Derfor er Amundsen ikke kristen

Det er blitt kortere mellom hver gang kaffen hopper i halsen når man leser Aftenposten. Og det gjelder ikke bare Innsikt.

Dagens kronikk er ved organist Petter Amundsen og omhandler det ærverdige temaet Derfor er jeg kristen. Og ikke uventet når vitnesbyrdet kommer fra det holdet, tar han det ikke så nøye med rimelighet og normale vinklinger. Dermed er det ikke så viktig med detaljer som om det kan finnes en Gud eller historisk Jesus.

I stedet gjør han et klassisk splitthopp. Som så mange lever han i en delt virkelighet, og gjør - muligens i en form for postmoderne iver - et stort nummer av det. I sitt ønske om å fremme en tro som er fornuftsvennlig, finner han det tryggest å forlate fornuften fullstendig.

Amundsen foretar et klassisk sprang fra det han ser som fakta og fornuft i førsteetasjen av sin virkelighetsforståelse (der en kjærlig og allmektig Gud ikke kan finnes p.g.a. det ondes problem) til følelsene og fellesskapet på loftet ("det som gir meg fullkommen mening er en mytologisk tro").

Han kommer dit uten å antyde snev av kunnskap om det arbeidet som har vært gjort - folkelig eller filosofisk - med det ondes problem. Hvis Amundsen virkelig hadde vært interessert i å bruke fornuften på sin tro, vil han finne mer enn nok materiale å bryne seg på, og vi snakker da om langt mer enn C.S. Lewis sin The Problem of Pain og Plantingas God, Freedom, and Evil, selv om disse hver på sin måte er spennende startsteder.

Men det er ingen ting i kronikken som får noen til å mistenke at Amundsen er interessert. Han synes i stedet å gjøre et stadig mer konsekvent prosjekt av å bryte med alt som nærmer seg seriøse tanker.

Dermed er det ikke spesielt overraskende at forfatteren av den norske kultarkeologiklassikeren Organisten (som jeg har omtalt her og mot slutten her) lener seg til mytene og "astroteologien" i Zeitgeist .

Resultatet er at Amundsen finner trøst og styrke i en tro som beleilig nok ikke kan angripes med fornuftsargumenter, ihvertfall i hans egne øyne.

Mytologisk tolket gis kristendommen uangripelig styrke.

Han presterer til og med å oppfatte dette som fornuftsvennlig.

For det er i astronomien vi finner nøkkelen til en fornuftsvennlig kristentro. Jesusfortellingens grunnriss er fortalt i mange varianter, lenge før år null, og i forskjellige kulturer. Med frelsende korsfestelse og oppstandelse. Med nattverd og jomfrufødsel. Dette dreier seg om astronomi og åndelighet i skjønn forening. Mennesker har dyrket stjernehimmel, måne og sol gjennom tusener av år. Kristendommen bærer elementer av denne tradisjonen videre.

Dermed er konklusjonen grei.

Jeg ser Jesus som en personifisering av solen. Solen fødes ved juletider etter å ha ligget i graven i tre dager og netter ved vintersolverv. Jesus henger på korset ved påsketider i det solen krysser den himmelske ekvator, og stiger til himmels etter oppstandelsen.

Amundsen har med andre ord svelget Acharya S og andre astroteologer med krok og snøre. Selv om han behendig har unngått søkket.

For han gjør et kreativt judogrep og snur dem på hodet. Astroteologene avslører ikke kristendommen som usann, de beviser at den er sann.

Men uansett hvor mye han forsøker å vri deres kristendomsoppgjør til en form for apologetikk for kristen tro (selvsagt en tro som er "skeptisk", særlig der det passer en), bygger det hele på måneskinn og ønskedrømmer. Og det er ikke kristen tro han forsvarer.

I stedet for å skape en fornuftsvennlig tro, ender Amundsen uten noen fornuftig begrunnelse for noen som helst tro. Han ikke bare løsriver troen fra fornuft, fakta og forskning, han baserer den utelukkende på misforstått mytologi, følelser og et rituale. Som et ekko av - eller kanskje rettere parodi på - folkekirketanken åpner og avslutter han dermed kronikken med dåpen som begrunnelse for å være kristen.

Hvis den eneste måten Amundsen kan være kristen på, er ved å omdefinere kristen tro til det ugjenkjennelige og - noe som synes å være et hellig mål for ham og andre i det postmoderne tvilsfellesskapet - "uangripelige", ser jeg ingen grunn til å kalle ham kristen. Eller å være kristen.

En tro som er hevet over muligheten for motsigelser og realitetsorientert meningsinnhold, er kort sagt meningsløs. Dess mer man bruker av kultarkeologisk kreativitet på kristen tro, dess mer fjerner man seg fra kristen kultur og kultus.