En annen bok som er blitt dekodet i det seneste er Paktens voktere av Tom Egeland.
Vi snakker altså om sjangeren historisk rebusløp med innlagte konspirasjoner. Kort sagt kodekrim med kirkespark, denne gang i koblingen mellom Snorre, Olav den hellige og egyptiske mysterier med tråder bakover til gammeltestamentlig tid.
For ikke å si såkalt sakral geometri, i hovedsak slik vi finner det i kultarkeologiske klassikere som Det norske pentagram.
Blant utfordringene i denne type bøker er å unngå fordummende stereotypier. Egeland er heldigvis klar over dette, noe han ikke minst viste i sin forrige bok om albinoarkeologen Bjørn Beltø, Sirkelens ende, en bok som til tross for å være bygget på klisjeer om kirkens maktkonspirasjoner, sjarmerte ved å ta spillet ut i det lettere absurde.
Selv om Paktens voktere på sett og vis er en bedre bok, lider den under å være en oppfølger. Dermed må etablerte "sannheter" fra forrige bok forfølges, inkludert kirkelige skurkeroller. Vi slipper altså ikke unna stereotypier som "Vatikanet" (favorittbetegnelsen på Den katolske kirken, selv lenge før paven befant seg i det området) som en sterk, stø og ikke minst slem aktør over årtusene.
Ekstra pussig blir det når et av de helt sentrale elemenetene i plottet (noe som fremgår allerede av forsiden og dukker opp ganske fort i boka) er koblingen av en egyptisk ankh, runetegnet ty, og det kristne korset. For at plottet skal gå opp, må vi altså drive såpass suspension of disbelief at en gammelegyptisk religionsutøvelse ikke bare har overlevd i det sterkt islamiserte Egypt så sent som på 1000-tallet, men i tillegg i beste synkretistiske stil slenger på det kristne korset. Uten å ha et eneste direkte muslimsk element.
Men bevares, det er er stort sett spenning og fart hele veien. Og mye lek med kilder og koder, selv om det av og til er lagt inn noe vel moderne fortellerkunst og tidsånd i gamle skrifter og skildringer. Kan man noe om stoffet, er det nok ikke til å unngå at man rynker på nesen både her og der, enten vi snakker om underteksten om kirkens negative forhold til vitenskap eller om generell historisk rimelighet.
Men siden de færreste lesere (eller bokanmeldere) er i nærheten av nerder på feltet, er det lett å tilgi Egelands friheter.
Det hadde likevel vært spennende å se hvilken forfatter som først gjør vrien med at kirken kan nærme seg en helterolle i spørsmål knyttet til vitenskap og historie. Selv om det krever at man overvinner frykten for at anmeldere og lesere skal latterliggjøre noe så fantasifullt.
Det er nok ingen fare for at Egeland tar den så langt ut med det første.
3 kommentarer :
Når alt kommer til alt, foretrekker jeg faktisk Egeland fremfor Brown. Kanskje fordi han var to år tidligere ute enn Brown med Sirkelens Ende.
Boka blir nok dessverre ikke lest fra min side med det første; til det stjeler terminstart for mye av min oppmerksomhet.
Jeg likte "Sirkelens ende" veldig godt, bedre enn Browns versjon av samme tema.
"Paktens voktere" var bra til ca halvveis, så ble det litt mye fram og tilbake og rundtogrundt, før en spennende avrunding. Men jeg synes nok boka propaganderer litt for mye for "det beste fra alle religioner".
Ingar: Jepp, noe av grunnen til at boken etterhvert fikk mye oppmerksomhet i Norge, var at jeg trakk fram det poenget i Aftenposten i 2004.
Svein: Ja, dette er en utpreget synkretistisk og - la meg legge til uten å mene noe egentlig vondt med det - naiv bok. Det er ganske utrolig å se spennvidden i hvordan muslimske makthavere lar alternative retninger overleve i Egypt, og hva "Vatikanet" prøver å ødelegge eller dysse ned.
Men boka gir nok en brubar innsikt i mentalitet og tankemønstre i deler av liberal norsk venstreside, vil jeg tro.
Legg inn en kommentar