onsdag 23. juni 2010

Spøk eller spenning fra Dawkins?

For balansens skyld er det på tide med et sitat av Richard Dawkins, en av de viktigste talsmenn for den såkalt nyateistiske bølgen.

Og igjen er det ikke enkelt å vite om han sier ting på spøk, eller om han er blind for helt grunnleggende spenninger mellom hans egen virkelighetsforståelse og verdiene han hevder å etterfølge.

Jeg håper det første, men ser liten grunn til å tro noe annet enn det siste. Dawkins har en evne til å sette foten i munnen, for ikke å si skjære over grenen han selv sitter på.

Det er et ikke-overlappende og uttømmende skille mellom forestillinger som er sanne og usanne om den virkelige verden (fakta, i bred forstand) og forestillinger om hva vi bør gjøre - normative eller moralske forestillinger, der ordene "sant" og "usant" er uten mening (fra etterordet i John Brockman (red.), What Is Your Dangerous Idea?, (London: Pocket Books, 2006).
Spørsmålet man sitter igjen med er hvorfor i all verden Dawkins ellers er så indignert - for ikke å si sarkastisk - overfor alle som ikke følger hans normative forestillinger.

Vi snakker tross alt om en verden der det (igjen i følge Dawkins) dypest sett ikke finnes noen "mening, ondskap eller godhet, kun nådeløs likegyldighet".

Eller sagt på en annen måte:

Hvilken intellektuell normativ plikt har noen til å støtte en virkelighetsforståelse som avviser at normer og plikter er noen form for fakta eller sannhet?

6 kommentarer :

Knut-Sverre sa...

Hva er egentlig problemet med utsagnet - han sier da bare noe om problemet med å slutte fra det deskriptive til det normative? (Jf Hume.)

Jeg tror du må forklare dette litt nærmere for oss tungnemme.

At den naturlige verden, slik den eksisterer i seg selv, ikke har noen gitt mening, er vel heller ikke spesielt radikalt for sekulære mennesker.

Bjørn Are sa...

Sorry, glemte at det var noen tungnemme lesere, også;-)

Det er ikke noe radikalt med utsagnet - i og for seg - og særlig ikke for sekulære mennesker. Når jeg trekker det fram er det fordi det er noe radikalt med Dawkins og hans intelektuelle pretensjoner.

Hans skriverier er fulle av en patos og polemikk der han befinner seg på en høy, moralsk hest ift. mennesker med andre oppfatninger, enten de kun er (som meg) gudstroende eller (som andre) kreasjonister.

Hvis han på ramme alvor mener at normer kun er nominelle, bør han utvise noen smuler større ydmykhet og argumentere på en annen måte.

Kontrasten blir ikke mindre når han på dette grunnlaget går så hardt og høyt ut mot de av oss som mener at verdier som sannhetssøken har større realitet enn vitenskapelige teorier (som er noe annet enn fysiske fakta).

Snirkelsnorkel sa...

Litt på sidelinjen, men kjenner du til "det marxistiske paradokset", dvs. at dersom alt er henholdsvis basis (produksjonsforhold) og overbygning, hva er i så fall marxismen? Kan med et par små modifiseringer brukes om memeteorien du ser ut til å være så glad i.

Bjørn Are sa...

Slike paradokser er ikke helt ukjente, nei,

Man finner det samme for Freud.

Hvis våre tanker og følelser egentlig skyldes freudianske mekanismer, hva skyldes freudianismen?

Martinbg sa...

Men mange av disse paradoksene blir vel mindre paradoksale hvis man ikke ser noen motsetning mellom at ideer har noe for seg, og at de har en årsak?

(Ikke at ideene som nevnes nødvendigvis har noe for seg.)

Bjørn Are sa...

Ikke helt...

Hvis alle ideer utelukkende har fysiske/biokjemiske/programmerte årsaker er utfordringen hvordan vi kan vite hvilke som har noe for seg, og hvilke ikke.

Har det langt sagt noe for seg å mene noe om hva som har noe for seg hvis det har noe for seg at også min viten og mine overveielser/refleksjon om hva som har noe for seg er styrt av årsaker jeg ikke er herre over?

Er kort sagt bevistheten min bevisst, inkludert opplevelsen av noen grader av fri vilje eller er den en styrt illusjon?