Da mennesket la seg flat

Så er vi kommet til det siste av programmene på Verdibørsen i denne omgang,  basert på en viss bok.

Helgens tema er rett og slett Da jorden ble flat. Reprise som vanlig på P2 søndag 17:03, og lagt ut på hjemmesiden.

Vi rører denne gang ved noen av de helt store historiske, kulturelle og psykologiske misforståelsene.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde at jorden var flat oppstod i kjølvannet av opplysningstiden med Washington Irvings Columbus-biografi i 1828, og bidro til å legitimere, for ikke å si forsterke, modernitetens fremvekst.

Nå er det ikke sikkert alle oppfatter dette som spesielt ille. Vi er vant til å tenke at moderniteten - i betydningen demokrati, religions-, tale- og pressefrihet - er så grunnleggende godt at det vel ikke er noe farlig om dette i noen grad ble påskyndet av misforståelser.

Så er da heller ikke et oppgjør med disse misforståelsene et angrep på denne type verdier. Tvert i mot er det et forsøk på å holde fast på grunnlaget for dem.

For utfordringen er at man i noen grad kan ha kastet barnet ut med badevannet.

Selv om vestens kulturutvikling har et nettverk av røtter, kommer man ikke utenom at en av de viktigste var kristen gudstro, i stor grad slik oppfattet i lys av Jesus. Vi trenger rett og slett ikke å nærme oss Hognestad for å snakke om Jesus-impulsen.

For å bruke et annet bilde: Vestens kulturhistorie er et sammensatt bakverk med mange ingredienser, fra gresk filosofi, via germanske tradisjoner og romerretten, til middelalderens kristne syntese av dette, eltet i ulike typer reformasjoner og renessanser.

Men det nytter lite med ingredienser eller håndlag hvis man fjerner gjærstoffene.

Noe av den kulturelle underteksten i modernitetens fremvekst på 1800-tallet var at gudstro bygget på manglende kunnskap. Kirken var opplysningens fiende. Kristen gudstro bekjempet nærmest per definisjon vitenskap og fremskritt. Den hadde ført til både korstog og hekseforfølgelser.

Siden kristendommen var så ille, og mange prester konservative embetsmenn, lente flere premissleverandører, som vår egen Henrik Wergeland, seg i retning av Islam. Denne eksotiske religionen fra romantiske riker i Østen ble nærmest betraktet som menneskets naturlige religiøsitiet, en mer intuitiv og mindre dogmatisk gudstro.

Men dette var bare en foreløpig mellomposisjon. De som våget å se sannheten i hvitøyet, modige menn som Bjørnson og Nansen, kastet alt og alle som smakte av Gud på historiens skraphaug.

Forestillingen om at man i middelalderen trodde jorden var flat ble muligens bare overgått av en annen myte.

For plutselig ble det også en sannhet at vi skulle ha vært selve midtpunktet i middelalderens univers. Mens jorden hadde vært dominerende og opphøyd i det gamle geosentriske verdensbilde, viste den seg i det nye med solen i sentrum egentlig å være en helt ordinær, for ikke å si avsides planet.

Ikke rart at Kirken følte sin posisjon truet og slo hardt ned på alle som mente noe annet.

Dette er blitt et modernistisk munnhell uten dekning i kilder. I det minste ikke før vi kommer til skuespillforfattere og satirikere noen generasjoner senere. At det nye verdensbildet ”ydmyket menneskets forfengelighet” ble en morsom melding til hovmodige i og utenfor det franske hoffet fra midten av 1600-tallet.

Immanuel Kant styrket senere myten ved å markedsføre sin erkjennelsesteori som en ny kopernikansk revolusjon, som snudde tingene på hodet. At vi ikke kunne se tingene slik de virkelig var, var like ny og sjokkerende forskjellig fra tidligere tankegang om menneskets plass.

Freud fulgte dermed i kjempers fotspor da han uttrykte hvordan mennesket i stedet for å være universets midtpunkt var blitt detronisert i tre trinn. Kopernikus fjernet oss fra sentrum av universet, Darwin fratok oss herskerposisjonen i naturen, og Marx og Freud viste at vi ikke engang var herre i vårt eget hus .

Det er i en slik sammenheng vi må lese en kulturradikaler som Helge Krog når han til og med mener at å ha jorden i sentrum er en av kristendommens avgjørende poenger. Og når den oppfatningen er kjent død og maktesløs, er også grunnlaget for kristen tro borte.

Kopernikus og Darwin berøvet kristendommen to av dens grunnpilarer. Marx gav sosialismen dens vitenskapelige grunnlag, og dermed en voldsom styrke. Freud avslørte og skandaliserte den borgerlig-kristne kjønnsmoral. De ble alle sammen møtt med raseri.

I realiteten viser det seg imidlertid at det er en grunnpilar i flere generasjoners religionskritikk som svikter. Kirken har aldri hevdet at jorden er flat eller at jorden og mennesker har høy verdi fordi vi angivelig er universets midtpunkt.

Men selv om det er ille nok å falle for myter, er det verre at tankene Krog og kulturradikalerne fremmet også undergravet sentrale verdier som deres prosjekt ønsket å fremme. Skal vi ta modernitetens profeter på alvor svikter også grunnlaget for å tro for å tro på menneskets opplysning, rettigheter og rasjonalitet.

Dette er i hvert fall lite annet enn blind tro i strid med bevisene.

Vi er noen ubetydeligheter som hverken prinsipielt eller praktisk kan se tingene slik de virkelig er. Vi er hundre prosent underlagt psykologiske, biologiske og økonomiske krefter hinsides bevisst kontroll.

Vi er ikke borgere av et univers der moral og rasjonalitet er noe grunnleggende eller reelt utover personlige oppfatninger. Det finnes ingen Gud eller Frelser bakom skogene. Vi kommer fra intet og ender i intet.

I stedet for å avsløre sannheten om en uvitende kirke som hevdet at jorden er flat, er modernitetens sannhet at mennesket har lagt seg flat.