Med ballen i nettet

Før Argentina leker tittelen i land mot Brasils massive låvevegg av 2 meter høye sambasoldater, er det viktig å få avklart om ballen var inne da England tilsynelatende scoret 2-2 målet mot Tyskland.

Og som replayen viser, var den virkelig det.

Hvorfor tar ikke FIFA i bruk denne metoden?

Med hjernen i halsen

Etter å ha hatt gleden av å delta på Verdibørsen på NRK P2 med å avlive historiske myter, kan det bli litt nedtur å oppdage at statskanalen har også andre programmer og journalister.

Enten grunnen er at NRK søker seg inn på høstutstillingen med kunstferdige konspirasjonsteorier, eller det bare er agurktid, maler statskanalen igjen på det historiske (etter kanske mer treffende, hysteriske) motivet kirkens kamp mot vitenskapen.

Denne gangen handler ikke kunsten om å tegne hender, men hjerner. Og plasseres hjernen på veggen, er det ikke annet å vente enn at resultatet blir lettere... hjerneløst.

Man trenger ikke legge mange kroppsdeler i bløt for å ane hva som foregår i hodet på journalisten.

Det tikker inn på teleksen en nyhet om at man har funnet noe som noen muligens har holdt skjult for Kirken. Og er det mulig, er det følgelig sannsynlig. For europeisk historie har i så stor grad handlet om Den Store Konflikten mellom Kirken og Vitenskapen, eller i det minste Fremskrittet.

Man starter nyhetskvernen ved å ringe noen eksperter som ikke egentlig har jobbet med denne type stoff. Disse har imidlertid som de flest noe i bakhodet og istemmer med alvorlig mine ett og annet vagt om denne selvsagte konflikten, uten at de egentlig kommer på noen veldig gode eksempler.

Ut av kvernen kommer dermed en dramatisk vri på en egentlig mer pussig enn avslørende forskningsnyhet.

Etter 500 år har forskere oppdaget en menneskehjerne på motivet av Guds hals i det sixtinske kapell. Michelangelo angrep Kirken ved å gjemme forbudte anatomiske skisser i maleriene.

Siden det har tatt 500 år - og vi selv da har måttet ty til forskere med lupe og lorgnett - er dette med andre ord ikke noe som kan ha gitt mening for spesielt mange andre enn maleren.

Men nettopp at det er så vanskelig å oppdage fungerer bekreftende. Hvorfor skulle han ellers skjule det så godt, hvis det ikke var for kirkens vaktsomme og vemmelige blikk?

Forskerne tror dette var et av Michelangelos angrep på Vatikanet. I løpet av hans levetid på 14- og 1500-tallet strammet konflikten mellom vitenskap og religion seg til.

Og hvilke banebrytende oppdagelser var det som måtte holdes unna Kirken? Jo, noe så ukristelig og faretruende som (her er det bare å holde seg fast) menneskets indre organer.

Da han tok fatt på arbeidet med takmaleriene, var Michelangelo allerede en ekspert på menneskets anatomi.

– Man vet at både Michelangelo Buonarotti og Leonardo da Vinci drev med anatomiske eksperimenter som ikke var tillat i Kirken. Ved Santa Maria Hospitalet i Firenze 20 år tidligere studerte de menneskekroppen og dissekerte organer, forteller kunsthistoriker Tommy Sørbø til NRK.no.

Ekspertene som NRK bruker til å portrettere nyheten er helt enige.

Kunsthistorikere har lenge spekulert på hvorfor strukturene i Guds hals er så merkelige, men ingen har kjent igjen konturer av hjernens anatomi, før nå. Kunsthistoriker Mona Pahle Bjerke synes oppdagelsen er interessant.

– Det er ikke usannsynlig at Michelangelo kan ha lagt inn slike koder inn i bildene. Striden mellom vitenskap og religion utspilte seg i bilder og relieffer, på den tiden. Vi finner det også i kirkeutsmykninger allerede fra sen middelalder, sier hun.

Som vanlig uten at noen blir spurt om et eneste eksempel, kilde eller bilde.

Det bare er slik at denne krigen raste, og steg i intensitet til den kulminerte på 15-1600-tallet med slesk kirkekritikk som Michelangelos ugudelige fremstilling av menneskehjernen.

– Michelangelo tilhørte et miljø av malere, forfattere og filosofer som ville forstå de nevrologiske prinsippene bak menneskekroppen og samtidig forsøke å forsone kristendom og det antikke verdensbilde. De opptrådte i en gråsone, på en måte så de Gud i kortene, noe som ikke var populært. Botticelli brente antakeligvis noen av sine egne bilder, for ikke å bli oppdaget, sier Tommy Sørbø.

Går vi til originalnyheten, ser vi at den er noe mer forsiktig. Den nevner ikke en gang noen krig mellom kirken og vitenskapen, kun at Kirken og folk flest hadde et ambivalent synt på disseksjoner.

Når så fotnoten henviser til pave Bonifatius VIII og hans forordning fra 1300 i bullen De Sepulturis, ser vi at dette er basert på en feillesning av pavens ord om at

De som kutter opp de dødes kropper og koker dem på barbarisk vis for at beina skal bli skilt fra kjøttet slik at de kan bli fraktet til hjemlandet for å bli begravet, er bannlyst ved dette.

Som omtalt bl.a. i Da jorden ble flat, er den eneste måten å få dette til å handle om disseksjon, at man er nøye med å lese bare første og siste del av setningen. For ikke å rokke ved Draper og Whites 1800-tallsfresker om konflikten, er det viktig å unngå la seg forvirre av innskutte bisetninger.

Av en eller annen grunn synes kunsthistorikerne ikke kjent med at vi finner offentlige disseksjoner allerede i 1235 i Salerno (som altså ikke ligger spesielt mange hundre mil fra Roma), eller at Mondino av Luzzu både utførte disseksjoner og skrev lærebok om dette rundt 1315.

Som bildet til venstre viser, var altså disseksjoner ikke bare tillatt, vi har flere tegninger av dette fra middelalderen.

Vesalius (se tidligere på Dekodet her og her) sitt store verk om menneskekroppen kom ut uten tegn til pavelig panikk eller bannlysning i 1543 (som bl.a. omtalt av St. Isidors minne her).

Det som var av styr og støy rundt disseksjoner på 1500-tallet handlet ikke om noe kirkelig forbud, men at det ble oppfattet som lite ønskelig av familier av avdøde at noen skar i deres kjæres kropper. Dermed var det ikke lett å få tak i noen på lovlig måte, med unntak av enkelte kriminelle.

I den grad Leonardo, Vesalius og Michelangelo risikerte noe, var det for - den  til dels begrunnede - mistanken om å ha hatt med seg spade og trillebår til kirkegården senkvelds.

Hadde Michelangelo grunn til bekymring, var den rettet mot politiet, ikke paven.

Saken blir ikke mye bedre av at vi også har grunn til å være forsiktige med å trekke for sterke konklusjoner om hva bildene faktisk forestiller.

At the risk of stretching our neuroanatomic interpretation of this fresco too far, we point out that there could be 2 other neuroanatomic structures hidden in God's torso. We recognize, however, that the pictorial evidence in favor of these 2 other structures is not as robust as that associated with the ventral brainstem.

Det viser seg ikke uventet at hele oppslaget er basert på hypoteser og premisser som ikke like lett lar seg forsvare.

For at hypotesen om at Michelangelo skal ha ønsket å tirre kirken ved å male hjerner på veggen skal holde bedre enn akvareller i vestlandsvær, må altså følgende premisser oppfylles

- Forestillingen om en sterk krig mellom tro og vitenskap på 1500-tallet
- Forestillingen om at Michelangelo hadde noe ønske om å gjemme hjerner i sine verker
- Forestillingen om at det faktisk er hjerner - eller deler av hjerner - vi ser

I stedet for å skrive om denne angivelige konflikten, maner tillitsvekkende nok avslutningen på oppslaget i Neurosurgery mer til andakt enn hva NRK har fått for vane.

Being a painter of genius, a master anatomist, and a deeply religious man, Michelangelo cleverly enhanced his depiction of God in the iconographically critical panels on the Sistine Chapel vault with concealed images of the brain and in this way celebrated not only the glory of God, but also that of His most magnificent creation.

NRK-oppslaget minner kort skissert mindre om en kunstner som utforsker rasjonalitet og toleranse, enn om journalister som jakter etter vinkler.

Det er vel heller ikke utenkelig at dette i noen grad handler om forskere som bedriver Rorschach-test. Hva som er forskjellen mellom å se mønstre i skyer og malerier er noe uklart, bortsett fra at sistnevnte holder seg mer i ro.

I motsetning til journalister og forskere med mønstre på hjernen.

Spøk og spenning på boks

Stort sett bortreist i helgen, så må muligens nøye meg med all denne jazzen og det glade budskap at det nå er kommet en samling konsertopptak inkludert offisielt utgitte bootlegs-varianter med et visst band.

Som altså spiller om nøyaktig én måned på Hove HV-festivalen.

Mens folket venter på mer spøk og spenning, kan vi ta en skarp konkurranse basert på boksomslaget til venstre.

Hvem sitt ansikt ser vi her?

Spøk eller spenning fra Dawkins?

For balansens skyld er det på tide med et sitat av Richard Dawkins, en av de viktigste talsmenn for den såkalt nyateistiske bølgen.

Og igjen er det ikke enkelt å vite om han sier ting på spøk, eller om han er blind for helt grunnleggende spenninger mellom hans egen virkelighetsforståelse og verdiene han hevder å etterfølge.

Jeg håper det første, men ser liten grunn til å tro noe annet enn det siste. Dawkins har en evne til å sette foten i munnen, for ikke å si skjære over grenen han selv sitter på.

Det er et ikke-overlappende og uttømmende skille mellom forestillinger som er sanne og usanne om den virkelige verden (fakta, i bred forstand) og forestillinger om hva vi bør gjøre - normative eller moralske forestillinger, der ordene "sant" og "usant" er uten mening (fra etterordet i John Brockman (red.), What Is Your Dangerous Idea?, (London: Pocket Books, 2006).

Spørsmålet man sitter igjen med er hvorfor i all verden Dawkins ellers er så indignert - for ikke å si sarkastisk - overfor alle som ikke følger hans normative forestillinger.

Vi snakker tross alt om en verden der det (igjen i følge Dawkins) dypest sett ikke finnes noen "mening, ondskap eller godhet, kun nådeløs likegyldighet".

Eller sagt på en annen måte:

Hvilken intellektuell normativ plikt har noen til å støtte en virkelighetsforståelse som avviser at normer og plikter er noen form for fakta eller sannhet?

Spøk og spenning i Kvam

Det overnaturlige er et tema der media fort avslører mangel på evne evne til prinsipiell, for ikke å si praktisk, tenkning. I stedet for å bringe reflekterende oppslag, ender man lettere mesmerisert som mikrofonstativ for selverklærte medier.

Vi ser dette senest i Vårt Land i dag i et dobbeltsideoppslag om de som Rensker hus for spøkelser (ikke lagt ut på nettet).

Opplegget er det vanlige. Man snakker med noen som kan berette at de har møtt spøkelser og som forteller om hvor mange andre som har gjort dette. Det deles noen anekdoter og fortelles om ulike metoder for å bli kvitt uvesnet, selv om de egentlig ikke er så farlige.

Spøkelsesekspert Ottesen er opptatt av å avdramatisere slikt. Det usiktbare er stort sett ufarlig, påpeker han.
- Gjenferd er døde folk som ikke har kommet seg videre til den andre siden. De har noe ugjort, eller de døde så fort at de ikke er klar over det selv. Slim, blod og gørr er bare i billige japanske tegneserier.

Nå er det ikke bare tegneserier Ottesen (Eller er det Ottosen? Avisen klarer ikke å bestemme seg) mangler oversikt over. Han hevder at

alle mennesker får se slik, men at en del ikke gidder å bry seg, eller ikke tør å innrømme hva de ser.

Tvert i mot er det vel slik at spøkelser er noe som de færreste av oss får se. Men flere ikke-priviligerte av oss, som meg, har et sterkt ønske om å se noen. I stedet for å rense hus for spøkelser hadde det vært flott om han i stedet hadde arrangert visninger.

Det hadde vært virkelig spennende å få møte noen av disse vi hører så mye om. Hva med å beholde et sertifisert spøkelseshus som reservat for gjenferdene?

Og dermed nærmer vi oss det prinsipielle og praktiske.

For journalisten stiller ikke ett eneste kritisk spørsmål. Hun ber ikke om noen form for bevis eller indisier. Hun slår ikke frampå med muligheten for selv å bli med på en identifisering av spøkelser med påfølgende utrenskning.

Det nevnes kun forestillinger, ikke motforestilinger.

Selv ikke når ekspertene kan fortelle at her er det mange sjarlataner på banen og at dette ikke alltid virker.

Mange foretar husrenskningen selv, og på nettsider som paranormal.no diskuteres ulike teknikker, og om det er klokest å hente profesjonell hjelp. Slikt koster fra en tusenlapp og opp til 15.000 kroner.

Det er alltid spennende, for ikke å si... fristende, med en bransje der man både kan stille diagnoser uten motsigelser (de som sier i mot tør som kjent ikke å innrømme hva de ser) og ta seg til dels godt betalt for kuren.

Ottesen vedgår da også at bransjen har et problem.

Profesjonaliseringen i folketroen bekymrer ham: På alternativmarkedet er de fleste ute etter å tjene penger, og det meste er bløff, mener han. De påberoper seg evnen til å se eller hive døde på dør, men har lav treffprosent.

Men journalisten stiller ikke det opplagte oppfølgingsspørsmålet. For hvordan kan man skille mellom bløff og realiteter på et felt, som, for å bruke Ottesens uttrykk, handler om det usiktbare?

Spørsmålet er ikke bare prinsipielt, det er i høyeste grad praktisk.

Man kan lett se for seg dilemmaer, for ikke å si tvekamper, som tilspisser seg når aktører hevder å ha renset huset for spøkelser, mens motparten står fast ved at de andre ikke har lyktes. Og tilbyr sin egen metode i stedet.

Det hele får om mulig et enda større skjær av komikk, for ikke å si av tidsånd, når husrenskerne legger an en mer økumenisk tone. For her hjelper det ikke med å lese Fadervår. Tenk om man skulle støte på et hinduistisk spøkelse. Eller humanetisk.

Dermed gjelder det å unngå å besudle ånderommet med religion. Det gjelder å opptre høyst sekulært og fokusere med ord og tanker på at "nå vil jeg ha fred". Ellers kan man risikere å støte de stakkars gjenferdene.

Nå er dette bare første artikkel i en serie. Så langt er det ikke signalisert noen skeptiske røster, men vi får - litt mot bedre vitende - håpe det beste. Men selv om prost Paul Gunnar Skuland kommer til orde i morgendagens oppfølgingsartikkel, er det noen smuler for mye å vente at han vil betone forskning på folklore, parapsykologi, innbilning og bløffmakere.

Heldigvis slutter oppslaget med å vise at i hvert fall noen har litt vett og vidd i behold i møte med spøkelsesfortellinger. Vi snakker da om norske katolikker på 1960-tallet, muligens mens Chesterton fortsatt levde i minnet .

I forbindelsen med den paranormale interessen for munken i Nidarosdomen i 1966, "Norges mest kjente spøkelse", en skikkelse som bl.a. skal ha tatt strupetak på en prest på talestolen i 1924, kommenterte det katolske tidsskriftet St. Olav at

"uffda, dette kom ubelelig" og refset så "den angjeldende munks reaksjonære form for katolisisme.
- Vi får håpe han blir funnet. Noen bør forklare ham om Vatikankonsilet, aggiornamento og økumenikken. Kvelertak på lutherske pastorer, det går ikke lenger.

I motsetning til aviser og ukebladers gjengangere av artikler om spøkelser.

(Senere også lagt ut på Skepsis og Verdidebatt).

Jernmannen legger seg aldri flat

Så var  den da endelig ute på DVD, Iron Man-serien fra 1994.

Kanskje egentlig ikke det aller største høydepunktet i animasjonshistorien, men musikken får i perioder selv en jernmanns hjerte til å banke.

Episode 1 finner du her.

Da mennesket la seg flat

Så er vi kommet til det siste av programmene på Verdibørsen i denne omgang,  basert på en viss bok.

Helgens tema er rett og slett Da jorden ble flat. Reprise som vanlig på P2 søndag 17:03, og lagt ut på hjemmesiden.

Vi rører denne gang ved noen av de helt store historiske, kulturelle og psykologiske misforståelsene.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde at jorden var flat oppstod i kjølvannet av opplysningstiden med Washington Irvings Columbus-biografi i 1828, og bidro til å legitimere, for ikke å si forsterke, modernitetens fremvekst.

Nå er det ikke sikkert alle oppfatter dette som spesielt ille. Vi er vant til å tenke at moderniteten - i betydningen demokrati, religions-, tale- og pressefrihet - er så grunnleggende godt at det vel ikke er noe farlig om dette i noen grad ble påskyndet av misforståelser.

Så er da heller ikke et oppgjør med disse misforståelsene et angrep på denne type verdier. Tvert i mot er det et forsøk på å holde fast på grunnlaget for dem.

For utfordringen er at man i noen grad kan ha kastet barnet ut med badevannet.

Selv om vestens kulturutvikling har et nettverk av røtter, kommer man ikke utenom at en av de viktigste var kristen gudstro, i stor grad slik oppfattet i lys av Jesus. Vi trenger rett og slett ikke å nærme oss Hognestad for å snakke om Jesus-impulsen.

For å bruke et annet bilde: Vestens kulturhistorie er et sammensatt bakverk med mange ingredienser, fra gresk filosofi, via germanske tradisjoner og romerretten, til middelalderens kristne syntese av dette, eltet i ulike typer reformasjoner og renessanser.

Men det nytter lite med ingredienser eller håndlag hvis man fjerner gjærstoffene.

Noe av den kulturelle underteksten i modernitetens fremvekst på 1800-tallet var at gudstro bygget på manglende kunnskap. Kirken var opplysningens fiende. Kristen gudstro bekjempet nærmest per definisjon vitenskap og fremskritt. Den hadde ført til både korstog og hekseforfølgelser.

Siden kristendommen var så ille, og mange prester konservative embetsmenn, lente flere premissleverandører, som vår egen Henrik Wergeland, seg i retning av Islam. Denne eksotiske religionen fra romantiske riker i Østen ble nærmest betraktet som menneskets naturlige religiøsitiet, en mer intuitiv og mindre dogmatisk gudstro.

Men dette var bare en foreløpig mellomposisjon. De som våget å se sannheten i hvitøyet, modige menn som Bjørnson og Nansen, kastet alt og alle som smakte av Gud på historiens skraphaug.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde jorden var flat ble muligens bare overgått av en annen myte.

For plutselig ble det også en sannhet at vi skulle ha vært selve midtpunktet i middelalderens univers. Mens jorden hadde vært dominerende og opphøyd i det gamle geosentriske verdensbilde, viste den seg i det nye med solen i sentrum egentlig å være en helt ordinær, for ikke å si avsides planet.

Ikke rart at Kirken følte sin posisjon truet og slo hardt ned på alle som mente noe annet.

Dette er blitt et modernistisk munnhell uten dekning i kilder. I det minste ikke før vi kommer til skuespillforfattere og satirikere noen generasjoner senere. At det nye verdensbildet ”ydmyket menneskets forfengelighet” ble en morsom melding til hovmodige i og utenfor det franske hoffet fra midten av 1600-tallet.

Immanuel Kant styrket senere myten ved å markedsføre sin erkjennelsesteori som en ny kopernikansk revolusjon, som snudde tingene på hodet. At vi ikke kunne se tingene slik de virkelig var, var like ny og sjokkerende forskjellig fra tidligere tankegang om menneskets plass.

Freud fulgte dermed i kjempers fotspor da han uttrykte hvordan mennesket i stedet for å være universets midtpunkt var blitt detronisert i tre trinn. Kopernikus fjernet oss fra sentrum av universet, Darwin fratok oss herskerposisjonen i naturen, og Marx og Freud viste at vi ikke engang var herre i vårt eget hus .

Det er i en slik sammenheng vi må lese en kulturradikaler som Helge Krog når han til og med mener at å ha jorden i sentrum er en av kristendommens avgjørende poenger. Og når den oppfatningen er kjent død og maktesløs, er også grunnlaget for kristen tro borte.

Kopernikus og Darwin berøvet kristendommen to av dens grunnpilarer. Marx gav sosialismen dens vitenskapelige grunnlag, og dermed en voldsom styrke. Freud avslørte og skandaliserte den borgerlig-kristne kjønnsmoral. De ble alle sammen møtt med raseri.

I realiteten viser det seg imidlertid at det er en grunnpilar i flere generasjoners religionskritikk som svikter. Kirken har aldri hevdet at jorden er flat eller at jorden og mennesker har høy verdi fordi vi angivelig er universets midtpunkt.

Men selv om det er ille nok å falle for myter, er det verre at tankene Krog og kulturradikalerne fremmet også undergravet sentrale verdier som deres prosjekt ønsket å fremme. Skal vi ta modernitetens profeter på alvor svikter også grunnlaget for å tro for å tro på menneskets opplysning, rettigheter og rasjonalitet.

Dette er i hvert fall lite annet enn blind tro i strid med bevisene.

Vi er noen ubetydeligheter som hverken prinsipielt eller praktisk kan se tingene slik de virkelig er. Vi er hundre prosent underlagt psykologiske, biologiske og økonomiske krefter hinsides bevisst kontroll.

Vi er ikke borgere av et univers der moral og rasjonalitet er noe grunnleggende eller reelt utover personlige oppfatninger. Det finnes ingen Gud eller Frelser bakom skogene. Vi kommer fra intet og ender i intet.

I stedet for å avsløre sannheten om en uvitende kirke som hevdet at jorden er flat, er modernitetens sannhet at mennesket har lagt seg flat.

Propagandakontoret Wikipedia

Og så lenge varte pausen - i hvert fall i første omgang.

Det er sikkert ikke alle Dekodets lesere som har saumfart Wikipedia etter stoff om Islam og naturvitenskap. Skulle det likevel være noen slengere som ikke har gjort det (eller forsåvidt uansett), kan nevnes at det en stund har vært en pussig vri der stadig flere av tankene normalt knyttet til vestlig middelalder er blitt fremhevet som egentlig foregrepet i Islam.

Dette viser imidlertid nå seg nå å være noen smuler overdrevet, for ikke å si noen... tødler forfalsket.

I only just discovered this. It is a Wikipedia 'Request for Comment' or RfC, which is rather like a court where Wikipedia editors pile on to each other, attack and eat their own. This one is quite extraordinary and concerns an editor 'Jagged 85' who has been systematically falsifying material in Wikipedia since he (or she) joined in 2005. The editor had a clear and consistent anti-Western agenda, systematically distorting source material in a way that untruthfully promoted Islamic (and also other non-Western) intellectual achievements, usually by claiming that a scientific developments or invention or discovery was made or anticipated by some non-Western philosopher or scientist.

Atskillig forkortet innebærer dette at

1. There is a large amount of material affected in Wikipedia, which is widely used as a reference work by millions of people, who trust it as a reliable source. The editor contributed to 8,115 pages, making 63,298 edits. Much of the problem material seems still to be there.

2. It demonstrates the role of Wikipedia in disseminating misleading and blatantly incorrect information across the web. The editor began work five years ago in December 2005, hist first edit claiming that "The Indus Valley civilization is in fact recognized as having been the first to develop urban planning. " Because many of his edits are now established, they have been reproduced and cited all over the internet...

3. It proves a clear weakness in the Wikipedia 'verifiability principle'. The editor always provided reliable sources for their claims. However, examination revealed either blatant misrepresentation of the source, or a selective interpretation that went far beyond the author's meaning. For a long time no editors bothered to check these...

En av dem dette gikk utover var 1300-tallsfilosofen Buridan. Hans banebrytende tanker om treghetsprinsippet (impetus), som ble så viktig for utviklingen av moderne naturvitenskap, dels selvsagt inspirert av Philoponus (490–570), og senere (ikke-kreditert) videreutviklet av Galilei og Newton, ble i Wikipedia tillagt den islamske naturfilosofen Avicenna (eller Ibn Sina, 980 – 1037).
 
Med henvisning til en autoritativ kilde, Aydin Sayilis Ibn Sīnā and Buridan on the Motion of the Projectile (Annals of the New York Academy of Sciences, 1987).
 
Stikker man seg i smug til å sjekke kilden, oppdager man at den henviser til Buridan, og ikke Avicenna.
 
Det er sikkert noe å lære av dette, men tvilsomt om så mange gjør det. 
 
Årsaken har nok mest sannsynlig noe med treghet å gjøre.

For tiden

er det litt travelt med sommerfester, bursdager og fotball-VM (ja, Lars, sorry, eller egentlig ikke).

Dermed benyttes anledningen til å lade opp dekodingsmaskinen i en dag eller to.

Eller noen timer, kjenner jeg meg selv rett.

Heia Uruguay!

Om møkk og menn

Det er bare å bryte sammen og tilstå at jeg noen ganger er er fristet over evne til å være enig med nye ateister. Særlig når de uttaler seg innen egne fagfelt.

Men det betyr også at det ikke er helt fritt for at jeg er uenig litt... vel ofte når de forlater sine kompetanseområder. Selv om de kan være både vittige og velmenende, blir de dessverre vel så ofte vemmelige.

Noe som ikke akkurat demper menighetens innspill i kommentarfeltene.

Siden Dawkins' bulldog, biologen PZ Myers som blogger biskt på Pharyngula, har foredrag på Litteraturhuset i Oslo på onsdag, og jeg dessverre ikke har anledning til å være til stede, kan tipses om at en av mine favorittfilosofer (uten at jeg dermed er enig i ett og alt), Eric Reitan, for tiden har en serie hjertesukk og hjernesvar etter å bli nedbjeffet.

Tittelen på seneste gjennomgang av Myers tirader mot Reitan (som altså ikke er trønder), er betegnende nok for førstnevntes stil (men ikke sistnevntes tilsvar), Once More Into the Muck Heap. 

Så er det bare å gjøre seg usynlig på loftet mens 23 tenåringsjenter herjer på terrassen, før jeg siver umerkelig ut til fotball med Ljan/Nordstrand-veteranene.

Ikke på Grønmo, men på kunstgress.

Ingen revolusjon

Og nå noe ikke helt annerledes. Her.

Mer enn fem feiltrinn

Pausen i fotballkampen kan du bruke på Skepsis.

Verdibørsen og vannprøver

Hekseprosessene er denne ukas tema i Verdibørsen (reprise på søndag 17:03, og legges ut på webradio) i føljetongen basert på Da jorden ble flat.

Og i likhet med korstogene forrige helg, er heller ikke heksejakten spesielt enkelt å forsvare.

Men selv om ulike kirkesamfunn ikke kan hvitvaskes for sin deltagelse, betyr ikke det at prosessene er uten til dels mange myter som forvrenger perspektivet.

Dette går både på

- når det skjedde (nei, det var ikke i Middelalderen)

- hvor mange som ble henrettet (hint: det dreide seg ikke om millioner)

- årsaken til hendelsene (nei, dette var ingen kirkelig klappjakt på kloke kvinner)

- hvorfor de tok slutt (nei, ikke ved noen ny vitenskapelig erkjennelse, men bl.a. fordi man - ikke minst den spanske inkvisisjonen - gjennomskuet hysteriet som lå bak, og rettsapparatene ble mer sentralstyrte)

Kort sagt er de tre hovedinntrykkene (eller stort sett de eneste inntrykkene) som sitter i gjen i media, og hos de fleste jeg har snakket med om heksehysteriet, på villspor.

Mer om dette altså, i Verdibørsen.

Pirker man litt mer bort i stoffet enn vi rakk i denne ukas sending, er det selvsagt mer mange sitter inne med av kunnskap.

F.eks. vet alle at heksene alltid reiste til Blokksberg. Men dette motivet dukket først opp helt mot slutten av prosessene - og fikk ikke fart for alvor før lenge etter at de var opphørt, under det som ofte kalles romantikken, rundt år 1800.

Og så var det dette med vannprøven.

Den vanlige og avgjørende testen på om noen var heks, var å kaste dem i vannet. Fløt de var de skyldige og ble følgelig henrettet. Sank de, var de uskyldige og druknet, men havnet heldigvis i himmelen.

Altså en praktisk og effektiv metode som sparte rettsvesenet for mye tid.

I realiteten ble metoden nesten aldri brukt. En grunn kan ha vært at at den var svært omstridt.

Denne type prøver stammet rett og slett fra lokale lover og gammel stammepraksis (vi ser den allerede i Codex Hammurabi fra rundt 1790 f.Kr.), og ikke fra kirkeretten som var vokst fram fra 1000-tallet, bl.a. inspirert av romerretten.

Når slike tester i det hele tatt ble brukt, skyldes det også at de i noen grad virket.

Muligens lå en enkel logikk eller psykologi bak forholdene. Hvis både anklagede og forsvarere trodde at dette fungerte, ville kun uskyldige våge å akseptere å bli testet på denne måten. 

Siden myndighetene antagelig hadde en formening om dette, kan mange ildprøver ha blitt rigget slik at de var mulige å komme helskinnet fra.

Mens de skyldige foretrakk å tilstå eller forsøke å komme til mer eller mindre minnelige ordninger.

At kirkelig medvirkning i slike tester (inkludert ildprøver) likevel ble forbudt av Pave Innocent III i 1215, forhindret ikke et fåtall lokalsamfunn fra å bruke dem til langt inn på 1500-tallet. Det siste kjente tilfellet er fra Ungarn i 1728.

Og den ble brukt på en helt annen måte. Hvis den mistenkte begynte å synke, ble hun (eller han) straks trukket i land. Uhell kunne opplagt forekomme i panikken når noen ble kastet fastbundet i vannet, men kun et fåtall av tilfellene endte med drukning.

Men dette får du ikke høre om i Verdibørsen denne gang.

Flere univers enn bjørnebær?

Vi setter igjen over til Skepsis.

På toppen

Siden jeg hadde en slengbemerkning om Norli bokhandel på fredag, hører det hjemme å legge seg litt flat etter et møte med deres nettsider for tiden.

Godt å se at de faktisk har alle slags bøker, og at enkelte av dem topper listene.

Mye takket være en strategisk fremskutt posisjon i selveste alfabetet.

Myter og menn - Vinlandskartets verden

Så setter vi over til Skepsis.

Favoritter fra Franklin

Det ser ut til å være en seiersoppskrift å koble matematikk og filosofi, i hvert fall om man ønsker å selge seg inn til mine bokhyller.

Senest ute med vinnerformelen er den australske professoren James Franklin, en katolikk som har levert to av 2000-tallets mest stimulerende bøker.

The Science of Conjecture: Evidence and Probability before Pascal (2001) er en heller imponerende gjennomgang av fagfeltene som kan knyttes til fremveksten av sannsynlighetstenkning, fra Mesopotamia til middelalderen. Og et par århundrer til.

Franklin skriver informert og opplysende om vanskelige og ukjente temaer.

Han kan sitt stoff til fingerspissene. Han sporer deler av middelalderens sterke tro på resonnementer og rasjonalitet - og ikke minst behovet for dette for å nøste seg ut av et villniss av tradisjoner og tekster - til oppdagelsen av romerretten eller Corpus Iuris Civilis,den justinianske samlinger av lover og kommentarer fra 500-tallet.

(I en parentes kan nevnes at han i liten grad kommer inn på den tilsvarende rasjonalistiske utviklingen som skjedde i møtet med kirkefedrens tekster, slik jeg berører i Da jorden ble flat (som det ikke finnes forbud i Kirkeretten mot å løpe og kjøpe)).

Denne lovsamlingen skulle også bli en sentral inspirasjon for Kirkeretten som så mye av dagens almene - "likhet for loven" - rettstenkning springer ut av.

La oss imidlertid vende tilbake til Franklin, siden dagens tema ikke er i hvilken grad moderne rettsoppfatning faktisk stammer fra kirkens påvirkning av lokale rettssystemer fra 1000-tallet av.

For Franklin er siktet stilt inn på sannsynlighetsberegning. Hvordan vekte bevis for en rettsstol? Hvordan sannsynliggjøre at noen er skyldige? Hvor mange vitner kreves i ulike saker?

Denne type tenkning er blant - la oss ikke legge skjul på - maange innfallsvinkler i boken.

Her jukser vi litt og siterer en anmelder på Amazon:

"The strength of The Science of Conjecture lies in its panoramic exposition of developments across the centuries and across intellectual disciplines and human endeavors. It is, as one reviewer wrote, 'a magesterial account of matters as diverse as the Talmud, Justinian's Digest, torture, witch hunts, Tudor treason trials, ancient and medieval astronomy and physics, humanist histriography, scholastic philosophy, speculations in public debt, and 17th century mathematics.'" -- D. H. Kaye, Law and History Review

Verket er kort sagt viktig (og... vektig) for å forstå utviklingen av tenkningen om sannsynlighet, ved mange og praktiske eksempler, på en rekke felt og enda noen til, de seneste tusen år.

Samtidig er sannsynligvis litt overtro å formode at så mange vil lese denne lettere monumentale gjennomgangen.

Heldigvis har Franklin nettopp gitt ut en annen bok som vil interessere flere.

What Science Knows: And How It Knows It (2009) er et 250 siders spenstig og åndfullt forsvar av vitenskap og - i avslutningskapitlet - av om det er noen grenser for hva denne virksomheten kan forklare.

Vi har altså å gjøre med en bok som er klar, kreativ - og kontroversiell.

Ikke minst risikerer det å friste nye ateister til å takle i knehøyde når en nythomist øynes på deres egen banehalvdel.

Franklin har lite kjærlighet til Poppers falsifiseringsfokus, eller Kuhns paradigmeprat, for ikke å nevne vitenskapsanarkister som Feyerabend.

Han forsvarer sterkt induksjon og indisier, ikke minst i lys av Objektiv Bayesianisme (eller logisk probabilisme, for å forklare et uforståelig begrep med et utilgjengelig) som mer enn sterkt nok til å etablere teorier som høyst sannsynlige.

Vi kan ikke leve - hverken i vitenskap eller hverdag - uten en sterk og begrunnet tro på at verden er virkelig, på at våre observasjoner kan gi oss (som bevisste og tenkende vesner) berettiget kunnskap (det er i følge Stove og Franklin verdens dårligste argument at noe er usikkert bare fordi det er filtrert gjennom våre sanser og vår bevissthet) - og at det er godt nok logisk grunnlag for tillit til induksjon og naturlover (til tross for innvendingen til prinsipielle skeptikere som David Hume).

Hans vittige oppgjør med postmodernister i kjølvannet av Sokal og Stoves analyser og avsløringer er verdt bokprisen alene.

Postmodernism is not so much a theory as an attitude...an attitude of suspicion...unteachable suspicion.

I kjent Franklin-stil er dette et velreferert, tankestrekkende og klargjørende verk med et bredt spekter av idéer og innfalsvinkler. Det er sjelden å se noen mer tydelig og temperamentsfullt forsvare vitenskap og sannsynlighetsmetoder, selv om han enkelte steder går noe fort fram, særlig for folk flest.

Vi får ta det som et kompliment når Franklin et par steder forventer at man er inne i sannsynlighetsformler der ikke alle termer eller ledd er forklart. 

Franklin er heller ikke skuddredd. Han slipper garantert ikke ustraffet unna når han stiller spørsmål ved betydningen av evolusjonslæren for et fagfelt som medisin eller om det er godt nok grunnlag for å si at global oppvarming skyldes vårt forbruk av fossilt brennstoff.

Etter et par hundre sider med atskillig stimulerende stoff, for ikke å si (antagelig bevisst) provoserende, avrunder Franklin med å vurdere også vitenskapens begrensninger.

I siste kapitlet, Is That All There Is, peker han på kandidater som faller utenfor rene, naturlige forklaringer - uten at man samtidig ender med å bortforklare dem som noe annet enn hva vi normalt legger i begrepene (saken blir ikke bedre om man kneiser med nakken og kaller begrepene "folketro").

Nærmere bestemt handler dette om etikk, verdier og bevissthet.

Tross noen hundre års intense forsøk (i det siste også av Sam Harris) i kjølvannet av Hume, går det fortsatt ikke noe ekstratog for akademikere fra er til bør. Som Hume argumenterer for, ender det alltid med at vi må snike inn en overgang bakveien. Selv om den umerkelige, magiske håndbevegelsen ikke alltid er like lett å få med seg.

Og dess mer vi stiller spørsmål ved vår bevissthet (enten vi er lener oss for langt mot det postmodernistiske subjektiviserende ("alt kunnskap er subjektiv, vi er stengt ute fra virkeligheten av sansene og språket") eller det modernistiske objektiviserende ("all vår mentale virksomhet og innbilte kunnskap er egentlig rent lovstyrt av biokjemi/programmer/annet")), dess mindre kan vi vite at vi vet.

Uten at Franklin går dypt inn i argumentasjonen rundt akkurat dette.

Franklin avslutter med et

"final question. If the irreducible worth of persons is a fact, must the universe be substantially different from the picture that science alone gives of it? What must the universe contain, at a minimum, it its contents include not only stones, galaxies, atoms, and brains but also beings of moral worth?

This is an extremely difficult question. Science has taken us to the brink of another kind of knowledge, by opening up to us a vast range of natural facts but also exposing us to the limits of its own ways of knowing. We cannot believe that what science knows is all there is.

Franklin høres kort sagt ut som en katolsk Martin Gardner med doktorgrad.

Det er nok grunnen til at sistnevnte rakk å skamrose boken før han gikk bort.

If you are curious about what modern philosophers of science are up to, you will enjoy every chapter of this lively book by Australia’s neo-Thomist philosopher James Franklin. He is especially good in exposing the follies of Karl Popper, Thomas Kuhn, Imre Lakatos, Paul Feyerabend, and the preposterous French postmodernists. Who can disagree with the book’s final sentence? “We cannot believe that what science knows is all there is.”

Vi får se.

Kan korstogene forsvares?

Neppe, selv om enkelte har gjort noen tapre forsøk.

Det er dermed ikke akkurat dette spørsmålet som slår an tonen i tredje program i Verdibørsens serie basert på Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø.

I stedet er vi innom flere av de mytene som er dukket opp rundt temaet, som at korstogene var helt uprovoserte, var rent økonomisk motiverte uten å ha noe som helst med religion å gjøre eller var smarte forsøk på å opprette kolonier i Midt-Østen. For ikke å glemme at korsfarerne skal ha vært langt mer brutale enn andre av samtidens krigere, med den muslimske hærfører Saladin som et strålende forbilde uten like.

Det hele varer i hele 10 minutter mot slutten av programmet, på en P2-kanal nær deg, lørdag morgen 08:05, med reprise søndag kveld 17:03.

Etter å ha vært intervjuet om slike temaer noen ganger, er det ikke til å unngå noen dråper av ettertankens grelle lys.

Bevares, det er hyggelig og inspirerende og alt å slik å få slippe til usensurert i statskanalen, men samtidig slår det meg hvor lite man egentlig får sagt.

Jeg har, for å si det slik, etterhvert lest noen tusen sider om f.eks. korstogene, basert på spesialisters nitidige forskning over tiår. Dette har jeg så oppsummert mer eller mindre begavet på 15 sider i en bok, med forbehold og fotnoter.

Så filtreres temaet videre ved i og for seg gode spørsmål fra en programleder og jeg svarer på sparket uten å sitere kilder, ha prøvd ut formuleringene med hverken Per eller peer, eller hørt hvordan dette nå egentlig lyder sånn litt alt i alt når man skal koke ned et stort tema til ti minutter.

Dermed er det ikke til å unngå at det vil sitte noen nerder av Dekodet-typen og sukke og (la oss legge til) stønne over denne dilletanten Davidsen som ikke vet at det da ikke hang helt slik sammen og som glemte å si det ene og (la oss også her legge til) ikke minst det andre.

Et annet tema vi berørte, var dette med barnekorstoget som er sentralt både i en medrivende svensk politisk tegneserie fra 70-tallet og i Tor Åge Bringsværd Gobi-fortellinger. Nå er ikke dette viet stor plass i Da jorden ble flat, men det finnes andre og lengere analyser av temaet.

En av de viktigste er Gary Dicksons The Children's Crusade - Medieval History, Modern Mythistory" (Palgrave, 2010). Boken viser både hvor lett det er for myter å spre seg over noen hundre år, og hvor sterke enkelte står, selv om kildegrunnlaget er til dels tynt og mangetydig.

This mythistorical "Children's Crusade" is one of the most evocative verbal artefacts to have come down to us from the Middle Ages. Centuries of usage have given it a name. That name - repeated in fiction and encyclopedias; on the web and the History Channel - is engraved in historical scholarship as well as in popular consciousness. Only a fool would tamper with it. But as we all know from commercial packagaing, even standard brands sometimes mislead us about ecactly what lies within. The "Childrens's Crusade" is just such a label. Neither "Children" (Latin pueri), nor "crusade" (Latin peregrinatio, iter, expeditio, crucesignatio, etc.) is either entierely wrong, or wholly right. Both require clarification. (side xiii)

Kvalifisering er bare fornavnet på hva han bedriver de neste par hundre sidene. "Barna" var vel så mye fattige og bønder. "Korstoget" var vel så mye demonstrasjonstog eller protestmarsj, og det mot kirken og fyrster. Ekkoet av episodene har gitt symbolsk og mytisk gjenklang nedover historien, selv om det har vært sett i lys av - og bidratt til å forme - Opplysningstidens syn på korstogene.

Selv om han til tider blir vel ivrig etter å late som om han er del av et postmoderne omtolkningsprosjekt som stiller historisk forskning lettere åpen, er det tydelig at Dickson behersker kildematerialet som en C.S. Lewis. Og da ikke bare primærkildene, men alle romantiske, mytiske, politiske og ideologiske omfortellinger i århundrene siden.

Da jeg kjøpte boken kommenterte jeg til damen bak disken på Norli at det var bra at de også hadde oppgjør med historiske myter. Fristelsen var ikke til å unngå etter å ha passert noen meter med underlig omgang med historien fra Dan Brown, nye ateister og New Age. Svaret var det kommersielt avvæpnende "ja, vi har alle slags bøker".

På vei ut kom jeg på at det var én bok jeg ikke hadde sett. Vi får håpe noen kunder hører på Verdibørsen.

I synsvinklen

Det har ligget i kjømda en stund, men nå er det ikke lenge før denne utgaven av Classic Rock presents Prog pryder kioskene over det ganske land.

Enkelte av oss som opplevde desember 1973, og med et nødskrik overlevde 80-tallet, kommer med andre ord til å drømme seg daglig bort på Narvesen i en måned eller to.

Så får vi håpe at ikke for mange eksemplarer står så lenge at bladet legges ned, eller ikke lenger tas inn i kioskene.

Panikken har hvert fall grepet meg både her og der etterhvert som jeg har bivånet skjebnen til Peter Gabriel-nummeret de seneste par måneder.

Selv om han selvsagt ikke er så hot som ungdommens store favoritter på forsiden over.

I siktelinjen

Målrettet reklame har vært i siktelinjen en stund, men jeg har vel tenkt at det skal godt gjøres å finne noe som treffer meg spesielt tett ved hjertet.

Inntil jeg gikk inn på en link via IT-avisen om en av de seneste HTC-modellene.

Siden det ikke er slik at... alle rockegrupper markedsføres like intenst på dette internettet, er konklusjonen ikke til å unngå.

De vet hvem jeg er.

Nå mangler det bare at de kobler dette med Gule Sider og oppdager hvor jeg bor.