tirsdag 14. juni 2011

Det evige menneske

Vi reiser oss til minne om at det er 75 år i dag siden en av det tyvende århundres aller største gikk bort.

Sørgmodig nok la Gilbert Keith Chesterton ned pennen for godt 14. juni 1936, men han er lykkelig og levende tilstede som ingen andre i sine skrifter.

Selv om han ruvet som få i sin levetid, er det godt å se at stadig flere begynner å forstå at formatet også i ettertiden handler om mer enn det fysiske.

Som i The Telegraphs omtale av den nyeste - og muligens beste - biografien som har fått kommentatoren Christopher Howse til å tenke nytt om en han før bare hadde en nærmest klisjeaktig oppfatning av.
I had previously taken Chesterton for a methodic optimist, determined to face down nihilism, to which he had experienced horrifying exposure when an art student at the Slade. But thanks to the excellent new biography by Ian Ker (reviewed in today's books pages) I realise that Chesterton saw optimism as worse than a half truth.

In 1907, the year before the publication of The Man who was Thursday, he wrote an introduction to the biblical Book of Job. There, God "knocks down pessimists and optimists with the same hammer".
Og det hele handler om apetitten for ting. For noe mer enn abstraksjoner og universialier, for den rene gleden over alt - hver eneste lille ting - som eksisterte. Ingen kunne som ham skrive om Tremendous Trifles og Running After One’s Hat samt All Things Considered for ikke å glemme hva han fant i sine av naturlige årsaker heller romslige lommer.
As Chesterton grew older he seemed to find a greater, not a weakening intellectual appetite for things. In 1933, three years before his life ended, he wrote St Thomas Aquinas, his least likely masterpiece.

He had made no systematic study of philosophy, but he tore from the writings of Aquinas something he had long before seen in Browning and Stevenson. He found the mind of Aquinas "soaked as with sunshine with the warmth of the wonder of created things".
Og nettopp Aquinas klarte å forene rasjonalitet og sanseerfaringer, tanker og ting.
"It was his special spiritual thesis that there really are things; and not only the Thing; that the Many existed as well as the One," he wrote. "Things to think about, and especially things to prove, to experience and to know." If Aquinas passionately believed in reason, he also maintained that "everything that is in the intellect has been in the senses".
Dette motvirket tendensen til å se åndelige sannheter, for ikke å si en åndelig virkelighet som det egentlig reelle, altså fristelsen som ligger bak alt som heter platonisme og gnostisme - og følgelig mye New Age.
Chesterton finds in Aquinas an antidote to a kind of Platonism that would "abandon the body in despair". Plato might despise the flesh "but God had not despised it". The definitive displacement of nihilism comes with the Incarnation, which turns the world the right way out.
Det er uklart i hvilken grad andre makter å medvirke til dette prosjektet, men undertegnede er i det minste intervjuet i Dagen (ikke i nettutgaven) i anledning dagen.

Vi løfter glasset mot nærmeste bagatell, i takknemlighet.

7 kommentarer :

Lars sa...

Det at Dagen markerer dagen seier litt, både om avisa si utvikling og om at GK kanskje synest meir aktuell no enn for litt sidan. Eg tvilar på dei gjorde noko nummer av 50 års-markeringa. Men det var det vel kanskje ikkje so mange andre norske medium som gjorde heller.

Bjørn Are sa...

Det var det ikke, selv om enkelte forsøkte.

I det hele tatt begynner serien med refuserte kronikker i Aftenposten å bli lang...

Men ting skjer - Dagen er et meget sterkt og klart tegn som gleder meg storligen og gir håp for så mangt.

Geir sa...

Ehh - 50-årsdagen ble faktisk markert med tre kronikker, av Bjørn Are, av undertegnede i Adressa, og en tredje - har kopier av disse ennå.
Har du lest Kers bok ennå? Undertegnede leste korrektur på manuset og bidro med ett og annet.

Lars sa...

...men ikkje i Dagen, altso. Slik sett, kan me kanskje slå fast at verda av og til gjeng frametter.

Bjørn Are sa...

Geir: Hvilket beviser at enkelte av oss skriver for mye mens andre holder orden i sysakene.

Dette hadde jeg fortrengt, gitt, eller mulig jeg prosjiserer en del avviste kronikker i Aftenposten seneste tiår for langt bakover .

Mener uansett å huske at jeg fikk refusert et par forsøk rundt 1980, så kanskje det egentlig er dem som lurer i bakhodet.

Geniale kronikker vil jeg formode?

Har vel sikkert kopier selv hvis jeg ser etter i bunken, ellers må jeg tigge kopier.

andreas sørensen sa...

ellers så er også Klassekampen overraskende gode på å gi stemme og plass til stemmer utenfor Zeitgeist. Til glede for oss alle

Bjørn Are sa...

Da fant jeg GKC-kronikken min, Vårt Land 7. juni 1986. Tiden flyr.

Ser ellers at jeg faxet deg det, Geir, 9.6.86 kl. 13:45.

Uansett en litt selvransakende stund å se gjennom ymse skriverier fra 80-tallet i samme perm, fra den gang man var ung og ivrig.

Nå som stort sett bare det siste av disse står igjen...