Tephi (hebraisk navn). Det påstås også at en sten disse hadde med seg, kalt Jakobs minnesten, i dag er i Westinster Abbey i London. Den er plassert under stolen hvor konger og dronninger er blitt kronet i hundrevis av år. Stenen bærer hebraisk inskripsjon.

Hvor riktig gamle er så disse kildene?

Jo, så langt tilbake som til irenes landnåmsbok Lebor Gabála Érenn fra ... 1000-tallet, altså skarve 1 700 år etter begivenhetene.

At disse kildene forteller at de hadde okkulte kunnskaper og kom flyvende som ånder i luften, eventuelt på skyer vestfra over Atlanterhavet, er ikke så nøye.

Eller at de kunne gjøre seg usynlige og hadde brennende lanser og magiske hvite skjold.

Riktig betyr ordet Tuatha Dé noe sånt som Guds folk og ble brukt av irene også om Israel. Noe de faktisk hadde lyst til å stamme litt fra i følge omtalte landnåmsbok.

Og ordet Danaan ligner jo på ordet Dan.

Selv om enkelte obsternasige språkforskere mener det kan komme av gudinnen Danu, er det jo utenkelig at Tuatha de Danaan kan bety folket til gudinnen Danu. For den gudinnen er jo ikke norsk. Eller kosher.

Men ikke nok med det. Også romerske historieskrivere bruker ord som ligner på israelske stammer.

Tacitus, den kjente romerske historieskriveren fra ca. år 100 e.Kr. skriver mye om folket der nord. Dessverre betegnet han alt nord for romerrikets grenser som germanere. Men av folkegrupper spesielt merker vi oss navn som ELIVEonerne og LEVlonerne. Dette kan være de samme som det danske ellefolket, elfen i Tyskland og alvefolket i Norge. I Norge nevner Tacitus også aserne.

Ja, det kan jo være det. Men det kan jo også være noe helt annet. La oss derfor se litt nærmere på dette språksporet.

Engelske språkgranskere har funnet ca. 8000 hebraiske rotord i det oldbritiske og Gælic-språket, som de mener må være fra disse hebreerne av "Iaraels bortkomne stammer". Bare ordet British -betyr på hebraisk Berit=pakt iysh (ish)=menneske

At det ikke er oppgitt en eneste kilde til disse "engelske språkgranskerne" er jo litt dumt, men pytt pytt. La oss derfor se om vi kan finne ut noe nærmere om dette på egenhånd.

Da tar det ikke akkurat lang tid å oppdage at dette handler om nasjonalistiske strømninger fra 1600-tallet og utover. Det gjaldt å få egen nasjon, eller noe som lå i nærheten av egen nasjon, til å få en høyere og mer betydelig status.

Mens romerne hadde hevdet de egentlig var fra Troja, og engelskmennenene at de hadde fått besøk av Josef fra Arimitea (selvsagt med den hellige gral) mente svenskene nå at de stammet fra Atlantis.

Andre ville ikke være dårligere. Hvis noe lignet, eller kunne ligne, av språk eller utseende eller byggeskikk eller musikkinstrumenter eller tegninger måtte det jo egentlig skyldes felles opphav.

Og lignet det ikke, kunne man jo late som om det lignet.

Dermed kom også teorier som at Mandan-nasjonen på den amerikanske prærien egentlig var walisere og at noen av israels stammer hadde bosatt seg i Mellom-Amerika, slik vi kan lese om i Mormons bok.

Det var i det hele tatt god tone å hevde at walisere eller keltere eller andre egentlig tilhørte Israels tapte stammer. Og at språkene lignet umiskjennelig som altså denne ganske lange oversikten viser.

A writer who signed his name “Glas” submitted a list of Welsh words with Hebrew origins in 1832. The writer remarked that, “But the best proof of the Eastern descent of the ancient British is the close resemblance and connection existing between the Welsh and Hebrew languages, even at this day. As a proof of this we have extracted the following vocabulary of words in both tongues, so closely resembling each other in sound and sense as to leave no doubt whatever on the subject. Many of these words, it will be found, have been transmitted from the Welsh, through the Anglo-Saxon into our modern English. It would be easy to swell their number..

Dermed overrasker det ikke å lese at en rekke doktorer (noe dårligere kan man tydeligvis ikke henvise til) støtter dette.

Mange språkforskere (etymologer) har bemerket den uvanlig store likheten mellom hebraisk og walisisk. I sin Welsh Grammar bemerker Dr. Davies at omtrent hver eneste side i den walisiske oversettelsen av Bibelen er full av hebraismer. Dr. Duncan M' Dougall sier at man kan ta en hvilket som helst setning på hebraisk og oversette den til gælisk ord for ord, uten å endre det aller minste på setningsbygningen, og man vil i hvert enkelt tilfelle få en korrekt gælisk setningsbygning. Dette kan man ikke gjøre med noe annet europeisk språk, sier han. Rev. Eliezer Williams bemerket at det knapt var en hebraisk rot som ikke hadde sin tilsvarende avledning på engelsk.

Det overrasker også lite at disse doktorene ikke akkurat er fra nyere dato (Davies levde fra 1567-1644) eller at dette i stor grad er hentet fra en nasjonalistisk britisk bok fra 1931.

At språkforskere de seneste par hundre år har vist at lite av dette holder, er ikke overraskende. At noe av det muligens holder er heller ikke overraskende. Siden indoeuropeere som kelterne og andre folkegrupper har vandret til dels mye og slått seg ned på ganske så ulike steder, latt seg verve som soldater for ulike herskere osv., er det ikke utenkelig at de kan ha snappet opp også noen semittiske gloser eller koner.

Selv om altså ikke alt som ligner er likt. Og det ikke er veldig troverdig når en av kildene man bruker er Kjell Aartuns pussige påstander om runer. Eller som en av hans runefaglige kritikere sier i bladet Forskning, mer enn lettere klart:

Imidlertid trenger man ikke være orientalist eller semittolog for å avvise Aartuns påstander. Det finnes nemlig ikke grunnlag for spekulasjoner omkring en semittisk tolkning av runeinnskrifter når runetegnene er feillest på grunnlag av trykte bilder. Man trenger ikke ta standpunkt til hans utlegning av "hieroglyfer" når de påståtte hieroglyfene ikke forekommer. Det er altså ikke tale om identifikasjon eller tolkning, men heller om å se og konstatere tilstedeværelse. Aartun ser ting som ingen andre ser. Han kan tegne dem med tusj på fotografier som han trykker i noe han kaller for en dokumentarbok, men det gir dem ikke eksistens i virkeligheten.

Like lite som at Norge har overtatt Israels velsignelse fra Efraims stamme.

Eller at Jesus var hvit.

Anglofile amerikanere

Det gode gamle fenomenet at amerikanere elsker engelskmenn er de seneste generasjoner ikke bare blitt synlig i TV-serier, men også i kristne miljøer.

Dermed har vi det interessante og oppløftende fenomen at det ikke lenger er en helbredelses- og herlighetsforkynnelse - eller for den slags skyld mer eller mindre überskeptisk og/eller jødefobisk tysk tradisjon fra før 1940 - som påvirker paradigmene, men en mer elegant og engasjerende britisk tradisjon, fra C.S. Lewis til N.T. Wright.

First Things kommenterer utviklingen og linker til en lengre artikkel nederst.

Worthen notes that, in addition to the late John Stott, evangelicals seem to naturally gravitate toward theologians from British Isles. Though these persons of interest are genuinely important thinkers, and more than worthy as apologists, philosophers, and fiction writers, there does seem to be a certain additional mystique attached to their nationality:

American evangelicals' fondness Stott is part of a larger pattern, a special affection for Christian gurus of British extraction. Droves of American evangelicals stock their shelves with books by British Christian scholars such as N.T. Wright, a professor of New Testament and the former bishop of Durham, and J.I. Packer, a British-born theologian at Regent College in Vancouver. Despite ancient hostility toward Roman Catholicism, American evangelicals lionize the British Catholic writer G.K. Chesterton and raise their children on Catholic J.R.R. Tolkien's Lord of the Rings trilogy.

Hva er så bakgrunnen? Skyldes det at amerikanerne føler seg intellektuelt mindreverdige? At Oxbridge klinger mer overbevisende enn Oklahoma? At pipe og tweed er bedre enn pie og jeans?

I suspect a more likely explanation for why American Evangelicals love the Brits is related to the reason we love the Jews: We believe that we share with these groups a historical and theological imagination.

Den lengre artikkelen som omtales finnes her.

NRK legger seg flat

I det minste bør de gjøre det, etter dagens Kulturnytt.

Om de da tar til seg den lettere hyggelige mailen jeg nettopp sendte, smileys og alt.

Hørte i dagens sending at "Brechts skuespill 'Galileo Galilei' handler om den perioden da den katolske kirke prøvde å tvinge Galileo til å erkjenne at Jorden var flat."

Jeg vet ikke hva som er verst i denne uttalelsen, mangelen på kjennskap til idéhistorie eller til Brecht, men det hadde vært flott om dere rettet opp i neste sending;-)

(Kan ellers tipse om http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5167420).

Nå er ikke dette første gang Galileo-myter har vært oppe i sammenheng med Brechts teaterstykke. Dessverre er det god empiri på at det heller ikke blir siste, hverken her eller der.

Alt du vet er feil

Det mangler ikke på analyser av fremveksten av det moderne samfunn.

Med opplysningstiden og den teknologiske og vitenskapelige revolusjonen som vokste ut av ruinene av middelalderens mørke skilte vitenskapene seg fra religion og overtro. Gjennom hele middelalderen var vitenskapen kontrollert av kirken og den frie tanken levde under trange kår og måtte tilpasses et fastlåst religiøst verdenbilde. Kopernikus forslag om at jorden er rund ble tatt dårlig i mot fordi det rokket med et velfungerende og innarbeidet verdenbilde og maktforholdene i samfunnet. Naturvitenskapen og selvstendig tenkning gikk seirende ut av konflikten og dannet grunnlaget for et nytt verdensbilde. Religion ble fordrevet til privatlivet og fikk stadig mindre med den objektive virkeligheten å gjøre.

Nei, denne blandingen av karikatur og stryk til historieprøven er ikke hentet fra nyateister som Richard Dawkins eller Sam Harris, eller engang PZ Myers, men fra blogginlegget Er alt du vet om astrologi feil? av den norsk astrologen Christian Paaske.

Som altså kritiserer Dagbladet for ikke å kunne nok om astrologi.

Mens astrologer respekterer astronomer er ikke respekten gjensidig. Der i gården ses astrologi på som gammel overtro og underholdning i ukeblader og aviser og knapt noe å ta på alvorlig. Likevel er astrologi jevnlig under angrep fra vitenskapelige skeptikere, og oftest helt uten de mest elementære kunnskaper om astrologi. Sist ut var Dagbladet som slo stort opp at «Alt du vet om astrologi er feil».

Nå er det nok liten tvil om at Dagbladet kan mindre om astrologi enn Paaske, men det er nok ikke helt der debatten står om hvorvidt astrologi virker (hvilket det altså ikke gjør, enten man nå tar hensyn til noe så kjedelig som tester eller bare tenker på de i klassen som er født på noenlunde samme dag. Noe som ikke er rart siden vi påvirkes av langt sterkere lut enn fjerntliggende planeter og stjerner, fra lyset i taket i fødestua til jordstråling, strømnett og det som måtte være av trådløse nett i området (uten at heller dette påvirker merkbart)).

Mens det altså påvirker noen mere smuler når en astrolog med den ene hånden slår fast at Dagbladet ikke kan tolke astrologiens tegn og med den andre hånden (eller forsåvidt sikkert den samme) viser at han ikke kan tolke historiens tegn.

Selv om det altså bekrefter Davidsens første lov: Alt du vet om middelalderen er feil.

Muligens har det å gjøre med astrologens personlige profil, men vi kan likevel ikke skylde på ascendanten når astrologen skriver om vitenskap.

Religion ble fordrevet til privatlivet og fikk stadig mindre med den objektive virkeligheten å gjøre. Nå er vitenskapen blitt den nye religionen, fordi det er den folk flest tror på, og her hentes svarene på de evige spørsmålene om livets opprinnelse og meningen med livet. Om Gud skapte verden på syv dager, eller det oppstod ved The Big Bang er begge mytologier. Livets mysterium står fortsatt like ubesvart.

Nå er det ikke umulig å støtte første og siste setning sånn noenlunde, litt avhengig av hva vi mener med begrepene. Det forhindrer ikke at de to setningene i mellom er surr. "Vitenskapen" (hva nå den er) forteller ikke noe om meningen med livet, rett og slett fordi det eneste den kan si noe om er den delen av virkeligheten som kan måles og veies, direkte eller indirekte. Og mening er altså et begrep uten måleenhet.

Men dette er ikke den eneste kortslutningen. Å si at en skapelse på "syv dager" og Big Bang er "begge mytologier" må bety at det finnes verktøy som kan fortelle oss dette. Og der er det for førstnevnte ikke enkelt å komme unna noe som heter naturvitenskap, som altså så langt har konkludert med denne lydløse eksplosjonen Big Bang for 13.7 milliarder år siden.

Men hva slags verktøy brukes til å si at også Big Bang er mytologi?

Det kan ikke være naturvitenskap, om man da ikke skulle hevde at all naturvitenskap er mytologi. Har man først innledet med å fortelle at den "vitenskapelige revolusjonen som vokste ut av ruinene av middelalderens mørke skilte vitenskapene seg fra religion og overtro", er det lettere selvmotsigende om man i neste åndedrag hevder at også naturvitenskapens konklusjoner er ... mytologi, et uttrykk som altså smaker noen fedd av "religion og overtro".

Eller middelalderens mørke, som det kalles på folkemunne.

Astrologen har med andre ord ikke bare noen sort hull i sin historiekunnskap, men også i sin logikk.

Noen har sikkert laget en lov om det også.

Signifikant

Et par nye linker i høyremargen i dag, til forlystelse og forargelse. Mer presist handler dette om

• Statistikeren William Briggs som altså ikke er så nådig med medias og enkelte forskeres tolkning av ulike typer undersøkelser, med et spesiell blikk (og ikke alltid skjevt) på mer eller mindre religionssosiologisk rot.
• Den mer enn lettere historienerden Labarum som altså ikke er så nådig med nye ateister og New Age-miljøers omgang med spørsmålet om den historiske Jesus og ett og annet annet. Her er det, for å si det kort, mye å ta av. For ikke å si mangt.

Stay tryg tuned.

Mytisk modernitet

I serien gode slakter er turen denne gangen kommet til Baeristas ... gjennomgang av Stephen Greenblatts The Swerve: How the World Became Modern  fra 2011.

What is this “swerve” all about and how did it make the world modern? As it turns out, one of the big problems with this book is that the second part of this question is never sufficiently addressed. At its core, The Swerve tells the story of the Renaissance humanist Poggio Bracciolini (1380-1459), who, in 1417 visited the libraries of several Southern German monasteries on a hunt for “lost” texts from classical antiquity. One of the manuscripts he happened upon during this book-hunt contained Lucretius's [DRN - De Rerum Natura], which was soon re-copied multiple times and caused a sensation among the reading public of the Italian Renaissance. Greenblatt makes no bones about the fact that he himself regards the Epicurean philosophy of radical materialism combined with unapologetic hedonism that is encoded in DNR [sic] as the best thing since sliced bread and one of the defining sources of our modern way of thinking. 

Nå kan man si mye om hvordan og hvorfor moderniteten vokste fram, for ikke å si renessansen - siden nå den engelske utgaven har den noe mer ydmyke, men mindre presise tittelen The Swerve: How the Renaissance Began - men Greenblatts bok gir altså ikke svaret på noen av delene.

While the assertion that the re-discovery of Epicureanism is at the sole root of modern science and philosophy is certainly dubious, it at least makes some chronological sense. By contrast, to declare DNR the source of Renaissance humanism puts the cart entirely before the horse. The very fact that Poggio Bracciolini discovered DNR on a book tour through Germany, undertaken to satisfy the ever-growing desire of Italian courts and scholars for ancient texts, should alert us to the fact that Poggio and his discovery were products of the Renaissance and not its cause.

Ved siden av et varmt forsvar for verdien av å se verden som en verditom maskin, får vi altså et oppgulp av alle mytene om middelalderens mørke, at Bruno ble brent for sin naturvitenskap, at kirken ødela antikkens lærdom og ikke minst biblioteket i Aleksandria, for ikke å si myrdet Hypatia i sin kamp mot kvinner og kunnskap.

Dermed må Greenblatt både underslå kildene vi har til dette og til det faktum at naturfilosofien forsatte i Aleksandria i århundrene etter Hypatia. Og at denne type greske tekster ble tatt vare på av en middelalder som ikke akkurat avviste antikkens kunnskap og så langt økonomi og ytre forhold tillot gjennomgikk en serie renessanser, for ikke å si startet Renessansen, før Bracciolini fant DRN i et ... kloster.

For å nevne noe.

Man kunne altså vente at The Swerve ikke bare ble assosiert med kultarkeologen i Da Vinci-koden og Hellig Blod, Hellig Gral, men fikk såpass mange kritikere til å si fra at den kunne være til skrekk og advarsel for andre som vil skrive om modernitetens fremvekst.

I stedet fikk den altså Pulitzer-prisen.