Siste Lost-avsløring

Så hadde forundringskrukken Lost enda en overraskelse i ermet over bekken ikke langt fra stammen.

I realiteten viser det seg at det hele har vært styrt av den som alltid styrer i jungelen.

Og vi snakker ikke om Fantomet.

Avlørende bilde følger under.

Hovedpersonens råd vist under bør dog følges, siden ikke alle har fått med seg slutten.

Mer agorafobi

Siden vi tidligere har vært innom filmen Agora om den gresk-egyptiske naturfilosofen Hypatias liv (350?-415), kan vi varsle om at den er kommet på kino i USA og England.

Og det viser seg at den ikke er direkte... bedre enn først rapportert.

De som måtte være interessert kan lese en gjennomgang av en av de få som er mer kritiske til slik enn meg.

Og det er same ol' story.

Kristendommen er fiende av kunnskap og kvinner. Svartmuskete kristne fanatikere brant bevisst bokrullene i Det Store Biblioteket i Aleksandria i år 391, i beste Taliban-stil. Dette var den antikke kulturens undergang og starten på den  mørke middelalder. Hadde ikke kristne knekket all denne kunnskapen, ville naturvitenskapen ha blomstret. Den unge, vakre Hypatia var like ved å oppdage det heliosentriske verdensbildet og til og med at planetene gikk i ellipsebaner om solen. I stedet for opplysning, forskning og det liberale samfunn, fikk vi overtro og sharia. Uten kirken hadde vi vært på Mars for lengst.

Vi snakker med andre ord om opptil flere kapitler i Da jorden ble flat.



Hint til de som har gitt opp svartmuskete fanatikere som meg: Historikeren bak gjennomgangen er ikke akkurat kristen.

Noe på blogg

Å stå fram som, for ikke å si bli oppfattet som, skeptiker er til tider en litt blandet fornøyelse.

Hos noen kollegaer på jobben skaper det forventninger om at jeg skal kunne svare på alt som har å gjøre med alternativ medisin, konspirasjonsteorier og kongelige engler. For ikke å si alle bygninger, ritualer, koder, personer og kunstverk som er omtalt ett eller annet sted, en eller annen gang, i en eller annen bok av Dan Brown.

Blant kristne skaper det andre typer forventninger. Har vi å gjøre med en femtekolonist som egentlig er i ferd med å undergrave troen? Har vi fått en som en gang for alle kan avsløre frimureriets antikristne konspirasjon? Eller kan vi nå lene oss godt tilbake fordi vi har en som kan svare på alle vemmelige spørsmål, slik at vi selv slipper å tenke?

Blant enkelte skeptikere er forventningen at jeg ikke kan være kristen (dermed skjer det dramatiske ting med øyenbrynene til de som oppdager at jeg er det), eller minimum må leve i en totalt splittet virkelighet med vanntette skott mellom tro og fornuft.

Siden jeg de seneste dagene er blitt utfordret av noen skeptikere på dette, kan det være behov for å sitere hva jeg skrev for et par år siden i Svar skyldig - om nye ateister og New Age (side 26):

Siden jeg har et visst engasjement også som det som kalles ”skeptiker”, tenker nok noen uvilkårlig at jeg må leve i to forskjellige verdener. Hvordan kan man ellers være både kristen og skeptiker? En opplagt løsning er å dele verden i to - en skeptisk del ("vitenskapsverdenen") og en religiøs ("hverdagsverdenen"). Det er imidlertid kanskje ikke så opplagt at dette er en todeling som jeg er klart uenig i.

I stedet for å dele verden i ulike sfærer (som ikke overlapper), oppfatter jeg det som mer fruktbart å se på verden og våre forestillinger om den, som noe som ligger på ulike nivåer. Jeg ønsker rett og slett et livssyn som bunner i dypere og mer fundamentale forhold enn etterprøvbar vitenskap. Spørsmålet for meg er mindre om vitenskapen kan begrunne min tro, enn om troen kan begrunne vitenskapen. En grunn til at jeg er kristen er at det gir en virkelighetsforståelse som har vist seg egnet til å stimulere fremveksten av moderne vitenskap. Når jeg er skeptiker, er det fordi jeg er kristen. Og som skeptiker er jeg opptatt av å fokusere på rasjonalitet og etterprøvbarhet, av sannsynligheter og konsekvenser, også når det gjelder livssyn – og livssynskritikk. 

Nå kan det sies atskillig om dette (og jeg har vel i grunnen gjort det i en og annen bok), men det er ikke til å komme fra at mange har opplevd at kristne blir dels svar skyldige, dels mumlende og dels vage i det som måtte komme av svar.

Denne båssettingen av kristne fører noen ganger til episoder som da jeg på torsdag var på gravøl for et teknologisk  fagblad der jeg hadde vært gjesteredaktør for noen år siden. Noen av oss satt og pratet om hekseprosessene da en datamodelleringsekspert utbrøt fra sidelinjen at han ikke skjønte hvorfor jeg var så opptatt av å kalle noe for overtro, siden jeg jo var irrasjonalist.

Under den videre samtalen kom det fram at han som ateist lente seg langt i retning av solipsisme og mente evolusjonen hadde gitt oss en "defekt hjerne" (selv om han i det lystige laget av teknologiforskere ikke helt slapp til med å definere hvordan dette passet inn i datamodellens definisjoner og regler).

Dermed ble det vel mange ångstrøm fristende for meg å antyde at det ikke var... helt sikkert hvem av oss som egentlig var irrasjonalisten.  En kristen som trodde universet og naturprosessene hadde sitt opphav i en rasjonell person, og at vi var frembrakt i denne rasjonelle personens bilde, eller en ateist som bygget på et tankesystem som gjorde det vanskelig å vite om universet eksisterte eller om vi kunne stole på våre hjerner?

Den type motspørsmål virket det ikke som han var helt forberedt på. Dialogen ble desverre avbrudt av dessert og dundrende applaus til et forslag fra den andre sidelinjen om kronerulling til statue av Harald Eia.

I de seneste dagene har det pågått en liten utveksling på skepsis-bloggen mellom meg og et par ivrige skeptikere. Temaet har vært noe i retning av om det ikke egentlig er hyklersk og hårreisende at den norske skepsisbevegelsen har en (her er det bare å holde seg fast)... kristen midt i blandt seg.

Og dermed var det ikke annet å vente enn de sedvanlige revolverspørsmålene om Gud og GT, bønn og telepati, allmakt og allvitenhet. Siden jeg ba om at denne type spørsmål ble tatt opp i andre sammenhenger enn under temaet om likkledet i Torino stammet fra Edessa eller ei, og jeg henviste til denne bloggen i stedet, ble dette muligens oppfattet som en unnvikningsmanøver fra en lettere flau og engstelig, for ikke å si avslørt, skeptiker med hodet kledelig (nåja) plassert under armen.

Hvordan nå dette siste enn måtte være, flytter jeg spørsmålene over hit. Her kommer de:

Men tilbake til guden din, Bjørn Are. Noen spørsmål:


1) Er det den gammeltestamentlige guden du tror på?


2) Har du kommunisert med denne guden? I så fall: Hvordan? Telepatisk?


3) Hvor holder guden til?


4) Hvilke attributter har guden? Hvordan ser den ut? Ligner den et menneske?


5) Er guden omnipotent? Omniscient?

Utfordringen med denne type spørsmål er ikke at de er veldig vanskelige å svare på eller at ikke alle svar vil bli applaudert like høyt.

I stedet handler dette om hvor lett det er å legge seg i skyttergraver når man er (mer eller mindre hellig) overbevist om sitt eget ståsted og (ofte enda mer hellig) overbevist om at motparten har litt tungt for det.

Som jeg kommenterte er det forskjell på en lyttende samtale om ulike ståsteder og en “sette på plass”-samtale med ett ståsted som fasit. Det blir fort slik at man i stedet for å argumentere for et ståsted, argumenterer fra et ståsted. And never shall the twain meet.

Slike spørsmål og ikke minst det jeg med rette eller urette opplever som tonen bak, har jeg altså møtte fra jeg ble kristen som student på 70-tallet i et ikke akkurat religionsvennlig studentklima.

Forsøker jeg å svare rimelig langt og seriøst, blir det dels ikke lest og dels feillest (slik jeg opplevde f.eks. anmeldelsen av Svar Skyldig i Fri Tanke). Det ender fort med behov for noen heller omfattende runder med korreksjoner og (noen ganger munter) krangel. Så man går litt lei og det er noe på TV.

Svarer jeg kort, eller i noenlunde samme ånd som spørsmålene, vil det som jeg nevnte i kommentaren på Skepsis fort generere såpass mange oppfølgingsspørsmål fra såpass mange kanter, og såpass mange misforståelser og fristelser til å karikere at det med respekt å melde fort blir meningsløst og/eller lettere goddagmann økseskaft og/eller fekting mot femten skeptikere som lukter kristenmannsblod og skal ha svar på hver sine vinklinger.

Når jeg dermed (noen vil muligens mene mot mot bedre vitende) likevel gir noen korte svar, er det fordi jeg ikke har noe i mot spørsmål. Og det er lørdag uten noe på TV.

Her kommer versjon 0.2 av svarene.

1) Det finnes ingen Gud som kan settes på formelen “den gammeltestamentlige guden”, og spesielt ikke for kristne.

Gudsbildet i GT er mangfoldig, motivene bak skildringene mange, det er tildels klare utviklingslinjer og endringer og det er mulig å bruke hodet og hjertet like kritisk på disse tekstene som jødene selv gjorde for et par tusen år siden. Og så har vi Det nye testamentet.

2) Ja. Ved bibellesning, bønn og refleksjon. Nei.

Bønn og det som noen ganger kalles "kommunikasjon med Gud" er et mangfoldig tema. Det handler i hvert fall ikke om at jeg eller andre kristne har noen løpende direktelinje til Guds vilje i alle saker. Hører jeg en stemme i mitt indre om å bombe Nord-Korea, eller Telenor Arena, så er det mer et tegn på at jeg bør oppsøke lege enn et tegn fra Gud.

3) Gud er et immaterielt vesen utenfor/bak/under/over alle fysiske univers.

4) Den Gud jeg tror på er den klassiske, slik vi finner det hos f.eks. Augustin, Anselm, Aquinas og resten av A-laget. Den Gud om hvem det ikke kan tenkes noe større.

5) Ja. Ja.

Det betyr ikke at Gud kan lage firkantede sirkler eller steiner som er så store at han ikke kan løfte dem, eller at Dawkins invendinger er spesielt gode på dette feltet.

Så får vi fortsette i kommentarfeltet.

Noe på radio

Vi minner om at neste del av serien basert på utvalgte deler av Da jorden ble flat, denne gang om selveste biblioteket i Aleksandria, dukker opp på Verdibørsen på en P2-kanal nær deg, lørdag morgen 08:05, med reprise søndag kveld 17:03.

Muligens mot slutten av programmet.

10 minutter, uten farver eller fotnoter. Be afraid, very afraid.

Ikke noe på TV

Siden det er et sted mellom null og nada på TV for tiden (med unntak av RBK og Lost), er det mulig å lese litt bøker som en oppvarming til sommerferien, når jeg ikke ser TV-/film-serier fra 20- og 60-tallet, for ikke å si Leeds-kamper fra 70-tallet.

De seneste dagene har dermed vært tilbrakt i selskap med blant annet følgende høyverdig litteratur:

Beyond the Hoax: Science, Philosophy and Culture av Alan D. Sokal viderefører debatten rundt hans geniale bløffartikkel som lurte et heller postmoderne tidsskrift til å tro at deres vitenskapssyn - for ikke å si forståelse av naturvitenskapelige begreper - holdt noe i nærheten av mål.

Kanskje ikke like aktuell som da striden raste som verst på 90-tallet, men fortsatt langt bedre enn selv Estlands bidrag til ESC.

Jet Scott Volume 1 av Sheldon Stark and Jerry Robinson.

Denne forløperen for teknologiske thrillere i en slags James Bond-stil er stadig morsom og medrivende, samt med atskillige doser amerikanske 50-tallssjarm. Se ellers en omtale her.

William Lane Craig fornekter seg ikke, det strømmer ut bøker, foredrag og debatter med stri og stø hånd. Seneste er On Guard - defending your faith with reason and precision, der han populariserer vitenskapelige og filosofiske argumenter i favør av kristen gudstro for et noe yngre publikum, eller i det minste for folk flest.

Som alltid tankevekkende, selv om det er enklere å vinne en debatt der man selv har regien og formatet ikke gir plass til alle motargumentene (han har dog med flere enn hva Dawkins, Hitchens og Harris slipper til av argumenter mot deres eget syn - og bedre enn samme gjengen bruker mot teisme).

Tarzan - The Jesse Marsh Years er en serie samlinger (så langt 5 bind) av en av mange gode Tarzan-tegnere.

Han når ikke helt avistegnere som Foster, Hogarth eller Manning til hoftene, og heller ikke sin etterfølger Kubert, men fortellingene bæres tross en naivistisk tegnestil av en stemningsfull nærhet til leseren, og ikke minst av sjarmen hos gode fortellere og mytemakere som Edgar Rice Burroughs.

Og de slår selv Belgias bidrag til ESC. 

Ingen begravelse for mytene

Siden de nylig fundne levningene av den polske geistlige astronomen Nikolaus Kopernikus høytidelig ble begravd i Polen på lørdag, var det bare å vente på oppslagene i media.

Og det gikk dessverre akkurat som ventet.

I stedet for å ha noen grader av kilder i kikkerten, kretser media om mytene når forholdet mellom tro og vitenskap bringes på bane. Enten vi snakker Bergens Tidende, VG eller Aftenposten hedrer media ikke vitenskapelighet like mye som Den katolske kirken hedrer Kopernikus.

Det er med andre ord igjen behov for å klype seg i armen, selv om de som har lest (for ikke å si skrevet) Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø - eller rett og slett bloggen du besøker nå - har vendt seg til fenomenet.

Siden det er Aftenposten som har det lengste oppslaget (og vi har hatt en runde eller tre om dette med den før), skal vi igjen ha den avisen i sentrum.

Etter hans død ble teoriene om at jorden kretser rundt sola erklært som kjetteriske [sic] av kirken fordi det fjernet joden [dobbelsic] og menneskeenheten [trippelsic] fra sin sentrale posisjon i universet.

Vi møter igjen den uutryddelige forestillingen om at jorden skulle ha høyest verdi fordi den var i sentrum av universet. At realiteten er motsatt, altså at jorden hadde lavest verdi fordi den var lengst unna de fullkomne himmelske regioner, er det fortsatt ikke mulig for media en gang å forestille seg. Til det snakker vi nok om en for stor mental, for ikke å si kopernikansk, vending.

Og det hele settes inn i den sedvanlige sammenhengen.

Siden sin død 21 mai i 1543 har Kopernikus vært gravlagt i en umerket grav under katedralen. Astronomens levninger har vært forsøkt lokalisert en rekke ganger opp gjennom historien, og i 2004 ble det iverksatt et nytt søk i forbindelse med at den katolske kirke vil se på sammenhenger mellom tro og vitenskap.

Det kunne vært interessant å høre Aftenpostens mann fortelle hva funnet av Kopernikus' legeme skulle ha å si for forholdet mellom tro og vitenskap, og hvorfor Kirken skulle ha noe behov for å se på slike "sammenhenger" i 2004.

Eller hvor han har følgende kunnskap fra.

Kopernikus ble ikke ansett som en kjetter i sin egen levetid. Hans teorier var ikke spesielt godt kjent, og han var relativt ukjent. Han hadde likevel disputter med den katolske kirke, men han ble likevel begravet med sine likemenn i Frombork.

Det er nok ikke helt tilfeldig at avisen dropper å nevner hvilke disputter den beskjedne og fredlige Kopernikus skulle ha med Kirken i hans samtid, spesielt siden det ikke finnes eksempler på slike. Selv striden vi ser noen generasjoner senere kan knyttes mer til en tilspisset situasjon rett før og under tredveårskrigen, enn noen lang og prinsipiell kamp mellom tro og vitenskap. Heller ikke her var forholdene eller frontene så enkle og opplagte som mytene vil ha det til.

- Dagens begravelse har en symbolsk verdi i å forsone tro og vitenskap, sier Jacek Jezierski, den lokale biskopen som ba om at det ble iverksatt søk etter Kopernikus levninger.

Verdien av - for ikke å si behovet for - et slik symbol blir ikke mindre av at media igjen viser at de setter sin egen tro over vitenskapen.

Martin Gardner (1914-2010)

Selv om det ikke var en uventet nyhet om en mann på 95 år, var det like fullt trist å lese Martin Gardner R.I.P. på twitter i dag morges (takk ikke minst til Den tvilsomme). Nyheten er etterhvert dekket i en rekke nettaviser og personlige meldinger.

Sagt litt svulstig utgjorde Gardner en spydspiss i den reflekterte skeptikerbevegelsen i det 20. århundre. Han var renessansemennesket som stilte spørsmål ved alt, inkludert hans egne premisser.

Det er ikke vanskelig å finne personer med skepsis som refleks, ofte knyttet til et ateistisk eller kanskje rettere sagt scientistisk syn og/eller prosjekt. Gardner var av en noe så sjelden forekomst som en... tenker.

Hans mål var å vurdere påstander åpent, systematisk, redelig og rasjonelt - og fra flere sider. Resultatet ble ikke dårligere av uvanlig god innsikt i andres (og hans egen) posisjon og preferanser.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at Gardner har vært et forbilde. Sist jeg telte var det over tredve av hans bøker i hyllene, fra samlinger av faste artikler i Scientific American og Skeptical Inquirer, via forord til og annoterte utgaver av Baum, Carrol og Chesterton, til sprudlende sprell innen matematikk og magi.

Gardner var kort sagt like stimulerende enten han skriver om tøv, tall, tenkere eller trylling.

Den første boken jeg leste av Gardner, en gang på slutten av 70-tallet, var hans spenstige Facts and Fallacies in The Name of Science.

Boken kom ut i 1957 som en utvidet oppfølger av pionerboken på feltet, In the Name of Science.  26 kapitler viste hver på sin måte hvor lett det er å la seg rive med av forførende nonsens, så lenge man ikke har skrudd på - eller stilt inn - en noenlunde skeptisk radar.

Og med skeptisk mentes ikke en avvisning av den sansbare virkelighet som reell, eller av vår mulighet til å si noe egentlig om induksjon eller årsak-virkning slik vi kan se hos rimelig konsekvente filosofiske skeptikere som Hume. I stedet var Gardner gjennomsyret av begeistring for utforskningen av hva sansene kan fortelle oss, slik vi finner det hos rasjonelle eksistensfilosofer som Thomas Aquinas, for ikke å si hos Gardners store favoritt G.K. Chesterton.

Gardners morsomme og tankevekkende oppgjør i denne boken med alt fra flatjordstro, kreasjonisme, dianetikk, Steiner, ESP, Velikovsky, ufoer og søkekvister, til angivelige funn av Atlantis og hemmelige budskap i pyramidenes arkitektur, ble noe av en øyeåpner for en som tidlig (jeg var vel ti år)  hadde latt seg forføre av Erich von Dänikens teser og som de seneste månedene hadde funnet bedre argumenter for enn mot kreasjonismen (dette var før internett og gode motbøker - det jeg var kommet over av kritikk av kreasjonismen minnet mest om irrasjonell mobbing og kristenharselas).

Resultat var at min gamle fascinasjon for obskurantistiske temaer fikk en ny vår, med motsatt fortegn og gode lukeredskaper.

Jeg våger ikke tenke på hvor mange bøker Gardner har tvunget meg til å skaffe fra de mest pussige forfattere og forlag. Han har i det hele tatt kostet meg dyrt.

Samtidig er Gardner også kjent for en annen side som muligens ikke blir så mye omtalt i dag. Han var rett og slett såpass filosofisk orientert at han i motsetning til nye ateister kjente og langt på vei forstod gudsargumenter (selv om han mente - nærmest prinsipielt - at de ikke kunne bevise noe) og lente seg klart i retning av gudstro, uten å tilhøre noen organisert retning.

Selv om han knyttet seg til en (vel begrunnet) fideisme er ikke Gardner enkel å sette på formel. Jeg har av og til opplevd dette som en, la oss si det slik, praktisk strategi for å slippe tidkrevende debatter med ateistiske medskeptikere. Det er i hvert fall forståelig om han heller ville konsentrere seg om det han oppfattet som sin primære oppgave.

Hans mest interessante utgivelse her er utvilsomt The Whys of a Philosophical Scrivener (Why I Am Not a Marxist, Anarchist, Atheist...) fra 1983. Gjennom 21 kapitler om alt fra hvorfor han ikke er solipsist, pragmatist, paranormalist, estetisk relativist, etisk relativist, determinist, anarkist, smithianer, marxist, polyteist, panteist eller ateist, klarer Gardner å popularisere mye fundamentalfilosofi.

Selv om det til tider blir (som i det meste han skriver) mer klartenkende kåseri enn argumentasjonsmessig rigid og analytisk prosa.

Det eksisterer utvilsomt faglig sterkere bøker enn Gardners. Men det skal godt gjøres å finne noen som er mer lettleste, festlige og fascinerende. Selv om jeg altid har ønsket at han skulle skrive lenger om hvert tema, har hans evne til å skrive om mange spennende temaer mer enn kompensert for oss som er oppsatt med en noe vel utålmodig entusiasme.

Dermed er det i Gardners ånd at vi ikke skriver lenger i dag.

Verdibørsen er ladet

Bare å benke seg foran Verdibørsen på P2 denne og de neste fire lørdagene fra 08:05. Feiginger kan høre reprisen på søndager 17:03, ev. spille kule og moderne ved å ta det som podkast via noe så avansert som hjemmesiden (det legges ut først etter reprisen er allerede lagt ut, siste del av programmet).

Grunnen er ikke at du da slipper å kjøpe Da jorden ble flat, men at du kan få høre deler av pensum oppsummert ut fra kritiske (nåja) spørsmål fra programleder Aase Cathrine Myrtveit.

Hva slags program vi snakker om? De ansvarlige beskriver det slik:

Verdibørsen er P2-programmet om verdispørsmål i vår tid: Såvel etiske, moralske som filosofiske og religiøse sider av livssyn og samfunnsliv presenteres og drøftes iløpet av de 55 minutter lange sendingene hver helg. Her får du impulser og tanker fra internasjonale miljøer, og her hører du lek- og fag-folk fullføre sine resonnementer om store og små dilemmaer.

Det gjør ikke saken verre om det skulle slumpe til å være bra innslag også utenom mine fem ganger ti minutter of fame.

Welcome Back

En aldri så ørlite hektisk uke fra 17.mai på 17.mai, via barneungdomsbursdag i byen i går kveld, avslutning for min forrige avdeling på Aker brygge i dag, musikkveld i morgen og foredragskveld på fredag før det braker løs for alvor med alt som er utsatt til pinsen.

Og når vi snakker om musikkveld, er det ikke hvilken som... helst musikk.

Jeg må nok innrømme at jeg ikke veldig ofte har rukket innom den eminente progkjeller som trofast har ruslet de fleste torsdager det seneste året eller to. Det er ikke fordi musikkvalget er dårlig, men fordi tiden ikke strekker til lenger enn 37 timer i døgnet.

Vi snakker om et klubbkonsept som (slik de beskriver seg selv)

spiller alle tenkelige varianter av musikk med utgangspunkt i den progressive scenen, og da hovedsakelig fra 70-tallet. Eksempelvis: krautrock, Rock In Opposition, jazz-fusion, spacerock/psykedelia, Zeuhl, prog-folk, Canterbury, elektronisk, symfonisk, Kosmische og italiensk prog.

Men i morgen er det ingen vei utenom, når jeg ser hva man i sin visdom har pønsket ut av program.

Vi sakser fra presentasjonen:

Endelig er kvelden her.

Emerson, Lake and Palmer!

Welcome back my friends, to the show that never ends!

Og nei, det stopper ikke, ukens ProgKjeller dedikeres til en av verdens beste trioer. Kunstnerisk er de helt oppe blant de beste. Den energien de leverer er det få andre band som makter. De var i front både musikalsk og teknologisk. De tjente bøtter med penger, men brukte desto mer penger på showet helt til de faktisk gikk konk på turne med et symfoniorkester. Orkesteret ville bli med gratis på resten av turneen, men fagforeningen nektet.

De diskuterte ikke økonomi, kun musikk. Det høres.

Stikk snuten innom enten du kjenner bandet eller ikke.

Velkommen!

Her er det strengt takk nok å si Amen.

Lyrisk

Siden det vågalt nok gjøres mer enn boogie og rag på piano, kan vi ta mot til oss og dele et noe mer lyrisk stykke, i en mer moderne modus.

Selv om det er læregutten som spiller.

California jam

Denne læregutten er tross alt likevel ikke helt på jordet.

Art

Finnes det så noen som er... enda bedre?

Dette måtte i så fall være han her. Peterson forteller han ga opp piano i noen uker etter å ha hørt denne versjonen av Tiger Rag.

Fingre i farten

Av en eller annen pussig årsak som vil oppta forskere i tiårene fremover, går det rykter på byen om at noen har latt seg forlede til å tro at jeg setter enkelte tangenttraktører høyere enn andre.

Og det stemmer sikkert. Spørsmålet er bare hvem.

Om å ikke lure seg unna likkledet

Siden det er Kristi himmelfartsdag og selveste NRK1 har vist et program om likkledet i Torino, kan det være grunn til å komme med noen bekjennelser. Ikke minst siden enkelte (jeg skal ikke nevne navn, men jeg kan peke) nesten har beskyldt meg for å lure seg unna.

Selv har jeg aldri vært grepet av Toronto Torino-vekkelsen. Jeg har likevel fulgt med på debattene og litteraturen siden jeg ble kristen som 19-åring, enten vi snakker om klassiske tilhengere som Ian Wilson fra hans The Turin Shroud: The Burial Cloth of Jesus Christ?, eller skeptikere som Walter C. McCrones Judgment Day for the Shroud of Turin.

Og atskillig flere på begge sider med utgivelser så sent som i år.

Selv om jeg er rimelig kjent med motargumentene til skeptisk argumentasjon, lener jeg meg kort sagt svært langt i retning av Asbjørns kritiske refleksjoner på Skepsis de seneste dagene del 1 her, del 2 her og del 3 her (og det kommer tydeligvis fort flere).

Vi er begge kort sagt like skeptiske som biskoper og paver på 13-1400-tallet.

Det betyr selvsagt ikke at debatten om temaet er avgjort, eller at jeg (eller Asbjørn) ikke vil kunne være åpne for nye funn, tolkninger og dateringer. Ikke minst er jeg spent på å få en fullgod forklaring på hvordan kledet ble laget, selv om jeg i strid med mange nye ateister har relativt store tanker om det kunsteriske og teknologiske nivået i middelalderen.

Men, antagelig i motsetning til Asbjørn, har jeg også en del teologiske innvendinger til kledet.

For det første tilhører det den kjente heretiske retningen for godt til å være sant. At noe slik som i så fall peker så direkte mot Jesus og oppstandelsen skulle ha overlevd gjennom to tusen år virker for drøyt.

Selv om det ikke er noen hemmelighet at jeg tilhører den klassiske oppfatningen at man kan være kristen med rimelig god grunn (og at dette med blind tro og/eller å "tro på troen" er postmoderne anathema), finnes det noe slik som for gode grunner.

For det andre tror jeg ikke at kristen tro vil bli vitenskapelig bevist. Rett og slett fordi jeg lever i den naive troen på en Gud som ikke tvinger meg til å tro med ugjendrivelige bevis. Tvang til tro er stadig dårers tale.

Tro handler mer om tillit til en tradisjon gjennom ulike typer støttende refleksjoner, argumenter, vitnesbyrd og opplevelser, enn om noe som kan fastslås ved C14-dateringer.

Det betyr ikke at jeg mener likkledet er uten interesse. På mange måter gir det anledning til å tenke over en del sider ved både det å være kristen og det å være skeptiker.

Det er helt klart en stor fristelse, ikke minst for de av oss med rykte som kristne apologeter, å bruke likkledet som del av en argumentasjon for kristen tro. Når jeg har holdt min sti ren på dette området (stort sett, jeg har en gang eller to forsøkt - heller mislykket - å provosere ved å hevde at det selvsagt er ekte, men like selvsagt aldri vil bli bevist som det),  er det fordi jeg er for glad i normalvitenskapen til uten videre å falle for indisier som går i andre retninger.

Dermed koker mye ned til dateringen av kledet, der altså seneste og gjeldende C14-tester peker på det 14. århundre. Man skal være bra overbevist av andre grunner (ofte sterkt knyttet til livssyn) for å gå i mot dette, noe altså flere (stort sett kristne) likevel er.

Men så kommer et, synes nå jeg, interessant testspørsmål. Hvordan vil jeg stille meg, hvis dateringen plutselig ble en annen?

Viser nye tester til 1100-tallet, vil det ikke være noen utfordring. Da blir forklaringen at kunstneren på 1300-tallet brukte et gammelt klede.

Havner den på 900-tallet er forklaringen den samme.

Havner den på 700-tallet, ville i hvert fall jeg blitt noen smuler usikker, men tenkt at det ikke er umulig at kunstneren kan ha funnet dette på klosterloftet.

Blir dateringen 500-tallet, ville jeg begynt å tenke meg om.

Lander vi på 300-tallet, ville jeg klødd meg i hodet, men fortsatt nølt med å starte Skype, løfte roperten og utbasunere at dette er en feildatering av Jesu likklede.

Havner vi på 100-tallet åpner det seg derimot rom for å lene seg mot et lettere det kunne da ikke likevel være...?

I hvert fall ville nok jeg fremstått atskillig mer positiv, tross mine teologiske betenkeligheter.

Men jeg er nok ganske skeptisk til å tro at spesielt mange ateistiske apologeter jeg har møtt hadde falt på kne for C14-konklusjonen.

Det kunne fort blitt antydet at de som stod for den nye dateringen egentlig må ha vært katolikker, eller i det minste hadde tydelige aksenter.

Det ville bli brakt på bane at Jesus ikke var den eneste som ble korsfestet og begravet på den tiden. Siden vi fort snakker om titusener, blir det altså kun noen tiendels promilles sjanse for at dette virkelig er Jesus. Selv om spørsmålet om hvordan bildet ble laget kanskje kan påvirke sannsynligheten.

På samme måte som enkelte (for det aller meste kristne) kan holde fast på kledets ekthet tross en datering til 1300-tallet, klarer jeg ikke å fri meg fra tanken om at de færreste ateister vil begynne å tro på kledets ekthet, selv om det dateres til i nærheten av det første århundret.

Men den testen får vi nok dessverre aldri oppleve.

Bra... Tarzan-filmer?!

Et spørsmål som har ført til mang en søvnløs natt i de tusen hjem, er om det virkelig finnes Tarzan-filmer som er gode.

Ikke minst er det blitt aktualisert av ryktene om en nysatsning på slike filmer fra neste år (litt skepsis i tretoppene her til at dette blir noe av, men i disse Avatar-tider er mangt mulig).

Svaret på spørsmålet er ja.

Vi snakker da om Greystoke, eller som den heter i sin fulleste form, Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes fra 1984 med Christopher Lambert som en ganske så troverdig figur.

Hans grasiøse bevegelser, intensistet og seighet, gjør at vi for en gangs skyld møter en Tarzan som minner mer om et jungeldyr enn en kroppsbygger.

For regissøren Hugh Hudson var dette filmen etter hans Oscar-vinner Chariots of Fire. Det er ikke umulig å argumentere for at Greystoke er en bedre film, slik Danel Griffin gjør her.

Hudson klarer å sette oss i den rette stemningen for livet både i jungelen og på en britisk, nærmere bestemt skotsk, herregård.

Spenningen mellom Tarzan som eh... Tarzan og som Lord Greystoke er til å ta og (la oss legge til) føle på. En del av scenene i Skottland er lettere ubetalelige.

Det er alltid godt å se filmer av en regissør med blikk for kunst og komikk.

Selv om det forsatt er et stykke igjen til mytologien i Edgar Rice Burroughs' opprinnelige fortellinger (for enkelte av oss er det dette som fascinerer med bøkene og tegneseriene), lykkes Hudson med en filmatisk form som til og med noe så sært og surt som Tarzan-fans kan leve med.

Greystoke er en sjelden blomst i Tarzan-floraen, men det finnes en håndfull andre filmer som er verdt å se for de som er sånn noenlunde filminteresserte, selv uten å ha tatovert Tarzan på bicepsene.

Vi kan nevne i fleng to.

Tarzan and his Mate fra 1934 er den andre med Johnny Weissmuller og Maureen O'Sullivan i hovedrollene. På underlig vis klarer den å unngå, eller rettere sagt motvirke, mange av svakhetene som ellers (til tider plagsomt, for ikke å si pinlig mye) forstyrret Weissmuller-filmene for folk som var ute etter suspense of disbelief. Eller noe som mer enn vagt kunne minne om den intelligente lorden som Burroughs beskrev.

Hovedrolleinnehaverne er unge, sterke - og vakre, noe som vises både på klær og klatring.

Regissøren Cedric Gibbons, og enda mer Jack Conway, klarer å gi jungelscenene snev av troverdighet og våger seg på estetikk som den mye omtalte undervannsscenen med Tarzan og en naken (dette er før filmsensuren fikk nerver) Jane (spilt av en stuntsvømmer som i likhet med Weissmuller hadde OL-gull).

Plottet er ikke all verden, det er elfenben og elefanter som så ofte, men stemningen er upåklagelig.

Tarzan's Greatest Adventure fra 1959 er den beste av de klassiske Tarzan-filmene. Vi snakker om en film som kan ha inspirert Sergio Leone til å begynne med spaghetti-western, i det minste står den i samme tradisjon.

Dette er den femte av i alt seks filmer med Gordon Scott i rollen. Hvite røvere - med blant andre Sean Connery på laget - maskerer seg som afrikanere, plyndrer og dreper på vei oppover en elv.

Tarzan følger etter i beste Apocalypse nå-stil og plukker dem ned én for én, selv om en lettere innpåsliten kvinnelig flyger til tider henger i knivhånden.

Hovedskurken Slade holder noenlunde samme infamitetsnivå som dem vi møter i For en neve Dollar.

Regissøren John Guillermin stod senere bak katastrofilmen The Towering Inferno (1974) og katastrofen King Kong (1976), for ikke å si den noe mer estetisk... interessante Sheena (1984). 

I Tarzan's Greatest Adventure lykkes han imidlertid med en rimelig rå og realistisk film, i en tett tone som ga gjenklang i flere av 60-tallets mer minneverdige prosjekter.

Jakter du etter filmer som er over snittet,  finnes det med andre ord atskillig dårligere å kaste kniven etter.

Statens Canossagang

Nå er det garantert delte meninger om Den norske kirkes eiendommer og forvaltning av disse i Opplysningsvesnets fond, men når dette først er nedfelt i lover som det er gjort, er det ikke helt ugreit at Staten faktisk følger loven.

Kort oppsummert i Vårt Land (og avisen kommer garantert tilbake med mer) er konklusjonen etter et par runder i retssvesnet at

Høyesterett gir Den norske kirke rett i at staten har handlet i strid med Grunnloven i den såkalte tomtefestesaken.

Så er det bare å finne et sted med nok snø til at rette ministre kan gå canossangang.

Vi har også et fromt håp om at fondet fremover faktisk blir forvaltet rettelig - og rettferdig - av Dnk.

Ennå ikke kristen? Diskuter med en ny ateist.

Uten å gå i lengden, bredden og dybden, for ikke å si høyden, må jeg innrømme at det rykker i en og annen smilemuskel når jeg leser blurbet for DVD'en fra debatten mellom (ikke lenger helt) Enfant Terrible Christopher Hitchens og om mulig enda mindre debattskye William Lane Craig .

This two-DVD set captures every moment of the debate (documented by 10 cameras). Bonus features include the pre-debate press conference, a question-and-answer session, and interviews with Hitchens and Craig. Does God Exist is a vital resource for anyone who doubts the Christian faith-or seeks convincing evidence to defend it.

Om ikke annet antyder det muligens hvilket lykketreff det var for Dawkins' omdømme at han takket nei til å debattere Craig (som han pussig nok ikke syntes engang å ha hørt om da han skrev The God Delusion).

DVD'en er ved siden av mye annet garantert en interessant stemningsrapport fra et evenement der Hitchens' retoriske sjarm ikke... helt nådde en vitenskapsorientert filosof til knærne.

Og behørig bestilt.

Norske sharialover?

Hva som skal til for å bli operaregissør under festspillene i Bergen er noe uklart, men historiekompetanse er nok ikke av de... største kravene.

Knut Hendriksen faller dermed i alle fordomsfeller når han skal fortelle om den hekseanklagede Anne Pedersdotter og Norge på 1500-tallet i et oppslag i Aftenposten for en drøy uke siden.

Bakom synger skog det sedvanlige myteslavekoret om den mørke middelalderen.

Siden Sharia = skremmende religiøse lover og fortiden = skremmende religiøs, synes Hendriksen å blande sharialover med europeisk middelalder og reformasjon.

Logikken er uangripelig. Det var hekseprosesser i Norge for fem hundre år siden. Ergo måtte Mor Nilles oldemor ha sharia-lover.

Heldigvis har Norge fortsatt bevart enkelte professorer i middelalderhistorie. Ole Jørgen Benedictow nølte ikke lenge med å svinge fjærpennen i Aftenposten.

Hans innlegg i dag, Historiske usannheter, er to the point, for å si det på gammelnorsk.

Aftenposten 29. april intervjues Knut Hendriksen, som ved Festspillene i Bergen skal sette opp operaen om Anne Pedersdotter, brent som heks i 1590.

Hendriksen påstår blant annet at «Norge på 1500-tallet var et samfunn med rene sharialover», at «Kvinner ble halshugget hvis de hadde sex med to menn» med mer. Det er groteske påfunn. Magnus Lagabøtes landslov (ML) gjaldt, det er en human lov, få forbrytelser kan gi dødsstraff, blant annet voldtekt og kvinnerov. Andre seksualsaker gir bot, alle gjelder menn. Bøteregistrene fra 1500-tallet registrerer bare menn. Trolig er tankegangen at kvinnens omdømmetap er straff nok. Kvinner blir ikke steinet, tyver ikke amputert, Lagabøtes lov står sharialovene fjernt.

På 1500-tallet var ekteskapslovene på mange områder omtrent som i dag.

Hendriksen bør lese ektemannens Absalon Pederssøns fantastiske dagbok for årene 1552–1572. Der omtales en del henrettelser, de fleste for tyveri, bare én kvinne og da for drap. Mange utroskapssaker omtales, en rekke om kvinner som måtte ha hatt sex med to eller flere menn, uten at de straffes. Om utroskap bekreftes, gir tidens protestantiske lovverk mannen rett til skilsmisse og gjengifte. Hendriksens påstander er usanne. 

Det tar nok likevel noe tid før man trenger regissør til operaen om anklagene mot Hendriksen.

Vitenskap og vinkler

Kanskje ikke den største eller festligste nyheten, men skulle det være noen der ute med en og annen ångstrøms interesse for vitenskapshistorie, finnes det verre steder å besøke enn denne.

Tydelige Duhem-fans, men hvem bør ikke mer eller mindre indirekte være det i disse Da jorden ble flat-dager?